Om Mao Zedongs historiske rolle

Om Mao Zedongs historiske rolle

Den store lederen for revolusjonen i Kina, formann Mao Zedong, innehar mange av de egenskaper som var karakteristiske for de fire største kommunistene før ham; Marx, Engels, Lenin og Stalin. Mao er en mann med stor viljestyrke – han er initiativrik og besitter en umåtelig stor energi. Mao er en glitrende teoretiker, en utmerka organisator – og han er en sterk leder for massene når de er i åpen kamp. Dette er egenskapene som gjorde det mulig for Mao – som er en skapende, kreativ, ja, en genial marxist – å lede mer enn en halv milliard mennesker fram til seier i krig og i revolusjon. Og, alt dette foregikk på tross av kolossale vanskeligheter før seieren.

Maos teoretiske arbeider strekker seg vidt og bredt på alle måter. Hans teoretiske arbeid er en oppsummering av marxismen-leninismens anvendelse på de herskende forhold i Kina. Dette er en grunnleggende oppgave – en oppgave som Mao Zedong har gjennomført med en grundig kunnskapsmengde – og som han har gjennomført med en stor grad av nøyaktighet. Grunnlaget for Maos arbeider var en marxistisk analyse av utviklinga av den kinesiske revolusjonen slik den skrider fram i historien. Først og fremst gjelder dette hans vurdering av den nye typen borgerlig-demokratiske revolusjon – og det gjelder Maos avvisning av det gamle synet på den borgerlig-demokratiske revolusjonen. Mao klarla også den borgerlig-demokratiske revolusjonens forhold til den sosialistiske revolusjonen. Maos teoretiske arbeider – slik de er beskrevet her – utgjør et nytt, stort og viktig bidrag til marxismen. Mao la også stor vekt på den marxistiske analysa av klassekreftene i Kina. Videre la han vekt på forholda mellom de forskjellige demokratiske kreftene som deltar i de forskjellige enhetsfrontenes arbeid. Mao Zedongs arbeider om disse spørsmåla er klassiske marxistiske skrifter. Og videre: Maos arbeider om militær strategi og taktikk er også klassikere innen marxismen. Maos skrifter om militær strategi og taktikk tar for eksempel for seg situasjonen hvor en geriljahær gradvis vokser til en massebevegelse i krig. Der analyserer han hvordan de revolusjonære styrkene kan møte en mye sterkere fiende. Utmerka er også Maos teoretiske utvikling av marxismen når det gjelder hvordan det tallmessig – og også i andre sammenhenger – svake proletariatet i Kina kan spille en ledende rolle midt i et hav av bønder, slik situasjonen var i landet. Enda et av Maos mange bidrag til marxismen, var hans dyktige anvendelse av Sun Yat Sens «Folkets tre prinsipper». Disse prinsippa er svært populære blant massene. Kinas Kommunistiske Parti under ledelse av kamerat Mao benytta disse prinsippene som en del av et revolusjonært minimumsprogram. Slik tok Mao med seg de demokratiske tradisjonene til Sun Yat Sen – denne berømte kinesiske borgerligrevolusjonære. Brilliante var også hans hyppige polemikker mot alle slags avvik, og mot alle slags fiender. De teoretiske verkene til Mao var ikke begrensa til å gjelde bare feltene økonomi, politikk og militærstrategi. Han arbeidde også med litteratur og filosofi. Hans verk Om motsigelsen (Mao Tsetung, Verker i utvalg, bd. 1, side 311-348, Forlaget Oktober, 1978. Oversetters anmerking) er en omfattende, grundig og en folkelig framstilling av den marxist-leninistiske kunnskapsteorien.

Mao Zedong er også en utmerka masseorganisator og en utmerka leder innen det administrative felt. Han er ikke bare en som roper ut slagord, han veit også hvordan han skal gå til massene, og han veit hvordan han skal organisere massene for å realisere slagorda. Hans arbeider er fylte med tanker om de mest detaljerte spørsmål om organisering av folket, om bygginga av det kommunistiske partiet, om folkehæren, om fagforeningene, og om alle andre av folkets organisasjoner. Og alt dette er skrevet på et svært enkelt språk. Et klassisk eksempel på dette er hans arbeid: Om å rette på feilaktige ideer i partiet. (Mao Tsetung, Verker i utvalg, bd. 2 side 108-117, Forlaget Oktober, 1978. Oversetters anmerking). I denne artikkelen tar Mao for seg feil som «Om det reint militære synspunktet, om ultardemokrati. Om ringeakt for organisasjonsdisiplinen. Om absolutt likhetsmakeri. Om subjektivisme, etc.» Mao sjøl blei født i 1893 i en fattig bondefamilie i en landsby i Hunan. Han hadde et hardt liv som arbeider, som soldat, som student og som politisk leder. Han er virkelig en sønn av det kinesiske folket. Han kjenner folkets liv, han kjenner deres tanker og han kjenner deres behov og benytter folkets politiske uttrykksmåte.

Mao er, i tradisjonen etter Marx, Engels, Lenin og Stalin – en militant og samtidig en stor tenker og organisator. Mao Zedong er også en en svært god general – både i de økonomiske og politiske kampene – og han er en svært god general også på det militære området. Sammen med Chu Teh og andre ledere gjennomførte Mao «Den lange marsjen». Her beviste han at han både er en framstående geriljasoldat, og at han også er en god taktiker. Og han deltok personlig i et stort antall militære kamper. Maos største politiske landevinninger har vært i spørsmålet om det direkte lederskapet for de veldige folkets masser i forskjellige kamper mot alle slags undertrykkere. Da det kinesiske folket vant lederskap over landet sitt, var det mange elementer i den kapitalistiske verden som selvsikkert uttalte: «Vel, kanskje dette ikke er så galt allikevel; Kina er et enormt, umulig og kaotisk land. Kommunistene kommer til å knekke nakken hvis de forsøker å organisere det, og hvis de forsøker å styre det». Men dette var ønsketenkning fra kapitalistenes side. Dette var et typisk eksempel fra kapitalistenes side på undervurdringa av de revolusjonære egenskapene og mulighetene til de kinesiske kommunistene, og spesielt en undervurdering av Mao Zedong – det kinesiske folkets store leder. Nå for tida hører man sjeldent slikt negativt snakk. Allerede nå har de kinesiske kommunistene – leda av formann Mao – klart og tydelig bevist at de kan organisere og lede de store massene framover. Dette er bare enda en av mange «umuligheter» som har blitt motbevist i det kinesiske folkets storslåtte kamp for frihet.

William Z. Foster

Første gang publisert i New York i 1955.

(Oversatt og tilrettelagt for Tjen Folket av S.H.)