Og også her i Norge opplever vi noe av det samme, senest nå i vår (2010) der blant annet Dagbladet hadde en kampanje over fem-seks uker der det ble fremstilt som at kommunister fra Tjen folket og RKU har infiltrert SOS Rasisme, lurt seg til posisjoner i organisasjonen og tappet den for penger. Også AKP (ml) som var et relativt sterkt kommunistisk parti på 70-tallet i Norge opplevde i sin tid massiv hets og propaganda fra borgerpressa og hele det politiske miljøet. Blant annet hadde Arbeiderpartiet en «fei dem ut»-kampanje som medførte at mange kommunister ikke fikk seg jobb, eller ble skvisa ut av jobben de hadde, fra fagforeninger og andre organisasjoner. Ja, til og med i «snille» Norge har det vært drap, vold og bombeangrep mot kommunister. Men hvorfor er det sånn?

Kapitalismen gjør noen rike mens andre sulter i hjel

Kapitalismen er et system for organiseringen av produksjonen og samfunnet. Dette systemet har innebygde mekanismer som regelmessig fører til både store og små kriser som kaster millioner av mennesker ut i fattigdom og nød. I følge FN dør mer enn 25000 mennesker av sult hver dag, og mer enn 800 millioner mennesker er kronisk underernært. Hvert sekund dør ett barn på verdensbasis av sult (2006). Dette skjer selv om det (i følge WHO) produseres nok mat til å dekke alle sine grunnleggende behov.

Kravet om hele tiden å øke profitten (ekspander eller dø) fører til krig om ressurser og landområder mellom de kapitalistiske statene, og det fører til omfattende rovdrift på naturen, miljøødeleggelser og menneskeskapte endringer i klimaet og ubalanse som utvikler seg så raskt at naturen ikke klarer å hente seg inn igjen. Titusenvis av folk blir hvert år drept og lemlestet på grunn av kapitalismens kriger, og millioner er tvunget til et liv på flukt eller i fattigdom på grunn av kapitalismens herjinger med miljøet.

Dette systemet vil vi som er kommunister hive på skraphaugen. Vi vil ha et menneskeverdig system der vi gjennom samarbeid og plan – ikke konkurranse og anarki – produserer og fordeler ressursene til menneskehetens felles beste. De relativt korte erfaringene vi har hatt med reelt eksisterende sosialisme i verden viser at dette ikke er en utopi men fullt mulig. I Kina, som omfatter en fjerdepart av verdens befolkning, førte sosialistisk planøkonomi og mobilisering av folk sine krefter til at sulten ble utryddet, før kapitalismen igjen ble opprettet fra slutten av 70-åra.

Kapitalismen er et klassesystem der et svært lite mindretall, borgerskapet, i praksis har uinnskrenket makt over det store flertallet av vanlige arbeidsfolk. Disse få personene sitter på nærmest ubegrenset direkte eller indirekte kontroll over statsapparat og økonomi, ressurser, teknologi, våpen, media og så videre. Alle som gjør opprør er derfor «legitime» mål for statenes undertrykking av folkelig kamp og motstand mot dette systemet.

Kapitalistene er ekstremistene

Vi vet at borgerskapet ikke vil gi fra seg makta frivillig, tvert imot er de interessert i å bruke alle sine tilgjengelige ressurser for å opprettholde det systemet som de tjener så grovt på. Vi er overbevist om at det trengs en omfattende revolusjon som fratar dem makta, slik at arbeidsfolk kan bygge sitt eget samfunn basert på samarbeid. Vi vet av historiske erfaringer at slike revolusjoner blir møtt med et borgerskap væpna til tennene, folk er derfor nødt til å være forberedt på å forsvare seg også med vold.

Dette er ikke ekstremisme, men realisme basert på det vi har lært av historia og erfaringene fra folk sine kamper som pågår rundt om kring i verden hver eneste dag. Det er kapitalismen som er et ekstremt, voldelig og menneskefiendtlig system, og det er de som forsvarer dette systemet som er de virkelige ekstremistene!

Tack för er förfrågan. Tyvärr kan vi ej hjälpa er. Vi trycker samtliga våra produkter i Kina, och kinesisk lag tillåter ej kommunistiska bilder/logotyper att exporteras. Deras lagar är extremt hårda på denna punkt och ert gods skulle därför beslagtas i tullen i Kina, varvid även böter eller fängelse kan uppstå för våra leverantörer.

Vi valgte å svare firmaet slik:

Dette er jo fantastisk tragi-komisk! :) Vår gruppe mener at Kina sluttet å være sosialistisk etter Maos død i 1976. Dette er jo et godt eksempel på hvor kapitalistisk landet er blitt.

Vår potensielle samarbeidspartner i Sverige delte denne vurderinga, selv om de var uenig i at dette var ensidig negativt:

Det är lite ironiskt, kan man tycka. Men jag håller nog med er analys – efter Deng Xiaoping så har Kina utvecklats till det mest kapitalistiska landet i världen – något som vi säkerligen är oense om värdet i, men likväl är vi överens i analysen.

Men vi kan altså oppsummere at det i Kina er forbudt å eksportere gjenstander med kommunistiske symboler. Var Kina fortsatt sosialistisk, sa du?

• Sjølbestemt abort var en folkelig bevegelse som vant fram.

• Norsk sjølråderett mot EU. Nei i 1972 og 1994 trass massivt press fra næringsliv, politisk elite og media.

• Norsk sjølråderett mot nazismen under 2.verdenskrig.

• Kvinnelig stemmerett.

• 8 timers arbeidsdag, pensjonsordninger m.m.

• Diverse streikekamper.

Verden forøvrig:

• Den afro-amerikanske kampen i USA mot apartheid/rasisme.

• Den Sør-Afrikanske kampen mot apartheid.

• Den Vietnamesiske frigjøringa fra amerikansk imperialisme.

Vi skal se litt på de største forsøkene som er gjort for å skape en annen verden:

Sosialismens erfaringer – en stolt historie!

Mennesker har slåss for frihet i mange tusen år. Først med kapitalismen og den moderne arbeiderklassen har vi fått et samfunn som er så høyt utvikla at det er mulig for flertallet å ta over som økonomisk og politisk herskende klasse. Derfor var det først under kapitalismen, rundt midten av 1800-tallet, at Karl Marx kunne formulerte den moderne sosialismens tanke: Arbeiderklassens frigjøring må være dens eget verk. Den marxistisk inspirerte sosialismen vant enorm oppslutning i europeisk arbeiderbevegelse gjennom siste halvdel av 1800-tallet. Epoken med reelle forsøk på sosialisme er i historisk sammenheng svært kort. Vi vil i denne artikkelen ikke drøfte den negative utviklingen som skjedde i disse landene etter at indre og ytre motsigelser førte til at kontrarevolusjonære fra stats-og partibyråkrati kom til makta. Vi mener at de negative sidene er svært godt belyst i en mengde bøker og artikler. Derimot er det et behov for å belyse noen av de faktiske framskritt som ble oppnådd på ulike områder. Betydningen disse har hatt for både folk i landa som kalte seg sosialistiske og for folk i de kapitalistiske landa er enorme. Etter vår mening viser dette mulighetene som ligger i en organisering av samfunnet som ikke baserer seg på kapitalismens begrensninger.

Sovjet var det første landet som innførte sosialisme, og gjorde voldsomme framskritt. Fra å være et fattig bondeland, hvor tsaren (keiseren) hadde all makt i staten og hvor folk sulta og led nød, skapte arbeiderne og bøndene et sosialistisk samfunn med utdanning, helsevesen og enorme økninger i levestandard og levealder. 5 årsplaner med planlagt industrialisering gjorde at sovjet i løpet av noen tiår kunne utfordre kapitalismen både teknologisk og økonomisk, i tillegg til de enorme sosiale forbedringene. Denne utviklingen førte også til at Sovjet i kraft av sin styrke stod for hoveddelen av krigsinnsatsen som knuste Hitler og nazityskland.

Det samme skjedde i Kina under Mao. Kineserne klarte å kaste ut Japan og andre stormakter som undertrykka Kina og de klarte å ta makta fra de store landeierne og kapitalistene. Dette var en bonderevolusjon og den ble gjennomført etter tjue år med folkekrig. Kooperativene og deretter folkekommunene skapte en helt annen form for demokrati og medbestemmelse for vanlige bønder og arbeidere.

Dette var menneskehetens første erfaringer med sosialisme og det var i hovedsak gode erfaringer. Forutsetningene lå ikke til rette for at dette kunne opprettholdes. Bl.a. intervensjonskriger og fiendtlige kapitaliststater gjorde at Sovjet måtte bruke betydelige ressurser på å forsvare seg sjøl som stat og sitt system. Manglende demokratiske tradisjoner (rester fra Tsar-systemet videreført i statsadministrasjon og byråkrati m.m.), alvorlige feil i den politiske ledelsen og en ny undertrykkerklasse som vokste frem fra byråkrati og statsbedrifter tok knekken på sosialismen. Dette er som nevnt godt dokumentert, men hva de faktisk fikk til er ukjent for flertallet i verden i dag.

Jordreformer, industrialisering, utdanningsrevolusjon, bedre helseforhold og langt større sosial trygghet for arbeidsfolk blei oppnådd i landa der revolusjonene fant sted. Revolusjonene innebar også en eksplosjon i folks skaperkraft og det ble oppnådd mye også i kulturell og demokratisk utvikling. Disse forsøkene dro store områder ut av det kapitalistiske verdensmarkedet og ut av merverdi- og profittskapingen. De internasjonale ringvirkningene av revolusjonene var også betydelige, og de ga inspirasjon og bedre vilkår for frigjøringskamper i den tredje verden. Eksistensen av disse statene var medvirkende til at arbeidere i andre land, i særdeleshet randstatene til Sovjet, lettere kunne kjempe frem sosiale og demokratiske reformer i sine egne land. ”Trusselen” om sosialistisk revolusjon gjorde at borgerskapet måtte gi innrømmelser. Det var alltid en fare for at det skulle oppstå store bevegelser som kunne dra enda noen områder ut av det kapitalistiske verdensmarkedet og svekke kapitalismen slik at den faktisk kunne falle helt sammen som system. Dette var et sterkt press som førte til at de kapitalistiske statene selv tok opp i seg metoder som var blitt utviklet i de sosialistiske statene for å imøtekomme arbeiderklassens behov, det ble et visst sosialistisk innslag også i mange kapitalistiske stater. Vi så utvikling av sosial kapitalisme og til dels velferdskapitalisme noen steder. På den ene siden holdt dette disse statene innenfor den kapitalistiske leiren, på den andre siden la det visse bånd på kapitalen.

Russland og Sovjetunionen

Den russiske revolusjon i 1917 skapte muligheten for menneskelig frigjøring. Det revolusjonære bolsjevikpartiet tok statsmakta under parolen «All makt til sovjetene!» (sovjetene var demokratiske organer på arbeidsplassene, blant bøndene og soldatene, som valgte representanter nedenfra til høyere sovjeter på lokalt og sentralt nivå), og bolsjevikene lovte folket Fred, Jord og Brød. Dermed var det ikke en eierklasse som satt med makta i Russland. Det var et revolusjonært parti, med stor støtte fra både arbeiderne og den overlegent største befolkningsgruppa: bøndene. Den sosialistiske retningen i Sovjet hadde fratatt de gamle jordeierne statsmakten og hindret det svake borgerskapet i å ta den. Isteden opprettet et mindretall på noen ganske få prosent av befolkningen, nemlig arbeiderklassen, sin statsmakt i Sovjet i samarbeid med et folkeflertall som bestod av store deler av bøndene og andre små selvstendige næringsdrivende.

Bolsjevikene skaffa folket fred, og de legitimerte jordreformen som alt var godt i gang på landsbygda, der småbønder konfiskerte og delte opp eiendommene til jordherrene – de ga altså brød. Bolsjevikene gikk inn for ei videreutvikling av rådssystemet (sovjetsystemet) – arbeidsfolk sine egne organer skulle bli ryggraden i den nye staten. Bolsjevikstyret innførte en rekke viktige tiltak – for eksempel sjølbestemt abort og verdens mest progressive familielovgiving allerede i 1918. Revolusjonen skapte ei vårløsning for intens samfunnsdebatt og nyskapende kunstnere.

Framskritt, omveltning og industrialisering

Umiddelbart under revolusjonen, borgerkrigen og opprettelsen av sovjetstaten skjedde enorme forandringer og framskritt i det russiske samfunnet. 8 timersdagen var blant de første dekretene som ble vedtatt, og dette utløste også innføringen av 8-timersdagen i Europa som en del av kampen for å svekke revolusjonsiveren blant arbeiderne og styrke de reformistiske tendensene. (I 1927, på tiårsdagen for revolusjonen, ble 7 timersdagen innført for industriarbeidere, men dette ble trukket tilbake under forberedelsene til 2.verdenskrig.)

Store sosiale framskritt, spesielt for kvinner sine rettigheter. De fikk stemmerett, rett til skillsmisse og Sovjet ble det første landet i verden med sjølbestemt abort. Fokus på familieplanlegging/prevensjon Innføring av omfattende trygderettigheter som alderspensjon og sjukepensjon. Grunnlaget for den moderne velferdsstaten som vi nyter godt av i Norge og store deler av Europa Byplanlegging og bygging av hus ble underlagt politisk kontroll og man eksperimenterte med å skape mer kollektive boformer. Kulturen blomstret og innenfor film, musikk og malerier var sovjetiske kunstnere helt i spissen.

Hele folket hadde stemmerett og valgte medlemmer av sovjetene. Disse kunne kalles tilbake hvis velgerne ble misfornøyde. Arbeidere fikk en rekke rettigheter til å delta i styringen av bedriftene og fagforeningene fikk en selvsagt plass i administrasjon. Skoler, utdanning og alfabetisering ble spredt til hele landet og folket. Altså førte Sovjetstaten til en rekke formelle rettigheter som selv i dag er begrenset i de fleste land. Mye av familie-, sosial- og kulturpolitikken ville fortsatt i dag bli sett på som radikal. Her i Norge har vi mye å takke Sovjetunionen for, for eksempel er enhetsskolen, mange av rettighetene for kvinner, helsevesen, trygdeordninger osv. direkte resultat av Sovjet som var et foregangsland på disse områdene.

Sovjet ble opprettet (i 1923) i et svært tilbakeliggende samfunn. De aller fleste var fattige bønder, levestandarden var svært lav og økonomien var svak. Sovjet satsa på tungindustri og kollektivisering av landjorda. Jorda skulle eies av kollektiver eller staten. Under Stalin ble industrialisering av landet satt som hovedoppgaven. Fra midten av 20-tallet og til andre verdenskrig, økte produksjonen i Sovjetunionen voldsomt. Ingen land har noensinne blitt industrialisert så raskt, og Sovjet gikk fra å være tilbakeliggende og fattig jordbruksland, til å bli en stormakt, både økonomisk og militært, til tross for at staten fra starten av eksisterte i en konstant unntakstilstand omringet av fiendtlige stater. Den økonomiske krisa som rysta Vesten på 30-tallet, rammet aldri den sosialistiske Sovjetøkonomien. Den var frikoplet fra den kapitalistiske verdensøkonomien, mens krakket fikk fatale konsekvenser for eksempel i Tyskland.

Kvinner i Sovjet

Kvinnene var blitt trukket ut i arbeidslivet før og under første verdenskrig. I løpet av krigen ble mennene sendt til fronten, og kvinnene ble så å si alene på fabrikkene. Dette førte til en vesentlig forverring av arbeidsforholdene, og kvinnene begynte å organisere seg rundt krav om kortere normalarbeidsdag, økonomisk støtte til mødre, bedre arbeidsforhold – og slutt på krigen. Det var kvinnelige tekstilarbeidere i Petrograd som tok initiativet til den massive streikebølgen som førte til tsarens fall, opprettelsen av arbeiderråd og endelig oktober-revolusjonen. De samme kvinnene ledet en demonstrasjon med 90.000 arbeidere som fungerte som en enorm inspirasjon for alle russiske arbeidere.

Kvinnenes aktivitet før og under revolusjonen gjenspeilte seg i politikken som ble ført etter at arbeiderne hadde seiret. Skilsmisse ble fridd fra religiøse bånd, og kvinner fikk anledning til å kreve skilsmisse på lik linje med menn. Familiens institusjonaliserte husarbeid og barnepass ble trukket ut av hjemmene og inn i kommunale ordninger som billige vaskerier og spisesteder, gratis barnehager og egne krybberom for spedbarn på arbeidsplassene, slik at mødrene kunne amme når barna trengte det. Kvinner som skulle føde, fikk penger tilsvarende en dagslønn slik at de kunne «kjøpe fri» en venn eller venninne til å være med på sykehuset og støtte henne under fødselen. Det ble innført 16 ukers betalt svangerskapspermisjon, og abort ble legalisert.

Ikke i noe annet land var kvinnene i nærheten av å ha slike rettigheter tidlig i århundret. Som Lenin sa: «Uten at kvinnene trekkes inn som selvstendige mennesker, ikke bare i politisk arbeid men også i de daglige pliktene, er det meningsløst å snakke – ikke bare om sosialisme, men også om et gjennomført og stabilt demokrati.»

Helsevesen

Allerede i 1918 ble det etablert et sentralt sovjetisk helsekommissariat. I forbindelse med første verdenskrig og borgerkrigen var ti millioner mennesker døde av epidemier, og i 1920 erklærte Lenin at «enten vil sosialismen knuse lusa, eller så vil lusa knuse sosialismen!». De ti første årene med sovjetmakt tredoblet antall leger, og på slutten av 1920-tallet var epidemitrusselen i hovedsak borte. Under Stalin ble det lagt fokus på helsetjenester ved bedriftene, med det mål å øke produktiviteten for å nå de ambisiøse industrielle produksjonsmålene. Spedbarnsdødeligheten var lavere på 60-tallet i Sovjetunionen enn den var i vesten.

Det sovjetiske helsesystemet var basert på et høyt antall legesentre i boligstrøk der borgerne kunne få poliklinisk behandling. Innbyggerne kunne velge om de ville motta legetjenester der eller i bedriftshelsetjenestene. Det var ikke brukerbetaling, men for medisiner var det en liten egenandel. Det var sykehus i de fleste byer, selv om kvaliteten kunne være varierende.

Legetettheten var høy i Sovjetunionen. På slutten av 1980-tallet hadde landet dobbelt så mange leger pr. innbygger som USA (dette tallet lyver imidlertid litt, da sovjetiske leger ofte hadde arbeidsoppgaver som i andre land ble utført av annet helsepersonell slik som fysioterapeuter). Legeyrket ble ansett som et kvinneyrke i Sovjetunionen, allerede fra 1930-tallet var over 70 prosent av legene kvinner. Dette tallet holdt seg stabilt helt til 1980-tallet.

Kina

Til tross for mye kritikk fra vesten og borgerlige politikere, er Mao fortsatt svært populær i Kina. Man husker at det under hans ledelse ble satt i gang en rekke velferdstiltak, som blant annet gratis skolegang, gratis helsetjeneste, garantert arbeid. Fattigdommen gikk drastisk ned, den utbredte analfabetismen ble på kort tid kraftig redusert og levealderen steg.

Folkerepublikken Kina ble opprettet 1. oktober 1949. En av de første lovene som ble innført var ekteskapsloven i 1950. Den gikk ut på at menn og kvinner selv kunne bestemme hvem de ville gifte seg med, det var bare lov å ha en ektefelle, og den ga også rett til å skille seg. Livet til millioner av kvinner og menn forandret seg. Drukning av jentebabyer og salg av slaver eller prostituerte var også strengt forbudt. Mao var også fast bestemt på modernisering av Kina. I stedet for at kvinnene skulle gjøre de tradisjonelle arbeidsoppgavene i hjemmet, ville Mao utnytte deres arbeidskraft ute i arbeidslivet, og det skulle menn og kvinner skulle få samme lønn for samme type arbeid.

Bøndene får sin egen jord 1950 – 69

Maos slagord var «jorda tilhører den som dyrker den». Han innførte jordreformloven som gikk ut på at bøndene innenfor spesielle områder selv skulle dele jorden mellom seg. Målet var bl.a. likhet og likestilling i samfunnet. Men alle var ikke like heldige med dyrkingen. De som fikk god jord kjøpte fra andre, dermed begynte det å gå tilbake til «gamle vaner». De som solgte ble til «leid arbeidskraft». Dette ville kommunistpartiet hindre. Pga denne delingen av de rike og «leid arbeidskraft» (selgerne) organiserte Kina kollektivbruk. Bøndene i områder slo sammen jorden sin til kollektivt drevne storgårder for å utnyttejord og redskaper best mulig. De største kollektivbrukene kunne bestå av nærmere 300 familier. Dette økte produksjonen og utjevnet forskjellene dramatisk.

Samtidig økte folketallet raskt. Mye av grunnen til dette var effektiv medisinsk hjelp, bl.a. gjennom såkalte barfotleger. Etter ett 3 ukers kurs som lege, ble de sendt ut å hjelpe trengende mennesker. De var ikke så godt utstyrt og var ofte barbeint, men gikk over hele landet og lærte mennesker om helse og hygiene. I en periode ble barnedødeligheten redusert med 75 %, og var dermed et utrolig effektivt og nyttig tiltak.

I 1957 var mesteparten av kollektivreformen gjennomført. Landet var sterkere enn det hadde vært på 100 år. For første gang på mange år hadde Kina en sterk regjering som kontrollerte hele landet. Jordeierklassen (storbøndene) var borte og kollektivbruk var innført. 80 % av kineserne kunne nå lese. Industrien ble bygd ut kraftig for å reise Kina som en industrinasjon, flere mennesker ble mette og dødeligheten ble redusert. Folk sine liv, og i særdeleshet kvinnenes, var forandret til det positive.

Folkekommunene

Det ble opprettet ca. 30.000 folkekommuner i landet. Hver folkekommune skulle være selvforsynt, og det ble opprettet industri på landsbygda for å hindre tilstrømning til byene, det ble bygd vanningsanlegg, terrasser, fabrikker og kommunikasjoner. Folkekommunene ga folk i hele landet både rett og plikt til å være med å styre fra sitt eget lokalsamfunn, og var et enormt demokratisk fremskritt i et tilbakeliggende føydalt u-land.

Epilog

Stammesamfunn uten organiserte stater har vart i hundretusener av år. Slavesamfunn og føydalisme i 5-10.000 år. Kapitalisme og markedsøkonomi i 250-300 år. De første sosialistiske forsøkene i noen 10år.

Disse samfunnene var preget av hard klassekamp under svært vanskelige forhold og med en ekstremt fiendtlig omverden. De ble gjort som nybrottsarbeid, uten noen erfaringer å trekke på. Her skjedde fantastiske, tragiske, utrolige, idiotiske og geniale ting. Vi prøver ikke her å oppsummere historien, bare å peke på noen av de mer storslåtte resultatene vi kjenner til. Vi trenger kunnskaper og har mye å lære. På mange områder var disse forsøkene langt mer politisk avanserte enn den norske venstresiden er i dag. Å avskrive disse forsøkene og å prøve å forbigå dem i stillhet er en støtte til borgerskapets kampanje for å gjøre opprør vanskelig. Mot frykteliggjøringen av forsøkene med sosialisme, må vi stille kunnskap, ikke begynne å plapre etter borgerskapet. I sin korte historie oppnådde faktisk sosialismen fantastiske resultater!

Alle klassesamfunn har motsetninger som bærer i seg kimen til omveltninger og nye samfunn, også samfunnet vi har i dag, selv om de som sitter med makta ynder å fremstille det som et evig og uforanderlig samfunn. Men vi har ikke kommet til historiens slutt. Menneskets historie er historien om klassekamp, der omveltninger, revolusjoner og endring er det normale, ikke stillstand. Derfor vet vi at en annen verden er mulig.

Les og studer erfaringene.

Noen lesetips:

• John Reed: Ti dager som rystet verden. ISBN 82-530-1219-5 (h.)
• Nikolay Ostrovsij: Hvordan stål ble herdet, Oktober. ISBN 82-7094-044-5
• V. Popov: Stål og slagg, Proletærkultur Gøteborg
• Aleksandr Serafimovitsj: Jernstrømmen, Oktober. ISBN 82-7094-103-4
• S. Mstislavskij: Forårsbebuderen, Oktober, Danmark. ISBN 87-87587-17-3
• Genhardij Fisj: Erobringa av Kimasjärvi, Oktober. ISBN 82-7094-987-6
• Nordal Grieg: Ung må verden ennu være, Gyldendal. ISBN 82-05-17027-4
• Stefan Heym: 5 dager i juni, Oktober. ISBN 82-7094-251-0

• Edgar Snow: Rød stjerne over Kina bind 1 og 2, Oktober. ISBN 82-530-0476-1
• J.S. Horn: Fei vekk alle skadedyr!, Oktober. ISBN 82-7094-059-3
• Han Suyin: Morgonens flod, Nordsted & Söners Förlag. ISBN 91-1-733182-X
• Jan Myrdal: Rapport fra en kinesisk landsby 1969, En kinesisk landsby 20 år efter, En fast i Liu Lin (32 år etter), Oktober. ISBN 82-7094-689-3
• Chu Po: Spor i snøen bind 1 til 3, Oktober

• Lenin: Utvalgte verker i 12 bind, Oktober. ISBN 82-7094-184-0 (h.)
• Mao Tsetung: Verker i utvalg, Oktober
• Stalin: Sovjetunionens Kommunistiske Partis (bolsjevikenes historie), Oktober. ISBN 82-7094-080-1

Nettsteder:

• http://no.wikipedia.org/wiki/Sovjetunionen

• http://no.wikipedia.org/wiki/Kina

• http://www.marxists.org/archive/index.htm#bolsheviks

Millioner av mennesker døde uten grunn i sultkatastrofene i Kina. Disse sultkatastrofene skyldtes Maos uberegnelige økonomiske politikk. Mange millioner mennesker måtte ofre sine karrierer og de måtte ofre sine ambisjoner på grunn av kulturrevolusjonens fanatisme på 1960- og 70-tallet. Så godt som all økonomisk framgang i Kina i det siste halve hundreåret fant sted fra og med 1978. Da gav Deng Xiaoping opp de rettesnorene for handling som hadde blitt fulgt i det maoistiske, det sosialistiske, Kina. Deng Xiaoping åpna Kinas økonomi for resten av verden, og slik frigjorde Deng Xiaoping de kreative kreftene hos det kinesiske folket.

Som et svar på denne lederartikkelen i New York Times sendte maoisten og den politiske økonomen Raymond Lotta et svarbrev til avisa. Brevet fra Raymond Lotta til New York Times blei ikke trykka. Følgende tekst er en utvida versjon av brevet:

Til redaktøren i New York Times

Raymond Lotta, publisert første gang i Revolutionary Worker 7. november 1999

I deres lederartikkel i avisa den 1. oktober, trykka på 50-årsdagen til revolusjonens seier i Kina, påstår du at, sitat: «Så godt som all økonomisk framgang i det siste halve hundreåret har funnet sted fra og med 1978. Da gav Deng Xiaoping opp de rettesnorene for handling som hadde blitt fulgt i det maoistiske, det sosialistiske Kina».

Påstander om at Kina led av økonomisk stillstand, og påstanden om at det herska et økonomisk vanstyre gjennom Kinas periode med kamerat Mao Zedong som leder (fra 1949 – til 1976), stemmer overhodet ikke med fakta.

La oss først ta for oss jordbruket i Kina. Før frigjøringa i 1949 var sult, matmangel og massiv hungersnød helt vanlig i landet. Men etter frigjøringa blei flere hundre millioner bønder – som nå var befridd fra det gamle, føydale systemet i landet – mobilisert for å øke landbruksproduksjonen på et kooperativt grunnlag. Enorme områder med allerede eksisterende jordbruksarealer blei forbedra. Samtidig blei stadig nye områder omdanna til dyrka jord.

I 1949 var bare rundt én million mål jord tilknytta menneskeskapte vanningsanlegg. I 1974 var omtrent 500 millioner mål tilknytta menneskeskapte vanningsanlegg. Dette betydde at Kina hadde verdens største område med menneskeskapte, "kunstige”, vanningsanlegg.

Det forekom ingen sløsing med vannressursene, man greide å få kontroll over oversvømmelser og man gjennomførte prosjekter mot jorderosjon. Alt dette forandra sjølve landskapet i Kinas jordbruksområder. Massiv treplanting blei satt i gang i områder som før hadde vært skoger, men som hadde blitt ødelagt. På denne måten gjenskapte man store skogsområder.

Innen midten av 1970-tallet laga bøndene sjøl de viktigste maskinene til jordbruksformål – og de reparerte også disse maskinene sjøl. Slik var det i de fleste landbruksområdene. Over 70 prosent av rismarkene og hveteåkrene blei sådd med de mest fruktbare kornsortene.

I perioden fra 1960 til 1975 økte produksjonen av korn i Folkerepublikken med en årlig rate på mellom 3,2 og 4 prosent – godt over befolkningsveksten i Kina i det samme tidsrommet.

Time Magazine innrømte at i 1976 var problemet med å gi folket nok mat – sitat – «blitt løst».

La oss så se på industrien. Før 1949 hadde Kina praktisk talt ingen moderne maskinproduksjon.

Gjennom den maoistiske perioden i Kina hadde landets arbeiderklasse konstruert et sterkt industrielt grunnlag. Dette gjorde at man var stadig bedre i stand til å forsyne de forskjellige industrigreiner med fullt ferdig utstyr. Det maoistiske Kinas industrielle vekstrate var blant de høyeste i verden. Veksten var på 14 prosent i gjennomsnitt hvert år i perioden fra 1949 til 1952. I 1976 var den industrielle vekstrata på 11 prosent. Under formann Maos ledelse blei Kina sjølforsynt med olje. Landet blei i stand til å lage datamaskiner, og landet blei i stand til å lage moderne fryseriskip.

På samme tid: Arbeiderne og bøndene i Kina utvikla, produserte, og benytta temmelig avansert tekonologi. Denne arbeider- og bondeskapte teknologien kunne så bli tilpassa de lokale forholda rundt omkring i folkekommunene og på fabrikker i nærliggende områder.

Før frigjøringa i 1949 var størsteparten av jernbanene i Kina konsentrert i de nordøstlige provinsene og i kystområdene. Men gjennom Kinas maoistiske periode blei jernbanenettet kraftig utbygd og styrka: Alle provinser, fylker og alle autonome områder – unntatt det fjellrike Tibet – fikk nå jernbaner.

Videre blei den fullstendige lengden av vegnettet åpna for trafikk og økte med mere enn ni ganger i den maoistiske perioden. Hele provinser, slike som Sichuan, Guanxi og Fujian kom på denne måten ut av sin tidligere isolasjon.

Helsekampanjer for massene, drevet fram av folkemassene sjøl, gjorde at man klarte å befri landet fra narkotikaavhengighet. Helsekampanjene utrydda sjukdommer som tidligere hadde hjemsøkt fattigfolket i Kina. Medisinske klinikker som blei drevet av såkalte barfotleger – det vil si bønder som hadde lært og som mestra forebyggende helsearbeid – blei satt i gang.Barfotlegene var i stand til å ta seg av de grunnleggende, nødvendige behov for å bedre folkehelsa. Barfotlegene og deres klinikker spredte seg vidt utover landsbygda. Den gjennomsnittlige forventa levealderen i Kina steig fra under 30 år før 1949 til 65 år i 1975.

Hvis dette ikke er et økonomisk framskritt; vel, hva er da et økonomisk framskritt?

(Oversatt og tilrettelagt for Tjen Folket v. S.H.)

Hvorfor er det slik? Jo, fordi systemet i seg fører til stoffbruk, og det er fordi produksjonen, transporten og salg av narkotika er en mangemilliardindustri.

Maoister sier: All undertrykking, inkludert narkotikaavhengighet kan bli overvunnet!

Hvordan kan vi maoister være så sikre på dette? Svaret er: Etter at den maoistiske revolusjonen seira i Kina i 1949, brukte folket sjøl – leda av Kinas Kommunistiske Parti – maoistiske metoder for å eliminere narkotikaavhengighet. Disse erfaringene og disse metodene er fremdeles svært relevante for menneskeheten i dag!

Revolusjonære mennesker over hele kloden studerer Mao Zedongs bidrag til marxismen. Mao Zedong er den største revolusjonære som har levd i vår tid.

Det gamle Kina hadde verdens største narkotikaproblem

Før kamerat Maos revolusjon vant i 1949, var folket i Kina i en miserabel posisjon. Befolkninga var ekstremt fattig og de blei ubytta og utnytta av en håndfull rike godseiere, av krigsherrer og av utenlandske kapitalister.

I det gamle Kina var mange folk avhengige av sin narkopipe. Det var 70 millioner narkomane i Kina – de var avhengige av opium, avhengige av morfin eller de var avhengige av heroin. Halvvegs ihjelsulta arbeidsfolk brukte opiumrusens søte drømmer for ikke å føle smerten av deres sult og deres håpløshet. Og de late rikmannsfolka brukte narkotika til å fylle opp deres tomme timer. I noen områder røykte alle – til og med unger – opium.

I byene blei små flasker med narkotiske stoffer solgt på gatehjørnene som om det hadde vært iskrem. Folk kunne bli «høye» til og med på jobben. Narkotikaavhengige mennesker glemte å passe på ungene sine, ja til de grader at de til og med solgte ungene sine for å kjøpe mer stoff til seg sjøl. Kvinner som var narkotikaavhengige blei ofte tvunget ut i prostitusjon, og mange av dem døde av sjukdommer som følge av dette.

Om hvordan systemet starta narkotikaavhengigheten

Narkotika blei tvunget på Kina av de rike kolonistatene i Europa og Amerika. Den britiske regjeringa gikk til og med til krig – den berømte opiumskrigen i 1839 – for å tvinge Kina til å aksepere opium som blei brakt til Kina med engelske skip. Malocolm X skreiv følgende: «Tenk på det! Å erklære krig mot noen som nekter å bli narkovrak»"

Narkohandelen begynte fordi de store kapitalistene var i stand til å tjene enorme pengesummer ved å selge stoffer som de narkomane var avhengige av – og imperialismen behøvde denne handelen for å finansiere deres imperialistiske makt over Kina.

På slutten av 1960-tallet lot CIA heroinet flomme over i de mest fattigslige og undertrykte folkegruppene i USA. CIA gjorde dette fordi de på denne måten var i stand til å utkjempe krigen i Laos. Så, på midten av 1980-tallet, da Ronald Reagan var president i USA, utvida CIA sin narkohandel igjen – nå for å føre sim hemmelige krig mot Nicaragua. De amerikanske narkokartellene håver inn masse penger på amfetamin på den ene sida, og på beroligende midler på den andre sida. Disse stoffene blir solgt både legalt og illegalt.

Erfaringene både fra Kina og fra USA viser hvordan kapitalismen aldri kan løse problemene med narkotika. Kapitalismen fører til lidelse og ensomhet i samfunnet. Derfor flykter mange inn i den «lykkefølelsen» de får når de bruker narkotiske stoffer. Folk blir svake av narkomani, og de slavebindes dermed av ett eller annet slags narkotikabruk.

I Kina gjorde den maoistiske revolusjonen en ende på narkomanien – og det gjorde de raskt. Maos revolusjonære styrker, Folkets Frigjøringshær, nedkjempa endelig undertrykkernes militære styrker i 1949. Tre år seinere – i 1952 – var det slutt på så godt som all narkomani; ingen flere pushere – slutt på all opiumsdyrking – og det blei slutt på smugling av narkotika til Kina. I løpet av bare tre år hadde Kina redusert tallet på narkomane fra 70 millioner mennesker, til så godt som null.

Da revolusjonen i Kina, leda av kamerat Mao Zedong, seira, så tjente den nye regjeringa folket – og revolusjonen var mot undertrykkerne, og revolusjonen tjente ikke undertrykkerne. Etter seieren i 1949 var det alle slags problemer som Folkerepublikken arva fra det gamle Kina. Men etter seieren var det mulig for folket å organisere seg for sammen å løse problemene i den nye staten. Da benytta maoistene masselinja når de skulle gjøre en ende på narkotikaavhengigheten.

Maoistenes kamp mot narkomanien foregikk ikke ved å stole på sosialarbeidere som snakka «nedover» til folket. Maoistene benytta heller ikke noen som helst straff mot de stoffavhengige. De revolusjonære kommunistene stolte på massene – folkemassene – i byene og på landsbygda. Maoistene ville at massene sjøl skulle organisere seg for å få en endelig slutt på narkohandel. Og maoistene ville at massene sjøl skulle organisere seg for å få en endelig slutt på stoffbruk.

Det var ikke lett å stoppe vanens og avhengighetens makt hos de narkomane i Kina. Helt i begynnelsen av kampen mot narkotika etter revolusjonen var det mange narkomane som gjorde motstand.

Men; unger som hadde narkomane foreldre ba foreldrene om å slutte med stoffbruken. Konene til narkomane menn ba sine ektemenn om å slutte med stoffbruken.

Alle oppfordra de avhengige om å bli med i det nye samfunnet som blei skapt i Kina etter 1949.

Kort sagt blei kampen mot narkomani til en stor massebevegelse i folket. En slik massebevegelse kan bare skapes av en virkelig revolusjonær folkeregjering.

Å få en slutt på narkomanien er en del av klassekampen! Mao sa følgende: «Forén dere med alle det er mulig å forene seg med». I Kina lærte fortroppspartiet til arbeiderne og bøndene, Kinas Kommunistiske Parti (KKP) under ledelse av kamerat Mao Zedong, at kampen for å få has på narkomani og at kampen for å få has på narkotikahandel var en del av klassekampen mot det gamle samfunnet. KKP forsøkte å få folket til å sette et klart skille mellom folket på den ene sida – og mot folkets fiender på den andre sida.

Maoistene så på systemet og på dem som virkelig gjorde store fortjenester på stoff – som folkets fiender. På den andre sida skulle de narkomane sees på som en del av folket, og som ofre for systemet. Dette er den motsatte holdninga av hva politiet står for. Årsaken var at politiet og andre undertrykkere lot som om det gamle systemet var i orden. Politiet og andre undertrykkere behandla de narkomane som menneskelig søppel, og politiet og andre undertrykkere behandla de narkomane som kriminelle.

Fordi det var folket som hadde makta i Kina mista de narkomane etterhvert redselen for å søke hjelp mot avhengigheten av stoff. De avhengige fikk en tidsfrist for når de skulle slutte med narkotika. De narkomane fikk – innen denne tidsfristen løp ut – litt opium – og de fikk sprøyter som skulle hindre muskelkramper når de slutta med narkomanien.

Maoistenes revolusjonære linje behandla alle fattigfolk som brødre og søstre. Fattige misbrukere fikk en veg ut av narkomanien, og de små narkohandlerne fikk en veg ut av narkohandelen. Men en helt annen holdning venta de store narkotikahandlerne. Dette var personer som gjorde seg rike av folkets lidelser. Disse var ‘fiender av folket’. De blei stilt for retten mens tusener så på. Folk som hadde fått liva sine ødelagt av de store narkohaiene vitna mot dem. Disse rikfolka blei møtt med den kalde, harde retten. Det betydde for disse rikfolka at de fikk livsvarig fengsel, eller at de blei offentlig henretta. Det var ikke mange slike henrettelser – bare mellom fem og ti – i de største byene.

Maos kampanje mot narkotikaavhengighet blei en stor suksess. Rundt 1952-53 var det ikke lenger noe narkotikaproblem i Kina. Den nye sosialistiske økonomien gjorde det mulig å gi arbeid til folk – og den sosialistiske økonomien gjorde det mulig å bli kvitt fattigdommen som tvang folk inn i narkotikahandel. Så lenge Kina var sosialistisk, det vil si så lenge Mao hadde makta, var det så godt som ingen narkomani i Folkerepublikken Kina. Men da kamerat Mao døde og kontrarevolusjonen vant fram og tok makta i landet, kom narkomanien tilbake. Dette gikk fort etter 1976.

I en slags bitter ettertanke kan man si at kontrarevolusjonen viste at man ikke kan frigjøre folket uten å gjøre revolusjon – og man kan ikke fortsette å frigjøre folket – uten å fortsette på den revolusjonære veien.

Alt snakk om å bli ferdig med narkotika som et samfunnsproblem uten en arbeiderrevolusjon er tøys.

Maos revolusjon forandra hele samfunnet ved siden av å bli kvitt narkomanien. Her følger et knippe andre onder som revolusjonen greidde å bli kvitt:

• prostitusjon
• salg av barn
• ekstrem fattigdom
• analfabetisme
• arbeidsledighet
• vold fra menn mot konene deres
• kriminalitet
• politi-brutalitet

og så videre.

Maoistrevolusjoner er effektive fordi de går til problemenes røtter; maoistrevolusjoner seirer i kampen mot undertrykkerne, og i kampen mot undertrykkernes system. Og maoistrevolusjoner stoler på massene. Maoistrevolusjoner stoler på at massene vil fortsette revolusjonen og de stoler på at massene med dét vil skape et helt nytt samfunn.

Dette er det vi behøver her også: en revolusjon. Det er på høy tid med virkelige forandringer.

Oversettelse, tilretteleggelse og forkorting for Tjen Folket ved S.H.

Da 1900 arbeidere ved en fabrikk som leverer deler til Honda streiket tidligere i år, fikk de en lønnsøkning på 24 %. Streiken deres stoppet nesten hele konsernet. Liknende streiker har også vært hos underleverandører til Toyota og Hyundai. En oversikt i Süddeutsche Zeitung fra 25. juni viser at lønnsutgiftene i industriproduksjonen bare utgjør rundt fem prosent av hele omsetninga. En fjerdedel av arbeiderne i Kina har ikke hatt noen som helst lønnsøkning de siste fem årene. Det viser at kapitalistene i Kina tjener svært grovt på utnyttelsen av landets arbeidere.

Tilbake til Mao

De protesterende arbeiderne og studentene er lei av det undertrykkende byråkratisk-kapitalistiske systemet som har prega landet siden etter Mao døde. Myndighetenes mediesensur lar seg overvinne av moderne informasjonsteknologi som internett og mobiltelefoner. Heller ikke politiet lar de seg skremme av – de kinesiske arbeiderne er mange og sterke.

Som i de fleste andre land forsøker myndighetene å velte byrdene fra krisa i kapitalismen over på arbeiderklassen. Men de yngre delene av arbeiderklassen er kampvillig og har en stor grad av selvbevissthet. Vi siterer en appellant fra en demonstrasjon i byen Lyolang:

«Vi veit at revisjonistene har grepet makta […] Vi kommer til å gjenreise fanen med Mao Zedongs ideer i dette landet. Vi kommer til å kjempe for å gjenreise den ekte sosialismen.»

Dessverre viste Maos advarsler mot en gjenreising av kapitalismen seg å bli sanne i Kina. Men nå vil større og større deler av det kinesiske folket ikke ha noe mer av dette og vender seg igjen mot Mao Zedongs ideer fra den gangen landet virkelig var sosialistisk.

NDF uttrykker den mest dypfølte respekt og takknemlighet til kamerat Joan Hinton. Joan Hinton tjente det kinesiske folket, og hun støtta den kinesiske revolusjonen da den starta i 1948. Kamerat Joan Hinton fortsatte sin støtte til Kina under åra med bygginga av sosialismen – under ledelse av Kinas Kommunistiske Parti, og med kamerat Mao Zedong i spissen. Etter at kamerat Mao døde fortsatte Joan utrøttelig å tjene folket i Kina. Samtidig med dette gikk Joan og mannen hennes – kamerat Erwin «Sid» Engst – sterkt i mot den kapitalistiske politikken som det nye, revisjonistiske lederskapet i Kina etter Maos død førte. Joan kalte de såkalte «reformene» som kom i stand under Deng Xiaoping for «forræderi mot sosialismens sak».

Joan Hinton var en ung, lovende kjernefysiker. Hun hadde blitt utvalgt av regjeringa i USA under den 2. verdenskrigen til å være med på en «eliteforskning». Denne forskninga var hemmelig. Det hemmelige teamet hun var med på, kaltes «The Manhattan Project». Der var hun med på å arbeide for å skape den første atombomba. Den kjernefysiske bombinga av Hiroshima og Nagasaki fra USA i august 1945 sjokkerte henne. Hun bestemte seg da for å forlate «The Manhattan Project».

I mars 1948 reiste hun til Kina. Hun ville reise til de frigjorte områdene som var leda av Mao Zedong. Der møtte hun sin forlovede, «Sid» Engst. Han var agronom og hadde reist til Kina to år tidligere. Engst var allerede en aktiv deltaker i den kinesiske revolusjonen. Gjennom krokveier og vanskeligheter jobba Joan og Sid uten trøtthet for oppbygginga av sosialismen i Kina. Da Joan og Sid blei spurt om hvorfor de fortsatte, og å holde ut på tross av at de hadde fiender mot seg, svarte de uten å nøle: «Fordi vi tror på sosialismen!»

Joan var en sprudlende, uimotståelig militant. Til og med da hun var over 70 år gammel fortsatte hun arbeidet med å bli ett med det kinesiske folket. Og slik var det også da hun passerte 80 år. Hun tok i mot mange kamerater og venner fra flere land, inkludert fra Filippinene. Når hun tok i mot kamerater og venner delte hun med dem sine rike erfaringer og hun delte med dem av hennes urokkelige tro på sosialismen. Joan var ofte invitert til å tale på internasjonale konferanser.

Joan var en proletarisk revolusjonær. Hennes hjerte banka for de kjempende undertrykte og utbytta folkene i verden. Kampen til det filippinske folket for nasjonal og sosial frigjøring, var en hjertesak for henne. Hun kom nært kameratene fra Filippinene. Hun hadde en spesiell interesse for og et nært vennskap med de kvinnelige kameratene fra Filippinene.

Joans entusiasme og hennes overbevisning smitta over til andre mennesker. Hun var en inspirasjon til dem hun kom i kontakt med. Hun elska den filippinske revolusjonen. Hun fremma solidariteten og samarbeidet mellom folkene i Kina og på Filippinene. Og folkene i Kina og på Filippinene gjennomførte praktiske tiltak for å støtte en slik solidaritet og et slikt samarbeid.

I 2002 laga sentralkomiteen i Filippinenes Kommunistiske Parti og nasjonalrådet til den Nasjonale Demokratiske Fronten på Filippinenne egne «sitater» tilegna Joan og Sid. Da Sid var innlagt på sjukehus – med Joan ved sin side – fikk Sid følgende «sitat»:

«I mer enn et halvt århundre har du brukt din unike kunnskap og brukt dine ferdigheter på en uselvisk måte, til å tjene det kinesiske folket – og du har brukt dine unike kunnskaper og dine ferdigheter for alle folk som kjemper for nasjonal og sosial frigjøring – mot imperialisme og reaksjon.»

«Vi setter enorm stor pris på din sterke interesse for den filippinske revolusjonen, og vi setter enorm stor pris på din militante støtte til det filippinske folket i dets kamp for nasjonal frigjøring, for demokrati og for sosialisme. Din uselviske hengivenhet overfor de utbytta og undertrykte, er et viktig eksempel for revolusjonære i vår tid – og det vil bli en kilde til inspirasjon for de kommende generasjoner av revolusjonære.»

(Read the text in English here)

Valfart til Chingkang

Jeg har lenge hatt lyst til å røre skyene
Til å stige opp Chingkang-fjellet enda en gang
Jeg har reist tusen li
Det gamle ansiktet har fått nye trekk
Gultrosten synger, svalene danser
Vann sildrer fram overalt
Store trær åpner skodden med kronene sine
Jeg dro forbi sluktene i Huangyangchieh, de farlige:
Bøy deg ikke for å se!

Den gang var det vind og torden
Faner og flagg smalt
Landet gjenvant sitt fundament
Åtteogtredve år er gått:
Et fingerknips i tiden
Du kan klatre til Den niende Himmel for å fange månen
Du kan stige ned i De fem Hav for å fange skilpadder
Jeg husker de muntre samtalene og seierrsangene:
I denne verden er ingenting umulig
Hvis du bare har viljen til å reise deg.

Mao Zedong

1965

I gjendiktnikng ved Kjell Heggelund og Tor Obrestad.

Folkerepublikken ved dens start var ikke sosialistisk. Det var en stat som skulle representere interessene til det nasjonale borgerskapet, småborgerskapet, bøndene og proletariatet. Men kommunistpartiet sikret proletariatet hegemoniet, selv om det i lang periode ville eksistere kapitalistiske former for produksjon – for å bygge opp produktivkreftene.

Borgerlig tenkning innad i partiet

Men denne vanskelige situasjonen avlet borgerlig tenkning internt i kommunistpartiet. Det dannet seg en klar kapitalistvennlig klikk, og denne klikken skulle forsøke kaste Mao under evalueringen av Det store spranget. Og ja, denne klikken vant delvis igjennom under evalueringen, noe som endte med at Mao trakk seg tilbake. I denne tiden ble staten styrt av høyrefolk innen kommunistpartiet, og Mao skulle ikke komme tilbake før Kulturrevolusjonen.

Kulturrevolusjonen var en helt ny form for klassekamp under sosialismen. Stalin hadde også utarbeidet teorier for klassekamp under sosialismen, men de rettet seg ikke direkte mot staten, heller mellom folk og tidligere storbønder. Men det var nettopp gjennom nøye studering av kontrarevolusjonen i Sovjetunionen etter Stalin død at Mao kunne se hvordan et nyborgerskap vokser opp gjennom staten under sosialismen og undergraver proletariatets diktatur. Dette nyborgerskapet av direktører og byråkrater hadde også raskt vokst i Kina. Folket hadde ikke noe spesiell kontroll over utviklinga lengre, og Den store proletære kulturrevolusjonen ble startet i 1966 for å møte denne utfordringen.

Kulturrevolusjonen gikk i bølger, men ble avsluttet ikke lenge etter at Mao døde 9.september 1976. Den såkalte Firerbanden, som var det resterende av kulturrevolusjonsgruppa, fortsatte i ledelsen av en rekke organer helt til de ble arrestert av de reaksjonære, kapitalistvennlige kreftene. Det var et kupp, ikke spesielt ulikt kontrarevolusjonen i Sovjetunionen etter Stalins død. Og i likhet med Sovjetunionen skulle denne nye borgerlige ledelsen føre en linje som holdt en sosialistisk maske, selv om proletariatets diktatur ble omformet til borgerskapets diktatur.

Les mer om Kina i dag her.

Fabrikken, som befinner seg i Jilin-provinsen nordøst i Kina, ble samlingspunktet for de demonstrerende arbeiderne. Direktøren ble stengt inne på sitt kontor og holdt inne i flere timer før han ble skutt av arbeiderne.

En lokal politibetjent i Jilin-provinsen sier følgende til Daily China:

- Chen (direktøren) desillusjonerte arbeidere og provoserte dem ved å si at de skulle få sparken om tre dager.

Det Hong Kong-baserte «Informasjonsenter for menneskerettigheter og demokrati» sa i en uttalelse denne helgen at så mange som 100 personer ble skadd i sammenstøt med politiet, som underveis prøvde å stoppe streiken.

Myndighetene i Kina ser flere store protester hver år, som ofte har rot i regjeringas korrupsjon og det økende gapet mellom fattig og rik i Kina.

Sosialismen har forlatt Kina for mange år siden. Kina styres i dag av et kapitalistisk styre som seiler under et falsk sosialistisk flagg. Landet trenger en revolusjon som kan ta Kina vekk fra den statskapitalismen de falske kommunistene har stått for de siste tretti årene.

Kilder:

China Daily

Ninemsn