Kommunisme mot terrorisme

Terrorisme som strategi for frigjøring er et blindspor. Terrorisme skyver folk vekk fra målene til terroristene og gir herskerne friere tøyler til økt undertrykking.

Sikkerhetstjenestens pågripelser av terrormistenkte menn i Norge i juli 2010 gjør det aktuelt å behandle spørsmålet om terrorisme. Vi vet ikke om disse er skyldige i planlegging av terrorisme eller ikke. Men vi ser at pågripelsene fører til en viss økning i hetsen mot muslimer og i at mange borgerlige politikeres bruker anledningen til å kreve mer overvåking og mer penger til det undertrykkende Politiets Sikkerhetstjeneste (PST).

Tjen folket avviser at borgerskapet kan fjerne terrorismen. Terrorisme er først og fremst et middel som brukes av desperate folk som reaksjon på den urettferdigheten som borgerskapet skaper. Den eneste permanente løsningen er å avskaffe undertrykking og ufrihet som er det materielle grunnlaget for terrorisme. For kommunister er det likevel viktig å avvise terrorismen som strategi for frigjøring fordi det er en blindvei som tjener undertrykkerne, ikke frigjøringen.

Vanskelig å definere terrorisme

Siden terrorisme er et begrep som misbrukes, er det vanskelig å definere. Tjen folket kan forsvare handlinger som USA kaller terrorisme. Historien er full av eksempler på at rettferdig kamp stemples som terrorisme av fiender av kampen. For eksempel ble motstand mot nazistenes okkupasjon av Norge, fordømt ikke bare av tyskerne men også av den sosialdemokratiske regjeringen i eksil i London.

Det finnes ingen definisjon av terrorisme som alle er enige om. Tjen folket velger i denne sammenhengen å se på terrorisme som en type politisk-militær strategi. En strategi som kjennetegnes ved at det viktigste middelet er eliteaksjoner av vold, uten å mobilisere massene til støtte for det, uten hensyn til splittelse av folket som retter seg mot representanter for myndighetene eller mot sivile. Dette er ingen fullkommen definisjon, og en slik er nok ikke mulig å lage. Men det sier noe om hvor vi vil med denne teksten. Vi ønsker å vise hvordan kommunister må forholde seg til grupper som al-Quaida eller Baader-Meinhof-gruppen (Rote Armee Fraktion – RAF).

All vold er ikke terrorisme. Og all terror inngår ikke som en del av en terroristisk strategi. Vi skiller mellom voldshandlinger og terrorisme. Det er forskjell på å utøve vold som en del av en rettferdig kamp, vold som fører kampen framover og hindrer annen vold – og terrorisme som strategi under forhold der dette må skade folket og arbeidet for virkelig frigjøring.

Terrorisme fører til mer undertrykking

Noen hevder nesten alltid at terrorangrep er iscenesatt av for eksempel USA. Men terrorisme er ikke noe som USA har funnet opp. Blant folk som er dypt misfornøyd med dagens system, vil det alltid finnes grobunn for terrorisme. Terrorisme er en politisk og militær strategi for å oppnå visse mål, og den er valgt av en rekke mennesker gjennom tidene.

Men selv om all terrorisme ikke er et påfunn fra herskerne er følgene av terrorisme reaksjonære. Det vil si at de fører til tilbakeskritt, ikke framskritt, for folk som undertrykkes av kapitalismen. Resultatene av terrorangrep er som hovedregel:

• Hardere undertrykking av all opposisjon mot makthaverne.
• Gode påskudd for mer aggressiv imperialisme gjennom invasjoner og kriger.

Terrorisme som påskudd

Første verdenskrig startet under påskudd av attentatet mot Østerrikes tronarving. Krigen ville nok kommet uavhengig av dette påskuddet, men det viste seg nyttig for herskerne i Østerrike og Tyskland. 11. september 2001 var et nyttig bakteppe for invasjonen av Irak, og det er også en god begrunnelse for massiv overvåking av all opposisjon, og relativt frie tøyler for herskernes undertrykking av politisk motstand om den skulle bli for brysom.

Det finnes også eksempler på at terrorhandlinger blir iscenesatt for å brukes som påskudd for slik undertrykking. Det er allment akseptert at de tyske nazistene satte fyr på Riksdagen (parlamentet) i Tyskland i 1933 som startskudd for klappjakt og massearrestasjoner mot tyske kommunister og unntakslover som legitimerte fascistenes terror. Det er kommet fram opplysninger om at de italienske sikkerhetstjenestene iscenesatte terrorangrep på 70-tallet som de la skylden for på Røde Brigader (Brigate Rosse).

Det er også helt sikkert at borgerskapet vet å utnytte terrorhandlinger og bruke dem som påskudd for økt undertrykking. RAF i Tyskland var et påskudd for den tyske staten til å øke undertrykkinga av alle som kalte seg kommunister eller revolusjonære.

Det vesentlige er konsekvensene

For kommunister og for folket som helhet er det relativt uvesentlig hvem som står bak et terrorangrep. Det er relativt uvesentlig hvorfor de gjennomfører det og hvem målet for aksjonen er. Det er relativt uvesentlig om angrepet kan forsvares moralsk, om de som angripes ”fortjener” å bli angrepet eller ikke. Det vesentlige er resultatene av angrepet, hvilke konsekvenser det får konkret. Skaper det frykt som får flere mennesker til å støtte stat og regjering? Øker det rasismen og hetsen mot minoriteter? Gir det myndighetene påskudd de kan bruke for øke undertrykking av politisk opposisjon? Øker det eller svekker det kampen mot imperialisme og for frigjøring? Fører det til framskritt eller tilbakeslag for folkets kamp?

Angrep på jøder og jødiske institusjoner er et godt eksempel på terror som virker mot sin hensikt dersom hensikten er et fritt Palestina. Ethvert angrep på jøder fører til at disse stiller spørsmål ved om deres religion kan utøves fritt og uten frykt. Slike angrep fører bare til at flere våpenføre unge jødiske menn emigrerer til Israel der de blir en del av den sionistiske statens militærapparat.

Det vesentlige for Tjen folket er at terrorismen som hovedregel har reaksjonære konsekvenser. Det fører mye dårlig med seg og svært lite godt. De beste argumentene for terrorisme som kan appellere til folk i krigsherja land er ”hevn” og å vise at man kan slå tilbake. Dette er argumenter for desperate og ikke for de som vil vurdere hva som tjener folket eller ikke.

Terrorisme splitter folket og isolerer utøverne

Terrorisme er videre en oppskrift for å splitte folk og isolere utøverne fra massene som har interesse av et annet system. Av vesen er terrorisme en elitistisk kampform. Det er aksjoner som må planlegges i hemmelighet og som ikke kan involvere mange mennesker. Å føre denne formen for væpna kamp i høyt utvikla kapitalistiske land med et sterkt statsapparat, vil med nødvendighet isolere terroristene fra folk.

De selverklærte kommunistene i italienske Brigate Rosse og tyske Rote Armee Fraktion startet sin virksomhet med relativt mye støtte blant titusenvis av radikale mennesker. Men i løpet av få år ble de isolerte fra massene. Ganske raskt ble virksomheten til RAF dominert av å forsøke å opprettholde seg selv gjennom bankran og fangeflukter, istedet for å gjøre det de stiftet seg selv for å gjøre.

Revolusjonær krig må være folkets krig

Isolasjon fra folk er et uoverstigelig hinder for kommunister. Vårt mål er å avskaffe kapitalismen. Den eneste måten å lykkes mot den overmakta som dagens kapitalistiske stater representerer, er å mobilisere svært store deler av arbeiderklassen og folket. En sosialistisk revolusjon må være folkets verk. En revolusjonær krig må være en folkekrig. Mao sier at våpen er viktig i en krig, men folk er viktigst. Også når vi fører kamp med militære midler, må vi ha sterkt fokus på å jobbe politisk og sosialt blant og sammen med massene.

I land som de europeiske kapitalistiske høyborgene er det vanskelig å føre væpna politisk kamp og det er få suksesshistorier de siste hundre årene. IRA (Irish Republican Army – Den irske republikanske hæren) er eksempel på en væpna politisk kamp som kunne pågå i mange tiår uten å bli knust av fienden. Først og fremst fordi de hadde så sterke røtter i det irske folket. I tillegg hadde de en viss økonomisk støtte fra flere hold og gode forsyningslinjer for våpen.

Det nasjonale spørsmålet, der en hel nasjon er underlagt en fremmed imperialist, har enorm sprengkraft. Det var sterkt nok til å gi IRA et solid folkelig grunnlag for sin væpna kamp. IRA vant denne også gjennom sin sosiale praksis blant massene av republikanske irer.

Som hovedregel vil den væpna kampen i relativt fredelige tider i borgerlig-demokratiske samfunn, ikke øke men svekke tilliten fra massene. I tillegg er det få steder å gjemme seg i kapitalismens sentrum. Statene kan i løpet av timer konsentrere sine væpna styrker. Det er veier over alt og staten har fly og helikoptre. Det finnes altså ikke områder der revolusjonære kan befeste seg med våpen og holde staten på avstand. Videre har statene enorme politiressurser, høyt teknologisk nivå, kamera over alt, og er allestedsnærværende fra vugge til grav – alt dette bidrar til at grupper som driver væpna kamp kan jages fra skjulested til skjulested for til slutt å bli knust.

RAF og Røde Brigader var militaristiske avvik. De valgte terrorismen framfor kommunismen. Og resultatet var fullkommen fiasko for seg selv og stor skade for alle krefter som var opposisjonelle mot kapitalismen og mot staten. Deres hovedfeil var en grunnleggende feil analyse av sin tid og sitt samfunn. De overvurderte de revolusjonære holdningene blant folk, de undervurderte statens og systemets massestøtte og de undervurderte statens evne til å knuse væpna grupper i sitt land.

Tjen folket fordømmer terrorisme som strategi

Terrorisme har som regel rot i virkelig undertrykking. Det fremste motivet for de mest omtalte terroraksjonene har vært kamp mot okkupasjoner som har krevd hundretusener av liv. Å kjempe for frihet for Palestina, Afghanistan og Kurdistan er rettferdig. Men det hverken rettferdiggjør alle virkemiddel eller gjør dem nyttige og bra. Selv om krig og undertrykking avler alle typer motstand, vil Tjen folket kun støtte den motstanden som fører til framskritt for folket og frigjøringskampen. Noen væpna aksjoner gjør dét, andre gjør det ikke.

Det tjener ikke folket, hverken i Palestina, Afghanistan eller i vestlige land, at bomber går av på togstasjoner i Europa. Dette er forbrytelser som ikke fører noe godt med seg. Tjen folket fordømmer terrorismen som strategi fordi det er en blindvei for folk som søker frigjøring og rettferdighet.

Alternativet til terrorisme er folkets kamp

Alternativet til terrorisme som strategi er folkekrig og politisk mobilisering. Der kommunistene kan lede militær kamp med framskritt må dette inngå som en del av en politisk og langvarig krig som har som hovedmål å mobilisere de fattige bøndene og arbeiderne til å ta makta i egne hender og realisere et rettferdig system som peker i retning av kommunismen i stadig flere deler av landet. Slik kjemper blant annet maoister på Filippinene, i Nepal og India.

Selv om kapitalistene aldri vil respektere folket når kravet er sosialistisk revolusjon, er hovedoppgaven for kommunister i dagens høyt utvikla kapitalistiske land å bruke politiske og ublodige kampformer. Hovedoppgavene er å verve flere kommunister, bygge flere kommunistiske ledere, arbeide for økt oppslutning om kommunismen i arbeiderklassen og arbeide for å øke kampviljen og kampevnen blant massene av arbeidsfolk og fattige.

Like fullt må en revolusjonær kommunistisk bevegelse gjøre forberedelser til væpna revolusjon lenge før denne er gjennomførbar og være i stand til å forsvare seg mot undertrykking og angrep fra både staten og fascistiske krefter. Tjen folket erkjenner at revolusjonen er en offensiv strategi. Revolusjon handler ikke om å forsvare seg mot borgerskapet men om å angripe grunnlaget for deres makt på en offensiv måte. De revisjonistene som snakker om å forsvare revolusjonen mot borgerskapet etter at makta er i hendene på folket, hopper bukk over at revolusjonens vesen er offensiv ikke defensiv.

Militarisme og terrorisme er et venstreavvik, men blant de som kaller seg revolusjonære i dag er høyreavvik gjennom legalisme og kryping for borgerskapets diktatur det mest dominerende. Vår avvisning av terrorismen skal ikke tas til inntekt for de som kun preker legalisme og opportunisme.

Terroristisk strategi er uforenelig med kommunisme

I de borgerlige demokratiene vil våre metoder stort sett være legale så lenge borgerskapet ikke føler seg alt for truet av kommunistene – selv om de vil bruke overvåking og hets for å undertrykke oss. Når de forsøker å kriminalisere oss og isolere oss, er svaret vårt at kommunisme er naturlig og at vi vil anstrenge oss enda hardere for å være blant folk som fisken i vannet. Vi tyr ikke til desperate handlinger som gir fienden bedre kort på hånden. Og vi applauderer ikke de som gjør det.

Terrorisme eller støtte til terrorisme er uforenelig med suksess i oppbygging av ekte kommunistpartier med dype røtter blant folk. Terrorisme fører til tilbakeslag, ikke framskritt for folkets rettigheter, frihet og framskritt for menneskeheten.