Filosofi

Det finnes mange vitenskaper som tar for seg biter av verden. Biologi, matematikk, kjemi, fysikk, økonomi, politikk, sosiologi og så videre. Biologer, kjemikere og andre som spesialiserer seg i disse feltene, forsøker å finne lovene for disse. En økonom forsøker å finne ut hvordan økonomi fungerer, hvordan den må organiseres for å være sunn og hvilke lover som gjelder innenfor økonomien. Et eksempel på det er at du ikke kan ha større utgifter enn inntekter. Filosofi er et fagfelt som berører alle deler av verden. Filosofien begrenser seg ikke, for en filosof forsøker å finne de allmenngyldige lovene – lovene som gjelder både for biologien, fysikken, politikken og økonomien. Marxismens filosofi er ikke noe unntak fra dette.

Materialisme

Fredrich Engels, Karl Marx nærmeste samarbeidspartner, skreiv dette om filosofi i 1845: »Det store grunnleggende spørsmål i all filosofi, og særlig i den nyere, er spørsmålet om forholdet mellom tenkning og tilvære, mellom ånd og natur. Hva er det opprinnelige: ånden eller naturen? Alt etter som svaret på dette spørsmålet gikk i den ene eller den andre retning, delte filosofien seg i to leirer. De som hevdet åndens opprinnelighet like overfor naturen, som altså til sjuende og sist var av den oppfatning at verden var blitt skapt dannet idealismens leir. De andre, som anser naturen som det opprinnelige, hører til de forskjellige skoler av materialismen."

Altså, det finnes grovt sett to typer filosofi, den idealistiske og den materialistiske. Marxismen tilhører den materialistiske retningen i filosofien. Marxismen ser materien som det opprinnelige. Eksempler på idealistisk filosofi er Platons idélære og kristendommens skapelsesberetning.

Materialismen hevder at virkeligheten er virkelig, og eksisterer objektivt og uavhengig av hva menneskene subjektivt måtte tro og mene om den. Materien, som menneskene erfarer gjennom sine sanser og utforsker gjennom vitenskapelige undersøkelser, er ifølge materialismen det eneste som eksisterer. «Den materialistiske verdensanskuelse», sier Engels, «innebærer ganske enkelt en oppfatning av naturen som den er, uten noen som helst fremmed tilsetning»

Det er materien, håndfaste fysiske fenomen, som er opphavet til ideer og tanker. Hjernen er håndfast og tankeprosessen er et resultat av materie i bevegelse. Elektriske impulser og synapser som rører seg.

Materialismen avviser dermed at det kan eksistere noe «overnaturlig», og hevder at ethvert fenomen grunnleggende sett lar seg forklare vitenskapelig. Dette betyr ikke at alt lar seg forklare med vår eksisterende kjennskap til materien. Det er mange ting menneskene ikke kan forstå eller forklare i dag. Derimot vil en materialist hevde at det er fånyttes å skille et område som for eksempel bevissthet fra materien. Ingenting kan erklæres som uforklarlig, «overnaturlig» eller løsrevet fra den materielle virkeligheten rundt det. Alle ting og alle fenomener består grunnleggende sett av materie i bevegelse styrt av fysiske lover. Vår egen bevissthet og tenkning er et produkt av et stofflig, legemlig organ, hjernen. Ånd er dermed bare det høyeste produktet av materien.

SPØRSMÅL: Har mennesket en evig og uforanderlig natur?

Materie og praksis

Materien er det primære, og ånd, tanker og idéer er det sekundære. Menneskenes oppfatning av verden rundt oss er en subjektiv avspeiling av den objektive virkeligheten, og ikke omvendt. Mens kristendommen hevder at idéen går framfor materien, at Gud skapte verden i sitt bilde, hevder Karl Marx at «det er ikke menneskenes bevissthet som bestemmer deres tilværelse, men omvendt: deres samfunnsmessige tilværelse som bestemmer deres bevissthet»

Mao Zedong skriver i artikkelen Om praksis: »Marxistene ser framfor alt menneskenes virksomhet i produksjonen som den mest grunnleggende praktiske virksomheten, den som er avgjørende for all annen virksomhet. Menneskenes kunnskaper er først og fremst avhengige av at de er virksomme i den materielle produksjonen. Gjennom denne virksomheten begynner de litt etter litt å forstå naturen slik den ter seg, de egenskapene naturen har og de lovene som styrer den, og forholda mellom seg sjøl og naturen. Gjennom virksomheten i produksjonen begynner menneskene også litt etter litt å forstå, i større eller mindre grad, visse forhold som fins mellom menneskene. De kan ikke skaffe seg noen av disse kunnskapene på annen måte enn ved virksomhet i produksjonen. I et klasseløst samfunn gjør alle mennesker, som samfunnsmedlemmer, en felles innsats sammen med de andre samfunnsmedlemmene. De går inn i bestemte produksjonsforhold sammen, og er med i produksjonen for å dekke menneskenes materielle behov. I alle klassesamfunn går medlemmene av de forskjellige samfunnsklassene også inn i bestemte produksjonsforhold på forskjellige måter og er med i produksjonen for å dekke materielle behov. Dette er den viktigste kilden som menneskelig kunnskap utvikler seg fra.»

Marxismen og religion

Betyr materialismen vår at kommunister må være mot religiøse? Marxismens svar på de »evige spørsmålene» om hvor vi kommer fra og hvordan jorda, menneskene og samfunnene oppsto, står i motsetning til Bibelens skapelsesberetning. Den står også i motstrid til en tro på Tanken som det opprinnelige eller en forståelse av verden som ferdig formet og uforanderlig. Men religionene oppstår i et samfunn. Hvilket samfunn de oppstår i, vil forme dem og avgjøre hvilken funksjon de får. Det avgjørende for kommunistenes forhold til religiøse må være hvilke standpunkt de tar i de politiske kampene.

I Sør-Amerika har katolske prester trossen kirken og forkynt en frigjøringsteologi. En teologi som legitimerer kamp mot fattigdom og undertrykking. I Midtøsten er islamistiske bevegelser og organisasjoner ledende i kampen mot Israel og USA-imperialismen. I Norge er kristendommen stort sett redusert til en individuell oppfatning. Å være »personlig kristen» eller å tro at det finnes ånder eller »mer mellom himmel og jord», utgjør ikke en trussel mot kommunismen. I praksis behøver det ikke en gang å stå i motsetning til et materialistisk syn på verdens utvikling og historie.

SPØRSMÅL: Hvordan bør kommunister forholde seg til religion?

Dialektikk

Den greske filosofen Heraklit (540-480 før kr. f.) sa at ingen kan tråkke ut i samme elva to ganger. Når du har vadet over én gang, vil vannet du krysset være skiftet ut med nytt vann. Alt flyter og alt forandrer seg. Dette er utgangspunktet for dialektikken.

Materialisme er ingenting verdt hvis den ikke er dialektisk. Marx og Engels ble tidlig påvirket av dialektikken til den tyske filosofen Hegel. Hegel var idealist, men Marx og Engels brakte dialektikken over i den materialistiske oppfatningen av natur og historie. Dialektikk er en lære om bevegelse. Sentralt i marxismen står loven om at all materie er i bevegelse, ja at materien ikke kan eksistere uten bevegelse og at bevegelse selvsagt ikke kan eksistere uten materie. Det er selve bevegelsen, sammenstøtene og motsetningene som gjør at noe kan oppstå og gå under.

Dialektikken står i motstrid til metafysikken. Metafysikken bygger på at forandring skjer gjennom minsking og økning eller gjennom forflytning. Tingene blir sett på som isolert fra hverandre, og kan kun øke eller minske i kvantitet. Et eksempel på metafysisk tenkning er de som hevder at en kan finne kapitalistisk utbytting, kapitalistisk konkurranse, den individualistiske ideologien som hører til i det kapitalistiske samfunnet osv. i det gamle slavesamfunnet, eller til og med i de primitive klasseløse samfunnene, og at dette kommer til å finnes uendra til alle tider. De sier at årsakene til utviklinga av samfunnet fins i vilkår utafor samfunnet, som geografi og klima. Derfor kan de verken forklare at det fins utallige kvalitativt forskjellige ting eller at en kvalitet endrer seg til en annen. I Europa fans de metafysiske tenkemåtene som mekanisk materialisme i det 17. og 18. hundreåret og som vulgær evolusjonisme på slutten av det 19. og begynnelsen av det 20. hundreåret.

I sin artikkel Om motsigelsen skriver Mao Zedong: » Den grunnleggende årsaka til at en ting utvikler seg, ligger i tingen sjøl og ikke utafor den. Den ligger i det at det fins motsigelser i tingen. Det fins indre motsigelser i hver eneste ting, og det er det som får den til å bevege og utvikle seg. Det at det fins motsigelser i tingen er den grunnleggende årsaka til at den utvikler seg, mens sambandet og den gjensidige påvirkninga med andre ting er underordna årsaker.»

Mao fortsetter: » Forandringer i samfunnet skyldes i hovedsak at de indre motsigelsene i samfunnet utvikler seg, det vil si motsigelsen mellom produktivkreftene og produksjonsforholda, motsigelsen mellom klassene og motsigelsen mellom det gamle og det nye. Disse motsigelsene utvikler seg, og det er dette som driver samfunnet framover og gir støtet til at det gamle samfunnet blir erstatta av det nye.»

Undersøkelsene av naturen, resultatene av naturvitenskapens oppdagelser, viser at alt har en begynnelse og en slutt. Ingenting er evig. Selv universet, jorden, menneskeheten og, ikke minst kapitalismen, vil alle en gang gå under og erstattes av noe nytt. Verden kan ikke oppfattes som et kompleks av ting, men av et kompleks av prosesser.

Ifølge dialektikken skjer utviklingen gjennom sprang, katastrofer og revolusjoner, ikke i en rett linje men i spiraler, gjennom avbrytelser av den naturlige gangen og sammenstøt mellom ulike krefter og tendenser.

SPØRSMÅL: Hvordan kan en ting endre seg til å bli sin egen motsetning?

Historisk materialisme og klassekamp

Basis, urkommunisme og slavesamfunn

Marxismens analyse av menneskesamfunn deler dem i to bestanddeler som kalles basis og overbygning. Basis i et samfunn består av produktivkrefter og produksjonsforhold. Produktivkreftene er redskapene menneskene kan bruke for å skape produkter, det vil si verktøy, maskiner, teknologi og menneskets egen arbeidskraft og intelligens. Produksjonsforhold er hvordan produksjonen er organisert. Hvem eier produktivkreftene, hvordan eier de dem, hvordan arbeider man med dem og så videre. Forholdet mellom produktivkrefter og produksjonsforhold, motsigelsen eller konflikten mellom disse, er det mest grunnleggende i menneskesamfunnets utvikling, ifølge marxismen.

Basisen i de første menneskesamfunnene besto av primitive redskaper og begrensede kunnskaper som ble eid i fellesskap. Marx og Engels kalte disse for urkommunistiske fellesskap. De mente det var oppdagelsen av jordbruk og nye redskaper som la grunnlaget for at de første klassesamfunnene oppsto. Produktivkreftene var kunnskaper om fedrift og jordbruk, samt mer avanserte redskaper og våpen, som gjorde det mulig for menneskene å bli fastboende. Overskuddet fra jordbruket gjorde det mulig at en del ikke deltok i produksjonen men viet seg til å styre samfunnet, til å bli konger, krigere og prester. Privateiendom oppsto og kriger og konflikter gjorde det mulig å gjøre mennesker til privateiendom. De første klassesamfunnene, i Midtøsten og rundt middelhavet, ble slavesamfunn.

Overbygning og føydalisme

Overbygningen er kulturen, religionen og skikkene i samfunnet. Lover, regler og politiske organer er også deler av overbygningen. Marxismen sier at basis er det grunnleggende i samfunnet og forandringer i basis legger grunnlaget for forandringer i overbygningen. Samtidig pågår det en dialektisk vekselvirkning mellom basis og overbygning, hvor begge kan påvirke hverandre. Altså kan hendelser i overbygningen få konsekvenser for basis. En endring av lovene kan endre måten produksjonen er organisert på. Men overbygningen kan aldri tre ut over rammene som basisen setter. Det er utenkelig med et lovverk som favoriserer slavene i et samfunn som bygger på slaveri. Det er utenkelig med individualistisk ideologi i et primitivt stammesamfunn som er gjennomsyret av kollektivisme. Det er utenkelig politiske organer for klasseundertrykking, i et samfunn uten klasser.

Etter at slavesamfunnene brøyt sammen, oppsto føydalismen, med nye typer klassesamfunn uten det direkte slaveriet. Det å eie jord ble mer sentralt enn å eie mennesker. I store deler av Europa var livegenskapet utbredt, et system som knyttet bonden til landeieren og gjorde det ulovlig å flytte uten føydalherrens godkjennelse. I Norge var det aldri noe livegenskap, men i praksis var nok ikke fattigbøndene stort mer frie her til lands. Overbygningen til føydalismen var i Europa knyttet til den svovelprekende kristendommen. Kirka var den viktigste produsenten av skikker og ideologi som tjente adelen og kongene. Trusler om evig pinsel i helvete og skjærsilden, skulle holde bøndene på sin plass og de ble fortalt at kongen var innsatt av selveste Gud.

Kapitalismen oppstår

Den materialistiske historieoppfatningen sier at på visse trinn i sin utvikling kommer produktivkreftene i motsetning til produksjonsforholdene. Produksjonsforholdene blir en tvangstrøye som hindrer produktivkreftene i å utvikle seg. De kapitalistiske bedriftene og måtene å organisere produksjonen på oppsto i et jordbrukssamfunn. I disse samfunnene bygde herskerklassenes makt på at de eide jord. Kongen, adelen og kirka var eiere eller administratorer av jordbruksland som andre arbeidet på. Jorda var grunnlaget for rikdom – og fattigdom. De dominerende produksjonsforholdene var således forholdet mellom jordeierne og bøndene. Produksjonsforholdene var tilrettelagt for denne typen føydal undertrykking.

De formene for kapitalisme som oppsto, oppsto som undertrykte lommer i de føydale samfunnene. Det framvoksende borgerskapet var for småfisk å rekne i forhold til konger, lorder og biskoper. Jordeierne hindret langt på vei kapitalistene i å utvikle maskinene sine. De skattla kapitalistene hardt og kjempet for å opprettholde de føydale produksjonsforholdene og sine privilegier.

I denne situasjonen ville kapitalismen være et framskritt, den representerte framtida. I løpet av 1700- og 1800-tallet gikk de Vesteuropeiske landene gjennom store politiske revolusjoner. Kapitalistene og deres alliansepartnere blant bøndene og de mer framskrittvennlige delene av den gamle overklassen styrtet adelen og tok makten for å etablere kapitalistiske produksjonsforhold. For å klare det måtte de bygge borgerlige, kapitalistiske, stater med lover som la til rette for kapitalen i stedet for å hindre den i å utvikle seg og ekspandere. Dette tok lang tid. De første forsøkene ble slått ned, men akkurat som de kommunistiske revolusjonene vil seire, seiret de borgerlige revolusjonene til slutt.

Spørsmål 1: Hvordan setter basis grenser for overbygningen?

Borgerskapet

De moderne borgerlige samfunnene vokste ut av de føydale samfunnene, men de opphevet ikke klassemotsetningene. De har bare skapt nye former for klassesamfunn. Men kapitalismen har en tendens til å forenkle klassemotsetningene gjennom at den deler samfunnet mer og mer i to klasser med motstridende interesser; borgerskap og proletariat.

Borgerskapet oppsto i byer som håndverkere og handelsmenn. De inngikk ikke direkte i hovedmotsigelsen mellom bønder og føydalister, og de var ikke knyttet til den føydale eiendommen til jord. Borgerskapet ble først viktige for utviklingen av samfunnet, da de utviklet produktivkrefter som revolusjonerte produksjonen. Først merkantilismen og så industrialiseringen var roten til at borgerskapet kunne bli den nye herskerklassen.

De av borgerskapet som sikret seg kapitalistisk eiendom, og de fra adelen som var framsynte nok til å investere familiens ressurser i fabrikker, slo seg fram som kapitalister. Revolusjonering av jordbruket gjorde det mulig å flytte store deler av landarbeiderne over i industrien, til den kapitalistiske produksjonen. Industrikapitalistene ble ryggraden i de nye herskerklassene som vokste fram. Som gruppe skilte de seg fra andre gjennom at de investerte i produksjon og arbeidskraft, som ga dem mer tilbake enn de investerte. De tjener penger gjennom andres arbeid.

I dag består borgerskapet av disse kapitalistene, men også av direktører i private og offentlige selskaper, av eierne av banker og finansinstitusjoner, av politikerne og lederne i de kapitalistiske statsapparatene og de store organisasjonene som også er en del av det borgerlige samfunnet. Disse utgjør en mangfoldig herskende klasse med felles langsiktige interesser og felles sosiale og kulturelle rammer.

Småborgerskap og mellomlag

Store deler av det gamle borgerskapet fikk ingen glede av industrialisering og kapitalisme. De forble håndverkere eller de ble presset over i den voksende arbeiderklassen. Marxismen kaller restene som verken ble en del av det nye borgerskapet eller av proletariatet for småborgerskap. Grupper, klasser og individer som verken lever i av å utbytte andre eller av å bli utbyttet, faller inn i denne kategorien. Leger, professorer, snekkeren med enmannsbedrift, den selveiende bonden, er i en friere stilling enn proletariatet, og blir ikke like hardt verken utbyttet eller undertrykket av borgerskapet.

På verdensbasis er tendensen under kapitalismen at småborgerskapet stadig minker og oppløses i arbeiderklassen når arbeidet blir stadig mer industrielt og underlagt den kapitalistiske produksjonsmåten. De kjemper mot kapitalismens utvikling og for å bevare seg selv. Dermed er tendensen i disse gruppene ofte heller konservativ eller reaksjonær, framfor revolusjonær. Likevel har svært store deler av disse mellomlagene vært allierte med arbeiderklassen i revolusjoner på 1900-tallet og i en rekke kamper har de felles interesser med arbeiderklassen mot borgerskapet.

Arbeiderklassen

Proletariatet må selge arbeidskraften sin for å tjene til livets opphold. Proletariatet eller arbeiderklassen, oppsto med kapitalismen og ble til da store deler av bøndene ble jagd fra jorda og tvunget over i industrien. Opprinnelig besto kjernen i arbeiderklassen av industriproletariatet. Disse var pionerene både da klassen oppsto og når klassen begynte å bli bevisst på seg selv som klasse. De ble presset sammen i store kollektiver hvor klassemotsetningen til fabrikkeierne var tydelig og hvor fagforeninger og sosialistiske tanker raskt fikk godt fotfeste.

Etter hvert som arbeiderklassen ble større, både i Europa og i Verden, har den blitt mer mangfoldig. Den omfatter fortsatt industriarbeiderne, som i dag er mer tallrike i Sør-Korea enn de var i hele Verden på Marx sin tid, men også transportarbeidere, arbeidere i bygg- og anleggsbransjen, helse- og omsorgsarbeidere i offentlig sektor og arbeiderne i tjenestesektoren, i butikker, hoteller og restauranter.

Det er uenigheter mellom marxister om hvor stor andel av lærere og andre åndsarbeidere som kan regnes som deler av arbeiderklassen. Det er også uenigheter om i hvor stor grad imperialismen til de rike landene i Vesten gjør at deler av arbeiderklassen i Vest får sammenfallende interesser med kapitalistene.

Spørsmål 2: Hvilke likheter og forskjeller kan vi se mellom klassene i dag og for 100 år siden?

Klassekamp

De fleste er kanskje enige om at folk i et samfunn har mange forskjellige interesser, mange formål som står i rak motsetning til hverandre og at historien er preget av kriser og kriger, av perioder med stagnasjon og hurtig framskritt, med både revolusjoner og tilbakeskritt. Marxismen gir en tråd som gjør det mulig å finne en lovmessighet i dette kaoset; nemlig teorien om klassekampen.

I Det kommunistiske manifest skriver Marx og Engels: »Hele samfunnets historie fram til nå (bortsett fra historien med de urkommunistiske felleskap) er historien om klassekamper. Fri mann og slave, baron og livegen, laugsborger og svenn – kort sagt, undertrykker og undertrykte, har stått i stadig motsetning til hverandre, har ført en uavbrutt snart skjult, snart åpen kamp som hver gang endte med en revolusjonær omdanning av samfunnet eller med de kjempende klassers undergang…»

Klassene i et samfunn dannes på grunnlag av sine sammenfallende interesser og likhetstrekkene i sitt forhold til produksjonen. De er grupper av mennesker som skiller seg fra hverandre og som blir fiendtlige fordi de ikke kan forenes under kapitalismen. Motsigelsen mellom kapitalist og arbeider kan aldri løses uten at de begge forsvinner. Så lenge det finnes kapitalister og arbeidere, vil det pågå en kamp mellom dem. En kamp om merverdien som arbeiderne produserer, men som kapitalistene raner til seg.

Marxismen hevder at menneskesamfunnene først var urkommunistiske fellesskap. Stammer, klaner og småsamfunn hvor produksjonsmidlene og kunnskapen var felles eiendom. Ingen kunne snylte på andre, fordi knappheten i samfunnet gjorde at alle måtte arbeide for føden. Disse jeger- og sanker-samfunnene var klasseløse og således uten klassekamp. Det var nok konflikter og knappheten og ressursmangelen gjorde tilværelsen hard og dermed var det et framskritt for menneskesamfunnet at jordbruket og klassene oppsto.

Men marxismen hevder videre at kapitalismen ikke lenger representerer noe framskritt. Den hevder at de kapitalistiske produksjonsforholdene har blitt en tvangstrøye for produktivkreftene og at de hindrer store framskritt som egentlig er mulige. Vi ser enorm sløsing med ressurser, vi ser fattigdom og nød som holder store deler av menneskeheten tilbake i kunstig tilbakeliggenhet, vi ser at teknologien ikke får utvikle seg fritt men begrenses av kapitalistiske monopolinteresser.

Nøkkelen til å avskaffe kapitalismen ligger i klassekampen og i det å forene arbeiderklassen på tvers av sosiale og kulturelle skiller, samt å forene arbeiderklassen med alle som undertrykkes av kapitalismen, mot en felles fiende; det snyltende borgerskapet i Vesten.

Spørsmål 3: Hvordan forsøker borgerskapet å skjule og begrense klassekampen?

Væpna revolusjon eller fredelig overgang til sosialismen?

Revolusjonen vil seire

«Det sosialistiske systemet vil en gang tre i stedet for det kapitalistiske systemet. Dette er en objektiv lov, uavhengig av menneskenes vilje. Hvor sterkt de reaksjonære enn prøver å stanse historias hjul, vil revolusjonen før eller seinere komme og uunngåelig seire», sa Mao Tsetung ved feiringa av den store sosialistiske Oktoberrevolusjonens 40-års dag, på et møte i Det Øverste Sovjet i Sovjet-Unionen 1957.

Hva mener vi kommunister med at det er en objektiv lov at revolusjonen vil komme, og at sosialismen vil Ilfølge etter kapitalismen?

Klassekampen pågår hele tida.

Vi har i tidligere møter vist at kapitalisme betyr utbytting. Klassekampen er uunngåelig fordi arbeiderklassen ikke kan gi opp kampen mot utbyttinga. (Jfr. møte 1 og 2)

Kriser er uunngåelige under kapitalismen
Kapitalistene produserer så mye de kan, samtidig som de holder lønningene så lavt som de klarer. Dette fører til stadige overproduksjonskriser. (Jfr. møte 2)

Monopolkapitalisme er imperialisme

Monopolene som dominerer økonomien streber etter ~maksimal profitt. For å oppnå dette, eksporterer de en del av kapitalen sin for å utbytte arbeidende folk i undre land. Imperialisme betyr voldsom utbytting og grusom og blodig undertrykking. Derfor er også mott standen mot imperialismen uunngåelig, og de under~trykte folka vil før eller seinere kaste imperialismen ut med våpen i hånd. (Se ellers møte 4)

Imperialistiske kriger må komme.

Monopolene sloss om verdensmarkedet og blir støtta 'av statsmakta i landa sine. Før eller seinere vil det ibryte ut krig mellom de landa som har muligheter til å rdominere det kapitalistiske verdensmarkedet. Det eneste som kan hindre dette er at revolusjoner for~andrer slike aggressive imperialistmakter til sosialistiske land. (Se ellers møte 4)

Problema til imperialismen øker.

Problema til imperialistene vil bare øke. De møter større og større motstand når de undertrykker andre folk og nasjoner. Klassekamp og folkekrig vil tvinge dem på retrett. Markedene deres vil bli mindre ettersom flere og flere land frigjør seg eller gjennomfører en sosialistisk revolusjon. De vil måtte slåss hardere om de markedene som blir igjen. Også denne kampen vil svekke dem.
I deres egne land vil arbeiderklassen og det arbeidende folket lære av klassekampen. De vil kaste de falske «arbeider»-ledere. Klassekampen vil skjerpe seg. Det arbeidende folket vil bli hardere undertrykt. De vil solidarisere seg med undertrykte folk og nasjoner, og de vil svare med å slåss hardere og bedre.
Alt dette fører bare en veg. Det fører mot stadig flere revolusjoner. Det fører fram til seier for den sosialistiske verdensrevolusjonen.

Dette er en objektiv lov, fordi det imperialistiske verdenssystemet er grunnlagt på utbytting.

Revolusjonen er oppgava til massene.

Mao Tsetung behandler den marxistiske erkjennelsesteorien inngående i artiklene «Om motsigelsen» og «Om praksis». De finnes i Skrifter i utvalg, Forlaget Oktober.

I et klassesamfunn vil kampen som pågår alltid ....~ andre menneskene og tenkninga deres.
Flere og flere fra arbeiderklassen og deri arbeidende befolkninga vil forstå hvordan det kapitalistiske samfunnet i virkeligheten fungerer. Kommunistene vil lede an i kampen i dag, samtidig som de vil forklare at vi må gjennomføre en revolusjon for å fjerne rota til det onde.

Stadig flere arbeidsfolk vil bli revolusjonære og fylke seg om det kommunistiske partiet. De vil lærd hvilke handlinger og tanker som fører til nederlag og hva som fører til seier. De vil få «riktige tanker». De vil bli til en «materiell kraft som forandrer samfunnet og verden». De vil gjennomføre en sosialistisk revolusjon og bygge sosialismen.

Kampen for sosialismen vil bli hard.

Dette høres enkelt ut, men det er ikke meninga vår å~ skildre vegen til sosialismen som «en dans på roser»
Fiendene til arbeiderklassen er sterke. Sjøl oms revolusjonen må komme, må vi derfor ta alvorlig. Å finne hvilken vei som raskest vil føre til seier over imperialistene. Vi må avvise de veiene som bare fører til nederlag. Dette er formålet med den diskusjonen som vi skal starte nå: på hvilken måte vil Norge bli sosialistisk?

Den kommunistiske oppfatninga: Væpna revolusjon

Arbeiderklassen kan ikke bygge sosialismen uten at den har 'den politiske makta i samfunnet. Så lenge borgerskapet framleis sitter ved makta kan det ikke skje noen sosialistisk oppbygging.
Å erobre statsmakta er derfor avgjørende. Med statsmakta i hendene til borgerskapet kan vi være sikre på at utbyttinga og undertrykkinga av det arbeidende folket fortsetter. Når arbeiderklassen har vinni statsmakta, tar det produksjonsmidla fra borgerskapet og begynner bygginga av det sosialistiske samfunnet.

Men hvordan erobre statsmakta? Det kommunistiske synet er at væpna revolusjon er den eneste farbare vegen. Leda av det kommunistiske partiet må arbeiderklassen skaffe våpen og bygge sin egen hær.
Statsmakta til arbeiderklassen - proletariatets diktatur - kan ikke bli oppretta eller vare ved uten ei slik voldsmakt i ryggen. (Jfr. møte 3)
Vi forbereder ikke oss sjøl og arbeiderklassen på væpna revolusjon fordi vi er voldsromantikere. Ingen ting ville vært bedre enn om sosialismen kunne bli innført på fredelig vis. Vi ønsker ikke at hundrevis eller tusenvis av arbeidere og revolusjonære skal dø eller bli lemlesta.
Men sjøl om vi ønska at fredelig overgang var mulig, er virkeligheten denne: Borgerskapet er fast bestemt på å forsvare fabrikkene sine, de store skogeiendommene, privilegiene, de skyhøye inntektene og profittene, og den politiske makta si med våpenmakt. Borgerskapet vil forsvare kapitalismen og klassediktaturet sitt med voldsmakta - særskilt hæren og politiet. (Jfr. møte 3) Det vil ikke vike tilbake for å starte et blodbad for å knuse kravet om sosialisme fra arbeidsfolk.
Derfor er idene om fredelig overgang til sosialismen illusjoner - fromme ønske som ikke er i samsvar med virkeligheten. Arbeiderklassen kan bare vinne sosialismen gjennom væpna kamp.

«Fredelig overgang?»

Mot den kommunistiske linja står ei anna hovedlinje: Overgangen til sosialismen vil skje fredelig.
Denne linja har mange varianter, som vi skal se på etterhvert. Hovedinnholdet i linja er: Arbeiderklassen trenger ikke organisere seg eller forberede seg på væpna kamp. Det er tilstrekkelig å bruke fredelige midler. Der det er et borgerlig demokrati (slik det fortsatt er i Norge), kan arbeiderklassen delta i valgene. Til slutt kan den få stor nok oppslutning til å vinne flertallet i parlamentet (dvs. Stortinget i Norge). Dermed har den erobra statsmakta.
Denne strategien kan ikke bringe arbeiderklassen noe annet enn nederlag. Vi skal vise dette ved å drøfte enkelte hendinger fra vårt eget og andre lands historie.

Kan de revolusjonære vinne flertallet på Stortinget?

Det er ikke mulig å vinne flertall for sosialismen på Stortinget. Borgerskapet hater sosialismen så innbitt at det vil forby det kommunistiske partiet lenge før det har mulighet til å vinne et slikt flertall.
Tallrike eksempler viser at borgerskapet ikke vil «overlate» makta til arbeiderklassen. De har til og med allerede gjort det «lovlig» å avskaffe de demokratiske rettighetene og å forfølge progressive.

I alle kapitalistiske «demokratier» fins det «Unntakslover». I Norge heter den «Lov om særlige rådgjerder under krig, krigsfare og liknende forhold». Den blei vedtatt i 1950. Kjerna i den, og andre lover !og forskrifter om det samme, er at staten har gitt seg sjøl «lov til» å avskaffe de demokratiske rettighetene,

opprette konsentrasjosleire for kommunister og andre progressive, avskaffe valgene, opprette militær administrasjon, og innføre dødsdom (Militær straffelov §80-108, som trer i kraft når unntaksloven trer i kraft) (Jfr. møte 3.) En revolusjonær situasjon - en situasjon der det er mulig at kapitalismen blir avskaffa, -er nettopp ei slik krise for borgerskapet, som disse unntakslovene skal brukes i.

«NKP» etter krigen

Mange sympatiserte med kommunismen 1 1945. Derfor fikk « NKP» 175.000 stemmer og 11 mandater ved Stortingsvalget i dette året. Ved Stortingsvalget 4 år etter, i 1949, fikk « NKP» 103.000 stemmer og -ingen mandater! Hvorfor? Fordi det borgerlige flertallet på Stortinget (DNA og de andre borgerlige partiene) endra valgloven. « NKP» fikk ingen Stortingsrepresentanter med sine 103.000 stemmer, mens DNA fikk 85 representanter på omkring 800.000 stemmer. Slik sjonglerte borgerskapet med valgloven for å hindre oppslutning og representasjon for et parti som arbeidsfolk oppfatta som progressivt og revolusjonært.

I stortings-perioden 1945-49 satt altså «NKP» med 11 representanter på Stortinget. Det betydde at de hadde krav på å bli representert i Utenrikskomiteen (som blir rekna som den «viktigste» av Stortings-komiteene). Men det borgerlige flertallet på Stortinget holdt « NKP» -representantene utafor denne komiteen, for å hindre dem i å få de viktige informasjonene som blei lagt fram der. En sjølsagt parlamentarisk rettighet blei satt til side. (Om utviklinga i « NKP», se møte 6.)

«VG», «NÅ» og «Dagen» offentliggjorde i mars 74 en artikkel om at AKP(m-I) i Sogndal hadde stilt opp likvidasjonslister over kjente personer på stedet, og hadde lagt planer om en konsentrasjonsleir på Svartisen. I retten måtte de trekke tilbake alle disse løgnene.

Borgerskapet og den nye revolusjonære bevegelsen i Norge

Fra midten av 60-åra vokste den marxist-leninistiske bevegelsen fram i Norge. Den forholdsvis korte historia til AKP(ml) (og de organisasjonene som var forløpere til partiet) har likefullt gitt mange eksempler som viser borgerskapets linje overfor virkelige kommunistiske bevegelser.
De borgerlige avisene har satt i verk svære hetskampanjer mot kommunistene. De villeste løgner er blitt spredd om oss. Vi skal angivelig drive «infiltrasjon» og «kupp» og «femte-kolonnevirksomhet» i fagbevegelsen, for å «ødelegge fagorganisasjonen». Ledende DNA-folk, som partisekretær Leverås, påstår at vi underslår penger fra streikestøtteinnsamlingene. Andre DNA-folk påstår at næringslivet står bak streikestøtte-arbeidet. Noen aviser har antyda at vi driver våpentjuerier. Andre aviser påstår at vi har satt opp likvidasjonslister.
Slike løgnkampanjer har to formål. For det første tar de sikte på å sverte oss i øya til det arbeidende folket, for å hindre oppslutning. For det andre tar de sikte på å forberede grunnen for enda hardere tiltak mot oss og andre revolusjonære og progressive.
I fagbevegelsen har DNA-ledelsen lagt opp til klappjakt på kommunister. En god del steder er kommunister blitt suspendert for å ha lagt fram politikken sin. Aspengren snakker om «kreftsvulster» og « ugras» som LO-ledelsen skal ta oppgjør med. Han får daglig ros fra resten av borgerskapet for denne politikken. Bl.a. har en serie av leserbrev til Aftenposten skrytt han opp i skyene.
AKP(m-1) blei nekta å delta i valgprogrammene i NRK i 1975, til tross for at vi deltok i 1973, og var blitt klart sterkere fram til 1975. Dette skulle også forsøke å hindre at vi fikk oppslutning. Likefullt blei noen representanter for Rød Valgallianse valgt inn i kommunestyrene i 1975.

I kommunestyrene blir det lagt store hindringer i veien. I Tromsø har de borgerlige politikerne trua med å utvise representanten for Rød Valgallianse. Da representanten for RV i Oslo tok ordet mot at Kissinger (den amerikanske utenriksministeren som er krigsforbryter og folkemorder fra Vietnam-krigen) skulle bli mottatt i Rådhuset, ble hun fratatt ordet. Slike begrenser borgerskapet allerde i dag talefriheten i de «folkevalgte» organene!

Samtidig forbereder borgerskapet forbud av AKP(ml). Høyre-politikere diskuterte det for ikke så lenge siden. I en del fagforeninger forsøker sosialdemokratene å sette likhetstegn mellom kommunister og nazister. De prøver å åpne for forbud av AKP(ml). Nestformann i Oslo Jern- og Metallarbeiderforening, Kjell Fiskerud, har åpent gått inn for forbud.

I et intervju i «Dag og Tid» nr. 12/76, blir han spurt: «De har vel egentlig teke til orde for å få eit forbod mot AKP som parti?». «Vi meiner parti som har
væpna vald på programmet ikkje bør få lov til å etablere seg som parti. Eit slikt forbod vil også ramme AKP», svarer Fiskerud.
Alt dette skjer overfor en bevegelse som ved valget i 1973 ikke fikk mer en 0,4 av stemmene. I dag er vi ikke særskilt niange, sjøl om vi er i framgang og har spilt ei viktig rolle i kampene arbeidere og andre undertrykte har ført.
Likevel sysler borgerskapet med så drastiske tiltak som forbud. Når borgerskapet griper til så kraftige midler i dag - hva vil de ikke gjøre når den revolusjonære bevegelsen er blitt omfattende og virkelig truer makta til borgerskapet?

Hva blir gjort i andre «vestlige demokratier»?

I USA infiltrerer hemmelige og offentlige politiorganisasjoner som CIA og FBI revolusjonære organisasjoner for å overta dem og ødelegge dem.

Det samme skjer i Sverige. Der er det avslørt flere ganger hvordan sikkerhetspolitiet overvåker og infiltrerer revolusjonære og progresive organisasjoner. Mest kjent er kanskje: IB (Informasjon Byrån), hemmelig etteretningsorganisasjon i Sverige direkte knytta til den sosialdemokratiske regjeringa og med kontakter til sikkerhetspolitiet og militærledelsen. Ikke underlagt formell parlamentarisk kontroll i det hele tatt. Kjent bl.a. for å plante agenter i fagbevegelsen og den anti-imperialistiske bevegelsen i Sverige.

I Vest-Tyskland blir ei rekke kommunister fengsla. Progressive blir nekta ansettelse som bl.a. lærere og lokomotivførere.

I Frankrike er det marxist-leninistiske partiet forbudt.

Alt dette har skjedd i borgerlige «demokratier», land som norske borgerlige politikere gjerne sier at Norge kan «sammenlikne seg med».

Alle de kapitalistiske landa er borgerlige klassediktaturer, sjøl om de kan ha lovfesta fler eller færre demokratiske rettigheter.

Det er viktig for arbeiderklassen å kreve og forsvare slike rettigheter. Når de finnes, blir det lettere å bygge opp den kommunistiske bevegelsen. Når vi kan selge ei avis åpent, kommer vi lettere fram med synspunktene våre enn når avisa må bli produsert og spredd «ulovlig». De kommunistiske ideene når flere om vi kan legge dem fram på lovlige massemøter i stedet for å spre dem under stadig politiforfølgelse.

Det blir lettere for arbeiderklassen og det arbeidende folket å kjempe.

Men det er, avgjørende å ikke ha falske forhåpninger til de demokratiske rettighetene under kapitalismen. Borgerskapet setter disse rettighetene til side når det tjener dem. Når det borgerlige klassediktaturet er trua, vil borgerskapet forby kommunistpartiet og de kommunistiske avisene, fengsle kommunistene og andre progressive (f.eks. streikeledere) osv. De nøler ikke med å sette i verk det åpne, fascistiske diktaturet overfor de kreftene som arbeider for ei sosialistisk omveltning, og overfor alle dem som våger å opponere mot kapitalistene.

USA-imperialismen

Sosialismen i Norge har også mektige fiender i utlandet. Det norske monopolborgerskapet er sjøl imperialistisk.. Det er alliert med det imperialistiske borgerskapet i andre land som England, USA og VestTyskland. Utenlandsk imperialisme har store interesser i Norge. Norge er en framskutt base for USAimperialismens kamp mot sosialimperialismen om verdenshegemoniet.
Den herskende klassen i USA har ei lang og bloddryppende historie i å stoppe sosialistiske omveltninger i andre land.
USA-imperialistene vil forsøke det samme mot den sosialistiske revolusjonen i Norge som imperialistene gjorde mot Sovjetstaten i dens første år - væpna intervensjon.

Norge og NATO

Norge er medlem av NATO - en militærallianse oppretta for å forsvare interessene til USA og de andre viktigste imperialistiske landa i vesten. De norske styrkene er delvis integrert i styrkene fra de andre NATO-landa. I en krigssituasjon vil de norske soldatene bli lagt under kommandoen til NATO-ledelsen.
NATO-medlemskapet gjør det enklere for imperialistmaktene å angripe Norge når kapitalistene her er trua. NATO har kupp-planer klare for å slå ned ar-` bederklassen. De gjennomfører øvelser for å greie det- i te effektivt (Jfr. møte 3 og 4.)

Sovjet og Norge.

Imperialistene i øst er eksperter i å gripe inn direkte, ~. og infiltrere, når situasjonen i et land er kaotisk og på,l kanten av borgerkrig, eller når borgerkrigen har bryti . ut. Har de ikke angripi Norge før, vil de finne et eller ; annet påskudd til å overta makta i landet. Det har de gjort før andre steder. I Tsjekkoslovakia invaderte de for å «redde sosialismen fra å bli knust av fascismen». I Angola sendte de kubanske leiesoldater «for å hjelpe y sosialismen med å seire». Det er den samme gangsterargumentasjonen som Hitler brukte overfor Norge da han skulle « beskytte Norge mot England».
I Norge vil de sikkert og visst også nytte hver anledning til å «hjelpe sosialismen med å seire», og opprette et fascistisk militærdiktatur.

Erfaringer fra den «fredelige veien»

Vi skal nå se på noen eksempler fra land hvor arbeiderklassen har stolt på falske ledere og fulgt den «fredelige veien til sosialismen».

Indonesia - revisjonismen førte til blodbad på progressive og kommunister

I begynnelsen av 60-åra var kommunistpartiet i Indonesia et av de største i verden, med stor innflytelse i fagbevegelsen og andre masseorganisasjoner. Statssjefen i landet, Sukarno, støtta seg ofte på det. Alt lå angivelig til rette for den «fredelige vegen», og partiet ba folk om å ta det med ro og holde ut.Tjda arbeid å for dem. Snart 'ville makta i landet være i handa til komunistpartiet uten voldsbruk.
De var verken forberedt på å bli erklært for ulovlig eller på et fascistisk kupp.
I 1965 slo kapitalistene til. De gjennomførte et statskupp, og innførte et fascistisk terrorvelde. I elvene fløyt det av lik. Alle medlemmer av kommunistpartiet som blei tatt, blei skutt. Det samme skjedde med sympatisører som blei tatt. Over 500.000 blei drept. Hundretusener blei satt i konsentrasjonsleire, som er fulle den dag i dag.

Seinere har kommunistpartiet fått samla seg etter det knusende slaget og i ei oppsummering av det som skjedde, gjør de kraftig opp med sine egne feil. De forklarer at hovedårsaka til at de blei knust var at de trodde på den «fredelige vegen».

De kritiserte seg sjøl sterkt for det og for det at de ikke forberedte seg på et fascistisk kupp. De anklager også ledelsen i Sovjetunionens «Kommunistiske» Parti for at de sprer falske teorier blant verdens folk og attpåtil kaller disse løgnene for marxisme-leninisme. Kommunistene i Indonesia sier at den eneste vegen folket i Indonesia kan gå for å frigjøre seg fra fascisme og imperialisme, er en langvarig folkekrig.

Siden oktober 65 har Sovjet fortsatt sin våpenleveranser til de indonesiske herskerne. Våpen som brukes i klappjakt på kommunister og progressive.

Chile - «fredelig» undergang med falske ledere.

Ved valga i 1970 blei Allende valgt til president i;; Chile. Han leda en valgfront hvor revisjonistpartiet hadde stor innflytelse. Denne valgfronten Unidad Popular (Folkeenheten), fulkte ei politisk linje som' gikk ut på følgende:

«Folket» skulle få makta ved at imperialistene og`de reaksjonære blei pressa på defensiven med økonomiske kampmidler. Hovedvekta blei lagt på å la staten overta imperialistiske industrier, det skulle gjennomføres en jordreform, kooperativ drift skulle settes i gang, det skulle innføres minimumslønn, bygges flere boligere, osv. På denne måten skulle det økonomiske grunnlaget for imperialistene og de hjemlige reaksjonære bli ødelagt.

Hovedpoenget var at alle disse reformene skulle gjennomføres på lovlig vis. De spredde den illusjonen at dersom «folket» holdt seg til lovene, så ville imperialistene og de reaksjonære også respektere lovene. De spredde den illusjonen at de reaksjonære og imperialistene ikke ville slå til dersom de ikke blei «provosert». Derfor rørte de ikke ved hæren, kapitalistenes og imperialistenes faste bolverk. Hæren fikk være som den var, leda av reaksjonære offiserer, ofte utdanna i USA. Disse reaksjonære offiserene som seinere var ledende i det fascistiske kuppet, blei kalt for demokrater dersom de sa at de var det.

Allendes regjering gikk så langt at de vedtok en lov som skulle sikre «kontrollen med våpnene». Den var ikke retta mot hæren. Tvert om, den var retta mot fattige arbeidere og bønder som væpna seg for å sloss for rettighetene sine og for å sikre seg mot fascistisk kupp. Under dekke av denne loven gjennomførte hæren storstilte rassiaer og tok våpen fra de undertrykte. Samtidig så Allendes regjering gjennom fingrene med de fascistiske gruppene som skaffa seg våpen i store mengder, dreiv storstilte øvelser og begikk en rekke mord, attentater og overgrep mot revolusjonære.

11. september 1973 slo imperialistene og de reaksjonære til. Mer enn 30.000 blei myrda, over 150.000 blei kasta i fengsel. Mange tusen sitter der ennå. En chilensk flyktning beskriver torturen som revolusjonære og progressive blir utsatt for, slik: «Den mest brutale og raffinerte tortur har blitt brukt, og blir fortsatt brukt som normal framgangsmåte ved forhør. Ulike internasjonale tribunaler har bl.a. pekt på følgende torturmetoder: Elektroder mot kjønnsorganet, analåpningen og i tannkjøttet, voldtekt foretatt av flere personer eller ved hjelp av dyr, nedsenking i bad fylt med ekskrementer eller olje, brenning med syre eller ild, forkrøpling, knusing av bein i kroppen, innesperring i metalltromme for å frambringe sprengt trommehinne eller galskap. I tillegg kommer den psykiske torturen med simulerte henrettelser, vold og tortur mot personer i nærvær av familiemedlemmer.» (Fra intervju i « Klassekampen»)

Vi må aldri glemme at dette skjedde, og måtte skje, fordi revisjonistene dominerte Folkefronten med sine reaksjonære teorier om fredelig overgang.

Den fascistiske militærjuntaen i Chile gikk til fotografen etter å ha gjennomført det blodige kuppet I1/9-73. Mannen med solbriller er general Pinochet. Han ble beskrevet som en upolitisk, jovial fembarnspappa. Idag kjenner vi ham som det chilenske folkets blodigste bøddel.

Revisjonistene er medansvarlige

Louis Corvalan sitter nå i fengsel i Chile. Revisjonistenes viktigste bidrag i «kampen» mot fascistene, er å kreve ham frigitt. Med dette forsøker de å dekke over denne foræderens og revisjonistenes forbrytelser mot folket i Chile.

Den feilaktige linja var tenkt ut i Sovjet og. spredd gjennom det falske «kommunistpartiet» som er et helt og fullt Moskvatro parti.

Et år før fascist-kuppet skrev formannen i revisjonistpartiet, Louis Corvalan: «1 følge forfatningen blander armeen seg ikke inn i politiske kontroverser... Det vil være dårskap å tro at de væpnede styrkene stiller seg likegyldige til det som er i tiden. De klassemessige og politiske innstillingene i det chilenske samfunnet strekker seg også til dem. Men tross disse motsetninger har de militære felles moralske vurderinger: respekt for forfatninger og lover, lojalitet mot den valgte regjeringen... Den nåværende situasjonen kan ikke fortsette i det uendelige. Men under de forholda som rår i vårt land, kan forandringene ikke gjennomføres i følge det klassiske mønsteret for revolusjoner. De kan kun gjennomføres innen lovens rammer, ved at man tar hensyn til utviklingen av armeens forståelse av sin rolle i det samfunn folket ønsker å bygge». (Internationell Revy 4/61972)

Dette skrev revisjonistane fer kuppet. Etter kuppet fortsetter de å spre sin reaksjonære linje. I en oppsummering av hva som har skjedd i Chile sier en av sjefsideologene i Kreml, Sobolev: «Erfaringene fra Chile har sin varige betydning ved at det her ble gjort et dristig og konstruktivt forsøk på å anvende de allmenne lovmessighetene i den leninistiske teori ved løsningen av konkrete historiske oppgaver i en fredelig utvikling av revolusjonen...

Revolusjonens nederlag beviser ikke at denne ideen er uholdbar... » (Ny dag, 75)

Det fascistiske blodbadet på en arbeiderklasse som revisjonistane hadde stilt forsvarsløs, kalles et «konstruktivt forsøk».

Ved å spre slike reaksjonære «oppsummeringer» får også «NKP» blod fra det chilenske folket på hendene.

Erfaringer fra den væpna revolusjonens vei.

Vi har sett på muligheten for å nå sosialismen på fredelig vis i Norge, og vi har gitt et par eksempler på hvordan det har gått i andre land der folket har stolt på denne linja. Litt seinere skal vi ta for oss hva andre såkalte sosialistiske partier i Norge mener om veien til sosialismen. Men først skal vi se på noen erfaringer fra den væpna revolusjonens vei.

Sovjetunionen - Bolsjevik-partiet leda en voldelig revolusjon

I 1917 leda bolsjevikene arbeiderklassen i Russland i væpna opprør. I oktober greip de statsmakta og oppretta proletariatets diktatur i Sovjet, det første proletardiktaturet som skulle vare over lengre tid.

I flere år måtte den unge proletarmakta i Sovjet forsvare seg med våpen i hånd. Kontrarevolusjonære krefter som støtta borgerskapet og tsaren forsøkte å knuse den sosialistiske staten. De imperialistiske statene sendte intervensjonsstyrker for å slå ned proletardiktaturet. Disse krigene varte i flere år før den Røde Hær vant en endelig seier.

Andre revolusjoner
Etter den første verdenskrigen blei det gjort revolusjoner og oppretta sosialistiske regjeringer flere andre steder i Europa, blant annet i Tyskland, Ungarn og Finland. Alle stedene klarte de reaksjonære i landet å knuse de sosialistiske regimene med vold.

Seier for Sovjetmakta

I Sovjet vant arbeiderklassen og de fattige bøndene seier fordi de var leda av et revolusjonært kommunistisk parti. I tillegg kunne revolusjonen utnytte det faktum at den første verdenskrigen raste for fullt.

209
Det første proletardiktaturet i historia var Paris-kommunen som blei oppretta i 1871. I over 2 måneder holdt arbeiderklassen i Paris makta i byen, før kommunen blei knust av kontrarevolusjonær vold.

Så lenge imperialistene sloss desperat mot hverandre, klarte de ikke å kaste seg over revolusjonen med full kraft. Dette gjorde at den nyfødte Sovjet-republikken fikk et kortvarig pusterom.

Det er mange årsaker til at de andre revolusjonene blei knust, og vi skal ikke drøfte dem her. I noen land var opprøret ikke leda av et virkelig konsolidert kommunistisk parti. I andre land klarte imperialistene å sette inn nok styrker til å knuse revolusjonen.

En ting kan vi likevel si. De utbytta massenes håp om sosialismen blei ikke knust fordi de gjorde opprør med våpen i hand.

Friedrich Engels' svar til alle dem som sa at Pariserkommunen tapte fordi arbeiderne greip til våpen, gjelder også her:

«Har disse herrene («de anti-autoritære)«) noen gang sett en revolusjon? En revolusjon er utvilsomt noe av det mest autoritære som finnes. Det er en handling der den ene delen av befolkningen tvinger sin vilje på den andre ved hjelp av geværer, bajonetter og kanoner - autoritære midler, om slikt finnes i det

hele tatt. Og hvis den seirende parten ønsker ikke å ha kjempet forgjeves, må den opprettholde sitt herredømme, ved hjelp av den gru som våpnene vekker hos de reaksjonære. Ville Pariserkommunen vart en eneste dag hvis den ikke hadde anvendt det væpnede folkets autoritet mot borgerskapet? Skulle vi ikke heller kritisere den for ikke å ha anvendt den i tilstrekkelig omfang?» (Fra Friedrich Engels: «Om autoritet».)

De kinesiske og albanske kommunistene hadde studert disse erfaringene fra Pariserkommunen og Sovjetrevolusjonen da de gjennomførte sine seierrike revolusjoner under og rett 'etter den andre verdenskrigen.

Kina - langvarig folkekrig

I Kina blei sosialismen gjennomført etter en langvarig folkekrig. I slutten av 20-åra blei det oppretta røde baseområder. Hele tida måtte de forsvare seg med våpen i hand. Da Kina blei angrepet av Japan, leda de kinesiske kommunistene en langvarig folkekrig mot dem. Etter at japanerne var drivi ut, kunne folket endelig nedkjempe de kontrarevolusjonære, og den nye Folkerepublikken Kina blei oppretta i 1949.

Albania - folkekrig mot fascisme

I Albania leda kommunistene folkekrigen mot de italienske og tyske inntrengerne og deres leiesvenner,

og kunne opprette proletariatets diktatur etter at Albania var frigjort på høsten 1944. I begge disse landa var kampen leda av et revolusjonært kommunistisk parti. Arbeiderklassen væpna seg og slo tilbake illusjonene om en « fredelig overgang til sosialismen», eller «fredelig nedkjemping av fascister og imperialister».

Kampen mellom de to veiene

Eksemplene vi har tatt fram, viser at bare dersom arbeiderklassen velger den væpna revolusjonens vei har de muligheten til å seire. Allerede Marx og Engels kjempa for dette synet mot de utopiske sosialistene (f.eks. Robert Owens' idrter) som hevda at veien til sosialismen gikk gjennom å overbevise borgerskapet om at kapitalismen måtte bli avskaffa. Om disse skrev Marx og Engels i «Det kommunistiske Manifest»:
«De forkaster ... enhver politisk, især enhver revoluforkaster ... enhver politisk, især enhver revolusjonær aksjon; de vil nå sitt mål på fredelig vis og forsøker ved hjelp av små eksperimenter, som selvfølgelig slår feil, ved eksempelets makt, å åpne veien for det nye samfunnsmessige evangelium».

Marx og Engels slo fast at den fredelige veien ikke kunne gi arbeiderklassen sosialisme. I «Det Kommunistiske Manifest» framstilte de overgangen til sosialismen slik: «Idet vi her har skissert de viktigste trinn i proletariatets utvikling, har vi fulgt den mer eller min- '; dre skjulte borgerkrig innenfor det bestående samfunn inntil det punkt hvor den bryter ut i åpen revolusjon og hvor proletariatet grunnlegger sitt herre-. dømme ved å styrte borgerskapet med makt.»

Kinas Kommunistiske Parti angriper revisjonistenes falske teorier

Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao Tsetung, som har summert opp erfaringene til den internasjonale arbeiderklassen, har forsvart det marxist-leninistiske synet synet på overgangen til sosialismen.
Etter kontrarevolusjonen i Sovjet, har teorien om den «fredelige vegen» igjen fått vind i seila.
På den 20. partikongressen til SUKP, forkasta Krustsjov linja til Lenin og Stalin om væpna revolusjon, og sa at «arbeiderklassen kan vinne en stabil majoritet i parlamentet, og forandre det fra et organ for borgerlig demokrati til et ekte innstrument for folkeviljen. I et slikt tilfelle vil denne institusjonen (altså parlamentet, red.), som har tradisjoner i mange høytutvikla kapitalistiske land, kunne bli et organ for virkelig demokrati, demokrati for det arbeidende folket»
Krustsjov forkasta altså uten videre den marxistleninistiske teorien om statens klassekarakter, og så helt bort fra at all erfaring har vist at borgerskapet vil gå til voldelig angrep på arbeiderklassen om den forsøker å innføre sosialismen.
Krustsjov fikk svar. De kinesiske og albanske kommunistene plukket raskt fra hverandre «nyskapningene» hans, og slo fast at det var revisjonisme i ny frakk, teorier som hjalp borgerskapet til å beholde makta. I en artikkel fra 1968 summerer de kinesiske kommunistene opp revisjonistenes argumenter om fredelig overgang» slik:

«Marxismen-leninismen har alltid åpent forkynt at den voldelige revolusjonen er uunngåelig. Den har pekt på at det grunnleggende spørsmål for proletariatets revolusjon, er å følge den voldelige revolusjons spor, gripe den politiske makt i væpnet kamp og opprette proletariatets diktatur. Vår store leder Formann Mao Tsetung har sagt : «Revolusjonens sentrale oppgave og dens høyeste form er makterobringen med våpen i hånd, dvs, at spørsmålet løses ved krig.» Han har også sagt: «Politisk makt vokser ut av geværmunningen. » Disse berømte tesene av Formann Mao har allmenn gyldighet.
Den sosialistiske Oktoberrevolusjon fant sted i russtand for femti år siden. Det var en stor revolusjon hvor det «å løse problemet med krig» og proletariatets maktovertakelser gjorde det klart for folket i alle land at den væpnete kamp er den eneste vei proletariatet kan gå for å ta makten og gjennomføre overgangen fra kapitalisme til sosialisme. De moderne sovjetrevisjonister fra Krutsjov til Bresjnev og Kosygin og andre av samme type har begått forræderi mot Oktoberrevolusjonens vei, forrådt marxismenleninismen, benektet den allmenngyldige betydningen av Oktoberrevolusjonens vei, gått imot voldelig revolusjon, og forfektet «fredelig overgang» fra kapitalisme til sosialisme. På SUKPs 20.kongress i 1956 la Krustsjov fram linjen for « overgang til sosialismen langs den parlamentariske vei,» dvs. «fredelig overgang». Bresjnev, Kosygin & Co. har overtatt hver smitt og smule av dette.

Under påskudd av at proletariske partier må ha en «fleksibel taktikk» og at styrkeforholdet mellom klassekreftene har forandret seg, har de hevet « fredelige former for kampen» og «fredelige metoder i kampen» for overgangen til sosialismen opp i skyene. De har påstått at « den parlamentariske vei kan være en form for fredelig utvikling av revolusjonen» uten at proletarietet griper makten, tuten proletariatets direkte ledelse».»

De kinesiske kommunistene avslutter artikkelen med å slå fast at sosialismen ikke kan vinnes uten borgerkrig og at teorien om den « fredelige veien» er en teori som tjener kapitalismen:
«Umiddelbart før Oktoberrevolusjonen advarte den store Lenin folket om at den borgerlige stat kan «ikke bli avløst av proletariatets stat (proletariatets diktatur) gjennom 'bortdøen', men som alminnelig regel,, bare gjennom en voldelig revolusjon». I året etter Oktoberrevolusjonen understreket han om og om . igjen at den voldelige revolusjon var uunngåelig nødvendig. Han snakket om «borgerkrig, som ikke en `eneste stor revolusjon i historien har greid seg uten, og uten hvilken ikke en eneste virkelig marxist kunne tenke seg overgangen fra kapitalisme til sosialisme».

I motsetning til dette har den sovjetrevisjonistiske herskerklikken hengjtt seg til alt slags tomt prat om «fredelig overgang» og om muligheten for at arbeiderklassen kan «vinne makten uten borgerkrig». Den skjønnmaler borgerskapet, og sier at det muligens «gir fra seg makten fredelig». Ved å opptre som agenter for den slags revisjonistisk gift, har klikken tilmed gjort seg stor umake med å skildre Oktoberrevolusjonen som en «fredelig revolusjon». Hva er dette om ikke et skamløst forræderi mot den store Lenin og Oktoberrevolusjonens sak?
Denne streikebryterbanden i Kreml har oppdaget et påskudd for sin linje for «fredelig overgang» i det såkalte endrede styrkeforhold mellom klassene i de siste få tiår. Men historien viser ubarmhjertig at i de 50 lange åra etter Oktoberrevolusjonen har det ikke forekommet noen tilfelle av «fredelig overgang» fra kapitalisme til sosialisme i et eneste land. Tvert imot, den viser at de kommunistiske partiene j mange land har forårsaket alvorlige tilbakeslag for revolusjonen ved at de har viklet seg inni «fredelig overgang». Ved å slå inn på den «parlamentariske vei» har Maurice Thorez i Frankrike, Palmiro Togliatti i Italia og deres med revisjonjster forspilt seierens frukter som folket i disse to land erobret i væpnet kamp under siste verdenskrig, og lemlestet den utmerkede revolusjonære situasjon.

Alle disse erfaringene og lærdommene fra fortida avslører ubarmhjertig Khrustsjov, Bresjnev, og en håndfull andre degenererte individer Kosygin som en bunt politiske svindlere som ikke har noe til felles med «trofaste arvtakere» til Oktoberrevolusjonen. Det er krystallklart at deres «fredelige overgang» ikke er annet enn motstand mot revolusjonen og trygging av kapitalismen i den kapitalistiske verden.» («Om avvisning av den moderne revisjonismen», Oslo 1968.)

Den økonomiske «frigjøringa»

De kinesiske kameratene hadde også advart folka i Asia, Afrika og Latin-Aurerika mot den fredelige veien for å bli kvitt imperialistene og de reaksjonære. Allerede i 1963 avviste de den økonomiske veien til frigjøring, den veien som revisjonistene i Sovjet og Chile fikk Folkefronten der til å føre:
«SUKPs ledelse har også forsøkt å skape den teorien at den nasjonale frigjøringskrigen har kommet inn i et nytt «stadium», hvor de økonomiske oppgavene er de viktigste. Argumentene deres er at mens «kampen tidligere blei ført i hovedsak på det politiske området» så har den økonomiske kampen i dag blitt den « sentrale oppgaven» og «den avgjørende lenka i den videre utviklinga av revolusjonen».
Den nasjonale frigjøringsbevegelsen har kommet inn i et nytt stadium, men dette er på ingen måte den slags «nye stadium», som ledelsen i SUKP skildrer. I det nye stadiet har den politiske bevisstheten hos Asias, Afrikas og Latin-Amerikas folk nådd et høyere nivå enn noensinne før, og den revolusjonære bevegelsen velter fram med en intensitet som man aldri har sett maken til. De krever ivrig å bli kvitt imperialismen og dens takeiers krefter i sine egne land og kjemper for full politisk og økonomisk uavhengighet. Den første og viktigste oppgaven for disse landene, er stadig å utvikle kampen mot imperialismen, den gamle og nye kolonialismen og deres lakeier. Denne kampen føres stadig med stor bitterhet på de politiske, økonomiske, militære, kulturelle, ideologiske og på de andre områdene. Og kampen på alle disse områdene får sitt mest konsentrerte uttrykk i den politiske kampen, som ofte uunngåelig utvikler seg til væpna kamp når imperialistene griper til direkte eller indirekte undertrykking med hjelp av våpen.»

(Fra Nykolonialismens forsvarer», kommentar nr. 4 i den store polemikken,

kommerpd Forlaget Oktober).

DNA og reformveien

Ved festlige anledninger erklærer DNA seg for sosialismen.
De ønsker å gjennomføre en demokratisk sosialisme». et skal ikke mange undersøkelser til for å se at DN - edelsev overhodet ikke er interessert i å gjennomføre sosialismen. Tvert om, de er interessert i å beholde kapitalismen. Årsaken til dette, er som vi s9 i det første møtet, at ledelsen i DNA er monopol-kapitalister som utbytter den norske arbeiderklassen (jfr. også møte 6.)
DNA har hatt mange sjanser til å «gjennomføre sosialismen på fredelig vis.» De har hatt regjeringsmakta og klart flertall på Stortinget i årevis. Hva har de brukt det til? Til å få Norge inn i NATO, til å innføre unntakslover, til å arbeide for norsk deltakelse i EEC, til å bruke tvungen voldgift mot streiker, til å ruste opp politle, militæret, etterretningsvesenet.
DNA er interessert i flere statsbedrifter. Det ønsker de fordi de sjøl har fordeler av det. Men statsbedrifter er ikke sosialisme. En bedrift leda av den kapitalistiske staten utbytter arbeiderne like hardt som en vanlig privat-kapitalistisk bedrift. Arbeiderklassen blir fratatt overskuddet, merverdien. Kapitalistene og deres stat bruker den.

SFs syn på revolusjonen

Den viktigste forløperen til SV var SF (Sosialistisk Folkeparti). Vi skal derfor se litt på SFs syn på overgangen til sosialismen. I studiemateriellet til SF kom mer dette synet fram:

«En grunnleggende omveltning hvor makta over kapital og produksjonsmidler går over fra en klasse til en annen innebærer selvsagt tvang og at borgerskapet
nå må bøye seg for folkets vilje. Ingen herskende klasse gir godvillig makta fra seg. En sosial revolusjon er derfor klassekamp i en svært vidtgående form. På .
den annen side kan en altså ikke si noe allment om graden av makt- og voldsbruk, fordi det vil være bestemt at særtrekkene ved den historiske situasjonen.

Med unntak for absolutte pasifister og sykelige voldstilhengere, hat vel de fleste sosialisters holdning til voldsbruk vært denne: Vi ønsker ikke voldsbruk, men
dersom dette er nødvendig, vil vi forsvare oss. Det uenigheten har stått om er hvor sannsynlig og hvor uunngåelig dette er.

Enkelte sosialister hevder at vold er både sannsynlig og uunngåelig fordi arbeiderbevegelsens historie og samlede erfaring viser at sosialismen ikke kan gjennomføres på annen måte. Til dette vil vi svare: Det er riktig at alle tidligere revolusjoner er blitt gjennomført med vold. Men av det kan vi ikke slutte at vold er sannsynlig og uunngåelig hos oss. Vi kan ikke slutte at det er umulig å gjennomføre sosialismen hos oss, fordi alle revolusjonsforsøk i industrialiserte land til nå har vært mislykkede. Like lite kan vi slutte at overgangen til sosialismen må bli voldelig, fordi den. har -vært det i andre land. Vår oppgave er ikke å være spåmenn om en fjern framtid, men å engasjere de breie lag av folket i den antikapitalistiske kampen, og arbeide for at overgangen til sosialismen så langt det står til oss, ikke blir preget av vold.»

(Fra «Marxismens teori og sosialistisk strateei. 1973

SFerne viker unna å ta stilling. De.lukker øya for all undertrykking retta mot arbeiderklassen og det arbeidende folket i Norge. De lukker øya for alle internasjonale erfaringer. På denne måten gir de folk inntrykk av at det er mulig å opprette et: sosialistisk Norge på fredelig vis.

SVs syn på overgangen til sosialismen

Det samme synet preger også SVs behandling av dette spørsmålet. Stilen er mer svulstig og «revolusjonær» her. Vi siterer hele utdraget om overgangen til sosialismen, slik det blei vedtatt på samlingskongressen i Trondheim 16. mars 75:

Fredeleg overgang til sosialismen, makt og motmakt
J2. Striden mellom det arbeidande folket og kapitalistklassen er ein kamp om makt. Ingen rådande klasse gir godvillig frå seg makta si. Derfor kan kapitalmakta berre brytast ned ved ei sterkare motmakt. Berre ei levande sosialistisk masserørsle med sterke organisasjonar, med samhald og ei velutvikla politisk medvit kan skape ei slik makt.
33. Den herskande klassen i mange andre land har brukt kupp, valdsmakt, innblanding frå utanlandske krefter og undertrykking for å hindre sosialismen i å vinne fram. Den har avskaffa dei demokratiske rettane, brukt militærapparatet og starta borgarkrig. Noreg har derimot hatt ei etter måten fredeleg og demokratisk historie. Striden mellom klassane har ikkje vore prega av valdsbruk, jamvel om det fins døme ein kan vise til. Denne tradisjonen vil partiet byggje vidare på i arbeidet sitt for sosialismen. Partiet vil forsvare og verne om dei demokratiske rettane, motarbeide vald og våpenbruk og arbeide for ein fredeleg overgang til sosialismen i Noreg.
34. Men alle sosialistar må og vere budde på at kapitalismen kan sette inn valdsapparatet sitt mot ei veksande sosialistisk masserørsle. Partiet vil gjere alt det kan for at sosialismen skal bli innført i Noreg med fredelege middel. Men til sist er det styrkeforholdet i klassekampen og dei internasjonale tilhøva som avgjør om kapitalistklassen vil gi frå seg makta. Det vil skape betre vilkår for ein fredeleg overgang til sosialismen om den sosialistiske haldninga hos soldatane vert sterkare, om ein bryt med NATO og får til ei demokratisk styring av militærstellet som bryt med den autoritære kommandostrukturen. Faren for inngrep frå den internasjonale monopolkapitalen minkar og om Noreg blir meir sjølvforsynt og økonomisk mindre avhengig av andre land. Men sosialistane vil,; ikkje la borgarskapet stogga ei sosialistisk masserørsle med våpenmakt. Dei vil syte for at slik valdsbruk blir møtt med nødvendig motmakt frå arbeidarklassen.
35. I den revolusjonære kampen for sosialismen må ein halde på prinsippet om at alle menneske har rett til å arbeide for meiningane sine. med demokratiske middel, utan å bli straffa eller utsette for vald. Men arbeidarklassen må ikkje halde seg passiv dersom borgarskapet grip til valdsbruk. Arbeidarklassen må skaffe seg styrke nok til rådsnart og effektivt å slå attende ein organisert kontrarevolusjon.»

Kjerna i dette er at reaksjon og vold er noe som hører andre land til. I Norge har forholda alltid vært idylliske. Dette vil partiet bygge på, og dermed arbeide for en fredelig overgang til sosialismen.
Alt snakk om motmakt, at vi ikke skal holde oss passive dersom kapitalistene griper til voldsbruk, osv., er bare å kaste blår i øya på folk. Det er bare fikenblader, innrømmelser til enkelte revolusjonære innafor SV som forstår at væpna revolusjon er uunngåelig.

SV stoler på borgerskapet

SV-programmet gir inntrykk av at det går an å stole på det norske borgerskapet. Det har godtatt det bildet som blir gitt i lørdagsintervjuer i borgeravisene. Her står monopolborgere fram som smilende sportsmenn
og familiefedre. Men hele den glatte og kultiverte fasaden skjuler utbytting og undertrykking av det arbeidende folket. Det skjuler maskinpistolene og
stridsvognene. Dersom ikke denne linja blir nedkjempa i arbeider
klassen, vil de norske arbeiderne stå like forsvarsløse som sine indonesiske og chilenske kamerater. Etter mordene, etter kuppet,. etter konsentrasjonsleire, hjelper det lite å si at vi ikke skal være passive dersom
borgerskapet griper til vold.

«NKP»s syn på revolusjonen

«NKP» skiller seg ikke ut i denne sammenhengen annet enn på negativt vis. De deltok i SVs samlingskongress og var med å vedta SVs prinsipp-program. Som om dette ikke skulle rekke, skal vi sitere fra deres eget prinsipp-program vedtatt i 73:

«Et demokratisk statsapparat må skapes»

«Norges Kommunistiske Parti ser en sosialistisk republikk som en historisk naturlig statsform for vårt land.

Norge er et land som har en lang parlamentarisk tradisjon. Stortinget har spilt en sentral rolle i vår historie. I mange år har det vært landets nasjonale og demokratiske sentrum. Også i den videre demokratiske utviklingen og under den sosialistiske omformingen vil Norges Storting spille en sentral rolle.
Men sosialismen kan ikke gjennomføres uten den politiske kraft som ligger i arbeiderklassens og folkets kamp utenfor Stortinget, den utenomparlamentariske massekampen. Å bygge opp sosialismen er ikke en sak bare for et enkelt parti eller en enkelt klasse. Hele det arbeidende folk må være med i den sosialistiske omformingen av samfunnet. Flest mulig organisasjoner må delta aktivt i den direkte ledelsen for å sikre et demokratisk styre og hindre byråkratisering av statsog samfunnsledelsen. Som uttrykk for folkeviljen vil nye organer og organisasjoner oppstå og sikre et balansert forhold mellom demokrati nedenfra og hensiktsmessig sentralisme gjennom statsorganenes landsomfattende virke.
Arbeiderklassen og dens forbundsfeller må sette inn et parlamentarisk flertall i Stortinget som gir de nødvendige lover for å overføre alle utslagsgivende produksjonsmidler til samfunnseie og beskytte den sosialistiske eiendom.»

«Overgangen til sosialismen»

«All erfaring viser at den herskende klasse ikke frivillig gir fra seg makten. Når den føler sitt herredømme truet, går den til angrep på folkets demokratiske rettigheter og viker ikke tilbake for å sette selv et begrenset borgerlig demokrati ut av kraft. Flere eksempler fra den senere tid viser at den heller ikke viker filbåke for å ta i bruk åpne, fascistiske metoder, gjennomføre militær regi, organisere borgerkrig og begå åpent landsforræderi ved å tilkalle fremmede tropper for å slå ned sitt eget folk.
Kommunistene har lært at det gjelder i tide å avskjære monopolborgerskapet mulighetene til å foreta slike reaksjonære og folkefiendtlige handlinger. Nyfascistiske tendenser må derfor stoppes i tide og møtes med bred demokratisk offensiv. Enhver hindring som søkes lagt i veien for demokratisering av samfunnet, uansett hva den begrunnes med, må konsekvent bekjempes. Den progressive demokratiseringsprosessen mot sosialismen skal fritt kunne utfolde seg.
Kommunistene vil en : fredelig overgang til sosialismen, en overgang uten blodsutgytelse og borgerkrig. NKP vil gjøre alt som står i partiets makt for i samarbeid med andre progressive og revolusjonære demokratiske krefter å legge de politiske vilkårene filrette for en slik overgang. Ved stadig 9 være på offensiven for å utvide demokratiet, ved resolutt å sette inn den organiserte styrke arbeiderklassen og dens forbundsfeller rår over gjennom sin nøkkelstilling i produksjonen og i samfunnslivet ellers, kan mulighetene for en fredelig overgang til sosialismen bli til virkelighet.»

Dette er et program som er et revisjonistisk parti verdig. Her lukker de øya for alt. Ingen løgner blir for grove når de skal forsøke å tekkes borgerskapet. Stortinget er «demokratisk». Sosialismen skal gjennomføres gjennom at et parlamentarisk flertall i Stortinget ....gir de nødvendige lover». Henvisningene til borgerskapets bruk av vold, < i den senere tid» er også her bare et fikenblad.

SV og «NKP» følger Krustsjovs vei

Disse utdraga skulle være nok til å vise at «NKP» og SV liksom SF tidligere, følger den veien som Krustsjov streka opp på den 20.partikongressen i Sovjet i 1956. De forsvarer de moderne revisjonistenes linje. De tilhører i dette spørsmålet de som førte folkets kamper til blodig nedslaktning i Chile og Indonesia.

Hva er en revolusjonær situasjon?

«Folket og bare folket er den drivkraft som lager verdenshistoria». «Vi har alltid hevdet at revolusjonen må støtte seg på folkemassene. »

(Mao Tsetung.)

De arbeidende massene med arbeiderklassens parti i spissen må gjennomføre revolusjonen når tida er moden.
Men når er tida moden? Når inntreffer en revolusjonær situasjon? Lenin forklarer en revolusjonær situasjon slik:

«Revolusjonens grunnlov som er blitt bekrefta av alle revolusjoner og særlig av de tre revolusjonene i det tjuende århundrede, er følgende: For at revolusjon skal finne sted, er det ikke nok at de utbytta og undertrykte massene innser at det er umulig å leve på den' gamle måten og krever forandringer.. For at revolusjonen skal finne sted, er det nødvendig at utbytterne ikke klarer å leve og herske på den gamle måten;". lenger. Det er bare når ude lavere klassene» ikke ensker å leve på den gamle måten og de «øverste klassene» ikke kan fortsette på den gamle måten, at ~revolusjonen kan seire. Denne sannheten kan vi si med andre ord: Revolusjon er umulig uten ei lands- å omfattende krise (som omfatter både de undertrykte og undertrykkerne). Det betyr at for at en revolusjon skal finne sted, er det for det første viktig at størstedelen av arbeiderne (eller i hvert fall flertallet av de klassebevisste, tenkende og politisk aktive arbeiderne) fullt ut innser at revolusjonen er nødvendig og at de bør være forberedt på å dø for den. For det andre er det viktig at den herskende klassen gjennomgår ei regjeringskrise, som trekker også de mest tilbakeliggende massene med i politikken (typisk for alle ekte revolusjoner er ei rask, tidobbel og til og med hundredobbel økning i antallet representanter for de arbeidende og undertrykte massene - som hittil - har vært apatiske -men som har evner til å føre politisk kamp), ei krise som svekker regjeringa og gjør det mulig for de revolusjonære å styrte den raskt.»

(« Venstrekommunismen - en barnesjukdom» Oktober s. 162)

Revolusjonære situasjoner i Norge: 1917-18

I Norge har det vært to revolusjonære situasjoner.. Den første var i 1917-18. I 1916-17 herja dyrtida i landet, og matsituasjonen blei stadig verre for arbeiderklassen. Arbeiderorganisasjoner fra hele landet krevde at det måtte gjøres noe drastisk. Den 6.juni var det full arbeidsnedleggelse for alle LO-medlemmer, og store demonstrasjoner. Arbeiderklassen var forbitra. Det ønska å slåss, og regjeringa kom bare med skambud. Dette fikk harmen til å øke.

I denne situasjonen blei arbeiderklassen forrådt. Ledelsen i LO og DNA avblåste kampen. De nedla dyrtidsaksjonen. De nekta å avholde arbeiderkongresser som skulle drøfte hva som måtte gjøres, og de nekta å erklære generalstreik.

Arbeiderne lærte av Oktoberrevolusjonen

Dette var ei grundig lekse for arbeiderklassen. En annen lærdom fikk den da proletarene i Russland gjennomførte en vellykka revolusjon.
Det blei satt i gang et stormangrep på ledelsen i DNA, forræderne blei kasta på landsmøtet i 1918. DNA blei erklært for et revolusjonært klassekampparti, og blei meldt inn i Den tredje internasjonalen. i 1919. (Jfr. møte 6)
Tidlig i 1918 begynte arbeiderne å danne arbeiderråd. Initiativet blei tatt i treforedlingsindustrien i Drammensvassdraget og i jernindustrien i Kristiania (Oslo). Forma på disse råda var en kopi av de russiske sovjetene (råd), og en del av initiativtakerne tenkte at de kunne bli grunnlaget for revolusjonen i Norge. På rådas landskonferanse mars 1918, blei denne revolusjonære målsettinga slått fast. I vedtaket fra konferansen heter det:
«Denne krise kan ikke løses innenfor rammen av det nuværende samfunnssystem - og dyrtid, hungersnød og arbeidsløshet vil alltid være proletariatets følgesvenner i det nuværende samfunn. Som utviklingen nu går, kan vi også forutsette en ytterligere tilspissing av krisen, der gjør arbeidernes hele overtakelse av samfunnsmakten til en tvingende nødvendighet.
En sådan situasjon gjør det nødvendig for arbeiderrådene som representant for hele den arbeidende klasse å overta kontrollen av industrien, landbruket, fiskeriene, transportvesenet og omsetningen likesom hele den sosiale og administrative makt blir å legge i rådenes hender. »
Råda ebba ut etter ei tid, og den herskende klassen klarte å stabilisere situasjonen. Det kom ingen revolusjon. Årsaka var at arbeiderklassen ikke hadde noe redskap til å lede seg.

Mulighet for revolusjon: 1944-45

Den nazistiske undertrykkinga i 1940-45 var inderlig forhatt av den norske arbeiderklassen og av det arbeidende folket. Samtidig var det to linjer som sto i skarp strid med hverandre om hvordan motstanden mot nazismen ,og dens støttespillere skulle føres. DNA-ledelsen og resten av borgerskapet gikk mot all motstand som kunne skade de materielle interessene til den tyske imperialismen i Norge. De lanserte den «passive» motstandslinja, og ba folk vente til engelskmennene kom og «frigjorde» dem. De oppretta Milorg for å få kamplystne patrioter, særlig ungdom, under kontroll så de ikke skulle sette den passive linja og kapitalens profitter i fare.
«NKP»-ledelsen var dominert av folk som sto for ei revisjonistisk linje. Trass i strålende innsats fra enkeltpersoner i partiet, var det partiledelsens linje å samarbeide med DNA.

Mot den passive linja sto krefter i «NKP» og alle revolusjonære fram med propaganda for aktiv kamp, sabotasjeaksjoner og geriljakrig.

Vinteren og våren 44 blei motstanden i folket så sterk at borgerskapet holdt på å miste grepet. Situasjonen var helt ustabil. Det var titusener av ungdommer på skauen' som ville slåss med våpen i hand mot nazistene. Milorg hadde vanskeligheter med å holde dem i sjakk. Tyskerne var i ferd med å miste kontrollen over landet.
For å vinne kontrollen over de kamplystne, måtte borgerskapet til og med gå inn for enkelte sabotasjeaksjoner.

I denne situasjonen, hvor folkets væpnete motstand vokste, og situasjonen glei ut av hevda på borgerskapet, sto arbeiderklassen uten en virkelig fortropp som kunne lede kampen for revolusjonen.

Revolusjonære situasjoner i framtida

Hva vil skje i framtida? Vi har allerede på forrige møte drøfta mulighetene for krig og mulighetene for okkupasjon av Norge. Vi har vist at kommunistene da må arbeide for å utvikle krigen mot inntrengerne til en krig mot hele det kapitalistiske systemet. Derfor kan vi slå fast at ved en okkupasjon av Norge vil det bli skapt en revolusjonær situasjon i landet.

Dette betyr hverken at vi kommunister ønsker en invasjon for å få «anledning til å gjøre revolusjon», eller at det er sikkert at en slik revolusjonær situasjon vil føre til seier for sosialismen.

Lenin advarer oss mot å tro at vi kan vite nøyaktig hva som vil skje i framtida. «Historia i sin helhet og særlig historia til revolusjonene, er alltid rikere innholdsmessig, mer variert, mer mangfoldig, mer levende og sinnrik enn sjøl de beste partiene, de mest klassebevisste fortroppene i de mest framskredne klassene kan forestille seg», sier han (« Venstrekommunismen - en barnesjukdom, Oktober s. 173).

Vi må derfor ikke forgape oss i ett framtidsperspektiv. Vi må være forberedt på at en situasjon kan avløse en annen raskt og uventa.

Den revolusjonære situasjonen og seieren i kampen

Revolusjonære situasjoner vil oppstå på nytt og på nytt i et kapitalistisk samfunn. De kommer som ei følge av de objektive lovmessighetene som kapitalismen utvikler seg etter. Dette har vi drøfta i de tre første møtene i denne boka.Slike situasjoner oppstår enten vi ønsker dem eller ikke.

«Seier eller nederlag i krigen bestemmes utvilsomt i det vesentlige av de militære, politiske og økonomiske forhold, og av naturvilkår på begge sider», sier Mao Tsetung (Sitatboka s.124, ny, utg.) Og han fortsetter: «Men ikke bare av disse ting. Utfallet av krigen bestemmes dessuten av hver sides subjektive evne til å lede krigen. I sine bestrebelser for å vinne krig kan en militærstrateg ikke overskride de grenser som trekkes opp av de materielle forutsetningene, men innenfor disse grenser kan og må han gjøre alt han kan for å vinne. Og selv om skueplassen for en militærstrategs virksomhet er bygd på de objektive materielle forholdene, så kan han sette i scene mange fargerike, imponerende og storslagne stykker på denne arenaen. »

Den revolusjonære situasjonen innebærer ikke seier i kampen for sosialismen, men muligheter for seieren. Bare dersom et kommunistisk parti kan lede kampen på riktig vis, er det mulig å nytte de mulighetene som den revolusjonære situasjonen skaper.

Spørsmål til diskusjon:

1. På den ene sida sier vi at det er en objektiv lov at sosialismen vil seire. På den andre sida oppfordrer vi folk til å sloss for sosialismen. Står dette i motstrid til hverandre?

2. Vi kommunister sier at Norge bare kan bli sosialistisk gjennom en væpna revolusjon. SV og « NKP» sier at det er mulig å innføre sosialismen på fredelig vis f.eks. vedflertall i Stortinget. Hvem har rett?

3. Hvorfor er det nødvendig for kommunister og revolusjonære å ha en skikkelig sikkerhetspolitikk? Hva kan dere gjere for å styrke sikkerheten i studiegruppa deres? ]]> Wed, 11 Jun 2003 20:29:00 +0000 http://tjen-folket.no/start/10098.html Forordet til Dimitrov. Hele boka ligger <a href="http://tjen-folket.no/studier/dimitrov.pdf">her som pdf fil</a>. Her følger forordet til Georgi Dimitrovs bok «enhetsfrontens og folkefrontens problemer» som sto i Oktoberoversettelsen av boka i 1970. Vi syns selve forordet også er en god tekst, som gir en god framstilling av hvem Dimitrov var, tolking av Dimtrovs bok, og med historisk oppsumering av Dimitrovs teorier i ettertid.

Resten av boka finner du her som pdf fil

FORLAGETSFORORD Høsten 1970

1. Hva skal vi gjøre? Denne høsten (1970) har prisstigningen gjort stadig hardere innhogg i lønningsposer som var slunkne nok på forhånd. Regjeringa forbereder medlemsskap i EEC. Også vi får føle kapitalismens stigende, verdensomspennende krise på kroppen. Nå skal byrdene veltes over på arbeidsfolk.

Samtidig går det bølger av streiker og demonstrasjoner over hele landet. Arbeiderklassen våkner til handling og vil kjempe mot utbyttingen, undertrykkelsen og uretten.

Men kampen reiser mange spørsmål. Hvordan skal vi organisere oss, lære å stå sammen, trekke med flest mulig? – Kunnskap er nødvendig for å styrte kapitalismen og opprette sosialismen.

Heldigvis kan vi bygge på erfaringer andre har gjort før oss. Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao Tsetung har sammenfattet erfaringene fra det arbeidende folkets revolusjonære kamper verden over i mer enn 100 år. De har selv ledet kampen i sin tid og i sine egne land. Ved å bygge på deres erfaringer slipper vi å begynne-fra bunnen av og kan unngå å gjenta feil som folk har gjort før oss. De har skapt en pålitelig, vitenskapelig teori for arbeiderklassen. Ettersom klassekampen i Norge blir hardere, studerer stadig flere Mao Tsetungs verker. Det er ingen tilfeldighet, for Mao Tsetung er den av de store marxist-leninistene som lever i dag og har kunnet utvikle marxismen-leninismen i

samsvar med vår tids erfaringer. Derfor er Mao Tsetungs tenkning den beste rettesnor til handling arbeiderklassen har i dag.

I tillegg til Mao Tsetungs verker kan også annen marxistleninistisk litteratur gi oss hjelp. Og her har Geori Dimitrovs skrifter en viktig plass. Som Mao skriver Dimitrov for de av oss som vil handle. Han skriver ikke for boklærde, som gjerne sitter i ovnskroken eller på lesesalen og koser seg med høytflyvende teori. Han skriver for arbeidere, studenter og alle andre som står midt ute i kampen. Hans skrifter tilhører oss i det store flertallet som hater kapitalismen og imperialismen og vil kjempe for å styrte overklassen. Studerer vi dem riktig, kan de hjelpe oss til å finne svar på mange av sporsmålene våre og være et godt våpen i kampen for å forandre verden.

2. Samling mot klassefienden I Norge er folket svakt fordi det er splittet. Industrkarbeidere, funksjonærer, småbrukere, fiskere, studenter,, skoleelever og andre kjemper for sine interesser. Men kampen blir bare sjelden forent, slik at de som arbeider samlet kan rette et kraftig slag mot overklassen. Politisk påvirkes størstedelen av arbeiderklassen av de borgerlige lederne i DNA. Den forholdsvis mindre gruppen som stiller seg til venstre for DNA, deler seg på SF, NKP og den nye, raskt voksende marxist-leninistiske bevegelsen.

Mao Tsetung sier om folkets seire i Kina: »Et veldisiplinert parti, væpnet med marxismen-leninismens teori, som nytter selvkritikkens metode og er bundet sammen med folkets masser; en hær som ledes av dette partiet; en enhetsfront av alle revolusjonære klasser og alle revolusjonære grupper under ledelse av dette partiet – det er de tre viktigste våpnene vi har brukt til å slå fienden med.»

Nå forberedes dannelsen av et revolusjonært, marxistleninistisk arbeiderparti i Norge. Streikebevegelsen og studentbevegelsen i 1970 beviser godt nok at et slikt parti vil styrke arbeiderklassens kampkraft. I årene som kommer vil spørsmålet om samordningen av folkets krefter også bli stadig viktigere. Klassefiendens angrep vil bli hardere, og arbeidsfolk må stå sammen for å by dem hardere motstand. Dette er et spørsmål ikke bare for kommunistene, men for alle som vil kjempe mot kapitalismen og imperialismen. Utenom Mao Tsetungs verker representerer Dimitrovs skrifter den grundigste og mest dyptgående innføringen i enhetsfrontens problemer som finnes i dag. De er viktige ikke bare for kommunistene, men for alle arbeidere og progressive. Det er nå over 30 år siden Dimitrovs skrifter sist ble utgitt på norsk. Den gangen hjalp de til å sette fart på den norske motstanden mot fascismen. I dag kan de hjelpe oss med å skape enhet i folkets rekker, slik at de angrepene klassefienden nå setter inn, også kan slås tilbake. I dag er det vår oppgave å samle folkets krefter for å slå tilbake nye angrep fra kapitalismen og imperialismen. Derfor er det på tide at Dimitrovs skrifter blir tilgjengelige igjen, og kan støtte oss i kampen.

3. Georgi Dimitrov – sønn av arbeiderklassen Hvem var mannen som skrev denne boka?

Georgi Dimitrov, født 1882, var eldste sønn i en bulgarsk arbeiderfamilie. Hele familien ble aktivt med i arbeidet for den bulgarske arbeiderklassens revolusjonære parti. Før 1925 fikk tre av hans brødre bøte med livet for det. En ble skutt i verdenskrigen fordi reaksjonære offiserer alltid sendte ham i ildlinjen. En døde av sykdom, forvist til Sibir. Den tredje ble torturert i hjel av det bulgarske politiet. Dimitrov begynte å arbeide da han var 12 år gammel, og ble framtredende i parti- og fagforeningsarbeid før han var fylt 20. Da Det Bulgarske Sosialdemokratiske Parti ble splittet i et reformistisk og et revolusjonært parti i 1902, kjempet han for det revolusjonært-sosialdemokratiske partiet – vanligvis kalt «De tranghjertede».

I årene fra 1903 til 1923 står Dimitrov sentralt i den bulgarske klassekampen. Som leder for «De tranghjertedes» fagforbund kjempet han kompromissløst for revolusjon, mot klassesamarbeid og opportunisme. Han reiste stadig rundt, organiserte arbeiderne og holdt taler, ledet selv tallrike streiker og sto i personlig kontakt med streikekomiteer over hele landet. Som parlamentsmedlem for «De tranghjertede» fra 1913 ble han mektig populær som en fryktløs talsmann for arbeiderklassen. Han kjempet kompromissløst mot krigen og ble fenjslet for anti-krigsarbeid. Alltid møtte han overfall, trusler og fengsling med stort mot. Og da Sofias arbeidere med makt befridde ham etter halvannet års fengsel, fortsatte han kampen like fryktløst som før, selv om han ganske snart måtte gå i illegalitet.

Typisk – men slett ikke enestående – er en historie fra 1920, mens Dimitrov er hardt ettersøkt av politiet. Plutselig trer han fram i Sofias kommunestyre og holder en flammende tale! Borgerrepresentantene vil tilkalle politiet, men telefonledningene er skåret over og dørene besatt av arbeidere. Og Dimitrov kan forsvinne uten problemer! Den mislykte revolusjonen i 1923 setter punktum for denne perioden i Dimitrovs liv. Etter et fascistkupp ledet kommunistpartiet arbeiderne og bøndene til et væpnet opprør 23. september. Dimitrov deltok i ledelsen av den væpnete kampen. Men vakling og feil fra partiets side førte til at revolusjonen ble slått ned. I ledelsen for 1000 mann kjempet Dimitrov seg over grensen til Jugoslavia.

4. For fascismens domstol Under årene i eksil arbeidet Dimitrov for Den Kommunistiske Internasjonale – Komintern. I 1933 kom de hendelsene som gjorde ham kjent for hele verdens arbeiderklasse. Da ble Dimitrqv og flere andre kommunister arrestert av nazistene og anklaget for å ha satt fyr på riksdagsbygningen i Berlin. Denne forbrytelsen sto nazistene selv bak. Hensikten var å stable på beina et forsvar for de blodige forfølgelsene mot kommunister, venstresosialdemokrater og andre anti-fascister.

Dimitrov bekjempet den falske anklagen ut fra et prinsippfast, kommunistisk grunnlag. I månedsvis ble han holdt fengslet uten kontakt med omverdenen, med hendene lenket sammen hele døgnet, i celler som fløt av vann. Trass i de vanskelige forholdene la han hovedvekten på å forsvare kommunismen. og anti-fascistene. Han sa klart fra at han var for revolusjon og mot fascistene, men påviste samtidig at . riksdagslira"eri måtte være en nazistisk provokasjon. I samsvar med Lenins linje lot han forsvaret av seg selv komme i annen rekke.

Rettssaken vakte enorm oppsikt. Verdenspressen, som Hitler hadde invitert til en nazistisk propagandaprosess, fikk i .stedet se Dimitrov propagandere kommunismen og anklage nazistene for blodige forbrytelser. Han avslørte de nazistiske vitnene som løgnere og forbrytere og gjorde kronvitnene Göring og Goebbels til latter. På slutten av prosessen skrev selv den vestlige borgerpresse at det var åpenbart at nazistene selv hadde tent på. For ikke å miste ansikt helt, måtte nazi-retten «frikjenne» kommunistene «på grunn av mangel på bevis»! Aldri hadde fascismens løgner blitt så grundig avslørt, og dens blodige karakter blottstilt så grundig. Saken utløste store anti-fascistiske kampanjer i mange land, og Dimitrovs

navn ble et samlingsmerke for ærlige anti-fascister av alle politiske avskygninger. Her ligger sakens veldige betydning: Den åpnet en ny fase i arbeiderklassens kamp mot fascismen. Og den dag i dag gir Dimitrovs taler for retten et av de beste eksempler på hvordan en revolusjonær skal oppføre seg i en rettssal.

5. Leder av Komintern 1 1951 ble Dimitrov utlevert til Sovjet, etter press fra Sovjetregjeringa og en mektig internasjonal solidaritetskampanje. Her ble han Josef Stalins nære venn og kampfelle. Komintern åpnet sin 7. verdenskongress i juni 1935. På grunnlag av en oppsummering av erfaringene fra arbeiderklassen kamp mot fascismens frammarsj, vedtok kongressen en ny generallinje for verdens kommunistiske bevegelse: Enhetsfronten mot fascismen. Dimitrov ble valgt til å oppsummere den nye linja og legge den fram for kongressen. Ettersom kongressen valgte ham til Kominterns generalsekretær, ble det også han som fikk i oppgave å sette den ut i livet. Det er arbeidet hans fra de første årene som Kominterns leder som blir fulgt i denne boka.

I 1944 ble Bulgaria frigjort gjennom et folkeopprør som fikk støtte av den framrykkende Røde Arme. Etter mer enn 20 år i eksil kom Dimitrov til Bulgaria igjen. I årene før han døde – i 1949 – var han leder for partiet og den nye, folkedemokratiske bulgarske staten. I artiklene fra de siste par årene merker vi at han stadig kommer tilbake til de økende tendensene til byråkratisering. Dimitrov rakk bare å reise en del av spørsmålene, ikke å løse dem. Og etter hans død fulgte Bulgaria i kjølvannet på Krustsjovs revisjonister -sosialismen, som Dimitrov hadde kjempet for, ble midlertidig knust, og et borgerlig-fascistisk diktatur opprettet av revisjonistene.

Et kort riss som dette kan bare gi et blekt og skyggeaktig inntrykk av Dimitrovs fantastiske liv. Vi må nøye oss med å peke på et par punkter som vi mener har betydning for de av leserne som ikke kjenner Dimitrov fra før – eller bare har oppfattet at han er en person de bulgarske revisjonistene har gjort et helgenbilde av.

Mannen som skrev denne boka var ingen borgerlig byråkrat eller skrivebordshelt. Han var en revolusjonær arbeider, og en stor leder som aldri svek sin klasse. Han var prøvet i hard kamp gjennom flere tiår, i mange land og under forskjellige forhold: i krig og fred, legalitet og illegalitet, fengsel og frihet, revolusjon og kontra-revolusjon. Denne erfaringen la han ned i skriftene sine. Det er det som gjør dem verdifulle for oss.

6. Om å kommentere Dimitrov Styrken i Dimitrovs skrifter fra tida som generalsekretær i Komintern ligger i at han på grunnlag av sin egen rike personlige erfaring og marxismen-leninismens teori sammenfatter hele verdens kommunistbevegelses kamperfaringer på denne tida. Stor betydning må det også tillegges at han var Stalins nære medarbeider.

Talen og sluttordet fra den 7. kongressen har sammen karakter av et stort programmatisk dokument som fastslår Kominterns politikk i denne perioden. Dets slagkraft viste seg i praksis. Også i Norge fikk ideen om folkefront mot fascismen innflytelse langt utover rekkene til NKP og dets sympatisører.

Dette store arbeidet representerer altså det ypperste av marxist-leninistisk teori om disse spørsmålene for sin tid. Når vi utgir det igjen, mer enn 30 år etter, mener vi likevel det er nødvendig med enkelte kommentarer.

Vi vil ikke påta oss å gi en løpende kommentar til hele boka – det ville kreve en bok til.

I dette forordet vil vi heller ikke påta oss å skrive en fullstendig utredning om alle sider ved enhetens problem. Vi vil nøye oss med å knytte an til enkelte punkter, som særlig berører spørsmål som er oppe i dag. Enkelte ting som er skrevet for en annen tid enn vår, kan også trenge ytterligere kommentarer. Endelig mener vi at enkelte av de tingene Dimitrov sa den gangen i lys av de historiske erfaringer som senere er gjort, er feilaktige.

Vi vil understreke at de synspunktene vi gir uttrykk for i det følgende, står helt for de kameratenes egen regning som skriver dette forordet. Vi gjør selvsagt ikke krav på å besitte den absolutte sannheten om disse spørsmålene, og kan heller ikke fell: noen endelig dom.

7. Dimitrov om fascismen Vi vil trekke fram noen få punkter i samband med Dimitrovs glitrende analyse av fascismen.

Dimitrov foretar en klasseanalyse av fascismen. Den er ikke en makt hevet over klassene, men representerer det «åpne, terroristiske diktaturet til finanskapitalens mest reaksjonære, mest sjåvinistiske og mest imperialistiske elementer».

Fascismen utgjør «en bred offensiv» mot «de arbeidende massene i en situasjon da den mest dyptgående økonomiske krise er brutt ut . . .». Fascismen er altså det viktigste framstøtet fra kapitalen mot det arbeidende folket i denne perioden, og enhetsfrontens oppgave er å stoppe framstøtet og slå borgerskapet på defensiven.

Fascismen er særskilt farlig fordi den «. . . på demagogisk vis appellerer til (massenes) mest brennende behov og krav».

Dimitrovs framstilling spikrer. fast de sosialdemokratiske ledernes forræderi og udugelighet i kampen mot fascismen. Han viser at deres uvilje mot å bryte klassesamarbeidet med borgerskapet og gå over på proletariatets side, er en avgjørende faktor som lettet fascismens vei til makta. Moderne sosialdemokratiske ledere av Haakon Lies og Halvard Langes støpning, menn som har vært den beste støtten for imperialistiske tiltak som NATO og EEC, er sannelig verdige arvtakere etter de sosialdemokratiske ledere som for 30 – 35 år siden. nektet å gå sammen med proletariatet mot den voksende fascismen!

Hvilke midler skal fascismen møtes med? Framfor alt enhet i handling fra alle som arbeider, uansett politisk syn -enhet nedenfra, og om nødvendig mot lederne. Avtaler mellom partier og organisasjoner kan være fint, enhet på topplanet kan være bra – men bare dersom det fører til enhet i handling. Uten det er det ingenting verd.

Hva er den beste organisasjonsform for fronten? «Dannelsen av klasseorganer som står utenfor partiene er den beste formen for opprettelsen, utvidelsen og styrkingen av enhetsfronten i de brede lag av massene. Disse organene vil også danne det beste bolverk :mot alle forsøk fra enhetsfrontens motstandere På å rokke ved arbeiderklassens voksende aksjonsenhet.»

Mange avsnitt kan nesten direkte overføres på vår tid -f. eks. avsnittet om «Hovedargumentene til motstanderne av enhetsfronten», som nesten ord for ord lyder som klagene fra dagens sosialdemokratiske og revisjonistiske ledere. Hva kan vi lepe av Dimitrov her? Først og fremst metoden han bruker. Dimitrov går ut fra en glimrende konkret analyse av situasjonen, fastslår hva som er klassefiendens hovedangrep, og peker på metoden arbeiderklassen kan bruke til å slå det tilbake. Enkelte primitive revisjonister tar gjerne Dimitrov til inntekt for ideen om at »fascistene er alltid hovedfienden».

Konklusjonen blir at det er riktig å danne en »enhetsfront på toppen med DNA- og LO-ledelsen mot Morgenbladet, hundegutter og andre brune smågrupper.

Legg merke til at ingenting er mer fremmed for Dimitrovs metode enn dette. Går vi fram som han gjorde, og finner ut hva som er borgerskapets hovedangrep på folket nå – det økende skatte- og avgiftspresset, EEC-medlemsskap osv. finner vi at det er nettopp DNA og LO-ledelsen som sammen med regjeringa går i bresjen for dette. Og går vi til metoden for motstand finner vi at Dimitrov tar avstand fra byråkratisk »sanding på toppen» og går inn for samling nedenfra og valgte klasseorganer som står utenfor partiene! Nettopp den typen enhetsfront dagens NKP-ledelse alltid kjemper mot og prøver å sabotere! Kan det være tvil om hvem Dimitrov tilhører – revisjonistene eller de revolusjonære?

8. Om de enkelte landene Avsnittene om de enkelte landene tar opp mange spørsmål og inneholder et hav av detaljer. Det er vanskelig for oss å kommentere alt sammen her.

Dimitrov nevner også Kinas Kommunistiske Parti som et spesielt bra eksempel, og støtter initiativet til å danne enhetsfronten med Kuomintang mot japanerne. Mer om KKP står i hilsenen til 15-årsdagen senere i boka. (Avsnittene om KKP er blant det som er sensurert vekk i nye bulgarske Dimitrov-utgaver! ) Særskilt viktig for oss er avsnittet om enhetsfronten i de land der sosialdemokratene sitter i regjeringa. Her behandles de skandinaviske land spesielt. Vi kan uten forbehold si at linja som trekkes opp er riktig, ikke bare for 30-årene, men også for vår tid.

Hovedvekten legges på å ta opp de progressive delkravene som de sosialdemokratiske lederne legger fram for å virke »radikale», og foreslå enhetsfront med de sosialdemokratiske arbeiderne for virkelig å sette makt bak å gjennomføre kravene. Den nye revolusjonære bevegelsen har ennå gjort alt for lite med å utnytte denne taktikken.

9. Om enhetsfrontregjeringa Når Dimitrov tar opp spørsmålet om de tilfeller da kommunistene går inn i regjeringa uten at borgerskapets diktatur er styrtet, understreker han at det er fordi spørsmålet er dagsaktuelt nettopp nå – i 1935. 1 1970 derimot er dette spørsmålet lite aktuelt. En diskusjon om det kan derfor lett få et teoretisk preg.

Vi tror likevel en kommentar er nødvendig, fordi mange kan bli forvirret med tanke på alle de regjeringer i de siste årene der revisjonistiske »kommunist»-partier har deltatt: I Chile i dag, i Finland før valget der, i mange delstater i India, i Indonesia før de grusomme fascistiske massakrene startet i 1965, osv. Hva skiller situasjonen i disse landene fra de tilfeller hvor

kommunister mener det er riktig å gå inn i en regjering, selv om revolusjonen ikke er fullført? En sak for seg er at det i disse tilfellene ikke dreier seg om virkelige kommunistiske partier, men revisjonist-partier som slett ikke onsker noen revolusjon. For virkelige kommunister må i hvert fall disse vilkår være oppfylt:

1. Massene må være væpnet eller i hvert fall umiddelbart bli væpner av enhetsfrontregjeringa. Mao Tsetung har pekt på at »politisk makt gror ut av geværløpet» og at »uten folkehæren har folket ingenting». Skal proletariatets parti ha noen makt i enhetsregjeringa, må massene ha våpen og holde fast på dem. Det må aldri kjøpslås med arbeiderklassens våpen. Under forhandlingene i Kina etter 2. verdenskrig understreket Mao Tsetung at det ikke kan bli snakk om å gi slipp på et eneste gevær eller et eneste skudd. Dette står i skarp kontrast til kommunistpartienes holdning f. eks. i Italia eller Frankrike, der de tillot at store væpnete arbeiderstyrker ble avvæpnet og til gjengjeld fikk noen få plasser i borgerregjeringa.
2. Det må virkelig være et revolusjonært oppsving som gjør at enhetsregjeringa kan føre massene nærmere til det punktet der de gjør opprør og styrter det borgerlige diktaturet.
3. Enhetsregjeringa må virkelig aktivt fremme, og ikke suge opp, stoppe eller hemme utviklingen av det revolusjonære oppsvinget. Kommunistene må ha frihet til å sette i verk slike revolusjonære tiltak som mobiliserer massene for revolusjonen.

10. Uten et sterkt parti – ingen sterk front Det er verdt å merke seg at når Dimitrov snakker om hvordan enhetsfronten skal opprettes, nevner han spesielt behovet for å styrke det kommunistiske partiet. Dimitrov sier at kommunistene ikke kaster inn sine medlemmer i enhetsfronten av sneversynte grunner og for å verve medlemmer til kommunistpartiet. Tvert imot sier han, vi må styrke kommunistpartiet og øke dets medlemstall nettopp fordi vi ønsker å styrke enhetsfronten. At kommunistpartiet er sterkt, er ikke bare i kommunistenes interesse, men i hele arbeiderklassens interesse.

Erfaringer fra Norge viser det samme: Sterke kommunistiske organisasjoner svekker ikke, men de styrker hele folkets kamp. Arbeiderne har vært misfornøyd med lønnsutviklingen i mange år, men først da det kom marxistleninister i ledelsen på arbeidsplassene førte misnøyen til streiker som ga seier. Studentenes situasjon er blitt verre i mange år, men først med sterke marxist-leninistiske studentgrupper i ledelsen for enhetsfronten har dette ført til svære aksjoner, som i 1970. Er det kanskje noen som etter dette kan påstå at marxist-leninistenes framvekst har svekket arbeiderklassens kamp?

Marxist-leninistene er blitt kritisert, fordi de vil styrke det partibærende arbeidet gjennom å delta i bevegelsen mot EEC. Til og med folk i NKP som kaller seg »kommunister» har kritisert oss for det. Men Dimitrov viser nettopp hvordan sterkere kommunistiske organisasjoner vil være den beste stotten kampen mot EEC kan få!

Partiet knytter frontens begrensede målsetting – åkjempe mot fascismen, å stoppe EEC – sammen med alle folkets interesser og dets langsiktige mål: Sosialismen. Derfor er det nødvendig at det finnes både enhet i fronten og kamp mot feilaktige ideer i den, at partiet arbeider selvstendig både innenfor fronten og utenfor den. Disse og andre spørsmdl i samband med enhetsfronten er utførlig behandlet av Mao Tsetung. Nettopp når han behandler enhetsfronten legger Dimitrov stor vekt på kommunistpartiet, understreker at det må styrkes og legger stor vekt på kaderpolitikken, utvalget og fostringen av partikadre. I Norge har vi intet virkelig kommunistparti, og vi har sannelig heller ingen sterk enhetsfront. Av Dimitrov kan vi lære at nettopp de som ønsker en sterk og samlet arbeiderklasse, må støtte byggingen av et sterkt kommunistparti: Uten et sterkt parti – ingen sterk front!

11. Om enhetspartiet I 1935 ble stadig flere sosialdemokratiske arbeidere revolusjonært innstilt under trykket fra fascismen – i Norge fantes f. eks. et AUF der kanskje et flertall av medlemmene mente at sosialismen måtte gjennomføres ved et væpnet opprør. I denne situasjonen stilte Dimitrov parolen om å slå sammen kommunistpartier og sosialdemokratiske partier til proletariske enhetspartier.

Ser vi på dette i lyset av senere historiske erfaringer, reiser det seg et vanskelig problem. Vi ser to sider: På den ene side er det klart at Dimitrov ikke går inn for noe slags kompromiss med sosialdemokratisk politikk og ideologi. Han stiller 5 krav, kort sammenfattet: 1. Brudd på klassesamarbeidet, 2. Enhet i handling før enhet i organisasjon, 3. Revolusjon og proletariatets diktatur må anerkjennes som nødvendig, 4. Kamp mot eget borgerskap og mot den imperialistiske krigen og 5. Demokratisk-sentralistisk organisasjonsform. Det er klart at Dimitrovs proletariske enhetsparti uttet har til felles f. eks. med den typen »enhetsparti» Furubotn ønsket å opprette i 1945, da han ville at NKP skulle gå inn i DNA uten at et eneste av de fem kravene var tilfredsstilt!

På den andre side er det et problem Dimitrov ikke tok opp. Den direkte organisatoriske sammenslåingen med sosialdemokratiske partier ville nødvendigvis ikke bare omfatte arbeidere som brøt med sitt gamle politiske grunnlag, men også trekke med hundrevis og tusenvis av byråkratiske sosialdemokratiske funksjonærer. Enten de gikk med av ærlige grunner, eller av opportunisme, så ville de i alle fall måtte slepe med mange års – kanskje ti-års inngrodde vaner fra praksis i opportunisme og klassesamarbeid, som en farlig ballast.

Historien vil felle den endelige dom. I alle fall er det klart at det fra Dimitrovs side ikke kan dreie seg om noen feil ut fra et ønske om å nærme seg sosialdemokratisk politikk, men en ærlig feilvurdering uten opportunistiske røtter.

Likevell kan visse ting Dimltrov sier feiltolkes, særlig i retning å nedvurdere partiet til fordel for enheten. F. eks. sier han (nesten sist i sluttordet) at kommunistene til og med er forberedt på å avstå fra å danne fraksjoner i fagforeningene, dersom dette kan føre til at enhetlige fagforeninger opprettes.

Det er lettvint å være etterpåklok. Fagforeningsenhet mot fascismen var en uhyre viktig ting, og vi kan ikke helt utelukke at det var riktig å gi konsesjoner for å oppnå den, selv av denne typen. Men i enkelte land førte dette til opphør av enhver selvstendig organisatorisk og politisk virksomhet fra kommunistene i fagforeningene. Og var det slik Dimitrovs uttalelse skulle oppfattes, må vi uten tvil si at den var feilaktig!

12. Faren for feilaktig enhetspolitikk Nå var Dimitrov selv klar over faren for feil i samband med frontpolitikken, og han behandler dem utførlig i talen. I forbindelse med det tar han opp spørsmålet om masselinja og å snakke et språk massene forstår – noe av det aller viktigste Dimitrov kan lære oss.

I en sammenfatning av Det Bulgarske Arbeiderpartis (kommunistenes) historie, som Dimitrov gjorde 13 år etter talen på Kominterns kongress, gir han en konsentrert framstilling av enhetslinja. Han viser også i fortettet form de viktigste feilene, både til høyre og »venstre», som den kommunistiske bevegelsen måtte slåss med da den nye linja skulle settes ut i livet.

Sammenfatningen er interessant også fordi den kort peker på de viktigste høyrefellene som kom til uttrykk. 1 1935 var de sekteriske »venstre»-feilene hovedfaren, og Kominterntalene konsentrerte seg om dem. I 1970 er imidlertid forholdet et annet: Den kommunistiske bevegelsen kjemper for å bygge seg opp etter de slag som revisjonismen har gitt den, og opportunistene til høyre er hovedfaren. Nettopp derfor er Dimitrovs merknader fra 1948 av spesiell betydning for kommunistene i dag. De understreker ved siden av sekterismen også faren for å »miste partiet i fronten, slepe etter for spontanisme, vakle i det avgjørende øyeblikket osv.

Vi gjengir her et utdrag av hva Dimitrov oppsummerte i 1948. Denne talen er ikke med i utvalget.

»Den sjuende Komintern-kongressen brakte en forandring i de kommunistiske partienes politikk ved å sette kampen mot fascismen – den fremste truselen mot arbeiderklassen og de arbeidende, mot fred og frihet for folkene – som den grunnleggende og umiddelbare oppgaven. For å stoppe det fascistiske stormløpet og knuse fascismen, var det nødvendig at arbeiderklassen sto enhetlig og tjente som et grunnlag for oppbyggingen av en mektig antifascistisk folkefront. Arbeidet med å omsette enhetsfronten i praksis gjorde det påtrengende nødvendig for kommunistene å overvinne den selvtilfredse sekterismen, som var blitt en inngrodd last i deres egne rekker. Ved å overvurdere graden av revolusjonering blant massene og undervurdere kampen til forsvar for det arbeidende folkets umiddelbare interesser og rettigheter, førte sekterismen til passivitet overfor den fascistiske offensiven. Idet den erstattet massepolitikk med abstrakt propaganda og doktrinarisme, skjematiserte paroler og taktikk for alle land uten å ta hensyn til de spesielle særegenhetene som fantes i hvert enkelt land, sinket sekterismen de kommunistiske partienes vekst, hemmet utviklingen av en ekte massekamp og hindret partiene i å vinne de brede massene av det arbeidende folk over på sin side. Samtidig måtte kommunistpartiene være vaktsomme med hensyn til høyrefaren som nødvendigvis måtte vokse med den brede enhetsfronten og vise seg ved spontanitet og automatisme, underskatting av partiets rolle og vakling i det avgjørende øyeblikk.» (Fra Sentralkomiteens politiske beretning til Det Bulgarske Arbeiderpartiet (kommunistenes 5. kongress – 19. desember 1948.)

13. Arbeiderklassens stilling til det borgerlige forsvaret Det viktigste i denne boka er talene fra Kominterns 7. kongress. De andre artiklene supplerer dem, og viser på hvilken glimrende måte Dimitrov forsto å sette enhetsfrontpolitikken ut i livet. (Se f. eks. brevvekslingen med Eksekutivkomiteen for Den Sosialistiske Internasjonale, som står sist i denne utgaven.) Dette trenger ikke flere kommentarer. Vi nøyer oss med å ta et par avsnitt fra disse artiklene, som behandler andre spørsmål. I »Enhetsfront i kampen for freden» behandler Dimitrov bl. a. linja til et kommunistparti i et borgerlig land som trues av angrepskrig. På den ene side må arbeiderklassen ikke stille seg likegyldig til spørsmålet om utenrikspolitikken og forsvaret. Klassen må gå inn for slike tiltak som letter stillingen for arbeiderungdommen i hæren, hindrer fascistiske offiserers virksomhet, gjør det vanskeligere for regjeringa å kapitulere for angripere osv. På den annen side må kommunistene, så lenge makta virkelig ligger i hendene på en borgerlig regjering, som ikke virkelig kan forsvare landet, men vil bruke hæren mot arbeiderklassen – ikke ta noe som helst ansvar for forsvarspolitikken, og f. eks. ikke stemme for militærbudsjettet. I 60-åra tok SF oftest riktig standpunkt til det norske militærbudsjettet, og stemte mot det. Men dette ble gjort på et feilaktig, borgerlig-pasifistisk grunnlag: »Ethvert forsvar fra et lite land er håpløst i atomalderen». I stedet fikk man håpe at dersom nasjonen var uvæpnet, så ville imperialistene være »snille» og ikke angripe! Mot dette tok mange NKP-medlemmer riktignok avstand fra pasifismen. Til gjengjeld tok de også avstand fra SF’s riktige standpunkt til militærbudsjettet! I stedet-gikk de inn for støtte til deler av militærbudsjettet og reiste den uklare parolen »nasjonalt forsvar». I praksis betydde den støtte til det borgerlige militærapparatet. I den indokinesiske krigens tidsalder er det blitt umulig å påstå at et lite land ikke kan forsvare seg mot en overmektig angriper. Det er heller ikke mulig lenger å tro at imperialistene vil være »snille», eller håpe at det borgerlige militære ikke vil bli brukt mot folket. Dette er et forord til en bok om enhetsfronten. Det er altså verken plass eller anledning til å komme med noen større utredning om militærpolitikken her. Men vi vil i alle fall peke på at venstresidas militærpolitiske debatt i 60-årene har vært ført i en blindgate: Kampen har stått mellom to feilaktige revisjonistiske linjer. Det er på tide vi kommer opp av myra og begynner arbeidet med å skape en virkelig revolusjonær militærpolitikk i arbeiderklassens interesse. Her kan avsnittet fra Dimitrov være et godt utgangspunkt.

14. Trotskistene mot enhetsfronten I «Å forsvare de nedrige terroristene er å hjelpe fascistene» stempler Dimitrov trotskistene som agenter for fascismen i arbeiderbevegelsen, og slår fast at deres virksomhet splitter enhetsfronten.

Den nye generasjonen som er vokst opp etter krigen, kjenner trotskistene bare fra den borgerlige hetspropagandaen mot Stalin. Ut fra alt det vakre borgerskapet sier om trotskistene er det vanskelig å skjønne at Dimitrov kan ha rett. Skjønt de mer skeptiske blir nok lett mistenksomme mot »revolusjonære» som borgerlige aviser og lærebøker roser opp i skyene…

Flertallet av de. intellektuelle som sluttet seg til trotskistgruppene før den 2. verdenskrig, hadde selvsagt intet ønske om å tjene fascismen. Dette er også årsaken til at de fleste trotskistgruppene brøt sammen før eller under krigen. Medlemmene gjennomskuet spillet, og ville ikke være med lenger. For det er et objektivt bevislig, historisk faktum at de trotskistiske lederne spilte fascismens spill i denne perioden. Ta bare Norden: En ledende norsk talsmann for trotskismen, Håkon Meyer, gikk i 1940 til forhandlinger med Quisling og endte som medlem av NS. I Sverige ble det avslørt at »sosialistpartiet» som Flyg ledet, der trotskistene arbeidet, mottok penger fra Gestapo alt før krigen. I Danmark stilte trotskistene seg »nøytrale» til de nazistiske okkupantene under hele krigen!

Trotskist-lederne kalte seg »revolusjonære» og »kommunister», men de falt i klørne på fascistene og kom i praksis til å løpe monopolkapitalens ærend. Det er ingen tilfeldighet at både de kinesiske, albanske og vietnamesiske kommunistenes dokumenter fra 30- og 40-årene rutinemessig behandler kampen mot trotskistene sammen med kampen mot fascister og agenter. Det var et nødvendig resultat av de smertelige erfaringer de trakk av trotskistenes virksomhet, både i Kina, Albania og Vietnam.

15. Enhetsfront mot USA-imperialismen! Mye er skjedd mellom 1935 og 1970. Den tyske nazismen, den italienske og japanske fascismen er knust. Men deres arvtaker, USA-imperialismen, finnes fortsatt. Sammen med den sovjetiske sosial-imperialismen forsøker den å undertrykke og plyndre hele verden, og den ruster seg til krig mot verdens folk og de sosialistiske landene. På Kinas Kommunistiske Partis 9. nasjonalkongress i mai 1969, summerte Lin Piao opp verdenssituasjonen med dette sitatet fra Mao Tsetung: »Når det gjelder spørsmålet om verdenskrig er det bare to muligheter. Den ene er at krigen vil føre til revolusjon, og den andre er at revolusjonen vil hindre krigen.» I erklæringen av 20. mai i år sier Mao Tsetung: »Faren for en ny verdenskrig er fortsatt til stede. Men revolusjon er hovedtendensen i verden i dag.» Disse to sitatene viser hvor mye bedre stillingen er blitt, bare fra 1969 til 1970. Men fortsatt er imperialismen langt fra slått. Folket over hele verden står overfor den store oppgaven å skape en samordnet, verdensomspennende kampfront for å gjøre det endelig av med USA-imperialismen og dens lakeier.

Det er umulig for den norske arbeiderklassen å opprette sosialismen så lenge USA-imperialismen får beholde og styrke sitt økonomiske og militaere grep over Norge. Kamp mot USA-imperialismen er ikke bare støtte til folket i fjerne land som Vietnam og Palestina. Den retter seg også mot imperialismen her.

Vi er ofte ikke klar over hvor direkte selv den daglige kampen er knyttet sammen med kampen mot imperialismen. Streikekampen f. eks. er et direkte resultat av dyrtida. Men dyrtidas hovedårsak er momsen, som er et ledd i offensiven for å få Norge inn i EEC. Og EEC-medlemskap betyr særlig styrking av den vest-tyske monopolkapitalen, som USA-imperialismen bygger opp til å bli sin viktigste økonomiske og militære støttespiller i Europa. Akkurat som USA har gjenreist den japanske militarismen i Asia, har den gjenreist den tyske militarismen i Europa – den mange trodde vi gått i graven med Hitler.

I vår tid som på Dimitrovs tid er oppgaven å forene alle folkets krefter. Den gangen mot fascismen, i dag mot imperialismen. Den viktigste formen for kamp er kamp mot vår egen monopolkapital og de framstøtene den kommer med. Disse framstøtene henger sammen med kapitalismens internasjonale krise. Vi må lære oss å forbinde kampen med arbeiderklassens og folkets kamp overalt, og vise sammenhengen mellom kampen her og overalt ellers i verden. I vår tid, som på Dimitrovs tid, spiller de sosialdemokratiske lederne rollen som splittene i kampen mot imperialismen. Og i vår tid finnes også falske »kommunister» som spiller imperialistenes spill, slik trotskistene den gangen gjorde det. I revisjonist-partiene i mange land finnes små eller store grupper, som er fullstendig lojale mot sosialimperialismen og opptrer som rendyrkede agenter for den. Disse folkene støtter sosial-imperialistene uansett hvilke forbrytelser de gjør: De forsvarer Sovjet-styrkenes overfall på Tsjekkoslovakia, Sovjet-støtten til USAs »Rogers-plan» som kostet tusener av palestinere og jordanere livet, Sovjets kuhandel med de vest-tyske militaristene osv.

Vi har sett hvordan slike »kommunister» i Norge har gått aktivt i bresjen for arbeiderfiendtlig rasjonalisering og sabotert arbeiderklassens streikekamp. Vi har også sett hvordan de har sabotert vietnamarbeidet ved å gå mot paroler som »USA ut av Vietnam» og »Bekjemp USA-imperialismen» – og i stedet støttet paroler som ikke skiller offeret fra angriperen, av type: »Fred i Vietnam». I revisjonistorganet »Friheten» nr. 41/1970 finner vi, på en side satt av til stoff »Fra fagbevegelsen» en artikkel med overskriften »Aspengren i Sovjet: ‘Mye å lære av hverandre’». Friheten gjengir begeistret alt det pene LO-formannen sier om sovjetisk LO. Aspengren går inn for økt kontakt og nevner bl. a. at han har studert »voksenopplæring, omskolering og yrkesopplæring, samt sikkerhets- og miljøproblemer på arbeidsplassene». Hva betyr dette? Ingenting annet enn at LO’s Aspengren, som er helt og fullt kapitalens mann, utveksler erfaringer med tilsvarende folk i Sovjet om hvordan man best kan undertrykke arbeiderne, gjøre dem lette å »omskolere» til kapitalens behov og i det hele tatt gjøre det lettere for kapitalistene å utbytte dem. Kan sovjetlederne få noe verre skussmål enn ros fra Aspengren? Og hva slags klassestandpunkt kan »komministene» i »Friheten» ha, når de finner dette prisverdig? Kan de representere noe annet enn monopolkapitalens og sosial-imperialismens interesser? Vår oppgave er å forene alle som kan forenes til kamp mot USA-imperialismen og dens lokale allierte, monopolkapitalen i Norge. For å gjøre det må vi også kjempe for å avsløre de sosialdemokratiske og revisjonistiske lederne for de arbeidere og ærlige mennesker som har tillit til dem. Og spesielt må vi kjempe mot de små klikkene av Moskva-tro revisjonister, som er ingenting annet enn rene agenter for sosial-imperialismen i arbeiderbevegelsen. I kampen for å løse denne oppgaven kan vi lære av Dimitrov. Hovedsaken er ikke å mekanisk prøve å gjenskape de formene han skildrer, men gripe innholdet, kjernen, metoden i Dimitrovs arbeid. Vi kan lære av Dimitrovs grenseløse tillit til massene. Han er ganske sikker på, at ved å forene seg kan folket slå fienden tilbake. I dag er vi svake, men om vi samler oss, vil vår svakhet forvandle seg til styrke. Mao Tsetung understreker at selv en liten nasjon som, den norske er i stand til å slå en langt større fiende.

Dimitrov vet, at arbeiderklassen kan gripe inn i historien og forandre verden, også mens kapitalismen består og borgerskapet hersker. Det betyr ikke at han mener revolusjonen ikke er nødvendig. Men det betyr at han avviser den typen sekterisme, som går ut på at kommunistene bare skal »vente på revolusjonen» . . . »før den kan vi ingenting gjøre». Han er for å fore store kamper, her og nå. Dimitrov har tillit til at massene virkelig kan forene seg, selv om splittelsene kan se uovervinnelige ut i dag. Han har tillit til at proletariatet ikke bare kan forene seg selv, min også vinne allierte og knytte dem rundt seg i folkefronten: Dimitrov understreker masselinja, i de ordene som Mao Tsetung senere har gjort til sine: »Når du skriver eller taler, bør du alltid tenke på den jevne arbeider i rekkene som må forstå deg, tro på din oppfordring og følge dem. Du må tenke på hvem du skriver for og hvem du snakker till » Målsettingen for kampen i dag er gitt i Mao Tsetungs erklæring av 20. mai 1970: »Verdens folk, foren dere og nedkjemp de amerikanske aggressorene og alle deres lakeier!» Vi trykker den etter denne innledningen som den beste rettesnor for bruk av Dimitrovs verk i 1970. Ved å rette hovedstøtet mot USA-imperialismen i samsvar med Mao Tsetungs erklæring og anvende Maos og Dimitrovs metode vil kampen sikkert også vinne framgang!

VERDENS FOLK, FOREN DERE OG NEDKJEMP DE AMERIKANSKE AGGRESSORENE OG ALLE DERES LAKEIER!

Et nytt oppsving i kampen mot den amerikanske imperialismen oppstår nå over hele verden. Helt siden den annen verdenskrig har den amerikanske imperialismen og dens følgesvenner hele tida satt i verk aggresjonskriger, og folket i forskjellige land har hele tida ført revolusjonære kriger for å nedkjempe aggressorene. Faren for en ny verdenskrig er fremdeles til stede, og folket i alle land må forberede seg. Men revolusjon er hovedtendensen i verden i dag. De amerikanske aggressorene som ikke har greid å seire i Vietnam og Laos fikk på forræderisk vis i stand Lon Nol-Sirik Matak-klikkens reaksjonære statskupp, sendte på skamløst vis soldater ut for å invadere Kambodsja og har gjenopptatt bombingen av Nord-Vietnam, og dette har framkalt rasende motstand fra de tre indo-kinesiske folk. Jeg støtter varmt kampånden hos Kambodsjas statsoverhode, Samdech Norodom Sihanouk, i hans kamp mot den amerikanske imperialismen og dens lakeier. Jeg støtter varmt felleserklæringen fra de indo-kinesiske folks toppkonferanse. Jeg støtter varmt dannelsen av Den Nasjonale Unions Kongelige Regjering under ledelse av Kampucheas Nasjonale Enhetsfront. De tre indo-kinesiske folk, som styrker samholdet, støtter hverandre og holder stand i en langvarig folkekrig vil sikkert og visst overvinne alle vansker og vinne hel og full seier.

Samtidig som den amerikanske imperialismen massakrerer folket i andre land, foranstalter den også blodbad på den hvite og svarte befolkningen i sitt eget land. Nixons fascistiske redselsgjerninger har tent den revolusjonære massebevegelsens knitrende flamme i De forente stater. Det kinesisk, folk støtter fast opp om det amerikanske folks revolusjonære kamp. Jeg er forvisset om at det amerikanske folk, som kjemper tappert, til slutt vil vinne seier og at det fascistiske styret i De forente stater uunngåelig vil bli nedkjempet.

Nixon-regjeringa er hjemsøkt av indre og ytre vansker, med omfattende kaos hjemme og overordentlig isolering ute. Masseprotestbevegelsen mot den amerikanske aggresjonen i Kambodsja har feid over jordkloden. Mindre enn ti dager etter at den ble dannet er Den Nasjonale Unions Kongelige Regjering i Kambodsja blitt anerkjent av nesten 30 land. situasjonen blir bedre og bedre i den motstandskrig mot den Amerikansk aggresjon og for nasjonal frelse som utkjempes av folket i Vietnam, Laos og Kambodsja. De revolusjonære væpnede kampene som folket i de sørøst, asiatiske land fører, kampene som folket i Korea, Japan og andre asiatiske land fører mot de amerikanske og japanske reaksjonæres gjenopplivelse av den japanske militarismen, det palestinske og andre arabiske folks kamper mot de amerikansk-israelske aggressorene, de asiatiske, afrikanske og latin-amerikanske folks nasjonale frigjøringskamper og de revolusjonære kampene som folkene i Nord-Amerika, Europa og Oceania fører er alle i kraftig utvikling. Det kinesiske folk støtter fast opp om folket i de tre indokinesiske land og i andre av verdens land i de revolusjonære kampene de fører mot den amerikanske imperialismen og dens lakeier.

Den amerikanske imperialismen, som ser ut som et veldig uhyre, er i virkeligheten en papirtiger, som nå ligger i krampetrekninger på dødsleiet. Hvem er det som i virkeligheten frykter hvem i verden i dag? Det er ikke det vietnamesiske folk, det laotiske folk, det kambodsjanske folk, det palestinske folk, det arabiske folk eller folket i andre land som frykter den amerikanske imperialismen; det er den amerikanske imperialismen som frykter verdens folk. Den blir slått av panikk bare løvet rasler i vinden. Utallige kjensgjerninger beviser at en rettferdig sak får sterk støtte, mens en urettferdig sak får liten støtte. En svak nasjon kan nedkjempe en sterk nasjon, en liten nasjon kan nedkjempe et stort lands aggresjon, dersom det bare våger å reise seg til kamp, gripe til våpen og ta sitt lands skjebne fast i sine egne hender. Dette er en av historiens lover.

Verdens folk, foren dere og nedkjemp de amerikanske aggressorene og alle deres lakeier!

Mao Tsetung 20. mai 1970