Gå til meny

Krig mot folket og den historiske Lalgarh-bevegelsen

Publisert av Democratic Students' Union - India 25.01.2010
Indiske maoister går i spissen for folkekrigen

I denne veldig aktuelle og viktige artikkelen skrevet av Amit Bhattacharyya viser han hvordan utviklingen har skutt fart i Lalgarh, et område i Vest-Bengal som har vært under kontroll av Folkekomiteen mot politigrusomheter, en bevegelse som er nært knyttet opp mot det store maoistpartiet i India.

Han trekker spesielt frem jordreformer, vanning av jordene, veibygging, bygging av helsesentre, utdanning for folket, bevaring av adivasiene sin kultur. Videre svarer han på en del kritikk som har kommet fra urbane intellektuelle rundt maoistene sin rolle i kampen som føres i Lalgarh og bevegelsens bruk av våpen for å kjempe imot de gigantiske militærstyrkene til staten.

India har lange tradisjoner for maoistiske opprør. Naxalitt-bevegelsen starta som et et bondeopprør i 1967 mot det styrende “kommunistpartiet” i Vest-Bengal. Naxalittene kjemper for økonomiske og sosiale rettigheter for indias fattige. I dag fører maoistene folkekrig mot den indiske staten og har bygget opp en rekke baseområder uavhengig og de sentrale og føderale styresmaktene. Lalgarh er et sånt baseområde.

Artikkelen er aktuell på grunn av militæroffensiven den indiske staten har satt i gang mot sin egen befolkning. Her er målet å knuse den maoistiske bevegelsen i Lalgarh og hvis det lyktes skal lignende operasjoner settes i gang i andre områder hvor folket har tatt makta i egne hender. Tjen Folket fordømmer derfor den indiske staten på det sterkeste og gir vår helhjertede solidaritet til massene i Lalgarh. Eksempelet i India viser at kommunismen ikke er død, at maoisme er en verdensomspennende folkebevegelse som ryster herskerklassen. Det er et sånt perspektiv vi må ha i bakhodet når vi leser om de modige massene i Lalgarh som tør å stake ut sin egen vei. Som kamerat Amit selv sier i artikkelen: “For dere som lengter etter et samfunn hvor menneskelige verdier seirer over profittbehovet, så er kampen i Lalgarh håpet for fremtiden”.

Tjen Folket, 13.01.10

Krig mot folket og den historiske Lalgarh-bevegelsen

Av Amit Bhattacharyya

Den indiske herskerklassen og den sentrale regjeringa, som er satt opp for å tjene dem, har nylig erklært en urettferdig og brutal krig mot sitt folket som er ganske enestående i vårt lands historie. En massiv mobilisering av væpnede styrker, paramilitære styrker, politistyrker og luftstyrker som samlet utgjør rundt 1 lakh av personell (100.000 styrker vår anmerking), sammen med militærassistanse fra USA og Israel bare framhever dimensjonene av krigen. De har identifisert maoistene som den “største trusselen for den interne sikkerheten i landet siden uavhengigheten” med andre ord sikkerheten til den indiske herskerklassen. Hele den skogvokste regionen i sentral- og østlige India har blitt splittet opp i syv operativområder som de vil prøve å ’rense’ for all motstand i løpet av de neste fem årene, inkludert motstanden fra maoistene og andre Naxalitiske organisasjoner. Et stor sum har allerede blitt øremerket for å møte utgiftene for krigen.

Det er nok unødvendig å erklære at denne krigen mot det indiske folket blitt ført for interessene til utenlandsk kapital og innenlandsk kompradorkapital. Hundrevis av MoUer (Memorandum of Understanding, vår anmerkning) har blitt signert mellom imperialistiske innenlandske haier og den sentrale- og statlige regjering som videre vil intensivere prosessen med plyndring av våre kolossale naturressurser og vil føre til mer tvangsforflyttning og medfører nød og ødelegger livene til det marginaliserte folket i vårt land.

Lalgarh i Jangal Mahal-regionen, er stedet, som i følge P. Chidambaram (en indisk minister fra Kongress-partiet, vår anmerkning) vil bli gjort til et labratorie for å eksperimentere med hvordan å håndtere den ’største interne trusselen’ og så nyttiggjøre den erfaringen for å knuse motstand i stater som Chhattisgarh, Jharkhand og Orissa. Vi vil ta for oss den storartede Lalgarh-bevegelsen som allerede har fått sin plass i historien som rettferdige kamper i vårt land.

De pågående kampen i Lalgarh, Jangal Mahal har allerede pågått i ett år i tidlig november 2009. Denne kampen er grunnleggende annerledes enn noen annen bevegelse i vårt land i nyere tid. Singur opplevde et begynnende nederlag, Nandigram kan være stolt over å ha smakt på seieren i en lang og blodig kamp mot den anti-folkelige ’venstre-front’-regjeringen og terroren utført av hermads (kriminelle gjenger, vår anmerkning) støttet av CPI(M) (Indias Kommunistiske Parti (marxistene), et politisk parti i India som deltar i styringen av bla Vest-Bengal hvor maoistene står sterkt o.a). Kampen som ble ført i både Singur og Nandigram var rettet mot stjelingen av jord utført av innenlandsk stor-komradorkapital og utenlandske imperialister. I både Singur og Nandigram spilte de parlamentariske partiene en rolle og det maoistiske partiet som avviser den parlamentariske veien spilte også en rolle. Men i tilfellet Lalgarh, ble de parlamentariske partiene faktisk avvist av folket og det maoistiske partiet hadde en viktig funksjon.

I en forstand begynte Lalgarh-bevegelsen i en annen kontekst. Det startet som et svar mot brutaliteten utført av politiet 5. november 2008. Dette fant sted samtidig som kampen mot fattigdommen og ydmykelsen og for kravet om verdighet og rettigheter for folket. Imidlertid, hvis man tar med i beregningen landmineangrepet på Vest-Bengals regjeringssjef 2. november 2008 – dagen da lokalene til Jindal-selskapet innviet Shalboni-stålfabrikken (en SEZ – Special Economic Zone, vår anmerkning), følgelig kan den hendelsen ha fungert som en katalysator som startet en snøballprosses.

Lalgarh-bevegelsen kan deles inn i fem faser:

A) Fra 5. november 2008 til dagen da parlamentariske valg ble annonsert.

B) Fra den dagen til 16. mai da resultatene var erklært over hele landet.

C) Fra 17. mai 2009 til 17. juni bare en dag før ’Operation Lalgarh’ ble starta.

D) Fra 18. juni 2009 når de samla styrkene begynte å bevege seg inn mot Lalgarh til 26. oktober når beslutninger ble fattet av PCAPA å opprette folkemilitser.

E) Fra opprettelsen av the ‘Sidhu-Kanu Gana-militsen’ 27. oktober til i dag. Den dagen sammenfalt med stansingen av Rajdhani Express utført av medlemmer fra PCAPA som krevde løslatelse av Chhatradhar Mahato og andre politiske fanger, samt tilbaketrekning av de samla styrkene.

Hver av disse fasene har sine helt særegne kjennetegn. Hvis man studerer bevegelsen, vil man se at det ikke bare var en bevegelse mot landtyveri eller bare for kravet om rettigheter for adivasisbefolkningen eller mot den eldgamle ydmykelsen stammefolket har lidd under; det handlet om mer enn som så. Og det breiere aspektet avdekket seg gradvis mens bevegelsen bevegde seg framover. Et av de store aspektene for bevegelsen er deres agitering for en ny folkelig-modell for utvikling — en modell som helt klart bærer preg av det maoistiske partiet. Dette aspektet av bevegelsen mottar knapt noe oppmerksomhet fra de urbane intellektuelle. La oss trekke fram dette neglisjerte, men veldig viktige aspektet først.

Ny utviklingsmodell

Den utviklingsmodellen som den indiske herskerklassen og deres politiske representanter har vedtatt siden de kom til makten i 1947 var en politikk helt avhengig av utenlandsk kapital og teknologi, noe som faktisk betyr å selle ut vårt lands økonomi, vann, jord og våre enorme naturressurser til utenlandsk imperialistkapital og innenlandsk komprador-storkapital for grådig plyndring. Det var Naxalbari-bevegelsen og CPI(M-L) ledet av Charu Mazumdar som først løftet fram kravet om radikale landreformer, samt motstand mot konfiskeringer utført av imperialistisk kapital og samtidig formulerte et program for en alternativ utviklingsmodell.

Det programmet kunne ikke bli implementert av de revolusjonære kommunistene av grunner vi ikke vil gå inn i på dette tidspunktet. På et seinere tidspunkt satt maoistene ut i praksis en alternativ utviklingsmodell i Dandakaranya, et område som omfatter mineralrike stater som Madhya Pradesh, Maharastra, Andhra Pradesh og Orissa. Hovedelementene i dette programmet er avvisningen av utenlandsk kapital og teknologi, sjølberging, rettferdig fordeling av ressurser og eiendom blant folket, fordeling av jord til bøndene, allsidig utvikling på landsbygda basert på folkets initiativ og frivillig arbeid og utluking av utenlandsk innflytelse og kontroll over vår økonomi, samfunn, kultur og politikk. Når det gjelder Dandakaranya, blir sånne forsøk allerede utført til og med på et uutviklet nivå i Jangal Mahal-området i West Bengal. Dette er innlysende i den påfølgende avisrapporten under overskiften ’Velkommen til Indias nyeste hemmelige stat’ av Snigdhendu Bhattacharya: "Over et område på over 1000 kvadratkilometer med grense til Orissa i West Medinipur-distriktet, har maoistene over de siste 8 månedene i det stille utløst sitt nye våpen i deres kamp mot den indiske staten: drikkevann, vanning, veier og helsesentre nøye skjermet fra offentlighetens øyne, Hindustan Times rapporterte om Indias andre ’frigjorte sone’, en maoistisk-styrt stat hvor utviklingen går i et større tempo nå for befolkningen på 200 000.

Foruten å ta over statsorganene og mest bemerkelsesverdig: den utøvende og dømmende makt, maoistene har her bygget i hvert fall 50 km med grusveier, gravd rør-brønner og vann-tanker, gjennopbygd vanningskanaler og driver helsesentre med hjelp av lokale landsbyboere. En annen avis rapporterte under overskriften “landlig sysselsettingsgarantiprosjekt (maoistene) vekst og fall av en rebellstat” at Folkekomitè-maoistene startet de følgende prosjektene: jobber for landløse — jobb i utviklingsprosjekter til 60-80 rupis om dagen; bygging av kutchaveier, kanaler og vannreservater og de har gravd dype rørbrønner; brakte med medisinske team fra Kolkata; lånt ut penger for å reparere og bygge billig hus (The Telegraph, 24 June 2009)".

De første forsøkene ble gjort etter at PCAPA var etablert. De satt opp landsbykomiteer, som hver bestod av fem menn og fem kvinner, hvor beslutninger ble gjort på grunnlag av gjensidige diskusjoner. Det ble etterfulgt av opprettelsen av kvinnefløyer og ungdomsfløyer i komiteen. Dette var demokratiske organer og noen av de bærer preg av de gamle adivasi-samfunnene og noen, spesielt kvinnefløyen, er ny og impliserer den sanne bemyndigelse av kvinnene.

I juni 2009, før utplasseringen av de samla styrkene for Operation Lalgarh, besøkte en gruppe på syv studenter fra Democratic Students’ Union, studenter fra JNU (et universitet i New Dehli, vår anmerkning) og to journalister Lalgarh og naboområder for å gjennomføre feltundersøkelser. Undersøkelsen kaster litt lys, dog bare på et elementært nivå, på utviklingsprogrammet som er blitt startet av folket. Siden den gang har mange nye steg blitt tatt i den retning som det er blitt rapportert fra ulike kilder. Uansett, på grunn av den foreliggende situasjonen og Avsnitt 144-påbudet mot adgang i regionene, kunne ikke faktasøkende oppdrag bli foretatt. Så denne rapporten er den siste som er publisert om regionen. La oss forklare noen av grunntrekkene:

A) Jord- og landdistribusjon: Enhver som reiser til Jangal Mahal vil skjønne at den høyt utbasunerte ’jordreform’-programmet av ’venstre-front’-regjeringen ikke har noe tilstedeværelse der. I områder som trær har blitt kuttet ned for å innføre jordreformer har ingen ting blitt gjort og store områder har blitt omgjort til udyrket mark. Selv om regjeringen i Vest-Bengal distribuerte disse områdene blant de landløse adivasisene gjennom en lov i 2004, har fremdeles ingenting blitt gjort. Tvert imot, så har regjeringen i Vest-Bengal og CPI(M), som styrer der, bestemt å gi flere tusen dekar av de landområdene for å sette opp spesielle økonomiske soner for bygg til jindalene sine selskaper, som de har forpliktet til å fungere som deres mest betrodde lakeier imot folkets interesser. Ovenfor den type apati og rov fra regjeringen var det naturlig for folket i Jangal Mahal å organisere seg under parolene til PCAPA for å få i gang et ordentlig program for landreformer.

Komiteen satt i gang et program for å sikre adivasiene fulle rettigheter over de tidligere skogområder for de landløse med tilstrekkelig fasiliteter for vanning. I motstand mot regjeringens politikk som åpnet opp for multinasjonale frøselskaper, så organiserte PCAPA frø-kooperativer gjennom å promotere organisk kunstgjødsel laget av enten skogaske eller naturgjødsel.

Et annet viktig steg er landdistribusjon. Landsbykomiteen bestemte å garantere 1 bigha [0.13 hektar i Vest-Bengal av land til de landløse og 15 kathas [0.10 hektar] for bønder med lite og ingen jord og ingen jord ble gitt til de bøndene som har mer enn 5 bigha. Delegasjonen fra JNU besøkte Banshberia-landsbyen og var vitne til et møte om jordfordeling. Imidlertid var det et problem at jorda ikke var i en dyrkbar tilstand på grunn av den meningsløse platingen av eukalyptustrær, som er et prosjekt startet av den statlige regjeringens, som de kaller ’sosial skogindustri’, et prosjekt som var promotert av Verdensbanken. Formålet med platingen av sånne eukalyptustrær var å dehydrere jorda for så å sette i gang framtidig utvinning av mineraler fra regionen. Dette er en skammelig anti-folkelig konspirasjon utført med overlegg av utenlandsk og innenlandsk kapital med støtte fra både den sentrale og de statlige regjeringene. For å omgjøre skadene som er gjort på jorda bestemte folket å dyrke frukt og grønnsaker der for i hvert fall to sesonger før jorda forhåpentligvis igjen blir skikket til risdyrking. Samtidig ble det avgjort at jorda til de ’nye jordeierne’ sånn som lederne av CPI(M) som for eksempel Anuj Pandey, Bimal Pandey eller Dalim Pandey—de herskende kjeltringene og pengeutlånerne, som hadde samla sammen millioner på berøve rikdommen og jorda til bøndene og gjennom svindel fra regjeringsprosjekte—ble konfiskert og fordelt blant de virkelige eierne.

B) Vanning: I det tørre Jangal Mahal hvor det sjelden regner trengs det spesiell oppmerksomhet. Det ser man dog ikke noe til. Regjeringa har bygget store kanaler som renner fra Mayurbhanj i Jharkhand til byen Midnapur for å forsyne åkrene med vann når reinsesongen er over. Men på grunn av mangelfull bygging forblir de store kanalene tørre gjennom hele året og rørene som åpnes mot åkrene forblir helt kvelt. Som et svar på denne underutviklingen begynte komiteen å bygge små demninger og sluser for å lagre vannet under regnsesongen som sikrer at vannet strømmer i naturlige vannfall. En sånn demning var påbegynt i landsbyen Bohardanga når delegasjonen fra DSU besøkte stedet.

C) Bygging av veier: Hvis man drar til landsbyene i Lalgarh vil man oppdage den store mangelen på veier av betydning. Gjennom regntiden er veiene gjørmete, fylt av vann og praktisk talt umulig å gå på. Å transportere pasienter, gravide kvinner og døde lik blir en vanskelig oppgave. Landsbyboerne i Adharmari klaget over at transportmulighetene var patetisk og under regntiden ble landsbyen avskjært fra resten av verden. Det samme er situasjonen for mange andre landsbyer. Komiteen startet derfor å bygge veier med steinflis som er tilgjengelig lokalt for en billig pris. Veibyggingen ble gjort gjennom frivillig arbeid, som i regionen Dandakaranya.

Dette er et eksempel på deltagende utvikling hvor menneskelige ressurser blir mobilisert for utviklingsarbeid for folket. Gjennom Yenan-fasen (1937-45) i den kinesiske revolusjonen ble dette prinsippet av Mao Zedong brukt i mange regioner og hjalp til å utløse massenes kreativitet. I landsbyer som Korengapara, Shaldanga, Bahardanga, Papuria, Darigera etc var det landsbyboerne selv som tok del. Dette var helt ulikt tidligere regjeringers prosjekter hvor massene opplevde fra avstand at deres utviklingskapital ble sløst vekk av medlemmer av det korrupte partiet CPI(M) og andre regjeringsfunksjonærer. Ifølge talspersonen for PCAPA, Chhatradhar Mahato kunne komiteen bygge 20 kilometer med vei å kun bruke 47.000 rupii [932 US Dollar, vår anmerkning], mens regjeringen bruker 15.000 rupii på èn kilometer.

Vann, hus og helsefasiliteter: Siden Jangal Mahal er en så tør region er det vanskelig å få vann til drikke og jordene. Derfor tok komiteen initiativ til å sette opp små brønner og innsatte nedsenkbare pumper. Folket utførte også frivillig arbeid lette vanningen. Komiteen tok også steg for å sikre at regjeringens prosjekter som Indira Avaash Yojana nådde de som trengte det mest. Siden det knapt var noen helsefasiliteter i hele området, tok komiteen initiativ til å opprette helsesentre i Kantapahari, Belpahari og Chakadoba. Dette var folkets helsesentral med ambulanser og en gruppe doktorer fra Kolkata. Nærmere 1500 personer besøkte disse sentrene hver dag for behandling. Disse helsesentralene er nå okkupert av de samla styrkene og omgjort til paramilitære baser.

E) Udtanning, kultur og sosial bevissthet: Et charter ble lagt fram av Adivasi Moolbasi Janasadharaner-Komiteen og publisert fra Purulia, der krevde adivasifolket forfremmelse i samfunnet og at språket og skiftspråket deres ble mer utbredt. Faktisk har en stor andel av de innfødtes språk blitt glemt på grunn av domineringen av ett eller to andre språk. Helt naturlig har kravet om anerkjennelse av språket Santhali derfor oppstått. Som en protest mot den kulturelle domineringen av det bengalske språket ble derfor 21. februar – som normalt blir markert som ’Språkets dag’ i både Vest-Bengal og Bangladesh— omgjort til en ‘Svart dag’. Faktisk har det blitt rapportert i media om tusenvis av språk snakket av de innfødte som har blitt glemt som et resultat av globalisering og domineringen av ett språk over et annet. Dette skjer også i ande deler av verden. Denne utviklingen skjer foran våre egne øyne, men vi legger sjelden merke til det. Faktisk har kampen i Lalgarh lagt fram kravet om restaurering av nesten utdødde språk. Sannheten er at i områder der folkets kamper er sterke åpner også muligheten seg for gjenfødelsen av lokale språk. På denne måten oppstår utdødde språk igjen. Dandakaranya har hatt same opplevelse.

F) Folkets domstoler: Det er kanskje unødvendig å slå det fast, men rettsystemet som råder i vårt land er ment å tjene herskerklassen. I Lalgarh satt derfor folket opp sine egne domstoler — Folkets domstoler. Her blir avgjørelser tatt av folket og i den grad det blir noen straff blir det også tildelt her. Det ble faktisk rettet mye kritikk fra noen grupper mot denne formen for rettssystem, hovedsakelig fra borgerrettsaktivister.

G) Kamp mot miljøforurensning: Komiteen gikk til kamp mot en fabrikk som dreiv med direkte reduksjon av jernmalm. Disse tre fabrikkene forårsaket enorm forurensning i området gjennom 15 år. Derfor var det en stor sammenkomst 7. juni 2009 i landsbyen Lodhashuli like ved byen Kharagpur, hvor beslutninger ble fattet for å boikotte fabrikken.

Det er klart at komiteen har integrert en del lokale dag-til-dag-saker med den breiere kampen mot statlig undertrykkelse. Det er vel unødvendig å slå fast at dette ikke ville vært mulig uten aktiv deltakelse fra maoistene. Dette har vært en helt ny erfaring i West Bengals historie og skjedde ikke i første fasen av Naxalitopprøret. Denne alternative utviklingsmodellen kunne ikke blitt implementert uten aktiv deltakelse fra de breie massene i Jangal Mahal.

Intellektuelle sin reaksjon på maoistenes rolle og nærvær

Det er krystallklart at de intellektuelle har reagert annerledes på kampen i Lalgarh enn kampen i Singur og Nandigram. I de to sistnevnte kampene sloss ikke de intellektuelle så sterkt imot statlig undertrykking som mange forventet at de skulle gjøre. Tvert imot; de har blitt veldig skeptisk til det som har foregått i regionen. De som kom fram på et tidlig stadium, trakk seg tilbake og holdt munn. I mellomtiden endret situasjonen seg: CPI(M) ble totalt isolert under valget. Mange intellektuelle fant det mer attraktivt å knytte seg opp mot den sannsynlige vinneren—TMC—av valget som nærmet seg og dermed motta ros og enkle jobber som ‘biddwajjans’ (lærde). (Historien har imidlertid vist at noen av de enten manglet kunnskap eller et minimum av mot for å kjempe imot statlig undertrykkelse og den konstante skremselen fra makteliten. Stilt ovenfor den pysete reaksjonen fra deler av de intellektuelle føler forfatteren svært høyt fraværet av Samar Sen)

Artister og skribenter som besøkte Lalgarh og møtte Chhatradhar Mahato i begynnelsen av ’Operation Lalgarh’ så ut til å være spesielt opptatt av å trekke fram en erklæring fra Chhatradhar Mahato som fordømmer maoistenes vold og åpent distanserer PCAPA fra dem. For bare ved å fordømme maoistene ville de være i stand til å mekle mellom den indiske staten og PCAPA. En velkjent prisvinnende journalist informerte oss gjennom en artikkel at ødeleggelsen av Anuj Pandey sin gedigne bygning kom som et resultat av en avtale mellom CPM og maoistene. Motivet skulle være at dette ville gi en massiv mengde forsikringspenger til sjefen for CPM. På denne måten viste hun hennes fryktelig mangel på sunn fornuft. Samtidig forsøkte hun å fjerne glansen fra den heroiske kampen til Jangal Mahal og å ydmyke folket som kjemper for verdighet og rettferdighet. Man kan bare vise medlidenhet for sånn intellektuelle. Det viktige for oss nå er at svaret på dette avsnittet av den urbane intelligentsiaen avhenger av rollen spilt og influert av maoistene i kampen i Lalgarh.

Hovedpunkt av kritikken

Først, folket i Jangal Mahal har videreført deres bevegelse veldig bra. Det er maoistene som har kommet inn fra utsiden og rotet alt til, misledet og sporet av bevegelsen. Det er deres voldelige aktiviteter som har brakt de samla styrkene på banen. Ifølge borgerrettsorganisasjoner, som APDR er folket blitt skvist mellom statlig terror på den ene siden og våpenglade maoister på den andre. De bitreste angrepene derimot, kom fra to historikerne fra Dehli – Sumit Sarkar og Tanika Sarkar. I en skadefro artikkel for et tidsskrift skrev de følgende følgende:

“Maoistene har gjort uberegnelig skade på bevegelsen. Deres aktiviteter og intensjoner er dekket i hemmeligheter. Deres hemmelige terroroperasjoner uttrykker total likegyldighet for menneskeliv. Deres våpenhandler fører dem inn i tvilsomme finansielle transaksjoner med korrupte maktmenn. De kommer inn i en allerede sterk og åpen folkebevegelse, så starter de en mordbølge som diskrediterer bevegelse og så forlater de befolkningen etter å ha gitt statsapparatet en strålende unnskyldning for å knuse bevegelsen.” (Economic & Political Weekly, 27. juni – 10 juli 2009).

Videre er det maoistene som har sporet av bevegelsen og ført den inn på et voldelig og udemokratisk spor. Dette er hovedbudskapet i kritikken mot maoistene, selv om det finnes flere punkt. For øyeblikket vil vi konsentrere oss om disse punktene.

Maoistisk nærvær

Chhatradhar Mahato har slått fast at Folkekomiteene består av forskjellige politiske retninger, inkludert maoister. Maoistene har et fundament blant massene. De har sin plass akkurat som vi har vår. Lederen for maoistene, Kishenji, sendte ut en pressemelding som slo fast at maoistene har jobbet i Lalgarh siden 1990-tallet. Fra et historisk synspunkt er det et faktum at MCC (en av forgjengerne til CPI(M) o.a) har vært aktiv i regionen siden 1980-tallet. En annen maoistisk gruppe, CPI(M-L) People’s War har vært aktiv i Belpahari, Garbeta, Shalboni, Lalgarh, Banshpahari, Ramgarh, Sarenga etc fra midten av 1990-tallet. Saker som de jobbet med var følgende: Mot korrupsjon i panchayetene (en type landsbyforsamling, vår anmerkning), å sikre at midler fra regjeringsprosjekter blir riktig fordelt, som for eksempel midler for skogkonservering, som rimeligvis tilhører adivasiene, motstand mot å felle trær som er nyttig for folket; Kamp for å øke prisene på Kendublader og så videre.

Politibrutaliteten kan fortsatt huskes av folk i de urbane områdene i perioden 2001-02. Behula Kalindi og Sulochana Kalindi fra Belpahari ble tvunget til å kle av seg av politiet under en husundersøkelse, for å bekrefte kjønnet deres. Sulekha Soren som var høygravid ble sendt i fengsel under tiltale om å føre krig om regjeringen, alt dette på grunn av at mannen hennes ikke var hjemme. Pyalaram Mahato, en 87 år gammel mann som ikke engang kunne gå aleine ble fengslet under beskyldinger om å være avdelingsmedlem i Folkekrigen. En kvinne med navn Meena Sardar fra Belpahari ble traumatisert etter at politiet utførte under en razzia. Hun ble alvorlig psykisk syk etter å ha tilbrakt flere måneder i fengsel. Og døde tilslutt under uverdige forhold uten å motta noen form for behandling. Man kan også tydelig huske hvordan professor Kaushik Ganguly ble arrestert og banken opp av politiet, hvordan Abhijit Sinha ble hjemsøkt i frykt for å bli arrestert og torturert av politiet og døde like ved et jernbanespor under mystiske omstendigheter.

Jhinka-jungelen har blitt gjort til nyhetstoff gjennom ‘Operation Lalgarh’ fordi jungelen skal være et hjemmested for maoistene. Det var i dette området for noen år siden at Folkekrigaktivisten, Ashim Das Kanchan ble funnet død med arr over hele kroppen. I følge organisasjoner for sivilrettigheter var dette et tilfelle av såkalt “fake encounter killing” (en eufemisme brukt i enkelte asiatiske land om politiets vilkårlige henrettelser for å kjempe mot bande- og gjengkriminalitet). Mange av husene på landsbygda ble ødelagt og plyndret av politiet og de paramilitære styrkene. Folk ble brutalt banket opp, som om sånne tilfeller av tortur var en medfødt rettighet for de statlige styrkene. Eiendom ble plyndret, parafinolje ble sluppet ned i brønnene som var den eneste drikkevannskilden for landsbybeboerne, mat ble ødelagt, husgjenstander, dokumenter og rasjonskort og andre ting ble bare tatt ifra landsbyboerne for aldri å bli returnert. borgerrettsorganisasjoner som APDR har publisert en rekke rapporter med faktamateriale om denne type avskyelige handlinger utført av politiet i Vest-Bengal.

Uansett hvor uhyggelig det må høres ut, faktum er at store deler av de urbane intellektuelle ikke brydde seg om disse forbrytelsene da det ble gjort. I stedet var det alt for opptatt med å motta beskyttelse av regjeringen i Vest-Bengal.

Virkeligheten er at maoistene verken falt ned fra himmelen eller ankom landbygda fra en annen planet. Deres sosiale røtter ligger i Jangal Mahal, uansett hvor opprørende det matte høres ut for (a-)historikerne og deler av de ‘opplyste menneskene’. Med unntak av Kishenj—som kommer fra Andhra Pradseh—så er alle døtre og sønner av den indiske jorda, enten de er adivasi eller ikke. Noen av dem er Sasadhar Mahato, Jagori Baske, Karan Hembrom, Bimal Mandi, Jyotsna, Tarit Pal, Sudip Chongdar og Sumitra Sardar. (HT, Kolkata Plus, 26. juni 2009). I følge rapporten drev alle de nevnte politisk arbeid i regionen på et eller annet tidspunkt. Det at maoistene er folk utenfor som plutselig kommer inn å tok kontroll av bevegelsen – har ingen rot i virkeligheten.

Når det kommer til ’sandwich’-teorien til deler av de intellektuelle, må det sies at de som tror på denne teorien har framstilt massene som blottet for selvstendig tenking, at de er roboter som ikke føler noe selv og bare følger etter, men kan ikke lede. På denne måten ønsker de urbane intellektuelle – som holder seg på trygg avstand av slagmarken – at de besitter all verdens visdom og at de ‘ignorante’ adivasiene må lære av dem for å føre kampen. Jo raskeredisse “lærde” kommer på bedre tanker, desto bedre.

Fredfulle ‘demokratiske’ bevegelser og væpna ‘udemokratiske’ bevegelser

Bevegelsen i Lalgarh har skapt debatter som er gamle i delstater som Andhra Pradesh, men nye i stater som Vest-Bengal. Fra menneskerettsorganisasjoner og det ’sivile samfunn’ har det alltid kommet kritikk når væpna motstandsbevegelser utvikler seg eller når revolusjonære væpna kamper styrker seg. Temaet har blitt varmt debattert i borgerrettsorganisasjoner i Andhra Pradesh og Vest-Bengal i lang tid. I følge noen intellektuelle ble det ’fredfulle og demokratisk’ bevegelsen til adivasimassene sporet av og ble voldelig på grunn av maoistene. De mener at demokratiske kamper skal være fredlige og når kampen blir voldelig og folket bevæpner seg, da mister kampen sin demokratiske karakter. For disse intellektuelle er ’demokrati’ ro og fred og hvis det blir uro og vold, da blir kampen udemokratisk. Det er vel unødvendig å slå fast at sånne ideer har sakte men sikkert blitt lagt fram av det statlige propagandamaskineriet gjennom mediekampanjer og andre måter. Velkjente historikere og intellektuelle har blitt ofre for denne type kampanjer.

Historien beviser uansett noe annet. Det er ikke folket, men staten som er væpna til tennene og det er staten som bruker alle tenkelige voldelige metoder for å holde folket under deres herredømme. Fredselskende folk er derfor tvunget av staten til å starte væpna kamp, siden de virkelige gjerningsmennene av vold ikke etterlater noe annet alternativ. Historien er stappfull av eksempler på dette. De store slaveopprøret ledet av Spartacus mot det enorme Romerriket i år 73 før vår tidsregning som rystet slaveimperiet, var ikke i det hele tatt noen fredfull affære. Tvert imot. Det var væpna og voldelig i sin natur. Hadde det en udemokratisk karakter? Det store bondeopprøret i Tyskland under Thomas Münzer i 1520 var åpenbart væpna og voldelig. Var det også udemokratisk? Det store bondeopprøret i Taiping rundt midten av det nittende århundre var absolutt en væpna affære. Var det udemokratisk? Historien om britiske India er også full av eksempler på væpna anti-koloniale kamper, som for eksempel Det store opprøret i 1857 eller de ledet av Bhagat Singh, Surya Sen, Bagha Jatin, V.G.Pingle og mange andre.

Mange revolusjonære har gitt sitt liv for å gjøre landet vårt fritt for kolonialt herredømme. Kan disse bevegelsene stemples som ’udemokratiske’? Virkeligheten er at alle disse kampene representerer de genuine interessene til det indiske folket og var rettferdig og demokratisk i sin karakter.

I dagens samfunn er det unngålig at det oppstår klassemotsigeler, konflikter og noen ganger, klassekriger. Herskerklassen har alltid utnyttet majoriteten av folket, drept og lemlestet dem, utøvd terror og på denne måten tvunget frem retten til å utøve terror mot folket som de later som de skal tjene. Navn som ‘Blodhund’, ‘Kobra’, ‘Skorpion’, ‘Jaguar’ og andre stalig trente politislaktere viser bare den voldelige karakteren til den indiske staten. Når det undertrykte folket som et svar bevæpner seg, så setter herskerklassen fram krav om lov og orden og nyttiggjør seg av legitimiteten til å drukne folkebevegelsene i dammer av blod. Hvis noen kaller den motstanden for ’terrorisme’, da har definitivt ’terrorismen’ av en annen karakter.

Det påminner en om den amerikanske forfatteren, Mark Twain. I 1889 skrev han en roman med tittelen ’A Connecticut Yankee at King Arthur’s Court’. Jakobinerperioden eller perioden av Danton og Robespeare gjennom den franske revolusjonen blir av mange kalt ‘terrorens regime’. Mark Twain kritiserte dette synspunktet.

Tidlig på 1920-tallet snakket Mao Zedong om terror av to typer, mens han analyserte bondeopprøret i Hunan. Den ene typen av hvit terror, eller kontrarevolusjonær terror; mens den andre var rød terror eller revolusjonær terror. Han skrev:

“[E]n revolusjon [er ikke] noe teselskap, det er ikke det samme som å skrive ei novelle, male et bilde eller broder. Det kan ikke være så forfina, så avslappa og mild, så måteholden, vennlig, høflig, tilbakeholden og storsinna. En revolusjon er et opprør, ei voldshandling der en klasse styrter en annen. En revolusjon på landsbygda er en revolusjon der bøndene styrter makta til den føydale godseierklassen. Hvis ikke bøndene setter inn alle krefter, kan de umulig styrte den rotfesta myndigheten til godseierne, som har vart i tusenvis av år. Områdene på landsbygda trenger et mektig revolusjonært oppsving. Bare det kan reise folket i milliontall slik at de kan bli ei mektig kraft.”

Disse fakta er ikke ukjente for disse skribentene, historikerne og andre som drøvtygger om deres behendighet og faktisk holder seg langt vekke fra slagmarken. Imidlertid, når det kommer til å tilknytte seg den nåværende situasjonen, så klarer de ikke å søke fakta og sannheten. Deres logiske tankerekker stopper å fungere, deres grep om historien blir plutselig borte og de forråder sin uttalte egenskap å begripe essensen i den historiske kampen.

Det har blitt åpenbart at kampen i Lalgarh har vært et seriøst problem for bevegelsen for borgerrettigheter, demokrater og deler av de urbane intellektuelle. Før ble massene angrepet og torturert, de protesterte gjennom opptog, møter og opprop og andre ’demokratiske’ metoder tillat av regjeringen. Den gangen ble ikke den væpna motstanden reist og de intellektuelle i byene stod på folkets side og hevet deres røst. Det stod ikke på støtten i Singur og Nandigram – selv om det var et nærvær av væpna motstand – siden det dominerende partiet, TMC, også var aktive der. Men i Lalgarh var alt plutselig annerledes. Her ble den urbane intelligentsiaen konfrontert med de kjempende krigerske massene. Konfrontert med disse visste ikke de intellektuelle hvilke posisjon å innta. Dette er et helt nytt problem, helt ulikt noen annen situasjon i West Bengal på mange år. Denne komplett nye situasjonen har stilt dem i et dilemma og de har ennå ikke greid å håndtere den nye situasjonen. Det er derfor vi finner organisasjoner, redaktører av små blader og andre som fordømmer både statlig og ’ikke-statlig’ vold i deres erklæringer, artikler og offentlige taler. Å omgjøre de ’undertrykte masser’ til ’krigerske masser’ har redusert de til en sånn ynkelig tilstand!

16. september 2009 organiserte en engelskspråklig dagsavis en tankevekkende diskusjon i Kolkata under overskriften “Maoistene er uten tvil ikke en av oss”. De fleste debattantene forsøkte å forklare opphavet til maoistene sin tilsynekomst som systemet sin feil, da ’det ikke leverer’. La oss sitere noen få linjer fra referatet: “Når en landeier kidnapper en landsbyboers kone, holder hun innelåst i huset sitt og misbruker henne seksuelt, og mannen hennes blir bedt om å komme seg vekk når han ber om å få konen tilbake, hva skal han da gjøre? Snakke klisjéaktig om ikke-vold og fred? Eller heve den væpna kampen med alle problemer det medfører og forsøke å få slutt på problemene. I et sånt tilfelle reiste en ungdom fra Andhra Pradesh til jungelen og organiserte en gruppe bestående av 25.000 folk, drepte jordeieren sluttet opp om maoistene”. Denne delen ble levert av professor fra Andhra Pradesh, noe som bekrefter synspunktet at det er den undertrykkende staten som føder den væpna motstanden (The Statesman 17. september 2009).

Det er et viktig punkt som vi tror de fleste vil være enig om, inkludert maoistene, det handler om tap av sivile, av medisinsk personell, valgansvarlige i Jangal Mahal-regionen eller vanlige uskyldige sivile. For noen måneder siden ble medisinsk personale og valgansvarlige drept i en landmineeksplosjon i området Belpahari i West Medinipur. Maoistene trodde, feilaktig at disse var sikkerhetsstyrker. Det var de ikke og maoistene har gang på gang beklaget dette. Disse handlingene–selv om de ble gjort i uvitenhet — ble med rette kritisert av deler av folket. For ikke så lenge siden fant et lignede tilfelle sted, denne gangen i Jharkhand. Den gang ble en etterretningsfunksjonær halshogget av maoistene. Dette førte til et ramaskrik i varierende størrelse fra sikkerhetsdepartementet og i media. Maoistene tok seinere, som rapportert i pressa, selvkritikk for å bruke en sånn metode for å bekjempe fienden. Allikevel trengs dette spesielle tilfelle noen flere overveielser.

De to første eksemplene er tilfeller med klar feilaktig identitet, men det tredje var ikke. Regionen hvor han ble drept var i et stammebelte, hvor skarpe våpen som økser, kniver ect brukes av stammefolket som deres tradisjonelle våpen. La oss for et øyeblikk kaste av oss sløret av “sivilisasjon” og heller huske de harde realitietene som er skapt i navnet til denne “sivilisasjonen” av kapitalismen og dens tjenere i land som India; de herskende klassene har gjennom århundrene bare perfeksjonert torturmetodene mot folket, fanger og alle dissidentrøster ikke bare i Vietnam, Afghanistan og Irak, men også i Kashmir, Chattisgarh, Nagaland, Assam, Andra Pradesh og andre områder som vil bringe skam også over noen av de mest brutale karakterene i historia. De fleste av oss fordømmer halshogging som metode for å drepe ’fienden’. Men man kan helt legitimt spørre den herskende eliten, deler av media og sikkerhetsstyrkene hvem de trener opp for å utføre uhørt barbari mot sitt eget folk. Det er faktisk et spørsmål om disse utførerne av vold mot eget folk har noen som helst rett til å reise sånne moralske spørsmål i det hele tatt.

Mens de fleste av oss vel fordømmer bruk av sånne metoder for å drepe en ’fiende’, så kan vi helt legitimt spørre den herskende eliten, deler av media og sikkerhetsstyrkene – som de trener opp for å utføre uhørt barbari mot eget folk – har disse noen moralsk rett til å løfte fram en sånt moralsk spørsmål i det hele tatt? For det andre, denne type kritikk framstår for meg som ganske pussig og sjølmotsigende. Som det har blitt pekt på tidligere har deler av den urbane intelligentsia og noen borgerrettsaktivister har uttrykt deres misnøye ved at adivasisene i Jangal Mahal har tydd til våpen, til og med for sjølforsvar. Den urbane intelligentsia ville heller akseptert at landsbybeboerne brukte tradisjonelle våpen, bare ikke skytevåpen. Hvis det er tilfellet, da er det vel ikke noe problem i å halshugge en person siden tradisjonelle våpen ble brukt.

La oss bevege oss videre til et annet aspekt. Den store delen av det ‘sivile samfunn’ I West Bengal har vendt seg til statlig sponset vold som naturlig og på en måte legitimt. At det kan taes for gitt. For dem er derfor statlig terror mot folket i Lalgarh en legitim anvendelse av vold (som inkluderer arrestasjoner, avhør, langvarlig fengsling, for ikke å snakke om tortur i fengslene). De har aldri satt spørsmålstegn ved eller utfordra legitimiteten til den statlig sponsede volden. Det de bekymrer seg over er omfanget av volden og at de sivile tapene burde reduseres. De snakker bare om lovlighet, om lover som trampes på, men snakker aldri om rettferdighet. De setter ikke spørsmålstegn ved systemet: de forteller bare regjeringa at de må følge reglene og ikke bryte dem. For dem er regjeringer valgt og har dermed en brei støtte blant folket. For dem har ikke regjeringer en klassekarakter. Men når massene i Lalgarh våget å gripe til våpen som et svar på den statlig-sponsede volden og brukte de samme våpnene mot statsmaskineriet og CPMs kriminelle gjenger, en motstandskamp som er legitim fra folkets synsvinkel, da er motstanden utillatelig på grunn av lovene og møtes med fordømmelse fra intelligentsiaen.

For noen folk er det ingen forskjell på statlig-sponset vold og ’ikke-statlig’ vold og begge typene blir fordømt. Fra noen av APDRs folk fordømmer de det førstnevnte med 90 % og det sistnevnte med 10 %. Det samme er tilfellet for noen av redaktørene til små bengalske magasiner og aviser som for eksempel Aneek som ganske religiøst vier noen sider til å fordømme ’den ikke-statlige’ meningsløse volden utført av maoistene. Det treffende spørsmålet her er: kan volden utført av staten mot folket og den utført av folket mot staten, sammenlignes? Ville de også fordømme — kanskje ikke i samme åndedrag—den ’voldelige’ kampen ledet av Bhagat Singh, Surya Sen (to indiske anti-koloniale helter) eller bondeopprøret i Telengana? Ville de fordømme den heroiske væpna motstanden og nasjonale frigjøringskampen av folket i Vietnam, Afghanistan eller Irak? Hvert år bruker den indiske staten millioner på modernisering av styrkene deres, hvis hovedformål er å undertrykke og knuse folkebevegelsene. Dette skjer samtidig som mange lakh av folk (1 lakh=100 000, vår anmerkning) dør hvert år på grunn av underernæring og sult. Har de noen gang utfordret legitimiteten til staten? Har de noen gang krevd en storslått demobilisering av de væpna styrkene og de paramilitære styrkene? Har de krevd at disse pengene kanskje kunne blitt til folkets beste og virkelig utvikling? Kamper kan være av forskjellig karakter—urettferdige og rettferdige. Hvis de ikke klarer å skille disse to fra hverandre, skille mellom vold utført av statlige styrker og væpna gjenger på den ene siden og vold utført av et væpna folk på den andre, da må de også fordømme den lange tradisjonen med væpna kamper utført av folket gjennom vårt lands historie.

Kampen i Jangal Mahal er ikke en spontan bevegelse: Det har vært en veldig politisk bevisst bevegelse. Nå er det klart at maoistene har spilt en viktig rolle i denne kampen. Den urbane intelligentsiaen burde ikke bære uvilje mot dem, for hva er bedre enn at kampen ledes og formes av sønner av jorda, fremfor de som holder seg lang vekke fra den?

Det er mange ting som gjør bevegelsen i Lalgarh enestående: nye metoder for kamp med jevne mellomrom, deltakelse fra de breie folkemasser, klokskap, en alternativ utviklingsmodell, opprettelse av folkemilitser, kvinner taes inn i ledelsen og deltar antakeligvis i politiske beslutninger—alt dette og mange andre ting gjør bevegelsen spesiell sammenlignet med andre bevegelser forut. Retningen som bevegelsen tar viser at den har mye konkret politisk og ideologisk tyngde og en god del kunnskap om militær strategi og taktikk og. Uten den aktive rollen til maoistene ville ikke bevegelsen tatt en sånn retning. Dette utgjør dens største styrke. Samtidig er det maoistiske nærværet og de bestandige krigerske massene, som gjør at den urbane intelligentsia holder seg unna. Hvis folket i adivasi la til side sine skytevåpen (AK-47, landminer og så videre) og brukte deres tradisjonelle våpen (pil og bue, økser og så videre) i kampen mot det massive luft- og bakkeangrepet, da ville de unngåelig ha tapt slaget. De intellektuelle ville avledet stilletiende glede og som under Nandigram ville de startet et stort opptog (stille, selvfølgelig!) med lys og gedigne bannere som krever at slakteren Buddhadev skal henges (tidligere regjeringssjef i Vest-Bengal, vår anmerkning). Ja, de ville nok hatt stor glede av å se ansiktene sine på TV. Lalgarh ville i mellomtiden bli omgjort til et nytt Nandigram. Bevegelsen ville blitt knust. Bondeopprørene i Kina ble brukt av herskerklassen gjennom århundrer for å skape dynastiskifte på grunn av manglende nye produktivkrefter og riktig politisk ideologi. På samme måte ville kampen I Lalgarh, som i Singur og Nandigram, blitt brukt for å skape ‘endring’ slik deler av den urbane intelligentsia ønsker, for ikke å snakke om de parlamentariske politiske partiene. Se det for deg. Enten om man liker det eller ikke, så har kampen i Lalgarh bevegd seg i en annen retning. Dette utgjør dens styrke. For dere som lengter etter et samfunn hvor menneskelige verdier seirer over profittbehovet, så er kampen i Lalgarh håpet for fremtiden.

I dag er ikke kampen i Lalgarh begrenset til regionen Jangal Mahal. Den har fått større utstrekning enn som så og inspirert folket i andre delstater. Det har blitt det nye symbolet på trass og motstand fra det demokrati- og frihetselskende folket i andre land i verden. Solidaritetsbevegelser for kampen i Lalgarh har allerede blitt utviklet i de urbane områdene i West Bengal og i andre delstater. Solidaritetsamlinger, møter og konferanser har allerede funnet sted i utlandet, som for eksempel i Storbritannia, Hellas ect. Den sentrale regjeringen har slått seg sammen med amerikansk etterretning og delstatsregjeringer og satt i gang ‘Operation Greenhunt’ mot folket i vårt land—i Chhattisgarh, Jharkhand, Bihar, Orissa, Vest-Bengal og andre delstater med uttalt mål om å bekjempe den maoistiske bevegelsen. Den sentrale innenriksminister, P. Chidambaram var helt klar når han sa at de behandlet operasjonen i Lalgarh som laboratorisk eksperiment og at hans politikk ville være ’nulltoleranse’ for maoister. Dette er en klar trussel mot folket: det betyr statlig-sponset folkemord og brutalitet blir begått mot folket. De gjør dette fordi de allerede har erklært(gjennom MOUer og så videre) at de vil gi store strekninger av landet vårt, som er fullt av naturressurser, til innenlandsk og utenlandsk storkapital. Noe som vil føre til rovplyndring. De som kjemper imot denne plyndringen — maoister og andre — har blitt blinket ut for angrep og utslettelse i ’utviklingens’ navn. Folket i Lalgarh har reist seg mot dette med hevet hode. I dag eller i morgen må alle intellektuelle, menneskerettsaktivister, lærere, artister, skribenter og andre demokratiske folk ta et standpunkt. Bør de tillate at vårt lands naturressurser selges til privatkapital av den sentrale og statlige regjeringer, noe som vil ødelegge landet vårt ytterligere, eller burde de kjempe imot dette som sanne patrioter?

Gjennom det siste tiåret og lengre har det vært mye militært samarbeid mellom de amerikanske og israelske regjeringene på den ene siden og den indiske regjeringen på den andre. Amerikanske FBI har åpnet kontorer i hovedstaden, og sikkert i andre indiske byer. Det har også foregått flere samla militærøvelser mellom USAs og Indias væpna styrker i Mizoram og andre områder. Amerikansk og israelsk militære embetsmenn har jevnlig kontakt med deres indiske motstykker.

Det vil nok ikke ta lang tid før folket må kjempe imot amerikanske soldater på indiske jord. Det er hvis den væpna motstanden til det indiske folket og kommunistiske revolusjonære bevegelser utvikler videre, tiltross for den væpna mobiliseringen av den sentrale regjeringa og delstatsregjeringene. Konfrontert med en sånn eventualitet, hvordan vil borgerrettsaktivister, intellektuelle, redaktører av små magasiner og andre deler av den urbane intelligentsiaen, reagere? Hvordan ville de reagere når de så folket i deres eget land, deres brødre og søstrer som dør, fall ned og reise seg igjen og starte væpna motstand mot de utenlandske aggressorene som i Indokina i kjølevannet av den amerikanske imperialistiske aggresjon? Ville de fordømme folkets væpna motstand da også, sånn som noen av de gjør i dag? Ville de oppført seg og handlet som patrioter? Eller ville de handlet som roboter som ikke tenker og fortsette å mumle at aggressorene også har rett til et liv?

I 1932, ett år etter den japanske aggresjonen mot Kina, skrev Soong Ching, et ledende medlem i borgerrettighetsorganisasjonen China League, en artikkel om forpliktelsene til ligaen. På dette tidspunktet foregikk det en borgerkrig mellom kommunistpartiet og Kuomintang og var på den ene eller andre måten kontrollert av flere imperialistiske makter. I artikkelen tok hun hovedsakelig opp tilstanden til de politiske fangene i Kina (hvor størstedelen av kommunister). I artikkelen reiste hun kravet om deres betingelsesløse løslatelse. Når hun ble konfrontert med spørsmålet om China League støttet revolusjonen gjorde Soong Ching det klart at ligaen stod for den ultimate seieren for folket og at seieren bare kunne oppnåes gjennom revolusjon. Den urbane intelligentsia og borgerrettsaktivister i dagens India vil nok finne essayet ganske belysende. La oss nå vende tilbake til India. Mange som bor i India i dag veit ikke hvem vi skal se ti for veiledning og lederskap; men mange av oss føler at hvordan vi lever i dag ikke er i nærheten av hvordan vi burde leve, at dagens system allerede har utlevd sin nytte. Systemet har mislyktes og levere og en grunnlegende forandring er nødvendig i majoriteten av folkets interesse. Viser Lalgarh veien?

Det er på høy tid at vi hever stemmen mot denne urettferdige krigen som føres av den sentrale de statlige regjeringer mot vårt folk. Vi må også kreve storstilt avmobilisering av de væpna styrkene og de paramilitære styrkene. Tillegg krever vi at de skammelig store summene hvis mål er å utføre folkemord mot folket vårt folk, heller brukes på å skape et nytt samfunn som er skikket for mennesker.

Oversatt og tilrettelagt av Tjen folket fra Democratic Students’ Union.

plakat-plage for SV

Plakat-plage for SV

En knallrød politisk gruppe plager SV-landsmøtet med plakater hvor Kristin Halvorsen sier: Kjøp mer – krig mer!
Titanic

Flere forlater det synkende skipet

Det blir stadig tydeligere at Rødt er et ubrukelig prosjekt, også for de i Rødt som regner seg som sosialdemokrater.
Kina i dag

"Maoistiske ideer og symboler blir mer og mer populære"

Arbeiderprotester sprer seg i Kina. Staten reagerer med harde midler.
Latvia

Opprøret held fram i Latvia

Protesterande bønder omringa bygninga til det latviske landbruksdepartementet 3.februar. Dei truga med å bli til dei fekk oppfylt kravet sitt om at landbruksministaren skulle trekkja seg.
Montagsdemo

Arbeidsløsheten øker i Tyskland

Seks år med Agenda 2010 – arbeidsløsheten og fattigdommen øker.
Obama Taliban

Obama på krigsstien

Ikke siden vesten starta sin okkupasjon av Afghanistan har den lokale motstanden mot de utenlandske troppene vært sterkere.

Årsmøte i Tjen folket

Tjen folket – ei marxist-leninistisk gruppe har avviklet sitt tredje årsmøte en plass i Sør-Norge

Irak 2003 – imperialistisk omfordelingskrig

Hvorfor har USA og England gått til krig mot USA? Er det fordi USA er onde/ har onde ledere? Bør vi bygge EU som en snill motvekt mot onde USA?

• Les vår løpeseddel

Stopp den imperialistiske krigen!

USA og Storbritania slapp i natt de første bombene over Bagdad, og fører nå en åpen angrepskrig mot Irak. Tjen folket fordømmer krigshandlingene, de er dypt urettferdige og i strid med folkeretten.

USA, verdens største imperialist og eneste supermakt, har presset fram krigen for å tjene egne økonomiske og politiske behov. Amerikanske løgner overfor FNs sikkerhetsråd har blitt grundig avslørt, de virkelige motivene for krigen står nå klart fram.

Det irakiske folket fortjener selvstendighet og frihet, fra amerikanske imperialister så vel som tyrraniske despoter – Ingen krig mot Irak!
• ingenkrig.no

CPI (m)

CPI (Maoist) Sums Up Advances in 2009 and Challenges Ahead

This statement appeared in Maoist Information Bulletin 11, dated October 7, 2009, which is available at Banned Thought.
Indiske maoister går i spissen for folkekrigen

Krig mot folket og den historiske Lalgarh-bevegelsen

I denne veldig aktuelle og viktige artikkelen skrevet av Amit Bhattacharyya viser han hvordan utviklingen har skutt fart i Lalgarh, et område i Vest-Bengal som har vært under kontroll av Folkekomiteen mot politigrusomheter, en bevegelse som er nært knyttet opp mot det store maoistpartiet i India.

Stopp Operation Green Hunt!

Stop Operation Green Hunt

Since the beginning of November 2009, Operation Green Hunt is being conducted in India.
Political prisoners liberating themselves

Frihet for politiske fanger i Marokko!

8.og 9.januar måtte atten studenter møte for retten i Marrakech i Marokko. Syv av de ble dømt til ett år i fengsel.

Sameaksjonister

20.mars – en merkedag for samenes kamp for sjølråderett

I dag, 20.mars, er det 27 år siden de to sameaktivistene John Reier Martinsen og Nils A. Somby forsøkte å sprenge brua over Tverrelvdalen i protest mot den norske imperialismen i Sameland – Sápmi.
Euskadi

FN-uro over framstøyt på spansk forbod mot valliste

Spanske styresmakter forbaud først ei valliste som det vart påstått at det baskiske partiet Batasuna skal gøyma seg bak.
Politiet møtte mannsterkt opp da de kroatiske massene viste sitt raseri mot den rådende politikken 26. februar i år.

Om protestene i Kroatia

Tjen folket bringer her en oversettelse fra våre kroatiske kamerater i Rød Aksjon (Crvena Akcija) hvor de analyserer de pågående protestene i landet.

Politi satt inn mot arbeidere i Kina

Nå har det kommet enda et eksempel på at Kina ikke er en stat for arbeidsfolk, men en stat hvor kapitalismen har gjenoppstått og hvor

arbeidere blir undertrykka på det groveste. Rundt to tusen arbeidsfolk blokkerte i forrige uke ei bru som går over Yangtze-elva i provinsen Anhui.

Litauen: Protester mot regjeringas krisepakke

I Litauen demonstrerte rundt 7.000 mennesker lørdag i hovedstaden Vilnius i protest mot regjeringas forslag til krisepakke. Blant annet vil regjeringa øke momsen til 19 % og redusere lønningene for offentlige funksjonærer med femten prosent.

© 2013   Tjen folket – kommunistisk forbund