Han representerer medlemsorganisasjonen ARAN (‘ARisteri ANasynthesi’ eller ‘Omforming til venstre’) som kaller seg kommunister og sier de blant annet er inspirert av Mao. Sotoris har vært organisert siden 80-tallet og fortalte at han står bak mange av oversettelsene av tekstene ANTARSYA har publisert på engelsk.

ANTARSYA ble dannet i 2009 av 10 organisasjoner som kaller seg revolusjonære, sosialistiske og kommunistiske, men nesten samtlige av disse har et helt annet grunnlag enn Tjen Folket. De likner mer på andre retninger både i synet på sosialismens historie, i sin ideologi og strategien for revolusjon og sosialisme. ANTARSYA har sterke trotskistiske grupper. De er langt fra maoister og står langt fra Tjen Folket. Det er likevel interessante opplysninger og nyttig informasjon i intervjuet med representanten fra ANTARSYA.

Til Kamp: Kan du fortelle litt om bakgrunnen og historien til din gruppe og ANTARSYA?

Sotiris: Jeg ble med i en gruppe som kommer fra 70-tallets ”nye venstre” på 80-tallet. I dag er jeg med i ARAN. ARAN er i tradisjonen til Marx og Lenin. Vi er kommunister.

ANTARSYA ble dannet i 2009 som et direkte resultat av hendelsene i 2008 der den revolusjonære venstresida spilte en viktig rolle. ANTARSYA har hele tiden vært en del av folkebevegelsen. Vi er en front nedenfra, ikke bare en valgfront, og vi danner lokalgrupper basert på nabolag, arbeidsplasser og arbeidsbransjer.

På vår forrige kongress deltok ca 3000 folk og dette er nok omtrent så mange folk som er med i ANTARSYA (Hellas har rundt ti millioner innbyggere, dobbelt så mye som Norge, vår anmerkning). Som alle andre venstreorganisasjoner – og partier generelt – er vi sterkest i Athen. Stor-Athen har 40 prosent av innbyggerne i Hellas. Men vi er også sterke i Thessaloniki og i det nordvestre Hellas.

I mai-valget i 2012 fikk ANTARSYA 1,2 prosent av stemmene. Men i omvalget en måned seinere gikk vi ned masse og endte på 0,3 prosent. Vi opplevde et sterkt press fra den større venstrefronten SYRIZA. SYRIZA fikk 16 prosent i mai, og i omvalget gikk de opp til hele 26 prosent. Folk over hele Europa har hørt om SYRIZA.

Valg er viktig men kommunistisk politikk kan ikke reduseres til parlamentarisme. Det ville vært et høyreavvik å nesten bare bry seg om valgene.

Siden begynnelsen av krisa har ANTARSYA vært den eneste krafta som har satt fram et konkret program. Vi kaller det et overgangsprogram, som ikke betyr sosialisme, men som er et klart brudd med dagens politikk.

Til Kamp: Du sier overgangsprogram – er dette inspirert av ”overgangsprogrammet” som Trotskij skrev og som ble vedtatt som program av den trotskistiske internasjonale organisasjonen i 1938?

Sotiris: Nei, de har ingen sammenheng. Vårt program er spesielt fordi det er konkret men ikke reformistisk. Vi sier ut av euroen, ut av EU, slett gjelda til Hellas, stopp betaling av gjelda og nasjonalisér bankene og kommunikasjonen/samferdselen.

Vår linje skiller seg fra både SYRIZA og KKE (det greske revisjonistpartiet som tilsvarer norske NKP, vår anmerkning). SYRIZA er høyreopportunister. De nekter å diskutere ja eller nei til EU eller om Hellas skal forlate euroen eller ikke. De forholder seg rett og slett ikke til dette spørsmålet og sier at Hellas kan fortsette i både eurosamarbeidet og i EU uten å kutte i velferden. KKE er i ord, i teorien, mot både euroen og EU. Men KKE er metafysikere. De sier at vi ikke kan gjøre noe som helst i dag. De sier vi må vente til KKE er sterkere og til det greske folket er klar for å gripe makta. De er ”venstre”-opportunister i ord, fordi de slenger om seg med fraser mot imperialisme og kapitalisme og for sosialisme, men i praksis er de defaitister. De tror ikke at noe er mulig i dag.

ANTARSYA derimot er mot sekterisme. Vi deltar i bevegelsene blant folk. Vår linje er helt annerledes enn KKE. KKE har fram til nylig bare jobbet for seg selv og med sine frontorganisasjoner. De har hatt sine egne demonstrasjoner adskilt fra alle andre.

Til Kamp: Vi får inntrykk av at folk som kaller seg radikale og sosialistiske er i vekst og veldig aktive. Hva med fascismen og rasismen, hvordan arter den seg i dagens Hellas?

Sotiris: Dere må være klar over at Hellas har en tradisjon for fascisme. Hellas hadde borgerkrig i fire år etter andre verdenskrig. Kommunistene ledet den ene sida i krigen. De tapte og partiet ble forbudt og titusenvis av kommunister måtte flykte fra Hellas. I 1967 ble det gjennomført militærkupp og militærjuntaen styrte fascistisk fram til 1974.

Det nye i dagens situasjon er at fascismen er i ferd med å bli en massebevegelse. Fascismen kommer nedenfra, ikke ovenfra for eksempel fra lederne i hæren. Fascistene i Gyllent Daggry forsøker å få fotfeste i nabolag, og klarer det noen steder fordi de spiller på sosiale problemer. De spiller rasismekortet og sier til folk at bare dem kan gi folk trygghet i sine egne nabolag. Fascistene appellerer til sinte arbeidsløse menn og skremte folk fra småborgerskapet. Fascismen er en av hovedutfordringene for det greske venstre.

Nytt Demokrati og PASOK, de største borgerlige partiene som har styrt Hellas siden militærjuntaen falt i 1974, legitimerer fascismen og rasismen. Med politiet som redskap forfølger de utlendinger i Hellas og på den måten legger de til rette for Gyllent Daggry. Politiet og politikernes ”handlekraft” er svært kynisk. På den ene siden ødelegger de alle sosiale forhold, all velferd, på den andre siden hevder de at de skal garantere folk trygghet. De legitimerer at innvandrere for skylda for problemer.

ANTARSYA jobber mot fascisme og rasisme, men for oss handler ikke dette bare om antirasisme men om å skape sterke fronter mot kutt i velferden og mot alle angrep på arbeidsfolk. En sterk front som forener alle folk, uansett hudfarge, er den beste måten å bekjempe fascismen på. Å slåss mot troikaen (EU, Den europeiske sentralbanken og Det internasjonale pengefondet IMF, vår anmerkning) og samle folk mot disse er å bekjempe fascismen ved å snevre inn rommet deres til å spille på sosiale problemer.

Til Kamp: Hvordan er den politiske situasjonen i dagens Hellas?

Sotiris: Hellas er i dag et stort laboratorium for kutt i velferden og angrep på folket. Krisa er et europroblem, ikke et gresk problem. En felles valuta fungerer bare i vekstperioder. Euro er en spesiell imperialisme, en Europa-intern imperialisme som Tyskland tjener på. Dette er en eurokrise og en gjeldskrise, men også en krise der Hellas mister sin nasjonale uavhengighet. Vi ser i dag en nykolonial språkbruk som omtaler grekere som ”late” og der europeiske ledere åpent sier at grekerne ikke kan styre seg selv.

EU og herskerklassen driver økonomisk og sosial vold mot folket. Vi er nå i det femte året med tilbakegang og jeg tror den vil fortsette i flere år framover. Dagens ødeleggelser kan bare sammenliknes med krisa på 30-tallet og andre verdenskrig. Folk har fått inntektene sine, de nominelle inntektene sine, redusert med 25-40 prosent. Det er 25 prosent offisiell arbeidsløshet. Det kuttes overalt – utenom i politiet. I en kort periode snakka enkelte nyliberalister om mulighetene for ”kreativ destruksjon”, altså at man kunne ødelegge ulønnsomme bedrifter og åpne for ny vekst. Men dette forsøket på å forkle krisa som noe potensielt positivt gikk raskt over. Nå snakker de bare om at det ikke finnes noe alternativ til kuttene.

Disse nyliberalistene hevda en stund at det kunne være bra å senke lønningene for at Hellas kunne konkurrere bedre internasjonalt med lavere lønninger, men det vil jo alltid være noen som er fattigere. Hellas kan jo ikke konkurrere med verdens fattigste land før man selv kommer helt ned på deres lønnsnivå. Enkelte i borgerskapet snakker også om å legge om til en eksportretta økonomi, men vi er langt unna dette i dag.

Dagens Hellas er inne i et enormt eksperiment. Det ser ut som om den europeiske herskerklassen har spurt seg selv om hva som vil skje dersom de legger et helt land i grus. Hellas er inne i en åpen politisk krise. De store partiene ND og PASOK har mista mesteparten av sin oppslutning. Det er sterk polarisering og sterk politisk antagonisme til høyre og venstre. I byene og blant ungdom går folk mot venstre, men blant eldre folk og på landsbygda trekkes mange mot høyre.

Det er en økonomisk krise og en politisk krise og den nye regjeringa vil nok ikke sitte lenge. EU presser også den nye regjeringa knallhardt. EU vil presse gjennom flere kutt og flere krisepakker.

EU betyr alltid ulik handel, ulikt bytte. Det vil alltid være slik at de sterkeste statene tjener på denne handelen. Tyskland for eksempel har tjent enormt på å spekulere i gresk statsgjeld, men grunnleggende vil EU alltid bety en overføring av verdier fra svakere land til sterkere land.

For å gå over til situasjonen til venstresida og hovedmotsigelsen blant oss, så er det slik i dag at selv om massene vinner erfaringer gjennom sitt opprør og selv om folk går mot venstre, så er ikke SYRIZA engang reformister. SYRIZA forsvarer EU og euroen. Dette er nyliberale institusjoner. Det kan ikke finnes noe radikalt alternativ uten et klart brudd med EU. SYRIZA vil være i EU, men også si nei til kutt.

Jeg tviler ikke på ærligheten og oppriktigheten til folk i SYRIZA, men jeg tviler sterkt på mulighetene for deres politikk.

Til Kamp: Du sa at herskerne har sluttet å framstille tiltakene som noe potensielt positivt. Er det ingen forsøk på å skjønnmale kuttene?

Sotiris: I dag sier det bare at kuttene er nødvendige og at det ikke finnes noe alternativ. De sier kanskje at ”dette er det siste kuttet”, men så kommer det nye kutt noen måneder seinere. Samtidig som lønningene kuttes med 25-40 prosent, så holder prisene seg. Lånene holder seg også. De eneste prisene som i det siste har begynt å synke er boligprisene, for folk har rett og slett ikke penger til de gamle prisene. Mange hus står nå tomme over alt, spesielt i Athen sentrum.

Tenk dere, i et land der lønningene er kutta med 25-40 prosent, så er inflasjonen (prisstigninga) fortsatt 1,5 prosent! Ungdomsarbeidsløsheten er på 52 prosent. Det er mer langtidsledighet og mer deltidsarbeid.

Det er en sterk tradisjon for familiesolidaritet i Hellas og hele det sørlige Europa. Hadde det ikke vært for denne ville det vært svært mange hjemløse grekere. I dag er det hovedsakelig narkomane og alkoholikere som lever på gata. Denne familiesolidariteten, denne solidariteten mellom generasjonene, er svært viktig. Men nå legges det opp til kutt i pensjonene med 100 til 300 euro i måneden. Det er gjerne disse pengene som har kommet barn og barnebarn til gode. Kutt i pensjonene vil presse den nevnte solidariteten til bristepunktet.

Tidligere var selvmordsraten lav i Hellas, men nå øker den dramatisk og er direkte koblet til krisa.

Til Kamp: Hva er de viktigste erfaringene fra folkets kamp i Hellas?

Sotiris: For venstresida vil jeg trekke fram følgende erfaringer:

1. Undervurder aldri den moderne imperialismen. Ingen radikal politikk uten å hanskes med EU og eurosonen. Imperialismen er mer aktuell enn noensinne. I Europa må radikale folk ha en politikk mot EU. EU er nyliberalt og imperialistisk og de utøver nykolonial vold mot Hellas, Spania og liknende land.
2. Sosial forandring er mulig. Vi ser radikale og revolusjonære opprør i Midtøsten og Sør-Europa. Vi ser at krav om demokrati er knyttet sammen med sosiale krav. Folk krever et nytt system. Kommunistisk politikk er ikke bare forsvar men offensivt for en ny strategi som inkluderer alle kampformer.
3. Vi må lære av folket, lære av massene. Vi må lære av de som skjer i kampene og av bevegelsen. Vi ser erfaringer med folkemakt, med massestreiker og med direkte demokrati i ”torg-bevegelsene”. Dette er kollektive erfaringer vi må lære av. Vi må ikke tenke dogmatisk men lære konkret av disse erfaringene.
4. Vi trenger en ny form for enhetsfrontstrategi. Vi må skape noe sammen med folket og føre forskjellige grupper sammen. Vi er mot postmodernisme. Vi er mot eklektisme. Vi er mot prinsippløs enhet. Folk må kjempe og føre linjekamp i frontene. Det må føres kamp om hvilken linje som skal vinne hegemoniet.
5. Vi har muligheten til å revidere internasjonalismen. Ikke fantasere om en global revolusjon, men være så radikal som mulig i hvert enkelt land. Å gå mot EU er å være internasjonalistisk i praksis, ikke sjåvinistisk. Hele verden trenger sosialistiske land som løsriver seg fra imperialismen.

I dag er det åpnet et vindu av muligheter. Dette vil ikke vare for alltid. Vi må innse at for revolusjonære vil forholda aldri være ”modne nok”. Vi vil aldri være ”nok forberedt”. Det finnes ingen ideell situasjon. Vi kan ikke vente på ”den rette situasjonen”. Den kommer aldri.

I dagens situasjon forsøker sosialdemokratiet å reetablere seg på den ene sida, og fascistene forsøker på den andre sida å tjene på den sosiale uroen. Det er selvsagt fare for nederlag. Folk kjemper når de føler seg selvsikre og har tro på egne krefter, ikke når de kjemper bare for å overleve. De kjemper ikke mest når de er tråkka ned i søla.

I dag ser vi mange muligheter i en situasjon der folket er veldig politiserte. Folk er dypt interesserte i politikk og i hva som skjer i samfunnet.

Til Kamp: Hva er strategien deres for revolusjon og sosialisme?

Sotiris: Hele ANTARSYA er for revolusjon og sosialisme. Vi regner alle til venstre for KKE til den revolusjonære venstresida. Vi har ingen ferdig strategi. Vi er i dag i en spesiell situasjon og har lagd et program med umiddelbare krav som er radikale men ikke sosialistiske.

Vi mener at ingen revolusjon vil være fredelig i siste instans. Revolusjon er langt fra gitt ut fra dagens situasjon. En revolusjon kan starte fredelig men det må innebære en konfrontasjon til syvende og sist. Det vil bli en væpna kamp, og dette er noe de fleste på venstresida innser i Hellas. Men revolusjonær vold kan ikke være som statens vold.

Hellas har hatt selverklærte fortropper på 70-tallet og 80-tallet som har vært væpna og gjennomført angrep. Hellas har – som Spania og Finland – hatt fullskala borgerkriger. Vi vil unngå å falle i fella til legalismen. Det er rett å forsvare demonstrasjoner mot politi og fascister. Vi må likevel trekke noen grenser for vold.

Til Kamp: Hva med volden fra anarkistene?

Sotiris: Anarkistene forherliger vold på gata som et mål i seg selv. De starter gjerne kamper selv om andre demonstranter ikke ønsker dette. Anarkistene er sterkere i Hellas enn i de fleste europeiske land. Alle radikale bevegelser er mer massive her… Anarkistene har vært gode på å få med seg ungdommer til gatekamper, men problemet deres er at de er svært ensidige og sneversynte. De driver en type rituell gatevold. Men de har også mange nettverk og driver en del forskjellig politisk og sosial aktivitet gjennom okkuperte hus og sosiale sentere.

Vi skal derimot absolutt ikke glemme at det har vært ekstreme politiangrep mot demonstrasjoner og arrangementer. Politiet har kasta hundrevis av tåregassgranater mot enkeltdemonstrasjoner. Politiet i Hellas er veldig aggressive. Jeg har sett britisk opprørspoliti og i forhold er disse veldig høflige.

Staten viser styrke ved å ha mange politi i gatene. Politiet er den eneste delen av offentlig sektor der de fortsatt ansetter folk. Og staten forsøker i det lengste ikke å kutte i lønna til politiet. Halvparten av opprørspolitiet i Hellas stemmer på nazistene i Gyllent Daggry.

Politiet prøver å unngå å drepe folk. Erfaringa er at om en demonstrant blir drept av politiet så faller gjerne regjeringa. Dette skjedde i 2008. I 2008 ble det svært militante demonstrasjoner etter at demonstranten Alex ble drept av politiet. Jeg har deltatt i mange demonstrasjoner, men aldri så radikale som disse. Folk marsjerte gjennom gatene og brente alt de kunne brenne.

Til Kamp: Hvordan ser du på andre organisasjoner som kaller seg revolusjonære og kommunister?

Sotiris: Vi ser på marxist-leninistene og maoistene som gode folk, mange av dem gode kamerater. Men vi er jo ikke enige med dem. På 70-tallet var det tusenvis av folk som var medlemmer i de to store ML-partiene KKE og EKKE. De samla på det meste omtrent 4000 medlemmer hver. I dag er denne bevegelsen – ML-bevegelsen – langt unna denne størrelsen. Da er det ikke nok å bare samle marxist-leninister, man må tenke breiere. Jeg mener vi trenger maoistenes masselinje i ANTARSYA. Vi synes det er synd at KKE og ML-KKE ikke deltar hos oss.

En annen organisasjon som springer ut av ML-bevegelsen på 70-tallet er KOE (Hellas’ Kommunistiske Organisasjon). Disse deltar i valgfronten SYRIZA. Jeg mener KOE har vist at sekterisme og høyreavvik ikke er uforenelig. De har alltid vært arrogante og sekteriske, og så plutselig ble de med i SYRIZA. Nå har de sagt offentlig at de ikke vil at Hellas skal ut av eurosonen nå. De har forandra politikken sin for å tekkes sosialdemokratene i SYRIZA – dette er for meg definisjonen på opportunisme.

Jeg har ikke noe imot å jobbe i front med folk som er uenige. Jeg kan forstå at SYRIZA kan ha en linje og KOE en annen. Men det er ren opportunisme av KOE å legge om politikken for å tekkes sine samarbeidspartnere. De kunne vært i SYRIZA men samtidig vært for å bryte med EU og euroen. KOE har aldri distansert seg fra SYRIZA sin linje. KOE er aggressive forsvarere av SYRIZA. Men når de drar til utlandet på konferanser med kommunister og maoister, kan de gjerne være veldig venstre. De kan være ”mest ML” og ”mest maoistiske”, men objektivt går de til høyre. Nå har de fem medlemmer i parlamentet. De har isolert sett hatt enorm suksess parlamentarisk, sammenlikna med andre som kaller seg kommunister og revolusjonære, men prisen har vært svært høy.

Til Kamp: Hvor er dere sterke?

Sotiris: Vi er stort sett sterke på samme sted som alle andre venstreorienterte. Vi er sterke på universitetene, i noen fagforeninger (spesielt i utdanningssektoren), i noen nabolag og mest blant ungdom. Blant arbeidere er det mest blant utdanna arbeidere.

Revisjonistpartiet KKE er de eneste ”til venstre” som er særlig sterke i arbeiderklassen. De har mange medlemmer og sterke posisjoner blant industriarbeidere og i transport og andre sektorer. Lederne deres er likevel stort sett universitetsutdanna folk.

Studentbevegelsen i Hellas ble aldri nedkjempa slik som i det meste av Europa, det er fortsatt mange kamper på universitetene og venstresida står sterkt der.

Etter intervjuet gled samtalen over i mer uformell prat om detaljer i historien til kommunistiske organisasjoner i Hellas og om situasjonen i Norge.

Flere talere la vekt på at man ikke har noe annet valg enn å fortsette folkekrigen dersom man ønsker revolusjon. Biptap (Netra Bikram Chand) sa at «[v]i er ikke her for å bli ignorert, vi vil kjempe for våre rettigheter og vil ikke la de seksten tusen nepalere som har ofret livet i folkekrigen gjøre det forgjeves. Den sittende regjeringa og dens ledere har glemt sine verdier. Vi erklærer en ny krig mot en ideologi som er korrupt og mangler forståelse for folkets stemme og følelser».

Det var i juni i år at nyheten om at tusenvis av medlemmer hadde brutt ut av Nepals Forente Kommunistiske Parti (maoistene) og stifta et nytt parti i Nepal. Målet for dette partiet er å fullføre revolusjonen.

Langvarig folkekrig gav resultater

Fra 1996 førte Nepals Kommunistiske Parti (maoistene) folkekrig mot det reaksjonære kongeveldet i Nepal. Dette skulle vise seg å bli en svært vellykka folkekrig, og etter ti år ble kongen tvunget til å abdisere og en grunnlovsgivende forsamling valgt.

I 2008 ble maoistene det største partiet i parlamentsvalget, og partilederen Prachanda ble statsminister. Men partiet hadde da for lengst forlatt den revolusjonære linja. Som en «videreutvikling» av MLM utvikla partiet den såkalte Prachanda-veien.

Hovedtesen i denne ideologiske kursen var at man trenger utvikling av et slags nydemokrati siden landet er et svært fattig land og for en stor del fortsatt henger fast i den føydalistiske hengemyra. Som teoretisk grunnlag for dette viste man til den franske revolusjonen og at historia viste at man trengte ei kapitalistisk utvikling før man eventuelt kunne bygge sosialismen.

Prinsippløs enhet?

Prachanda hadde også som mål å forene alle som kaller seg kommunister i Nepal – også de som var mot folkekrigen. Han klarte aldri dette, men i 2009 slo partiet hans seg seg sammen med et annet og mindre parti, slik at man nå kunne kalle seg Nepals Forente Kommunistiske Parti (maoistene).

Et annet mål for Prachanda-veien var å delta i parlamentariske valg og å bygge enhet for ei nydemokratisk utvikling i landet. Som sagt ble partiet det største ved valget i 2008 og Prachanda ble statsminister. Han satt fram til året etter, da han trakk seg etter indre strid i regjeringa.

Helt siden 2004 har det vært linjekamper i partiet i Nepal. Allerede i 2009 forlot flere hundre kadere partiet i protest mot Prachanda-veien. Alle tidligere forsøk på å gjenskape et revolusjonært kommunistisk parti i Nepal har rent ut i sanda, men i sommer var det Kiran – en av de mest fremstående kadrene i partiet – som stod frem som leder for en revolusjonær fraksjon som brøyt ut av partiet.

Nytt parti stiftes

Nepals Kommunistiske Parti (maoistene) holdt sin stiftelseskongress 16. – 18. juni i Kathmandu i år. Kiran ble her valgt til formann for det nye partiet, som tok navnet til partiet som en gang leda en folkekrig i Nepal.

De avviser Prachanda-veien og mener at partiet for det første skal være av leninistisk type. Målet skal være kommunismen, og de kjemper for sosialismen her og nå.

De mener dermed også det var feil å lede avvæpninga av folkehæren. Makta vokser ut av geværløpet, og konsekvensen av dette er at man gir fra seg dette fortrinnet i kampen for å bygge sosialisme. En del av den nydemokratiske revolusjonen var også at konfiskert jord i noen tilfeller ble returnert til eierne.

Prachandas ideologiske forsvar av dette har vært at hans politiske linje er den samme som bolsjevikene i Russland/Sovjetunionen var under NEP. Han har også vist til at Nepal i dag er omtrent på samme økonomiske stadium som det Frankrike var under den franske revolusjonen i 1789 og at den for sin tid også var progressiv i Vesten.

Prachanda nyrevisjonist?

Det nye partiet går mot alt dette. De kritiserer Prachanda for å ha svikta revolusjonen og folket og kaller ham nyrevisjonist. Ved å la seg oppsluke med hud og hår av parlamentarismen og ønske enhet for enhver pris med andre som kaller seg kommunister, har Prachanda og resten av partiledelsen plassert seg med begge beina godt planta i opportunismen.

Kiran sa i forbindelse med lanseringa av det nye partiet at kommunistenes historiske oppgave er å skape revolusjon. For å klare dette må man føre kompromissløs kamp mot revisjonismen. Da må man ha et solid teoretisk grunnlag. Det nye partiets tusener av kadre har en viktig oppgave i å studere MLM – deres ideologiske basis. I en erklæring av 10. august i år sier de følgende:

Nepals Kommunistiske Parti (maoistene) har tatt på seg ansvaret for å organisere og å samle kreftene for revolusjon. Det vil avsløre forrædere og renegater. Resultatet av den dialektiske indre partikampen har blitt fullført med dannelsen av et nytt og ekte marxist-leninistisk-maoistisk parti, Nepals Kommunistiske Parti (maoistene). Men dette er bare en start, ikke en fullføring. Vi har mye arbeid å gjøre framover.

Nå har altså bekreftelsen på at partiet fortsetter folkekrigen kommet.

Snylterstat-teorien leder folk vekk fra revolusjon

På 60- og 70-tallet oppsto den nye kommunistiske bevegelsen inspirert av den kinesiske kulturrevolusjonen og av Kinas oppgjør med statskapitalismen i Sovjetunionen. Den oppsto i et oppsving i klassekampen i vesten og i et ungdomsopprør.

I denne perioden ble det danna en rekke partier og grupper. I Norge ble AKP (m-l) stifta i 1973 etter flere års forberedelser. Dette ble et sterkt ML-parti som dominerte blant revolusjonære i Norge. Internasjonalt var bevegelsen mye mer oppdelt enn i Norge. Det danna seg mange forskjellige retninger med forskjellige vurderinger og linjer.

En av retningene som aldri fikk særlig stor oppslutning var ei linje som i korthet kan oppsummeres som følgende:

• Ikke bare borgerskapet i de vestlige landene tjener på imperialismen. Også arbeiderne i disse landene tjener på plyndringen av den tredje verden.

• Dette gjør arbeiderklassen i Vesten til en parasittisk klasse og en del av det globale borgerskapet.

• Derfor er det ingen vits i å bygge kommunistiske partier i Vesten for å vinne arbeiderklassen for revolusjon og sosialisme, fordi disse ikke vil tjene på sosialismen.

I Danmark vant denne linja fram i ei gruppe som kalte seg Kommunistisk Arbejdskreds. De var inspirert av Mao og kalte seg marxist-leninister, men de fjerna seg etter hvert fra denne bevegelsen. Lederskikkelsen Gotfred Appel utforma teorien om «snylterstaten». Med denne teorien til grunn gikk KAK vekk fra å bygge en revolusjonær bevegelse i Danmark. I stedet begynte KAK å rane banker og sendte pengene til den palestinske geriljaen PFLP.

Fra bankran til blogging

PFLP hadde på denne tiden ikke bare kontakt med KAK men også tyske Rote Armee Fraktion – også kjent som Baader-Meinhof-gruppen. RAF sitt syn på imperialismen og vesten var lik den som KAK hadde. RAF så seg selv som en del av den globale krigen mot kapitalismen. De valgte også vekk arbeidet for å bygge en revolusjonær bevegelse i vesten, til fordel for væpna angrep på kjente kapitalister, politikere og på militæranlegg – samt bankran.

I Sverige var det også en svært kortlivet gruppe som kalte seg Rebellrörelsen. Disse var inspirert av Gotfred Appel og var så eksotiske og spesielle at borgerlige historikere har interessert seg veldig for dem – selv om de bare eksisterte i noen få måneder. De falt ned på å danne mer eller mindre underjordiske celler som skulle vente på at kapitalismen med nødvendighet gikk i oppløsning.

I dag er finns det også noen grupper som har samme vurdering av virkeligheten, men disse raner ikke banker og sprenger ikke militæranlegg. Stort sett begrenser disse seg til å skrive artikler og lage videoer for youtube. De skriver hovedsakelig om at arbeiderklassen i Vesten er snyltere og parasitter. Enkelte i denne retningen vil jobbe med konkret solidaritet med folk i den tredje verden.

Kontrarevolusjonær og antileninistisk

Tjen Folket mener denne retningen er kontrarevolusjonær. Den linja de står for fører i praksis til at folk som er mot imperialismen forlater kampen for revolusjonen og går over til praksis som enten er skadelig eller ubetydelig for kampen mot imperialismen. Det er en retning som legger opp til nederlagsstemning og opportunisme. Den legger opp til at folk i den tredje verden skal kjempe, og at noen få mennesker i de imperialistiske landene skal innta rollen som heiagjeng for disse. Dette er i strid med den leninistiske tesen om at det er kommunisters internasjonalistiske plikt å slåss for revolusjon i sitt eget land – også i de imperialistiske landene.

Lenin skreiv:

Det er en og bare én form for virkelig internasjonalisme, og det er å arbeide helhjerta for utvikling av den revolusjonære bevegelsen og den revolusjonære kampen i ens eget land, og å støtte (gjennom propaganda og materielle bidrag) denne kampen, denne, og bare denne, linja i alle land uten unntak.

Ei linje som sier at det ikke er noe vits i å arbeide for revolusjon i vestlige land som Norge, er ikke bare til skade for kampen i Norge. Det er til skade for den globale kampen mot den imperialistiske kapitalismen. Derfor er dette ei linje som ingen kommunistiske bevegelser i den tredje verden ønsker fra folk i vesten. Maoistene i land som India vil aldri omfavne ei slik nederlagslinje. De ønsker at revolusjonære og antiimperialister skal kjempe i sitt eget land fordi dette gir dem konkret støtte. Et imperialistisk land med problemer på hjemmebane, vil ha mindre kapasitet til å bekjempe revolusjonen i land i den tredje verden.

Å være revolusjonær er å handle revolusjonært i dag

For Rebellrörelsen og dagens folk med liknende tanker, ligger sosialismen i Vesten langt inn i framtida. For dem er revolusjon i Norge så fjernt at vi ikke trenger å tenke på det, diskutere det eller arbeide for det. For de som kjenner organisasjoner som Rødt og Rød Ungdom fra innsiden, er dette kjente argumenter. Sosialdemokrater sier alltid at revolusjonen ligger så langt fram i tid, at det ikke er noe poeng i å bruke tid på dette. Sosialdemokratene og slike som KAK og Rebellerrörelsen forenes i uttrykket «vi har det så godt her i landet» og i at revolusjon er noe som hører til i den tredje verden.

For Tjen Folket har det aldri vært slik at vi har brukt mye tid og krefter på å legge konkrete planer for revolusjonen i Norge eller lage teoretiske modeller for denne. Våre studier og diskusjoner har som hovedregel vært kobla til praksis for å styrke denne. Vi mener at revolusjonære må bygge bevegelser og samle krefter rundt seg her og nå. Og vi mener at det å være revolusjonær er å kjempe for at undertrykte skal gripe etter makta over alt og hele tida. Vi kjemper innbitt mot alle tanker om å vente på at tida blir «moden» og vi kjemper mot tendenser til å tro at kommunister ikke kan og må være viktige for folk i dag.

En trygg posisjon – en feig posisjon?

Objektivt er det slik at de som velger ei anna linje, velger å ta skrittet ut av arbeidet for å skape en revolusjonær bevegelse i eget land. De tar objektivt skrittet over til en ufarlig posisjon for borgerskapet, og dermed for imperialismen. Siden de blir ufarlige er dette en posisjon der de slipper å bli plaga – både av disiplinen som følger med en kommunistisk organisasjon, som spesielt mange småborgere kan synes er plagsom, og av hetsen som kommer fra borgerlige krefter, fra media og staten. Slike folk overlater til andre å ta de tunge løftene i kampen for et annet samfunn.

Sterke kommunistpartier styrker kampen mot imperialismen

Den andre linja, den som Tjen Folket slutter seg til, var den som vant fram i de fleste partier på 70-tallet. Slike som KAK og Rebellerrörelsen viste mye forakt for disse. Men det var denne bevegelsen i Vesten som har stått mest konsekvent på side med verdens undertrykte. I Europa og Nord-Amerika var det den nye kommunistiske bevegelsen – ML-bevegelsen – som var selve drivkraften i Vietnam-solidariteten. Det var denne nye kommunistiske tradisjonen som gikk i spissen for å konfrontere imperialismen på 60- og 70-tallet. Vi mener at i dag står Tjen Folket i en særstilling i Norge, som de som mest aktivt og konfronterende går mot norsk imperialisme og amerikansk imperialisme.

Det finnes virkelige motsigelser i Vesten

Vi er uenig i at arbeiderklassen i Vesten er en snylterklasse som lever på ryggen til den tredje verden. Vestens arbeidere nyter på noen måter godt av imperialismen. Arbeidere i Vesten har generelt mye høyere levestandard enn folk i den tredje verden. Men dette er uansett bare en side av saken. På den andre sida ser vi at også i Vesten skapes merverdi. Også i Vesten finnes utbytting, og til og med fattigdom. Også i Vesten ødelegges mennesker av imperialismen. Også i Vesten lider millioner av kapitalismens imperialistiske fase – fysisk og psykisk.

Hvis man ikke kan se problemene imperialismen skaper for folk i Vesten, så er det et resultat av et mekanisk verdensbilde der man bare legger vekt på ei side av virkeligheten. Vår oppgave som revolusjonære i Vesten er ikke å legge vekt på alle de forholda som fjerner folk fra revolusjonen, men å finne de forholda som kan trekke folk nærmere. Det er å gå konkret til verks på den virkelige verden. Å pompøst slå fast at Vestens arbeiderklasse er parasitter gir absolutt ingen innsikt som hjelper verdensrevolusjonen eller tredje verdens folk.

Det er også slik at de som lever mest fattigslig i Vesten, ikke står så langt fra arbeiderklassen i mange tredjeverdenland. De fattigste arbeiderne i USA og Europa tjener ikke så mye mer enn industriarbeidere i land som Sør-Afrika. For oss gir det ikke mening å omtale millionene av hardt arbeidende folk i Nord-Amerika og Europa, som sliter for å få endene til å møtes, som kanskje ikke har råd til tak over hodet, for parasitter som lever på andres rygger.

Arbeiderklassen i Vesten tjener på kommunisme

Tjen Folket mener også at arbeiderklassen i Vesten har interesse av sosialismen og kommunismen. Vi mener at arbeiderklassen i Vesten har interesse av nydemokratisk og sosialistisk revolusjon i India og hele den tredje verden. Vi er enige i at kommunismen vil bety mindre forbruk i Vesten, men vi er uenige i at forbruk er det eneste viktige for mennesker. Det er ikke slik at forbruk av varer er det eneste mennesker trenger eller bryr seg om eller har interesse av.

Å tro at det eneste arbeidsfolk bryr seg om er penger minner om sosialdemokratene i partier som Rødt. Der tror de også at arbeiderklassen bare har interesse av økonomiske spørsmål, av kroner og øre. Folk som tenker som KAK og Rebellerna tror at forbruk er det eneste viktige – akkurat som Rødt. Og resultatet av linja er også det samme hos disse to retningene; et standpunkt mot sterk kommunistisk organisering i vesten. Tjen Folket mener at folk har en rekke andre interesser enn rent materielt forbruk, for eksempel trygghet, rett til arbeid, makt over eget liv og egen hverdag, å være en del av et menneskelig fellesskap og så videre.

Tjen Folket har hele veien forsvart interessene til verdens folk, mot Norges kriger og mot imperialismen. Vi har aldri satt «norske arbeidere» foran arbeidere i den tredje verden. Men det er åpenbart for oss at folket i den tredje verden tjener på at folk gjør motstand innad i de imperialistiske landene. Streikene og kampene i Hellas, Spania, Italia og andre vestlige land er bra for folkene i den tredje verden. Å skape ustabilitet og kamp innad i de imperialistiske landene, å kjempe for folk sine interesser mot makta også her i Norge, er en mer håndfast og effektiv støtte til folk i den tredje verden enn noe annet.

En lettvint unnskyldning

Å forakte folket i Vesten, å stemple alle som snyltere og parasitter som ikke kan vinnes for revolusjonen, kan være en lettvint løsning på problemene med å bygge revolusjonær organisering. Det er en utmerka unnskyldning for ikke å arbeide blant massene. På denne måten trenger man aldri å legge vekt på eget arbeid. Hvis man mislykkes, om man blir en liten gruppe isolert fra folk, så kan man skylde på de snyltende arbeiderne som ikke har interesse av sosialismen.

Et mekanisk og livløst verdensbilde

Å si at arbeiderklassen i Vesten er fordømt og aldri kan bli revolusjonær, er en religiøs forestilling. Tjen Folket mener at ting utvikler seg og at ingen er dømt til noe. Verden er ikke mekanisk, den er ikke grå og kjedelig, den forandrer seg og består av et mylder av prosesser i stadig kamp og utvikling. Et verdensbilde som sier at verden vil være i morgen slik den er i dag er mekanisk og fanger ikke opp de svære endringene som skjer rett foran øynene våre. I dag lever mange på gata i europeiske land og store deler av ungdommen i Hellas, Italia, Portugal, Spania og England ligger an til å aldri komme i arbeid under kapitalismen. De ligger an til en framtid som «evig» arbeidsløse. Ekte kommunister vil at disse skal slåss om makta i samfunnet og endre sin situasjon, ikke fortelle dem at dette er straff som fortjent for å ha snyltet på verdens fattigste mennesker.

Fredrich Engels – Karl Marx nærmeste politiske kamerat – beskrev den engelske arbeiderklassen som svært borgerlig i sin tenkning og oppførsel. Han mente dette skyltes Englands imperialisme og posisjon som kolonistat. Men han mente ikke av den grunn at den engelske arbeiderklassen ikke skulle organisere seg og kjempe for sine interesser. Akkurat som resten av de fem store var han krystallklar på at arbeidere også i de rike kapitalistiske landa burde kjempe for revolusjon og for sine egne klasseinteresser. De så dette som en del av den internasjonale klassekampen. De fem store var ikke ufeilbarlige, men i dette spørsmålet hadde de nok en gang helt rett. Folk i den tredje verden taper ingenting på at arbeidere slåss i de imperialistiske landa. Tvert imot.

Det finnes ingen «ren» profitt

De som bare snakker om snylterstat og en snyltende arbeiderklasse er mot klassekamp i de rike landene fordi dette blir en «kamp om kolonibytte». De ser for seg at lønna til vestlige arbeidere kommer direkte fra blodet og svetten til folk i den tredje verden og at det er feil å kjempe om dette «byttet». Men den opprinnelige klassekampen mellom arbeidere og borgere i Europa skjedde også delvis over koloniale bytter. Og den opprinnelige akkumulasjonen til borgerskapet skjedde på bekostning av fattige bønder som ble drevet fra jorda. Den lønna som industriarbeiderne slåss for kom altså ikke bare fra deres eget arbeid, men også delvis fra plyndring av landsbygda og delvis fra koloniene.

All industri har alltid sugd til seg «bytte» fra andre sektorer. Arbeidere som kjemper ved fabrikkene i India, er de også parasitter på ryggene til den indiske bonden? De indiske fabrikkene hadde ikke vært mulig uten en plyndring av den indiske landsbygda. Å fordømme kampen til alle som på noe vis for en andel av «bytte» fra andre sektorer er ikke en linje for å gjøre som Mao sa; «forene alle som kan forenes» – det er en linje for å splitte alle som kan splittes. Bare den homofile, kasteløse, kvinnelige, utviklingshemma indiske minoritetsfattigbonden står igjen som «ren» nok. Alle andre tjener jo på undertrykkinga av denne på et eller annet vis. En fattig mann på søppeldynga i Manila kan jo fort få fordeler fra undertrykking av kvinner og barn på den samme dynga. Skal man så mer splittelse mellom disse, eller forsøke å forene dem mot en felles fiende?

Det er en objektiv sannhet at i de aller fleste land i verden så har menn i gjennomsnitt tilgang til mer makt og dermed ressurser enn kvinner. Dette gjelder også i den tredje verden. Hvis vi skal følge logikken fra de som mener at arbeiderklassen i Vesten er en snyltende klasse man ikke skal jobbe for å mobilisere, så kan dette bare bety én ting; menn kan ikke slåss for kommunismen fordi et slikt samfunn vil fjerne de privilegiene som menn har. Vår linje er ikke slik, vi ønsker å forene menn og kvinner i arbeiderklassen uansett hvor de bor i verden, samtidig som kvinner ikke skal akseptere at menn skal ha noen forrang over dem.

Verdens folk tjener på vår kamp

Tjen Folket har et klart standpunkt mot norsk imperialisme og mot vestlig imperialisme. Men for oss er det ganske åpenbart at om norske arbeidere går ned i lønn, så havner ikke disse kronene i indiske fattigbønders hender. De vil komme kapitalen til gode og bare tjene til å øke utbyttinga av den tredje verden.

Det går et skille i verden mellom imperialistiske land og land undertrykka av imperialismen. Men det er motsigelser i alle ting. Vår oppgave er ikke å finne de sakene som forener Vestens arbeidere med imperialismen, men de sakene som kan skape kamp mot den. Vi har slått fast at vi mener at arbeidere i Vesten har objektive interesser av det fellesskapet kommunismen betyr. Vi tror heller ikke at arbeiderklassen subjektivt ønsker imperialismen og plyndringa. Vi tror ikke et øyeblikk på at de fleste i Vestens arbeiderklasse ønsker voldelig undertrykking av fattige land. Tvert imot – vi er sikre på at Vestens arbeiderklasse vil være villig til å gi fra seg materielle goder for å skape en verden uten sult og nød, der fellesskap og trygghet råder grunnen.

En platt og umarxistisk tanke

Å si at den norske arbeiderklassen ikke har interesser av revolusjon fordi de lever et materielt bra liv er:

• en mekanisk tanke fordi den ikke tar med seg at kapitalismen er et ustabilt system. Velstanden i dag kan bli snudd til fattigdom i morgen, akkurat slik vi ser det for titusenvis av grekere i dag.

• en korttenkt tanke, fordi den ikke tar med seg at kapitalismens vekstbehov fører til at utarming av jordkloden vi bor på. Det vil på sikt føre til enorme lidelser over hele kloden.

• en defaitistisk tanke, fordi den mener at revolusjonen ikke kan seire i Norge og legger til rette for nederlagstenkning. Det fjerner enhver tro på egne krefter og muligheter.

• en tanke basert på uvitenhet, siden kapitalismen i dag kanskje står på kanten av stupet. – Dette er ikke noe som bare vi marxister er klar over. Så godt som samtlige av de imperialistiske statene har opparbeidet seg en skyhøy gjeld som de ikke kan betale. De velter denne gjelden over på sin egen arbeiderklasse, og konsekvensen av dette er at deler av denne arbeiderklassen raskt raser fra materiell velstand til fattigdom. Borgerskapet sjøl ser at de befinner seg på kanten av stupet og skriver åpent om det i sine næringslivsaviser.

• en umarxistisk tanke, fordi marxismen er en levende dynamisk teori som ser på ting som er i bevegelse, ikke som statiske forhold hvor en side ikke kan snus til sin motsetning.

Hva må gjøres?

For at revolusjonen skal seire må kontrarevolusjonære tanker i rød forkledning avsløres og bekjempes. Det er umulig å knuse kapitalismen, uten revolusjon også i de imperialistiske landene. Revolusjon i disse landa er objektivt mulig, men ikke uten at folk subjektivt har tro på at det faktisk er mulig.

Fattige og undertrykte i koloniale land trenger også en revolusjonær arbeiderklasse i de rike, imperialistiske landene. Vår motstand mot imperialismen letter deres kamp. Innsatsen til arbeiderklassen og progressive studentbevegelser var viktige for at FNL-styrkene skulle vinne krigen mot USA. Vi kan konfrontere imperialismen på deres egen hjemmebane og dermed gjøre veien for opprør lettere for revolusjonære i fattige land.

Det beste vi kan gjøre for revolusjon i alle land, er å kjempe i dette landet der vi bor. Tjen Folket jobber derfor for revolusjon – i Norge, og gjennom dette i hele verden.

Vi hilser dere og deres revolusjonære vilje til å fortsette kampen. Vi hilser dere som med sikkerhet vil oppnå en strålende seier – og det på tross av okkupasjonens hatefulle natt.

Når det gjelder det presserende behovet for å konfrontere det israelske fengselsvesenet – og når det gjelder det presserende behovet for å konfrontere dette fengselsvesenets stadig pågående og eskalerende umenneskelige praksis – og for å eskalere de fengsledes kamp – må vi kjempe til «våren» kommer til de fengslede.

Etter langvarige diskusjoner og etter en dybtloddende dialog blant de fengsledes bevegelse – en bevegelse som har holdt på i to år – så har et forent nasjonalt standpunkt – som deles av majoriteten av de forskjellige ‘deler’ i det palestinske folket, og kreftene til de fengsledes bevegelse- kommet frem for å slåss kampen mot de ‘tomme mager’ – alle disse har nå kommet frem for å slåss kampen for deres -, altså de fengsledes vår.

Denne kampen føres også mot at besøk hos de fengslede – det vil si besøkende fra Gaza – blir nektet adgang – denne kampen føres for opphevelsen av «Shalit Law» – de fengslede krever retten til utdanning – de fengslede krever å få tilbake de rettigheter som tidligere eksisterte i det israelske fengselsvesenet – og som har blitt trampet på i den senere tid.

Vi oppfordrer alle kamerater i de forskjellige fengsler til å være årvåkne – og til å være stolte slik at vi kan vinne denne kampen. På tross av at det ikke engang har gått seks måneder etter vår forrige kamp for frihet – og på tross av at det ikke engang har gått seks måneder etter kravet om slutt på bruken av enecelle og isolat - har vi forpliktet oss til å kjempe denne kampen.

Kamerat Ahed Abu Ghoulmeh vil være vår representant i PFLP´s «Higher National Leadership Committee» (det vil si ledelsen i Folkefronten for frigjøring av Palestina) for å koordinere og for å lede denne streiken.

Vi oppfordrer det palestinske folkets masser, hvorhen de er – vi oppfordrer våre nasjonale institusjoner – vi oppfordrer videre alle våre islamske institusjoner – vi oppforer alle progressive krefter i verden til å ta del i og til å engasjere seg i den kampen til de fengslede – som behøver deres (dvs. de ovenfor nevnte nasjonale, islamske, arabiske og progressive krefter – inkludert de utenlandske progressive krefters) støtte og og som trenger deres handling. Sammen vil vi marsjere fremad inntil de fengsledes vår blomstrer på veien til Palestinas vår.

Fra Ledelsen i de fengsledes avdeling i Folkefronten for frigjøring av Palestina.

(Oversatt og tilrettelagt for Tjen Folket – kommunistisk forbund v. S.)

De politiske fangene ønsker en undersøkelse av den torturen de sa de måtte lide seg gjennom. De la til at de ønsker retten til medisinsk behandling.

Dette nettverket – som består av 18 uavhengige, marokkanske menneskerettighetsgrupper – offentliggjorde en liste med 27 politiske fanger hvor det ble fastslått at fangene hadde gjennomført en sultestreiker i mange uker.

Disse fangene gjennomførte sultestreiken etter at de ble arrestert for deltakelse i protest mot krisens følger og idømt fengselsstraffer.

Reutersmeldingen om saken slo fast at – sitat; «Deres (dvs. de politiske fangene. oversetters anmerking.) helse forverres, mens politikerne og makthaverne fullstendig ignorerer de politiske fangenes helsetilstand og alt som ellers gjelder dem.»

Minister for Folkets rettferd og for folkets frihet, Mustafa Ramid og talsperson for regjeringen Mustafa El-Khalfi kunne ikke komme med et hurtig svar. Regjeringen her i Marokko sier at den er forpliktet til å opprettholde menneskeretter, også for politiske fanger.

Marokko har greid i en viss grad å unngå noe av den arabiske våren og kaoset etter at Kong Hassan tilbød å minske sin makt for å unngå folkemassenes protester i fjor. Men de «vanlige» protestene fortsetter å komme – mot arbeidsledighet, mot fattigdom og mot pampenes og byråkratenes korrupsjon. Noen av protestene har blitt voldelige.

Blant dem som gjennomfører sultestreiken er den politiske fangen Azzedine Erroussi, en venstreorientert aktivist og student ved et universitet i Marokko. Han har fastet siden den 12. desember. Fengselet ligger i den fattige byen Taza – nord i landet. Myndighetene flyttet ham sent i mars måned til et sykehus i Rabat.

Erroussi ble idømt en fengselstraff på 5 måneder. Årsakene til straffen var «å ha fornærmet en politioffiser». Årsakene var videre «kidnapping» av denne politioffiser og «slåssing med ham». Dette hendte etter at Erroussi ble arrestert i begynnelsen av desember i 2011.

Erroussis støttespillere sa at anklagene ble kokt ihop for å tvinge ham til å ikke ytre seg. Dette gjorde klassefienden fordi Erroussi er en ledende skikkelse i studentenes protestbevegelse.

Nettverket som Erroussi er med i, siterte blant annet Abdeljalil Akadil som som var blant 10 mennesker som ble fengslet i januar måned, til fire år i fengsel. Begrunnelsen for disse dommene var ildspåsettelse av offentlig eiendom og at de hadde gått til angrep politiet mens det var opprør mot arbeidsløshet i byen Safi – ved Atlanterhavskysten – i august.

Akadil – en menneskerettsaktivist – har sultestreiket siden den 20. februar 2012, slo nettverket fast. Marokkos viktigste menneskerettsgruppe – AMDH – sier at Akadil ble torturert i tre dager etter at han ble arrestert. De torturerte ham for å forsøke å tvinge ham til å tilstå at han hadde deltatt i opprørene i landet.

Abdessamad Haidour har sultestreiket siden den 12. mars i år, melder de politiske fangenes nettverk. Dette hendte etter at han ble dømt til tre års fengsel for å ha hånet Kong Mohammed i en internettvideo.

Nettverket ba innstendig statsminister Abdelilah Benkirane om å svare hurtig på spørsmålet om krav som er skrevet inn i grunnloven. Dette gjør de politiske fangene altså med å sultestreike. Og nettverket ba om å «beskytte folkets rettigheter som er innskrevet både i internasjonale avtaler og i konferanser der man tar opp menneskerettsspørsmål.»

- Vi har sett i de siste månedene en økning av antall sultestreikende i marokkanske fengsler, sa Abdelilah Benabdeslam i den viktigste AMDH-rettighetsgruppen. Denne AMDH-rettighetsgruppen er en del av de politiske fangenes nettverk. Videre sa Benabdeslam:

- (Dette) skyldes lovene her i Marokko. I Marokko er det slik at håndhevelsespolitikken i rettssammenheng altfor ofte ser innesperring i fengsler som en løsning på ethvert spørsmål.

Hafid Benhachem, leder for Marokkos rettsautoritet ønsket ikke å uttale seg om denne saken.

(Oversettelse og tilretteleggelse for Tjen Folket – kommunistisk forbund v. S.)

«Jüdische Stimme für gerechten Frieden in Nahost» er den tyske delen av den europeiske sammenslutningen European Jews for a Just Peace, hvor den svensk-israelske musikeren Dror Feiler er talsperson. I en uttalelse fra den tyske organisasjonen heter det blant annet:

«Vi gratulerer Günter Grass med hans oppriktige uttalelser som israelsk atompolitikk.

[…]

Vi forsvarer alle tyske borgeres rett til å kritisere den menneskeforaktende politikken til staten Israel uten å bli beskyldt for å være antisemitter. Deres taktikk (med å benevne alle motstandere av Israels politikk som antisemitter, vår anmerkning) tjener kun til å legitimere virkelig eksisterende antisemittisme.

En ‘jødisk’ stat skal og må være en stat som alle andre, og som dette må også Israel respektere menneskerettighetene og bøye seg for folkeretten uten å påberope seg en status som unntak på grunn av historien. Som Günter Grass understreker skulle nettopp Tyskland ikke gjøre seg til håndlanger for en ny katastrofe […] Vår organisasjon går inn for et atomfritt Midtøsten.»

Dette er uttalelser som treffer midt i blinken. Andre verdenskrig og holocaust er fortsatt et ømt tema i Tyskland, og man blir fortsatt møtt med kraftig fordømmelse om en stiller spørsmål ved deler av Israels politikk. Grass har – i en alder av nær 85 år – tatt kraftig stilling til Israels, og dermed vestens, atompolitikk og ikke minst til Tysklands våpenhandel med landet. Han er møtt med fordømmelse på de fleste hold i hjemlandet, både i media, hos politikere og også blant forfatterkolleger. Men Grass kaller seg fortsatt Israel-venn, uten at dette har fått særlig plass i mediene.

Grass er modig, og forhåpentligvis kan han på sine eldre dager virke som en brøytebil for en debatt hvor det én gang for alle blir tindrende klart at kritikk av staten Israel ikke er det samme som antisemittisme. Israel-vennenes trang til å utrope all kritikk av staten Israel som nettopp dette er med på å lamme kampen mot antisemittismen, en tankegang som har forvoldt voldsomme lidelser for ekstremt mange mennesker, og som vi fortsatt kan se hos enkelte nazister den dag i dag.

Flere europeiske naziorganisasjoner har varslet sin deltakelse i denne markeringen. I tillegg til hjemlige kroatiske nazister har også det tyske Nationaldemokratische Partei Deutschlands (NPD) varslet sin deltakelse sammen med det ungarske Jobbik og franske Front National.

NPD (Tysklands Nasjonaldemokratiske Parti) er en direkte avlegger av den tyske nazibevegelsen før og under 2. verdenskrig og partiet som har tette bånd til den såkalte Zwickau-cellen som ble avslørt i fjor høst og som stod bak flere drap på immigranter.

Jobbik (Jobbik Magyarországért Mozgalom, eller Bevegelsen for et bedre Ungarn) støtter aktivt forfølgelse av romfolk i Ungarn og kjemper selv for et stor-Ungarn hvor blant annet over halvparten av Kroatia skal inngå.

Franske Front National (Nasjonal Front) har holocaustfornektere sentralt plassert i partiet og forsvarer Vichy-regimet som styrte landet i samarbeid med nazistene under okkupasjonen fra 1940 til 1945.

Hvis ikke planene stoppes, vil dette bli den største samlingen av fascister i Kroatias gater siden slutten av 2. verdenskrig, melder den kroatiske organisasjonen Crvena Akcija (Rød Aksjon) på sine hjemmesider. De skriver også at andre, mindre grupperinger har varslet sin ankomst til landet i forbindelse med markeringen.

Tendensen er klar: I stadig flere land forsøker ledende krefter å gjøre nazister og fascister stuereine, til tross for at en nå burde ha lært av historia. Ikke minst gjelder dette i Kroatia, hvor fascismen ikke bare forvoldte enorme lidelser under 2. verdenskrig, men også gjorde det så seint som på 90-tallet.

Kroatiske antifascister har satt i gang et ad hoc-initiativ for å stoppe konferansen og ikke minst markeringen. De forteller også at kroatiske nazister i dag bruker ungdomsorganisasjonen til Matica hrvatska som baseområde for sin aktivitet. Dette er det altså kroatiske skattebetalere som finansierer, siden Matica hrvatska er 100 % finansiert over statsbudsjettet.

Antifascistene sier nei til fascisme i Zagreb og oppfordrer politiet til å stoppe byvandringen førstkommende lørdag. Hvis dette ikke skjer, er de villige til å gjøre sitt for selv å stoppe markeringen.

• La oss gå fremad til en radikal politisk omveltning ledet av folket!

• For demokrati, for uavhengighet, for en gjenoppbygging av produksjonen, for frigjøring!

1. Hellas´ Kommunistiske Organisasjon hilser de flere hundretusener personer som protesterte søndag 12. februar i Athen og rundt omkring i Hellas. Alle disse som protesterte denne dagen gjorde det krystallklart at de er i opposisjon til og motstandere av de nye tvangstiltakene som troikaen (Troikaen = Det internasjonale pengefondet (IMF), EU og den Europeiske sentralbanken (ECB)) ønsker å tre nedover hodene på folket og på landet vårt. Vi hilser kampånden som hele tiden vokser seg sterkere blant grekere og i Hellas mot ‘okkupasjonen’ av landet. Vi hilser kampånden mot tyranniet her i landet, og vi hilser kampånden mot det diktatoriske regimet i landet vårt – og vi sender en spesiell hilsen til de protesterendes kamp mot dette regimets totale ruinering av folket.

Vi hilser de flere hundretusener personer som samlet seg i sentrum av Athen – og som ikke ble skremt av de sammenhengende nådeløse angrep med kjemiske våpen. Disse kjemiske angrepene var det de undertrykkende krefter som stod bak. I stedet for å bli skremt av de sammenhengende nådeløse angrep med kjemiske våpen, beveget massene seg med besluttsomhet til Syntagma-plassen. Her forble de i mer enn fem timer, og de slo tilbake angrepene fra politiet med mot og utholdenhet. Ilden brenner i vårt folks sjeler – og det er sannsynligvis ‘okkupasjons’-regimets største problem.

Hellas´ Kommunistiske Organisasjon fordømmer den iscenesatte kampanjen med terror og utplyndring av folket. Denne iscenesatte kampanjen med terror og utplyndring av folket begynte straks etter at Papadimos´ regjering møtte sine første vansker – og disse vanskene avslørte at den antatte «lufttette enhet for redningen av landet» var rystet i sine grunnvoller – helt siden tilhengerne av den tidligere nevnte «troikaen» satte igang gjennomføringen av et katastrofalt økonomisk program.

Frykt plager og forfølger denne svarte, reaksjonære flokken. Dette er årsaken til at den ekstreme høyresiden, den «vanlige» høyresiden og de såkalte «sosialistiske» partiene alle er sammen om å delta i gjennomføringen av denne kampanjen som er ment å skremme folket i Hellas: de kommer med kunngjøringer beregnet på folket og de stiller krav til folket. De forsøker å samle parlamentsmedlemmene her i landet, de svindler folket med usanne dilemmaer. De sier at hvis vi nekter å godta deres «Bailout Agreement» (det vil si deres «økonomiske støtte-avtale», oversetters anmerkning) kommer vi til å ende opp som et nytt Argentina.

De folkene som utsteder nye obligasjoner som «troikaen» forsøker å tre nedover på hodene på folket – og som fører til total sosial ruin for landet og folket i Hellas - er fullstendig latterlige i deres forsøk på å skremme massene: Disse folkene påstår at de gjør dette for at vi skal ha melk, skoler, medisiner og et fungerende helsevesen… Og dette skjer samtidig med at de allerede har tatt fra oss disse basisvarene og dette skjer samtidig med at de allerede har tatt fra oss disse basistjenestene.

Disse folkene planlegger rett og slett å føre landet ut i den fullstendige konkurs.

3. Hellas´ Kommunistiske Organisasjon fordømmer også de viktigste mediainstitusjonene som er bundet til den ovenfor nevnte skremselstaktikken og som forsøker å hindre det greske folket fra å se hva som virkelig skjer.

Ved andre anledninger avbryter de radio- og TV-programmene deres og kringkaster «ekstraordinære nyheter» i en stadig flom.

På den annen side – på søndag for å være korrekt – når hele landet var ute og demonstrerte i gatene – og massene gjorde motstand mot undertrykkelsen i flere timer – ble disse demonstrasjonene nevnt kun i kveldsnyhetene – og det ble påstått enda en gang at dette var «katastrofale opptøyer»… Og dét var det eneste de hadde å si i den saken.

Den største privateide TV-kanalen – Mega Channel – våget til og med å påstå at de som demonstrerte i Athen var «ikke flere enn 20.000»!

Disse forfølgende hundene som søker ‘informasjon’ så ikke de flere hundretusener protesterende demonstranter i Athen.

Disse masseprodusentene så heller ikke de enorme protestene og disse masseprodusentene så heller ikke okkupasjonene av offentlige områder som massene foretok i resten av landet. De ledende figurene i borgerskapet er skremte av folket og av folkets raseri. Mediene i Hellas holder munn og sprer falske rykter.

4. Hellas´ Kommunistiske Organisasjon fordømmer de grusomme bestemmelsene i liksomregjeringen – som er avhengig av den greske, europeiske og globale kapitalen som prøver på å spre og ufarliggjøre folkets masser. Dette gjør de ved å benytte farlige og forbudte kjemikalier mot folkets demonstrerende masser.

Vi fordømmer volden og den brutale framferden til spesialenheten innen opprørspolitiet. Denne ovenfor nevnte spesialenheten benytter seg av en politikk som går ut på å undertrykke folket i Hellas – uten å nøle. De nøler heller ikke når det kommer til å benytte seg av sine «våpen» på den mest rå og brutale måte. Til og med to store greske forbilder, nemlig vår helt fra den nasjonale frigjøringskampen, Manolis Glezos, og den internasjonalt kjente komponisten Mikis Theodorakis – får smake på opprørspolitiets spesialenhets undertrykkelse og deres rå og brutale praksis.

Det var ikke tilfeldig at politiangrepet mot den ovenfor nevnte store, folkelige protestdemonstrasjonen begynte nøyaktig når Manolis Glezos og Mikis Theodorakis ankom Syntagma-plassen, der de ble møtt av demonstrantenes entusiasme.

Planen til den lovstridige Papadimos-regjeringen for å sette munnkurv på folket – og planen til den lovstridige Papadimos-regjeringen for å terrorisere folket – og oppløsningen av den store, folkelige protestdemonstrasjonen, var planlagt på forhånd. Hellas´ Kommunistiske Organisasjon krever umiddelbar løslatelse av de arresterte deltakerne i den store, folkelige protestdemonstrasjonen. Videre krever vi en umiddelbar stopp i all slags «retts»-forfølgelse mot dem.

5. Det har forekommet påtenning av hus og det har forekommet tyveri av eiendeler - men disse hendelsene har man (altså de reaksjonære makthaverne) med vilje overdrevet. Dette gjør de for at det skal bli lettere for dem å holde på med å hetse folkets kamp og for å prøve å skremme folket. Samtidig vil disse reaksjonære makthaverne nevnt ovenfor skaffe seg et alibi for den brutale undertrykkelsespolitikken sin.

På den annen side kan ikke disse hendelsene nevnt ovenfor – påtenning av hus og stjeling av eiendeler – ikke lenger skjule det virkelige innholdet i problemene som folket her i Hellas står overfor – heller ikke kan disse hendelsene skjule forsøkene og tiltakene fra «vår» lovstridige regjering på å tvinge igjennom en samfunnsmessig modell med en stadig voksende fattigdom og elendighet hos folkets store flertall, og de kan heller ikke skjule salget av landet vårt til de reaksjonære internasjonale krefter.

Disse menneskene «ovenpå» kan ikke lenger forvirre og manipulere de som er «nedenfor». De som er «nedenfor» er folkets brede masser som nå har lært seg å skille mellom rettferdig militant forsvar mot de undertrykkende krefter – og på den motsatte side uvilkårlig vold fra borgerskapet og imperialismen.

Vår erfaring har styrket oss: også i desember 2008 forekom det forsøk på å baktale den opprørske ungdommen – akkurat som i mai måned i 2010. Da ble 3 ansatte i «Marfin Bank» myrdet på grunn av en brann i denne banken. Dette dempet folkets rettferdige raseri for en tid.

Altså; vi er ikke handlingslammet og forvirret av at folk tenner på private bygninger: slike handlinger – som ikke har noenting å gjøre med massenes kamp, er planlagt – med vitende og vilje – og med forsett – å skade folkets kamp – og slike handlinger som at folk tenner på private bygninger er alltid «passende» handlinger som blir utnyttet borgerskapet og imperialismen.

6. «Mnemonium 2», dvs. «hjelpe»-pakke-avtalen ble stemt over på søndag i «parlamentet».

For folket utgjør dette kun en ulovlig, grunnlovsstridig bestemmelse. Ingen innbygger her i Hellas har blitt rådspurt og ingen har valgt de medlemmene i det greske parlamentet som nå stemmer for slike «avtaler».

Disse «avtalene» går på tvers av landets og folkets uavhengighet – ja, de går sågar på tvers av selveste grunnloven i Hellas. Videre; disse «avtalene» har blitt tvunget gjennom med det resultatet at det truer folket i landet med fullstendig utryddelse. Disse «avtalene» strider fullstendig til og med, med programmene som ble vedtatt før «valgene» i landet av de politiske «kreftene», som nå er tilhengere av den såkalte troikaen.

Ingen stemte for at PASOK skulle danne en trepartiregjering. Ingen stemte for at trepartiregjeringen skal ha representanter for bankene i regjeringsposisjon. Ingen stemte for at bankene og den såkalte «Troikaen» skal ha en statsminister som støtter seg på disse reaksjonære kreftene. Ingen stemte for Reichenbach eller Fuchtel som ‘gallere’ og som regjeringsmedlemmer med enestående og fantastiske krefter.

7. På samme tid; valget på søndag viste klart og tydelig hvor sårbar og svak de ovenfor nevnte reaksjonære krefter – kalt «den svarte blokken» – virkelig er.

Søndagens valg avslørte hvor isolert og hvor svakt det politiske etablissement er - søndagens valg avslørte også hvor dyp den store krisen i landet er, og valget viste hvor nær en fullstendig omveltning her i Hellas har kommet.

Utrenskingen av 45 medlemmer fra de 3 partiene som støtter regjeringen til Papadimos i det greske parlamentet – en utrensking som skyldes at de stemte mot «hjelpepakken» fra diverse internasjonale instanser – må ikke undervurderes.

Aldri før har det korrekte antall av medlemmer i parlamentet her i Hellas, dvs. medlemmer i det «sosialistiske» PASOK og medlemmer i det høyreorienterte partiet ND (‘Nytt Demokrati’) vært så få; mindre enn 200.

Aldri før har de "uavhengige"s antall parlementsmedlemmer vært nesten like mange som det viktigste opposisjonspartiet – (‘Nytt Demokrati’(ND): 63 medlemmer mot de «uavhengiges» parlamentsmedlemmer: 56 medlemmer.)

Både den «herskende» regjering og det nåværende greske parlamentet er fullstendig på kollisjonskurs mot folkets vilje. Dette alene er grunn god nok til at den grunnlovstridige regjeringen til Papadimos bør gå av.

8. Den stadig dypere krisen og den allmene oppløsningen i kapitalismens politiske system – og den stadig dypere krisen og den allmene oppløsningen i den «svarte» pro-troika-blokken – betyr en unik mulighet for å fremme en ny, alternativ blokk av krefter som kan bli en ledende, progressiv faktor. Dette gjelder ikke bare i en politisk sammenheng – men også i samfunnet ellers. En slik progressiv faktor kan - hvis den nødvendige viljen er tilstede – utgjøre en front som kan sette en stopper for det «spesielle» regimet som hersker her i Hellas nå. Og; dette kan også lede landet inn på en annerledes kurs.

Den viktigste saken, og det viktigste målet, som betinger den størst mulige mobilisering av progressive krefter, er å knuse hele dette politiske systemet som vakler og kollapser – men som tross dette fremdeles holder grepet på makten – fordi den støttes av den utenlandske «troikaen» – og den innenlandske mangefasseterte «kraft» bestående av de store entrepretørene, de store innen kompradorborgerskapet og ‘mainstream’-media.

9. Det politiske etablissementet har skilt lag med folket. Etablissementet representerer ikke folket lenger. Med sine vedtak, sine lover og sine bestemmelser har etablissementet slått en strek over folket og det har slått en strek over folkets interesser; i dag og i fremtiden. Det samme gjelder fremtiden til de kommende generasjoners grekere. Det politiske etablissementet tvinger oss til å «gå tilbake» til det forrige århundre.

Etablissementet her i Hellas er et instrument for lånehaiene, for de rike, for børsfolkene, for skurker og for ‘eurokratene’.

Det gamle politiske etablissementet representerer bare de moderne quislingenes verden – videre representerer etablissementet dem som samarbeider med «troikaen» - og det politiske etablissementet representerer dem som bøyer seg for, og samarbeider med, de utenlandske kreftenes pengevelde.

Hele dette systemet må knuses og overvinnes. Dette er det viktigste målet for den kampen vi nå fører; for en ny vei ut for dagens Hellas og for en redning for landet og folket.

10. Landet vårt ødelegges samtidig som folket vil ha demokrati og selvstendighet. Folket slåss for å overleve. Folket vil styrte det herskende regime her i Hellas. Nå er tiden kommet da folkets stemme blir hørt. La folket tale!

Når vi sier ‘La folket tale’ så betyr ikke det å stemme på et eller annet parti i de neste politiske valgene. Når vi sier ‘La folket tale’ betyr det ikke å stemme på et eller annet politisk parti samtidig som Hellas forblir et lydrike. Når vi sier ‘La folket tale’ betyr ikke det at «avtalene» tvunget frem av «troikaen» vil bli sett på som den gjeldende sannhet i spørsmålet om Hellas´ styre og skjebne.

Når det gjelder kravet om at folket her i Hellas skal bli hørt betyr det å finne veien og å finne midlene for å oppnå den mest demokratiske og det mest genuine uttrykket for folkets vilje. Dette gjelder folkets vilje i spørsmålet om de ovenfor nevnte «avtalene» – det gjelder videre «avtalene» med «troikaen» – og det gjelder «avtalene» til det ‘spesielle’ regimet som har blitt påtvunget Hellas.

Det er sannelig på tide å knuse og å sette en stopper for rekken av kupp i de siste to årene!

11. Veien fremad til en politisk løsning og for en ny kurs kan ikke bli åpnet uten at folket selv griper inn – veien fremad til en politisk løsning og for en ny kurs kan ikke bli åpnet uten et folkelig opprør – veien fremad til en politisk løsning og for en ny kurs kan ikke bli åpnet uten folkets kamp.

Slik er det rett og slett av den grunn at det greske folkets ønsker og behov er nødt til å rive alle de hindringer som en minoritet her i landet har satt opp. Denne minoriteten styrer landet på en lovstridig måte – som å ‘selge’ Hellas. Og; denne minoriteten styrer landet på en lovstridig måte – som å «regjere» underlagt britisk ‘lov’ og underlagt tysk overoppsyn.

Av denne grunn er det som behøves den bredest mulige enhet når det gjelder de politiske og samfunnsmessige krefter. Dette behøves så man kan komme inn på den politiske, finansielle og sosiale utveien fra dagens situasjon – og dette behøves så man kan komme bort fra denne situasjonen for landet vårt. Det som behøves er en front for redning for landet.

Videre; det som behøves er den bredest mulige diskusjon og en seriøs diskusjon blant massene. Det som behøves er en forberedelse i folket her i landet for de vanskelige, men nødvendige og konkrete skritt som kan lede til en økonomisk gjenreising av landet.

Dette er måten og grunnlaget en demokratisk kurs vil bli fastlagt på. Og; på samme tidspunkt vil veien åpnes for den nødvendige produksjonsmessige gjenreising.

12. Venstresiden må lytte til den tillit de har fått i folket for enhet – og folket må lytte til den tillit de har fått i folket for å slåss mot den nye ‘okkupasjonen’ av landet vårt og mot de såkalte «avtalene». Venstresiden her i landet må støtte det genuine, folkelige kravet for å straffeforfølge forræderne – de som har ‘solgt’ landet vårt og de som undertrykker folket i Hellas.

Venstresidens oppgave er å forene – og da ikke å «forene» seg med seg selv. Og, enda verre; venstresiden må ikke bli forskjellige seperate mikroverdener – det venstresiden må gjøre er å forene seg med folket, og imøtekomme de folkelige krav. Bare dette kan gi venstresiden en revolusjonær, ‘ødeleggende’ makt. Og bare dette kan gi venstresiden nok en gang i stand til å tjene folket.

13. Enkel tankevirksomhet – og i samme grad vår plikt til å slåss for det greske folkets overlevelse og for landets redning, krever oppbygging av en bred folkelig front og en organisering av en revolt – et opprør – som skal knuse ‘okkupant’-regimet – altså denne revolt og dette opprør, må garantere fullstendig frihet for folkets vilje. Venstresiden må ha som første prioritet frigjøring av folket i Hellas. Vi må iverksette en umiddelbar stopper for pengestrømmen til pengeutlånerne. Ikke en eneste euro mer til lånehaiene! Vekk med alle lenker som binder folket! Fremad til en radikal politisk omveltning ledet av folket!

Det greske folk må ta landets fremtid i dets egne hender!

Athen, 14. februar 2012.

Skrevet av sentralkommitteen i Hellas´ Kommunistiske Organisasjon (KOE).

(Oversettelse og tilretteleggelse for Tjen Folket – kommunistisk forbund av S.)

Ulazak u EU je glavni cilj domaće kompradorske buržoazije u posljednjih dvadeset godina. U tom periodu, sve antinarodne mjere, privatizacije, rezanje radničkih i socijalnih prava bile su opravdavani približavanjem Europi. Ulazak u EU je ključni dio ideološkog mita o «tranziciji» koju propagira vladajuća klasa i imperijalističke sile. Prema tom mitu zemlje koje su nekad bile pod revizionističkim režimima («real-socijalističke» zemlje) trebaju dugi niz godina provoditi tržišne reforme i anti- socijalne mjere kako bi po stupnju razvoja dostigle zapad. Naravno, tranzicija se pokazala kao zamka, jer su zemlje bivšeg Istoka u zadnjih dvadeset godina postajale sve ovisnije o imperijalističkim zemljama i sve dalje od obećavanog razvoja.

Svi instrumenti režima pridružili su se agresivnoj kampanji za ulazak u EU, uključujući i konzervativne i nacionalističke institucije kao što je katolička crkva, ratni veterani i ksenofobne političke stranke. Po pitanju EU buržoazija je ostavila sve svoje sukobe po strani.

Da li je bila neka organizacija koja je radila protiv ulaska? Ako je bila, kako je ona radila?

U toj situaciji, naša organizacija je zaključila da je nužno da se radi kampanja protiv EU koja će biti eksplicitno lijeva, to jest koja će biti socijalna i internacionalistička. To je bilo važno zato da se napravi razlika između naše kampanje i drugih koji su protiv EU kao što su razni teoretičari zavjera, borci protiv masona (slobodnih zidara) i tako dalje…

Međutim, naša kampanja imala je još jedan cilj. Tijekom zadnjih dvadeset godina političkom scenom su dominirale samo dvije opcije – liberalizam i nacionalizam. Raditi kampanju protiv EU sa internacionalističkih pozicija znači zauzimati poziciju koja je potpuno drugačija od tih dvaju buržoaskih ideologija. Kampanja oko EU tako daje mogućnost da se u javnosti jasnije pokaže da sada konačno postoji ljevica u Hrvatskoj, koja može dati bolje odgovore i objašnjenja procesa koji se događaju u suvremenoj Hrvatskoj. Zbog toga smo zajedno s drugima, uglavnom nezavisnim pojedincima osnovali Demokratsku inicijativu protiv EU koja se u javnosti pred referendum nametnula kao organizacija s najuvjerljivijim argumentima protiv EU.

Kako vi ste radili protiv ulaska?

Glavni cilj naše organizacije, kao i cijele kampanja bio je da se ponudi suvisla, znanstvena i društveno progresivna kritika EU. Zbog propagande režima, mnogi ljudi ovdje još uvijek imaju kolonijalne komplekse i uvjereni su da su svi problemi kapitalizma zapravo samo provincijalni problemi koji su tipični za Hrvatsku. Imperijalisti i kompradori nas žele uvjeriti da je razlog što «zaostajemo» za Zapadnom Europom to što smo mi lijeni ili nesposobni i da će nas ulazak u EU «civilizirati». Ovdje mnogi ljudi još uvijek imaju iluzije o tome da je EU zajednica s velikom razinom radničkih i ljudskih prava. Zato je važno objasniti kako EU nije zajednica europskih naroda, nego instrument zapadnoeuropskog kapitala koji ima dvije funkcije.

Jedna je sustavni napad na radnička prava, socijalni standard i demokratske mogućnosti odlučivanja europskih radnika. Draga je izvlačenje ekstraprofita iz zavisnih zemalja koje su izvan EU, Istočne Europe, Afrike, Azije i tako dalje…

Nakon što smo sami sebe obrazovali i smislili uvjerljive argumente, krenuli smo u propagandne akcije i predstavljanje naših ideja u medijima. Pokušali smo iskoristiti medijsku pažnju i što više ulaziti u polemike s predstavnicima režima.

Sto će se promijeniti u Hrvatskoj nakon ulaska?

Ulaskom u EU ubrzat će se mnogi procesi koji se pod pritiskom EU događaju već godinama. Sasvim izravno, Hrvatska će biti prisiljena zatvoriti brodogradilišta, svoju najvažniju tešku industriju o kojoj ovise deseci tisuća ljudi. Tako će Hrvatska u potpunosti biti ovisna o uvozu tehnologije iz Zapadne Europe. Slično je s poljoprivredom i ribarstvom na koje EU namjerava staviti znatna ograničenja koja će dovesti do propadanja tih grana i učiniti Hrvatsku još ovisniju o uvozu.

Osim toga, znatno će se smanjiti mogućnost utjecanja na politiku vladajućih klasa. EU se očito kreče u smjeru ukidanja čak i formalne demokracije i parlamentarizma u zavisnim zemljama. To smo najbolje vidjeli nedavno u Grčkoj gdje su imperijalisti izvršili puč i postavili novu vladu u kojoj sudjeluju i otvoreni fašisti. Ukidanje svih demokratskih prava nastavit će se i dalje što vidimo prema najavama «fiskalne unije» koja će u stvarnosti značiti da će Njemačka i Francuska moći zemljama kao što je Hrvatska određivati proračun, što znači i da će izravno vladati malim zemljama.

Kako će biti borba protiv EU u Hrvatskoj sad nakon ulaska?

Hrvatska bi trebala ući u EU 2013., no bez obzira na to je kada će postati članica, sigurno je da će politika domaće kompradorske buržoazije i imperijalista nastaviti. Za nas, borba protiv EU ostaje prva linija borbe protiv imperijalizma, borbe za demokraciju i socijalizam.