Natta til den 21.august var det førti år sidan troppar frå Warszawapakten invaderte Tsjekkoslovakia. Denne hendinga prova at Sovjetunionen hadde gått frå å vera ein sosialistisk stat til å bli ei sosialimperialistisk supermakt.

Bakgrunnen for invasjonen var at regjeringa i Praha hadde sett i gong ein forsiktig reformprosess for å gje «sosialismen eit menneskleg andlet» i landet. Dette hadde føregått nokre månader og vart kalla Praha-våren. Etter å ha prøvd å overtala den tsjekkoslovakiske regjeringa til å stogga prosessen, forstod dei øvrege warszawapaktlanda at den einaste utvegen for å halda på det styresettet Moskva ville, var å gjennomføra ein militær invasjon og å slå ned framstøytane på reformar med valdsbruk.

Alle landa i Warszawapakten deltok i dette, sett bort frå Romania. Albania braut no formelt med pakten etter å ha føreteke eit ideologisk brot allereie i 1961. Dei meinte, som me også meiner, at Sovjetunionen etter den 20.partikongressen og Khrusjtsjovs fordømming av Stalin, hadde vorte eit sosialimperialistisk land – eit land som var sosialistisk i ordbruken, men imperialistisk i handling. Landet hadde gått frå å vera sosialistisk under Vladimir Lenin og Josef Stalin til å bli fascistisk og statskapitalistisk under Nikita Khrusjtsjov (1956-64) og Leonid Brezjnev (1964-82).

Sovjetunionen hadde utvikla seg til å bli ei supermakt som kjempa med USA om verdsherredøme og innflytnad på denne tida. Det er også dette som låg til grunnen for invasjonen av Tsjekkoslovakia og den tydinga det hadde vidare for Sovjetunionens tendens til å gripa inn og overstyra dei nasjonale styresmaktene og deira ynske om ein annan politikk for landet sitt. Dei andre statskapitalistiske landa i Sentral- og Aust-Europa var randområde for Sovjetunionen som dei var avhengige av for å ha eit forsvar mot konkurrenten.

Sovjetunionen braut saman i åra 1989 til 1991. Me ser på dette som ein i hovudsak bra ting. Landet var ikkje sosialistisk lenger, men ei supermakt som utgjorde ei fåre for den relative freden. Me ser med undring på at det framleis finst norske politiske miljø som framhever den sosialimperialistiske Sovjetunionen som eit idealsamfunn. Partiet NKP gjer dette, dei same tendensane finst også i dei to ungdomsorganisasjonane som har omtrent det same ideologiske grunnsynet som NKP (for ein stutt analyse av desse organisasjonane, sjå her).

I FNs konvensjon om folkemord står det:

I nærværende konvensjon betyr folkemord en hvilken som helst av de følgende handlinger som er begått i den hensikt å ødelegge helt, eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan: a) å drepe medlemmer av gruppen; b) å forårsake alvorlig legemlig eller sjelelig skade på medlemmer av gruppen; c) bevisst å la gruppen utsettes for levevilkår som tar sikte på å bevirke dens fysiske ødeleggelse helt eller delvis […]

Det har nesten alltid vore slik at folkemord er noko som «dei andre» (les: muslimar og kommunistar) gjer seg skuldig i. Vi i Vesten med våre «bibelske konvensjonar» og liberalistiske idear er feilfrie. Kanskje difor slutta det reine og gudfryktige USA seg til FN-Konvensjonen i 1988. Sovjet slutta seg til allereie i 1952, medan Stalin framleis var i live.

Som kommunistar veit vi betre. Takk til Al Jazeera som har levert solid dokumentasjon. Vi veit at år med bombing gjer noko med mentaliteten til folk. Ein hær av barn og ungdom som veks opp med krigens gru, vil aldri lære å behandle andre med respekt. Det er noko å tenke over når dei såkalla vestlege demokratia terroriserer og bombar eit fattig folk.

• Vi veit og at dei vestlege media var heiagjeng for USA.
• Vi fekk løgnene om at napalm stort sett ikkje blei brukt i Vietnam.

Dei sa at gift ikkje blei sluppe over rismarkene, og at nesten ingen sivile blei drepne. USA si krigføring blei kalla «nærvær», og USA var berre ute etter å redde verda frå kommunismen.

Som kjent blei AKP i si tid skulda for å vere medskuldig i folkemord ved å støtte Kampuchea.

Men kva skal vi kalle alle dei som støtta USA i Vietnam?

I går var det Vietnam, idag er det Irak og Afganistan. To tidsepokar som har ein ting felles. Fine ord skjuler ofte dei verste brotsverk. Vi må ikkje la oss lure av språkbruken – anten orda kjem frå USAs president, eller frå ein SV-statsråd i den norske regjeringa.

Millioner av mennesker døde uten grunn i sultkatastrofene i Kina. Disse sultkatastrofene skyldtes Maos uberegnelige økonomiske politikk. Mange millioner mennesker måtte ofre sine karrierer og de måtte ofre sine ambisjoner på grunn av kulturrevolusjonens fanatisme på 1960- og 70-tallet. Så godt som all økonomisk framgang i Kina i det siste halve hundreåret fant sted fra og med 1978. Da gav Deng Xiaoping opp de rettesnorene for handling som hadde blitt fulgt i det maoistiske, det sosialistiske, Kina. Deng Xiaoping åpna Kinas økonomi for resten av verden, og slik frigjorde Deng Xiaoping de kreative kreftene hos det kinesiske folket.

Som et svar på denne lederartikkelen i New York Times sendte maoisten og den politiske økonomen Raymond Lotta et svarbrev til avisa. Brevet fra Raymond Lotta til New York Times blei ikke trykka. Følgende tekst er en utvida versjon av brevet:

Til redaktøren i New York Times

Raymond Lotta, publisert første gang i Revolutionary Worker 7. november 1999

I deres lederartikkel i avisa den 1. oktober, trykka på 50-årsdagen til revolusjonens seier i Kina, påstår du at, sitat: «Så godt som all økonomisk framgang i det siste halve hundreåret har funnet sted fra og med 1978. Da gav Deng Xiaoping opp de rettesnorene for handling som hadde blitt fulgt i det maoistiske, det sosialistiske Kina».

Påstander om at Kina led av økonomisk stillstand, og påstanden om at det herska et økonomisk vanstyre gjennom Kinas periode med kamerat Mao Zedong som leder (fra 1949 – til 1976), stemmer overhodet ikke med fakta.

La oss først ta for oss jordbruket i Kina. Før frigjøringa i 1949 var sult, matmangel og massiv hungersnød helt vanlig i landet. Men etter frigjøringa blei flere hundre millioner bønder – som nå var befridd fra det gamle, føydale systemet i landet – mobilisert for å øke landbruksproduksjonen på et kooperativt grunnlag. Enorme områder med allerede eksisterende jordbruksarealer blei forbedra. Samtidig blei stadig nye områder omdanna til dyrka jord.

I 1949 var bare rundt én million mål jord tilknytta menneskeskapte vanningsanlegg. I 1974 var omtrent 500 millioner mål tilknytta menneskeskapte vanningsanlegg. Dette betydde at Kina hadde verdens største område med menneskeskapte, "kunstige”, vanningsanlegg.

Det forekom ingen sløsing med vannressursene, man greide å få kontroll over oversvømmelser og man gjennomførte prosjekter mot jorderosjon. Alt dette forandra sjølve landskapet i Kinas jordbruksområder. Massiv treplanting blei satt i gang i områder som før hadde vært skoger, men som hadde blitt ødelagt. På denne måten gjenskapte man store skogsområder.

Innen midten av 1970-tallet laga bøndene sjøl de viktigste maskinene til jordbruksformål – og de reparerte også disse maskinene sjøl. Slik var det i de fleste landbruksområdene. Over 70 prosent av rismarkene og hveteåkrene blei sådd med de mest fruktbare kornsortene.

I perioden fra 1960 til 1975 økte produksjonen av korn i Folkerepublikken med en årlig rate på mellom 3,2 og 4 prosent – godt over befolkningsveksten i Kina i det samme tidsrommet.

Time Magazine innrømte at i 1976 var problemet med å gi folket nok mat – sitat – «blitt løst».

La oss så se på industrien. Før 1949 hadde Kina praktisk talt ingen moderne maskinproduksjon.

Gjennom den maoistiske perioden i Kina hadde landets arbeiderklasse konstruert et sterkt industrielt grunnlag. Dette gjorde at man var stadig bedre i stand til å forsyne de forskjellige industrigreiner med fullt ferdig utstyr. Det maoistiske Kinas industrielle vekstrate var blant de høyeste i verden. Veksten var på 14 prosent i gjennomsnitt hvert år i perioden fra 1949 til 1952. I 1976 var den industrielle vekstrata på 11 prosent. Under formann Maos ledelse blei Kina sjølforsynt med olje. Landet blei i stand til å lage datamaskiner, og landet blei i stand til å lage moderne fryseriskip.

På samme tid: Arbeiderne og bøndene i Kina utvikla, produserte, og benytta temmelig avansert tekonologi. Denne arbeider- og bondeskapte teknologien kunne så bli tilpassa de lokale forholda rundt omkring i folkekommunene og på fabrikker i nærliggende områder.

Før frigjøringa i 1949 var størsteparten av jernbanene i Kina konsentrert i de nordøstlige provinsene og i kystområdene. Men gjennom Kinas maoistiske periode blei jernbanenettet kraftig utbygd og styrka: Alle provinser, fylker og alle autonome områder – unntatt det fjellrike Tibet – fikk nå jernbaner.

Videre blei den fullstendige lengden av vegnettet åpna for trafikk og økte med mere enn ni ganger i den maoistiske perioden. Hele provinser, slike som Sichuan, Guanxi og Fujian kom på denne måten ut av sin tidligere isolasjon.

Helsekampanjer for massene, drevet fram av folkemassene sjøl, gjorde at man klarte å befri landet fra narkotikaavhengighet. Helsekampanjene utrydda sjukdommer som tidligere hadde hjemsøkt fattigfolket i Kina. Medisinske klinikker som blei drevet av såkalte barfotleger – det vil si bønder som hadde lært og som mestra forebyggende helsearbeid – blei satt i gang.Barfotlegene var i stand til å ta seg av de grunnleggende, nødvendige behov for å bedre folkehelsa. Barfotlegene og deres klinikker spredte seg vidt utover landsbygda. Den gjennomsnittlige forventa levealderen i Kina steig fra under 30 år før 1949 til 65 år i 1975.

Hvis dette ikke er et økonomisk framskritt; vel, hva er da et økonomisk framskritt?

(Oversatt og tilrettelagt for Tjen Folket v. S.H.)

Sverre G. Ljungblad var en svært god venn av Rudolf Nilsen, og han forsvarte Rudolf Nilsens ry som en kjempende revolusjonær. Sverre G. Ljungblad var en meget viktig bidragsyter til den svært gode boka «Rudolf Nilsen – Dikteren og mennesket», som blei utgitt av NKPs forlag Internasjonalt Arbeiderforlag i 1936. Her kommer diktet:

Landarbeidernes krav

I tusen aar vi dyrket landets jord,
vi, de fattigste av landets slekter.
Vaar lønn var smuler fra de rikes bord
samt tvang og trengsler gjennem lovsvedtekter.
Nu er vi lei av dette tunge strev
i bitter fattigdom til andres nytte,
nu er vaart løsen: Dyrk og lev
paa egen jord omkring din egen hytte.

Vi er vaaknet alle slitets menn,
rusket opifra vaar tunge dvale,
nu vil vi rydde oss vaar egen grenn,
bygge hus og hjem i skog og dale.
Vi vil eie det vi sliter med,
landets jordvei vil vi flittig dyrke,
skape grøde ved vaar egen sved
og ved vaar egen, unge, stolte styrke.

Men vi krever da at landets jord
fritt skal gis til disse sterke kropper
som dyrker jorden uten mange ord,
mens bankmenn pengene i lommen propper.
Vaar er jorden! Vi har første rett,
vi som har dyrket den og skaper grøden.
Vi har dyrket den, og rett og slett
innrøm kravet – eller kamp til døden!

Se, vi kommer ifra mark og skog,
vi, som trellet for en sultelønning,
vi som slet oss ut bak harv og plog,
vi kommer tungt som selve havets dønning.
Vi kommer samlet og i kampglad flokk
sveiset sammen, og med tro paa seier
drar vi frem, og vi har vilje nok,
og vi skal kjempe til vi jorden eier!

Sverre G. Ljungblad

Olga Andersen var en god venn av Rudolf Nilsen. De opptrådte ofte sammen, og Rudolf Nilsen leste flere ganger opp dikt av henne i forskjellige sammenhenger.

I Arbeider-Revy nummer 5/1935 uttalte hun seg slik om forskjellen på det sosialistiske systemet i Sovjetunionen, og det kapitalistiske samfunnet:

De resultater Sovjetunionen i løpet av få år har kunnet opvise, bør bringe oss til eftertanke. Og begynner man først å tenke efter blir man svimmel overfor de muligheter og krefter som står til rådighet, men som i et kapitalistisk samfund går tilspilde.

Her følger et av hennes dikt:

Gnisten og flammen

Frem kamerater! Løft kommunismens flammende fakkel!
Se hvor den lyser i natten!
Kamplarm høres – kampsange toner,
gjenklang de vekker i millioner
arbeideres bryst,
Frem fra fabrikker, fra smug og fra rønner
myldrende frem, arbeidernes skarer.
Truende rop mot makthaverne drønner:
«Vokt Eder, snart er det vi som lønner
den uret I øvet med lyst!
Lænker skal sprænges!
Baal skal der tændes,
et samfund bygget på uret skal brændes!
Nu vil vi bygge et nyt!»

Kvinnene kommer! – Ak, i aarhundrer
kuet og bundet av dogmer og fordom,
stirrer de blændet mot frihetens morgen,
rives saa med av fornyelsens under.

Frem kamerater! Sving kommunismens flammende fakkel!
Gnisterne regner i natten.
Kvinnerne fanger dem, skjermer og verner,
bærer dem hjem i skumle kaserner.
I samfundets kroke, i armodets trøske,
der vil de fænge. De ulmer, de gløde.
Se, ut av røyken slaar flammerne røde!
Ilden blir næret av maktbud fra oven,
av bolignød, sygdom, av dyrtid og aager,
av hver urettferdig anvendelse av loven,
av arbeidsløshet, av sult og av taarer.
I harmen der gløder, i hatet der brænder,
viljerne herdes til staal!

Frem kamerater! Løft kommunismens flammende fakkel!
Ildskjæret lyser i natten.
Gnisterne fænger, flammerne tænder
Revolutionens baal!

Eit telegram blei sendt til Lenin med følgjande tekst:

Proletariatets sanne diktatur er oppretta i Bayern.

Svaret frå Lenin kjem i Pravda 20 april:

_Vi vil takke for deres hilsninger. og for vår del hjertelig hilse rådsrepublikken Bayern. Vi ber innstendig om å bli oppdatert om følgende tiltak:

• Har dere opprettet råd av arbeidere og tjenestefolk i de ulike bydelene?
• Har dere bevæpnet arbeiderne?
• Har dere avvæpnet borgerskapet?
• Har dere konfiskert de kapitalistiske fabrikkene og formuene i Munchen, og de kapitalistiske gårdene i landdistriktene?
• Har dere slettet småbøndenes gjeld?
• Har dere doblet eller tredoblet landarbeidernes og de ufaglærte arbeidernes lønninger?
• Har dere innført sekstimersdag?
• Har dere innført opplæring i statsadministrasjon?
• Har dere tatt over alle bankene?
• Har alle arbeiderne blitt opplært i selvforsvar, og for å drive ideologisk propaganda i de omkringliggende landsbyer?_

Tilfreds kunne Levine lese svaret frå Lenin og samstundes konstantere at mange av tiltaka allereie var gjennomført, og at andre var på gang.

Men då som no: Vi må ALDRI undervurdere borgarskapet.

2. mai 1919 blei republikken knust. Då blei det fascistiske Thule-selskapet sett inn og dei fekk frie tøylar.

Eugen Levine blei fengsla og torturert. Han blei henretta 5. juli same år.

Hans helter var ikke «The Founding Fathers», som i mange tilfeller var slaveeiere og ønsket å opprettholde staus quo, men heller bøndenene som gjorde opprør i Shay’s Rebellion og arbeiderne som kjempet for fagorganisering på 1930-tallet.

Zinn markerte seg som en av de tidligste motstanderne mot den amerikanske krigføringa i Vietnam. «Når det trengs handling har en alltid kunnet stole på at Zinn ville være på barrikadene som et forbilde og som en ledestjerne» skrev en gang Noam Chomsky om ham.

Zinn ble født i New York City den 24. august 1922 som sønn av de jødiske immigrantene Edward ‘Eddie’ Zinn og hans kone Jennie. Faren var servitør mens moren var hjemmeværende. Unge Howard var havnearbeider før utbruddet av 2. verdenskrig og ble en svoren antifascist. Under krigen tjenestegjorde han som mannskap på bombefly før han som 27-åring i 1949 ble tatt opp ved New York University. Zinn giftet seg allerede i 1944 med Roslyn Shechter (som døde i 2008), og måtte arbeide som nattevakt ved et lager for å finansiere studiene. Ved Columbia University skulle han etter hvert oppnå doktorgraden i historie i 1958.

Zinn og borgerrettsbevegelsen

Etter hvert skulle Zinn markere seg mer og mer politisk. Fra 1956 til 1963 var han ansatt ved Spelman College i Atlanta, Georgia, før han fikk sparken herfra etter å ha valgt studentenes side da de krevde at kvinner skulle ha lik rett til å bli tatt opp ved skolen som menn. Han var også aktiv i borgerrettsbevegelsen som krevde like rettigheter uansett hudfarge.

Videre skulle han bli ansatt ved Boston University fra 1964 som førsteamanuensis før han ble utnevnt til professor i 1966. Hans politiske engasjement ble nå rettet mer og mer i retning mot den amerikanske krigføringen i Vietnam. Han holdt midt på sekstitallet en endeløs rekke taler ved demonstrasjoner og aksjoner. I 1968 ble han landskjent da han sammen med presten og krigsmotstanderen Daniel Berrigan reiste til Hanoi for å forhandle om frigivelse av amerikanske soldater som hadde blitt tatt til fange av vietnamesiske frigjøringsstyrker under tet-offensiven i januar samme år.

En strevsom pensjonisttilværelse

Zinn virket som professor ved Boston University frem til 1988, da han førtidspensjonerte seg. Han var altså ansatt her da han skrev mesterverket «USA – folkets historie», som kom ut i 1980. På den siste forelesningen sin i 1988 avsluttet han en halvtime før tiden og oppfordret tilhørerne til heller å bli med ham for i stedet å demonstrere. Fra nå av var det skriving og foredrag som var i fokus for hans virksomhet. Og Zinn skulle ikke bli en pensjonist som satt på sidelinjen og betraktet.

Tvert om, Zinn skulle markere seg som en av de klareste motstanderne mot den amerikanske invasjonen i Irak, som fant sted da han var over åtti år gammel. I tillegg produserte han skuespill og bøker i et stort antall også inn i alderdommen. Og antakelig hadde Zinn fortsatt planer da hjertet stoppet den 27. januar 2010.

Folkerepublikken ved dens start var ikke sosialistisk. Det var en stat som skulle representere interessene til det nasjonale borgerskapet, småborgerskapet, bøndene og proletariatet. Men kommunistpartiet sikret proletariatet hegemoniet, selv om det i lang periode ville eksistere kapitalistiske former for produksjon – for å bygge opp produktivkreftene.

Borgerlig tenkning innad i partiet

Men denne vanskelige situasjonen avlet borgerlig tenkning internt i kommunistpartiet. Det dannet seg en klar kapitalistvennlig klikk, og denne klikken skulle forsøke kaste Mao under evalueringen av Det store spranget. Og ja, denne klikken vant delvis igjennom under evalueringen, noe som endte med at Mao trakk seg tilbake. I denne tiden ble staten styrt av høyrefolk innen kommunistpartiet, og Mao skulle ikke komme tilbake før Kulturrevolusjonen.

Kulturrevolusjonen var en helt ny form for klassekamp under sosialismen. Stalin hadde også utarbeidet teorier for klassekamp under sosialismen, men de rettet seg ikke direkte mot staten, heller mellom folk og tidligere storbønder. Men det var nettopp gjennom nøye studering av kontrarevolusjonen i Sovjetunionen etter Stalin død at Mao kunne se hvordan et nyborgerskap vokser opp gjennom staten under sosialismen og undergraver proletariatets diktatur. Dette nyborgerskapet av direktører og byråkrater hadde også raskt vokst i Kina. Folket hadde ikke noe spesiell kontroll over utviklinga lengre, og Den store proletære kulturrevolusjonen ble startet i 1966 for å møte denne utfordringen.

Kulturrevolusjonen gikk i bølger, men ble avsluttet ikke lenge etter at Mao døde 9.september 1976. Den såkalte Firerbanden, som var det resterende av kulturrevolusjonsgruppa, fortsatte i ledelsen av en rekke organer helt til de ble arrestert av de reaksjonære, kapitalistvennlige kreftene. Det var et kupp, ikke spesielt ulikt kontrarevolusjonen i Sovjetunionen etter Stalins død. Og i likhet med Sovjetunionen skulle denne nye borgerlige ledelsen føre en linje som holdt en sosialistisk maske, selv om proletariatets diktatur ble omformet til borgerskapets diktatur.

Les mer om Kina i dag her.

17.mai fant det sted ulovlige massestreiker blant arbeiderne i Beijing for å støtte demonstrantene. Arbeiderne demonstrerte for å få tilbake rettigheter de hadde under Mao Zedongs styre under parolen «Gi oss vår frihet tilbake!». Mer konkret var det retten til å fremme offentlig kritikk og retten til å streike arbeiderne siktet til. Masseprotestene ble voldsomt slått ned med panservogner og geværer den 4.juni 1989. I flere vestlige land gikk kommunistiske partier med forankring i maoismen i spissen for å organisere protestdemonstrasjoner mot Kinas ambassader i utlandet.

Demonstrantene brukte metoder fra kulturrevolusjonen

Demonstrantene sang «Internasjonalen» og brukte metoder fra kulturrevolusjonen for å fremme sine krav: massemobilisering, konfrontasjon med ledelsen i statsapparatet og taler og debatter. Etter diskusjoner med soldatene som var sendt ut av den kinesiske staten, allierte mange seg med demonstrantene etter å ha fått forståelse for deres krav. Soldatene ville ikke gå i mot eget folk, slik de også hadde lært i den offisielle opplæringa av vernepliktige.

Men situasjonen endret seg. Den byråkratisk-kapitalistiske regjeringen under ledelse av Deng Xiaoping betegnet demonstrasjonene som «kontrarevolusjonære» og satte inn tropper som lot seg misbruke og utøvde en massakre. Fremdeles er det usikkert hvor mange av demonstrantene som ble drept av militærvesenet.

Borgerlige massemedier utnyttet situasjonen raskt til å fortelle at det som skjedde i Kina, var et resultat av et «kommunistisk diktatur». Bare ti år tidligere ble den som trakk i trådene bak massakren, Deng Xiaoping, feiret som den som sørget for at Kina brøt med Mao Zedongs kurs og førte Kina inn på den kapitalistiske stien igjen.

I dagens Kina øker motsigelsene

I dag tilspisser klassemotsigelsene seg igjen i Kina. Bakgrunnen er den internasjonale økonomiske krisa. Av de rundt 130 millioner leiearbeidere som finnes i landet, har 20 millioner mistet jobbene sine siden begynnelsen av krisen. De og familiene deres står ovenfor en mildt sagt usikker fremtid. Motstanden mot privatisering av statlige virksomheter og miljøødeleggelsene landet opplever, vokser kraftig. I løpet av første kvartal 2009 fant det sted 58.000 masseprotester og demonstrasjoner, dersom vi skal stole på offisielle tall. I hele 2008 så vi rundt 120.000 slike året sett under ett.

For å kunne oppnå noe gjennom disse kampene, trengs det en sterk ledelse som kan gå i spissen for folkets protester. I 1989 uttalte den svenske, maoistiske forfatteren Jan Myrdal følgende til den tyske marxist-leninistiske ukeavisen Rote Fahne:

«Det er nødvendig at marxist-leninistene bygger opp sin egen organisasjon for å føre kampene».

Lenins teoretiske bidrag

Lenins store gjerning er den store oktoberrevolusjonen i Russland i 1917. På begynnelsen av 1900-tallet endret kapitalismen seg. Den ble mer prega av store internasjonale selskaper og av at de kapitalistiske statene tok kontroll over det meste av verden. Lenin så dette og fant ut at revolusjonene lettere kunne skje i land som ikke var rike og høyt utvikla kapitalistland. Lenin forsvarte marxismen mot alle de som angrep den eller forandret de grunnleggende lærdommene. Lenin utvikla marxistisk teori for hvordan kommunister bør organisere seg. I tillegg gav han store bidrag til marxismen innenfor flere felt, blant annet gjennom bøkene «Hva må gjøres?» og «Imperialismen».

I likhet med andre store kommunister, har Lenin blitt kraftig svartmalt og kritisert av antikommunister. Nytt arkivmateriale som har dukka opp og forskning som er gjort på dette – både av borgerlige og progressive historikere – har imidlertid bidratt til å klargjøre mye av kritikken mot Lenin fra åpent borgerlige og sette det inn i en historisk sammenheng som er helt nødvendig for å forstå samfunnet Lenin gikk i spissen for å bygge opp og som verden aldri hadde sett før.

Lenins partiteori

Vi i Tjen folket er marxist-leninister fordi vi mener at det trengs et kommunistparti som leder arbeiderklassens kamp for et annet samfunn som ikke er basert på utbytting – et sosialistisk samfunn. Partiet må være stramt organisert og disiplinert, og åpent bare for folk som er villige til å studere kommunismen, være aktive i partiet og utvikle seg til gode ledere for kampene som vi må føre.

Leninismen ble utforma av Lenin og Stalin, og er det andre trinnet i utviklinga av marxismen slik vi ser det. Det sentrale i leninismen er nettopp den partiteorien som Lenin og Stalin utforma. Seinere har den kommunistiske teorien blitt videreutvikla på flere andre felt, i første rekke av Stalin og Mao.

Knus kapitalismen – bygg sosialismen

Det eneste alternativet til kapitalismen er et kommunistisk verdenssamfunn, et samfunn uten klasser og utbytting. Kapitalismen er et system som bygger på at ei lita gruppe av kapitalister profiterer på arbeidet andre gjør. Systemet skaper kriser og kriger, noe vi i høyeste grad ser i dag. Disse krisene er ikke mulig å unngå under kapitalismen, de gjentar seg med lovmessighet. Russlands arbeiderklasse forstod dette i 1917 og tok makta under ledelse av Lenin og bolsjevikpartiet. Seinere skulle flere land følge etter, men i dag fins det ingen sosialistiske land i verden.

Likevel er det ikke noen grunn for kommunister å gi opp. Lenin er en av våre inspirasjonskilder fra tidligere tider som viser at det er mulig å gjennomføre en revolusjon og å bygge sosialisme, sjøl under vanskelige forhold og dårlige tider. Vi regner ham sammen med Marx, Engels, Stalin og Mao som en av de fem store for sin innsats for kommunismen og videreutvikling av kommunistisk teori.