Demonstrasjonstog møtt med skarpe skudd

Men arbeiderne lot seg ikke stoppe. Dagen etter var det et stort demonstrasjonsmøte hvor de besluttet at alle ansatte ved stedets sagbruk og fabrikker gikk til streik i protest mot at militæret var tilkalt. Så gikk møtedeltakerne – mellom 3000 og 4000 i tallet – i tog til streikebryternes forlegning i Lunde. Her leste representanter for myndighetene opp den daværende Upprorslagen (Opprørsloven) for demonstrantene tre ganger, noe som innebar at den som ikke etterkom seg påbudet om å fjerne seg, ble regnet som «upprorsman». Loven sa at Den upprorsman dräper, ligge ogill. Det vil si at dersom personer hadde myndighet til å bruke vold mot demonstrantene ikke kunne straffes for det.

To demonstranter ble skutt og drept av en kavalerist da denne sammen med to andre red inn i mengden. I ettertid ble det hevdet av de militære at de så våpen blant demonstrantene, noe hverken politiet eller undersøkelseskommisjonen kunne bekrefte etter demonstrasjonen. Deretter ble to andre demonstranter i tillegg til en tilskuer drept da den kommanderende, kaptein Nils Mesterton, befalte soldatene om å åpne ild mot demonstrantene. De drepte var Erik Bergström, fabrikkarbeider på 31 år, Evert Nygren, en 22-årig arbeider i tillegg til nittenårige Sture Larsson og Viktor Eriksson (35), foruten Eira Söderberg, en tjueårig fabrikkarbeider som var tilskuer til demonstrasjonen. Ytterligere fem demonstranter ble skadd av militærets skudd.

Ulike reaksjoner i avisene

Avisenes reaksjoner på hendelsene i Ådalen 14. mai 1931 var delt etter politiske skillelinjer. Det viser utdrag fra borgerlige og sosialistiske aviser dagen etter. De borgerlige avisene påstod at det var demonstrantene som først hadde løsnet skudd og at militæret måtte besvare denne, og Svenska Dagbladet gikk langt i å antyde at myndighetene ikke hadde noe annet valg:

Under de senaste dygnen ha på vissa ställen i Ådalen härskat ett veritabelt pöbelvälde, underblåst av kommunisternas uppviglingsarbete. Myndigheterna ha praktiskt taget stått maktlösa, och polisen har med korslagda armar sett hur de uppretade folkmassorna på det grymmaste misshandlat en del arbetsvilliga, huru de stormat deras fartyg och under de mest uppseendeväckande former förgått sig mot de arbetsvilliga, som sönderslagna och blodiga, med bakbundna händer, tvingades att marschera framför kommunisternas demonstrationståg – allt medan polisen maktlös stod och tittade på.

Også Göteborgs Stifts Tidning med den nazisympatiserende prosten Ivar Rhedin som skribent presenterte sin analyse av det som hadde skjedd:

I en sinnesförvirring som man gärna ville hoppas vara övergående, men dock har anledning att frukta som ett varsel om andra tider, har folk ryckts med att hylla olyckans offer som hjältar och tillbedja det röda vilddjuret.[ …] Vi blotta också våra huvuden för kapten Mesterton och hans kamrater, som i ett prövande ögonblick icke sveko sin säkert då mycket tunga plikt. Och en av Sveriges i dessa dagar mest hatade och skymfade män bringar vi ett ärligt tack. Det finns ännu svenskar som icke se rött.

Social-Demokraten hadde en annen analyse:

Militären mördar fem arbetare i Ådalen och sårar lika många. Detta fruktansvärda budskap går nu ut över allt Sveriges land, väckande sorg, harm och avsky. En fumlig regering, en svag och omdömeslös länsstyrelse, ett vettlöst militärbefäl, en samvetslös och provokatorisk arbetsgivarepolitik, som opererar med strejkbrytare, där brandämnen bokstavligen hopats . Allt detta bär skulden till det skedda.

Ådalshändelsarna og ettermælet

Militæret ble trukket ut av Ådalen 15. mai. De fire drepte arbeiderne ble gravlagt i en felles grav på kirkegården ved Gudmundrå kyrka. Der står den dag i dag en minneplakett over de falne:

Här vilar
en svensk arbetare
stupad i fredstid
vapenlös värnlös
arkebuserad
av okända kulor
Brottet var hunger
Glöm honom aldrig

Overgrepene i Ådalen 14. mai 1931 førte til store demonstrasjoner i hele Sverige ettersom nyheten ble kjent. Blant annet krevde en stor demonstrasjon i regi av kommunistene i Stockholm 19. mai «Ned med mördarregeringen!». Til tross for at det ble satt ned en kommisjon som skulle etterforske hendelsene i Ådalen, fikk ingen av de ansvarlige for skuddene mot fredelige demonstranter noen straff av betydning. Fire av de ledende demonstrantene ble derimot ilagt fengselsstraffer.

Heller ikke de pårørende fikk noen erstatning for tapet av sine kjære. Etter lang kamp ble de såkalte «Ådalslagarna» innført i svensk lovgivning på 1970-tallet, dette var lover som forbød militæret å gripe inn mot sivilbefolkningen i fredstid. Men i 2006 forsvant denne loven, og det svenske militæret kan nå igjen settes inn mot egen befolkning så lenge de står under politiets kommando.

Hvem hadde skylda?

Flere såkalt «radikale» har i ettertid lagt skylda på hendelsene i Ådalen i mai 1931 på arbeiderne. Hadde de vært bere organisert, ville ikke dette skjedd, har de hevdet. Men dette er å snu saken på hodet. Hele hendelsen var et resultat av ansvarsløs opptreden fra bedriftseiernes side og ikke minst fra myndighetene. Hendelsene i Ådalen skjerpet klassebevissthetet blant svenske arbeidere og sørget også for at det ikke lenger var så lett å hente inn streikebrytere, noe som økte organiserte arbeideres muligheter til å forbedre sin egen situasjon.

En snau måned etter opplevde vi i Norge Menstadslaget, hvor daværende justisminister Vidkun Quisling satte inn soldater mot 2000 demonstrerende arbeidere som ville stoppe streikebryteri ved Norsk Hydros utskipningsanlegg på Menstad ved Skien i Telemark. Den gangen slapp man dødsofre, men 24 arbeidere ble dømt til bøter og fengsel i inntil tolv måneder – mens de ansvarlige for sammenstøtet som vanlig gikk fri.

Grunnlag? Han hadde eit eksemplar av MLPD-avisa «Rote Fahne» i førarkabinen sin – og hadde dessutan spreidd flygeblad, etter endt arbeidstid, til kollegaane sine. Ja, også hadde han uttalt at utbyttinga av trikkeførarane berre vart grovare og grovare i samband med eit intevju med «Mitteldeutsche Zeitung» den 28. desember 2007.

Populær tillitsvald og kommunist

Frank Oettler har lenge vore tillitsvald på arbeidsplassen, representant for dei tilsette i verksemdsleiinga og toppkandidat for MLPD både i fødebyen Halle og i delstaten Sachsen. Og han har vore ein populær forkjempar for arbeidarane sine kår som tilsette i HAVAG.

Men ikkje alle likte dette. Leiinga ville bli kvitt han, og fann grunnlaget i eit intervju kor Oettler ikkje la fingrane imellom i kva han meinte om dei. Men dei andre trikkeførarane og tilsette slo ring om sin tillitsvalde då han fekk sparken for eitt år sidan. Frå alle kantar av Tyskland strøyma solidaritetserklæringane til fagforeininga i Halle og den oppsagte trikkeføraren.

Sterk mccarthyisme

HAVAG har for få tilsette til at dei som arbeider der kan få dei fridagane dei har krav på, og mange arbeider store mengder overtid. Dette skjer i ein av dei byane i Tyskland som har høgast arbeidsløyse (i 2003 til og med den byen i heile EU med den høgaste arbeidsløysa:), noko som i seg sjølv syner at Oettler har rett då han påpeikte den auka utbyttinga av arbeidarane i selskapet. På toppen av dette kjempa også fagforeininga – med Oettler i spissen – for tariffavtale ved verksemda.

Frank Oettler har vore gjennom ei lang runde i det tyske rettsapparatet før han no endeleg fekk jobben attende ved HAVAG. Han er ikkje den einaste som er sagt opp av politiske grunnar, for antikommunismen/mccarthyismen er sterk i det tyske borgarskapet og i statsapparatet. Men den tyske arbeidarklassen er sterk, kampdyktig og slår raskt ring rundt offera for denne handsaminga i solidaritet.

Men no måtte sjefane kapitulera. Dette er ikkje berre ein siger for Oettler personleg, men óg ein siger for dei som har solidarisert seg med han. For solidaritet i praksis verkar.

Ross Gildea i det Irske Republikanske Sosialistpartiet uttalte følgende:

Den nåværende regjeringa i landet er en hån og en fornærmelse mot demokratiet. Regjeringa har vist at den ikke har noensomhelst respekt for innbyggerne i Irland. Vi står nå overfor en katastrofal situasjon; det internasjonale pengefondet (IMF) er gribber i tjeneste for verdenskapitalismen. Disse gribbene sirkler over Irland. Pengefondets (IMFs) innflytelse fører til en ødeleggelse og en forvitring av demokratiet i Irland og IMFs innflytelse fører også til ødeleggelse og en forvitring av Irlands uavhengighet. Pengefondets (IMFs) politikk vil også medføre en ødeleggelse av samfunnet i sosial betydning. IMF er arbeiderklassas fiende. Rullebladet til IMF i andre land bør være et varsko og en advarsel mot det som vil hende – nå også her i Irland. IMF forsvarer privatisering og de vil benytte en «resept» som vil føre til enda større arbeidsløshet i landet vårt. Dette vil bety at investorer i London og i New York vil ha en sterk innflytelse og makt over vår framtid. Og det vil bety at investorene i London og i New York også vil ha en sterk innflytelse og makt over framtida til ungdommen og de yngste i Irland. Vi i det Irske Republikanske Sosialistpartiet vil ikke sitte stille og se på mens enda en skremmende innstramming truer de mest sårbare i samfunnet. Det er jo alltid slik at det er de svakeste i det kapitalistiske samfunnet som må betale for konjunktursvingningenes berg-og-dalbanelogikk.

Han fortsatte:

Det er sjokkerende at den nåværende regjeringa i Irland, som har hatt fingrene borti hele den politikken som har ført til den herskende økonomiske krisa, fremdeles sitter ved makta. Like sjokkerende og skammelig er det at private finansinstitusjoner på en – for dem – effektiv måte kan presse folket i Irland for «løsepenger». Bankene må nasjonaliseres. Men, som vi har sett i Anglo-Irish Bank er det ikke tilstrekkelig med nasjonalisering. Både på det politiske og på det økonomiske området må vi her i Irland justere vår tenkning når det gjelder hva vi mener med ordet «demokrati». Vi behøver representanter som kan tilbakekalles av folket til enhver tid. Vi behøver en demokratisk arbeiderkontroll over enhver samfunnsinstitusjon som er vital i oppbygging av en bærekraftig økonomi. Våre nåværende politiske og økonomiske problemer, og vår nåværende politiske og økonomiske elendighet, er et tydelig bevis for behovet for de ovenfor nevnte forandringene. Det er tydelig at de som vandrer i maktas korridorer har bestemt å gå bort fra alt som har enhver likhet med et sosialt sikkerhetsnett for folket. Disse som vandrer i maktas korridorer oppmuntrer et ras ned til bunnen med hensyn til arbeidernes lønninger og med hensyn til arbeidernes levestandard. Tilstedeværelsen av IMF er ødeleggende for Irland. Masseutvandringa fra Irland vil fortsette. Vi trenger bare å se hva IMF foretok seg i Argentina og på Jamaica – for å ta to eksempler – for å erkjenne hva vi i Irland kan vente oss.

Aktivisten konkluderte med å uttale følgende:

Vi må sende en klar melding til den irske regjeringa, EU-byråkratene og IMF. Det irske folket vil slåss for sin uavhengighet. Det irske folket vil gå til motstand mot ethvert forsøk på å få arbeiderklassa til å betale for denne krisa. Det Irske Republikanske Sosialistpartiet vil fortsette å bekjempe de udemokratiske og skremmende harde kutta som retter seg mot folket i Irland. Dette gjelder både i republikken Irland, og i Nord-Irland. Vi i det Irske Republikanske Sosialistpartiet mener at folket må ut på gatene for å protestere mot kutta. Vi mener at det er den eneste måten som kan bidra til at situasjonen kan forandres. De partia som tilhører det etablerte er kun intersserte i makt. De partia som tilhører det etablerte vil ikke bidra til de radikale og grunnlaggende forandringene som vi i vårt parti krever. Derfor må vi reise oss og gjøre det sjøl.

Det Irske Republikanske Sosialistpartiet oppfordrer arbeidere, arbeidsløse og alle progressive krefter i Irland om å mobilisere for de kommende protestmarkeringene i Dublin den 27. november og den 7. desember.

(Oversettelse og tilretteleggelse for Tjen folket v. S.H.)

På heimesida til det svenske forsvaret går vervinga for fullt. Her blir det lokka med å vere med å «säkra människors rätt att leva i fred, frihet och demokrati, både i Sverige och i andra länder».

Sagt på ein annan måte betyr det å delta i okkupasjonen av Afganistan.

Men kva med alle dei som ikkje lar seg lure eller lokke av dei fine orda. Arbeidslause kan bli instruert til å søke jobbar i forsvaret, på likefot med at dei blir instruert til å søke på andre jobbar. Denne situasjonen har oppstått fordi man har erstatta verneplikt med yrkesarmé.

Og ikkje minst at Sverige tar del i USAs røvarkrig i Afganistan. Skal man misse arbeidsløysetrygda dersom ein seier nei til å dø i imperialismens teneste?

Massefattigdom er ikke lenger noe som forekommer kun i de underutvikla delene av verden. Med 17,7 % offisiell arbeidsløshet blant ungdommer i industrialiserte landene er dette også en realitet i de rikere delene av verden. Og særlig i Midtøsten og Nord-Afrika er kvinnene hardt ramma: For dem er arbeidsledigheten blant unge kvinner vokst til 30,3 %. 28 % av verdens unge lever i fattigdom – 150 millioner unge tjener mindre enn en euro pr dag. Studien beskriver en «tapt generasjon ungdom». Borgerskapet unner seg også luksusen å ikke lenger la ungdommen ta utdannelse. Mange unge forfaller også til rusmisbruk på grunn av elendigheten kapitalismen fører med seg.

Det er kapitalismen som er problemet, det er ikke «manglende tiltakslyst» eller at ungdommen har forandret seg siden dagens eldre var unge. De unge lider under kapitalismen, men er også nøkkelen til å forandre verden. Gjennom sitt raseri mot kapitalismen kan de forandre verden til et bedre sted – for alle – til et samfunn uten klasser og utbytting, til et kommunistisk samfunn.

Fasaden Sør-Afrika viser fram under mesterskapet er imponerende. Nye stadioner er bygd, og de ansatte og frivillige står på pinne for å vise landet fram fra si beste side. Men som vanlig fins det ei skyggeside også.

Sør-Afrika er utenom Brasil det landet i verden med størst forskjell mellom fattig og rik. Ifølge offisielle tall mista mer enn én million arbeidere jobbene sine på grunn av krisa i kapitalismen i løpet av 2009. Lønnene er lave, noe også de ansatte i fotball-VM har fått oppleve. Da en del VM-ansatte demonstrerte mot kutt i lønnene søndag 13. juni, skjøt politiet mot demonstrantene med gummikuler i tillegg til at de brukte tåregass.

Ønske om «sosial fred»

Den sørafrikanske regjeringa har uttrykt ønske om «sosial fred» under VM. Det betyr at protester blir slått hardt ned på, slik at sosial uro i vertslandet ikke havner i det internasjonale nyhetsbildet.

Denne måten å skape «klassefred» på, er svært omstridt. Sør-Afrika har en stor, militant arbeiderklasse. Fagforeninga for gruvearbeidere uttrykte det slik den 9. juni: «Problemene for de millionene av arbeidere og fattige i Sør-Afrika er større enn VM. De kommer ikke til å justere ned kampen for livet og ei lønn å leve av for at de som besøker landet, skal få et fredelig inntrykk».

Ulike fagforeninger har benytta muligheten til å fokusere på problemene i sørafrikansk arbeidsliv: En tre uker lang streik ved jernbanen og i havnene i mai sørga for lønnsforhøyelse. I Johannesburg har bussjåførene – som sørger for internkommunikasjonen under mesterskapet – også streika for høyere lønninger i forbindelse med VM.

Sør-Afrika er langt mer enn bare fotball-VM – de har også en sterk og militant arbeiderklasse som er klar for å kjempe for sine mål.

Fakta:

• Arbeidsledige: 77.100
• På attføring eller rehabilitering: 105.000
• AFP: 48.500
• Uføre: 341.400
• Total arbeidsstyrke i Norge: 2,62 millioner
• Andel nordmenn på trygd: 22 %
• Andel nordmenn som er uføre: 13 %
• Andel nordmenn som er arbeidsledige: 3 %
• Totale utbetalinger til uføre i 2008: 56,53 milliarder