Og også her i Norge opplever vi noe av det samme, senest nå i vår (2010) der blant annet Dagbladet hadde en kampanje over fem-seks uker der det ble fremstilt som at kommunister fra Tjen folket og RKU har infiltrert SOS Rasisme, lurt seg til posisjoner i organisasjonen og tappet den for penger. Også AKP (ml) som var et relativt sterkt kommunistisk parti på 70-tallet i Norge opplevde i sin tid massiv hets og propaganda fra borgerpressa og hele det politiske miljøet. Blant annet hadde Arbeiderpartiet en «fei dem ut»-kampanje som medførte at mange kommunister ikke fikk seg jobb, eller ble skvisa ut av jobben de hadde, fra fagforeninger og andre organisasjoner. Ja, til og med i «snille» Norge har det vært drap, vold og bombeangrep mot kommunister. Men hvorfor er det sånn?

Kapitalismen gjør noen rike mens andre sulter i hjel

Kapitalismen er et system for organiseringen av produksjonen og samfunnet. Dette systemet har innebygde mekanismer som regelmessig fører til både store og små kriser som kaster millioner av mennesker ut i fattigdom og nød. I følge FN dør mer enn 25000 mennesker av sult hver dag, og mer enn 800 millioner mennesker er kronisk underernært. Hvert sekund dør ett barn på verdensbasis av sult (2006). Dette skjer selv om det (i følge WHO) produseres nok mat til å dekke alle sine grunnleggende behov.

Kravet om hele tiden å øke profitten (ekspander eller dø) fører til krig om ressurser og landområder mellom de kapitalistiske statene, og det fører til omfattende rovdrift på naturen, miljøødeleggelser og menneskeskapte endringer i klimaet og ubalanse som utvikler seg så raskt at naturen ikke klarer å hente seg inn igjen. Titusenvis av folk blir hvert år drept og lemlestet på grunn av kapitalismens kriger, og millioner er tvunget til et liv på flukt eller i fattigdom på grunn av kapitalismens herjinger med miljøet.

Dette systemet vil vi som er kommunister hive på skraphaugen. Vi vil ha et menneskeverdig system der vi gjennom samarbeid og plan – ikke konkurranse og anarki – produserer og fordeler ressursene til menneskehetens felles beste. De relativt korte erfaringene vi har hatt med reelt eksisterende sosialisme i verden viser at dette ikke er en utopi men fullt mulig. I Kina, som omfatter en fjerdepart av verdens befolkning, førte sosialistisk planøkonomi og mobilisering av folk sine krefter til at sulten ble utryddet, før kapitalismen igjen ble opprettet fra slutten av 70-åra.

Kapitalismen er et klassesystem der et svært lite mindretall, borgerskapet, i praksis har uinnskrenket makt over det store flertallet av vanlige arbeidsfolk. Disse få personene sitter på nærmest ubegrenset direkte eller indirekte kontroll over statsapparat og økonomi, ressurser, teknologi, våpen, media og så videre. Alle som gjør opprør er derfor «legitime» mål for statenes undertrykking av folkelig kamp og motstand mot dette systemet.

Kapitalistene er ekstremistene

Vi vet at borgerskapet ikke vil gi fra seg makta frivillig, tvert imot er de interessert i å bruke alle sine tilgjengelige ressurser for å opprettholde det systemet som de tjener så grovt på. Vi er overbevist om at det trengs en omfattende revolusjon som fratar dem makta, slik at arbeidsfolk kan bygge sitt eget samfunn basert på samarbeid. Vi vet av historiske erfaringer at slike revolusjoner blir møtt med et borgerskap væpna til tennene, folk er derfor nødt til å være forberedt på å forsvare seg også med vold.

Dette er ikke ekstremisme, men realisme basert på det vi har lært av historia og erfaringene fra folk sine kamper som pågår rundt om kring i verden hver eneste dag. Det er kapitalismen som er et ekstremt, voldelig og menneskefiendtlig system, og det er de som forsvarer dette systemet som er de virkelige ekstremistene!

Dokumentaren stiller det retoriske spørsmålet:

Staten reddet bankene fra boblen i eiendomsmarkedet. Hvem skal redde statene når deres låneboble sprekker?

Dokumentaren stiller dette som et retorisk spørsmål. For det finnes ikke noe løsning på dette problemet innenfor det kapitalistiske systemet. Kapitalismen har ikke annet enn et økonomisk ragnarokk som svar på dette spørsmålet. Den forrige krisa rammet finansvesenet. Løsninga var at staten tok over boblen, blåste den opp for så i neste omgang å eksplodere den i trynet på skattebetalere, trygdede og andre som er avhengig av støtte fra staten (herunder alt som staten finansierer som skole, helse osv).

Dette synet er det samme, som vi skrev en artikkel om allerede i desember 2008. Dokumentaren kan anbefales på det varmeste. Se dokumentaren her:

Etter lang tids kamp oppnådde dei ein viss aksept. Men no ser vi tilbakeslag over heile Europa. Ikkje berre i Frankrike, men óg i Tyskland, Sverige og Danmark blir romfolk samla saman og sendt ut til ei uviss framtid.

Først og fremst blir dei sendt til Romania og Bulgaria, land som heller ikkje vil ha dei. Metodane har fascistiske trekk, og minner om jødedeportasjonane under 2. verdskrigen.

Tanken er at dette er menneske som ligg samfunnet til byrde, difor bruker ein tvangstiltak. Men det er ikkje nye tankar. Det føyer seg inn i ein lang historisk tradisjon. Norge har heller ikkje lov til å gråte krokodilletårar. Vår historie er ikkje stort betre.

Her i landet er romanifolket (taterane) dei mest talrike. I perioden frå 1850-1945 blei desse internert i tusental, og barna teke frå dei. Dei blei stempla som åndssvake, og mange blei sterilisert utan å få vite om det.

Handlingar gjort med staten og kristne organisasjonar si velsigning

Organisasjonen «Norsk misjon blant hjemløse» har ein del å svare for her. I denne svarte historia er og 31. mai 1900 ein «milepæl». Då fekk vi lova om «drukkenskap og løsgjengeri».

Dette var ei klasselov som retta seg mot folk utan fast bopel. Fattigfolk generelt og tatere spesielt havna i denne kategorien. Folk blei fengsla og sett til tvangsarbeid dersom dei ikkje hadde fast adresse. Man måtte stue vekk farlege element. Fjern historie, javel, men lova blei først formelt oppheva i 2005. Og i 1973 skreiv Høgre-politikar og seinare statsministar Jan P. Syse i Aftenposten

«Tvangsarbeid burde være ypperlig terapi. Skal vi sikre fremskrittet må vi fjerne det vi kan kalle sanden i maskineriet».

Tvangsarbeid er avskaffa, men det er erstatta med like raffinerte metodar. Utsending til andre land er og ein effekltiv måte å «fjerne sanden i maskineriet». Det er også oppfølging av den herskande tankegangen i Vesten.

Rom- og romanifolk er avvikarar som må bort, meiner styresmaktene i vestlege land. Dette skjer i land som i festtalar og nasjonaldagsmarkeringar kallar seg for humanismens og fridomens heimland.

Skam dykk!!!

Den norske staten er nemlig søkkrik, mens kommunene – som står for det meste av helse- og sosialtilbud i Norge – nesten uten unntak sliter med økonomien. Derfor har det flere ganger vært lansert spirer til kommuneopprør siden oppgavene staten pålegger kommunene ikke står i stil med overføringene til kommunene.

SV vil være «ansvarlig»

Men SV i Røyken vil være et «ansvarlig» parti og heller skattlegge kommunens litt ekstra i stedet for å kreve opprør mot egen regjering. Det er disse som har ansvaret for å sørge for et godt nok tjenestetilbud til innbyggerne.

Det er et kommuneopprør som trengs for å rette på den skakkjørte kommuneøkonomien, ikke økt skattlegging!

Om det kurdiske spørsmålet

Det er over 40 millioner kurdere i verden. Den kurdiske nasjonen er en av de største uten egen nasjonalstat. Kurdistan ble etter første verdenskrig delt mellom Tyrkia, Iran, Irak og Syria. De britiske imperialistene hadde lovet den kurdiske nasjonen selvstyre, men holdt ikke dette løftet.

I Kurdistan er det enorme vannressurser. De store elvene i Midtøsten har sitt utspring i de kurdiske fjellene. Disse er viktige både for jordbruk, drikkevann og ikke minst produksjon av elektrisitet. Verdens sjette største oljereserver ligger i Kurdistan. I tillegg er det mye kull, kopper, jern og andre viktige mineraler. Kort sagt er Kurdistan rikt på ressurser og kunne vært en sterk selvstendig stat. Med vannreservene kunne området hatt et godt grep om sine naboer i Irak og Tyrkia.

Med dette som bakgrunn ønsker selvsagt ikke den tyrkiske staten å gi slipp på Vest-Kurdistan, som er den største og mest folkerike delen av Kurdistan. Den tyrkiske staten er redd for et fritt Kurdistan. Herskerne i både Tyrkia, Syria og Iran har lang tradisjon for å benekte at kurderne finnes og har rettigheter. Disse landene frykter ikke bare den makten som ligger i et ressurssterkt Kurdistan. De frykter også den påvirkningen den nasjonale kurdiske kampen har på andre motsigelser i regionen.

Regimene i de fleste statene i Midtøsten er råtne og reaksjonære. Herskerne er korrupte og bruker vold og tvang for å undertrykke sine folk. De er upopulære blant massene og spesielt blant de som er opptatt av politikk. Og de pleier upopulære forbindelser med imperialismen i USA eller Europa. Den kurdiske frigjøringskampen kan øke faren for at disse regimene feies vekk.

Jo mer usikre herskerne blir, desto mer desperate er de etter å holde på alle delene av folk og land.

Vi kan kort oppsummere dette i fem punkter:

• Kurdistan er rikt på ressurser og folk og kunne med letthet være en selvstendig stat.
• Rikdommen på ressurser gjør området interessant å beholde for Tyrkia spesielt men også de andre statene.
• Kurdisk frigjøringskamp destabiliserer regimene i hele regionen og er derfor en trussel mot dagens imperialistiske orden.
• Disse faktorene gjør det kurdiske spørsmålet viktig også for imperialistene i USA, EU, Japan, Kina og Russland.
• Disse faktorene gjør det kurdiske spørsmålet viktig for hele Midtøsten og dermed verden.

For nasjonenes selvbestemmelse

Tjen folket er leninister og forsvarer alle nasjoners rett til selvbestemmelse. Under den imperialistiske kapitalismen må alle demokratiske og revolusjonære krefter forsvare prinsippet om at alle nasjoner har rett til å råde over seg selv. Det gjelder det samiske urfolket i Norge og det gjelder den kurdiske nasjonen.

Det betyr ikke at alle nasjoner må ha en helt egen stat. Det er rom for flere nasjoner innenfor en stat men det betinger at nasjonale minoriteter ikke assimileres eller undertrykkes innenfor statsdannelsen. Det finnes situasjoner der det er bedre for en nasjon å leve som minoritet innenfor en statsdannelse, enn å bygge en egen stat. De fleste nasjonene i Jugoslavia ville kanskje ha tjent på å ikke bryte opp føderasjonen.

Det er også situasjoner der sjåvinister vil bruke det nasjonale spørsmålet til å øke sin undertrykkerposisjon. Det finnes eksempler, i alle fall i Europa, på at den rikeste delen av landet vil kvitte seg med den fattige delen. Slik er det i Belgia der sjåvinister vil gjøre Flandern til eget land og kvitte seg med det fattigere Vallonia. Slik er det i Italia der krefter i nord vil frigjøre seg fra det underutvikla sør.

Dette vil si at kommunister ikke vil støtte alle nasjonale kamper. Når kamper får et sjåvinistisk innhold eller når det er mulig for nasjonen å utvikle seg bra innenfor et fellesskap av nasjoner, så er det ikke kommunistenes oppgave å støtte dem. Som alle situasjoner krever også de nasjonale kampene en konkret analyse. Nasjonenes rett er prinsipiell, men kommunistene har ingen plikt til å støtte alle kamper som ser nasjonale ut.

Hvordan er situasjonen i Kurdistan? Er det noe som tyder på at den kurdiske nasjonen har det bedre som en del av de statene som i dag har delt Kurdistan mellom seg – enn som en sjølstendig stat?

Historien gir oss klar tale. Et Kurdistan under Tyrkia, Syria, Irak og Iran er et ufritt Kurdistan. Tyrkia og Iran sier at det kurdiske folket ikke finnes. Språk og kultur blir undertrykka. Rikdommene i landet kommer ikke folket til gode. De nasjonaldemokratiske bevegelsene blir hardt undertrykka.

Tjen folket støtter uten forbehold kampen for et fritt Kurdistan i hele Kurdistan. Vi tror ikke på noen god løsning som ikke betyr løsrivelse fra Tyrkia og de andre undertrykkerstatene.

Ikke vår oppgave å fortelle hva kurdere bør gjøre

Det er ikke Tjen folket eller noen andre sin oppgave å fortelle det kurdiske folket hva de skal gjøre. Det kurdiske folket må selv velge sine ledere og sine måter å kjempe på. Og vår rolle er å støtte det kurdiske folkets kamp, også når vi ikke er enige i alle de formene som kampen tar.

Venstresida i Europa har alltid hatt problemer med eurosentrisme og sjåvinisme. Fra kolonitida og til dagens moderne imperialisme er vi lette ofre for herskermentaliteten som det europeiske borgerskapet sprer. Deres stater står for en grenseløs rasisme som i beste fall ser på det som sin oppgave å hjelpe de primitive folkeslagene og kulturene i Afrika og Asia ved hjelp av sin overlegne kultur og kunnskap.

Tjen folket har ikke studert den kurdiske nasjonens historie og den kurdiske frigjøringskampen. Vi har ikke detaljert kunnskap om de konkrete forholdene. Våre standpunkter i det kurdiske spørsmålet blir derfor av en mer prinsipiell og overordna art. Og vi ser det heller ikke som en oppgave for oss å utforme detaljert politikk om Kurdistan. Vår oppgave er først og fremst å gjøre revolusjon i Norge. Vår oppgave er også å støtte frigjøringskamper i hele verden, men ikke utforme taktikken for disse.

Den nasjonaldemokratiske revolusjonens sammenheng med den sosialistiske revolusjonen I sitt verk Imperialismen fra 1916 skriver Lenin at kapitalismen har utviklet seg til et nytt stadium. Dette er det høyeste og siste steget i kapitalismens utvikling. Vi kaller denne epoken for imperialismen. Imperialismen kjennetegnes blant annet ved at hele verden er mer eller mindre delt mellom de kapitalistiske stormaktene. Imperialismen betyr et storstilt ran av de fattigste landene, som holdes nede i kunstig underutvikling mens kapitalistene i de rikeste landene får enorme mengder tilleggsprofitt.

Imperialismen er ikke noe annet enn kapitalisme. Imperialismen er ikke et eget system som vi kan erstatte med en annen type kapitalisme. Kapitalismen er blitt imperialistisk og det er ingen vei tilbake til den gamle typen kapitalisme. Om hypotetisk sett alle imperialister – USA, Japan, Kina, Russland, EU, Australia og så videre – ble knust, ville andre land stige opp og overta deres posisjon. Om USA-imperialismen nedkjempes men kapitalismen fortsetter, så vil EU, Russland eller Kina overta eller dele plassen som verdens dominerende stormakt.

Imperialismen er en naturlig følge av konkurransen og veksten som er en del av kapitalismens vesen. Det er utenkelig med en kapitalisme uten økonomisk vekst og uten konkurranse mellom kapitalister eller grupper av kapitalister. Selv i en statskapitalistisk økonomi som dagens kinesiske, vil det være konkurranse innad i herskerklassen. Dette fører til ekspansjon utenfor egne grenser og erobring av nye markeder i andre land.

Alle bevegelser som slåss mot imperialismen, men ikke kapitalismen, er de facto blindspor. De kan i høyden bringe en annen imperialisme, en annen kapitalistisk verdensorden, men ikke en uten imperialisme. Khomeini og hans politisk-islamistiske etterfølgere er et slikt blindspor. De hevdet å være antiimperialister. Mot USA og mot Sovjet. Men i dagens Iran er EU-landene tungt etablert. Og med sine olje-, gass- og industribedrifter, suger de sine profitter ut av det iranske folkets ryggmarg.

Tjen folket ser de nasjonale frigjøringskampene ikke bare som nasjonal frigjøring aleine men som et ledd, som en etappe, i kampen for en kommunistisk verden. I den nasjonale kampen kan man forene de fire hovedklassene i folket – arbeidere, bønder, intellektuelle og nasjonalt borgerskap – mot fienden i kompradorborgerskapet som samarbeider med utenlandsk imperialisme.

Men kampen for nasjonal frigjøring, den nasjonaldemokratiske kampen eller kampen for nydemokrati, vil vi gjøre til første skrittet i kampen for sosialisme, slik det kinesiske KKP gjorde gjennom folkekrigen i Kina. For oss er den nasjonale kampen en etappe forbundet med den sosialistiske revolusjonen. Men dette er bare mulig om arbeiderklassen og kommunister kan gripe ledelsen i den nasjonale frigjøringskampen.

Vi mener at det bare er under arbeiderklassens kommunistiske ledelse at den nasjonale frigjøringskampen kan føres til sin ende. Hvis ikke er regelen at nasjonen havner under nye okkupanter, nye kolonialister, nye imperialister. Hvis ikke er regelen at flertallet av folket fortsatt vil lide under undertrykking som i liten grad skiller seg fra den tidligere.

Samlet front i folket og enhet med fiender av folket

Maoister slåss mot splittelse av den nasjonale kampen

• enten den skjer gjennom reaksjonære krefter blant storbønder, småkapitalister eller intellektuelle som fremmer islamisme eller sosialdemokrati som vil undertrykke og forfølge kommunistene;
• eller det er falske revolusjonære, som trotskister, som vil bryte alle allianser mellom de forskjellige klassene i folket og isolere arbeiderklassen fra sine mulige alliansepartnere i den nasjonale kampen.

Det finnes flere typer fronter, flere forskjellige alliansemetoder, som de revolusjonære kan og må bruke. Vi har fronter i folket og vi har fronter der folket allierer seg med deler av fienden. Vi har revolusjonære fronter for nasjonal frigjøring og vi har demokratiske fronter som forsvarer de bra rettighetene man i teorien har innenfor dagens systemer. Vi har fronter mellom arbeidere og fattigbønder som har felles interesse av sosialismen. Og vi har fronter for nasjonal frigjøring der deler av fronten ikke har objektiv interesse av sosialismen men bare vil ha en nasjonal kapitalisme. I en nasjonal frigjøringskamp trenger folket flere allianser.

For kommunister kan ikke man ikke velge bare en form for enhet. Vi kan ikke velge ENTEN enhet mellom de fattigste for revolusjon og kommunisme ELLER front som bare kjemper for nasjonal selvråderett. Kommunister må tjene folkets interesser BÅDE på lang sikt og på kort sikt. Vi mener ikke at kommunister kan vente med å bygge kommunistiske partier, til etter den nasjonale kampen er vunnet. Vi trenger kommunistisk organisering og kommunistisk ledelse i alle etapper av kampen. Dette er universelt og gjelder i alle land.

Folkekrigens vei er universell

En annen universell maoistisk lærdom er læren om den langvarige revolusjonære folkekrigen, slik den ble formulert av Mao og der omsatt til konkret taktikk og strategi for Kina. Det mest sentrale i folkekrigen er forholdet til folket. Folkekrigen starter alltid fra et punkt der vi er svakere enn fienden. Der er hovedmålet å samle krefter. Å bygge seg opp gjennom tålmodig arbeid blant massene av undertrykte og skape de styrkene som kan vinne kampen.

Den maoistiske folkekrigens vei er ikke bare en strategi for væpnet kamp. Det er en fullstendig politisk metode som deler kampen inn i etapper og gir oss metoder for å komme oss framover. I okkuperte, halvføydale og halvkoloniale land må folkekrigen være væpna fra dag én. I disse landa vil virkelige revolusjonære krefter møte voldelig undertrykking fra herskerne. Det finnes ingen fredelig vei til kurdisk frigjøring. Det kurdiske folket møter i dag fysisk undertrykking i Tyrkia, Syria og Iran. For å kunne forsvare sine organisasjoner trenger kurderne våpen.

Men våpen er ikke det viktigste i krig. Det viktigste er folk. Folket er den krafta som kan skrive historie. Å vinne folkets hjerter og hjerner for frigjøringskampen er den viktigste oppgaven for de som vil kjempe for frihet. Kommunistene må samle styrke rundt seg. Bygge fronter og bevegelser der folket kan ta del. Bygge sterke områder der kommunistene kan være blant folket som fisken i vannet.

Hvordan forholde seg til imperialistene – spille på motsigelser hos fienden eller fanget av imperialismen?

Siden det ottomanske riket falt har kurdere forsøkt å vinne seire gjennom avtaler med imperialister. De britiske imperialistene lovet Kurdistan friheten, men de holdt ikke sine løfter. USA lovet lenge å støtte kurderne i Irak, men fôret den tyrkiske staten med de våpnene som slakter Kurdistans barn. Ingen imperialist har noensinne støttet det kurdiske folket fullt ut, og ingen imperialist vil noensinne gjøre det.

Men imperialistene konkurrerer og har motsigelser mellom seg. USA, Japan og EU har felles interesse av å plyndre de fattige landene, men de er også konkurrenter som slåss om de samme kontraktene og de samme oljefeltene. Disse motsigelsene kan kurdiske krefter spille på. Det er like fullt et farlig spill. De arabiske folkene, det persiske folket, vil ikke glemme at kurdiske partier inngår avtaler med USA. Det som PUK og KDP gjør i Sør-Kurdistan kan føre til dype sår overfor andre irakere.

Det heter at min fiendes fiende er min venn. Men dette er ikke sant. USA har vist at landet ikke er kurdernes venn. Kurderne kan i høyden være et redskap for USA når de vil splitte den antiimperialistiske kampen i Irak. Å spille på motsigelser og å utnytte den nye situasjonen er lurt, men å sette seg i en posisjon der en blir redskaper for imperialismen er farlig.

Hva kan vi gjøre fra Norge?

For den kurdiske kampen er det viktig hva vi kan gjøre fra Norge. Tjen folket arbeider mot rasisme og for flyktninger. Vi kjenner mange kurdere og jobber sammen i felles arbeid mot at Norge sender kurdiske flyktninger ut av landet og mot rasisme mot kurdere. Tjen folket vil også jobbe for å vise fram den kurdiske kampen til folk i Norge. Den norske arbeiderklassen er i stor grad blind for eller bedøvd mot den imperialistiske undertrykkinga. Å vise folk som slåss mot dette, kan vise at folk ikke kan finne seg i urettferdighet og at friheten er verdt å slåss for – om man så mister livet. Vi kan slåss mot Nato og mot Norges våpenhandel med Tyrkia og handelsavtaler med Iran.

Lenin har lært oss at det viktigste bidraget kommunister i de imperialistiske landene kan gi til folket i de landene som er undertrykka av imperialismen, er å slåss for revolusjon og klassekamp i våre egne land. Svakere imperialister betyr svakere regimer i Midtøsten og større muligheter for de som kjemper.

Del 2 – Om kommunistisk organisering i Norge

Hvorfor et nytt kommunistparti?

Et kommunistparti er et parti som forener deler av arbeiderklassen og skaper en ledelse for denne. Et ekte kommunistparti er en generalstab i krigen mot kapitalismen, for et kommunistisk samfunn. I dagens verden må et slikt parti bygge videre på den revolusjonære kommunismen som i første rekke ble utviklet av Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao. Et slikt parti må arbeide for revolusjon og arbeiderklassens demokratiske diktatur.

I Norge har det vært stiftet to kommunistiske partier før – NKP og AKP. Tjen folket mener at begge disse partiene falt på grunn av revisjonismen og opportunismen i den gamle kommunistiske bevegelsen. NKP finnes fortsatt. AKP stiftet partiet Rødt sammen med andre sosialister. Revisjonisme og opportunisme er en trojansk hest i arbeiderklassen. Det er gift som spres av borgerskapets tenkning. De forvrenger marxismen og fjerner det revolusjonære fra den. De gjør marxismen sjelløs og hul og ubrukelig for folk som vil gjøre revolusjon og skape kommunisme.

Den moderne revisjonismens fremste talsmann var Khrusjtsjov i det sovjetiske partiet. Når Stalin var død tok Khrusjtsjov makten i Sovjet. Han fylte statsledelsen og partiledelsen med sine lojale folk og han endret politikken og økonomien i Sovet – vekk fra kommunismen og over til statskapitalisme. I økonomien ble profitt et mål for de sovjetiske bedriftene og lederne fikk beholde mye mer selv av det som bedriften skapte av verdier. Sovjet fikk en imperialistisk utenrikspolitikk der de gjorde Øst-Europa og Cuba til sine halvkolonier. De måtte levere billige råvarer til Sovjetunionen mot militær hjelp til herskerne i disse landene. Khrusjtsjov spredte tanken om at revolusjon ikke var nødvendig i Europa og gjorde søsterpartiene til feige sosialdemokratiske partier som ble integrert i det imperialistiske systemet.

AKP fikk etter hveert den samme sykdommen og åpnet for borgerlige tanker og borgerlig praksis. I dag bryr Rødt seg mest om valgene og er blitt et vanlig valgparti. Et slikt parti kan i beste fall gi støtte til noen av dem som kjemper, men kan aldri bli i stand til å lede en revolusjon. Tvert imot vil de stille seg sammen med SV og andre opportunister og fordømme de som kjemper for revolusjonen, på samme måte som de fordømmer Stalin og Mao og kaller dem forbrytere.

Hvorfor marxisme-leninisme-maoisme?

All menneskelig tenkning utvikler seg oppover i en spiral. Gjennom teori og praksis, gjennom samspillet mellom tenkning og handling, utvikler vi og forbedrer vi vår forståelse av verden. Slik er det også med den kommunistiske teorien. Marx og Engels betydde en revolusjonering av den kommunistiske teorien. De satte ord på virkeligheten som hjalp oss til å forstå den på en ny måte ut fra de undertrykte klassenes situasjon. De hjalp oss å forstå historiens utvikling og kapitalismen med et perspektiv om å avskaffe klassene og undertrykkinga og skape et frihetens rike. De ga oss teorien om arbeiderklassens revolusjon og diktatur som veien tilbake til et menneskelig samfunn.

Lenin og Stalin betydde et nytt sprang i denne utviklingen. For første gang ble arbeiderklassens makt etablert i et stort land og for lang tid. Leninismen ble en ny revolusjon i den kommunistiske tenkninga. Lenin viste hvordan de mange motsigelsene, konfliktene, i verden møttes på samme plass i Russland. Russland var halvføydalt – OG kapitalistisk. Russland var både imperialistisk og kolonialistisk på den ene sida og et fattig og underutvikla land på den andre sida. Russland var det svakeste leddet i den imperialistiske lenka som slavebandt verdens folk. Den sosialistiske revolusjonen ble et fyrtårn for massene av arbeidende og undertrykte folk i hele verden. Marxismen-leninismen ble en marxisme for den imperialistiske epoken. Det ble det andre steget i utviklingen av den revolusjonære kommunismen.

Maoismen er det tredje steget i denne utviklingen. Maoismen er ikke bare marxisme for Kina. Maoisme er ikke bare marxisme for fattige land med mange bønder. Maoismen er revolusjonering av kommunismens økonomiske teori, av kommunismens politiske strategi for å ta makta og av kommunismens filosofi. Mao var en stor dialektiker og gjennom tekstene om filosofiske spørsmål kunne han formulere marxismen-leninismens tenkning på en bedre og mer konsentrert måte enn både Marx og Lenin var i stand til – nettopp fordi han bygde på disses teori og satte den ut i livet i praksis i den stor kinesiske folkekrigen.

Maoismen betyr en kommunistisk og kameratslig kritikk av den sosialistiske økonomiske oppbygginga i Sovjet. Der Sovjet i stor grad brukte mekanismer fra kapitalismens produksjon for den store industriøkningen, gikk Mao inn for å legge større vekt på folkets skaperkraft og felleskap enn på bonuser og medaljer. Folkets egen interesse av å bygge kommunismen ble en sterkere drivkraft enn individenes mål om å bli rike selv. Mao la større vekt på å hindre at noen klatret til topps og gjorde seg selv til arbeiderklassens nye herskere i rød forkledning. Den store proletariske kulturrevolusjonen var en lærdom for framtidens sosialistiske land. Kulturrevolusjonens metode, metoden med å mobilisere folket til klassekamp under sosialismen, er den maoistiske metoden for å løse problemene som Stalin forsøkte å løse med å bruke statspolitiet.

Maoismens folkekrigsstrategi er ikke bare en konkret strategi for revolusjonen i Kina. Det er også en metode som kan brukes i alle land. Selvsagt ikke på samme måte som Kina. Ingen land er helt like. Men vi kan lære av hvordan Mao skapte en militær-politisk teori for folkets frigjøringskamp. Vi kan lære hvor viktig det er å bygge baseområder der det er mulig, for å skape steder der kommunistene kan samle krefter og bli sterkere. Vi kan lære hvordan de utviklet avansert geriljataktikk for å konsentrere kreftene sine der fienden er svakest, slå til og vinne og ta ressurser, og bevege seg raskt videre til nye slag. Eller oppløse sine styrker i folket og være umulige å finne når fienden skal slå tilbake.

Mao bygde på kinesisk militærteori fra Sun Tzu som sier at man kan vinne alle slag om man bare er nøye på velge hvilke slag man vil kjempe ut fra nøyaktig kunnskap om sine egne og fiendens styrker. Dette er metoder som vi kan bruke i dagens Norge for å bygge oss opp fra å være en liten kommunistisk organisasjon til å bli en mektig bevegelse innenfor imperialismens festning. Folkekrigens metoder er gyldige for all politisk revolusjonær kamp, for som Mao sier er politikk kun ublodig krig og krig er bare blodig politikk.

I filosofien viste Mao hvordan det er motsigelser i alle ting. Han ga oss metoder for å tenke avansert og smidig om alle situasjoner. Vi må ikke låse oss i naive forestillinger om at hvis en ting eller en person er god, så kan den ikke bli dårlig. Mao viste at alle ting kan skifte og bli sin egen motsetning. Dag blir natt, kaldt kan bli varmt, smått kan bli stort, et kommunistisk parti som det sovjetiske og dagens kinesiske kan bli fascistisk og kapitalistisk.

De norske partiene har blitt sin motsetning. De har gått fra å være kamppartier for arbeiderklassen til å bli udugelige. Fra skarpe sverd som kunne skjære gjennom borgerskapets løgner har de gått til å bli sløve kniver som knapt kan skjære gjennom smør. Derfor har Tjen folket satt seg som mål å skape et ekte kommunistparti i Norge.

Hvordan arbeider Tjen folket?

Tjen folket arbeider etter maoismens metoder. Vi har konkret analysert de norske forsøkene på å skape kommunistpartier og vi har utformet en metode som fungerer for å bli større og sterkere. Vår hovedoppgave i dag, når vi er svært små, er å trekke til oss stadig flere mennesker som vil arbeide for å tjene folket. Vi må konsentrere kreftene våre som en geriljahær og ikke forsøke å jobbe med alle spørsmål samtidig. Vi må prioritere det arbeidet som fører til framskritt for vår organisasjon.

Vi jobber mest med antirasisme og mot norsk imperialisme. Vi vil jobbe blant de i Norge som har mest å tjene på revolusjon og kommunisme. For å bli sterke må vi bli viktige for mange mennesker. Vi må bli et nyttig redskap for arbeidere og fattige i Norge. Vi jobber sammen med folk og vi oppsøker hele tiden mennesker for å spre våre tanker.

Problemer med organisering av innvandrere i Norge

Det er mange flyktninger i verden. En del av dem er kommet til Europa og Norge. Mange kommunister og andre politiske flyktninger som lever her i dag, havnet på flukt fordi de kjempet for forandring i sine hjemland. Men svært mange av disse jobber ikke politisk lenger. Og mange av dem som arbeider politisk, har kun fokus på sine hjemland. Dette gjelder også mange kurdere. Mange konsentrerer seg om familie og jobb og føler ikke overskudd til å jobbe politisk. Andre bruker alle sine krefter på å følge med på politikken i landet de kom fra. Dette utgjør et problem i organiseringen av folk i Norge og Europa.

Mange av flyktningene tilhører arbeiderklassen. Mange ønsker en kommunistisk verden. Disse burde organisere seg for kampen der de bor. I Norge er det flyktninger fra Iran som kom hit for mellom 20 og 30 år siden som ikke organiserer seg her i Norge, men som bare tenker på Iran. De kommer til å dø og begraves i Norge og det er her i Norge de kan gjøre en forskjell. Fra Norge kan man kanskje hjelpe andre flyktninger og man kan sende penger, men man kan ikke avgjøre Kurdistans framtid fra Norge. Kampen skjer der nede. Da revolusjonen nærmet seg i Russland så reise Lenin tilbake med en gang. Og så lenge han bodde i Europa var han også en del av den europeiske arbeiderbevegelsen og klassekampen. Det samme gjaldt Marx og Engels.

Om radikale innvandrere organiserte seg i Norge for å kjempe her, ville de til sammen utgjøre en sterk kraft. Det er tusenvis av folk i Norge med bakgrunn i den tredje verden som vet hva imperialismen betyr. De kan bety en stor forskjell her, og bør derfor kjempe her.

Innvandrere i Tjen folket

Vi har mange med flyktningbakgrunn i Tjen folket. Både flyktninger og barn av flyktninger. Men som medlemmer er de likestilt med andre medlemmer. Medlemskap i Tjen folket er individuelt og man må selv ta valget. Man må selv forplikte seg til å være en del av kollektivet og disiplinen i Tjen folkets arbeid for kommunistpartiet. Derfor må folk søke selv og kan ikke gå inn kollektivt.

Vi studerer marxismen-leninismen-maoismen sammen og diskuterer sammen og alle medlemmer har et felles ansvar for vårt arbeid. Vi har mange forskjellige medlemmer, unge og gamle, friske og syke, folk med stor arbeidskapasitet og mye ressurser og folk som bare kan bidra litt. Kommunistiske felleskap er ikke bare for supermenn. Det er for alle som vil dedikere noe av livet sitt til revolusjonen.

Regjeringene derimot, som har kommet og gått i India – inklusive den nåværende – har propagandert for en øking av kjernekraftutbyging med flere titalls kraftverk.

I en kystby i den sørøstlige delstaten Maharashtra har den såkalte «kjernekrafrenessansen» først gjort sitt inntog. På de åkrene som tilhører og forsørger rundt 2.000 bønder skal styresmaktene i landet bygge to enorme atomkraftreaktorer.

Tvangsflyttinga i området har allerede starta

Den indiske legen Bhikaji Waghdhare forteller på telefon at han sammen med fire brødre har trusselen om tvangsflytting hengende over seg.

- Penger kan aldri bli noen erstatning for farene ved kjernekraft sier han. Kjernekrafta er en fare på kort sikt, og en ekstrem fare i mange, mange, år framover.

En annen bonde i området fikk til slutt Maharashtras høyeste rettsinstans til å ta opp denne saka. De fikk avslag i 2009.

Det gjorde også en lignende rettssak seinere på året. Da blei det sagt av en av dommerne at Indias skrikende behov for elektrisk kraft er en «nasjonal krisesitasjon». Dette er den dommen styresmaktene i India bruker for å berettige tvangsforflyttninger.

Ifølge kjernekraftsmotstanderen Surenda Gadekhar, som følger kjernekrafta og urangruvedrifta i India, tilbys bøndene i gjennomsnitt 19 rupier (rundt tre kroner!) pr mål jord. De tre kronene utgjør en femtiendedel av markedsverdien for kapitalistene.

Sammenligner vi disse pengesummene så kan vi tenke på at lokale medier melder at regjeringa legger ut drøyt 100 milliarder kroner som skal brukes på dette nye kjernekraftanlegget. Og alle disse mengdene av penger er finansiert ved lån fra franske banker. De som har bodd i områdene som nå skal bli anlegg for kjernekraftanlegg nekter å ta imot pengene de får som erstatning for hus og jord. Dette sier Bhikaji Waghdare stolt. Men som han innrømmer: Ifølge lovene har det ikke noen betydning i det hele tatt om bøndene tar i mot pengene eller ei. Styresmaktene gjør som de vil – og de kan ta jorda fra bøndene – noe de altså har begynt med.

Til høyesterett

Bøndene vil forsøke å ta disse problemene til høyesterett. Det gjør noen av dem, og de trosser blant annet sin egen dårlige helse for å få det til. Men Surendra Gadekhar påpeker blant annet at bøndene ikke har råd til advokater, og han ser det som svært lite sannsynlig at høyesterett vil trosse sentralregjeringa i India.

Mange steder i India, som har blitt øremerka for amerikanske og russiske atomreaktorer , ser man det som usannsynlig at delstatsregjeringene står klare til å forpurre anskaffelsen av jord til nye kjernekraftanlegg.

Kapitalistene påstår at de har valgt ut områder med lite befolkning til bruk for nye atomanlegg. Det de «glemmer» er at dette vil føre til at mange bønder mister levebrødet sitt, nemlig jord til dyrking av mat.

Videre kan det hende at at de marine kystområdene som ligger nær atomanlegg blir ødelagt av utslipp av varmt vann fra kjøleanleggene som brukes i atomkraftverkene. Denne bekymringen har blitt avfeid flere ganger i media av det departementet som styrer dette.

Innbyggerne i de områdene der det etter planen skal bygges ut enda mer atomkraft frykter alvorlige uhell, i likhet med blant annet det som hendte i Tsjernobyl.

Den indiske vitenskapsmannen og kjernekraftmotstanderen M.V. Ramana ved Princetown-universitetet forteller at India har et skremmende rykte på seg når det gjelder sikkerheten – eller rettere mangelen på sikkerhet – ved sine ømfintlige atomanlegg.

Reaktorene er under den standard som kreves, sier Bhikaji Waghdhare kort og greit – og også han minner om den skremmende Tsjernobyl-ulykka.

Denne artikkelen er en oversettelse, forkortelse og tilretteleggelse av en artikkel i ‘Arbetaren’ s nettutgave den 25. august i år. Originalen er skrevet av Ann Törnkvist, og den er omarbeida for Tjen Folket v. S.H.

Massefattigdom er ikke lenger noe som forekommer kun i de underutvikla delene av verden. Med 17,7 % offisiell arbeidsløshet blant ungdommer i industrialiserte landene er dette også en realitet i de rikere delene av verden. Og særlig i Midtøsten og Nord-Afrika er kvinnene hardt ramma: For dem er arbeidsledigheten blant unge kvinner vokst til 30,3 %. 28 % av verdens unge lever i fattigdom – 150 millioner unge tjener mindre enn en euro pr dag. Studien beskriver en «tapt generasjon ungdom». Borgerskapet unner seg også luksusen å ikke lenger la ungdommen ta utdannelse. Mange unge forfaller også til rusmisbruk på grunn av elendigheten kapitalismen fører med seg.

Det er kapitalismen som er problemet, det er ikke «manglende tiltakslyst» eller at ungdommen har forandret seg siden dagens eldre var unge. De unge lider under kapitalismen, men er også nøkkelen til å forandre verden. Gjennom sitt raseri mot kapitalismen kan de forandre verden til et bedre sted – for alle – til et samfunn uten klasser og utbytting, til et kommunistisk samfunn.

Angrepet på kontoret i Reuterstrasse er ikke bare et tegn på hvilken side fascistene står – mot arbeidere og for borgerskapet – men også det at fascistene utgjør en spesiell fare for politiske motstandere. Det har historien vist oss, ikke bare gjennom erfaringene fra Hitler-fascismen, men også gjennom erfaringer med voldelige overgrep (som slagsmål, brannstiftelser og så videre).

Flere ganger tidligere har gjester fra Norge tilbrakt tid i MLPDs kontorer og i Treff International (MLPDs kafé i samme bygning). Vårt tette samarbeid med MLPD er svært viktig for oss, og angrepet på kontoret i Berlin er også et angrep på oss som en del av den internasjonale kommunistiske bevegelsen.

Fascistene forsøker igjen å få fotfeste i arbeiderklassen. Årene mellom 1933 og 1945 viste oss at dete er en fare for den felles internasjonale arbeiderklassen. Angrepet fant til og med sted på Ernst Thälmanns dødsdag. Denne faren er derfor en særlig viktig oppgave for kommunister å bekjempe.

Heldigvis var det bare graffiti denne gangen. Tidligere har kamerater i MLPD opplevd for eksempel alvorlige brannstiftelser. Det viser oss sannheten om fascistene.

Kampen mot fascisme er internasjonal, og solidariteten med MLPD i denne kampen likeså. Defor viser vi oss solidarisk med MLPD og arbeiderklassen mot det fascistiske svineriet og den menneskefiendtlige ideologien fascisme.

• Kamp mot fascisme i alle land!

• Ikke la fascistene få fotfeste!

• Styrk den internasjonale solidaritet!

Henrik Ormåsen
Talsperson
Tjen folket – kommunistisk forbund

Das Text kann hier auf deutsch gelesen worden.

Det er en tendens til at kapitalismens syklus med veksling mellom økonomisk oppgang og nedgang starter i USA for så å spre seg videre til resten av den industrialiserte verden. Etter krisen i 2008 har pilene en kort stund pekt svakt oppover i USA. Årsaken til at nedgangen i 2008 blei snudd til svak oppgang finner vi først og fremst ved at staten USA, samt de fleste andre stater i den rike del av verden, har lånt penger som de har sprøytet inn i økonomien for å få hjulene igang.

I 2008 fikk vi en overproduksjonskrise. Det vil si at kapitalismens produksjon kom i utakt med markedets evne til å kjøpe produktene fra denne produksjonen. Forenklet sagt kan vi si at alle kapitalister er avhengig av å stadig selge et økende antall varer fra sin produksjon og at dette er årsaken til at det fra tid til annen blir produsert for mange varer. Når dette skjer (noe som normalt skjer relativt regelmessig mellom 8-12 år), så får vi ei overproduksjonskrise. Krisen fører til at en del produsenter går konkurs, eller på andre måter blir lagt ned. På denne måten sørger krisen for at produksjonskapasiteten faller, og dette gir grunnlag for ny vekst for de som står igjen og har klart seg gjennom krisen. Du kan lese mer om dette i vår artikkel:

Kapitalismens syklus

Fasen før krisen kalles for «høykonjunkturen». I denne fasen peker de økonomiske pilene bratt oppover. Alt ser ut til å gå svært så bra, og kun de med den største innsikten i hvordan kapitalismen fungerer ser skyene på horisonten. Denne fasen preget av optimisme kjennetegnes også ved økt spekulasjon. Mange spekulerer i at veksten skal fortsette, og investerer sine penger i aksjer eller lignende utfra en forventning om at de senere kan selge dem for en langt høyere pris som følge av den økonomiske veksten, og slik sett skaffe seg lettjente penger uten å gjøre det skapte grann. I høykonjunkturen som rådde før krisen brøt ut i 2008 var det mye slik spekulasjon først og fremst i markedet som lånte ut penger til folk som kjøpte seg boliger. Dette førte til at folk lett fikk lån til boliger uten at det ble sjekket så nøye om de hadde råd til å betale avdragene (med mindre høykonjunkturen vedvarte i flerfoldige år framover iallefall). Det var også en god del som blei direkte lurt til å ta opp lån som de umulig kunne betjene. En kan spørre seg hva bankene hadde å tjene på å låne ut penger til folk som ikke kan betale tilbake. Det blir jo et tap for bankene? Svaret på dette ligger i at det noen år før dette var innført endringer i lovverket som gjorde at banker og andre finansinstitusjoner kunne selge lånene videre til andre banker (eller finansinstitusjoner) og dermed tjene penger kun på videreformidlinga. Siden de som lånte ut pengene ikke satt med risikoen lenger, så la dette grunnlaget for svindel og lureri.

Milliarder på milliarder av dollar blei på denne måten lånt ut til folk som ikke ville være i stand til å tilbakebetale, og i takt med at flere fikk låne penger slik at de kunne kjøpe seg hus, så økte også boligprisene langt over den objektive verdien av boligene. Dette blei ei gedigen boble. Prisene på boliger var skyhøyt over faktisk verdi og folk som investerte pengene sine i deler av disse lånene («obligasjoner») utfra en forventning på å få renter av sine investerte penger fikk ikke pengene tilbake, da det viste seg at svært mange ikke var i stand til å tilbakebetale lånene. Denne boblen sprakk når overproduksjonskrisen slo til. Da var det en rekke av folk som mistet jobbene sine, ikke lenger kunne jobbe overtid, blei permittert og så videre som førte til at deres inntekter sank, og de kunne ikke lenger betale avdragene på lånene. Du kan lese mer om dette i vår artikkel:

Krise i kapitalismen

Krisen blei svært dramatisk, og alle de rike kapitalistiske statene slo seg sammen om en felles redningsaksjon. Allerede i 2008 så vi at denne «løsningen» på krisen den gang skapte en ny økonomisk boble av virkelig historiske dimensjoner i artikkelen:

Ei ny boble bygges opp

I dag kan vi lese i finansavisene at pilene går nedover, og at det er mye frykt og usikkerhet i markedet ^{[2] [3]} http://www.dn.no/forsiden/borsMarked/article1961627.ece":http://www.dn.no/forsiden/borsMarked/article1961627.ece. «Kriseløsningen» som førte til at en rekke stater har satt seg i nærmest bunnløs gjeld har ikke hatt den virkning det var ment at de skulle ha. Det eneste den har ført til er at den grunnleggende årsaken til krisen (overkapasitet i produksjonen i forhold til markedets kjøpekraft) har blitt dyttet framover uten å bli løst, samtidig som nesten hele den rike vestlige verden (inkludert Japan) har satt seg i tilnærma bunnløs gjeld. «Kriseløsningen» har derfor bare ført til at motsigelsene har økt i et større omfang og vi har derfor i vente en større økonomisk krise enn verdenshistorien noensinne har sett. Den virkelig smellen kommer, når kapitalistene endelig oppdager at statsobligasjonene ikke var en «trygg havn» men et nytt svart høl. Det keynesianistiske eksperimentet med at staten felles tar opp gjeld og sprøyter pengene inn i økonomien har feilet. I tiden framover kommer blårussen til å hyle om at det er sosialdemokratene (keynesianistene) sin feilslåtte politikk som er årsaken til krisen. Det blir fort glemt at det var blårussens markedsliberalistiske politikk som blei fulgt forut for krisen i 2008.

Overproduksjonskrisene i kapitalismen er nemlig lovmessige. De kan ikke unngås med en «lur» kapitalistisk politikk, uansett om den har kledd seg i røde, gule, grønne, brune eller blå klær. Den eneste måten en kan avskaffe overproduksjonskrisene på er ved å avskaffe kapitalismen.

Det siste er ikke bare nødvendig for å hindre all den arbeidsledighet, sult, nød, fattigdom og annen elendighet som øker i drastisk omfang under kapitalismens kriser. Det er faktisk en nødvendighet for å redde vår jord fra den økologiske destruksjon av kloden som kapitalismens profittjag skaper.

1. ^http://en.wikipedia.org/wiki/List_of_countries_by_GDP_%28nominal%29
2. ^http://www.dn.no/forsiden/borsMarked/article1961425.ece
3. ^http://www.dn.no/forsiden/borsMarked/article1961381.ece