Folk protesterer mot at arbeidere og andre små folk skal betale for det store underskuddet Hellas har fått på grunn av den kapitalistiske politikken som EU, regjeringa og storborgerskapet fører i Hellas. Folk radikaliseres av den utviklinga som kapitalismen uunngåelig vil medføre for arbeiderklassen og småborgerskapet. Protestene kan sammenlignes med det som skjer på Island hvor folk ikke godtar å måtte betale for den økonomiske politikken som kapitalistene på Island fører. Folk finner seg ikke i å bli utbytta enda mer av kapitalen.

Ny regjering hjelper ikke

Folk vil etter hvert forstå at arbeiderklassen med et kommunistisk parti i spissen må ta makta i landet og frigjøre seg fra EU for å gjøre noe med den kapitalistiske krisa som rammer hardt mot arbeiderklassen. Det er ikke i hovedsak dumhet fra regjeringa i Hellas som fører til krise i landet. Å velge nye administratorer for kapitalismen (en ny borgerlig regjering) hjelper lite. De følger kapitalismens utviklingslover for samfunnet uansett. Folk sine behov bestemmer ikke politikken, men storborgerskapet sine behov for større eiendomsbesittelse og gjennom denne mer profitt for denne lille delen av befolkningen.

Noen tyske parlamentarikere foreslår til og med at Hellas skal selge noen av de flotte øyene sine for å betale for gjelda si. Sånn er imperialismen. Gjør små land til gjeldsofre og kjøp deretter opp landet bit for bit! Dette vil grekerne kjempe imot. Hellas tilhører greske arbeidere og de gjør det som tjener deres rettmessige interesser best. Borgerskapet er i lomma på EU og kan ikke gjøre noe fra eller til for å redde Hellas.

Opprøret bevisstgjør massene

Protestene, streikene, demonstrasjonene og kamp mot politiet vil bevisstgjøre folk hva de slåss for. Et annet samfunnssystem hvor arbeiderklassen, de som skaper alle verdiene i samfunnet, har makta og som dikterer hvordan landet skal bygges opp. Det er den rette medisinen for bedre velferd, stolthet og sann klassebevissthet om hva som tjener samfunnet på en bra måte.

Tjen Folket støtter de voldsomme protestene i Hellas og håper på revolusjon snarest mulig.

FN regner med at 250 millioner mennesker i Afrika lider av proteinmangel. Fisk er rikt på protein, og dersom denne fisken hadde blitt brukt som menneskeføde i nærområdene, kunne mange sluppet både sult og mangel på viktige byggesteiner for kroppen. Men slik er det ikke.

Norske selskaper er med

Ofte prøver norske medier og myndigheter skape en illusjon om at norske selskaper ikke er som andre selskaper. Men kapitalistenes eventuelle «godhet» skapes ikke av hvilket land de holder til i. For det marokkanskeide selskapet KB Fish er styrt av en norsk forretningsmann fra Egersund, Harald Wiedswang.

Ikke bare er mye av fisken KB Fish tjener seg rike på å foredle til helsekost fiska i okkupert farvann (Mesteparten fiskes utenfor kysten av Vest-Sahara, som er under marokkansk okkupasjon), men som nevnt går også denne dyrebare proteinkilden til å lage kosttilskudd for oss i vesten i stedet for å bli menneskemat i Afrika.

Men kapitalismen kan ikke overleve dersom de skal begynne å ta hensyn til de fattige. For at kapitalistene skal tjene seg rike, må andre være fattige, endog så fattige at de sulter i hjel eller dør av mangelsjukdommer.

Følg med på SVT1 i kveld kl.2000.

Rønsen kritiserer Rødt for ikke å være særlig annerledes enn Ap og SV. Ikke klarer partiet å oppnå noen som helst framgang, trua på det parlamentariske systemet er enerådende og alternativet til det kapitalistiske systemet klarer de ikke å konkretisere, sier Rønsen. Han trekker samtidig fram Tjen folket som det eneste alternativet.

Dahle på gyngende grunn

Sosialdemokraten Rønsen får sosialdemokraten Dahle på gyngende grunn flere ganger i løpet av den drøyt fem minutter lange debatten. Einar Gerhardsen tok i følge Dahle feil bare ved det faktum at sosialismen kunne bygges innenfor rammene av kapitalismen.

Men hva med det statlige hopehavet med USA, allerede da den største krigsmakta i verden, gjennom NATO-medlemskap? Hva med forfølgelsen og trakasseringa av kommunister? Hva med statsmonopolkapitalismen? Dette velger Dahle å holde kjeft om.

Vi liker ikke sosialdemokrater og er uenig med dem om en god del ting uansett, men det er bedre med en redelig og ærlig sosialdemokrat som Rønsen enn en slapp og dvask sosialdemokrat som gir seg ut for å være noe annet (hva nå enn det er Dahle forsøker å gi seg ut for å være).

Hele debatten kan sees og høres her , 16 minutter og 50 sekunder ut i programmet.

Hos hvem finnes frihetstrangen om ikke hos den som ikke eier noen?
Hvem hindrer frihetstrangen i å blomstre om ikke hos den som har den?
Hvem trenger stengsler og murer rundt sine eiendommer og vante normer?

Arbeidere er så slitne av arbeid og husarbeid at de ikke orker å frigjøre seg.
Skal frihetstrangen holdes nede ved overarbeid?

Hva trenger vi pauser til?
For å utvikle frihetstrangen.
Til hva?
Hva skal vi med friheten?

Friheten rommer utforskertrang, frihet til å tenke og handle.
Friheten rommer trygghet for å få nok mat og et tak over hodet om natta.

Vi dynges ned av arbeid og krav.
Vi lærer lite nytt.
Bare krav til det samme normale.

Hvem kan tillate seg å spille på børsen eller i Las Vegas?

Noen vinner på virkelig frihet for alle.
Noen taper på andres frihet.

Hvem gjør arbeidet med å tilfredsstille menneskenes behov?
Hvem tar hånd om barn sine krav til livet og frihetstrang?
Hvem tar vare på de eldre når de ikke klarer seg sjøl?
Hvem tar seg tid til en prat?
Hvem bygger bruer, leiligheter og fritidshus?

Frihetstrangen sitter i dem som ikke eier noen frihet.
I de folka som veit om noe annet som funker for arbeidsfolk sin frihet.
Frihetstrangen sitter i den utilfredse.

Frihetstrangen del 2

Frihetstrangen vil frigjøre oss.

Barn vil knuse grensesettinga
Barn vil velge sjøl.
Voksne vil bidra med erfaringer og kunnskap om verden.

Barn vil handle.
Barn vil gjerne utforske den usikre isen.
Alle forberedelser før du går ut på isen blir foretatt.

Ferdigheter utformes ved å bryte grenser.
Prøve seg fram.

Det finnes ingen normal grensesetting.
Grensesetting er ikke naturlig.

Oppgåtte stier er til for å ta avstikkere.
Utforske mer.
Titte.
Granske.
Lytte.

Utvikle ferdigheter for å bestå prøven mot uforutsette feller i hverdagen

Frihetstrangen del 3

Sammen kan vi ta friheten som er våres.
Vi trenger makt
Vi trenger evner
Vi trenger utstyr
Vi trenger folkelig støtte

Det finnes ingen frihet uten ansvar
For seg sjøl og for andre

Hva skal vi med disse bindingene som holder oss innefor nettet som er
spinni rundt oss?

Det trengs utilfredshet
Det må være opprørsånd

Det må være en plan for frihetsprosjektet

8. mars for revolusjon og sosialisme

Forslaget satte arbeiderkvinnenes kamp for revolusjon og sosialisme på dagsorden. Og 8. mars i 1917 ble i Russland et forspill til Oktoberrevolusjonen.

8. mars er ikke en kvinnedag for roser. Det er ikke en valentindag nr. 2. 8. mars er en dag for opprør. Mao Zedong sa: Kvinnene holder halve himmelen oppe.

Dagens verden er ingen himmel for flertallet av jordas mennesker. For milliarder av mennesker kan store deler av livet være et sant helvete. Men forutsetningene for menneskehetens frigjøring finnes. Det som står i veien er kapitalismen.

Kvinnekamp er klassekamp

Kvinneundertrykkinga rammer ikke alle kvinner likt. De rike kvinnene kan kjøpe seg fri fra undertrykking. De kan kjøpe au pair og privatskoler til ungene, vaskehjelper og skjønnhetsoperasjoner. De har høye inntekter som gir økonomisk selvstendighet og frihet i det kapitalistiske systemet.

De viktigtse kvinnekravene i dag er krav som

• Rett til å jobbe heltid, ingen tvungen deltid
• Kortere arbeidsdag uten å gå ned i lønn
• Høyere lønn for de lavtlønte

Dette er kamper som er viktigst for arbeiderkvinner, men som også menn i arbeiderklassen tjener på. Kvinnekamp i dag blir klassekamp der arbeidende kvinner og menn kan stå sammen. De rike kvinnene er ikke våre venner i denne kampen.

De kvinnene som har mest å vinne på å kjempe er de fattigste, de lavtlønte, innvandrerkvinnene og alle arbeiderkvinner. Det er disse som må settes i fokus. Det er disse som kjenner kvinneundertrykkinga hardest på kroppen. Ikke Celina Middelfart.

Full kvinnefrigjøring krever revolusjon

Kapitalismen er det økonomiske systemet som i dag gjør kvinneundertrykking mulig. Et system der noen kan tjene seg rike på andre sitt arbeid skaper fattige og rike. Skaper gir mye makt til noen få, og ingen makt til de aller fleste. Kapitalismen finner stadig nye måter å splitte og undertrykke folk på.

I et klassesamfunn vil mange med nødvendighet sparke nedover. De største kapitalistene og staten deres tyner på de små kapitalistene og sine arebidere. De små kapitalistene tyner sine ansatte arbeidere. Noen hvite arbeidere spytter etter mørkhuda arbeidere. Og alt for mange arbeidermenn tråkker på arbeidende kvinner. Systematisk skjeivhet og utsuging fører til systematisk undertrykking.

Vi tror ikke kvinneundertrykkinga kan forsvinne uten at kapitalismen blir knust. I dagens verden er kapitalismen et system som dreper millioner og slavebinder milliarder. De som rammes hardest er arbeidende og fattige kvinner i de fattigste landene.

Den norske staten er en kapitalistisk stat som deltar for fullt i kapitalistenes kriger, undertrykking og utsuging. RKU og Tjen folket organiserer folk for å knuse dette systemet og denne staten og sette arbeiderklassen sitt herredømme istedet. Dette er en forutsetning for full kvinnefrigjøring som bare kan realiseres med kommunismen.

Både fra borgerskapet og folk som regner seg som revolusjonære blir Stalin kritisert. Tjen folket tar ikke standpunkt ut fra hva som er mest populært eller stuereint. Heller prøver vi å argumentere for vår politikk i stedet for å følge med strømmen. Vår oppsummering av historien og av Stalins bidrag til revolusjon og arbeiderklassen leder oss til én konklusjon; Stalin var en stor revolusjonær.

[[innholdsliste]]

Stalins liv var i lang tid gjennomsyret av kampen for revolusjon i det russiske riket. Han var født i Georgia, et land som den gang var underlagt Russland, og levde i relativt fattige kår. Som ung teologistudent begynte han å lese revolusjonær teori, fra russiske Plekhanov til Karl Marx og historier om georgiske røvere som sloss for folket.

Lesinga inspirerte Stalin og han ble raskt en ledende revolusjonær i Georgia. Han organiserte streiker og opptøyer, og skrev en rekke artikler, redigerte og ga ut aviser og organiserte sannsynligvis også flere bankran for å finansiere kampen mot tsaren og kapitalistene. Under revolusjonen satt han i sentralkomiteen for kommunistpartiet og han ble folkekommisær (minister) for nasjonalitetsspørsmål etter revolusjonen.

Det nasjonale spørsmål

Stalin skrev i 1913 artikkelen Marxismen og det nasjonale spørsmålet, som presenterte et marxist-leninistisk syn på nasjoner og nasjonal frigjøring. I denne tok han til orde for synet som også Tjen folket står for, nemlig at nasjoner er historiske fellesskap av folk, med felles språk, økonomi og kultur. Nasjoner er virkelige, ikke abstrakte, og det er umarxistisk å late som de ikke finnes.

Vi forsvarer alle nasjoners rett til sjølstendighet om de ønsker det. Dette gjelder også den samiske nasjonen. Men Stalin, som oss, understreket at kommunistene er internasjonalister. Arbeiderklassen har felles interesser på tvers av grenser og land. Vår felles fiende er den internasjonale kapitalismen.

Kampen mot opportunisme

Stalin førte en utrettelig kamp mot reformisme i arbeiderbevegelsen. Under hans ledelse var Komintern (den kommunistiske internasjonalen) en organisasjon for kommunistpartier i alle land, et bolverk mot opportunisme. Opportunismen er å vende kappen etter vinden og forkaste marxismens lærdommer om væpna revolusjon og proletariatets diktatur. Opportunisme fører til sosialdemokrati, ikke til gode resultater for arbeiderklassen.

I foredraget «Spørsmål i leninismen» definerer Stalin leninismen som en videreutvikling av marxismen. Leninismen er marxismen i epoken med imperialisme og arbeiderrevolusjoner. Leninismen står fast på at for å slå seg fri trenger arbeiderklassen et revolusjonært parti som stiller krav til sine medlemmer og som fører kamp mot sosialdemokratiet.

Kampen mot byråkratiske feil

Stalin videreførte Lenins observasjon av farene med byråkratiet i en arbeiderstat. De mente at de røde byråkratene var en potensiell fare for sosialismen. Byråkratiet var på den ene siden helt nødvendig for å styre landet, ingen stat klarer seg uten. På den andre siden ble de for atskilt fra arbeiderklassen og bøndene. Mange byråkrater utnyttet posisjonen sin til å sikre seg selv og familien gode lønninger og jobber. Og mange misbrukte makta si grovt.

Dette så både Lenin og Stalin. De advarte mot det i en rekke artikler, blant annet skrev Stalin om dette i artikkelen «Mot vulgarisering av parolen om sjølkritikk». Faren som lå i byråkratiet var hovedårsaken til flere såkalte partirensinger som fant sted på 30-tallet. Partimedlemmer og ikke-partimedlemmer ble innkalt til store møter for å kritisere og avsette dårlige byråkrater i både parti og statsapparat. Kampanjene mot byråkratisering var også rettet mot potensielle forrædere fordi Stalin fryktet en krig med Tyskland og kanskje flere av de vestlige kapitalistlandene.

Dessverre slapp mange råtne egg unna. En rekke byråkrater klarte å bruke sin posisjon til å kvitte seg med brysomme folk. De utga seg for å være Stalins varmeste allierte. Etter Stalins død var disse de første til å bakvaske ham og hetse det han hadde stått for. Blant annet var Nikita Khrusjtsjov en slik.

Kampen for produksjonen

Stalin var den fremste forkjemperen for å øke produksjonen i Sovjet. Han så faren for en krig med kapitalistmaktene, og stilte det dristige målet at Sovjet måtte utvikle seg fra et fattig bondeland, til en av de fremste industrinasjonene i verden på kun få år. Resultatet var at den harde kampen og de tøffe prioriteringene gjorde at Sovjet er det landet som inntil da har gjennomført den raskeste og største produktivitetsøkningen uten sidestykke. I løpet av bare femten år var Sovjet et av verdens fremste land økonomisk. Dette var helt avgjørende for at Sovjet kunne vinne krigen mot nazi-Tyskland og frigjøre store deler av Europa fra fascismen.

Kampen for sosialisme i ett land

Lenins mål var å oppnå en verdensomspennende revolusjon som ville frigjøre hele verden fra kapitalismens undertrykking. Dette skjedde imidlertid ikke. Årsakene til dette var mange, og Stalin forstod etter det mislykte revolusjonsforsøket i Tyskland i 1923 at en måtte konsentrere seg om å bygge opp Sovjetunionen som et bolverk mot fascismen, som var på frammarsj i Europa. Dette var et nødtiltak der og da for at det sosialistiske forsøket skulle overleve, men blei den rådende linja ettersom en kom tettere og tettere opp i den uunngåelige konflikta mellom nazi-Tyskland og det sosialistiske Sovjetunionen.

Kampen for verdensrevolusjonen

Da Stalin skreiv artikkelen Om Oktoberrevolusjonens internasjonale karakter til tiårsdagen for revolusjonen i 1927, framheva han at Oktoberrevolusjonens seier var et vendepunkt for menneskeheten. Oktoberrevolusjonen og det vellykka forsøket på å bygge opp Sovjetunionen trass i store interne problemer, borgerkrig og invasjon fra sju fremmede makter, var til vanvittig inspirasjon for de undertrykte massene i verden den gangen. Oktoberrevolusjonen sådde de første frøene til menneskehetens frigjøring.

Josef Stalin var verdensproletariatets leder fra Lenins død til han sjøl døde for 55 år siden. Denne tida brukte Stalin hengivent til å kjempe for proletariatets framgang over hele verden, og ikke minst på å kjempe mot fascismen, arbeidsfolks verste fiende.

Borgerlig kritikk av Stalin

Stalin blir av borgerlige kritikere ofte framstilt som massemorder. Det er skrevet bindsterke verk om dette. Likevel er det betimelig at ingen kritikere av denne fordømmelsen av Stalin og at en skaper et bilde av en av verdens største og viktigste kommunister gjennom tidende til en blodtørstig massemorder. Visst døde det mange mennesker i Sovjetunionen under Stalin, men så må vi se på hva disse dødsfalla egentlig skyldes og ikke minst om talla stemmer.

Den svenske kommunisten Mario Sousa har skrevet et hefte som heter Sanningen som kom bort, hvor han tilbakeviser påstandene om massemord i Sovjetunionen og peker på hva som er årsakene til at Stalin og Sovjetunionen har fått et slikt fryktelig ettermæle. Vi oppfordrer folk til sjøl å lese dette heftet for så å gjøre seg opp sin egen sjølstendige mening om Stalin og påstandene om han var en blodtørstig massemorder.

Trotskistisk kritikk av Stalin

Trotskistene mener gjerne at Stalin ødela sosialismen i Sovjetunionen. De mener Stalin byråkratiserte Sovjetunionen og at han sviktet arbeiderklassens sak gjennom dette. De mener samtidig at Lenin ville ha Trotskij som sin etterfølger da Lenin var alvorlig sjuk i 1924 og regna med å ikke ha lenge igjen. Likeledes mener de at Trotskij kompromissløst kjempa for internasjonal revolusjon, noe som ville redda Sovjetunionen fra byråkratisering og det de mener er en kontrarevolusjon. De mener Stalin representerte en «sosialisme ovenfra» som aldri kan fungere, mens Trotskij representerte en «sosialisme nedenfra», noe som etter deres mening er sosialismens håp til overlevelse.

Vi mener dette er feil. På tidspunktet da Trotskij kjempa for internasjonal revolusjon, var dette en umulighet. Det mislykte tyske revolusjonsforsøket i 1918-19 viste at arbeiderklassens parti, kommunistpartiet, i mange land ikke var modent nok til å lede proletariatet til revolusjon. Det samme gjaldt mange andre imperialistiske land, ikke minst Storbritannia. Det var derfor rett av Stalin å konsentrere seg om å redde sosialismen fra undergang – noe som ville gitt fritt spillerom til fascismen – i ett land, landet som tjente som forbilde for arbeiderklassen i alle andre land, Sovjetunionen.

Vår kritikk av Stalin

Vi mener ikke at Stalin var feilfri, langt i fra. Det er like viktig for oss å studere feilene som har blitt gjort, som det som har blitt gjort riktig. En feil gjort av et så stort og betydningsfullt kommunistparti som SUKP, veier mer enn tusen riktige handlinger fra en små og ubetydelig enkeltpersoner og grupper. Vi må derfor studere feilene til Stalin og SUKP nøye.

Vi kan ikke trekke lærdom ut av Stalin og SUKPs feil utfra å ukritisk sluke borgerskapets kritikk rått. Borgerskapet har ikke interesser av å lære av feilene til Stalin og SUKP. Borgerskapet har tvertimot interesse av å framstille Stalin som et monster – et monster som er en lovmessig konsekvens av den marxist-leninistiske læra satt ut i praksis. Deres stilling til Stalin, og framstilling av Stalin er kraftig farga av at deres objektive klasseinteresser er tjent med at den marxist-leninistiske revolusjonære læra ikke vinner oppslutning.

Stalin sto i spissen for en voldsom utvikling i Sovjet. Det er ikke lett å rekke over med en kritisk analyse av den voldsomme historien som ligger i hans virke som leder for SUKP i over 30 år. Noen feil er det allikevel lett å kunne slå fast.

Vår viktigste kritikk av Stalin går på at han var for mekanisk. Han hadde ikke en tilstrekkelig god forståelse av dialektikken, og betydninga av tilfeldigheter i historiens utvikling. Dette førte til en rekke feil i hans praksis. Stalin har tatt sjølkritikk for at utrenskningene på 1930-tallet var for omfattende. Vi vil også føye til at dødsstraff blei benytta i for stor grad.

Dette betyr ikke at vi på noen måte går god for de vanvittige talla på «Stalins ofre» som borgerlig historieforfalskere framstiller. Det betyr heller ikke at vi mener det var fysisk mulig å unngå dødsstraff fullt og helt under den harde klassekampen som raste i Sovjet på denne tida. Men vi mener allikevel at SUKP burde henretta færre. Stalins om partiets øverste leder bærer her et tungt ansvar.

Stalin leda oppbygginga av Sovjetunionen slik at landet tok det endelige skrittet ut av bakevja landet hadde ligget under tsarveldet. Dette var en forutsetning for at det sovjetiske folket under ledelse av Stalin også kunne seire i kampen mot fascismen. Den harde undertrykkinga av kontrarevolusjonære må også forstås utfra denne fascistiske trusselen. Vi kan her trekke fram et sitat fra Joseph E. Davis, amerikansk ambassadør i Moskva, som i 1941 skrev:

«Nå ser jeg plutselig bildet slik jeg skulle ha sett det på den tida. Da jeg undersøkte referatene fra sakene, og også det jeg sjøl hadde skrevet på den tida, fra en ny vinkel, fant jeg praktisk talt alle tegn på tysk femtekolonne-virksomhet. Det fantes ingen femtekolonister i Russland i 1941. De hadde skutt dem.»

Videre skriver han om prosessene sjøl:

«Etter daglig å ha observert vitnene, deres måte å vitne på og de ubevisste bekreftelser som kom fram under prosessens forløp, sammenholdt med andre forhold som kunne vurderes juridisk, vil jeg si at tilstrekkelig mange forbrytelser i følge sovjetisk lov, ble faststilt gjennom bevisførsel. Det er ingen rimelig grunn til tvil om berettigelsen av domsavsigelsene, som kjente dem skyldig i høyforræderi, og berettigelsen av den straffeutmålinga som den sovjetiske straffeloven foreskriver. De diplomatene som fulgte prosessene mest regelmessig, mente i almenhet at anklagene var bevist, at det fantes en formidabel politisk opposisjon og et særlig alvorlig komplott som ga diplomatene forklaring på mange av de til nå uforklarlige hendingene i Sovjet-Unionen i de siste månedene.»

For oss som kommunister er det viktigste spørsmålet å se på hva Stalin og andre kommunistiske statsledere faktisk stod for og hva de utretta og under hvilke forhold de jobba under. Dette forteller også en del om hvilke alternativer de hadde. Stalin forrådte ikke kampen mot opportunismen og kjempa konsekvent for sosialismens sak og for forsvaret av proletariatets diktatur.

Dersom vi ensidig fordømmer Stalin som en despot og forbryter mot kommunismen, så gjør vi en stor historisk feil, og ikke minst: Vi stenger døra for en rekke viktige lærdommer både av det Stalin gjorde rett, men også av hans feil.

Men hvorfor var ødeleggelsene mindre i jordskjelvet som ramma San Francisco i 1989? Dette skjelvet målte 7,1 på Richters skala. Den gang omkom «bare» 63 mennesker, og ødeleggelsene kan best beskrives som moderate sammenlikna med hva som har ramma Haiti.

Grunnen er at en i USA har råd til å sikre bygningene sine mot naturkatastrofer og dermed redde svært mange liv når en katastrofe slår til. For jordskjelv og andre naturkatastrofer er ikke Guds vrede mot menneskeheten. Flaks, uflaks og tilfeldigheter har ikke noe med skjebnen å gjøre. Det er ingen ting som er forutbestemt. Ting skjer ikke uten en utvikling av prossesser i ting. Jordskjelv skjer fordi jordflatene beveger seg mot hverandre og kræsjer.

Mer kunnskap trengs

Det trengs kunnskap og ferdigheter mot krisefenomener i naturen og samfunnet. Det må forskes på måleinstrumenter som forutser jordskjelv slik at folk kan evakuere stedet. Bygninger må bygges på en sikrere måte. Skjebnetankegang fører til handlingslammelse og apati i forhold til problemene fattigdom, sult, krig og naturkatastrofer.

Så lenge det er liv er det håp. Vi kan gjøre noe for å hindre ulykker, katastrofer og kriser. I dagens system jobber vi med livredning og ikke forebyggende tiltak mot fenomener i naturen og samfunnet.

Menneskenes forskjellige personlighet og utviklingsgang ligger ikke i astrologien. Krefter står mot krefter i en prosess. Liv og død. Bra og dårlig. Progressiv og reaksjonær. Naturfenomener forklares og mottiltak vedtas. Den uforklarelige såkalte «skjebne» kunne vært unngått.

Eller for å si det på en annen måte: Det kan utvikles tiltak mot konsekvensene av katastrofer som ikke diskriminerer fattige.

Naturkreftene voldsommere enn vi aner

Barn trener sine ferdigheter. Balansen er bra. Grenser brytes. Sperrer og gjerder slås ned. Barn vil ut i virkeligheten. Verden er full av farer og naturlige feller. Hvor ligger hjelpen mot fienden? Hva må vi forstå? Kreftene i samfunnet og naturen. Krefter som ikke står stille, men som beveger seg med voldsommere tempo enn vi aner. Det finnes ikke stillstand. Vær forberedt. Ikke sov, men se varselsignalene i samfunnet og naturen.

Tørke, imperialisme. Hvem side er riktig å stå på? Fremtiden sin side. Mangfoldet sin side. Friheten sin side. Utforskertrangen for å mestre ferdighetene som skal til for å klare seg i verden. Et kommunistisk samfunn, som opphever skillet mellom rike og fattige mennesker, vil være mye mer i stand til å forsvare seg mot naturkatastrofer.

Livet er karrig for en slange som merker jordskjelv i utvikling, en tiger som trenger mat. Busker og trær som er sære og som naturkatastrofer som tørke, skogbrann, og kraftige vinder ikke kan utrydde. Kornsorter i masseutvikling søker beskyttelse innimellom alt dette sære.

Alt utvikler seg for å klare seg i denne vanskelige verden. Vi trenger gode ferdigheter. Kropp og hjerne må trenes for å beherske naturen og samfunnet. Å forklare uflaks og flaks med skjebne, er feil. Det er mulig å beskrive en utvikling mot katastrofe og hvordan en kan hindre den.

I sine dikt fremmet Rudolf Nilsen hele tiden et revolusjonært budskap. I diktene hans kan man kjenne hvordan han elsker byen med dens asfalt, brostein, elektriske lamper, konstante lyder, og ikke minst menneskene. Han skrev i sitt dikt Midt i byen:

Byen, alltid byen, til jeg engang slukner brått

Rudolf Nilsen hadde et et ønske om å gjøre noe for folk og være noe for folk, og det har han vært og det er han fortsatt. Selv etter sin død har Rudolf Nilsen gitt kommunister og sosialister i hele Norges land en stor stolthet.

Derfor hedrer vi i dag en god kommunist og en god lyriker som verden dessverre fikk se så lite av.

Les flere av Rulles dikt her.

Jeg ønsker bare å uttrykke min takknemlighet fordi dere slåss en virkelig klassekamp, og en kamp med støtte til de kjempende kommunister i Nepal, India, Filippinene og andre steder.

Videre vil jeg gjerne si at dere behandler folk på en god, og høflig måte. (I motsetning til andre grupper/partier på venstresida).

Her kommer et dikt til dere fra en av arbeiderklassens største diktere:

Den anden side

I 1934, i borgerkrigens ottende år

Bertolt Brecht. 1949.

Stå på videre, kamerater!

Rot Front!

Norge har store magasiner med vannkraft. Mange steder holder disse på å gå tomme. Grunnen til dette er at det har vært stor kraftproduksjon i hele høst og vinter, mye strøm har blitt eksportert forholdsvis billig til utlandet. Hvorfor ikke spare vannet til man trenger det?

Gjennom EØS-avtalen forplikter Norge seg til å selge strøm til EUs indre marked. Dette er heller ikke noe kraftkapitalistene utsetter noe på, de kan selge strøm hele høsten og vinteren. Når vannet minker og prisene øker, kan de håve inn profitt, på bekostning av vanlige folk. Norge må også importere dyr strøm fra utlandet når dette skjer.

Liten forskjell på statlig og privat

Noen mener at løsningen på dette er å få alle kraftselskapene statlig eid. Tjen Folket mener at dette i seg selv ikke er noen løsning siden statlige selskaper i dag driver etter samme prinsipp som de private. De skal ha mest mulig profitt.

Tjen folket krever:

• Norsk råderett over norsk vannkraft. Norge ut av EØS.
• Rust opp vannkraftverkene.
• Energisparingstiltak i det offentlige.

Tjen folket at vil at folkets velferd skal være målet for kraftproduksjonen, ikke profitt. I dagens samfunn er ikke dette mulig. Vi trenger store omveltinger, revolusjon slik at kraftproduksjon kan styres etter folks behov, ikke hva som måtte passe kraftkapitalistene.