«Kommunistene må holde øyne og ører åpne» – om Hellas’ kommunistiske parti (KKE)

«Jeg spurte de politiske lederne til eskplisitt å fordømme voldshandlingene. Det er både regjeringen og de politiske kreftenes felles ansvar å umiddelbart politisk og sosialt isolere de som fremmer vold, ulovlige aksjoner og antidemokratiske holdninger.»

(Uttalelse fra statsminister Kostas Karamanlis etter møte med lederne for de parlamentariske partiene)

«Ledelsen i Koalisjonen for det radikale venstre (SYRIZA) må slutte å dulle med opprørerne.»

(Uttalelse fra Aleka Papariga, generalsekretær i KKE, etter sitt møte med statsministeren)

«Det fins politiske krefter som viser politisk ansvarlighet, og det er andre som duller med opprørerne, som jeg hørte noen si for litt siden.»

(Uttalelse fra Georgios Karatzaferis, leder i ultrahøyrepartiet «LAOS» etter sitt møte med statsministeren)

«Si meg hvem som priser deg, så kan jeg fortelle deg hvilke feil du gjør.»

(Vladimir Ilitsj Lenin)

Hvorfor all denne lojaliteten?

Hellas’ kommunistiske partis (KKE) ledelse var raskt ute med å erklære sin støtte til regjeringens linje om «ro og orden». Partiet benyttet også sjansen til å sverte Koalisjonen for det radikale venstre. «Kamp- og offerpartiet» (som partiet var tidligere, når de hadde en helt annen ledelse) har redusert seg selv til dit at de får gratulasjoner fra en samlet regjering og borgerlige medier for sin «ansvarlige holdning»…

Når sosial spenning og ustabilitet rår, er det ikke kommunisters plikt å stabilisere systemet. Tvert i mot, de skal forsøke å skade det og begrense borgerskapets makt for så å skape omstendighetene som er nødvendige for å velte det kapitalistiske systemet. KKEs ledelse har skilt seg selv fra denne praksisen. Partiet har til og med tatt opp stafettpinnen etter regjeringen med påstander om at opptøyene er «en trussel mot Hellas og den forventede ro og orden». KKE-ledelsen stod på Karamanlis’ side når han krevde at de politiske partine skulle «vise ansvar og en bevisst holdning for å komme ut av denne vanskelige situasjonen».

Men siden når har denne «vanskelige situasjonen» for regjeringen også vært en «vanskelig situasjon» for folket og venstresiden? De «vanskelige tidene» for storborgerskapet er kanske «vanskelige» for arbeiderklassen også? Plutselig er KKEs «klare klasseanalyse» ute på bærtur!

KKEs ledelse lystret lydig da regjeringen oppfordret fagforeningene om å ikke organisere en marsj mot parlamentet onsdag 10.desember. PAME, KKEs fagforeningsfraksjon, «demonstrerte» i den andre enden av byen utenfor en bygning som tidligere huset arbeidsdepartementet (som i dag har tilhold et annet sted!). Da tusenvis av studenter samlet seg på Grunnlovsplassen fredag 12.desember, sendte KKE-ledelsen medlemmene sine til å gå tur i små sidegater flere kilometer borte. I tillegg har man de voldelige forsøkene fra KNE (KKEs ungdomsforbund) på å få kontroll over universitetsbygningene for slik å kunne stoppe studentene fra å trenge seg inn og holde allmøter. Definitivt har KKEs «kompromissløse klassekamp» blitt ganske problematisk…

Arbeiderklassens parti? Eller partiet for «lov og orden»?

KKE-ledelsen snakker mye om arbeiderklassen, klassebevissthet og klassekamp. Men partiets praksis viser igjen at dette er et parti for «respektable holdninger» og for «lojale tjenere». Det er et parti som ønsker at alt skal være slik det er innenfor «de institusjonelle rammene».

For tre år siden hadde deres dagsavis «Rizopastis» ungdomsopprøret i franske forsteder som hovedsak:

«Den franske regjeringen og alle de som snakker om gjenger av opprørere forsøker både å minimalisere eller feie under teppet årsakene til og innholdet i opprøret, så vel som desperasjonen til ungdommen som gjør opprør. KKE uttrykker vår varmeste solidaritet og medfølelse til de fattige i Paris og hele Frankrike.»

Det sa KKE den gangen – når opprøret fant sted i et annet land. Nå viser det seg at dette (igjen) bare er tomt «revolusjonært» prat.

Nå som ungdomsopprøret finner sted i Frankrike, hva gjør KKE-ledelsen da? De beskylder oss for å «dulle med opprørerne»! En KKE-representant i parlamentet, en viss Ioannis Gkiokas, gikk så langt at han beskyldte SYRIZA under et intervju med den statlige radiokanalen for at «partiet kan skjule vanlige kriminelle og mennesker som er ansvarlige for menneskehandel»!

Men er alt dette et resultat av KKEs hat mot SYRIZA? Er alt dette et resultat av KKEs vilje til å fortsette «borgerkrigen» innenfor venstrebevegelsen? Nei. Det som er det avgjørende for KKEs praksis er ikke deres fiendtlighet ovenfor SYRIZA. Det avgjørende er den rollen som KKEs ledelse har påtatt seg som «loven og den sosiale fredens vokter». Dens praksis er resultatet av dens rolle som regjeringens høyre hånd.

Denne regjeringen skulle bli jaget fra makten av bevegelsen? Eller ikke?

KKEs ledelse støtter ikke parolen «Ned med denne regjeringen av tyver og mordere». Og den har selvsagt heller ingen politikk som kunne føre til dette. Den permanente og antatt «rene» stillingen til KKE-ledelsen er at «vi ikke vil bytte sjef».

Derfor spør vi: Når, i hvilke teoretiske verk, og gjennom hvilken praksis i den kommunistiske bevegelsen har de oppdaget at det er en dårlig ting å ha en opprørsk bevegelsen som kan få en regjering til å trekke seg? Siden når har «arbeiderklassens eget parti» latt være å kreve en borgerlig regjerings avgang latt være å gjøre det? Og særlig når dette kravet er på alles lepper, ihvertfall leppene til de progressive massene.

Vi spør videre: Hvorfor setter dere ikke deres store ord ut i praksis? Særlig når også den «sosialdemokratiske» opposisjonen i PASOK ikke bare lar være å legge press på regjeringen, men tvert i mot ber ytre høyre om å «vise ansvar og utøve sin regjeringsmessige rolle»?

Vi spør også: Hvis det skulle bli sånn at denne regjeringen blir veltet av det sosiale opprøret, noe som kan bli en politisk massebevegelse i skoler, universiteter og på arbeidsplasser, vil ikke det være et solid fremskritt for folkebevegelsen? Vil ikke det være en bekreftelse på folkets evne og vilje til å styrte regjeringer og deres reaksjonære planer?

Nok en gang har KKE svertet kommunismen. Partiet har gjort dette også tidligere når de ukritisk støttet den (ikke-)eksisterende sosialismen og når det dannet «nasjonale enhetsregjeringer» med høyrepartier og sosialdemokratiske PASOK. Og det gjør det igjen nå ved å fordømme ungdomsopprøret og på den måten fjerne ungdommen fra den kommunistiske venstresida.

For å endre på tingene trenger vi en venstreside og en kommunistisk bevegelse som er hengiven til å endre den nåværende situasjonen. Vi trenger ikke de som først og fremst bruker munnen, som viker for borgerlig svartmaling, som erklærer sin lojalitet til det nåværende samfunnssystemet og som ikke forsøker å bli en kraft i opprøret!

15.desember 2008