Gå til meny

Stalin

Nikita Khrusjtsjovs 61 usannheter

Tjen folket publiserer her en oversettelse fra det russiske tidsskriftet Literaturnaja Rossija. Artikkelen er et intervju med professor Grover Furr ved Montclair State University i Montclair, New Jersey.

Intervju med professor Grover Furr, forfatter av boka Anti-Stalinist Villainy.

Ei av de mest spesielle fagbøkene som er utgitt i den seinere tid, nå også på russisk, er boka til historikeren Grover Furr. Grover Furr er professor ved det amerikanske Montclair State University. Bokas tittel blir på norsk “Antistalinistiske skurkestreker”. I denne boka blir Nikita Krustsjovs tale på den 20. partikongressen i SUKP gått nøye etter i sømmene. Tusener av lesere har blitt kjent med boka til professor Furr. Og dette har boka blitt sjøl om den nylig blei utgitt.

Boka har blitt møtt med både forbannelser og lovprisninger, til og med i vår forbruksorienterte kultur.


Alt dette gjør at vi tenkte det ville være lærerikt å henvende oss til professor Furr. På denne måten kan vi bli bedre kjent med ham som forfatter. Og vi kan få hans egne meninger og ta del i hans kunnskaper – eller som det heter; vi kan få førstehandskunnskap.

Professor Furr, kan du være så vennlig å fortelle om hvordan og hvorfor du som har doktorgraden på forskningsfeltet middelalderens Frankrike, blei interessert i Stalin-tidas historie i Sovjetunionen?

- Mitt egentlige fag, det jeg i utgangspunktet var interessert i, er middelalderstudier. Jeg har ikke noe “stempel” som kan “kvalifisere” meg til å gjøre undersøkelser om Sovjetunionen den tida Stalin var leder der.

Men som ekspert på middelalderen har jeg fått opplæring i å foreta virkelige dypdykk innen historieforskning. For eksempel har jeg lært meg å benytte som de primære kilder, tekster som er på andre språk enn engelsk. Jeg har fått lære meg å ikke stole på “nedarvet kunnskap”, eller på den “herskende mening”. Jeg har lært meg å ikke stole på oppfatningene til de “herskende autoriteter”. Dette er måten jeg benytter i arbeidet mitt; å foreta mine egne, sjølvstendige undersøkelser.

Som student i tida 1965-69 slåss jeg mot USAs krigføring i Vietnam. En gang påstod en person at de vietnamesiske kommunistene ikke kunne være de “snille guttene” (The good guys, oversetters anmerkning), fordi de alle var “stalinister”, og fordi “Stalin hadde myrda millioner av uskyldige mennesker”.

Løgneren Robert Conquest

Denne påstanden blei noe jeg huska. Den var antakelig årsaken til at jeg leste Robert Conquests bok “The Great Terror” (“Den store terroren”, oversetters anmerkning) da den kom ut tidlig på 1970-tallet. Jeg blei rysta av det jeg leste!

Jeg bør her legge til at jeg kunne lese russisk, fordi jeg lærte det allerede da jeg gikk på High School (“High School” – omtrent det samme som “videregående skole”, oversetters anmerkning). Allerede da hadde jeg studert russisk litteratur. Dermed blei det til at jeg leste Conquests bok veldig grundig. Tydeligvis hadde ingen andre gjort dette før!

Jeg oppdaga da at Conquest juksa med sin bruk av kildemateriale. Fotnotene hans støtta ikke opp om hans anti-Stalin-konklusjoner! Først og fremst benytta han seg av enhver kilde som var fiendtlig innstilt mot Stalin. Dette gjorde Conquest uansett om kilden var til å stole på eller om den var upålitelig.

Så blei det altså etterhvert til at jeg bestemte meg for å skrive noe om den såkalte “terroren”. Det tok meg lang tid. Men i 1988 publiserte jeg endelig “New Light On Old Stories About Marshal Tukhachevskii: Some Documents Reconsidered”… (“Nytt lys på gamle historier om marsjkalk Tukhachevskii: Noen dokumenter gjenoppdaga”…oversetters anmerkning). På denne tida leste jeg bøker innen forskninga som blei foretatt av den nye skolen blant de historikerne som tok for seg Sovjetunionen. Denne nye skolen inkluderte blant andre Arch Getty, Robert Thurston, Roberta Manning, Sheila Fitzpatrick, Jerry Hough, Lewis Siegelbaum og Lynne Viola.

En ny vestlig skole innen forskning?

Navna på disse historikerne tror jeg vil være ukjente for den russiske leser. Det er vanskelig å tenke seg at etter Conquest, kan en ny, vestlig skole innen Stalin-forskninga skulle kunne bidra til en ny oppfatning av Sovjetunionens historie.

- Nei, i virkeligheten er saka fullstendig motsatt. Den skolen som jeg tilhører starta som en anti-tese til Conquest og til hans totalitære oppfattelse av sovjetforskninga i den kalde krigens dager.

Ved å studere nøye de beviser og de fakta som allerede er tilgjengelige, og – aller viktigst – ved å arbeide hardt for å være objektiv – var forskerne innen den nye skolen allerede i stand til å vise at all “historieskrivinga” under den kalde krigen – fra de antisovjetiske kreftene; det vil si fra trotskistene, khrusjtsjovittene – og etter dem fra Gorbatsjov og fra Jeltsin – var fullstendig usann. Den antikommunistiske “historieskrivinga” juksa med fakta, og den var tilpassa deres anti-stalinistiske egeninteresser. Disse folka hadde gått på kompromiss med seg sjøl til de grader at bøkene deres ikke kan kalles historieskriving; bøkene deres var propaganda bygget på politiske fordommer. Anti-kommunistene dreiv ikke historieforskning.

Innen den vitenskapelige verdens historieskriving blei boka “The Origins of the Great Purges” (“De store utrenskningnenes opprinnelse” oversetters anmerkning) av J. Arch Getty – som var en av den nye skolens grunnleggere – virkelig en stor sensasjon. I boka lyktes det Getty å motbevise et stort antall av de løgnene om Stalin, om Sovjetunionens Kommunistiske Parti (bolsjevikene) og om Sovjetunionen som før hadde vært regna som sannheter. Dette inkluderte – blant andre oppfatninger – det synet at undertrykkelsene på 1930-tallet var tiltak som hadde vært planlagt på forhånd av Stalin.

Historieforfalskninga er massiv

Dessverre for J. Arch Getty kom boka hans ut i USA i åra med den såkalte “perestroikaen” (russisk ord som er blitt synonymt med “omorganisering” oversetters anmerkning). Alle de andre bøkene innen Sovjetforskinga på denne tida blei utgitt av Gettys motstandere. Disse “kalde krigerne” fikk sine bøker utgitt i kjempemessig antall. Dette hendte under det falske navnet “glasnost” (russisk ord som har fått betydninga “åpenhet” oversetters anmerkning).

Hvordan skulle russiske lesere finne ut noe om Gettys pionerarbeid når ikke en eneste av bøkene hans om russisk historie har kommet ut i Russland?

Den samme situasjonen som Getty er i, deles av de fleste historikerne som jeg nevnte ovenfor. Men heldigvis finnes det også mere oppløftende eksempler. For noen få måneder siden publiserte et ukrainsk internettmagasin et svært godt arbeid av professor Mark Tauger, ved University of West Virginia. Professor Taugers arbeider motbeviser fullstendig den nazi-inspirerte myten om at sulten i Sovjetunionen i 1932-1933 var en “menneskeskapt” hungersnød – og at denne sulten var skapt av lederne i Sovjetunionen.

Det 20. århundrets viktigste tale

Hvordan og hvorfor blei du interessert i Khrusjtsjovs tale på den 20. partikongressen i SUKP?

Den “lukkede” – eller den “hemmelige” rapporten som kalles i Vesten, er uten å overdrive en av de aller viktigste talene som blei holdt i det 20. århundre. Uansett hvordan, eller av hvem, rapporten blir verdsatt, enten positivt eller negativt – så det er et faktum at talen fullstendig forandra retningen i den sovjetiske og russiske historia. Det er viktig å merke seg at nettopp denne talen har blitt til en av grunnpilarene i antistalinismen som ei politisk linje. Talen la grunnsteinen for det man kan kalle “den 20. partikongressens paradigme”.

For å uttrykke det i all korthet: Ingen som er interessert i historia til Sovjetunionen kan se bort fra et slikt avgjørende, viktig dokument.

La leserne dømme!

Men det er jo nettopp derfor dette er en svært godt dokumentert historie. Hvordan forklarer du all interessen for boka di?

- Det er vanskelig å si for meg. La leserne dømme… Jeg kan bare fortelle hva som slo meg som forsker på dette feltet.

Da jeg starta å forme boka mi var målet med arbeidet mitt beskjedent. Jeg ønska å plassere avsløringene i en rapport – sammen med de historiske kildene som har blitt nedgradert og nå er offentlige. Dette har skjedd ved at man har fått et slikt offentlig innsyn i noen dokumenter fra Sovjetunionen under Stalin. Denne typen av forskning kunne ha blitt gjort av en russisk historiker – eller av en kinesisk historiker, for den sakens skyld. Årsaken til det er at gjennom de siste 10-15 åra kom det flere nye kilder. Dette skyldtes økt tilgjengelighet for forskere til å foreta en mulig objektiv evaluering for en eller annen påstand i Khrusjtsjovs tale på den 20. partikongressen i SUKP. Og på dette tidspunktet begynte et merkelig bilde av det hele å vise seg. For det viste seg at alle de “avsløringene” som kom fram i rapporten var løgn. Jeg fant altså ut at det viste seg gjennom å undersøke disse “avsløringene” at ingen av dem var sanne. Ikke en eneste en!

Enkelte av Khrusjtsjovs løgner var selvfølgelig kjent tidligere. For eksempel – under denne hemmelige seansen, var det noen få som etterhvert merka seg enkelte av Khrusjtsjovs “avsløringer” – slik som hans absurde deklarasjon om at Stalin “planla militære operasjoner over hele kloden”. Dette var jo det reine, skjære sludderet. Men at hele talen var laga av falske “avsløringer” som denne – det var sjokkerende.

Bruk av historiske fakta

Overdriver du ikke her, professor Furr? Det er er temmelig vanskelig å tro at Khrusjtsjovs tale på den 20. partikongressen til SUKP ikke inneholdt annet enn løgner. Det virker som om du rett og slett kun er ute etter å forsvare Stalin. Det virker som om du av denne grunn er ute etter å rakke ned på Krustsjov og hans epokegjørende tale.

- Jeg beklager å måtte skuffe deg. Jeg “forsvarer” hverken Stalin eller noen andre. Som forsker og lærer holder jeg meg til fakta og til klare bevis.

Hvis det for eksempel hadde vært en tale av Khrusjtsjov om, la oss si verdensrommet, mais eller om programmet til SUKP – ville jeg vært nødt til å studere kildene som har med disse sakene å gjøre. Men i virkeligheten blei mitt forskningsområde Khrusjtsjovs rapport til den 20. partikongressen til SUKP. Denne kongressen skulle liksom være ment som et forum som skulle “avdekke” kriminelle handlinger fra Stalin og fra Beria.

Jeg tok for meg 61 “avsløringer” fra Khrusjtsjovs tale, eller mer korrekt: beskyldninger og påstander. Jeg undersøkte hver eneste av “avsløringene” i lys av det historiske kildemateriale.

Det endelige sluttresultatet av forskninga mi var at jeg fant ut at i Khrusjtsjovs “hemmelige tale”, var det ikke en eneste av hans “avsløringer” som viste seg å være sanne. Her er ikke spørsmålet om å “forsvare Stalin”. Byrden ved å framlegge bevis hviler alltid på anklagerens skuldre – det vil her si på Khrusjtsjovs skuldre. Ikke en eneste av hans påstander i “den hemmelige talen” holder når de blir stilt opp mot bevisene.

Forresten, litt om spørsmålet om “tro”. Ingen seriøs forsker har rett til å akseptere eller å avvise noen påstand som sann ved å vise til styrken av hans egen overbevisning eller hans fordommer. Man kan like det eller mislike det, men i lys av de historiske fakta som jeg har publisert i “Anti-Stalinist Villainy” er det umulig å se Sovjetunionens historie i et tivolis forvrengte speilbilde – et vrengebilde skapt av den “hemmelige” talen til Khrusjtsjov. Denne forvrengte talen er nå motbevist.

Et seriøst, vitenskapelig arbeide

“Anti Stalinist Villainy” – det er vel ikke noen særlig passende tittel for et vitenskapelig forskningsarbeid?

- Boka blei gitt ut med saks- og navneregister, fotnoter og dokumentariske tillegg. Med andre ord kom boka ut som et fullt ut vitenskapelig verk, og det fyller alle krav som stilles for ethvert grundig akademisk verk. Og faktisk kom boka ut i et større opplag enn det som var meningen. Kan noen forfatter i virkeligheten kreve mer?

Da jeg jobba med manuskriptet, hadde jeg sjølvsagt en annen tittel for verket jeg hadde begynt å skrive på. Jeg hadde også med et første grunnleggende kapittel for verket. I dette grunnleggende kapitlet organiserte jeg stoffet på en fortellende måte. Dette gjorde jeg fordi jeg ønska å reflektere nærmere de viktigste punktene i verket mitt. Men forlaget tok det ikke med. Årsaken til dette – antar jeg – må ha vært at dette kapitlet var for langt – eller kanskje av en eller annen grunn. Utgiveren foreslo til og med en annen tittel. Dette skjer jo ofte.

Når sant skal sies; det er jo opp til utgiveren å organisere verket når det gjelder hvordan stoffet blir til slutt – for eksempel det kunstneriske og verkets utseende. Dette gjør utgiveren for å produsere et arbeide som vil få suksess i markedet.

Ingen motstand mot Khrusjtsjov

Det er fremdeles noe som ikke stemmer her. På den ene sida er det jo slik – som du har skrevet i verket ditt – at Khrusjtsjovs tale er et sett av løgner. Samtidig var det jo slik at ikke en eneste person i lederskapet i Sovjetunionen noen gang har sagt at “avsløringene” til Khrusjtsjov var uriktige.

- Ja, jeg vil gå så langt som til å si at stillheten fra lederskapet i SUKP viste at de alle hadde en fullstendig solidarisk holdning overfor Khrusjtsjov. Og her kommer vi inn på ett av de mest interessante spørsmåla.

På tross av det utbredte inntrykket av det motsatte, så var hovedmålet for Khrusjtsjovs “hemmelige tale”, ikke Stalin sjøl. Hovedmålet for Khrusjtsjov var den politiske linja – en særlig retning i utviklinga, som var knytta til Stalin. Den russiske historikeren Jurij Zjukov har sagt det klart og tydelig: Khrusjtsjovs mål var å stoppe de demokratiske reformene. Disse demokratiske reformene hadde begynt mens Stalin levde. Men de var imidlertid langt fra å bli realisert fullstendig i Stalins levetid. I vår tid – og det må sies: mye på grunn av Krustsjovs tale – har ordene “Stalin” og “demokrati” blitt uforenelige begreper i hodene til de fleste mennesker.

Stalin var demokrat

Men dette er feil. Stalin delte Lenins positive syn på et representativt demokrati. Stalin forsøkte å få det representative demokratiet til å slå rot i bygginga av Sovjet-staten. Dette var en kamp som var kjernepunktet i de politiske prosessene som fant sted i Sovjetunionen gjennom 1930-tallet fram til 1950-tallet.

Essensen i dette programmet – som blei starta av Stalin – var dette: SUKPs rolle i styringa av staten skulle reduseres til normale grenser – slik man kunne finne det i flere land. Videre skulle det politiske lederskapet i staten bli utvalgt, ikke etter partilister, men på grunnlag av demokratiske framgangsmåter. Ikke bare Khrusjtsjov - men også andre i ledende stillinger – var mot disse demokratiske reformene som Stalin hadde arbeida for. Og i alle fall aksepterte de øverste i ledelsen i SUKP - partifolka som stod Stalin nær, som Malenkov, Molotov og Kaganovitsj – om enn uvillig, men allikevel, de aksepterte tross alt den hemmelige underteksten i Khrusjtsjovs tale, og disse veteranene gav også sitt samtykke til Khrusjtsjov som leder.

Årsaken til at Khrusjtsjov var i stand til å bli leder i Sovjetunionen og til å framføre sin potensielt eksplosive “hemmelige tale” – og årsaken til at han greide å vinne fram med hans egne ideer – årsaken til alt dette var at han var i stand til å vinne eliten i SUKP over på hans side.

La meg benytte denne anledningen til å uttrykke min takknemlighet til Jurij Zjukov (fra Russland) og til John Arch Getty (fra USA). Disse to historikerne, hvis arbeid inspirerte meg i mitt eget verk om “den hemmelige talen”, avslørte det faktum – dypt nedgravd og skjult siden Krustsjovs tid – at Stalin var hengiven til de demokratiske prinsipper.

Internett-intervju ved S. Khartsizov

(Oversettelse og tilretteleggelse for Tjen folket v. S.H. og G.S.)

Literaturnaja Rossija

28.05.2010

© 2013   Tjen folket – kommunistisk forbund