Gå til meny

Program for Tjen folket

Her kan du lese Tjen folkets program. Vedtatt i 2008.

Vårt mål

«Marxismen består av tusenvis av sannheter, men de koker alle ned til én: det er rett å gjøre opprør mot reaksjonære!» Mao Zedong

I dag kunne hele Verdens befolkning levd fritt for nød og undertrykking. Men i stedet øker gapet mellom det rike Vesten og de fattige landene. Millioner sulter, mens mat ødelegges for å holde prisene oppe. Fattigdom er ikke bare vanlig i de avhengige landene, men omfatter også millioner av mennesker i Vesten.

Kapitalismens rovdrift fører til miljøkatastrofer som truer livsgrunnlaget på jorda. Jakten etter profitt skaper kriger og kriser. Det er et stort sprik mellom mulighetene til menneskelig frigjøring og framskritt, og fattigdommen og avmakten som milliarder av mennesker lever under i dag.

For at menneskeheten skal bli fri, må kapitalismen avskaffes fullstendig. Systemets kan ikke endres innenfor rammene av de lovene som dagens herskere har laget. Kapitalismen kan bare avskaffes gjennom en væpna revolusjon der borgerskapets herredømme styrtes og arbeiderklassen tar makta.

Dette programmet klargjør Tjen folkets strategi for revolusjon i Norge. Vår oppgave er å, ved hjelp av denne strategien, yte vårt bidrag i den internasjonale kampen for å skape en kommunistisk Verden.

Kommunismen innebærer at alle ressurser og verdier eies og styres av fellesskapet. En kommunistisk verden er en verden uten klasser og lønnslaveri. Den er en forutsetning for økologisk forsvarlig bruk av naturressursene og avskaffelse av kvinneundertrykkende og rasistiske strukturer.

Det er mennesker selv som må organisere seg for å skape den framtida vi vil ha. Arbeiderklassen i Vesten må alliere seg med arbeidere og fattigbønder i de fattige landene, til kamp mot den vestlige overklassen som er vår felles fiende. I bevegelser som slåss for kvinnefrigjøring og arbeiderrettigheter, mot miljøødeleggelser og rasisme, og i undertrykte folk sine spontane opprør mot undertrykking, finnes spirene til revolusjoner mot kapitalismen. Men bare virkelige kommunistpartier kan gå i spissen for å utvikle slike begrensa kamper til en kamp om samfunnsmakta, til en kamp om framtida.

Tjen folket arbeider for at det skal bli dannet et nytt revolusjonært kommunistparti i Norge. Et slikt parti må, som Tjen folket gjør i dag, bygge på marxismen-leninismen-maoismen, slik den i første rekke er utforma av Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao. Dette er den mest avanserte formen for revolusjonær teori i Verden i dag, og det tredje stadiet i utviklingen av en vitenskaplig kommunisme. Denne teorien må bindes sammen med erfaringene som er høsta av den norske og internasjonale arbeiderbevegelsen og kampen vi fører i dag. Vi har ingen interesser som skiller seg fra interessene til verdens arbeidere og undertrykte. Vi skal tjene folket.

Kapittel 1: Kapitalismen skaper kriser, kriger og grunnlaget for kommunismen

«Vi står i dag foran det skjebnesvangre valget: enten imperialismens triumf og ødeleggelsen av all sivilisasjon, og, som i det gamle Rom, avfolkning, ødeleggelse, degenerering, en eneste stor kirkegård; eller sosialismens seier.» Rosa Luxemburg

Sammenliknet med tidligere samfunnssystem, var kapitalismen et framskritt i menneskehetens historie. Den har utviklet produksjonen slik at sult og nød kunne vært avskaffa og det er skapt rom for å kjempe fram en del politiske og demokratiske rettigheter i deler av Verden.

Men kapitalismen er ansvarlig for død og ødeleggelser, folkemord og kriger i et omfang som savner sidestykke i historia. Daglig dør titusener av mennesker som følge av levekåra systemet tvinger dem inn i, mens rikdommene hoper seg opp i hendene til noen få kapitalister.

De framskrittsvennlige sidene ved kapitalismen har for lengst opphørt å være de mest vesentlige. Den kapitalistiske måten å produsere og distribuerer varer på, er ikke lenger det beste alternativet, tvert imot står den i veien for metoder som er mer effektive og vil komme langt flere til gode.

1.1: Kapitalismen – utbytting og muligheter for frigjøring

1.1.1: Kapitalismen er et økonomisk system som bygger på at borgerskapet tilegner seg verdier som skapes av arbeiderklassen gjennom lønnsarbeidet. Arbeiderne rår ikke over produksjonsmidler og må selge arbeidskrafta si for å leve. Arbeidskjøperne er interessert i å få arbeidskrafta billigst mulig og få tynt mest mulig arbeid ut av arbeideren. Arbeiderne på sin side har interesse av å beholde mest mulig av den verdien de skaper. Denne motsigelsen lar seg ikke løse under kapitalismen og vil alltid være en kime til klassekamp.

1.1.2: Siden grunnlaget for det kapitalistiske systemet er kapitalistenes utbytting av arbeiderne, kan arbeiderne ikke frigjøre seg uten å avskaffe systemet, og systemet kan ikke avskaffes uten at arbeiderne frigjør seg.

1.1.3: Kapitalismen har skapt både det økonomiske grunnlaget og de kreftene som trengs for å skape en kommunistisk verden uten utbytting, undertrykking og nød. Den viktigste av disse kreftene er arbeiderklassen, som må stå i spissen for skapelsen av en slik verden. h3. 1.2: Et verdensomspennende klassesystem

1.2.1: Kapitalismen vokste fram i enkeltland i Europa. Den utfordra det kolonisystemet som føydalmaktene hadde etablert, og skapte et nytt kolonisystem tilpassa si produksjonsform. På slutten av 1800-tallet var stort sett heile verden dratt med i det kapitalistiske systemet. Da gikk kapitalismen fra sitt frikonkurransestadium til det stadiet vi kaller for imperialismen. De imperialistiske stormaktene har delt opp hele verden mellom seg. De store multinasjonale selskapa kontrollerer det meste av verdenshandelen, råvaretilgangen og prisfastsettinga.

1.2.2: Under kapitalismen foregår det en stadig kamp om de økonomiske verdiene mellom kapitalgrupper og mellom kapitalistiske land og grupper av land, både med økonomiske og militære midler. Vi er nå inne i ei utvikling der kapital- og handelsreguleringer, som legger hindre i veien for at kapitalen kan flyte over landegrensene, blir avviklet. Dette kalles globalisering og har blitt framstilt som et nytt utviklingstrinn i kapitalismen. I virkeligheten er det en gjentakelse av tidligere faser i utviklinga av imperialismen. Slike forhold var for eksempel framherskende ved kolonimaktenes oppdeling av verden på 1800-tallet.

1.3: Utbytting, plyndring og kolonialisme

1.3.1: Framveksten av kapitalismen i Europa og seinere Nord-Amerika er historisk knytta sammen med hensynsløs internasjonal utbytting og plyndring av andre verdensdeler. Den opprinnelige befolkningen ble fratatt råderetten over naturrikdommene og verdiene de skapte. Mange steder blei den også redusert til et mindretall i sitt eget land, og hele folkegrupper er blitt utsletta eller trua med utsletting. Historia til kapitalismen er fylt av folkemord, utført både med våpen i hand og med økonomiske midler.

1.3.2: Selv om det gamle direkte kolonisystemet er avvikla, sørger nykolonialismen for at utbyttinga og plyndringa fortsetter. Borgerskapet i de imperialistiske landa, ofte i samarbeid med lokale kompradorborgerskap, kontrollerer fortsatt naturressurser, fabrikker, kredittinstitusjoner, transport og handel, og det får enorm profitt gjennom å utbytte arbeiderklassen i de undertrykte landa. Gapet mellom nord og sør fortsetter å vokse.

1.3.3: Under kapitalismen er det skapt enorme rikdommer, og på mange og viktige felt kunne behovene til hele menneskeheten vært dekt. Men dette skjer ikke. Rikdommen kommer ikke folk til gode. I stedet fører systemet til at flere og flere mister livsgrunnlaget sitt og presses ut i fattigdom og elendighet.

1.4: Kapitalismen ødelegger miljøet og fører til naturkatastrofer

1.4.1: Naturen setter de fysiske rammene for tilværelsen vår. Gjennom mange tusen år har vi ervervet oss de kunnskapene som utgjør vår tids vitenskap. På grunnlag av dette har vi omforma verden. Vår virksomhet gir oss økt kunnskap om naturens lover og gjør det mulig både å utnytte dem bedre og ta bedre hensyn til begrensningene de setter.

Livet på jorda er ikke statisk. Det er system i endring og i evig dialektisk bevegelse. Alle levende organismer samvirker hele tida, de utgjør en vev av liv som skaper og former levebetingelser for hverandre. Rakner veven, er det livsbetingelsene våre som rakner. Derfor er det nødvendig å bevare det biologiske mangfoldet, den rikdommen av arter evolusjonen har frambrakt.

1.4.2: For kapitalismen er rovdrift på naturen like grunnleggende som utbyttinga av menneskelig arbeidskraft. Jordbruksarealet reduseres. Mangelen på vann er et voksende problem. Overfiske truer viktige matressurser og dessuten levekår for kystfolk over hele kloden. Naturmiljøet raseres i raskt tempo. Alle områder i verden underlegges vareøkonomien. Det blir umulig å opprettholde samfunn og kulturer som er i pakt med naturen. Utryddinga av planter og dyr skjer nå i et større tempo og omfang enn da dinosaurene blei utsletta. Hovedårsaken til dette er rasering av artenes naturlige leveområder. Denne utryddinga truer store deler av jordbruket i den tredje verden.

1.4.3: Kapitalismen har vist seg ute av stand til å løse de enorme miljøproblemene. En sterk internasjonal opinion har tvunget gjennom regulering av utslipp fra industrien i mange land, men fortsatt øker forurensinga, og ingen områder på kloden er uberørt. Vi opplever såvel atomkatastrofer som «tradisjonelle» giftkatastrofer og -utslipp.

1.4.4: Når folk organiserer motstand mot naturødeleggelser i de industrialiserte landa, flytter kapitalistene ofte problema til fattige land i sør. Denne kapitalistiske rovdriften av naturen truer nå livsgrunnlaget på jorda.

Samtidig som kapitalismen presser stadig større deler av verden ut i nød og fattigdom, innebærer vareøkonomien og jakta på maksimalprofitt også et uhemma, sløsende forbruk i den rike delen av verden. Verken miljølovgiving eller markedstiltak for en «grønn kapitalisme» kan endre på dette. Den eneste løsninga er et samfunnssystem der målet for produksjonen ikke er profitt, men å dekke menneskenes behov. Et slikt system vil ikke automatisk løse alle miljøproblemene, men det vil fjerne den grunnleggende hindringen som i dag står i veien for å løse dem.

1.5: Imperialisme betyr nasjonal undertrykking, krig og revolusjoner

1.5.1: Imperialismen fører ikke bare til utbytting og nasjonal undertrykking av folk og nasjoner i den tredje verden. Det internasjonale borgerskapet konkurrerer også om dominansen i de ulike imperialistiske landa, der de største vare- og finansmengdene er konsentrert

Dette fører til at sjølråderetten til mange imperialiststater også undergraves. Organisasjoner som WTO og EU/EØS undergraver og fratar nasjonalstatene kontroll over naturressurser og økonomi. De innlemmes i stormaktenes militære sikkerhetssystem og utvikler servile politiske regimer.

1.5.2: Til tross for at vi i siste halvdel av det forrige hundreåret hadde ei formell avkolonisering, så blir den nasjonale undertrykkinga hardere og tar nye former. Kampen for nasjonal sjølråderett står sentralt i den antiimperialistiske kampen i alle deler av verden.

1.5.3: Sammenbruddet for Sovjet førte til at USA blei den totalt dominerende imperialistmakta. USA bruker denne styrken til å lede an i et felles, intensivert angrep fra kapitalistklassen i heile verden mot flertallet av folket i alle land.

1.5.4: Den ujamne utviklinga av styrkeforholdet til imperialistmaktene, fører til framvekst av nye rivaler, som EU-prosjektet, Japan og Kina. Et krakk i verdensøkonomien kan framskynde ei endring av styrkeforholdet mellom de imperialistiske stormaktene. Sjøl om dette igjen åpner mulighetene for antiimperialister til å spille på motsetningene mellom imperialistmaktene, så har historia vist oss at denne maktkampen også vil føre til mer død og fordervelse.

1.6: Ideologisk herredømme er et sentralt maktmiddel for borgerskapet

1.6.1: I alle samfunn skapes og gjenskapes ideologier eller forestillinger som bidrar til å rettferdiggjøre og reprodusere den rådende orden, slik at det ikke skal være nødvendig å ta i bruk åpne tvangsmidler.

1.6.2: Offentlige og private utdanningssystem og massemedier innpoder i folk at kapitalismen og klasseskilla er naturlige, nødvendige og fornuftige. Lønn framstilles som full betaling for det utførte arbeidet. Dermed skjules utbyttinga, og kapitalinntekter framstår som faktisk verdiskaping. Myten om staten som et nøytralt organ, heva over alle klasseinteresser, er et av kapitalens viktigste ideologiske våpen for å passivisere arbeiderklassen. Gjennom den autoriteten som ligger i tradisjon, posisjon og kultur, produseres det normer som binder oss opp til det eksisterende samfunnet og de maktforholda som ligger der.

1.6.3: Det borgerlige ideologiske herredømmet blei klart demonstrert ved sammenbruddet av det som makthaverne både i vest og øst framstilte som kommunisme. Mange aksepterte da markedsliberalismen og det borgerlige demokratiet som historias endepunkt. Særskilt har denne ideologien fått overtaket i de industrialiserte imperialistiske sentra. Individualisme fikk utvikle seg på bekostning av kollektive løsninger.

1.7: Kapitalistenes stat

1.7.1: Staten sikrer at den kapitalistiske produksjonsmåten består. Den legger forholda til rette for det private næringslivet og monopolas ekspansjon. Den stimulerer privatiseringspolitikken og subsidierer monopola gjennom utbygging av infrastruktur. Sjøl om store multinasjonale konsern i økende grad trår fram som de dominerende økonomiske aktørene, på tvers av alle landegrenser, vil borgerskapet alltid være avhengig av statsapparatet sitt.

1.7.2: Den overordna oppgava til staten er å sikre borgerskapets makt, om nødvendig med vold. Politi og militærapparat utgjør statens voldelige maktapparat. De skal være redskaper i kampen mot rivaliserende stater, men settes også inn for å holde eiga befolkning i sjakk om situasjonen skulle tilsi det. Når rivaliseringa mellom kapitalgruppene overskrir de økonomiske kampformene og rå makt blir brukt, er det den militære styrken som teller. Det borgerskapet som har den sterkeste militærmakta til rådighet, kan også tvinge fram økonomiske fordeler uten å gå så langt som til krig.

1.7.3: For å forpurre opprør og klassekamp har ethvert klassesamfunn etablert overvåkings- og kontrollsystem som arbeider både åpent og i det skjulte. Formålet er å vanskeliggjøre arbeidet til all opposisjon og forberede tiltak i tilfelle større samfunnsmessige kriser skulle oppstå.

1.8: Demokrati og diktatur

1.8.1: Demokratiet blei i utgangspunktet oppfunnet av den athenske statsmannen Solon. Systemet ga de lavere klassene (bortsett fra slavene og kvinnene) såpass stor innflytelse at de ikke ble fratatt æra si, men samtidig ikke så mye at de skulle få lyst på mer. At de lavere klassene fikk følelsen av innflytelse var hovedpoenget, ikke at de skulle ha like stor makt som de øvre klasser. På denne måten kunne de herskende klassene styre med mindre motvilje og protester fra de lavere klassene. Slik er det også i dag.

1.8.2: Som politisk system eksisterer kapitalismen under mange og ulike styreformer: parlamentarisme, korporativt samarbeid mellom staten og næringsorganisasjonene, autoritære diktatur og åpen fascisme. Det de kapitalistiske landa har felles, er at styreformene sikrer borgerskapets diktatur over arbeiderklassen og det arbeidende folket. De fleste rike og politisk stabile kapitalistiske landa har i dag forskjellige typer parlamentarisk demokrati.

1.8.3: I land som Norge bygger det politiske systemet offisielt på at det skal være ytrings- og organisasjonsfrihet og individuell rettssikkerhet. Men disse rettighetene er begrensa, og i de fleste land brytes de mer eller mindre. Også i Norge ser vi at demokratiet bare gjelder så lenge kapitalens interesser ikke trues for mye. De demokratiske rettighetene og prinsippa er likevel viktige for folkets kamp, og kommunister må slåss for å forsvare dem og utvide dem.

1.8.4: Tjen folket er ikke prinsipielle tilhengere av full organisasjons- og ytringsfrihet under kapitalismen. Vi støtter forbud mot hets av folk på grunnlag av nasjonalitet, religion, kjønn eller legning. Vi er for å forby fascistisk organisering. Slike begrensinger og forbud er et ledd i å utvide friheten til de mest undertrykka i samfunnet, samt å forsvare handlingsrommet for revolusjonære. Innskrenkinger i enkeltes frihet, er i slike tilfeller en sterk utvidelse av andres.

1.8.5: Det borgerlige demokratiet gir ikke arbeiderklassen makt over økonomi og statsapparat. Omfanget av arbeiderklassens demokratiske rettigheter justeres av i hvor stor grad de følger borgerskapets ønsker. I den grad arbeiderklassen jobber for egne interesser, blir hensyn til arbeiderklassen en taktisk vurdering fra borgerskapets side. Det er borgerskapet som avgjør om arbeiderklassen skal få viljen sin, og det er borgerskapet som setter grensene for hvilke områder arbeiderklassen kan få innflytelse på.

1.8.6: Revolusjonære kommunister får demokratiske rettigheter så lenge de ikke får stor nok oppslutning til at de blir en trussel for kapitalismen. Når dette skjer vil demokratiet bli avskaffa og borgerskapet blir nødt til å endre statsmakta si fra en demokratisk, til en rå og despotisk form for å ikke miste sitt herredømme. Å tro at borgerskapet vil gi fra seg alle sine privilegier, eiendommer og herskende stilling uten kraftig motstand, er farlig og naivt.

1.8.7: Borgerskapet, ikke folket, har makta i staten. Legitimiteten til det politiske systemet forutsetter at det i mange saker likevel inngås kompromiss. Folkets kamp har på ei lang rekke områder pressa gjennom sosiale reformer, og ført til lover som begrenser utbyttinga og til offentlige tjenester som delvis er unndratt markedskreftene. Men premissene for samfunnsutviklinga og demokratiet er likevel lagt av borgerskapets diktatur.

1.8.8: De vestlige landa, som roser seg av demokrati og rettssikkerhet, bidrar samtidig til å opprettholde korrupte og diktatoriske regimer i store deler av den tredje verden, dersom disse regima sikrer imperialismens økonomiske og politiske interesser. Imperialismen er et hovedhinder, ikke bare for virkelig frigjøring for folka i sør, men også for borgerlig demokrati i denne delen av verden.

1.9: Vilkåra for kommunisme modnes innafor kapitalismen

1.9.1: Slutten av det tjuende hundreåret framstod i den rådende propagandaen som en «ny vår» for kapitalismen. Likevel er virkeligheta at problema vokser for borgerskapet. Den såkalte «nye økonomien» tilfredsstiller ikke dets krav til profitt, noe som blir klarere ettersom automatiske systemer innføres på stadige flere felt i produksjonen. Stagnasjonen vi har sett de siste tiåra, med synkende vekstrate i bruttonasjonalproduktet til den kapitalistiske verdensøkonomien som heilhet, fortsetter. Dette står ikke i motsetning til at enkelte land kan oppvise stor vekst i perioder.

1.9.2: Den ikke-produktive og spekulative økonomien vokser. Det samme gjør den svarte økonomien. Omfordeling av merverdien gjennom valuta- og børsspekulasjon overgår langt varehandelen og investeringer i produksjon.

Likevel eksploderer vareproduksjonen som følge av den voldsomme produktivitetsøkninga. Men i stedet for at en mulig overflod blei delt på kommunistisk vis etter behov, reguleres produksjonen etter profittmulighetene. Varer ødelegges framfor å bli gitt til de stadig flere som ikke har råd til å kjøpe dem. Overproduksjonskriser og økte forskjeller mellom rike og fattige blir resultatet. Men siden disse overproduksjonskrisene ikke bare dreier seg om de toppene som reguleres under de gjentagende sykliske krisene, men er kronisk og blir stadig dypere, peker den også mot at sjølve produksjonssystemet er avleggs og må erstattes av et system som ikke er bygd på maksimal profitt for de enkelte kapitalistene.

1.9.3: Det er merverdiproduksjonen som skal holde den kapitalistiske konkurransen i sving. For at denne skal kunne holde tritt med den voldsomme økninga av kapitalmengden, trekkes nye områder inn i vareøkonomien. Dette er drivkrafta bak privatiseringa av velferds- og infrastruktursektorene.

Dette er en livredningsmanøver for kapitalen som fører til at velferdsstaten som sosial og politisk stabilisator raseres. Hvor lenge kapitalistene kan holde økonomien i gang ved å rane felleskassa, vil derfor også være et politisk spørsmål.

1.9.4: Det store flertallet av jordas undertrykte folk og nasjoner har i vår tid inga mulighet til å nå fram til økt velstand og større sosial trygghet. Verdenskapitalismen har som forutsetning at flertallet holdes nede i avhengighet og fattigdom. Dette blir vanskeligere og vanskeligere å skjule og blir et politisk problem for kapitalismen.

1.10: Opprørsbevegelser i den tredje verden er hovedkrafta i kampen for kommunismen

1.10.1: Det har i imperialismens epoke vært fire grunnleggende motsigelser i Verden. De har vært motsigelsen mellom arbeiderklasse og borgerskap, mellom undertrykte land og imperialistiske land, mellom sosialistiske land og kapitalistiske land og mellom de forskjellige imperialistiske landene som slåss om makt og markeder.

1.10.2: Det har veksla og vil fortsatt veksle hvilken av disse motsigelsene som er den viktigste til en hver tid. I dagens verden går hovedmotsigelsen mellom imperialismen, med USA som den hissigste aktør, på den ene siden og verdens undertrykte folk og nasjoner på den andre. Og det er de folkelige opprørsbevegelsene i den tredje verden som er hovedkrafta i kampen mot det imperialistiske verdenssystemet.

I sør er kampen mot halvføydale produksjonsforhold fortsatt sentral, særlig kampen for rett til jord og arbeid for millionmassene av småbønder og landarbeidere, som fortsatt utgjør hovedtyngden av arbeidsstyrken i mange av disse landa. Samtidig er det i disse landa at arbeiderklassen vokser raskest, og den spiller en stadig større rolle i den antiimperialistiske kampen der.

Ettersom dette stort sett er land med sterke halvkoloniale trekk, blir klassekampen fra arbeiderklassen også en del av den nasjonale kampen for sjølråderett og demokratiske rettigheter. Det er ikke den sosialistiske revolusjonen som umiddelbart står for døra i flertallet av disse landa. Men nasjonale og demokratiske revolusjoner kan føres videre over i sosialistiske revolusjoner dersom arbeiderklassen spiller den ledende rolla i disse kampene. Den antikoloniale kampen er i dag den viktigste krafta i kampen mot imperialismen. Den føres ikke bare med politiske og økonomiske midler, men også flere steder med våpen i hand.

Kapittel 2: Imperialiststaten Norge

«De sosialistiske partier som ikke viser gjennom hele sin virksomhet nå, under revolusjonen og etter at den har seiret, at de vil frigjøre de trellbundne nasjoner og bygge sine forbindelser med dem på grunnlag av et fritt forbund og et fritt forbund er bare en løgnaktig frase uten rett til fri løsrivelse – de partier ville begå forræderi mot sosialismen.» V. I. Lenin

Den private kapitalen i Norge har tradisjonelt vært lite konsentrert, helt fram til slutten av 1900-tallet. Staten og kommunene har spilt ei sentral rolle, både som eiere og gjennom politisk styring.

Til tross for bildet som blir tegna av Norge som nøytral, internasjonal fredsmekler, er den norske staten en lakei for stormaktsinteressene, særlig USAs og deltar i imperialistisk krig og okkupasjon.

Imperialismen preger og gjennomsyrer hele det norske samfunnet både økonomisk og ideologisk. Det norske borgerskapet deltar i vestens plyndring av land i Asia, Afrika og Sør-Amerika. Den ekstra profitten de tilegner seg bidrar til at utbyttinga og undertrykkinga av arbeiderklassen i Norge blir mindre hard.

2.1 Norge og imperialismen

2.1.1: Norge er en selvstendig stat der det norsk borgerskapet har makta. Det er kampen mellom klassene i Norge som avgjør utviklinga. Men denne indre utviklinga er svært nært knytta saman med utviklinga i verden. Norge er et lite og relativt svakt kapitalistisk land, og det er umulig å forstå utviklinga av motsetningene i Norge uten samtidig å analysere utviklinga av sammenhengen mellom Norge og resten av verden.

2.1.2: Det er svært sannsynlig at en sosialistisk revolusjon i Norge vil bli utløst av store internasjonale hendelser og kriser i hele det imperialistiske verdenssystemet. Norge er en del av det imperialistiske verdensmarkedet. Den norske økonomien er svært nært integrert med det imperialistiske verdensmarkedet. Utenlandske monopol driver i Norge, og norske monopol driver i utlandet.

Mye av produksjonen er retta inn på eksport, og mye av produksjonen, konsumet og økonomien i det hele tatt er avhengig av import. Store endringer i markedet, prisene, kriser, ny teknologi osv., må derfor også få store virkninger på økonomien og klassekampen i Norge.

2.1.3: Norge er selv et lite imperialistisk land. De norske monopola hever selv superprofitter i den tredje verden. De er imperialister som har interesse av at det imperialistiske økonomiske verdenssystemet holder fram med å fungere.

Norge har støtta undertrykkinga som USA, England og Frankrike har drevet i noen land. I andre tilfeller har Norge støtta noen frigjøringsbevegelser og land i den tredje verden. Solidaritet og fellesinteresser med vestlige imperialistmakter avgjør i noen tilfeller, mens press fra det norske folket og konkurransinteressene til store norske monopol avgjør i andre.

2.2: Rikt på ressurser, men lite sjølberga

2.2.1: De rike naturressursene, som har gitt den norske kapitalismen bein å stå på, gir også i dag nisjer den kan profittere på i den globale konkurransen. Fisk, skog, vannkraft og olje/gass er eksempler på dette. Næringsstrukturen er fortsatt prega av råvareutvinning og produksjon av halvfabrikater.

Norge er nå en av verdens største oljeeksportører, og utnyttinga av de norske gassressursene er bare i startfasen. Dette har svært stor betydning for klassekampen i Norge, for samfunnsutviklinga og for Norges forhold til andre land. Industrien er blitt særlig raskt nedbygd i Norge, og det som er igjen av den, er i stor grad basert på oljevirksomheta.

Som et resultat av denne næringspolitikken har det norske storborgerskapet eiendommer og fonds i utlandet som det kan bygge sin fortsatte eksistens på.

2.2.2: For folket i Norge ville det beste være om de enorme verdiene som skapes i landet, i større grad blei brukt til ei allsidig utvikling av det nasjonale næringsgrunnlaget – både for å styrke velferden og sjølbergingsgraden vår.

Men i stedet avvikles kontrollen over norsk industri og finans. I løpet av 1990-åra blei utenlandske direkte investeringer i Norge tredobla, mens konsesjonsvilkår og andre restriksjoner på bruken av de verdiene som skapes, minska. Norske storselskap kan ikke kreve rett til fri flyt av sin kapital, sine investeringer osv uten å gi tilsvarende motytelser til utenlandsk imperialistisk kapital. Norge er derfor en pådriver i den internasjonale utviklinga av frihandel, fri flyt av kapital og styrking av monopolas rettigheter i forhold til nasjonalstatene. Derfor ivrer det norske borgerskapet for EU-medlemskap og EØS- og WTO-avtaler.

2.2.3: Den norske oljepolitikken har i stor grad tjent USAs interesse av å kontrollere oljeproduksjonen i verden. Den norske gasspolitikken blir nå lagt om i tråd med krava fra EU. Slik tjener de norske politikerne de største imperialistmaktene. Å stille krav til oljepolitikken er en viktig del av den antiimperialistiske kampen i Norge.

2.2.4: Det vil alltid være arbeidsløshet under kapitalismen. Tendensen på verdensbasis etter den andre verdenskrigen er at de arbeidsløse øker både i antall og relativt. De gunstige vilkåra for den norske kapitalismen det siste tiåret har gjort at arbeidsløsheta likevel ikke er så stor her som i flertallet av de utvikla kapitalistiske landa.

2.3: Statskapitalisme under sosialdemokratiets ledelse

2.3.1: Staten har spilt og spiller ei sentral rolle i organiseringa av den norske kapitalismen, både i den nasjonalt prega oppbyggingsfasen og i omforminga vi nå ser til en mer aggressiv imperialistisk stat. Privatiseringa og dereguleringa er ikke uttrykk for at staten spiller ei mindre rolle. Den brukes i stor grad for å sikre denne utvidinga av markedsøkonomien og opptrer også sjøl som aktør i markedet. I Norge er det fortsatt slik at staten kontrollerer langt mer av næringsvirksomheta i landet enn tilfellet er i de fleste andre vesteuropeiske landa.

Staten har veldige inntekter av oljevirksomheta. Derfor er staten den overlegent største kapitalisten i Norge. Gjennom oljefondet er staten en internasjonal finanskapitalist, og StatoilHydro er et betydelig multinasjonalt selskap med imperialistisk virksomhet i mange land. Oljeinntektene blir altså brukt som kapital til å utbytte folket i andre land.

2.3.2: Staten sørger også for å øke utbyttinga gjennom skatter og avgifter. Norge har relativt sett svært høy skatt på arbeidsinntekter og forbruk, mens skatten på kapitalinntekter er svært lav. Dette misforholdet vokser. Samtidig legges det opp til at mange fellesgoder knytta til velferdsstaten skal bli sjølfinansierte.

2.3.3: Både gjennom personlige økonomiske eigeninteresser, gjennom direktør- og styreposisjoner i nøkkelbedrifter, gjennom offentlige utvalg og embetsverk, og gjennom regjeringsposisjon i mesteparten av etterkrigstida, har sosialdemokratiet spilt ei nøkkelrolle i den norske kapitalismen. Klassesamarbeidspolitikken har vært basisen for dette.

2.4: Et patriotisk folk og et unasjonalt borgerskap

2.4.1: Kapitalismen blei bygd opp samtidig med kampen for nasjonal uavhengighet, og bosettings- og næringsstrukturen i denne perioden la grunnlag for en sterk allianse mellom arbeidere, bønder og fiskere. Dette er noe av bakgrunnen for at Norge to ganger har sagt nei til EU.

2.4.2: Etter den andre verdenskrigen blei Norge sterkt knytta til USA. De siste tiåra har den økonomiske utviklinga og de politiske kontaktflatene også ført den norske staten nærmere inn i EU-prosjektet. Gjennom EØS-avtalen blir en stor del av ny norsk lovgiving bestemt av EU og ikke av norske myndigheter. Å gjenvinne den norske sjølråderetten gjennom å kreve oppheving av EØS-avtalen, er avgjørende for klassekampen i Norge på svært mange områder.

2.4.3: Dagens imperialisme gjør at også små imperialistiske land utsettes for en sterkere hegemonistisk politikk fra stormaktene. Det gjelder også for Norge.

Det norske borgerskapet trenger økt profitt på det internasjonale markedet for å vokse. Samtidig gis utenlandske kapitalister friere bane til å utbytte den norske arbeiderklassen. Jakta på profitt i utlandet og «salget av Norge» er to sider av samme sak.

Borgerskapet er ikke sterkt nok til å sikre sine interesser aleine når det skal ut i verden på profittrov. Det må tilpasse seg de økonomiske kjørereglene stormaktene dikterer og få beskyttelse av deres militærmakter. Dagens omlegging av det norske militærapparatet tilpassa den nye Nato-doktrina til USA er et eksempel på Norges avhengighetsforhold. Militærapparatet knyttes sterkere til de imperialistiske storebrødrene i takt med den økonomiske satsinga i utlandet. Forsvar av norsk territorium er blitt ei underordna sak. Det viktigste er å sikre borgerskapets investeringer i utlandet.

2.5: Kapitalismen bygger ned distrikts-Norge

2.5.1: Kyst-Norge er sentralt i norsk vareproduksjon, og fiske og oppdrett er blant de viktigste eksportnæringene. Sjøl om sysselsettinga i jordbruk og fiske har minka gjennom heile 1900-tallet, spiller disse næringene fortsatt ei heilt avgjørende rolle for bosettinga i distrikts-Norge.

2.5.2: Kapitalismens ujamne utvikling skjerper også i Norge motsetninga mellom by og land, sentrum og periferi. Hardere effektivitetskrav i landbruket fører til avfolking og miljøødeleggelser. Matvareproduksjonen blir undergravd og lokale arbeidsplasser forsvinner ut av landet. Byer og tettsteder vokser på utkantstrøkas bekostning.

2.6: Den samiske nasjonen og nasjonale minoriteter undertrykkes

2.6.1: Den norske staten er grunnlagt på territoriet til to nasjoner, den samiske og den norske. Koloniseringa har delt den samiske nasjonen mellom fire stater. Den norske staten har systematisk ranet til seg samisk land og undertrykt samisk økonomi, kultur og språk. I tillegg til den samiske urbefolkninga, er kvener og romanifolk utsatt for undertrykking

2.6.2: Sapmi er de land- og vannstrekninger som fast, kontinuerlig og gjennom uminnelige tider er brukt av samene. De tilhører det samiske folket og bare det har bruks- og råderett over dem. Dersom samene skal få virkelig sjølråderett i sitt land, må statene gi avkall på sin påståtte eiendomsrett der. Dette må gjelde ubetinget der samene i dag har flertall.

2.6.3: Det samiske folket har som nasjon krav på nasjonal sjølråderett, det vil si rett til sjøl å bestemme si nåtid og framtid på alle områder, også til å opprette sjølstyre innafor et bestemt geografisk område. Ingen inngrep i samisk land kan skje mot samisk vilje uttrykt gjennom institusjoner de sjøl oppretter. Disse overtar full råde- og styringsrett over alt som skjer i samisk land. De har vetorett i forhold til statene, og kan nekte ekspropriasjon. Dersom samene ønsker det, har de også rett til å løsrive seg fra statene de i dag er underlagt og å opprette en egen stat.

Kapittel 3: Klasser og klassekamp i Norge

«Historien om alle samfunn fram til nå er historien om klassekamper. Fri mann og slave, patrisier og plebeier, baron og livegen, laugsborger og svenn, kort sagt undertrykker og undertrykte sto i en stadig motsetning til hverandre, førte en uavbrutt, snart skjult, snart åpen kamp, en kamp som hver gang endte med en revolusjonær omdanning av hele samfunnet, eller med de kjempende klassenes felles undergang.» Det kommunistiske manifest

Klasser er store grupper mennesker som skiller seg fra hverandre ved den plassen de har i et historisk bestemt sosialt produksjonssystem. De skiller seg fra hverandre etter

  • eiendomsforholda til produksjonsmidla
  • rolla i den sosiale organiseringa av arbeidet
  • størrelsen på sin andel av den sosiale rikdommen og måten de får den på

Utviklinga av kapitalismen forenkler klassemotsigelsene. I Norge er borgerskapet og arbeiderklassen de viktigste klassene som står mot hverandre. Mellom disse to klassene står småborgerskapet som deler seg i mange ulike grupper.

I klassesamfunnet vil det finnes grupper og lag som står i overgangen fra den ene til den andre klassen. Utviklinga av høgere utdanning, den industrielle revolusjonen som pågår, og endringen av arbeidslelinga, fører til forandringer i klasseforholdene. Men dette endrer ikke på de grunnleggende klasseforholdene. Nye yrker og mellomlag vil oftest høre til småborgerskapet, arbeiderklassen eller overgangen mellom dem.

Kvinnenes inntog på arbeidsmarkedet og den økte innvandringen har endret det norske klassesamfunnet. Det er blant kvinner og innvandrere i de lavere sjiktene av arbeiderklassent at vi i dag finner de med størst objektiv interesse av revolusjon i Norge.

3.1: Hovedmotsigelsen i Norge

Under kapitalismen går den grunnleggende motsigelsen mellom samfunnskarakteren til produksjonen og den private karakteren til eiendommen. Når det gjelder klasseforholda, så kommer denne motsigelsen fram i motsigelsen mellom borgerskapet og arbeiderklassen. I dag er dette hovedmotsigelsen som styrer og påvirker utviklinga av alle andre motsigelser i det norske samfunnet.

3.2: Borgerskapet

3.2.1: Borgerskapet er den klassen som bygger på kapitalistisk utbytting av lønnsarbeid. Borgerskapet eier og kontrollerer de viktigste produksjonsmidlene. Herredømet over produksjonsmidlene kan ta form av privat eiendom eller av at staten eier virksomheter.

3.2.2: Til borgerskapet hører både små kapitalister, lederne av de største imperialistiske monopola og lederne i de statskapitalistiske virksomhetene. Det gjelder enten kapitaleiendommen tar form av industri, transport, stor kapitalistisk gårdsdrift osv., eller eiendom til penger som blir brukt til spekulasjon. Til borgerskapet hører også de øvre sjikta i ledelsen av statsadministrasjonen og hæren, de kapitalistiske virksomhetene og de store organisasjonene, og de rike spissene blant de intellektuelle.

3.2.3: Hele borgerskapet har felles interesse av å forsvare kapitalismen og er derfor fiendtlig til den sosialistiske revolusjonen. Men innafor borgerskapet er det monopolborgerskapet som har makta.

3.2.4: Borgerskapets diktatur i Norge tar form av et monopolkapitalistisk diktatur. Monopolkapitalistene i Norge er de som hersker over de største private monopola og toppene i statsbyråkratiet, spesielt de som styrer over den kapitalistiske eiendommen til den norske staten. Toppbyråkratene i DNA og LO og de som forvalter den byråkratkapitalistiske eiendommen til DNA og LO må regnes til monopolborgerskapet.

3.2.5: Borgerskapet er fullt av indre motsigelser. Det monopolistiske borgerskapet nytter makta si til å ta superprofitter. De ikke-monopolistiske kapitalistene blir ofte pressa og utkonkurrerte. Det finnes motsigelser mellom ulike monopolgrupper, mellom privat og statlig kapital, mellom kapitalister som står i kontakt med ulike utenlandske imperialistiske monopol, mellom ulike byråkratiske klikker osv. Men som helhet er disse motsigelsene i regelen underordna motsigelsen til arbeiderklassen.

3.2.6: I borgerskapet vil det finnes enkelte progressive individer som vender ryggen til klasseinteressene sine og støtter arbeiderklassen.

3.3: Arbeiderklassen

3.3.1: Arbeiderklassen får levebrødet sitt bare av å selge arbeidskrafta si. Den moderne areiderklassen er et produkt av storindustrien. Der har den blitt organisert, trena, herda og disiplinert. Arbeiderklassen er den første klassen i verdenshistorien som er i stand til å ta makta selv etter å ha gjennomført en revolusjon, og ikke la makta gå over til nye utbyttere.

3.3.2: Bare arbeiderklassen er en helt gjennom revolusjonær klasse, for bare denne klassen har alt å vinne og ingenting å tape på å styrte kapitalismen.

3.3.3: Til arbeiderklassen hører arbeiderne i industri, gruver, bygg og anlegg, transport og lager, arbeidere i jordbruk og fiske, arbeidere i helse og omsorg og de laveste delene av funksjonærer i kontor, handel, samferdsel og tjenestenæringer. Arbeiderne i storindustrien og de største arbeidsplassene som hører til kjernen i arbeiderklassen.

3.3.4: I Norge i dag har arbeiderklassen flere forbruksvarer og kortere arbeidstid enn de hadde for femti og hundre år siden, og den har rett til å organisere seg og ytre seg. Disse forbedringene av den norske arbeiderklassen sin stilling har tre hovedårsaker som i dialektisk samspill har drevet fram den norske velferden og velstanden. Den første årsaken er arbeiderklassens klassekamp, først og fremst gjennom fagforeninger. Den andre er den vestlige imperialismens plyndring verdens fattige land og folk. Den tredje er det norske borgerskapets objektive interesse av utdanna arbeidskraft og stabile politiske forhold. De grunnleggende klasseforholdene og maktforholdene som folket lever under i Norge er uendret, selv om disse relativt gode levekårene gjør arbeiderklassen i Norge mindre mottakelig for revolusjonær tenkning enn i fattige land i den tredje verden.

3.3.5: Den historiske oppgava til arbeiderklassen i Norge er å gjøre sosialistisk revolusjon, opprette arbeiderklassens diktatur og forberede utviklinga fram til kommunismen. Dette er ei sak for hele det arbeidende folket i Norge, medregna flertallet i jordbruk og fiske og blant de intellektuelle. Men kjernen i arbeiderklasssen må gå i ledelsen og ta de tyngste løfta i kampen for sosialismen.

3.4: Småborgerskapet

3.4.1: Småborgerskapet favner både om grupper som eier produksjonsmidler eller virksomheter i jordbruk, varehandel, småindustri i liten målestokk osv., og intellektuelle og funksjonærer som har ei forholdsvis sjølstendig stilling og særlige kvalifikasjoner, enten de er fastlønte eller har sjølstendig yrke. Noen småborgere har store ønsker og sjanser til å arbeide seg opp og bli velstående. Andre blir ruinerte i konkurransen. Svært mange av dem har ei stilling som er nær den arbeidere står i.

3.4.2: Fordi småborgerskapet står i ei mellomstilling og er knytta til så ulike former for virksomhet, er den lite enhetlig. Noen grupper vil støtte arbeiderklassen, andre støtter borgerskapet, mens andre igjen vakler hit og dit. Men storparten av småborgerskapet er mennesker som lever av sitt eget arbeid og har objektive interesser av sosialistisk revolusjon i Norge.

3.4.3: Det er umulig for småborgerskapet å ta makta i Norge og danne et småborgerlig samfunn med en småborgerlig økonomi. Derfor må småborgerskapet knytte seg til borgerskapet eller arbeiderklassen i klassekampen.

3.4.4: Fra ståstedet til arbeiderklassen er det særlig to deler av småborgerskapet som det er viktig å vinne over. Småbrukerne i jordbruket og fiskerne som står i same stilling som dem, er arbeiderklassen viktigste allierte på landsbygda.

Her må vi også rekne med halvproletariatet på landsbygda. Dette er småprodusenter som lever delvis av lønnsarbeid. De står med det ene beinet i arbeiderklassen og er i ferd med å bli arbeidere. I jordbruket er småbrukerne og halvproletarene til sammen det store flertallet.

3.4.5: Om arbeiderklassen skal seire, trengs det en klasseallianse med arbeidsfolk på landsbygda. De breie laga av de arbeidende intellektuelle lever et liv som i materiell standard ikke skiller seg mye fra livet til arbeiderklassen. De er og en nødvendig alliert om arbeiderklassen skal kunne seire.

3.4.6: Blant de mest privilegerte gruppene i småborgerskapet og i de politisk mest tilbakeliggende delene vil den borgerlige reaksjonen finne reserver og faste allierte. arbeiderklassen må forsøke å vinne så store deler av småborgerskapet som mulig over til seg, og i det minste forsøke å nøytralisere de som ikke kan vinnes over, slik at de ikke blir faste allierte med borgerskapet.

3.5: Arbeideraristokratiet

3.5.1: Så lenge kapitalismen har det vært privilegerte og borgerliggjorte mindretall i arbeiderklassen, spesielt i de rikeste og mest utvikla kapitalistiske statene. Dette arbeideraristokratiet som Marx og Engels kalte det, har alltid utgjort et viktig grunnlag for borgerlig politikk i arbeiderbevegelsen. Imperialismen gjorde det mulig for borgerskapet i imperialistiske land å kjøpe opp et lag av arbeiderklassen ved hjelp av superprofitten.

3.5.2: I Norge i dag kommer arbeideraristokratiet fra de bedrestilte, øverste lagene av arbeiderklassen og ved at arbeidere som blir tillitsmenn eller får politiske verv får særskilte privilegier. Stillinga deres er prega av at noen av dem har sjanser til å avansere ut av arbeiderklassen og bli småborgere og borgere. Noen arbeideraristokrater blir rekrutterte til monopolborgerskapet. De går fra byråkratiet omkring de parlamentariske organene, i politiske parti og i fagbevegelsen til toppstillinger i Arbeiderparti- og LO-apparatet, i statsbyråkratiet eller til stillinger i ledelsen for statsvirksomheter og private virksomheter.

3.5.3: Arbeideraristokratiet spiller ei viktig rolle for borgerskapet. De utgjør en forholdsvis stor grobunn for borgerlige ideer i arbeiderklassen, og er grunnlaget for ei stor gruppe borgerlige arbeiderledere som kjemper for å holde utbyttinga ved lag og borgerskapet ved makta.

Arbeideraristokratiet utgjør også et utgangspunkt for at støtten til sjåvinisme og imperialisme kan spre seg i deler av arbeiderklassen. Så lenge USA er i framgang, arbeider toppsjiktet i arbeideraristokratiet i Norge for å styrke USA-imperialismen sine posisjoner i Norge.

3.5.4: For arbeiderklassen er det viktig å slåss mot at arbeiderledere og tillitsmenn utvikler seg til byråkrater som skiller seg fra arbeiderklassen. Det er viktig å utnytte de motsigelsenne som finnes mellom de øvre og nedre sjikta i arbeideraristokratiet og mellom grupper som er knytta til ulike deler av borgerskapet, og skille det store flertallet i hele laget fra borgerskapet i flest mulig saker. Arbeiderklassen må løsrive seg fra innvirkningen fra de mest iherdige representantene for kapitalistklassen i arbeideraristokratiet.

3.6: Filleproletariatet

3.6.1: Filleproletariatet er ingen klasse, men et sjikt på bunnen av samfunnet. Det er hardt undertrykt og lever i sosial nød som borgerskapet prøver å skjule. Det kommer fra flere klasser. Det favner blant annet om yrkeskriminelle, prostituerte og alkoholikere som ikke lenger klarer å arbeide.

3.6.2: Flere faktorer gjør at filleproletariatet over tid øker, blant annet det at mange arbeidere blir kasta ut av produksjonen på grunn av kriser og utvikling av produktivkreftene, mangelen på arbeidsplasser og skoletilbud til ungdom, og spredningen av narkotika. Filleproletariatet danner grunnlag for forbrytelser og kriminalitet som i stor grad rammer arbeidsfolk.

3.6.3: Filleproletariatet er offer for motsigelsene under kapitalismen. Men fordi folk i dette sjiktet er så demoralisert at de som oftest ikke gjør motstand, kan de for det meste ikke bli noen viktig alliert for arbeiderklassen. Unntakene er de delene av filleproletariatet som ligger nærmest arbeiderklassen og har mer eller mindre faste jobber.

Mange filleproletarer blir rekruttert som redskaper for kapitalistiske storspekulanter i narkotikasalg, prostitusjon og annen kriminell virksomhet. I filleproletariatet finnes det også folk som kan brukes av reaksjonære til angrep mot arbeiderklassen.

3.6.4: Arbeiderklassen må forsøke å gjøre det mulig for filleproletariatet å komme ut av stillingen sin. Det må kjempe mot årsakene til at folk blir filleproletarer og mot kriminaliteten og narkomanien som sprer seg når filleproletariatet vokser.

Arbeiderklassen må også kjempe mot urettferdig undertrykking av filleproletariatet, som for eksempel politivold. Den eneste varige løsninga på problemet til filleproletariatet er å avskaffe de kapitalistiske samfunnsforholda, som vil ødelegge mennesker og gjøre dem til filleproletarer så lenge kapitalismen fins.

3.7: Fagbevegelsen

3.7.1: Fagbevegelsen er arbeiderklassens viktigste masseorganisasjon. Dens oppgave er å slåss for bedre lønns- og arbeidsforhold, for den demokratiske retten til å være fagorganisert og for avtaler som sikrer mulighetene til å ha gode vilkår for å drive fagforeningsarbeid, i tillegg til at den tar opp politiske spørsmål i vid forstand.

Fagbevegelsen kan være skole i å utvikle ledere for arbeiderklassen i masseomfang, kunnskap som trengs både i den daglige økonomiske og politiske klassekampen, og i kampen for arbeiderklassens strategiske mål om kommunisme.

3.7.2: Borgerskapet ser også fagbevegelsens rolle. Strategien er enten å knekke den eller å erobre den innenfra og binde den opp i korporative avtaler og organ knytta til klassesamarbeidssystemet. For den norske arbeiderklassen er tilknytningen til Arbeiderpartiets toppsjikt den viktigste politiske og organisatoriske bindinga til borgerskapet.

Å bryte ned denne sammenbindinga og gå mot sosialdemokratiets politikk er derfor et avgjørende strategisk spørsmål. Det betyr kamp for en fri og uavhengig fagbevegelse som river seg løs fra klassesamarbeidssystemet og partistyringa og sprenger de politiske rammene som sosialdemokratiet setter for fagbevegelsens virksomhet.

3.7.3: Kommunistenes rolle i fagbevegelsen har vært å gå i spissen mot klassesamarbeidslinja og for klassekamp. Kommunistene har historisk spilt ei viktig rolle både som ledende og opposisjonelle i fagforeningene. Dette har vært en medvirkende årsak til at arbeiderklassen har vunnet viktige seire. Men dette er ikke nok for kommunister – vi kjemper for arbeiderklassens endelige frigjøring, det klasseløse samfunn.

Kapittel 4: Kvinneundertrykking, kvinnefrigjøring og homofil kamp

«Kvinner holder halve himmelen oppe – de skal erobre den!» Mao Zedong

Kapitalismen har overtatt den tusenårige kvinneundertrykkinga og vevd den inn i sitt økonomiske system. Helt siden kapitalismens barndom har kvinnene kombinert lønnsarbeid med ansvaret for arbeidet som trengs for at arbeiderklassen og det arbeidende folket skal overleve, oppfostre barn og fortsette å være effektiv arbeidskraft.

Det er borgerskapet som klasse som tjener på kvinneundertrykkinga. Samtidig gir undertrykkinga menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket ei rekke materielle, sosiale og psykologiske fordeler. Og den har sterk innvirking på selvoppfattelsen og verdensbildet deres.

Gjennom kvinneundertrykkinga bindes menn i en delvis allianse med sin eigen klassefiende. Menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket må kjempe mot si rolle som undertrykkende kjønn for å fri seg fra posisjonen som undertrykt klasse. Mannssjåvinisme er klassesamarbeid.

Noen grupper kvinner utsettes i tillegg for andre former for undertrykking. Dette gjelder bl.a lesbiske og minoritetskvinner. Det er en styrke for kvinnekampen og klassekampen at disse gruppene organiserer seg særskilt, i tillegg til å delta i felles kvinneorganisering og kvinnekamp.

4.1: Familien

4.1.1: Kapitalismens lønnsarbeid og utbytting bygger på at familien som institusjon er en økonomisk grunnenhet med ansvar for forsørging og reproduksjon Familien sikrer også at borgerskapets eiendom videreføres gjennom arv. Dette forutsetter kontroll av kvinners seksualitet og legger grunnlaget for ideene om menns eiendomsrett til kvinner og barn.

4.1.2: Familien er grunnleggende i systemet som opprettholder maktforholdet og arbeidsdelinga mellom kjønna, og den skaper ideologiske og psykologiske strukturer som styrker disse. Familieinstitusjonen som en økonomisk enhet, kan ikke oppløses uten at lønnsarbeidet og privateiendommen oppheves.

4.2: Kampen om kvinnekroppen

4.2.1: Kapitalismen bryter ned samholdet mellom folk ved å gjøre alt til spørsmål om kjøp og salg. Kjærlighet, vennskap og solidaritet får trange kår. Til og med de mest intime mellommenneskelige forholda blir gjort om til profittskapende virksomhet. Prostitusjon og pornografi gjør kroppen til en vare.

4.2.2: Millioner av mennesker tvinges til et liv som sexslaver. Veksten i prostitusjon og porno er ødeleggende for enhet og kampfellesskap mellom kvinner og menn i arbeiderklassen. Den kvinnefiendtlige ideologien i porno og prostitusjon rammer alle kvinner.

Prostitusjon og menneskehandel er en integrert del av det kapitalistiske økonomiske systemet. Prostitusjons- og pornoindustrien er i dag en profittmaskin på linje med våpen- og narkotikahandel.

4.2.3: Selvbestemt abort var den viktigste seieren for kvinnene etter stemmeretten. Sjølbestemt abort er en grunnleggende forutsetning for kvinners råderett over eigen kropp og eige liv. Abortmotstanderne prøver stadig å uthule denne retten, og bruker nye teknologiske og medisinske landevinninger som brekkstang, i tillegg til moralsk agitasjon for å påføre abortsøkende kvinner skyld og skam. Kampen for råderett over eigen kropp og eige liv handler også om rett til seksualundervisning og trygge prevensjonsmidler, og rett til å velge mellom medisinsk og kirurgisk abort.

4.2.4: En av de undertrykkingsmekanismene som er i sterk vekst er skjønnhetstyranniet. Ideen om idealkroppen spres i dag aktivt av mote- og kroppsindustri, missekonkurranser og medier. Presset fra «idealet» fører til at både menn og kvinner blir misfornøyde med kroppene sine. Særlig hardt rammes unge jenter.

4.3: Kvinnene i det norske klassesamfunnet

4.3.1: Kvinnene i Norge har gjennom aktiv kamp kommet langt i retning av formell likestilling i lovverket. Kvinnene utgjør nesten halvparten av arbeidsstyrken og finnes i alle yrker. Dette opphever ikke kvinneundertrykkinga som er innbakt i måten samfunnet er organisert på, økonomisk, politisk, sosialt, kulturelt, i de rådende ideologier og i menns undertrykking av kvinner. Menns og kvinners liv er forskjellige, sjøl når de lever under samme tak. Vanligvis tilpasser kvinnene lønnsarbeidet sitt til arbeidet i familien, mens menn gjør omvendt.

Nettopp motsigelsen mellom på den ene sida de store endringene som har skjedd i kvinners liv og muligheter, og på den andre sida det at den grunnleggende kvinneundertrykkinga ikke er avgjørende endra, skaper grunnlag for opprør.

4.3.2: Retten til økonomisk sjølstendighet er et grunnleggende kvinnekrav. Kvinnedominerte yrker er lavere lønna enn mannsdominerte. Kvinnene tjener mindre fordi mange kvinner jobber deltid, dels på grunn av omsorgsoppgavene hjemme og dels fordi de ikke får andre jobber. Mange har også ulike former for korttidskontrakter og kontrakter uten fast arbeidstid.

4.3.3: Privatisering og nedskjæring i offentlig sektor er spesielt alvorlig for arbeiderkvinner, både som brukere og arbeidstakere. Kvinner trenger i større grad tjenestene i offentlig sektor for å få redusert privat omsorgsansvar og slik ha mulighet til full yrkesdeltaking. Kvinner utgjør også flertallet av de eldre pleietrengende og av dem som jobber i offentlig sektor. Privatisering og nedskjæring betyr alvorlige angrep på kvinnenes fagforeninger og oppløsning av viktige kvinnekollektiv. Dagens store fagforeninger, kollektive avtaler og et nokså samkjørt tillitsvalgtapparat gjør det enda mulig å organisere seg for forsvar av rettigheter og for krava om sekstimersdag og heving av kvinnelønna.

4.4: Vold mot kvinner

4.4.1: Vold mot kvinner, inkludert seksualisert vold, er en følge av kvinneundertrykkinga og kvinneforakten i samfunnet. Samtidig bidrar den til å opprettholde maktforholdet mellom kvinner og menn og styrke kvinneforakten.

Vold mot kvinner skjer oftest i hjemmet. Det er her de har statistisk størst risiko for å bli utsatt for incest, bli slått og/eller voldtatt. Tross langvarig arbeid fra krisesenter- og kvinnebevegelsen for øvrig, er denne volden fortsatt usynliggjort, bagatellisert og fortia.

Andre former for vold mot kvinner, som tvangsekteskap, kjønnslemlesting, steining og æresdrap, er kvinneforakt satt i system, dette må bekjempes.

4.4.2: Porno og prostitusjon nører også opp under og legitimerer vold mot kvinner. Prostitusjon er vold mot kvinner, ikke arbeid.

4.5: Lesbisk og homofil frigjøring

4.5.1: Den borgerlige familien opprettholder de kapitalistiske makt- og utbyttingsforholdene. Lesbisk og homofil kjærlighet bryter med disse forholdene. Dette er en viktig grunn til undertrykkinga av homofile og lesbiske. Den homofile frigjøringskampen har felles interesser med kampen for kvinnefrigjøring.

4.5.2: Retten til å være den man er og elske den man vil, er grunnleggende menneskerettigheter. Frihetens rike er utenkelig uten at folk også får frihet og sjøltillit til å utfolde si kjærlighet og sin seksualitet.

4.5.3: Homofile og lesbiske opplever i samfunnet en undertrykking som kan sammenliknes med rasisme. Mange holder legningen si skjult av frykt for vold, mobbing og sosial utestenging. Dette er av de mest underkjente problem i samfunnet.

Lesbiske og homofile har oppnådd viktige formelle seire, som retten til å inngå partnerskap. Felles ekteskapslov og like muligheter som heterofile for adopsjon, er viktige krav framover. Det er utstrakt vold mot homofile og lesbiske i samfunnet, og sjølmordsprosenten blant unge homofile er høy.

4.6: Kamp mot borgerlig feminisme

4.6.1: I kvinnekampens historie går det et skille mellom marxistisk og proletær kvinnekamp og borgerlig og småborgerlig feminisme. Kvinner i arbeiderklassen har andre objektive interesser enn borgerskapets kvinner. Dette får konsekvenser for teori og praksis i kvinnekampen.

4.6.2: Borgerlig og småborgerlig feminisme ser motsigelsen mellom kvinner og menn som den mest grunnleggende motsigelsen i menneskesamfunnet. Den biologiske forskjellen blir ofte holdt fram som rota til kvinneundertrykking.

Marxismen viser at den historiske underordninga av kvinner henger sammen med opprettelsen av klassesamfunn. Før klassesamfunnene oppstod, levde mennesker i forskjellige typer stammesamfunn. Mange av disse samfunnene praktiserte morsrett og kvinner kan ha vært dominerende. Det er først når privateiendommen og klassene oppstår, at farsrett og systematisk kvinneundertrykking oppstår.

Rota til kvinneundertrykking er økonomisk og sosial. Borgerlige teorier om kvinneundertrykking legger hovedvekt på ideologi og formelle rettigheter. Kommunister må legge hovedvekt på kamp mot de økonomiske og sosiale forholda som undertrykker arbeiderkvinner spesielt og knytte den sammen med klassekampen for kommunisme.

Kapittel 5: Rasistisk undertrykking og innvandring til arbeiderklassen

«Tidligere var det gjengs å tro at verden fra uminnelig tid er delt i høyere og lavere raser, i fargede og hvite – og av dem er de første udugelige til sivilisasjon og av skjebnen fordømt til å være utbyttingsobjekter, de andre derimot er de eneste bærere av sivilisasjonen og kalt til å utbytte de første. Denne legenden må nå betraktes som knust og kastet på skraphaugen.» Josef Stalin

Ideen om de såkalte menneskerasene har sin rot i sosiale og økonomiske strukturer, ikke i menneskenes biologiske forskjeller. Det har eksistert fremmedhat og diskriminering også før kapitalismen, men rasismen som ideologi har vist seg svært nyttig våpen for koloniherrer og imperialister. Nasjoner og folk settes opp mot hverandre, og kampkrafta deres svekkes.

Kjerna i rasismen er en deterministisk tenkning som sier at menneska har forskjellig verdi og muligheter ut fra hvilken «rase» de er født inn i. En tilsvarende tenkning er i ferd med å danne seg rundt genetikken ettersom funksjonen til enkeltgener kartlegges.

Rasismen er nyttig for borgerskapet for å rettferdiggjøre den imperialistiske plyndringen av fattige land og for å splitte svarte og hvite arbeidere. Rasismen i vestlige imperialistland knytter hvite arbeidsfolk til sitt eget borgerskap og er et viktig hinder for klassekampen.

5.1: Imperialismen skaper rasisme

5.1.1: Fascismens nederlag i andre verdenskrig gjorde den åpne rasismen som Tyskland og Japan stod for mye vanskeligere å forsvare. Frigjøringskampene i de tidligere koloniene, borgerrettsbevegelsen i USA og det sørafrikanske folkets kamp for å knuse apartheidstaten er viktige eksempler på andre antirasistiske seire. Dette viser at folkets aktive kamp kan tvinge rasismen på retrett.

5.1.2: Men rasismen dekker imperialismens behov, og den lever videre. Det finnes andre former for undertrykking, som ikke egentlig er rasisme, men har flere likhetstrekk med den – sjåvinisme basert på kultur, religion, nasjon, kjønn osv. Imperialismen både stimulerer og spiller på motsetninger som bygger på slike forhold. Eksempel på rasisme og liknende undertrykkingssystem finner vi i dag i den israelske staten, i den såkalte sivilisasjonskampen mot den islamske verden og i oppbygginga av Schengen-samarbeidet og den europeiske festningen.

5.2: Rasismen er en del av klassesamfunnet

5.2.1: Den åpne rasismen har nå dårligere kår og er til og med forbudt i straffelova. Den er forvist til små og ekstreme høyregrupper og nazister. Likevel er rasismen der som en følge av klassesamfunnet. Stortingets vedtak om innvandringsstopp og myndighetenes restriktive asylpolitikk er uttrykk for statlig rasisme. Politiets trakassering av folk med mørk hudfarge er også en viktig del av dette. Den statlige rasismen legitimerer og gir næring til alle former for rasisme.

5.2.2: Vi finner også rasismen i dagliglivet. Den har tidligere først og fremst vært retta mot jøder, samer og romanifolk, men rammer i våre dager også innvandrere og flyktninger, spesielt fra den tredje verden, og andre med mørk hudfarge. De blir ofte utsatt for åpen rasistisk trakassering, språklig undertrykking, dårlig tilpassa skoletilbud og ulike former for diskriminering på arbeids- og boligmarkedet. Den rasistiske undertrykkinga rammer innvandrerkvinner spesielt hardt blant annet fordi lovverket i praksis ikke gir innvandrerkvinner en sjølstendig juridisk status.

5.3: Innvandring til arbeiderklassen

5.3.1: Arbeidsinnvandring og andre former for innvandring har endret sammensetningen og forholdene i arbeiderklassen i Norge. I forskjellige perioder har titusener av mennesker fra fattigere deler av verden blitt hentet hit som billig arbeidskraft for kapitalen. Andre er kommet som resultat av kriger og nød som imperialismen skaper i de fattige landene. De fleste av innvandrerne og flyktningene har endt opp i de sjiktene av arbeiderklassen med dårligst lønn og levekår.

5.3.2: Arbeidsinnvandring brukes av kapitalen som en brekkstang mot lønn og arbeidsvilkår som arbeiderklassen i Vesten har oppnådd. Hele sektorer er i nyere tid blitt dominert av billig arbeidskraft fra andre land, noe som kan senke lønna i hele bransjer. Den kommunistiske holdningen til arbeidsinnvandrere er ikke å slåss for stengte grenser, men å slåss for at lønn og arbeidsforhold holdes på nivået som norske arbeidere har. Skal kampen lykkes må arbeidsinnvandrerne selv være en viktig del av den.

5.3.3: I likhet med andre europeiske land, utvikles det i Norge et helt sjikt av arbeidere av utenlandsk opprinnelse. Rasismen i det norske samfunnet, fattigdom, mangel på utdannelse og språkproblemer er blant årsakene til at disse får de dårligst betalte jobbene med de dårligste arbeidsforholdene.

Dette sjiktet er dem som i det norske samfunnet har størst objektiv interesse av kommunistiske revolusjoner mot imperialismen. Hele dette sjiktets eksistens er nært knyttet til den imperialistiske plyndringen av den tredje verden. Uten den, ville de ikke vært i Norge som flyktninger eller arbeidsinnvandrere. Og det er dem som føler systemets utbytting og undertrykking hardest på kroppen.

Kapittel 6: Revolusjon og sosialisme

«Som følge av Oktoberrevolusjonen i Russland er slagordet «arbeiderklassens diktatur» ikke lenger en utopi, men en realitet som alle borgerklassene i andre land må gjøre regning med. Den russiske revolusjonen markerte bare begynnelsen på den store kampen for å frigjøre proletariatet fra kapitalismens åk» Alexandra Kollontai

Med «sosialismen» mener vi det samfunnet Karl Marx kalte «kommunismens første fase». Sosialismen er overgangsperioden mellom kapitalisme og kommunisme, etter at borgerskapet har blitt fratatt statsmakta gjennom en sosialistisk revolusjon. Sosialismen er fortsatt et klassesamfunn, men et der arbeiderklassen har makta og styrer i allianse med alle med interesse av at kapitalismen ikke blir gjeninnført i landet.

Drivkrafta i produksjonen vil være bevisst planlegging for å tilfredsstille og trekke stadig flere av menneskas grunnleggende behov ut av markedsøkonomien.

Det politiske systemet under sosialismen må være prega av at samfunnet skal utvikle seg videre mot det klasseløse samfunnet, kommunismen, samtidig som en må være forberedt på at det i lang tid etter en revolusjon vil være kamp om hvilken vei samfunnet skal utvikle seg. Klassekampen vil fortsette i nye former inntil sosialismen har erstatta de kapitalistiske produksjonsforholda på verdensplan, klassestaten dermed har visna hen og klassene er borte.

Hvor lang tid den sosialistiske fasen vil vare, er det umulig å si noe sikkert om. Vi må også i framtida belage oss på at sosialismen vil havarere i enkelte land der det er vanskelige indre vilkår og sterkt ytre press. Utviklinga vil være ujamn fra land til land så lenge den imperialistiske verdensordninga har overtaket. Det gjør at også de nye sosialistiske samfunna vil ha ulike materielle og sosiale utgangspunkt. Vi vil derfor ikke bare finne éi form for sosialisme i framtida, men mange, sjøl om det vil være felles grunntrekk.

Den teknologiske utviklinga modner nå kommunistiske produksjonsformer foran øynene på oss. Også i land som Norge vil en overgang til ei sosialistisk samfunnsorganisering bety et stort skritt framover for det store flertallet av befolkningen, både i forhold til levekår og livsstandard og til demokratiske rettigheter og reell innflytelse på samfunnsstyringa.

6.1: Den sosialistiske revolusjonen

6.1.1: Tanken om at borgerskapet frivillig vil gi fra seg alle sine privilegier, eiendommer og klasseherredømme er en naiv og farlig tanke. Historien er full av eksempler på revolusjoner som har blitt brutalt slått med, med drap og tortur av tusenvis av revolusjonære som følge.

Illusjonen om en «fredelig overgang» til sosialismen har i enkelte tilfeller hatt en avgjørende betydning for at arbeiderklassen har stått totalt uforberedt mot et reaksjonært angrep. Vi må derfor ta utgangspunkt i, og forebrede partiet og arbeiderklassen på at revolusjonen må være væpna. Jo bedre forberedt arbeiderklassen er, jo raskere vil borgerskapets makt knekke sammen og desto mindre vold vil følge i revolusjonens kjølevann.

6.1.2: En sosialistisk revolusjon innebærer at arbeiderklassen gjennom revolusjonære organisasjoner tar makta fra borgerskapet og undertrykker det som klasse. Arbeiderklassen må oppløse det borgerlige statsapparatet og den kapitalistiske privateiendommen og etablere nye, sosialistiske produksjonsforhold og bygge en ny arbeiderstat. Når arbeiderklassen gjør dette, etablerer den seg selv som ny herskende klasse.

6.1.3: Sosialismen kan ikke innføres ved at sosialistiske land invaderer og overvinner kapitalistiske land. Arbeiderklassens frigjøring må være dens eige verk og opprettelsen av arbeiderklassens diktatur i et land, må ha brei støtte og deltagelse i landets eget arbeidende folk.

6.1.4: For å kunne stille seg i spissen for en sosialistisk revolusjon må arbeiderklassen styrke bevisstheta om seg sjøl som en klasse med eigen politisk identitet og oppgave. Samtidig må arbeiderklassen jobbe for at andre som har objektive interesser av sosialismen blir med i revolusjonen.

Kommunistpartiets oppgave er å lede dette arbeidet, styrke arbeiderklassen politisk, ideologisk og organisatorisk og jobbe for utviklinga av den revolusjonære enhetsfronten. En revolusjonær organisering i form av arbeiderråd eller liknende organer for folkemakt, må bygges opp som kimer til en ny stat.

6.1.5: Om en sosialistisk revolusjon skal seire i et lite land som Norge, avhenger også av de internasjonale rammebetingelsene. Våre muligheter henger sammen med motsetningene i imperialismen og styrken til den internasjonale revolusjonære bevegelsen.

6.2: Sosialismen må være arbeiderklassens diktatur

6.2.1: Den sosialistiske staten bygger på interessene til arbeiderklassen, arbeidende bønder og fiskere, underordna funksjonærer og andre i liknende yrke, og arbeidende intellektuelle. Disse klassene og gruppene regner vi til det arbeidende folket. Arbeiderklassen må spille den ledende rolla innenfor denne klassealliansen for at samfunnet skal utvikle seg videre fram mot kommunismen.

Den sosialistiske statsmakta må være proletariatets demokratiske diktatur, der arbeiderklassen og det arbeidende folket har makta og imperialismen og kapitalistklassen blir undertrykt.

arbeiderklassens diktatur retter seg mot

  • restene av det gamle borgerskapet og andre som holder fram med å kjempe for å utbytte andre
  • representanter for utenlandske imperialistiske makter i Norge
  • nye kapitalister
  • statsbyråkrater og andre som vil prøve å gjøre seg til en ny kapitalistisk utbytterklasse

Disse klassene og gruppene er fiender av sosialismen.

6.2.2: Historien har vist at Marx hadde rett da han sa at arbeiderklassens diktatur kunne få en despotisk form, dersom vilkåra for det blir dårlige nok. Fiendtlig intervensjon, sabotasje og konstante angrep fra borgerskapet og andre fiender av sosialismen over tid, kan føre til at vilkåra for demokrati blir umulige, eller ikke vil gi nødvendig maktkonsentrasjon for å kunne opprettholde arbeiderklassens herredømme.

I en slik situasjon er det viktig at arbeiderklassen og kommunistpartiet ikke lukker øynene for dette men har bevissthet om dette, slik at de veit at despotiet må avløses av demokratiet når vilkåra igjen er tilstede. Kun fra en demokratisk form kan arbeiderklassens diktatur gå over til kommunismens andre fase: frihetens rike.

6.2.3: Under revolusjonen vil monopolborgerskapet bli fratatt statsmakta og kontrollen over produksjonsmidlene. Deler av borgerskapet vil fortsatt i en periode ha privilegier og fordeler i større og mindre grad. Småborgerskapet vil også eksistere adskilt fra arbeiderklassen. Utviklinga av sosialismen fram mot kommunismen vil fjerne det materielle grunnlaget for disse klassene. De vil gradvis forsvinne som klasser etter hvert som arbeiderklassen lykkes i å oppheve den tvungne arbeidsdelinga, skillet mellom håndsarbeidere og åndsarbeidere og alle produksjonsmidler blir overtatt av fellesskapet.

I denne utviklingen vil staten som redskap for en klasse, visne vekk i takt med at klassene forsvinner. Det vil ikke lenger være behov for et voldsapparat som er skarpt atskilt fra organene for folkemakt og staten som undertrykkingsmaskin kan forsvinne. For å oppnå dette må det arbeidende folket bli ett med sine maktorganer og sitt voldsapparat.

6.3: Erfaringene med sosialisme

6.3.1: Den første revolusjonen som satte sosialistisk samfunnsorganisering på dagsordenen var Pariserkommunen. Den holdt stand bare noen få måneder i 1871 før den blei knust av reaksjonen og et borgerskap som var i ferd med å konsolidere si samfunnsmakt. Pariserkommunen kunne ikke vare fordi den var isolert til bare én by, omringet av fiendtlige stormakter. Kommunen evnet heller ikke å knuse borgerskapets innflytelse i Paris og føre produksjonen og alle viktige verdier over i arbeiderklassen hender. Likevel var kommunen en voldsom inspirasjon som viste at revolusjon og arbeiderklassens diktatur ikke bare var nødvendig, men også mulig.

6.3.2: Sosialismen etablerte seg som samfunnssystem for en lengre periode først som en videreføring av den demokratiske og nasjonale frigjøringskampen i fattige og halvføydale land som Russland og Kina, imperialismens «svakeste ledd».

6.3.3: Sosialismen i Sovjet og Kina hadde stor betydning for verdens folk, og de betydde svært mye for utviklinga av historia. Jordreformer, industrialisering, utdanningsrevolusjon, bedre helseforhold og langt større sosial trygghet for arbeidsfolk blei oppnådd i landa der revolusjonene fant sted. Revolusjonene innebar også en eksplosjon i massenes skaperkraft og det ble oppnådd mye også i kulturell og demokratisk utvikling.

De internasjonale ringvirkningene var også betydelige. De ga inspirasjon og bedre vilkår for frigjøringskamper i den tredje verden, såvel som for kampen for sosiale reformer og innrømmelser fra borgerskapet i de imperialistiske landa. Kommunistpartiene spilte en sentral rolle i disse kampene.

6.3.4: Kommunismen forutsetter høyt utviklede produktivkrefter som først har blitt skapt under kapitalismen. Verken Sovjet eller Kina ble utvikla kapitalistiske land før revolusjonene, og hadde heller ikke på andre måter tilgang til de nødvendige produktivkreftene som kunne skape en basis som gjorde utviklinga til et klasseløst samfunn mulig.

Siden de øvre klasser aldri forsvant og landene var omgitt av imperialismen, kunne heller aldri staten visne bort siden den fortsatt trengtes for å holde reaksjonen nede. Som en følge av at arbeidere og bønder mistet kontroll med statsapparatet og som en følge av at staten selv kontrollerte sine ansatte og dermed deres lønninger og andre materielle forhold, ble det utviklet et materielt grunnlag for en ny byråkratisk herskerklasse. At landene var materielt tilbakestående, og med stor fattigdom, gjorde denne utviklinga vanskelig å motarbeide.

Roten til at det vokste fram en privilegert klasse innenfor statsapparat og partibyråkratiet, lå i samfunnets materielle basis. Denne framveksten kunne kun motvirkes og utsettes gjennom tiltak fra statsledelsen og kommunistpartiet, som er deler av samfunnets overbygning. Kulturrevolusjonen som Mao satte igang i Kina er et tilfelle hvor denne utviklinga for en periode blei slått tilbake. På sikt klarte kommunistene hverken under Stalin eller Maos ledelse å hindre denne utviklinga. Selv med god ledelse, vil de materielle forholdene til syvende og sist avgjøre om sosialismen ender i kommunismen eller med kapitalistiske kontrarevolusjoner.

6.3.5: I Sovjet tok byråkratklikken rundt Nikita Krutsjov makta i staten etter Stalins død. De rensket ut en rekke kommunister fra partiet og statsapparatet for å sikre denne kontrarevolusjonen. De lanserte revisjonistiske forvrenginger av marxismen som «marxisme-leninisme for den nye tiden». I virkeligheten var det bare resirkulert tankegods fra tidligere reformister og sosialdemokrater. På økonomiens områder satte de i gang reformer som ytterligere økte makta til bedriftsledere og byråkrater. Selv om noe av grunnlaget for deres makt ble lagt under Stalin, representerte Krutsjov-klikken et klart revisjonistisk brudd med det revolusjonære innholdet i Stalin-perioden.

I Kina sto Deng Xiaoping i spissen for innføring av statskapitalisme i rød forkledning. Dengismen var noe mer smidig i sitt oppgjør med epoken med Mao i ledelsen, enn Krutsjov var i sitt halsløse oppgjør med Stalin, men i praksis sto dengistene for den samme revisjonismen og statskapitalismen som de nye herskerne i Sovjet. Etter kontrarevolusjonen i Kina står verdens undertrykte uten noen sosialistiske land å støtte seg på i kampen for revolusjon og frigjøring.

6.3.6: Forsvar av sjølråderetten vil være viktig også i den sosialistiske fasen. Samarbeid mellom sosialistiske land må skje på grunnlag av likeverdighet og respekt for den nasjonale sjølråderetten, akkurat som kommunistiske partier må ha sin selvstendighet i behold. Sosialismen er en skjør epoke hvor sjåvinistiske overgrep fra én nasjon mot en annen, får fatale følger for utviklinga mot kommunismen.

6.3.6: Historia viser at dersom arbeiderklassen og dens allierte forener seg og utnytter ressursene de rår over, kan sosialismen gi folkeflertallet et stort løft, både materielt og i kulturell utfoldelse. For de kommende sosialistiske samfunna, som vil ha både gunstigere rammevilkår og pionerlandenes styrker og feil å lære av, vil dette gjelde i enda større grad.

Kapittel 7: Kampen mot opportunismen og revisjonismen

“Sosialdemokratiet bygger helt ut på det bestående, borgelige samfunns grunnlag og institusjoner og er en bestanddel av dette samfunn. Sosialdemokratiet søker nok å gjennomføre visse nødvendige reformer gjennom sin parlamentariske politikk og virke, men aldri reformer som endrer eller truer med å endre maktforholdet mellom klassene i vårt kapitalistiske samfunn. Sosialdemokratiet har sine røtter i de øverste og privilegerte lag av arbeiderklassen og fra byråkratiet i parti og fagorganisasjonen, fra offentlige tillitsverv og stillinger.” Georg Vaagen

Så lenge den kommunistiske bevegelsen har vært til, har den utvikla seg i kamp med opportunistiske og revisjonistiske retninger. Kampen mot opportunismen og revisjonismen er et uttrykk for klassekampen som fins i arbeiderklassen, folket og i kommunistpartiet.

Revisjonisme er borgerlig revidering av marxismen. I praksis vil den innebære ufarligkjøring av marxismen, ved å fjerne dens revolusjonære innhold. Opportunismen har ødelagt en rekke revolusjonære partier og bevegelser i historien.

Opportunismen vender kappa etter vinden, og har ikke egne prinsipper som bolverk mot borgerlig påvirkning. Opportunismen feier de politiske motsigelsene under teppet, og legger derigjennom veien åpen for de herskende tankene: Herskerklassens tanker. Opportunismen søker ikke sannhet, men prøver å stille seg i en posisjon hvor en ikke blir angrepet: En posisjon hvor en ikke lenger truer borgerskapets herredømme.

En nødvendig konsekvens for et kommunistparti som ikke stadig fører kamp mot opportunismen og revisjonismen er at partiet vil forfalle til et sosialdemokratisk parti. Kampen mot revisjonismen og opportunismen er et vilkår for å vinne i revolusjonen og bygginga av sosialismen.

De svikene av marxismen som norske revisjonister står for har vært utslagsgivende i tidligere revolusjonære situasjoner. Revisjonistenes avvæpning av folket har tidligere ført til at reaksjonære druknet revolusjonen i blod. Blant annet i Chile og Indonesia.

7.1 Klassisk revisjonisme og den tredje vei

7.1.1 På begynnelsen av 1900-tallet hadde marxismen enorm respekt i den internasjonale arbeiderbevegelsen. Selv om få partier var virkelig gjennomsyret av Marx og Engels vitenskaplige teorier, var ingen retninger sterke nok eller godt nok organiserte til å virkelig utfordre marxismen i arbeiderklassen. Derfor ble den klassiske revisjonismen forkledd som fornying av arbeiderklassens teori og ikke et åpent brudd med marxismen.

7.1.2: Den tyske sosialdemokraten Eduard Bernstein ble opphavsmannen til den klassiske revisjonismen. Denne retningen tok ikke et fundamentalt og åpent oppgjør med Marx, men gjennom “revideringer” forkastet den de viktigste konklusjonene i marxismen. Bernsteins teori munnet ut i to grunnleggende “revideringer”. For det første hevdet han at desto lenger kapitalismen utvikler seg, jo mindre sannsynlig blir sammenbruddet som følge av kriser i systemet. Videre sto han for at arbeiderbevegelsens mål er sosiale reformer, ikke sosialistiske revolusjoner.

7.1.3: Det materielle grunnlaget for revisjonismens gjennombrudd i den vestlige arbeiderbevegelsen var imperialismens innvirkning. Dannelsen av arbeideraristokratiet var det sosiale grunnlaget som revisjonismen trengte, og den vant raskt oppslutning blant parlamentarikere og byråkrater i arbeiderbevegelsen. Det store bruddet mellom den revolusjonære veien og revisjonismen skjedde under første verdenskrig og den russiske revolusjonen. Revisjonistene ble nasjonalsjåvinister som støttet sitt eget borgerskap mot andre land i krigen, og de fleste av dem tok avstand fra bolsjevikene og arbeiderklassens diktatur.

7.1.4: En del teoretikere i arbeiderklassen utviklet en mellomposisjon mellom den åpne revisjonismen og kommunismen. Blant lederne for denne tredje veien var Karl Kautsky, som lenge framsto som Europas fremste marxist, men som i praksis endte med å fordømme Lenin og den russiske revolusjonen. Han gjorde også en rekke revideringer av marxismens syn på diktatur og demokrati. I likhet med revisjonister i dag, sto han for troen på et fullstendig folkestyre under sosialismen.

7.1.5: Revisjonistene har tro på at sosialismen nærmest kommer av seg selv. Det førte til at disse “marxistene” ikke har en strategi for hvordan overgangen til sosialismen skal skje. De ser det som unødvendig å diskutere former for makterobring, fordi det vil avgjøres av omstendighetene når den tid kommer. Revisjonistenes praksis innskrenker seg til valgkamper, parlamentarisk arbeid, fagforeningsarbeid og å bygge opp en organisasjon for organisasjonens skyld.

7.2: Den moderne revisjonismen i Sovjet og Kina

7.2.1: I både Sovjet og Kina utviklet det seg en ny type revisjonisme i parti og statsbyråkrati. Den maoistiske bevegelsen utviklet seg i kamp mot revisjonismen til det sovjetiske kommunistpartiet, men siden vant revisjonistene også makten i Kina. Mao kalte den sovjetiske og jugoslaviske formen for revisjonisme for moderne revisjonisme – i motsetning til den klassiske revisjonismen fra Europa.

7.2.2: Det sosiale grunnlaget for den moderne revisjonismen var byråkratiet i stat og parti. Mange av disse funksjonærene hadde blitt med i partiet under eller etter revolusjonen og var ikke kommunister. De var lykkejegere og karrierister som så hvilken vei vinden blåste. Også under sosialismen er det en motsigelse mellom åndsarbeid og håndsarbeid, og det er motsigelser mellom staten og folket, mellom styrende og styrte. Kapitalistiske produksjonsmåter besto på mange områder. Disse forholda dannet det materielle grunnlaget for at det utviklet seg et nytt borgerskap, med en objektiv interesse av å forkaste det revolusjonære i marxismen.

7.2.3: Lederne i det sovjetiske partiet kalte seg marxist-leninister og gikk tidvis til harde verbale angrep på USA og kapitalismen, men de formulerte en “ny tilpasning” av marxismen-leninismen:

  • Sovjetlederne hevdet at sovjetstaten ikke lenger var arbeiderklassens diktatur, den var blitt “hele folkets stat” og kommunistpartiet var blitt “hele folkets parti”.
  • De gjennomførte omfattende økonomiske endringer på 50- og 60-tallet, som innførte mål om mest mulig profitt som retningslinje i enkeltbedrifter og landet som helhet. De utviklet en statskapitalistisk økonomi i sosialistisk forkledning.
  • De hevdet at væpna revolusjon ikke lenger var nødvendig i alle land, og heller ikke ønskelig. Vestlige kommunistpartier ble oppfordret til å følge parlamentariske strategier og sovjetlederne hevdet at revolusjoner kunne true “verdensfreden”.
  • De hevdet at de videreførte utenrikspolitiske linje for “fredelig sameksistens” med kapitalistiske land, men skjulte en linje mot opprør og for imperialisme.

Denne “nye marxisme-leninismen” hadde en rekke fellestrekk med den tradisjonelle revisjonismen og var en ideologi som passet det nye byråkratborgerskapets politiske og økonomiske mål.

7.2.4: I Kina tok Mao initiativ til kulturrevolusjon for å hindre at revisjonismen skulle ta statsmakten også der. Ledere i stat og parti, både høyt og lavt i apparatet, ble fordømt for å “vandre den kapitalistiske veien”. Etter Maos død erobret disse ledelsen i kommunistpartiet og startet den kapitalistiske utviklingen i Kina med å oppløse de sosialistiske folkekommunene. De nye lederne mente sosialisme kun handlet om å utvikle produksjonskreftene og at klassekamp var avleggs i “folkerepublikken” Kina.

7.2.5: Også i sosialistiske land vil det være motsigelser mellom klasser og mellom staten og det arbeidende folket. Disse motsigelsene kan føre til at en ny herskerklasse blir dannet over arbeiderklassen. En slik utvikling må blant annet hindres med at arbeidere har kontroll og makt over staten. Det krever ytringsfrihet for folket, åpen kritikk og selvkritikk, folkelig mobilisering mot korrupsjon og privilegier og folkelig kontroll over våpenmakten. Det krever også en uforsonlig kamp mot revisjonisme.

7.3 Moderne revisjonisme i Norge

7.3.1: I Norge danner borgerskapets diktatur grunnlaget for borgerlig dominans over tenkning og ideologi. Med grunnlag i den kapitalistiske produksjonsmåten, og arbeideraristokratiet og småborgerlige grupper med privilegier under kapitalismen, opprettholdes borgerskapets hegemoni på alle områder i samfunnet. Dette virker også inn på kommunistiske partier og organisasjoner og vil hele tiden utøve press for å lede kommunistene vekk fra marxismen og den revolusjonære veien.

7.3.2: NKP var den sovjetiske revisjonismens avlegger i Norge. De sto last og brast med revisjonistpartiet i Sovjet, og de forkastet væpna revolusjon som veien til sosialismen. Istedet tok de opp den sovjetiske oppfinnelsen med antimonopolistisk strategi, hvor de ser for seg at første skritt mot sosialismen er å isolere monopolborgerskapet i en ikke-kommunistisk allianse med alle klasser og krefter som ikke er deler av monopolborgerskapet. Dette er en undervurdering av monopolborgerskapets makt. Monopolborgerskapet er kjernen i borgerskapet, de styrer staten og de vil aldri gi fra seg makta frivillig, selv om man ser for seg en teoretisk mulighet for å isolerer dem. Med denne teorien og støtten til land hvor revisjonismen har makta, forlot NKP den revolusjonære veien.

7.3.3: AKP(ml) tok opp kampen mot sosialdemokratiet men også revisjonismen i NKP og SV. Inspirert av det kinesiske kommunistpartiets kamp mot revisjonismen, og av erfaringene med hvordan de norske revisjonistene ikke evnet å lede revolusjonær klassekamp i Norge, reiste de en ny kommunistisk bevegelse. Krisen i den internasjonale maoistbevegelsen på begynnelsen av 80-tallet skylte også inn over AKP. Selv om partiet bekjempet de mest åpenbare angrepene på leninisme og maoisme, ble det politiske grunnlaget skritt for skritt mer revisjonistisk, helt fram til at partiet ble nedlagt til fordel for det ikke-kommunistiske partiet Rødt.

Revisjonismen i Norge i dag, har trekk både fra den klassiske og den moderne revisjonismen. Dette i en ny innpakning som utgir seg for å inneholde et nytt og radikalt alternativ til både sosialdemokratiet og marxismen-leninismen. I realiteten er det snakk om en borgerlig lobotomering av marxismen på lik linje med all tidligere revisjonisme. Fellesnevneren er at de har sterk motvilje mot å organisere seg etter leninistiske prinsipper og de underslår nødvendigheten av væpna revolusjon og arbeiderklassens diktatur. Uten en innbitt kamp mot revisjonismen, kan det ikke finnes noen kommunistisk bevegelse.

Kapittel 8: Et kommunistisk verdenssamfunn

« Når proletariatet i kampen mot borgerskapet med nødvendighet forener seg til klasse, gjennom en revolusjon gjør seg til herskende klasse og som herskende klasse med makt opphever de gamle produksjonsforholda, da opphever det med disse produksjonsforholda klassemotsigelsenes eksistensbetingelser, klassene i det hele tatt og dermed sitt eget herredømme som klasse. I stedet for det gamle borgerlige samfunnet med sine klasser og klassemotsigelser trer en sammenslutning hvor den frie utviklinga av hver enkelt er betingelsen for alles frie utvikling.» Det kommunistiske manifest

Kommunismen er samfunnsforma når perioden med klassesamfunn er avslutta. Den skapes når arbeiderklassen har avskaffa alle samfunnsklasser, og dermed seg sjøl. Staten, som redskap for en herskende klasse, har opphørt. Et slikt samfunn er nødvendig for at menneskene skal kunne utvikle seg fritt og selvstendig.

Kommunismen er ikke et samfunnssystem som en erklærer. Den vil først komme etter at sosialismen har utvikla samfunnet dit. Kommunismen vil ikke være noe ferdig og statisk samfunn. Den kommer til å ha sin egen utvikling hvor nye motsetninger utfordringer stadig vil oppstå.

8.1: Slutten på klassesamfunna

8.1.1: Det moderne mennesket (Homo Sapiens Sapiens) har eksistert i mellom 140- og 160 000 år, mens klassesamfunn, klasseundertrykking og klassekamp bare har eksistert i noen tusen år. Det var utviklinga av jordbruk, handverk og nye produksjonsredskap som skapte det materielle grunnlaget for privateiendommen og klasseskilla.

Det la også grunnlaget for skillet mellom åndsarbeid og kroppsarbeid, og for ei stadig sterkere kjønnsbestemt arbeidsdeling, og skapte staten som redskap for en herskende klasse. Fra da av har historia vært ei historie om klassekamp. I den samme prosessen vokste kvinneundertrykkinga fram. Familien i ulike former blei den institusjonen som gav menn makt over kvinner og barn.

8.1.2: Kommunismen vil være sluttresultatet av denne klassekampen og av at teknologi og andre produksjonsvilkår har utvikla seg slik at det ikke lenger er mulig for en klasse å kontrollere produksjonen og samle rikdommen hos seg.

8.2: Den private eiendomsretten og lønnsarbeidet er oppheva

8.2.1: Under kommunismen vil folk disponere produksjonsmidlene og naturressursene i felleskap. Menneskers utbytting av andre mennesker gjennom lønnsarbeidet vil være slutt. Den samfunnsmessig nødvendige arbeidstida for å skaffe fram de nødvendige godene blir ivaretatt uten arbeidstvang.

8.2.2: Det betyr ikke at folk ikke må arbeide. Det vil finnes nok av oppgaver for menneskelig arbeidskraft i omsorg for mennesker, undervisning, nødvendig produksjon, vitenskap, kunst og administrasjon. Men motivet for å arbeide vil ikke være personlig berikelse på andres bekostning eller tvang. «Fra enhver etter evne, til enhver etter behov» må være ei målsetting for kommunismen.

8.2.3: Med lønnsarbeidet forsvinner også bytteverdiproduksjonen. De produkta og tjenestene som menneska trenger, vil produseres uten tanke på individuell materiell fortjeneste og distribueres etter behov.

8.2.4: Skillet mellom samfunnsmessig nødvendig arbeid, kulturaktiviteter og ulike former for aktiviteter som utfordrer og utvikler folks evner, vil viskes bort. Skillet mellom åndens og håndens arbeid vil være borte.

8.3: Klasseorganiseringen forsvinner

8.3.1: Staten som redskap for en herskende klasse erstattes av frivillige sammenslutninger mellom frie mennesker. Under kommunismen vil menneska organisere seg og finne sin frihet uten å trampe på andres frihet, i en sammenslutning hvor den frie utviklinga av hver enkelt er et vilkår for alles frie utvikling. Alle vil kunne ta likeverdig del i samfunnsstyringa, og skillet mellom styrende og styrte vil forsvinne.

8.3.2: Parti og andre organisasjoner som har ivaretatt klasseinteresser, vil være borte. Det gjelder også kommunistiske partier.

8.4: Kvinneundertrykkinga er avskaffa

8.4.1: Kommunismen vil avskaffe lønnsarbeidet, familien vil miste sin økonomiske betydning og den kjønnsbestemte arbeidsdelinga oppheves. Kvinnene vil være sjølstendige og likeverdige mennesker med like muligheter for menneskelig utfoldelse.

8.4.2: Forhold mellom mennesker vil ikke lenger være bestemt av økonomi eller sosial tvang. Kjærlighet og frivillig sosial omsorg vil være bestemmende for fellesskapet mellom foreldre, barn og andre slektninger, enten disse er knytta sammen biologisk eller sosialt. Barn og ungdom vil ikke lenger være henvist til foreldrenes private omsorg. Samfunnet vil sikre at de blir inkludert som fullverdige samfunnsmedlemmer og får dekt sine behov.

8.4.3: Det at grunnlaget for kvinners underordning forsvinner, gjør at ideologisk og kulturell undertrykking av kvinnene også kan fjernes for godt. Under kommunismen vil det økonomiske og sosiale grunnlaget for kjønnsrollene forsvinne, og inndelinga i kategorier som heterofil, bifil, homofil og lesbisk vil dermed være sosialt uinteressante og falle bort.

8.5: I samspill med naturen

8.5.1: Kommunismen gjør det mulig å sikre de materielle basisbehova til alle. Dette og det at kapitalen og dens behov for akkumulasjon ikke lenger eksisterer, vil minske faren for rovdrift på naturen.

8.5.2: Det vil alltid være motsigelser mellom menneskets aktivitet og de økologiske prosessene. Det kommunistiske samfunnet vil på nytt forene menneskene med naturen, men det vil være ei stor utfordring å skape et samfunn som tilpasser menneskas virksomhet til den naturen de er en del av. Sjøl om menneskeskapte naturkatastrofer vil kunne avsluttes, kan naturavhengige endringer i livsvilkåra få store følger for organisering av samfunnet.

8.6: Kommunismen må være et verdenssystem

8.6.1: Mens sosialismen kan og må etableres i enkeltland, er det en forutsetning for å etablere kommunismen at alle jordas folk er frigjort.

8.6.2: At kommunismen må være et verdenssystem betyr naturligvis ikke at ulikheter mellom folk blir borte eller at alle vil snakke ett språk. Vi må regne med at kulturelt betinga forskjeller vil fortsette å eksistere, og at den kollektive organiseringa av samfunnet vil ta ulike lokale former.

8.6.3: Med reell likhet mellom menneska og nedbygging av statene som maktapparat vil trolig nasjonene også gradvis miste sin betydning som fellesskap. Menneskets skaperevne vil settes fri og styrke mangfoldet. Målet er at den bevisste og frie sammenslutningen av mennesker ikke lenger skal være begrensa av geografiske eller sosiale skiller. Dette vil tillate enkeltmennesket å utvikle seg i større frihet enn noensinne tidligere i historia.

8.7: Motsigelser og utvikling under kommunismen

8.7.1: Om menneskeheta makter å nå målet med det klasseløse samfunnet, vil svært mange av de motsigelsene som jordas folk sliter med i dag, bli borte. Men et klasseløst samfunn vil ikke være statisk eller uten spenninger og problem. Nye former for ulikhet og undertrykking kan dukke opp, og vil måtte bekjempes bevisst.

8.7.2: Noen av de motsigelsene vi kjenner i dag, vil trulig overleve. Og andre vil dukke opp som resultat av ei utvikling vi i dag ikke kan si noe om. Kommunister proklamerer ikke at historia slutter med kommunismen, men kommunismen vil bety slutten på alle former for klassesamfunn.

Kapittel 9: Kommunistisk organisering

“Teorien blir formålsløs om den ikke knyttes sammen med revolusjonær praksis, akkurat som praksis famler i blinde hvis den ikke blir opplyst av revolusjonær teori på vegen” Josef Stalin

Å organisere folk kommunistisk i dag er Tjen folkets viktigste oppgave. Vi bruker marxismen-leninismen-maoismen som rettesnor for politisk handling og organisering i dag. MLM er den mest avanserte formen for revolusjonær teori i den imperialistiske epoken. Det er teori som ikke bare gjelder for fattige land som likner Russland og Kina da revolusjonene fant sted der, den har en rekke allmenngyldige lærdommer som trengs i enhver revolusjonær bevegelse.

Tjen folket arbeider for å skape et nytt maoistisk kommunistparti i Norge. Et slikt parti trengs både for å manøvrere mest mulig korrekt i kampene under kapitalismen og for å kunne lede et revolusjonært oppgjør med hele systemet. Maoister kan ikke være redde for å samarbeide med andre om enkeltspørsmål og kamper hvor vi deler syn med mange. Likevel er det nødvendig med kommunistisk organisering som kan ta riktigst mulig standpunkt i alle avgjørende spørsmål, og som kan framskaffe svar på de mest sentrale spørsmålene om revolusjon og kommunisme.

Tjen folket ser ikke på oss selv som uangripelige eller ufeilbarlige. Vi er åpne for kritikk og vi er åpne for samarbeid med andre som ønsker å nå de samme målene som vi har satt oss. Men vi setter som absolutt krav til kommunistisk organisering i dagens Verden, at den må bygge på den revolusjonære teorien som i første rekke er utarbeida av Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao, og at kommunister må organisere seg for revolusjon.

9.1: Marxismen-leninismen-maoismen

9.1.1: Marx og Engels utforma på 1800-tallet en kommunistisk teori som vi kaller marxismen. De gjorde vitenskaplige undersøkelser og avslørte en rekke av lovene for utviklinga av menneskesamfunnene generelt og kapitalismen spesielt. De kom fram til at arbeiderklassen må avskaffe kapitalismen gjennom væpna revolusjon og innføre arbeiderklassens diktatur som overgang til kommunismen. Marxismen er en vitenskap vi trenger for å forandre verden.

9.1.2: På begynnelsen av 1900-tallet gikk kapitalismen inn i sitt imperialistiske stadium. Lenin så dette og fant ut at revolusjoner i den imperialistiske epoken lettere ville skje i imperialismens svakeste ledd – i land som ikke er høyt utvikla imperialistiske land. Lenin utvikla også marxistisk teori for hvordan kommunister bør organisere seg. Vi er marxist-leninister fordi vi er enig i at vi trenger et kommunistparti som er stramt organisert og disiplinert. Leninismen ble utforma av Lenin og Stalin, og er det andre trinnet i utviklinga av marxismen.

9.1.3: Mao sto i spissen for den kinesiske revolusjonen. Hans teorier var viktige for at kineserne klarte å kaste ut Japan og andre stormakter som undertrykka Kina og for at de klarte å ta makta fra de store landeierne og kapitalistene. Maoismen er ikke bare en marxisme for Kina, den har mange lærdommer som kommunister trenger over hele Verden.

Vi er maoister fordi vi bruker Mao sine metoder for organisering og for ledelse og vi bruker masselinja. Vi lærer av Maos teorier for folkekrigen, gjennom å bygge sterke baser hvor kommunistene har respekt og kan oppnå viktige seire. Vi legger vekt på maoismens syn på at det finnes motsetninger i alle ting. Det er ikke bare motsigelse mellom arbeidere og kapitalister, men også mellom utbyttede og imperialistiske land, mellom kvinner og menn. Kommunister må ikke se seg blinde på bare en motsigelse. Tjen folket bygger på Mao sin analyse av at Sovjet ble statskapitalistisk etter Stalin, og mener hans kritikk av Sovjet gjelder for systemet som ble laga i Kina etter Maos død. Vi er enige i Mao sin vurdering av Stalin som mest bra, men med noen dårlige sider. Maos forståelse av at klassekampen fortsetter under sosialismen var dypere enn hos Stalin og tidligere kommunistiske ledere.

Maoismen er det tredje hovedtrinnet i utviklinga av marxismen. Maoismen er vår tids mest utvikla form for marxisme.

9.1.4: Den historiske utviklinga gjør det nødvendig heile tida å vurdere teoriene vi bygger på og videreutvikle dem. Den marxistiske teorien må hele tida kritiseres og bygges ut i tråd med hvordan samfunnet endrer seg. Marxismen-leninismen-maoismen er ikke et dogme eller en religion – det er en rettesnor for handling som alltid må prøves mot praksis.

Kunnskapen om verden vil alltid være i utvikling. For å utvikle gode analyser og for å kunne ta de riktige avgjørelsene trenger vi studier og diskusjon, både i og utafor et kommunistisk parti. Uenigheter er ikke et problem, men en kilde til utvikling og ny kunnskap.

9.2: Metoder for kommunistisk arbeid

9.2.1: Kommunister kan ikke kopiere de samme metodene som borgerlige organisasjoner. Selv om kapitalismen tvinger oss til å lære av borgerskapet og bruke noen av de samme kampformene, trenger vi kommunistiske metoder som setter oss i stand til å styrke kommunismen og muligheten for revolusjon. Blant disse metodene er Lenin og Mao sine lærdommer om nødvendigheten av kommunistpartiet, enhetsfronten og den militære kampen helt avgjørende.

9.2.2: Vi må lære av feilene som er begått av våre forgjengere. Det er gjort en rekke mer og mindre vellykka forsøk på å drive kommunistisk organisering i Norge. NKP og AKP er de fremste av disse forsøkene, og var i lange perioder fremragende kommunistpartier som var viktige redskaper for det norske folket. Selv om det først og fremst var det politiske og teoritiske forfallet som førte dem vekk fra ei kommunistisk linje, hadde de i forskjellige perioder store feil i sine metoder for politisk kamp og organisering. Kommunister i dag må bruke bedre arbeidsmetoder enn disse partiene hadde.

Blant feilene som er begått er manglende evne til å håndtere motsigelser korrekt. Motsigelser har i en del tilfeller blitt stilt for skarpt, slik at ekte kommunister har blitt presset ut av partiene. I en rekke andre perioder, spesielt i AKP, er motsigelser blitt feid under teppet, eller blitt tatt for lett på, slik at reformisme og revisjonisme har fått utvikle seg fritt og overta helt.

9.3: Hva betyr det å være kommunist?

9.3.1: Å være revolusjonær betyr å kjempe for et samfunn uten undertrykking, klasseskiller og krig. Det betyr å erkjenne at i denne kampen har vi mektige fiender, og at vårt viktigste våpen er organisering og innsikt.

9.3.2: Kommunister må være uten illusjoner. Vi lever i et samfunn der borgerskapet hersker, og der deres ideologi gjennomsyrer hver flik av samfunnet. Når vi hver dag blir dynga ned med herskernes idealer og virkelighetsforklaringer, er det en kontinuerlig jobb å se samfunnet fra de undertryktes side. Skal vi klare dette over lang tid, er det nødvendig å være organisert sammen med andre kommunister hvor vi sammen kan analysere og kjempe for å endre virkeligheta.

Å være kommunist betyr å innse at det trengs et kommunistparti, og at en sjøl har ansvar for å være med på å bygge dette partiet.

9.4: Hvorfor kommunistparti?

9.4.1: For å styrte kapitalismen trengs en enhetsfront som består av alle revolusjonære og progressive krefter, arbeiderklassens allierte blant bønder, fiskere, intellektuelle og ulike undertrykte grupper. Men kampen for samfunnsendring må ikke nøye seg med reformer av kapitalismen. Den må også føre fram først mot en revolusjon og så videre mot kommunismen. For å sikre dette trengs kommunistpartiet.

9.4.2: Mens alle andre fronter og organisasjoner kjemper for delmål, er det partiets oppgave å samle og gi perspektiv til alle disse kampene, og å holde i gang kampen for og debatten om det strategiske målet. Dette kan partiet bare gjøre dersom det er i stand til å lære av folks kamp, oppsummere og analysere erfaringene, og bringe dem tilbake i ei form som folk kjenner igjen som sin egen.

9.5: Partiets oppgaver og oppbygning

9.5.1: Måla som kommunistpartiet stiller seg, krever at medlemmene jobber aktivt på mange områder. Partimedlemmene må jobbe i fagforeninger, interesseorganisasjoner og solidaritetsorganisasjoner for å bedre folks levekår her og nå. Gjennom at folk deltar i kampen mot det kapitalistiske systemet, kan de med kommunistpartiets hjelp utvikle ei bevissthet om at det er behov for et alternativ. Dette legger grunnlaget for videre kamp for revolusjon og kommunisme.

9.5.3: Kommunister i Norge må delta i kampen mot kapitalismen i vårt eget land og støtte opp om den kampen som føres i andre land. Vi søker allianser og kontakt med partier og bevegelser som slåss mot imperialismen, og vi deltar sammen med andre i større fronter på enkeltsaker. Men vi holder fast ved at kommunister og kommunistpartiet alltid må være sjølstendig og uavhengig, både nasjonalt og internasjonalt.

9.5.4: Tjen folket ser det som nødvendig både å synliggjøre og styrke kampen til kvinnene i arbeiderklassen og å støtte og delta aktivt i kvinnekampen. Kommunister må delta aktivt i kvinnekampen og kvinneorganisasjonene for å utvikle kvinnepolitisk bevissthet. Kommunismen er bare mulig dersom kampen for kvinnefrigjøring og mot alle former for kvinneundertrykking spiller ei sentral rolle for kommunistene både under kapitalismen og sosialismen. For å sikre dette må kvinnene delta aktivt i ledelsen av et kommunistparti.

Det kvinnesynet som gjennomsyrer samfunnet for øvrig vil også prege partiet. Kvinneundertrykking og mannssjåvinisme hindrer de kvinnelige medlemmene i å bruke alle sine ressurser og hemmer utviklinga av kvinnepolitikken. Dette svekker partiet. Både menn og kvinner må kjempe aktivt mot kvinneundertrykking i partiet og jobbe for en partikultur som lar alle få lov til å utvikle seg.

9.5.5: Kommunistpartiet må slåss for å være ledende i klassekampen under kapitalismen og den sosialistiske revolusjonen. Det betyr at partiets medlemmer må bygges opp som ledere. Gode ledere bidrar til at andre utvikler seg og blir ledere, og bidrar til at folk ser at de har ei viktig rolle å spille i kampen for rettferdighet og et sosialistisk samfunn.

9.5.6: Partiet må jobbe for et best mulig utvikla demokrati i seg sjøl og i organisasjonene vi jobber i. Innad må partiet bygge på den demokratiske sentralismen, som vi mener gir best utgangspunkt for demokratisk behandling og deretter felles handling. Dette krever at det enkelte partimedlem deltar aktivt i partikollektivet.

9.5.7: Den norske klassestaten har et velutvikla apparat for å overvåke opposisjonelle. Når klassekampen skjerper seg, vil også overvåking og represalier overfor opposisjonelle øke. Kommunistiske organisasjoner og kommunistparti må derfor ta tiltak for å beskytte organisasjonen og enkeltmedlemmene mot slik overvåking, ved hjelp av sikkerhetsrutiner som i størst mulig grad hindrer at overvåkerne får innsyn i organisasjonen. Det er likevel viktig at slik sikkerhetspolitikk ikke bidrar til å isolere kommunistene fra folket. Vi har ingenting å skjule når det gjelder politikken vår.

9.5.8: Partiet må være økonomisk uavhengig av kilder utafor seg sjøl. Det må være økonomisk sjølberga gjennom at den organisatoriske ryggraden i hovedsak finansieres av bidrag fra medlemmene.

9.6: Arbeiderklassen må ha ei ledende rolle i partiet

9.6.1: Arbeiderklassen må sikres makt i partiet. Målet er at flertallet av partimedlemmene er arbeidere. Spontant er det en tendens til at intellektuelle får en dominerende posisjon i organisasjoner og partier. Denne tendensen må motarbeides ved å jobbe for en partikultur som verdsetter alle medlemmer, og gir alle like store muligheter til å utvikle seg og bruke sine erfaringer i partiet. Kvotering av arbeidere til ledende verv er en metode for å sikre en proletær ledelse.

9.6.2: Arbeiderklassens frigjøring må være dens eget verk. Kommunistene vil være et ledende element i arbeiderklassen og bidra til å mobilisere klassen til handling. Dette er ikke mulig dersom ikke en stor andel av partimedlemmene sjøl er arbeidere og deltar aktivt i arbeiderklassens kamp.

Kommunistisk kontantstøtte

Støtt kampen for et kommunistisk samfunn! (0539.18.03104)

Det er ikke bare julenissen som er rød!

Det er snart jul og det er ikke bare snille barn som trenger harde presanger!

Bli med i Tjen folket!

AKP er nå i praksis nedlagt, det avklarer situasjonen. Vi tror de fleste kommunister har innsett at Rødt ikke er et kommunistparti, og heller ikke kan bli det.

© 2013   Tjen folket – kommunistisk forbund