Rødt er en ny versjon av SV – del II

Rødt tar sats og stuper ned i den sosialdemokratiske myren

Det hersker liten tvil om at Rødt IKKE er et kommunistparti. Det burde herske enda mindre tvil om at det aldri kommer til å bli det. Men hva er Rødt? Alt tyder på at de hører hjemme i sosialdemokratiet slik vi har gjort rede for. Når man legger fram fakta og beviser Rødts politiske plassering argument for argument blir man møtt med: «Rødt er et antiimperialistisk parti, Rødt vil hente soldatene hjem». Vel og bra så langt, men når det er sagt er det fullt mulig for sosialdemokratiske partier å ha enkelte progressive standpunkt. Hvis SV ikke hadde vært i regjering ville de sannsynligvis hatt noe av den samme tilnærmingen i Afghanistan-spørsmålet. Kommunister angriper ikke sosialdemokrater for å være mot imperialistisk krigføring, tvert imot mener vi at det er grunnleggende bra. Men det gjør ikke at de slutter å være sosialdemokrater.

«Hent soldatene hjem»

Vi ser også at «Hent soldatene hjem»-kampanjen bærer preg av åpenbare svakheter. Dette prosjektet var mislykket fra første stund og har ikke evnet å styrke motstanden mot Norges imperialistiske krigføring på noe som helst plan.

«Hent soldatene hjem» er et diskusjonsnettverk hvor resultatene i all hovedsak er enighet om nye møter. Et slikt nettverk har få muligheter til å styrke seg. Nettverket er begrenset til hovedstaden og Bergen og knapt nok det. Medlemmene består av NKP og Rødt (og delvis SV), samt deres ungdomsorganisasjoner. At Rødt hviler seg på en slik form for organisering beviser i hvor liten grad partiet kan fungere revolusjonært. «Hent soldatene hjem» forsøker å samle etablerte organisasjoner og politiske partier. De har forsøkt å knytte SV til nettverket. Hvordan man skal skape enhet sammen med folk som legitimerer det overgrepet man kjemper mot, er et ubesvart spørsmål. Ikke overraskende har SVs tilknytning til «Hent soldatene hjem» medført en ikke ubetydelig bremse i nettverkets aktivitet.

SV og ungdomsorganisasjonen Sosialistisk ungdoms engasjement i nettverket har vært mellom lav og ikke tilstedeværende. Allikevel har nettverket valgt å satse på et samarbeid med disse krigsforbryterne, istedenfor å rekruttere nye aktivister til kampen. Forståelig nok er det ikke lett å rekruttere uavhengige til noe som ikke er en organisasjon. «Hent soldatene hjem» er en svamp. Den suger til seg krefter med potensialer og gir veldig lite tilbake. Hvis Rødts revolusjonære utenomparlamentariske kamp er basert på flyktige nettverk som «Hent soldatene hjem», bør dette være grunnlag for å revurdere Rødts revolusjonære standpunkt. Det er tross alt praksis som er det viktigste.

Da kommunister malte «stopp SViket» med blod på inngangen til SVs partikontorer i Bergen og Oslo (et relativt harmløst inngrep som krevde fem minutters vasking), ble dette fordømt av Rødt og Rød Ungdom.

På nettavisen.no stod det den 28.05.08:

«Eifring [leder i Rød Ungdom, vår anmerking] sier hun har vært i kontakt med SV og beklaget opptrinnet.»

«Dette regner vi som såpass alvorlig at det må få konsekvenser, men hvilke vil jeg ikke gå noe nærmere inn på nå. Jeg kan ikke utelukke at det vil bli eksklusjoner, men det er det for tidlig å si noe om nå,» —

«Hent soldatene hjem» evnet ikke å uttale seg, men tatt nettverkets sammensetning i betraktning kan vi gjette oss til hvor de stod i saken. Dette var en sak hvor sosialdemokratene ble tvunget til å ta et standpunkt, og hvor dette standpunktet var tydelig ikke-revolusjonært. Det var en støtte til SVs svik.

Antiimperialister?

Så blir det hele plutselig enda mer interessant: Rødt ønsker å sende soldater fra Afghanistan til DR Kongo. De begrunner det med at tiltaket hjelper befolkningen i DR Kongo. På denne måten slår de to fluer i en smekk, de får oppmerksomhet om to aktuelle saker. Utspill som dette oppsumerer mye av Rødt og Rød Ungdoms politiske linje.

(Les Tjen folkets artikkel om situasjonen i DR Kongo her )

Nå var det ikke mye igjen av antiimperialismen heller. Rødts standpunkt i DR Kongo-saken tegner et klart brudd med de progressive. Deres syn bryter med de erfaringene man har tilgjengelig angående FNs rolle i dette geografiske området. Rødts opportunisme har nådd nye høyder. Det er ikke ofte man er vitne til en slik politisk snuoperasjon.

Teoretisk svakhet og forsøk på å tie Tjen folket ihjel

Det antiimperialistiske nettverket Frontlinjer befinner seg i en vrien situasjon. Hvordan skal de forholde seg til Rødts snuoperasjon? Rødt og Rød Ungdom-ledelsen har den siste tiden gått fra å være forsiktig til å bli mer organisatorisk offensiv etter at en del medlemmer ble ekskludert da de agiterte for nødvendigheten av kommunistisk organisering. Dette var den største utrenskningen i et norsk politisk parti siden 90-tallet. Samtidig ble det forsøkt å sverte de ekskluderte maoistene for å legitimere prosessen, og som vanlig falt dette i god jord hos den borgerlige pressen

Det er av denne grunn lite populært å gå imot ledelsen. Tjen folket er i Rødt og Rød Ungdom et «ikke-tema». Det er også tilsynelatende stor enighet om å unngå reelle uenigheter, hvilket styrker sosialdemokratenes maktposisjon. En av grunnene kan være frykt for at hele Rødt- prosjektet skal rakne. En annen kan være at enkelte folk ikke evner å drive politisk kamp. Et av resultatene er at Rødt og RU ikke går inn i politiske diskusjoner med Tjen folket. Hva tyder dette på? Kan det hende at de kommer til kort i diskusjonen med kommunister?

Frontlinjers «antiimperialistiske» diskusjon og dens verdi

Frontlinjer har vært forsiktig når det gjelder å uttale seg om imperialistisk innblanding i DR Kongo, trass sitt såkalte «antiimperialistiske» standpunkt. De er antageligvis redd for å falle i unåde hos egen ledelse. Isteden reduserer de hele saken til en åpen diskusjon:

(fra frontlinjers hjemmeside )«Debatt: Norske FN-styrker til Kongo? Arnljot Ask, Mathias Bismo og Vegard Velle skriver. Delta du også! Les mer» —

Man har grunn til å tro at Frontlinjer og flere blir påvirket av Rødts skandaløse utspill. Dette fører til at de slutter å fokusere på utspillet og konsentrerer seg isteden om diskusjonen som oppstår. For Frontlinjer er det slik at konkrete resultater er underordnet, det er diskusjonen som er det sentrale. På den måten klarer de å vri seg unna realiteten og det faktum at Rødt er et tannløst og vanlig parlamentarisk parti ikke ulikt SV. Ledelsen i Rødt og Rød Ungdom tar diskusjonen med Frontlinjer fordi de vet at opposisjonen underkaster seg og er villig til å inngå alle kompromiss. De kan tråkke på opposisjonen som ligger seg flat. Det er lite problematisk å forholde seg til folk som ikke engang tørr å gjøre et poeng ut av at de er uenig.

Her er utdrag fra Rød Ungdoms internforum:

Brage Aronsen, redaktør i Frontlinjer:

«Dette er en spennende og viktig debatt, og selv om jeg er uenig med Mari [leder i Rød Ungdom]syns jeg hun legger fram gode argumenter»

«Takk for gode svar, Mari! Sjøl om vi åpenbart har store uenigheter her, syns jeg denne debatten er spennende og nyttig.»

—

For folk som Brage Aronsen spiller det liten rolle å bli overkjørt politisk, det er jo tross alt diskusjonen som er det verdifulle. Frontlinjer kan glede seg over å komme ut av uenigheten med stor «innsikt». Vi andre kan konstantere at Frontlinjere og sentristene i Rødt og Rød Ungdom har tapt enda et politisk slag. Men disse folkene er åpenbart flink til å tilpasse seg, så istedenfor å innrømme nederlaget reviderer de hele sin politiske oppfatning steg for steg.