En personlig beretning fra tyske panservogner i slaget om Stalingrad

En av soldatene som deltok der på tysk side, Henry Metelmann, ble i 2003 invitert til det britiske Stalin-selskapet for å innlede om sine opplevelser. Anledningen er 60-årsjubileet for den sovjetiske seier i Stalingrad.

Vi bringer her en oversettelse av foredraget, men først litt om forfatteren av innlegget:

Henry Friedrich Carl Metelmann (25. desember 1922 – 24. juli 2011) var en tysk soldat, fredsaktivist og forfatter som var mest kjent for boka si om erfaringene fra hvordan det var å vokse opp i nazi-Tyskland og være soldat under 2. verdenskrig. Denne boka heter Through Hell for Hitler (Gjennom helvete for Hitler).

Metelmann ble født i Altona utenfor Hamburg. Faren hans var sosialist og jernbanearbeider, mens hans mor var dypt religiøs. Som guttespeider ble Metelmann automatisk innrullert i Hitlerjugend og var kun atten år da han ble sendt til Krim-halvøya i 1941 som soldat i den ellevte armé. Som stridsvognfører i 22. panserdivisjon deltok han i slaget om Stalingrad. Denne divisjonen ble i praksis knust av Den røde armé, og Metelmann ble tatt til fange.

Etter krigen satt han i krigsfangenskap i USA, men slo seg ned i England fra 1948. Her arbeidet han først som signalmann ved jernbanen i Hampshire, men seinere slo han seg ned i Surrey hvor han var vaktmester ved en skole. Han var medlem av Storbritannias Kommunistiske Parti og Kampanjen for atomnedrustning.

Etter at han publiserte boka si i 1990 lagde BBC2 en timeslang dokumentar om Metelmann, og han brukte også mye av tida si som pensjonist på å reise rundt til skoler og fortelle om sine opplevelser for elevene.

Metelmann døde i fjor sommer, nær 89 år gammel.

Stalin-selskapet hadde den store ære å ha Henry Metelmann som taler på vårt årlige landsmøte den 23. februar 2003. Stalin-selskapets leder er Ella Rule. Sekretær er Iris Cremer. Metelmann holdt en minneverdig beretning om sitt liv som barn i Tyskland og i landets Hitlerjugend. Etter barndommen i Tyskland ble han soldat i den tyske nazihæren – og han deltok i slaget om Stalingrad. Henry Metelmann ser klare likheter mellom ekspansjonismen til Hitler-Tyskland og våre dagers angloamerikanske imperialistiske aggresjon mot Irak. Den følgende versjonen av Metelmanns tale ble satt sammen fra omfattende notater som ble gjort på vårt landsmøte.

Jeg var medlem i Storbritannias Kommunistiske Parti helt til partiet gikk i oppløsning og forsvant i 1991.

Jeg ønsker å få sagt følgende: Jeg ser ikke på meg selv som historiker. Jeg kommer fra en fattig arbeiderklassefamilie i Tyskland. Jeg hadde kun folkeskolen – og jeg kan ikke lenger snakke mitt eget morsmål.

Da Harpal Brar ringte meg etter at jeg hadde holdt en tale i Imperial War Museum, visste jeg ikke at det fantes et Stalin-selskap. Jeg kjente ikke til det. Jeg er lykkelig over å ha lært noe. Jeg er glad for å være her. Det er en stor ære.

Hovedlinjen i talen min vil være å guide dere gjennom prosessen som førte til at jeg - en gutt fra Schleswig-Holstein – endte opp i et Napoleonaktig tilbaketog fra Stalingrad. Enkelte ganger undrer jeg på hvorfor vi ikke kan lære av historien. I 1812 invaderte Napoleon Russland. Han hadde en hær på 650.000 mann fra Østpreussen og rykket frem til Smolensk og Moskva. Napoleon måtte gjøre retrett og han trakk seg tilbake.

Den russiske hæren slo tilbake og jaget de franske styrkene vekk. Når Napoleons hær returnerte til Paris hadde han bare 1400 soldater. Men når sant skal sies var slett ikke den opprinnelige styrken på 600.000 mann soldater – og dessuten var forresten flere av dem ikke franske – mange var tyskere og polakker. For mange bønder som var analfabeter virket det som en god ide å la seg innrullere i Napoleons hær. Vi så det slik da vi invaderte Sovjetunionen i den militære kampanjen som bar kodenavnet Barbarossa at vi var de sterkeste og de mest intelligente – og nå vet vi hvordan det gikk!

Jeg ble født i 1922 i Schleswig-Holstein. Min far var en arbeider uten skikkelig utdanning. Frem til 1866 var Schleswig-Holstein en del av Danmark. Da jeg var soldat i krigen mot Sovjetunionen var temperaturen på det kaldeste 54 kuldegrader.

Jeg ønsket at Danmark hadde vunnet denne krigen så jeg hadde sluppet å være en tysker i Russland som måtte lide seg igjennom den fryktelige kulden i 1942.

Til slutt ønsker jeg å si det følgende: uansett nasjonalitet så er vi alle en stor familie. Dette forstår jeg nå – men jeg gjorde det ikke under krigen.

1930-årenes Tyskland

Jeg bodde i Weimar-republikken til jeg var 10 år gammel – nærmere bestemt fra 1922 til 1932. Weimar-republikken oppstod etter at Der Kaiser – keiseren – ble fratatt makten i 1919. Jeg gjennomlevde alt dette som liten gutt. Så jeg forstod selvfølgelig ikke noe av det som foregikk. Foreldrene mine var mennesker fylt av kjærlighet. De gjorde alt godt de kunne for meg.

Men jeg husker en barndom med stor uro i landet, og med streiker, skyting, økonomiske nedgangstider, sju millioner arbeidsløse, og jeg husker at det var blod i gatene. Jeg bodde i et arbeiderkvartal utenfor Hamburg. Vi som bodde der led stor nød med mange prøvelser.

Det var demonstrasjoner der hvor det ble båret røde flagg. Kvinner bar barn og trillet på barnevogner mens de ropte Gi oss brød! – gi oss arbeid! og arbeidere ropte Revolusjon! og Lenin!.

Min far var sterkt venstreorientert og forklarte mange ting for meg. Herskerklassen i Tyskland var svært skremt over situasjonen fra revolusjonsforsøket i 1917-1918 og frem til de første årene på 1930-tallet. De bestemte seg for å gjøre noe med det. Jeg var vitne til gatekamper som jeg måtte komme meg vekk fra.

Jeg trodde alle disse historiske forholdene var en del av livet. 1. juledag 1932 var jeg 10 år. Kort tid etterpå, nærmere bestemt den 30. januar i 1933, eksploderte en bombe i Riksdagen

Etter dette ble Hitler utnevnt til rikskansler i Tyskland. Min mor spurte stadig om hvordan Hindenburg kunne la alt dette skje. Vi visste jo godt at nazistene var noen pøbler og skurker. Vi visste at de bare var et rasistparti som bablet i vei om å hevne seg – og vi visste at de gav motstandere juling. Jeg syntes at det hele var spennende – selv om min mor sa til meg at nazistene var noen gangstere. Jeg så hvordan stormtropper iført brune skjorter marsjerte gjennom byen – og jeg syntes at de var svært flotte å se på.

Da jeg var liten gutt prøvde jeg og mine kamerater å synge sangene til de nazistiske stormtroppene, og vi fulgte stolt bak dem når de marsjerte gjennom gatene. I de siste kolonnene kom gatefeierne. Hvis folk på fortauet ikke hilste flagget, tvang gatefeierne dem til å gjøre det. Senere ble jeg med i Hitlerjugend, og jeg skammet meg når mor så meg.

Da Hitler ble utnevnt til rikskansler for å kvele arbeiderklassens opprør

Hitler var nå blitt utnevnt til rikskansler. Men kun 10 år tidligere var han nærmest fullstendig ukjent. Nazistenes navn på partiet sitt var Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti – NSDAP. De tiltrakk seg mange mennesker som var blitt desillusjonert over de tradisjonelle partiene. Noen av disse desillusjonerte menneskene var ærlige sosialister. De tenkte som så at Hitler kunne få en sjanse. De tenkte videre som så at Hitler umulig kunne være verre enn de partiene som hadde regjert landet tidligere.

Når Hitler og hans «undersåtter» talte, var det alltid om å gjøre Tyskland stort og mektig igjen. De gikk til angrep på jøder og de gikk til angrep på de «lavere raser». Disse var etter nazistenes mening noe vi måtte gjøre noe med. Slik Hitler og hans kumpaner så det, var det «gudegitt» at det tyske folket skulle «ordne» verden slik den var i Tyskland – uansett om de likte det eller ei.

Det var intet virkelig valg som bragte Hitler til makten. Hitler var plutselig blitt rikskansler. Valg ble forbudt for at Hitler skulle få makten. Hvorfor var det slik? Nazistene hadde ingen demokratiske røtter. Hvem var det så som gav nazistene makten?

Hindenburg var talsmann for de herskende klasser i Tyskland, det vil si hærledelsen, våpenprodusentene, sjefene for industriområdet Ruhr, kirken og de aristokratiske landeierne.

Min far sa at når Hitler fikk makten var det som de rikes lakei i Tyskland. Nå vet jeg at min far fikk rett. De rike gav Hitler makten for å kvele arbeiderklassens opprør mot den dårlige levestandaren som de – altså arbeiderklassen – levde under. Hitler var ikke engang tysker. Han hadde vært korporal i hæren og vagabond i Wien. Han hadde ingen utdannelse – han bare brølte om hevn.

Hvordan kan det være mulig i et høyt utviklet land som Tyskland – som er en ‘kulturnasjon’ – at en slik person som Hitler ble statsoverhode og ble øverste leder i den tyske hær? Det hadde ikke vært mulig for ham på egen hånd. Partiet hans var ‘ingenting’. Det var de rike bakmennene – pengefolkene – som gjorde Hitler til statsoverhode – og som gjorde Hitler til øverste leder for den tyske hær.

Disse herskerne ønsket å forebygge og å hindre at en repetisjon av den russiske revolusjon skulle finne sted i Tyskland.

Hitler hadde den utøvende makten. Men han var i virkeligheten ingen egentlig diktator. Han var bare en «utstillingsdukke», et skalkesjul og en mann som skulle skjule de egentlige makthaverne og de egentlige herskerne. Hitler hadde ikke nok vett til å styre et slikt maskineri som den tyske stat.

Nazistene tok etterhvert til å bygge konsentrasjonsleire. Min far hadde alltid sagt at vi arbeidere alltid måtte kjempe for våre rettigheter – fordi de elendige drittsekkene – kapitalistene – bare ville gi oss arbeid hvis de kunne oppnå profitt av arbeidet vi utførte. Han sa også alltid at kapitalistene bare var vettskremte for et opprør som kunne føre til revolusjon.

En dag kom det noen brunskjorter kjørende i to biler klokken tre om natten og tok med seg en av naboene våre. Han var sekretær i en fagforening. De tok ham til en konsentrasjonsleir. Min mor fortalte meg om dette. Fra det tidspunktet gav min far meg beskjed om å holde munn om hva denne fagforeningssekretæren hadde sagt om nazistene. Hvis ikke var det fare for at han også kunne bli sendt til en konsentrasjonsleir. Det å ta et menneske fra vårt nabolag var en smart måte å skremme og å true alle familiene i nabolaget på.

Jeg var 11 eller 12 år da dette skjedde – og jeg syntes denne fagforeningssekretæren var en tosk. Jeg trodde jeg visste alt. Min far mente det ikke var noe å gjøre med dette. Han sa at han ikke hadde annet å gjøre enn å holde munn.

Kommunistene var de første som ble tatt og som ble sendt til konentrasjonsleirene. Og til og med den progressive delen av kirkegjengerne ble tatt og sendt til konsentrasjonsleirene. Det samme gjaldt enhver som uttalte seg mot naziregimet. De ble sendt dit hvis de turte å si noe som gikk imot nazistene. Frykt og terror var grunnlaget for nazistenes makt.

Om tiden da jeg var med i Hitlerjugend

Jeg var med i Hitlerjugend. En lov var blitt vedtatt som sa at det kunne eksistere kun én ungdomsbevegelse. Min gruppe i kirken ble overtatt av Hitlerjugend. Jeg likte det. Alle mine venner var med der.

Min far sa at jeg måtte fortsette der. Årsaken var at under de rådende forhold kunne det være farlig både for ham og for meg hvis jeg bestemte meg for å forlate Hitlerjugend.

Da jeg sluttet på skolen ordnet min far det slik at jeg ble læregutt som låsesmed på jernbanen. Det første spørsmålet på søknadsskjemaet for den læreguttstillingen var «Når ble du med i Hitler-Jugend?»

Man ville sannsynligvis ikke fått jobben hvis man aldri hadde vært med i Hitlerjugend. Det var et indirekte press – (men ikke en lov) – for å overtale ungdommer til å bli med i Hitlerjugend. Men jeg må innrømme det: Jeg elsket det. Vi var fattige og vi hadde få klær. De var sydd av min mor. Men som medlem i Hitlerjugend fikk jeg en brun skjorte. Min far ville ikke kjøpe den til meg. Årsaken var at han ikke hadde råd til det. Men, på det neste møtet i Hitlerjugend fikk jeg en pakke. I den lå det to brune skjorter. Min far hatet det og måtte se på at jeg hadde den på meg. Han forstod den virkelige betydningen av det.

Vi som var med i Hitlerjugend marsjerte med trommer og med hakekors. Jeg var så stolt. Vi marsjerte akkompagnert av fanfarer. Det var et meget disiplinert miljø.

Jeg elsket å være på turer med overnatting som ble holdt av Hitlerjugend i skjønne omgivelser – slik som i et slott i Thüringen. Alle vi små barna der hadde mulighet til å ta del i massevis av forskjellige sportsgrener. Hvis vi hadde lyst til å sparke fotball i våre egne, fattige gater, var det ingen som hadde råd til en ball. Men i Hitlerjugend ble alt slikt stilt til vår disposisjon. Hvor kom så pengene fra? De kom sannsynligvis fra pengebidrag fra våpenfabrikkene. Hitler fikk makten fordi han skulle forberede en krig som skulle redde Tyskland fra økonomisk kollaps.

Jeg minnes da det var sju millioner arbeidsløse i Tyskland. Innen 18 måneder med Hitler ved makten var det svært få arbeidsløse igjen i landet. Skipsverftene begynte å lage krigsskip – som for eksempel «Bismarck» og «Eugene» – og verftene startet med å lage ubåter. Faktum var at Tyskland trengte mer arbeidskraft. Folk syntes det var vidunderlig – men min far sa at hvis den eneste måten å skaffe folk arbeid på – ja, da måtte noe være galt.

I Hitlerjugend lærte vi å skyte og å kaste håndgranater, og vi lærte hvordan vi skulle ta over og hvordan vi skulle angripe skyttergravene. Vi lekte storslagne krigsspill. Vi ble opplært – i varmen og lyset fra leirbålene. Da sang vi sanger som for eksempel «Hvis jødeblod fra våre kniver…», og lignende sanger.

Mine foreldre var skrekkslagne over at vi gikk tilbake til barbariet. Jeg på min side hadde ingen slike innvendinger. Vi ble forberedt på å utkjempe en krig. Få år etter dette hadde Tyskland okkupert et veldig område som var 4 eller 5 ganger så stort som Storbritannia. Tyskland maktet å holde på disse områdene fordi landets ungdommer hadde blitt forberedt på dette i Hitlerjugend. Jeg trodde at vi tyskere skulle ordne opp i all elendighet på kloden.

I den tyske panserdivisjon

Da jeg var 18 år gammel ble jeg kontaktet og kommandert til en pansret enhet i hæren. Jeg var så stolt av at jeg – en så ung gutt – ble utvalgt til å bli en del av panserdivisjonen. Treningen var meget hard. Jeg kom hjem iført uniformen min – og jeg syntes at alt dette var storartet. Lederne våre fortalte oss at de skulle «drive ut» vår individualisme og gjøre oss slik at vi ble «ombygget» i nazismens ånd. Det lyktes de med. Da vi i den tyske hær kom til Stalingrad trodde jeg fremdeles på dette. «Klassen» av høyere offiserer i Wehrmacht (det vil si den tyske hær, oversetters anmerkning) var nesten uten unntak fra en aristokratisk godseierbakgrunn - det vil si de som het et eller annet til etternavn med «von» foran.

Krigspropagandaen ble stadig mer intens. Vi fikk høre at «vi» måtte «gjøre noe» med Polen – hvis ikke kunne de komme til å angripe oss. «Vi» måtte «gjøre noe» med Polen - for å «forsvare friheten i verden». Historien gjentar seg selv med president Bush i USA og med statsminister Blair i Storbritannia (som var statsledere den gangen foredraget ble holdt, vår anmerkning).

Vi gikk til angrep på Polen den 1. september i 1939. Når bomber eksploderte i Berlin ble vi fortalt at dette var terrorisme som ble utøvd mot oss – det fredselskende folket. Idag ser vi at det samme skjer igjen – vi forbereder oss igjen på krig. Det er den samme atmosfæren her nå – med løgner og med desinformasjon.

Jeg ble oppringt i 1941 da operasjon Barbarossa begynte den 22. juni. I den tiden gjennomgikk jeg opplæring. Da krigen mot Sovjetunionen startet var vi i panserdivisjonen i Frankrike. I starten var den tyske hær og den tyske disiplin svært overlegne fra et militært ståsted – i forhold til andre nasjoner. Våre tropper gjorde inntog i Sovjetunionen forholdsvis enkelt.

Den panserdivisdjonen jeg tilhørte – den 22. sådanne – ble ikke sendt til Sovjetunionen før vinteren 1941. Vi ble fraktet dit med tog. I Frankrike hadde det været vært OK – og den første delen av reisen dit var ganske behagelig, selv om det var vinter. Det var kaldere der enn i Tyskland. I Polen snødde det. Da vi kom til Sovjetnionen hadde snøen gjort landet hvitt.

Vi trodde da at det ville være en ære å kjempe for fedrelandet. Vi ble fraktet gjennom en by i Sovjetunionen kalt Tanenburg (vi vil anta Metelmann her mener byen Tannenberg i daværende Østpreussen, en by som i dag heter Stębark og ligger i Polen, vår anmerkning). Et slag hadde stått der tidligere. Tanks var med i kampene der. Vi så på kampplassen. Dette var noe vi 18-åringer var uforberedte på. Vi visste ikke hva vi kunne vente oss – jeg visste kun at vi måtte adlyde ordre.

Jeg startet snart å undre meg og å gruble. Årsaken var at de fleste tanksene som hadde blitt ødelagt av vår ildgivning var russiske. Men én av dem var tysk – av samme type som den jeg satt i. Og jeg kunne ikke la være å tenke på hvordan sjåføren av dette pansrede kjøretøyet – denne tyske tanksen – hadde greid seg. Det må ha vært temmelig vanskelig å komme seg levende ut av kjøretøyet.

Da gikk det plutselig opp for meg at sjåføren av tanksen kunne ikke ha kommet levende ut av det.

For første gangen i mitt liv gikk det opp for meg at jeg ikke ville dø. Det er nok noe stort å snakke om store slag i en krig – men hvordan er det i virkeligheten?

Min nasjonalsosialistiske ånd kan ikke kontrollere hvor kulene rammer. Det var dét som gav meg min første tvil. Vi ble fraktet til Krim-halvøya som en del av Mannesteins 11. panserdivisjon. På senvinteren og på starten av våren begynte vi å angripe de sovjetiske styrkene der. Jeg kjempet mitt første slag. Vi vant slaget.

Men en dag jeg kjørte i tanksen min hendte det en ting som gjorde at jeg ble ‘klar’ og at jeg forstod hvordan tingene egentlig var. Jeg var blitt «edru». Jeg hadde fått beskjed om å aldri stoppe tanksen min. Stopper du er du sikker på å dø.

Jeg nærmet meg en bro som jeg måtte krysse. Idét jeg nærmet meg broen så jeg tre russiske soldater som bar på en såret kamerat. De ble bevoktet og fulgt av tyske vakter. Da de så meg, kastet de den døde mannen på bakken. Jeg stoppet tanksen min for å unngå å kjøre over ham. Kommandanten min gav meg ordre om å fortsette. Det førte til at jeg ble nødt til å kjøre over ham. Jeg var blitt en morder. Jeg hadde det syn at det er OK å drepe noen i militære slag – men jeg syntes ikke at det var OK å drepe et forsvarsløst menneske. Også dette gav meg flere bekymringer. Men jeg kunne ikke fortsette å tenke på det – i så fall ville jeg blitt gal. Etter dette slaget fikk vi medaljer – alle vi som hadde deltatt i slaget. Det var storartet. Vi «renset» Krim-halvøya. Det var spennende å ta kontroll over landsbyer – og å vinne over en «fiendtlig» armé.

Etter at vi hadde slått Sovjetunionen – fienden vår – i slaget om Krimhalvøya – ble vi forflyttet til de sentrale deler av Sovjetunionen. Der sluttet «vår» general Paulus seg til oss. Dette var våren 1942. Vi vant over Timosjenko. Jeg deltok i en mengde kamper. Så nærmet vi oss Stalingrad.

På veien dit hadde tyske politiske «kommissærer» tatt kontakt med oss noen ganger for å få en rapport om situasjonen vår. «Vår» «kommissær» var major i vår panserdivisjon. Vi satt på gresset rundt ham. Han sa at det ikke var noen grunn til at vi skulle høre på ham på det tidspunktet.

Kommissæren sa: «Hva tror dere er årsaken til at dere er her?». Jeg spekulerte på hva dette var for slags lurespørsmål. Noen sa: «Å forsvare fedrelandets – Tysklands – ære». Majoren sa at dette var slikt tøv som Goebbels holdt på med. Og han sa at også at vi ikke kjempet denne krigen om slagord – men om virkelig eksisterende ting. Når vi har nedkjempet den proletariske ‘søppelarmeen’ – sa han – ja, da vil kampene i sør være over. Hvor skulle vi da forflyttes til? Svaret var: til Kaukasus og til oljefeltene i det Kaspiske hav – 800 kilometer fra Stalingrad. Og – hva så? Vi hadde ingen anelse. Vel, hvis vi reiste 700 kilometer lenger sør, så ville vi komme til Irak. Samtidig hadde Rommel – som da kjempet i Nildeltaet – begynt å reise østover – og han ville også komme til Irak. Uten at vi fikk kloa i disse enorme oljereservene, sa han til oss, så kunne ikke Tyskland bli en mektig kraft.

«Forstyrrende erfaringer» – jeg snakker med en fange som er kommunist.

Ved ett tilfelle fikk jeg en liten skade. Hæren «vår» tok meg til et sykehus. Der erklærte de meg stridsudyktig.

Jeg vil nå sitere fra min bok «Through Hell for Hitler» (’Gjennom helvete for Hitler). Spellmount, Staplehurst forlag, utgitt i 1990, sidene 77-81. Den boken kommer det snart en gjenutgivelse av:

En reise med tog med strå på gulvene – og flere andre steder – fraktet oss til et sykehus i en by som het Stalino. Selv om jeg fikk en infeksjon, hadde jeg det storartet der. Noen få ukers hvile var verdt en krukke fylt med gull.

De fleste ansatte på sykehuset jeg var på – inkludert sjefskirurgene – var russiske. Behandlingen av meg på sykehuset var virkningsfull i disse barske krigstider. Og da jeg var klar til å forlate dette sykehuset, sa en russisk lege til meg med et sleipt flir: ‘Reis til Østen igjen unge mann. Det er når alt kommer til alt jo det som er årsaken til at du er her!’

Jeg var usikker på om jeg likte hans uttalelse – og, i enda større grad – var jeg usikker på om jeg hadde noe særlig lyst til å reise til Østen. Jeg hadde jo ikke fylt 20 år ennå. Jeg ønsket å leve – ikke å dø.

Selv om jeg var i såpass god form at jeg kunne reise fra sykehuset – var jeg ikke i så god form at jeg kunne slutte meg til panserdivisjonen min. Panserdivisjonen min kjempet seg frem til Rostov. Jeg ble sendt for å slutte meg til en militær enhet som voktet en fangeleir et sted mellom elvene Donets og Dnjepr. Fangeleiren ble satt opp i et flatt terreng ute på slettene. Kjøkkenet, lagrene og så videre var plassert under seilduk – men de tallrike tusener fanger ble etterlatt til en skjebne uten noenting å ha som beskyttelse over seg – bortsett fra det de fikk tak i med sine egne hender.

De tilfangetagne sovjetiske fangenes matrasjoner var elendig som menneskeføde. Det var våre matrasjoner også – men disse rasjonene var ikke så dårlige som fangenes. På den annen side: Sommerværet var nydelig. Russerne – som var vante med å leve et hardt liv – var i stand til å holde ut de ekstreme værforholdene. Hele leiren var «beskyttet» av en stor, rund grøft. Denne grøften var det ikke lov å nærme seg. Inne i fangeleiren – på den ene siden – var det en kolkhoz, et kollektivbruk. Kolkhozen var beskyttet med store ruller med piggtråd. Kolkhozen hadde bare én port – og den var bevæpnet. Sammen med et dusin andre svakt invalidiserte fikk jeg i oppdrag å være vakt i denne indre del av fangeleiren.

Vervet som vakt i fangeleiren ble av de fleste aktive soldatene regnet som en fordummende, hjernedød aktivitet, og det ble sett på som en straff. Først og fremst var denne oppgaven kjedelig – og vervet med å patruljere i kollektivbruket var avgjort en merkelig foreteelse.

Årsaken til dette – slik jeg antar det – var å finne i Hitlers beryktede bok «Kommisar-Befehl». Ifølge denne ovenfor nevnte beryktede bok skulle alle politiske fanger, ‘Politruks’ (såkalte Politiske Arme-offiserer) og andre medlemmer av det sovjetiske kommunistpartiet skytes. For kommunister var Hitlers bok «Kommisar-Befehl» det samme som den endelige løsningen var for jødene.

Jeg antar at de fleste av oss – på dette tidspunktet – aksepterte at kommunismen var kriminell – og at kommunister var kriminelle. Videre aksepterte de fleste av oss at det ikke hadde noen hensikt etter «loven» å bevise de kommunistiske fangenes individuelle «skyld». Det stod plutselig klart for meg at jeg nå voktet en fangeleir som hadde blitt etablert for å tilintetgjøre «kommunismens ondskap».

Av alle fangene som ble plassert og tvunget inn i kollektivbrukets område var det ingen som slapp ut igjen. Hvorvidt disse fangene visste om at dette ville bli deres skjebne, det er jeg ikke sikker på. Ganske mange av disse fangene var blitt tystet på av deres medfanger i den større fangeleiren utenfor kollektivbruket, eller i enkelte tvilsomme tilfeller – da fangene bedyret at de aldri hadde vært medlemmer i Kommunistpartiet – eller at de benektet at de var kommunister i det hele tatt – nei, heller ikke da slapp noen av dem ut igjen. Altså slapp ingen av disse fangene som kom med disse påstandene ut igjen – på tross av deres forsikring om sin uskyld.

Vi arbeidet kun som vakter. Selve området der fangeleiren lå ble drevet av en liten avdeling fra Sicherheitsdienst (SD), eller Sikkerhetstjenesten, var under kommando av en major i det som tilsvarte SS. Uansett var det en «slapp» etterforskning av de politiske fangene.

Etter hver etterforskning så var det slik at henrettelser ble gjennomført. Den ble alltid gjennomført på det samme stedet. De som skulle henrettes ble alltid drept stående mot muren som stod igjen etter en hytte som hadde brent opp. Denne brente hytten var umulig å se fra noe sted utenfor. «Gravplassen» som bestod av noen få, store grøfter, var lenger bak.

Etter å ha «sugd» i oss nazistenes «masseutdannelse» på skolen og i Hitler-Jugend var den første kontakt med levende kommunister svært forvirrende.

De fangene som daglig ble fraktet til vårt område av fangeleiren – enten de ble fraktet alene eller de ble fraktet i grupper – var av en helt annen personlighetstype enn det jeg hadde ventet. Ja, de var når sant skal sies, helt forskjellige fra den mengden av fanger som var utenfor vårt område av fangeleiren. Disse sistnevnte fangene så i det store og hele ut som – og de oppførte seg som - «typiske» østeuropeiske bønder. Det som virkelig slo meg når det gjaldt de kommunistiske fangene – både lederne blant dem og blant de ‘vanlige’ partimedlemmene - var deres intelligens – og deres stolthet.

Aldri – eller iallfall nesten aldri – hørte jeg de kommunistiske fangene syte eller klage. De ba aldri om noe for seg selv. Da henrettelsene skulle gjennomføres – og jeg så på at mange av dem ble skutt – så ble de det med hevet hode. Så godt som alle de kommunistiske fangene imponerte meg som personer som man kunne stole på. Jeg var overbevist om at hvis det ikke hadde vært krig – så ville jeg gjerne hatt disse kommunistene som venner.

Vår daglige rutine var monoton. Enten stod vi ved porten til fangeleiren sammen med andre i et par timer, eller så vandret vi rundt vårt område av fangeleiren for oss selv. Våre fulladde rifler hadde vi alltid hengende på skuldrene våre. Vanligvis var det ca. et dusin ‘pasienter’ – det vil si fanger – under vår ‘behandling’. Fangenes ‘hjem’ var en rengjort svinesti. Selve denne svinestien var på sin side - innenfor vårt område av fangeleiren – omgitt av piggtråd. Denne svinestien var et fengsel inne i et fengsel, inne i et fengsel. Vårt vaktsystem gav dem dem nærmest ingen mulighet – og ingen sjanse – til å rømme fra leiren. Stort sett hadde vi lite bryderi med dem. Fordi vi var blant krigsfangene nesten hele døgnet, kjente vi utseendet deres. Ofte kjente vi navnene deres også. Og selvfølgelig var vi de som sendte disse ovenfor nevnte krigsfangene videre til ‘undersøkelse’. Vi fraktet dem også ved deres siste gange – til henrettelse.

En av fangene snakket tysk ganske bra. Han hadde lært det på skolen. Jeg har glemt etternavnet hans, men han het Boris til fornavn. Siden jeg på min side snakket ganske bra russisk – med tysk aksent – hadde vi ingen større vansker med å samtale om de fleste temaer. Boris var løytnant og han var politisk kommisær i Den Røde Hær. Han var omtrent to år eldre enn meg. Vi fant ut at vi begge var utdannet låsesmeder. Boris var utdannet i Gorlovka-Artemovsk-regionen i et stort bygge-kompleks. Jeg var utdannet i jernbaneverkstedene i Hamburg.

Da den tyske hær rykket fremover hadde jeg kjørt gjennom Gorlovka-Artemovsk. Denne sovjetiske krigsfangen var blond og seks fot høy. Han hadde smilende og leende øyne. Hans smilende og leende øyne var der, på tross av den desperate situasjon han var i. Og på tross av alt dette hadde han bevart glimtet i øynene.

Siden jeg kalte ham Boris, hadde han spurt meg om han kunne benevne meg med mitt fornavn. Og, jeg tror det overrasket oss begge hvor lett og ubesværet vi maktet å holde forholdet oss imellom.

Samtalene mellom meg og den sovjetiske fangen dreide seg for det meste om våre familier, om våre hjem, om skolene vi hadde gått på – og om den tid da vi var lærlinger. Jeg kjente navnet på hans brødre og søstre. Jeg visste hvor gamle de var, hva slags arbeid hans foreldre hadde. Ja, vi snakket sågar litt om våre respektive familiemedlemmers personlige vaner og om deres gjøremål. Han var naturligvis bekymret over hvordan hans familie greide seg under den tyske okkupasjonen. Jeg var på ingen måte stilt slik at jeg kunne trøste ham.

Boris gav meg til og med sin families adresser og han spurte meg videre om jeg kunne komme dit hvor hans familie bodde for å møte dem – om jeg kunne «fortelle dem». «Men, hva skal jeg fortelle dem?», tenkte jeg.

Vi var fullt klar over at jeg aldri kom til å møte familien hans. På grunn av dette fikk familien aldri greie på hva som hadde skjedd med deres Boris.

Min venn, den sovjetiske fangen, gav meg til og med adressene til sin familie. Så spurte han om jeg kunne finne frem til familien hans, for å «fortelle» dem. – Men hva skal jeg fortelle dem, tenkte jeg. Både min venn, fangen, og jeg, visste altfor godt at jeg aldri kom til å reise til stedet der hans familie bodde. Og derfor ville familien hans aldri få vite hva som hadde hendt med deres Boris. Han – på sin side – lærte seg alt om min familie – og om alle tingene som var mitt hjerte nærmest.

Jeg fortalte ham – på en «ufarlig» måte – at jeg hadde en kjæreste. Jeg elsket henne dypt. Da smilte han på en forståelsesfull måte, og han fortalte at han også hadde en kjæreste. Hun hadde vært student.

Fortsettelse følger.

(Se dokumentar om Henry Metelmann her)

(Oversettelse og tilrettelegging for Tjen Folket – kommunistisk forbund av S.)