Gå til meny

Ingen snille okkupantsoldater

Publisert av Tjen folket 25.05.2011

Alle bidrag til den norske okkupasjonen i Afghanistan er en støtte til imperialismen, også bidragene som kalles sivil oppbygging.

Den vestlige okkupasjonen av Afghanistan er delt i to operasjoner. Den ene er Operasjon Enduring Freedom – Afghanistan, som ledes direkte av USA og hvor Storbritannia og det afghanske USA-vennlige styret deltar. Den andre er NATO-styrken ISAF der Norge deltar med soldater. ISAF står for International Security Assistance Force (Internasjonal sikkerhetshjelpestyrke). Disse to operasjonene jobber parallelt og det har lenge vært snakk om å slå dem sammen, men dette har i skrivende stund ikke skjedd.

Norge og ISAF har samme mål som USA

På ISAFs egne nettsider beskrives oppdraget deres slik (vår oversettelse):

“For å støtte regjeringen i den Islamske Republikken Afghanistan gjennomfører ISAF operasjoner i Afghanistan for å redusere muligheten og viljen til opprør, støtte vekst i kapasiteten og dyktigheten til Afghanske Nasjonale Sikkerhetsstyrker (ANSF), og legge til rette for forbedringer i styresettet og sosioøkonomisk utvikling for å skape et trygt miljø for varig stabilitet som er synlig for befolkningen.”

ISAF og Operation Enduring Freedom – Afghanistan, virker og jobber sammen. I den grad de er forskjellige så utfyller de hverandre. I Norge er det mange som forsøker å tegne et bilde av et vår stat bare har humanitære motiver og deltar i Afghanistan for å hjelpe befolkninga. Mange av disse kan langt på vei innrømme at USA har imperialistiske ambisjoner, men holder fast på at norsk deltagelse i den påfølgende okkupasjonen er av en helt annen og mer human karakter enn USAs framferd.

Sosialt arbeid for imperialismen

Det hevdes at Norge først og fremst deltar for å stabilisere landet og bygge skoler, veier, broer og brønner, uavhengig av USAs politiske mål for okkupasjonen. De trekker også et kunstig skille mellom Operation Enduring Freedom – Afghanistan og ISAF. Sannheten er like fullt at ISAF i sitt mandat slår tydelig fast at deres mål er det samme som USAs mål, nemlig:

  • Å styrke den USA-vennlige regjeringen som ble båret fram av USA selv;
  • Å slå ned viljen og muligheten blant folk til å gjøre opprør mot regjeringen (eller motstand mot okkupasjonen, som er en mer sannferdig beskrivelse);
  • Å oppnå dette gjennom militærmakt kombinert med sosiale og økonomiske prosjekter som gir folk mer goder, trygghet og stabilitet.

Norske soldater og sivile organisasjoner, som i ly av og med støtte fra ISAF og Enduring Freedom, driver med sosialt arbeid blant folket, er en viktig del av okkupasjonen. De er en uttalt del av målet med okkupasjonen. Men rollen har slett ikke sin basis i humanistisk tankesett, men derimot i militær strategi. Skal man slå ned ikke-statlige grupper av motstandere, må man styrke statens autoritet. Skal man stoppe rekrutteringen til motstanderne av okkupasjonen, må man kjøpe opp flest mulig av befolkningen med all slags goder. Barneskoler og sykehus er ikke målet for okkupasjonen, men midler for å oppnå okkupantenes mål – nesten like viktige midler som imperialistenes våpen.

Ny norsk krigskultur

Det humanitære bildet har de siste årene slått sprekker. Krigen har snart vart i 10 år og flere norske soldater har kommet hjem i kister. Pr i dag er rundt 600 norske soldater stasjonert i Afghanistan og staten bruker en milliard kroner årlig på den norske okkupasjonen. Lenge har det også vært en stor andel av befolkningen som har ønsket å avslutte de norske bidragene. I denne situasjonen har krigshisserne satset hardt på å piske opp støtte til okkupasjonen. Dette har de blant annet gjort på følgende måter:

  • Gjennom å fokusere på støtte til soldatene etter amerikansk manér, med kampanjer som “støtt soldatene våre”.
  • Gjennom å begynne å dele ut krigskors og gjøre om frigjøringsdagen 8. mai til en “veterandag” der regjeringen kan velte seg i kvalmende krigsretorikk, som hentet fra amerikanske filmer.
  • Ved at forsvaret har rykket ut og krevd støtte til soldatene fra hele det politiske Norge, noe SV og Rødt ser ut til å ha tatt konsekvensen av med sine besøk hos norske okkupasjonssoldater og smilene poseringer på bilder med disse.

I kjølvannet av okkupasjonen av Afghanistan er det i ferd med å bygges opp en ny norsk krigskultur. Dette passer som hånd i hanske med omlegginga av det norske “forsvaret”, der man går vekk fra vernepliktshær som skal forsvare landet og over til en vervehær som skal sendes til alle verdens hjørner. Den amerikanske krigskulturen er ikke først og fremst amerikansk, men typisk imperialistisk sjåvinisme. En slik mentalitet der “vi er best” og “vi må rydde opp” er typisk koloniherretenkning, og den finnes i alle land som sender sine soldater for å forsvare statens interesser på andre kontinenter. Vi ser en sjåvinisme som bygges opp i Norge, der døde barn i Afghanistan gjemmes vekk til fordel for kvalmende sammenlikninger mellom motstandsfolk i andre verdenskrig og dagens leiesoldater i Afghanistan.

Hånd i hånd med dette, får vi også se bilder av de snille soldatene som bygger skoler for jenter i et land der kvinners rettigheter er få. Hele drapskulturen legitimeres overfor humanister og godhjerta mennesker, med den sivile oppbyggingen som Norge også skryter av.

Hvordan tenker USAs generaler og ledere?

For å forstå hvordan imperialistene tenker rundt oppdraget i Afghanistan, er det nyttig å lese manualen Military Operations in Low Intensity Conflict (Militære operasjoner i lavintensiv konflikt). Denne boka kan bestilles på internett, eller leses i sin helhet i elektronisk form, og er den amerikanske forsvarsmaktens strategi for såkalt “lavintensiv konflikt”. Denne typen konflikt defineres som en politisk-militær konflikt rangert i spekteret av konflikter mellom konvensjonell krig og den “normale” og fredelige økonomisk-politiske konkurransen mellom stater og/eller grupper.

Manualen slår fast at lavintensive konflikter som regel finner sted i den tredje verden og vil være langvarige konflikter. I manualen kan vi lese følgende i første kapittel (vår oversettelse):

“Lavintensive konflikter utgjør komplekse utfordringer for USAs globale interesser. Ugunstige utfall fra disse kan gradvis isolere USA, USAs allierte og USAs globale handelspartnere fra hverandre og fra verdenssamfunnet. Ugunstige utfall kan også forårsake:

  • Tap av USAs tilgang til strategiske energireserver.
  • Tap av USAs militære rettigheter til baser, transitt og tilgang.
  • At venner og allierte av USA inntar posisjoner sammen med fiendtlige grupper.
  • At motstandere av USA styrker seg på lang sikt.»

På den andre siden kan suksess i lavintensive konflikter – i tråd med USAs interesser og lover – fremme USAs internasjonale mål som vekst i frihet, demokratiske institusjoner og i frie markedsøkonomier.

I manualen slås det altså kategorisk fast at USAs interesser går hånd i hånd med frihet og demokrati (og markedsøkonomi). Det vil si at der USAs interesser styrker seg, styrker demokratiet seg pr definisjon. Et nøkternt blikk på de mange titalls despotiske regimene som er venner og allierte med USA (som Etiopia og Saudi-Arabia) viser selvsagt at dette ikke har rot i virkeligheten. Til grunn for USAs handlinger, ligger de nakne politiske og økonomiske egeninteressene til verdens eneste supermakt. Manualens hensikt er å sette USAs militære strateger i stand til å fremme disse interessene gjennom å skape gunstige utfall, eller forhindre ugunstige utfall, for lavintensive konflikter – først og fremst i den tredje verden. Sagt med andre ord – hvordan kan USA sikre sin posisjon som imperialistmakt overfor folk i den tredje verden?

Militærstrategien handler om posisjonen i folket

Manualen mener USAs rolle i en lavintensitetskonflikt kan deles i fire brede kategorier, som også overlapper hverandre. En av disse kategoriene defineres slik:

“Støtte til opprør eller kamp mot opprør

USAs sikkerhetsinteresser kan enten best ivaretas ved å støtte en sittende regjering eller i å støtte et opprør. Både opprørere og de som slåss mot et opprør er avhengig av å mobilisere støtte fra folket. Hvordan de prioriterer kreftene mellom å bygge opp støtte for seg selv og undergrave støtten og legitimiteten til sine motstandere er kanskje det mest sentrale dilemmaet for begge sider i en opprørssituasjon.»

På det amerikanske militærets språk kalles det å slåss mot opprør (“insurgency”) for “counterinsurgency”. Motstandsfolka som slåss mot okkupasjonen kalles opprørere. Dette er såklart meget bevisst. Den enes frigjøringshelt er den andres terrorist. Å kalle motstandskjempere for opprørere og terrorister er bevisst for å framstille disse som forbryterne og de kriminelle okkupantene som “beskyttere av lov og orden”. Uansett er strategien for å bekjempe opprørere og motstandssoldater den samme og den er en sentral del av de vestlige operasjonene i Afghanistan. Mao Zedong sier at krig er fortsettelse av politikken med andre midler. Akkurat som i politikken, er utfallet av en krig i stor grad knytta til oppslutning i folket og om folkets moral.

Som manualen slår fast – og mandatet til ISAF nevner – er det å kjempe om folkets støtte en helt vesentlig del av den militære strategien. Det vil si enten å styrke sin egen popularitet blant folket, eller svekke fiendens tillit hos folket. Faktisk mener amerikanske militærstrateger at dette er det mest sentrale i en slik type lavintensiv konflikt. Altså kan man si at den sivile oppbyggingen, som direkte handler om å vinne tillit blant folk i Afghanistan, er den mest sentrale delen av imperialistenes militærstrategi i Afghanistan. 10 år etter invasjonen i Afghanistan, er det tydelig at imperialistene – tross enorme investeringer – ikke har lyktes spesielt godt med denne strategien.

Ingen snill deltagelse i imperialistisk okkupasjon

Det er nødvendig for norske antiimperialister å slå hull på myten om den snille deltagelsen i okkupasjonen. Alle norske soldater, og også sivilister, som på noe vis deltar under vingene til ISAF i Afghanistan, er en del av én politisk-militær strategi. Alle som deltar i den sivile oppbyggingen, på premissene til ISAF, Enduring Freedom og det afghanske regimet som i praksis er innsatt av disse, er en del av strategien til USA og andre vestmakter i en geopolitisk kamp for å etablere et stabilt og USA-vennlig styresett i Afghanistan. Målet er selvsagt å sette dette styresettet i stand til selv å slå ned opprørere – som Taliban. Men pr i dag vurderer altså imperialistene at det fortsatt – etter ti års okkupasjon – er nødvendig med over 100 000 væpna vestlige soldater for å hindre at den USA-vennlige regjeringa faller.

USA og quislingene står svakt i folket

Noen hevder at afghanerne støtter okkupasjonen og at afghanerne omfavner vestlige styrker. Men det er innlysende at om virkeligheten var slik at et massivt flertall av afghanerne støttet dagens regjering og USAs innblanding, ville det vært fullstendig unødvendig med 100 000 vestlige soldater. Som beskrevet i USA-imperialistenes egen manual for denne typen krigføring, er det sentrale punktet å vinne folket. I det øyeblikket dette er oppnådd, kan operasjonen avblåses. Så lenge USA og NATO ikke blir tvunget ut, vil de fortsette okkupasjonen helt til motstanderne av okkupasjonen og dens quislingregjering er så svekka blant folk, at de ikke er en reell politisk eller militær utfordrer lenger.

Det er ikke slik at USA ønsker å stå med 100 000 soldater i Afghanistan. I en urolig verden, der USAs interesser er under press på alle kontinenter, der Kina styrker sin internasjonale posisjon, der EU og Russland også utfordrer USA, der USA-vennlige regimer over hele araberverdenen opplever opprør mot seg – i en slik verden ønsker USA selvsagt en snarest mulig vei ut av den afghanske myra de har kjørt seg fast i. Den eneste veien ut er å styrke den afghanske quislingregjeringa, å styrke den afghanske quislinghæren som bygges opp av amerikanske (og norske) instruktører og ikke minst, å bygge broer, veier, skoler, sykehus, vanningsanlegg og så vider som kommer deler av befolkningen til gode.

Å kjøpe folk er veien ut for imperialistene

Afghanistans siste 150 år er preget av kolonialisme, borgerkrig og imperialistisk intervensjon. Storbritannia koloniserte landet, Sovjet okkuperte det i ti år og nå har USA og NATO vært der i ti år. Landet, som var en stor sivilisasjon i hundrevis av år og som hadde avanserte vanningsanlegg da Europa var preget av urskog, er i dag en ruin. Landet er bombet sønder og sammen, hundretusenvis av mennesker er drept, millioner av mennesker er skadet, og så godt som hele befolkningen er traumatisert av krigen. Det meste av landet styres av føydale krigsherrer og jordeiere i et system sammenliknbart med Europas føydale epoke. Det finnes ingen velferdsstat, det finnes ingen lov og rett annen enn den væpna makta.

I dagens afghanske situasjon er det åpenbart at mange kan la seg kjøpe av okkupantene. De kan la seg kjøpe til politi- og militærtjeneste med lovnader om faste måltider og tak over hodet. De kan kjøpes moralsk med lovnader om vestlig levestandard, mobiltelefoni, internett og sikker inntekt. Atter mange mennesker vil kunne vinnes for okkupantene gjennom godteri, godsnakk og skoler til barna, gjennom jobber til foreldrene og gjennom en brønn eller en bro til landsbyen. Dette er helt sentralt i den militærpolitiske strategien til USA og NATO og den eneste veien ut av myra som er noenlunde god for imperialistene.

Kan man likevel hjelpe det afghanske folket?

Er det da slik at man ikke kan yte noen humanitær hjelp til folk i Afghanistan? Slik er det selvsagt ikke. Det er en rekke organisasjoner som tas godt imot av nesten alle afghanere. Det er en rekke mennesker som gir folk hjelp uten å på noe vis støtte okkupasjonen. Det er frivillige leger, sjukepleiere, hjelpearbeidere, handelsfolk og så videre, som hver dag gjør en innsats for afghanere. Også noen nordmenn yter reell hjelp til folk som trenger dette. Men disse gjør det ikke i uniformen til okkupasjonsmaktene, eller i uniformen til quislinghæren. Disse opptrer som reelt uavhengige fra partene i krigen, og er kun opptatt av å hjelpe folk. Disse er ingen støtte for okkupasjonen, og må tjene som forbilde for de nordmenn som faktisk og reelt ønsker å hjelpe andre mennesker i fattige land.

Antiimperialister avviser sjølsagt ikke hjelp til folk i fattige land, og historien er full av eksempler på at dette gjøres på en bra måte. Men den viktigste hjelpa vi kan gi det afghanske folket, er å kjempe for å få en slutt på krigen og okkupasjonen. Den vestlige okkupasjonen av Afghanistan er den største trusselen mot liv og helbred i Afghanistan. Okkupasjonen er den største morderen, og den største byrden for den jevne afghaner.

Taliban og krigsherrer er også fiender av folket, men den vestlige okkupasjonsmakta står i en særstilling på grunn av sin militære og økonomiske styrke. Det viktigste nordmenn kan gjøre for Afghanistan er å slåss mot vår imperialistiske regjering og mot norsk okkupasjon av landet.

Hva er ikke årsaker til okkupasjonen?

Det er umulig å ta stilling til okkupantene i Afghanistan hvis man ikke forstår hvorfor USA og NATO okkuperer landet. Det enkleste å starte med er hvilke grunner de ikke har. Det kan ikke være humanistiske årsaker til okkupasjonen – av to årsaker:

  • Hvis USA skulle blande seg inn i Afghanistan for å hjelpe sivilbefolkningen eller kvinnene, så måtte de først feie for egen dør og angripe alle de USA-vennlige regimene som tramper på sin sivilbefolkning og sine kvinner. Det er en lang liste slike land å ta av.
  • Okkupasjonen har ikke hjulpet sivilbefolkningen. Tvert imot har okkupasjonen ført til enorme tap av menneskeliv, mer utrygghet, større utbredelse av sykdommer, lavere levealder og enda lavere levestandard for mange. All statistikk og alle tall fra de siste ti års okkupasjon peker i den samme retningen; okkupasjonen har gjort vondt verre for folket.

Det er håpløst naivt å se vekk fra disse enkle og etterprøvbare fakta, og dermed bør de fleste kunne enes om at USA ikke har invadert Afghanistan ut fra sin enorme godhet og sin empati med det lidende folket i Afghanistan. Alle andre årsaker til okkupasjonen kan bare være politiske og økonomiske.

Afghanistan ligger i en region med enorme olje- og gassforekomster. En region som er ekstremt viktig for USAs posisjon i verden og i tillegg en politisk ustabil region preget av konflikter og folkelig motstand mot USA-imperialismen. Det finnes på bakgrunn av dette en rekke faktorer som ledet USA inn i Afghanistan.

Terroren 11. september rettferdiggjør ikke okkupasjon

Den utløsende faktoren for invasjonen av Afghanistan var terrorangrepet mot World Trade Center 11. september i 2001. USA anklaget Taliban-regimet i Afghanistan for å overse Al-Qaidas treningsleire i landet, og tilogmed for å støtte organisasjonen. Terroraksjonen krevde en reaksjon fra USAs regjering. Bush-regimet måtte vise handlekraft overfor velgerne, og en invasjon av Afghanistan ville absolutt gjøre det. USAs regime legitimerte invasjonen ved å kalle det en krigshandling og ved å anklage Taliban-regjeringa for å ha lagt til rette for 11. september.

USAs angrep på Afghanistan kan ikke godtas på bakgrunn av det som skjedde 11. september. Det er en rekke grunner til dette, og her følger noen av disse:

  • Okkupasjonen av Afghanistan har ikke gjort det vanskeligere for terroristene i Al-Qaida å verve flere medlemmer. Tvert imot har okkupasjonen styrket Al-Qaida sin legitimitet i Midt-Østen og hver dag er okkupasjonen en motivasjon for nye islamistiske rekrutter.
  • Okkupasjonen av Afghanistan har direkte drept mange flere afghanere enn de 3000 amerikanerne som døde 11. september 2001. Det er ingen som teller antall døde afghanere, for dette tjener ikke okkupantene på, men forsiktige anslag sier rundt 16 000 hittil. Vi tror dette tallet er for lavt, men uansett må mange av de som har dødd på grunn av mangel på helsestell, matmangel eller mangel på medisiner også telles med. I tillegg har krigen og okkupasjonen uten tvil hemmet Afghanistans utvikling og dermed krevd flere dødsfall som følge av fattigdom enn det som kunne vært tilfelle uten okkupasjonen.
  • Al-Qaida har ikke bare treningsleire i Afghanistan. Også i Pakistan trener de sine medlemmer, men Pakistan er en alliert med USA, slik Taliban også var i mange år. De fleste deltagerne i aksjonen 11. september var ikke afghanere og Bin Laden selv var ikke afghaner. De fleste kom fra arabiske land som er alliert med USA, og Bin Laden selv har bygd sin rikdom i Saudi-Arabia. Saudi-Arabia kunne sannsynligvis ha kvalt Al Qaidas økonomi for lenge siden. Slik sett må Saudi-Arabias korrupte og USA-vennlige kongefamilie kunne holdes minst like ansvarlig for 11. september som Taliban.

Kort sagt: Invasjonen og okkupasjonen av Afghanistan har ikke skapt en tryggere verden, den har drept mange ganger fler afghanere enn amerikanerne som døde 11. september. Andre regimer og stater må holdes mer ansvarlige for terroren enn Afghanistan, men USA rører dem ikke fordi de er politisk og økonomisk lydige mot USA. Det hele får preg av at Afghanistans talibanere ble en nyttig syndebukk for USAs regjering og terroren ble et nyttig påskudd for å fjerne et regime som ikke var nok til å stole på i sitt samarbeid med USA.

Alle bidrag til okkupasjonen er forbryterske

Okkupasjonen av Afghanistan er imperialistisk i sitt vesen, og alle bidrag til denne okkupasjonen er i praksis bidrag til USAs politiske og økonomiske stilling som supermakt. Det er også i praksis bidrag til USAs storstilte plyndring av fattige land, der enorme verdier går ut av hendene på sultende mennesker og over til den amerikanske staten og de amerikanske selskapene. Alle bidrag til okkupasjonen, om det er å bore en brønn eller skyte en uskyldig femtenåring, er i sitt vesen bidrag til fortsatt plyndring og undertrykking av verdens fattigste mennesker. Det er også slik at invasjonen og okkupasjonen bryter med folkeretten og FNs avtaler om forholdene mellom nasjoner, og slik sett er all deltagelse i okkupasjonen til syvende og sist et brudd på internasjonal lov. Vår oppgave som kommunister og antiimperialister i Norge er å avsløre dette for nordmenn – og konfrontere de som på ett eller annet vis bidrar til okkupasjonen, med denne ubehagelige sannheten.

Afghanistan, Obama og imperialisme.

SVs lommetørkle blir mindre og blodigere

Tjen folket har sagt at SV ikke har noen klær på seg i spørsmålet om Afghanistan. De har bare hatt et lite og blodig lommetørkle å dekke seg bak.
Obama Taliban

Obama på krigsstien

Ikke siden vesten starta sin okkupasjon av Afghanistan har den lokale motstanden mot de utenlandske troppene vært sterkere.
bergen tftf SV kontoret

Ikke ultimatum fra Rødt om Afghanistan

Rødt vil ikke sette hardt mot hardt i forhold til de norske støttetroppene for USA-imperialismen i Afghanistan. Rødt planlegger å spille akkurat samme rolle som SV har gjort: i ord er de mot, men i praksis vil de ikke gjøre noe for å slutt den norske støtta til den amerikanske okkupasjonen av Afghanistan.

USA og Israel – de virkelige terroristene

I skrivende stund – 5.januar 2009 – har Israel gått til angrep på Gaza med bakkestyrker, og tatt krigen inn i Gaza by. Dette betyr at tallet dødsofre vil stige kraftig fra de rundt 500 som har blitt drept av de israelske styrkene til nå.
Afghanistan, Obama og imperialisme.

SVs lommetørkle blir mindre og blodigere

Tjen folket har sagt at SV ikke har noen klær på seg i spørsmålet om Afghanistan. De har bare hatt et lite og blodig lommetørkle å dekke seg bak.
dollar vs euro

Krona stiger – dollaren synker

Da krona i fjor høst sank, og dollaren steg spådde vi at dette ville snu. I dag har vår spådom slått til.

Årsmøte i Tjen folket

Tjen folket – ei marxist-leninistisk gruppe har avviklet sitt tredje årsmøte en plass i Sør-Norge

Irak 2003 – imperialistisk omfordelingskrig

Hvorfor har USA og England gått til krig mot USA? Er det fordi USA er onde/ har onde ledere? Bør vi bygge EU som en snill motvekt mot onde USA?

• Les vår løpeseddel

Stopp den imperialistiske krigen!

USA og Storbritania slapp i natt de første bombene over Bagdad, og fører nå en åpen angrepskrig mot Irak. Tjen folket fordømmer krigshandlingene, de er dypt urettferdige og i strid med folkeretten.

USA, verdens største imperialist og eneste supermakt, har presset fram krigen for å tjene egne økonomiske og politiske behov. Amerikanske løgner overfor FNs sikkerhetsråd har blitt grundig avslørt, de virkelige motivene for krigen står nå klart fram.

Det irakiske folket fortjener selvstendighet og frihet, fra amerikanske imperialister så vel som tyrraniske despoter – Ingen krig mot Irak!
• ingenkrig.no

Politiet møtte mannsterkt opp da de kroatiske massene viste sitt raseri mot den rådende politikken 26. februar i år.

Om protestene i Kroatia

Tjen folket bringer her en oversettelse fra våre kroatiske kamerater i Rød Aksjon (Crvena Akcija) hvor de analyserer de pågående protestene i landet.

Politi satt inn mot arbeidere i Kina

Nå har det kommet enda et eksempel på at Kina ikke er en stat for arbeidsfolk, men en stat hvor kapitalismen har gjenoppstått og hvor

arbeidere blir undertrykka på det groveste. Rundt to tusen arbeidsfolk blokkerte i forrige uke ei bru som går over Yangtze-elva i provinsen Anhui.

Litauen: Protester mot regjeringas krisepakke

I Litauen demonstrerte rundt 7.000 mennesker lørdag i hovedstaden Vilnius i protest mot regjeringas forslag til krisepakke. Blant annet vil regjeringa øke momsen til 19 % og redusere lønningene for offentlige funksjonærer med femten prosent.

© 2013   Tjen folket – kommunistisk forbund