Gå til meny

Sitater av Mao Zedong

Bilde

Sitater fra formann Mao Tse-Tung. Denne versjonen ble utgitt av Forlaget for fremmede språk i Peking i 1969.

Vi legger ut kapittel for kapittel – totalt 33 kapitler.

Sitatboka på engelsk – Quotations from Mao Tse Tung

I. DET KOMMUNISTISKE PARTI

Kjernekraften som fører vår sak framover er Kinas kommunistiske parti. Det teoretiske grunnlaget som danner rettesnoren for vår tenkning er marxismen-leninismen.

Åpningstale på første sesjon i Folkerepublikken Kinas 1. Nasjonale folkekongress (15. september 1954).

Skal det bli noen revolusjon, må det finnes et revolusjonært parti. Uten et revolusjonært parti, uten et parti som bygger på den marxistisk-leninistiske revolusjonære teori og som er av marxistisk-leninistisk revolusjonær type, er det umulig å lede arbeiderklassen og de brede folkemassene i kampen for å knuse imperialismen og dens lakeier.

“Revolusjonære krefter i verden, foren dere, kjemp mot imperialistisk aggresjon!" (november 1948).

Uten innsats fra Kinas kommunistiske parti, uten de kinesiske kommunistene som den faste ryggrad i det kinesiske folk, er det umulig å nå fram til uavhengighet og frigjøring for Kina, og likeså er det umulig å industrialisere Kina og modernisere landbruket.

“Om koalisjonsregjeringen” (24. april 1945).

Kinas kommunistiske parti er kjernen i ledelsen for hele det kinesiske folk. Uten denne kjernen kan sosialismens sak ikke seire.

“Tale på fellesmottakelsen for delegatene til den 3. nasjonale kongressen i Kinas nydemokratiske ungdomsforbund” (25. mai 1957).

Et veldisiplinert parti, væpnet med marxismen-leninismens teori, som nytter selvkritikkens metode og er bundet sammen med folkets masser; en hær som ledes av dette partiet; en enhetsfront av alle revolusjonære klasser og alle revolusjonære grupper under ledelse av dette partiet – det er de tre viktigste våpnene vi har brukt til å slå fienden med.

“Om folkets demokratiske diktatur” (30. juni 1949).

Vi må ha tiltro til massene, og vi må ha tiltro til partiet. Dette er to hovedprinsipper. Hvis vi tviler på disse prinsippene, vil vi ikke kunne oppnå noen ting.

Om spørsmålet om landbrukskooperasjon (31. juli 1955).

Kinas kommunistiske parti, som er væpnet med den marxistisk-leninistiske teori og ideologi, har bibrakt det kinesiske folket en ny stil i arbeidet, og grunntrekkene i denne nye arbeidsstilen er sambindingen mellom teori og praksis, nært samband med massene og selvkritikk.

“Om koalisjonsregjeringen” (24. april 1945).

Et parti som leder en stor revolusjonær bevegelse, kan ikke være mulig å vinne seier uten å beherske den revolusjonære teori, uten å være i besittelse av kunnskaper i historie, uten grundig forståelse av den praktiske bevegelsen.

“Kinas kommunistiske partis plass i den nasjonale krig” (oktober 1938).

Som vi har pleid å si er korrigeringsbevegelsen en “vidstrakt bevegelse for marxistisk oppdragelse”. Korrigering betyr at hele partiet med kritikk og selvkritikk studerer marxismen. Vi kan i sannhet lære mer om marxismen i løpet av korrigeringsbevegelsen.

“Tale på det kinesiske kommunistpartiets landskonferanse om propagandaarbeid” (12. mars 1957).

Det er en møysommelig oppgave å trygge et bedre liv for Kinas flere hundre millioner mennesker og bygge vårt økonomisk og kulturelt tilbakeliggende land opp til et velstående og mektig land med et høyt kulturelt nivå. Og det er nettopp for å kunne gjøre oss bedre skikket for denne oppgaven og kunne arbeide bedre sammen med alle partiløse som drives fram av høye idealer og er fast bestemt på å innføre reformer, at vi må gjennomføre korrigeringsbevegelser både nå og i framtiden, og hele tiden kvitte oss med alt som er galt.

Samme sted.

Politikken er utgangspunktet for alle praktiske handlinger av et revolusjonært parti og kommer til uttrykk i selve gjennomføringen og sluttresultatet av partiets handlinger. Et revolusjonært parti setter ut i livet en politikk hver gang det setter en aksjon i gang. Gjennomfører det ikke en riktig politikk, så gjennomfører det en uriktig politikk, – og gjennomfører det ikke en gitt linje bevisst, så gjør det den blindt. Det vi kaller erfaring er selve forløpet og sluttresultatet i gjennomføringen av en politikk. Bare gjennom folkets praksis, det vil si ved erfaring, kan vi sannkjenne om en politikk er riktig eller feilaktig og bestemme i hvilken utstrekning den er riktig eller feilaktig. Men folkets praksis, særlig det revolusjonære partis og de revolusjonære massenes praksis, kan bare ha relasjon til en eller annen politikk. Derfor må vi – før vi går til handling – forklare for partimedlemmene og massene politikken som vi har formulert ut fra de gitte omstendighetene. Skjer ikke dette, vil partimedlemmer og massene vike av og gli vekk fra å la seg lede av vår politikk, de vil komme til å handle blindt og sette ut i livet en uriktig politikk.

“Om retningslinjene i arbeidet med industrien og handelen” (27. februar 1948).

Vårt parti har trukket opp den generelle linjen og generelle politikken for den kinesiske revolusjon, og også ymse spesifikke retningslinjer for arbeidet, og særskilte tiltak. Nå er det imidlertid slik med noen kamerater, at de har grep på vårt partis spesifikke retningslinjer for arbeidet og de særskilte tiltakene, men de glemmer ofte generallinjen og den generelle politikken. Om vi virkelig glemmer partiets generallinje og alminnelige politikk, vil vi bli blinde, halvmodne, tåkete revolusjonære – og vi kommer til å miste styringen og vakle, snart til venstre og snart til høyre, når vi setter ut i livet en spesifikk retningslinje på et visst arbeidsområde og særskilte tiltak – slik at arbeidet vil lide.

“Tale på en kaderkonferanse i det frigjorte område Sjanhsi-Hsuijuan” (1. april 1948).

Politikken og taktikken er livet for partiet, og de ledende kamerater på alle trinn må vie dem full oppmerksomhet og aldri og ikke under noen vilkår vise likegyldighet i dette stykket.

“Sirkulære om situasjonen” (20. mars 1948).

II. KLASSER OG KLASSEKAMP

Klassene kjemper innbyrdes, noen klasser seirer, andre utslettes. Det er historiens gang, det har vært sivilisasjonens historie i årtusener. Å tolke historien ut fra dette standpunktet er historisk materialisme, å sette seg i motstilling til dette standpunktet er historisk idealisme.

“En må kvitte seg med illusjonene og forberede seg på kamp” (14. august 1949).

I klassesamfunnet står hvert enkelt menneske i en bestemt klassemessig stilling, og det fins ikke en eneste tanke som ikke har klassestempel.

“Om praksis” (juli 1937).

Forandringene i samfunnet skyldes først og fremst utviklingen av de indre motsetningene i samfunnet, dvs. av motsetningene mellom produktivkreftene og produksjonsforholdene, av motsetningene mellom klassene, av motsetningene mellom det nye og det gamle. Utviklingen av disse motsetningene driver samfunnet framover og fører til at det gamle samfunn avløses av et nytt samfunn.

“Om motsigelsen” (august 1937).

Godseiernes grusomme økonomiske utbytning og politiske undertrykkelse av bøndene tvang dem til tallrike bonde- oppstander som var rettet mot godseiernes herredømme . . . .I det kinesiske føydalsamfunnet var det ingen andre virkelige drivkrefter i denne historiske utviklingen enn denne bøndenes klassekamp, disse bondeoppstandene og disse bondekrigene.

“Den kinesiske revolusjon og Kinas kommunistiske parti” (desember 1939).

Når alt kommer til alt, er nasjonal kamp et spørsmål om klassekamp. Blant de hvite i USA er det bare de reaksjonære herskende kretsene som undertrykker den svarte befolkningen. De representerer på ingen måte arbeiderne, bondene, revolusjonære intellektuelle og andre opplyste mennesker, som utgjør det overveldende flertall av den hvite befolkningen.

“Erklæring til støtte for de amerikanske negrene i deres rettferdige kamp mot den amerikanske imperialismens rasediskriminering” (8. august 1963).

Det er vi som har oppgaven å organisere folket. Og når det gjelder de reaksjonære i Kina, er det vi som har oppgaven å organisere folket med henblikk på å styrte dem. Alt reaksjonært er det samme — slår du ikke til det, faller det ikke. Det er akkurat som når en feier golvet. Der hvor kosten ikke kommer til, der vil som regel støvet ikke forsvinne av seg selv.

“Situasjonen og vår politikk etter seieren i motstandskrigen mot Japan” (13. august 1945).

Fienden vil ikke gå til grunne av seg selv. Verken de kinesiske reaksjonære eller USA-imperialismens aggressive krefter i Kina vil forlate historiens arena av fri vilje.

“Gjennomfør revolusjonen til siste konsekvens” (30. desember 1948).

En revolusjon er ikke noe middagsselskap, det er ikke det samme som å skrive et essay, male et bilde eller å brodere. Den kan ikke være så forfinet, så makelig og mild, så moderat, vennlig, høflig, tilbakeholdende og høymodig. En revolusjon er en omveltning, en voldshandling som medfører at en klasse styrter en annen klasse.

“Beretning om en undersøkelse av bondebevegelsen i Hunan-provinsen” (mars 1927).

Tsjiang Kai-sjek forsøker alltid å fravriste folket enhver smitt av makt og enhver smule av vinninger det har tilkjempet seg. Og vi? Vår politikk er å gi ham like for like og slåss for hver eneste tomme jord. Vi handler slik han gjør. Han søker konsekvent å påtvinge folket krig, med ett sverd i venstre hånd og nok ett i høyre. Vi griper også til sverdet, vi følger hans eksempel. … Siden Tsjiang Kai-sjek nå kvesser sverdet, må vi også kvesse vårt.

“Situasjonen og vår politikk etter seieren i motstandskrigen mot Japan” (13. august 1945).

Hvem er våre fiender, og hvem er våre venner? Dette spørsmålet har primær betydning i revolusjonen. Den viktigste grunnen til at alle tidligere revolusjonære kamper i Kina bare har ført til ubetydelige resultater, er at de revolusjonære ikke evnet å fylke om seg sine sanne venner til slag mot sine virkelige fiender. Det revolusjonære parti er massenes leder, og ingen revolusjon kan noensinne føre fram dersom det revolusjonære parti fører massene på villspor. For å være visse på at vår revolusjon ubetinget vinner seier og ikke fører massene på villspor, må vi sørge for at vi fylker om oss våre sanne venner, slik at vi kan rette slagene mot de virkelige fiender. For å kunne skille de sanne venner fra de virkelige fiender, må vi analysere de allmenne drag i klassenes økonomiske stilling i det kinesiske samfunn, og deres holdning til revolusjonen.

“En analyse av klassene i det kinesiske samfunn” (mars 1926).

Alle krigsherrer, byråkrater, kompradorklasse og storgodseierklasse som har inngått hemmelig forståelse med imperialistene, samt den reaksjonære delen av de intellektuelle som er avhengig av dem, er våre fiender. Industriproletariatet er den ledende kraften i vår revolusjon. Hele halvproletariatet og småborgerskapet er våre nærmeste venner. Høyrefløyen av det vaklende mellomstore borgerskapet kan bli vår fiende, – mens venstrefløyen derimot kan bli vår venn. Men vi må stadig være på vakt og ikke tillate dem å skape forvirring i våre rekker.

Samme sted.

Enhver som stiller seg på det revolusjonære folks side er en revolusjonær. Enhver som stiller seg på imperialismens, føydalismens og byråkrat-kapitalismens side er en kontrarevolusjonær. Enhver som bare i ord, men ikke i handling stiller seg på det revolusjonære folks side, er en revolusjonær med leppene. Enhver som både i ord og handling stiller seg på det revolusjonære folks side, er en revolusjonær i dette ords fulle betydning.

Slutt-talen på annen sesjon i Det kinesiske folks politiske rådgivende konferanses 1. nasjonale komité (23. juni 1950).

Forsåvidt det gjelder oss, er det etter min mening ikke bra hvis en person, et politisk parti, en hær eller en skole ikke angripes av fienden, for i så fall betyr dette ganske avgjort at vi er sunket ned til fiendens nivå. Det er bra om Vi angripes av fienden, for det beviser at vi har trukket en skarp skillelinje mellom fienden og oss. Og enda bedre er det om fienden retter ville angrep mot oss og tilsverter oss fullstendig, uten å tilkjenne oss en eneste god egenskap. Dette viser at vi ikke bare har trukket en skarp skillelinje mellom fienden og oss, men at vi også har oppnådd en hel del i vårt arbeid.

Å bli angrepet av fienden er ikke noen dårlig, men en god ting (26. mai 1939).

Vi må støtte alt som fienden bekjemper, og vi må bekjempe alt som fienden støtter.

“Samtale med tre korrespondenter for Telegrambyrået ‘Tsjungjangsje’ og avisene “Shao Tang Pao, og ‘Hsin Min Pao’ ” (16. september 1939)

Vårt standpunkt er proletariatets og folkemassenes standpunkt. For medlemmer av det kommunistiske parti betyr det at de må stå på partiets standpunkt og være trofaste mot partiets ånd og partiets politikk.

“Tale på Jenan-konferansen om litteraturen og kunsten” (mai 1942).

Etter at fienden med våpen er tilintetgjort, fins det fremdeles fiender uten våpen, – de vil ifølge sakens natur komme til å føre en desperat kamp mot oss, og vi må aldri betrakte disse fiendene på en lettferdig måte. Om vi ikke nå reiser og forstår dette problemet på denne måten, vil vi komme til å gjøre grove feil.

“Beretning til annen plenumssesjon i den 7. sentralkomité for Kinas kommunistiske parti” (5. mars 1949).

Imperialistene og de reaksjonære i vårt eget land vil så visst ikke slå seg til ro med sitt nederlag, de vil kjempe til siste grøftekant. Etter at det er opprettet fred og orden over hele landet, vil de fremdeles drive sabotasje og skape forstyrrelser på forskjellige måter, og de vil hver eneste dag og hvert eneste minutt forsøke å få i stand et come-back i Kina. Dette er uunngåelig og utenfor enhver tvil, og vi må ikke under noen omstendighet slappe av på vår aktpågivenhet.

Åpningstale på første plenumssesjon i Det kinesiske folks politiske rådgivende konferanse (21. september 1949).

Selv om den sosialistiske omdannelsen med hensyn til eiendomsrettsystemet i alt vesentlig er fullført i Kina, og selv om massenes storstilte og stormende klassekamper, som var karakteristiske for tidligere revolusjonære perioder, i alt vesentlig er blitt avsluttet, fins det fremdeles rester av de styrtede godseier- og kompradorklassene, og det fins fremdeles et borgerskap, og omdannelsen av småborgerskapet er bare såvidt begynt. Det er på ingen måte slutt på klassekampen. Klassekampen mellom proletariatet og borgerskapet, klassekampen mellom de forskjellige politiske kreftene og klassekampen på det ideologiske område mellom proletariatet og borgerskapet vil fortsatt bli langvarig og kroket, og til sine tider vil den tilmed bli meget akutt. Proletariatet søker å omforme verden i samsvar med sin egen verdensanskuelse, og det samme gjør borgerskapet. I så måte er spørsmålet om hvem som vil seire, sosialismen eller kapitalismen, ennå ikke virkelig avgjort.

Om den riktige behandlingen av motsigelser i folket (27. februar 1957).

Det vil gå temmelig lang tid før den ideologiske kampen mellom sosialismen og kapitalismen i landet vårt er avgjort. Grunnen til dette er at innflytelsen fra borgerskapet og fra de intellektuelle fra det gamle samfunnet fortsatt vil gjøre seg gjeldende i landet vårt for lang tid framover, og det samme gjelder deres klasseideologi. Hvis en ikke forstår dette godt nok, eller hvis en ikke forstår det i det hele tatt, da vil en begå de alvorligste feil og overse nødvendigheten av å føre kamp på det ideologiske område.

Samme sted.

I vårt land vil det i lang tid framover fremdeles finnes borgerlig og småborgerlig ideologi, anti-marxistisk ideologi. I alt vesentlig er det sosialistiske system blitt opprettet i vårt land. Vi har vunnet den grunnleggende seieren med hensyn til å omdanne eiendomsretten til produksjonsmidlene, men vi har ennå ikke vunnet hel og full seier på den politiske og ideologiske front. På det ideologiske område er spørsmålet om hvem som vil seire i kampen mellom proletariatet og borgerskapet ennå ikke blitt virkelig avgjort. Vi må fremdeles føre en langvarig kamp mot borgerlig og småborgerlig ideologi. Det er galt hvis en ikke forstår dette og oppgir den ideologiske kampen. Alle feilaktige oppfatninger, alt giftig ugras, alle gjengangere og utysker må utsettes for kritikk. De må ikke under noen omstendigheter få lov til å bre seg uhindret. Men kritikken må være helt gjennomtenkt, analytisk og overbevisende, ikke grov, byråkratisk, metafysisk eller dogmatisk.

Tale på det kinesiske kommunistpartiets landskonferanse om propagandaarbeid (12. mars 1957).

Både dogmatisme og revisjonisme er i strid med marxismen. Selvsagt må marxismen gå videre; den må utvikle seg i takt med utviklingen av praksis og kan ikke stå stille. Den Ville bli livløs hvis den fortsatte å stå stille og ble stereotyp. Men marxismens grunnprinsipper må aldri krenkes, da ville det bli begått feil. Det er dogmatisme å betrakte marxismen ut fra en metafysisk synsvinkel og se på den som noe uforanderlig., Det er revisjonisme å fornekte marxismens grunnprinsipper og fornekte dens universelle sannhet. Revisjonisme er en form for borgerlig ideologi. Revisjonistene benekter ulikhetene mellom sosialisme og kapitalisme, mellom proletariatets diktatur og borgerskapets diktatur. Det de går inn for er i virkeligheten ikke den sosialistiske linjen, men den kapitalistiske linjen. I de forhold som rår nå er revisjonismen skadeligere enn dog- matismen. En av våre viktige oppgaver på den ideologiske fronten nå er å utfolde kritikken mot revisjonismen.

Samme sted.

Revisjonisme, eller høyreopportunisme, er en borgerlig retning innen tenkningen som tilmed er farligere enn dogmatisme. Revisjonistene, høyreopportunistene, tjener marxismen med leppene. Også de angriper “dogmatismen”. Men det de i virkeligheten angriper er marxismens hovedinnhold. De bekjemper eller forvrenger materialismen og dialektikken, de bekjemper eller prøver å svekke folkets demokratiske diktatur og det kommunistiske partis ledende rolle, og de bekjemper eller prøver å svekke den sosialistiske omdannelsen og den sosialistiske oppbyggingen. Etter at den sosialistiske revolusjon i alt vesentlig har seiret i landet vårt, fins det fremdeles en rekke folk som forgjeves håper på å kunne gjenopprette det kapitalistiske system, og som bekjemper arbeiderklassen på alle fronter, også den ideologiske front. Og revisjonistene er deres beste medhjelpere i denne kampen.

Om den riktige behandlingen av motsigelser i folket (27. februar 1957).

III. SOSIALISME OG KOMMUNISME

Kommunismen er proletariatets helstøpte ideologi og et nytt samfunnssystem. Kommunismen skiller seg ut fra enhver annen ideologi og samfunnsordning som den mest fullkomne, den mest progressive, den mest revolusjonære og mest rasjonelle i hele menneskehetens historie. Føydalismens ideologi og samfunnsordning er allerede havnet på historiens museum. Kapitalismens ideologi og samfunnsordning har i en del av verden (Sovjetunionen) likeledes havnet på museet, mens den i andre land likner “en døende som raskt avkreftes, lik solen som synker bak åsene i vest”, og vil snart havne på museet. Det er bare kommunismens ideologi og samfunnsordning som er full av ungdommelig livskraft, og som med et jordskreds kraft og med et tordenskralls styrke brer seg i hele verden.

“Om det nye demokrati” (januar 1940).

Det sosialistiske system vil en gang tre i stedet for det kapitalistiske system. Dette er en objektiv lov, uavhengig av menneskets vilje. Hvor sterkt de reaksjonære enn prøver å stanse historiens hjul, vil revolusjonen før eller seinere komme og uunngåelig seire.

“Tale på møtet i Sovjetunionens øverste sovjet ved feiringen av den store sosialistiske Oktoberrevolusjonens 40-årsdag” (6. november 1957).

Vi kommunister har aldri lagt skjul på våre politiske synspunkter. Vårt framtidsprogram eller maksimumsprogram har til mål å bringe Kina fram til sosialismen og kommunismen. Den saken er helt på det rene og kan ikke betviles. Vårt partis navn og vår marxistiske verdensanskuelse er en tydelig pekepinn fram mot vårt framtidsideal, vårt høyeste ideal – uendelig vakkert og lyst.

“Om koalisjonsregjeringen” (24. april 1945).

Den kinesiske revolusjonære bevegelse som ledes av Kinas kommunistiske parti, omfatter som helhet begge de to etappene, dvs. både etappen med den demokratiske revolusjon og etappen med den sosialistiske revolusjon. Etter deres karakter er dette to forskjellige revolusjonære prosesser, og vi kan ikke ta fatt på å fullføre den annen før den første er fullført. Den demokratiske revolusjon er den nødvendige forberedelsen til den sosialistiske revolusjon, og den sosialistiske revolusjon er `den uunngåelige fortsettelsen av den demokratiske revolusjon. Men alle kommunisters endelige mål, som de kjemper for av alle krefter, er å bygge opp et sosialistisk og kommunistisk samfunn.

“Den kinesiske revolusjon og Kinas kommunistiske parti” (desember 1939).

Den sosialistiske revolusjon tar sikte på å frigjøre produktivkreftene. Overgangen fra individuelle til sosialistiske, kollektive eiendomsforhold i landbruket og håndverket, og fra kapitalistiske til sosialistiske eiendomsforhold i den private industri og handel vil uvilkårlig føre til en veldig frigjøring av produktivkreftene. Dermed skapes de sosiale forutsetningene for en veldig utvikling av industri- og landbruksproduksjonen.

Tale på den øverste stats- konferansen (25. januar 1956).

Vi gjennomfører nå en revolusjon, ikke bare i samfunnssystemet, overgangen fra den private til den offentlige eiendomsretten, men også innen teknologien, overgangen fra håndverk til en storstilt, moderne produksjon med maskiner, og de to revolusjonene er innbyrdes forbundet med hverandre. Slik forholdene er i vårt land må kooperasjonen i landbruket gå forut for bruken av store maskiner (i kapitalistiske land utvikler landbruket seg på kapitalistisk vis). Derfor må vi ikke under noen omstendighet betrakte industrien og landbruket, den sosialistiske industrialiseringen og den sosialistiske omdannelsen av landbruket som to separate og adskilte ting, og vi må ikke under noen omstendighet legge hovedvekten på det ene og forsømme det andre.

Om spørsmålet om landbrukskooperasjon (31. juli 1955).

Det nye samfunnssystemet er bare såvidt innført og trenger tid til å bli forankret. En må ikke gå ut fra at det nye systemet kan forankres fullt ut i samme øyeblikk det er innført, for det er umulig. Det må konsolideres steg for steg. For å oppnå at det blir endelig forankret er det ikke bare nødvendig å gjennomføre landets sosialistiske industrialisering og fortsette den sosialistiske revolusjon på den økonomiske front, men at det stadig gjennomføres strevsomme sosialistiske revolusjonære kamper og drives sosialistisk opplysning på den politiske og ideologiske front. Dessuten er det også nødvendig med forskjellige internasjonale faktorer.

Tale på det kinesiske kommunistpartiets landskonferanse om propagandaarbeid (12. mars 1957).

I Kina vil kampen for å forankre det sosialistiske system, kampen for å få avgjort om det er sosialismen eller kapitalismen som skal få overtaket, fremdeles pågå gjennom et langt historisk tidsrom. Men vi må alle være klar over at sosialismens nye system uten tvil vil bli forankret. Vi kan helt sikkert bygge opp en sosialistisk stat med en moderne industri, et moderne landbruk og en moderne vitenskap og kultur.

Samme sted.

De intellektuelle som er fiendtlig innstilt til vår stat er meget fåtallige. De liker ikke vår stat, dvs. proletariatets diktatur, og de lengter tilbake til det gamle samfunn. Hver gang det byr seg et høve, vil de lage bråk og prøve på å styrte det kommunistiske parti og gjenopprette det gamle Kina. Når det gjelder å velge mellom den proletariske og den borgerlige vei, mellom den sosialistiske og den kapitalistiske vei, vil disse folk hardnakket følge den borgerlige, den kapitalistiske vei. Denne veien er i virkeligheten umulig, og derfor er de faktisk villige til å kapitulere for imperialismen, føydalismen og byråkrat-kapitalismen. Slike folk fins innen politiske kretser og innen industrien og handelen, innen kultur- og undervisningssektoren, innen vitenskapelige, teknologiske og religiøse kretser, og de er ytterst reaksjonære.

Samme sted.

Det alvorlige problemet er opplysningsarbeidet blant bøndene. Bondeøkonomien er oppsplittet, og skal en dømme etter Sovjetunionens erfaringer, vil sosialiseringen av landbruket ta lang tid og samvittighetsfullt arbeid. Uten sosialisering av landbruket kan det ikke være noen fullstendig, konsolidert sosialisme.

“Om folkets demokratiske diktatur” (30. juni 1949).

Vi må for det første forlite oss på at bondemassene er villige til å marsjere fram på sosialismens vei steg for steg under partiets ledelse, og for det andre på at partiet er i stand til å lede bøndene langs denne veien. Disse to punktene er sakens kjerne, de danner hovedstrømningen.

Om spørsmålet om land- å brukskooperasjon (31. juli 1955).

Kooperativenes ledende organer må se til at de fattige bøndene og det nye nedre lag av de mellomstore bøndene inntar den framherskende posisjon i disse organene, mens det gamle nedre lag av de mellomstore bøndene og det øvre lag – både det gamle og nye lag – av mellomstore bønder danner en hjelpestyrke. Bare på denne måten kan det skapes enhet mellom de fattige og de mellomstore bøndene, kooperativene forankres, produksjonen utvides og den sosialistiske omdannelsen av hele landsbygda gjennomføres på en riktig måte i samsvar med partiets politikk. I motsatt fall kan det ikke skapes enhet mellom mellomstore og fattige bønder, kooperativene kan ikke forankres, produksjonen ikke utvides og den sosialistiske omdannelsen av hele landsbygda ikke gjennomføres.

Innledning til “Hvordan kontrollen over Wutang- kooperativet gikk over fra de mellomstore til de fattige bøndene” (1955).

Det er av den største betydning å forene seg med de mellomstore bøndene, og det er galt å unnlate å gjøre dette. Men hvem skal arbeiderklassen og det kommunistiske parti støtte seg til på landsbygda for å kunne forene seg med de mellomstore bøndene, og gjennomføre den sosialistiske omdannelsen på hele landsbygda? Selvsagt ikke på noen andre enn de fattige bøndene. Slik var det den gang kampen ble ført mot godseierne og jordreformen gjennomført, og slik er det i dag, da kampen føres mot de rike bøndene og andre kapitalistiske elementer for å få gjennomført den sosialistiske omdannelsen av landbruket. I begge disse revolusjonære periodene vaklet de mellomstore bøndene i de første etappene. Først etter at de blir helt klar over den allmenne retning begivenhetene tar, og at seieren for revolusjonen nærmer seg, vil de mellomstore bøndene gå over på revolusjonens side. De fattige bøndene må bearbeide de mellomstore bøndene og vinne dem over på sin side, slik at revolusjonen dag for dag blir bredere, helt fram til den endelige seier.

Innledning til “Lærdommene av ‘De mellomstore bøndenes kooperativ’ og ‘De fattige bøndenes kooperativ’ i Fuan-fylket” (1955).

Blant de velstående bøndene rår det en alvorlig tendens i retning av kapitalisme. Denne tendensen vil ta overhånd hvis vi i minste monn forsømmer det politiske arbeid blant bøndene under kooperativ-bevegelsen og i et meget langt tidsrom etterpå.

Innledning til “Det må føres besluttsom kamp mot tendensen i retning av kapitalisme” (1955).

Bevegelsen for landbrukskooperativer har helt fra begynnelsen av vært en alvorlig ideologisk og politisk kamp. Det kan ikke dannes noe kooperativ uten en slik kamp. Før det kan bygges opp et splitter nytt samfunnssystem på det gamle samfunnets grunn, må denne grunnen feies ren. I folks bevissthet vil det alltid for lang tid framover sitte igjen rester av gamle oppfatninger. som gjenspeiler det gamle systemet, og disse restene vil ikke så lett slippe taket. Etter at et kooperativ er opprettet, må det gjennomgå mange flere kamper før det kan vinne fast fotfeste. Og selv da kan det bryte sammen i samme øyeblikk det slapper av på innsatsen.

Innledning til “En alvorlig lærdom” (1955).

I de seinere år har kapitalismens spontane krefter stadig vokst på landsbygda, etter hvert som det oppstår rike bønder overalt, og mange velstående mellomstore bønder gjør alt de kan for å bli rike bønder. På den annen side lever mange fattige bønder fremdeles i fattigdom, fordi de mangler tilstrekkelige produksjonsmidler. Noen av dem har gjeld, andre selger eller forpakter bort sin jord. Hvis denne tendensen får fortsette uhindret, vil polariseringen på landsbygda bli sterkere for hver dag som går. De bønder som mister sin jord, og-de som fremdeles lever i fattigdom, kommer til å beklage seg fordi vi ikke gjør noe for å redde dem fra å bli ruinert, eller for å hjelpe dem til å overvinne vanskene. Heller ikke de velstående mellomstore bøndene, som går i kapitalistisk retning, vil være tilfreds med oss, for vi kommer aldri til å kunne tilfredsstille deres krav, så sant vi ikke har til hensikt å slå inn på den kapitalistiske vei. Kan et fast forbund mellom arbeiderne og bøndene fortsatt bestå under slike forhold? Tydeligvis ikke. Det fins ingen løsning på dette problemet, unntatt på et nytt grunnlag. Og det betyr at det gradvis gjennomføres en sosialistisk omdannelse av hele landbruket, samtidig med en gradvis gjennomføring av den sosialistiske industrialiseringen og den sosialistiske omdannelsen av håndverket og av den kapitalistiske industri og handel. Det betyr med andre ord å gjennomføre kooperasjonen og avskaffe rikbonde-økonomien og den individuelle økonomien på landsbygda, slik at hele befolkningen på landsbygda sammen vil få stadig bedre kår. Vi hevder at dette er den eneste måten å konsolidere forbundet mellom arbeiderne og bøndene på.

Om spørsmålet om landbrukskooperasjon (31. juli 1955).

Med planlegging på alle felter mener vi en planlegging som tar hensyn til interessene for de 600 millioner mennesker i landet vårt. Når vi utarbeider planer, behandler saker eller tenker over problemer, må vi ta vårt utgangspunkt i den kjensgjerning at Kina har et folketall på 600 millioner, det er en kjensgjerning vi aldri må glemme.

Om den riktige behandlingen av motsigelser i folket (27. februar 1957).

En avgjørende faktor i tillegg til vårt partis ledende rolle er vårt folketall på 600 millioner. Fler mennesker betyr en sterkere gjæring av idéer, større begeistring og mer kraft. Aldri tidligere har folkets masser vært så inspirert, så kampvillige og så dristige som nå.

“Innføring av et kooperativ” (15. april 1958).

Bortsett fra deres andre karakteristiske egenskaper er det mest karakteristiske ved Kinas 600 millioner mennesker at de er “fattige og ubeskrevne blad”. Dette kan synes å være en dårlig ting, men i virkeligheten er det en god ting. Fattigdom skaper et ønske om forandring, et ønske om aksjon og et ønske om revolusjon. På et ubeskrevet blad kan en skrive de friskeste og vakreste skrifttegn, og male de friskeste og vakreste bilder.

Samme sted.

Etter at den kinesiske revolusjon har vunnet seier i hele landet og jordspørsmålet er løst, vil det fremdeles finnes to grunnleggende motsetningsforhold i Kina. Det ene er et indre, og det er motsetningsforholdet mellom arbeiderklassen og borgerskapet. Det annet er et ytre, og det er motsetningsforholdet mellom Kina og de imperialistiske landene. Og følgelig må folkerepublikkens statsmakt under arbeiderklassens ledelse ikke svekkes, men styrkes etter at folkets demokratiske revolusjon har vunnet seier.

“Beretning til annen plenumssesjon i den 7. sentral- komité for Kinas kommunistiske parti” (5. mars 1949).

“Vil dere ikke avskaffe statsmakten?” Jo – men ikke akkurat nå, vi kan ikke gjøre det nå. Hvorfor ikke? Fordi imperialismen eksisterer fremdeles, fordi reaksjonen her hjemme fremdeles er levende, fordi det fremdeles eksisterer klasser i vårt land. Vår oppgave nå er å styrke folkets statsapparat – og særlig folkets hær, folkets politi og folkets domstoler – for å konsolidere det nasjonale forsvar og verne folkets interesser.

“Om folkets demokratiske diktatur” (30. juni 1949).

Vår stat er et folkedemokratisk diktatur, som ledes av arbeiderklassen og hviler på forbundet mellom arbeidere og bønder. Hva er dette diktaturets oppgave? Dets første funksjon er å undertrykke de reaksjonære klasser og elementer og utbytterne i landet vårt, som gjør motstand mot den sosialistiske revolusjon, å undertrykke dem som prøver å ødelegge vår sosialistiske oppbygging, eller med andre ord å løse de indre motsigelsene mellom oss og fienden. Det vil for eksempel si å arrestere, føre rettergang mot og dømme visse kontrarevolusjonære, frata godseiere og byråkrat-kapitalister stemmeretten og talefriheten for et fastsatt tidsrom – alt dette kommer inn under vårt diktatur. For å kunne opprettholde den offentlige orden og trygge folkets interesser er det likeledes nødvendig å utøve et diktatur over underslagere, svindlere brannstiftere, mordere, forbryterbander og andre kjeltringer som på alvorlig vis forstyrrer den offentlige orden. Dette diktaturets annen funksjon er å forsvare landet vårt mot undergravingsvirksomhet og eventuell aggresjon fra ytre fiender. I dette tilfelle er det dette diktaturets oppgave å løse den ytre motsigelsen mellom oss og fienden. Dette diktaturets mål er å beskytte hele vårt folk slik at det kan vie seg til fredelig arbeid og bygge opp Kina til et sosialistisk land med en moderne industri, et modernelandbruk, en moderne Vitenskap og kultur.

Om den riktige behandlingen av motsigelser i folket (27. februar 1957).

Folkets demokratiske diktatur har behov for å bli ledet av arbeiderklassen. For bare arbeiderklassen kan være framsynt, uselvisk og grundig revolusjonær. Hele revolusjonens historie viser at hvis arbeiderklassens ledelse mangler, lider revolusjonen skipbrudd, men med arbeiderklassen som ledende, vinner revolusjonen seier.

“Om folkets demokratiske diktatur” (30. juni 1949).

Folkets demokratiske diktatur er grunnlagt på forbundet mellom arbeiderklassen, bondeklassen og småborgerskapet i byene – i hovedsaken på forbundet mellom arbeiderklassen og bøndene – fordi disse to klassene omfatter mellom 80 og 90 prosent av Kinas befolkning. Disse to klassene er hovedstyrken i kampen for å styrte imperialismen og de Kuomintang-reaksjonære. Overgangen fra det nye demokrati til sosialismen hviler også i det vesentlige på forbundet mellom disse to klassene.

Samme sted.

Klassekamp, kampen for produksjon og vitenskapelig eksperimentering er de tre store revolusjonære bevegelsene for oppbyggingen av et mektig sosialistisk land. Disse bevegelsene er en sikker garanti for at kommunistene vil være fri for byråkratisme og uimottakelige for revisjonisme og dogmatisme, og alltid vil være uovervinnelige. De er en pålitelig garanti for at proletariatet vil være i stand til å forene seg med de brede arbeidende masser og virkeliggjøre et demokratisk diktatur. Hvis disse bevegelsene ikke fantes, og godseierne, rike bønder, kontrarevolusjonære, dårlige elementer og all slags utysker fikk lov å krype fram, mens våre kadrer lukket øynene for alt dette og i mange tilfelle tilmed ikke greide å skjelne mellom oss og fienden, men samarbeidet med fienden, lot seg korrumpere, splitte og demoralisere av fienden, hvis våre kadrer på denne måten trakk seg ut eller fienden greide å snike seg inn, og hvis mange av våre arbeidere, bønder og intellektuelle ble stående forsvarsløse mot fiendens taktikk, både den smidige og harde, da ville det ikke vare lenge, kanskje bare noen år eller et tiår, eller i høyden noen tiår før det uunngåelig ville finne sted en kontrarevolusjonær gjenopprettelse i landsmålestokk, det marxistisk-leninistiske parti ville utvilsomt bli et revisjonistisk parti, et fascistisk parti, og hele Kina ville skifte farge.

Sitert i “Om Khrusjtsjovs falske kommunisme og de historiske lærdommer verden kan trekke av den”, Folkets Dagblad, (14. juli 1964).

Folkets demokratiske diktatur bruker to metoder. Mot fiender bruker det diktaturets metode, dvs. at det i så lang tid som anses nødvendig ikke tillater dem å delta i politisk virksomhet og tvinger dem til å adlyde folkeregjeringens lover og beskjeftige seg med kroppsarbeid og gjennom kroppsarbeid omskolere seg til nye mennesker. Mot folket derimot bruker det ikke tvangsmetoden, men demokratiets metode, dvs. at det nødvendigvis må tillate folket å ta del i politisk virksomhet og ikke tvinger folket til å gjøre ditt eller datt, men bruker demokratiets metode til å undervise dem og overtale dem.

“Avslutningstalen på annen sesjon i Det kinesiske folks politiske rådgivende konferanses 1. nasjonale komité” (23. juni 1950).

Under det kommunistiske partis ledelse gjennomfører det kinesiske folk en kraftig korrigeringsbevegelse for å oppnå en rask utvikling av sosialismen i Kina på et fastere grunnlag. Det er en bevegelse for gjennomføring av en landsomfattende debatt som både er rettleid og fri, en debatt i byene og på landsbygda om slike spørsmål som den sosialistiske vei kontra den kapitalistiske vei, det grunnleggende statssystemet og dets viktigste politikk, parti- og regjeringsfunksjonærenes arbeidsstil og spørsmålet om folkets velferd. Dette er en debatt som gjennomføres ved å legge fram kjensgjerninger og klarlegge tingene gjennom argumentasjon slik at en på en riktig måte kan løse de aktuelle motsigelsene i folket som krever en øyeblikkelig løsning. Dette er en sosialistisk bevegelse for folkets oppdragelse og omforming av seg selv.

“Tale på møtet i Sovjet- unionens øverste sovjet ved feiringen av den store sosialistiske Oktoberrevolusjonens 40-årsdag” (6. november 1957).

De mest strevsomme oppgavene ligger foran oss i det store oppbyggingsarbeidet. Selv om partiet vårt har over 10 millioner medlemmer, utgjør de fremdeles et lite mindretall av landets befolking. I regjeringsorganer og offentlige organer og bedrifter må mye arbeid utføres av folk som står utenfor partiet. Det er umulig å få dette arbeid godt utført hvis vi ikke er flinke nok til å forlite oss på massene og samarbeide med folk som står utenfor partiet. Samtidig som vi fortsetter med å styrke enheten i hele partiet, må vi også fortsette med å styrke enheten mellom alle våre nasjonaliteter, demokratiske klasser, demokratiske partier og folkeorganisasjoner, og befeste og utvide folkets demokratiske enhetsfront, og vi må omhyggelig kvitte oss med alle slike usunne foreteelser i alle ledd av vårt arbeid som skader enheten mellom partiet og folket.

“Åpningstale på 8. nasjonale kongress i Kinas kommunistiske parti” (15. september 1956).

IV. DEN RIKTIGE BEHANDLINGEN AV MOTSIGELSER I FOLKET

Vi står overfor to slags sosiale motsigelser, nemlig motsigelsene mellom oss og fienden og motsigelsene i folket selv. Disse to slags motsigelser er ifølge sitt vesen helt ulike.

“Om den riktige behandlingen av motsigelser i folket” (27. februar 1957).

For å forstå disse to ulike slag av motsigelser riktig må vi for det første være klar over hva som menes med “folket” og hva som menes med “fienden". . . . I den nåværende etappen, perioden da sosialismen bygges, tilhører alle de klasser, lag og samfunnsgrupper som er tilhengere av, støtter og arbeider for den sosialistiske oppbyggingens sak, kategorien folket, mens alle de samfunnskrefter og grupper som bekjemper den sosialistiske revolusjon og er fiendtlig innstilt til eller som saboterer den sosialistiske oppbyggingen, er folkets fiender.

Samme sted.

Under de forhold som rår i Kina i dag omfatter motsigelsene i folket motsigelsene innen arbeiderklassen, motsigelsene blant bondeklassen, motsigelsene blant de intellektuelle, motsigelsene mellom arbeiderklassen og bondeklassen, motsigelsene mellom arbeiderne og bøndene på den ene siden og de intellektuelle på den andre, motsigelsene mellom arbeiderklassen og andre lag av det arbeidende folk på den ene siden og det nasjonale borgerskapet på den andre siden, motsigelsene innen det nasjonale borgerskap osv. Vår folkeregjering er en regjering som virkelig representerer folket, den er en regjering som tjener folket. Ikke desto mindre fins det fremdeles visse motsigelser mellom regjeringen og folket. Disse motsigelser omfatter bl.a. motsigelsene mellom statens interesser, kollektivets interesser og individets interesser, mellom demokrati og sentralisme, mellom ledelsen og de som blir ledet, samt de motsigelser som oppstår som følge av den byråkratiske arbeidsstilen som visse regjeringsfunksjonærer benytter seg av i sitt forhold til massene. Alt dette er også motsigelser i folket. Generelt sagt er motsigelsene i folket motsigelser som er basert på den grunnleggende identiteten av folkets interesser

Samme sted.

Motsigelsene mellom oss og fienden er antagonistiske motsigelser. Innen folkets rekker er motsigelsene i det arbeidende folk ikke-antagonistiske, mens motsigelsene mellom de utbyttede klasser og utbytterklassene ved siden av at de har en antagonistisk side også har en ikke-antagonistisk side.

Samme sted.

Hvordan skal en skjelne mellom rett og urett i folks ord og handlinger i vårt folks politiske liv? På grunnlag av prinsippene i vår forfatning, på grunnlag av det overveldende flertall av vårt folks vilje og på grunnlag av de allmenne politiske posisjoner som våre politiske partier ved ulike høve har proklamert, mener vi at en stort sett må bruke disse kriterier:

1. Ord og handlinger må bidra til å forene og ikke splitte vårt folk av forskjellige nasjonaliteter.

2. De må være til nytte og ikke til skade for den sosialistiske omdannelse og den sosialistiske oppbygging.

3. De må bidra til å befeste og ikke undergrave eller svekke folkets demokratiske diktatur.

4. De må bidra til å befeste og ikke undergrave eller svekke den demokratiske sentralisme.

5. De må bidra til å styrke og ikke avskaffe eller svekke det kommunistiske partiets ledelse.

6. De må være til nytte og ikke til skade for den internasjonale sosialistiske enhet og enheten i verdens fredselskende folk.

De viktigste av disse seks kriteriene er den sosialistiske vei og partiets ledelse.

Samme sted.

Spørsmålet om å undertrykke kontrarevolusjonære er et spørsmål om kamp mellom oss og fienden, om en motsigelse mellom oss og fienden. Det er noen i folket som ser på dette spørsmålet i et noe annet lys. Det er to slags folk som har et annet syn enn vi. De som har en høyreinnstilt tankegang, skjelner ikke mellom oss og fienden og holder fienden for å være våre egne folk. De holder de samme personer som de brede massene betrakter som fiender for å være venner. De som har en “venstre” innstilt tankegang forstørrer motsigelsene mellom oss og fienden i en slik grad at de betrakter visse motsigelser i folket som motsigelser overfor fienden, og de anser folk som ikke er virkelig kontrarevolusjonære for å være kontrarevolusjonære. Begge disse måter å se tingene på er feilaktige. Ingen av dem kan føre til en riktig behandling av spørsmålet om å undertrykke kontrarevolusjonære eller til en riktig vurdering av dette arbeid.

Samme sted.

Kvalitativt forskjellige motsigelser kan bare løses med kvalitativt forskjellige metoder. Motsetningen mellom proletariatet og borgerskapet f.eks. løses med den sosialistiske revolusjons metode. Motsetningen mellom folkets brede lag og føydalsystemet løses ved hjelp av den demokratiske revolusjons metode. Motsetningen mellom koloniene og imperialismen løses med den nasjonalrevolusjonære krigs metode. Motsetningen mellom arbeiderklassen og bondeklassen løses i det sosialistiske samfunn med metoden å kollektivisere og mekanisere landbruket. Motsigelser innenfor det kommunistiske parti løses med metoden kritikk og selvkritikk. Motsetningen mellom samfunnet og naturen løses med metoden utvikling av produktivkreftene. . . . At forskjellige motsigelser må løses ved hjelp av forskjellige metoder, – det er et prinsipp som marxister-leninister må overholde strengt.

“Om motsigelsen” (august 1937).

Fordi de i sitt vesen er ulike, må motsigelser mellom oss og fienden og motsigelser i folket løses på forskjellige måter. For å uttrykke det kort er det i de førstnevnte motsigelsene et spørsmål om å trekke et skarpt skille mellom oss og fienden, og i de sistnevnte motsigelsene et spørsmål om å trekke et skarpt skille mellom rett og urett. Det er selvsagt riktig at skillet mellom oss og fienden også er et spørsmål om rett og urett. Således er f.eks. spørsmålet om hvem som har rett, vi eller de innenlandske og utenlandske reaksjonære, imperialistene, føydalistene og byråkrat-kapitalistene også et spørsmål om rett og urett, men det faller innenfor en annen kategori enn spørsmålet om rett og urett i folket.

“Om den riktige behandlingen av motsigelser i folket” (27. februar 1957).

Den eneste metoden til å avgjøre spørsmål av ideologisk natur eller stridsspørsmål i folket er den demokratiske metoden, diskusjonsmetoden, metoden med kritikk, metoden med overtalelse og undervisning, og ikke en metode med tvang eller undertrykkelse.

Samme sted.

For å kunne gjennomføre sin produksjon og sine studier effektivt og for å kunne innrette livet sitt riktig, vil folket at dets regjering og de som har ansvaret for produksjonen og kultur- og undervisningsorganene skal gi riktige ordrer, som er obligatoriske. Det er alminnelig sunn fornuft at det ville være umulig å opprettholde offentlig orden uten slike administrative forordninger. Når det gjelder å løse motsigelser i folket, utfyller administrative forordninger og metoden med overbevisning og undervisning hverandre. Selv administrative forordninger med sikte på å opprettholde offentlig orden må ledsages av overbevisning og undervisning, for i mange tilfelle nytter det ikke med bare administrative forordninger.

Samme sted.

Det er ikke til å unngå at borgerskapet og småborgerskapet vil la sine egne ideologier komme til uttrykk. Det er ikke til å unngå at de med alle midler hardnakket vil la dem komme til uttrykk i politiske og ideologiske spørsmål. En kan ikke vente at de skal handle annerledes. Vi må ikke bruke undertrykkelsesmetoden og hindre dem i å gi seg uttrykk, men la dem få lov til å gjøre dette og på samme tid diskutere med dem og kritisere dem på en riktig måte. Det kan ikke herske noen tvil om at vi må kritisere feilaktige oppfatninger av enhver art. Det ville selvsagt ikke være riktig å avstå fra å øve kritikk, og bare se på at feilaktige idéer uhindret fikk spre seg og la dem få lov til å monopolisere området. Mistak må kritiseres og giftig ugras bekjempes overalt hvor det skyter opp. Men en slik kritikk må ikke være dogmatisk, og en må ikke bruke den metafysiske metoden, men anstrenge seg for å bruke den dialektiske metoden. Det som må til er vitenskapelig analyse og overbevisende argumenter.

Samme sted.

Det er nødvendig å kritisere mangler i folket, . . . men en kan bare gjøre det dersom en selv står på folkets standpunkt, og det vi gjør i denne retning må være gjennomsyret av lidenskapelige bestrebelser for å forsvare og opp- fostre folket. Å behandle sine egne kamerater slik som en behandler fiender betyr å stille seg på fiendens standpunkt.

“Tale på Jenan-konferansen om litteraturen og kunsten” (mai 1942).

Eksistensen av motsigelser og kamper er allmenn, absolutt, men metodene til å løse motsigelsene, dvs. formene for kampen er forskjellige som følge av at motsigelsene er av forskjellig karakter. Noen motsigelser har karakteren av åpen antagonisme, andre ikke. I samsvar med foreteelsens konkrete utvikling er det noen opprinnelig ikke- antagonistiske motsigelser som utvikler seg til antagonistiske, og omvendt noen opprinnelig antagonistiske motsigelser som utvikler seg til ikke-antagonistiske.

“Om motsigelsen” (august 1937).

Under vanlige forhold er motsigelser i folket ikke-antagonistiske. Men hvis de ikke blir riktig behandlet, hvis vi slapper av på vår aktpågivenhet og senker garden, kan det oppstå antagonisme. I et sosialistisk land er en slik utvikling vanligvis bare en lokal og forbigående foreteelse. Grunnen til dette er at systemet med menneskers utbytting av andre mennesker er avskaffet og at folket stort sett har de samme grunninteressene.

“Om den riktige behandlingen av motsigelser i folket” (27. februar 1957).

I vårt land hører motsigelsen mellom arbeiderklassen og det nasjonale borgerskap til kategorien motsigelser i folket. Stort sett er klassekampen mellom disse to en klassekamp innen folkets rekker, fordi Kinas nasjonale borgerskap har en dobbeltsidig karakter. I den borgerlig-demokratiske revolusjonens periode hadde dets karakter så vel en revolusjonær som en forsoningsvennlig side. I den sosialistiske revolusjonens periode utgjør utbyttingen av arbeiderklassen i profittøyemed en side ved det nasjonale borgerskapets karakter, samtidig som den kjensgjerning at det støtter forfatningen og er villig til å godta en sosialistisk omdannelse utgjør en annen side. Det nasjonale borgerskapet skiller seg ut fra imperialistene, godseierne og byråkrat-kapitalistene. Motsigelsen mellom det nasjonale borgerskapet og arbeiderklassen er en motsigelse mellom utbytteren og den utbyttede og er i sitt vesen antagonistisk. Men under de konkrete forhold i Kina kan denne antagonistiske klassemotsigelsèn, så sant den behandles på en riktig måte, omdannes til en ikke-antagonistisk motsigelse og løses med fredelige midler. Men hvis vi ikke behandler den riktig og ikke følger en politikk som går ut på å forene seg med, kritisere og oppdra det nasjonale borgerskap, eller hvis det nasjonale borgerskap ikke godtar denne vår politikk, da kan denne motsigelsen gå over til å bli en motsigelse mellom oss og fienden.

Samme sted.

Det [det kontrarevolusjonære opprøret i Ungarn i 1956] var et tilfelle av at de reaksjonære i et sosialistisk land, i forbund med imperialistene, forsøker å oppnå sine konspirative mål ved å benytte seg av motsigelser i folket til å anspore til misnøye og skape uorden. Denne lærdom av begivenhetene i Ungarn fortjener å vies oppmerksomhet.

Samme sted.

V. KRIG OG FRED

Samtidig med at privateiendommen og klassene oppsto, begynte det også kriger. Krigen er den høyeste form for kamp, en form som man tar tilflukt til for å løse motsetningsforhold mellom klasser, nasjoner, stater, politiske blokker når disse motsetningsforholdene er inne i en bestemt etappe av sin utvikling.

“Strategiske spørsmål i Kinas revolusjonære krig” (desember 1936).

“Krig er en fortsettelse av politikken”. I denne forstand er krig politikk, – krigen som sådan er en aksjon av politisk karakter, og fra urgammel tid har det ikke eksistert kriger som ikke har hatt politisk karakter. . . . Men krigen har også sin særkarakter, og i denne forstand er krigen ikke rett og slett identisk med politikken i alminnelighet. “Krig er fortsettelse av politikken med andre midler”. Når politikken har nådd et visst utviklingsstadium og ikke lenger kan utvikles videre med vanlige midler, da kommer krigen for å feie hindringene ut av veien for politikken. … Når hindringen er fjernet og det politiske målet nådd, da vil krigen være til ende. Så lenge denne hindringen ikke er feid vekk med rubb og stubb, må krigen føres videre til målet er nådd. … Derfor kan en si at politikk er ublodig krig, krigen blodig politikk.

“Om den langvarige krig” (mai 1938).

Alle kriger i historien deler seg i to slag: rettferdige og urettferdige kriger. Alle progressive kriger er rettferdige, mens alle kriger som hemmer framsteget er urettferdige. Vi kommunister er imot alle urettferdige kriger som hemmer framsteget, men vi er ikke imot de progressive, rettferdige krigene. Vi kommunister er ikke bare ikke imot rettferdige kriger, vi tar aktivt del i dem. Den første verdenskrigen var et eksempel på en urettferdig krig, hvor begge sider kjempet for imperialistiske interesser, og derfor tok alle verdens kommunister en avgjort og energisk kampinnstilling imot denne krigen. Kampen mot den slags krig må føres på følgende måte: Så lenge krigen ikke er brutt ut, må en gjøre alt en kan for å hindre den. Men når den først er brutt ut, må en nytte enhver mulighet til krig mot krigen, dvs. en urettferdig krig må møtes med en rettferdig krig.

Samme sted.

I klassesamfunnet er revolusjoner og revolusjonære kriger uunngåelige, uten dem er det umulig å gjøre et sprang i samfunnets utvikling, umulig å styrte den reaksjonære herskende klassen, og derfor umulig for folket å erobre den politiske makt.

“Om motsigelsen” (august 1937).

Den revolusjonære krigen er en motgift, som ’ikke bare bryter ned den fiendtlige giften, men også rensker ut alt det dårlige i våre egne rekker. Enhver rettferdig, revolusjonær krig er en veldig kraft. Den kan omdanne mye, eller bane veien for omdannelser. Den kinesisk-japanske krigen vil omdanne både Kina og Japan. Forutsatt at Kina urokkelig fører motstandskrigen og holder stø kurs på enhetsfronten, da vil det gamle Japan uunngåelig omdannes til et nytt Japan, og det gamle Kina til et nytt Kina. I Kina som i Japan vil folket og alt annet omdannes, både under krigen og etterpå.

“Om den langvarige krig” (mai 1938).

Enhver kommunist må innprente seg den sannhet at “den politiske makt ligger i geværet”.

“Krigens og strategiens spørsmål” (6. november 1938).

Revolusjonens sentrale oppgave og dens høyeste form er makterobringen med våpen i hånd, dvs. at spørsmålet løses ved krig. Dette marxismen-leninismens revolusjonære prinsipp er riktig overalt, det er ubetinget riktig både for Kina og alle de andre statene.

Samme sted.

Verken proletariatet eller folket, og heller ikke det kommunistiske parti vil overhodet kunne få noen posisjon i Kina uten væpnet kamp, og revolusjonen vil ikke kunne seire uten væpnet kamp. Gjennom atten år [siden partiet ble stiftet] har vårt partis vekst, konsolidering og bolsjevisering foregått gjennom revolusjonære kriger, og uten væpnet kamp ville vi heller ikke hatt det kommunistiske parti vi har i dag. Kameratene i hele partiet må aldri glemme disse lærdommene, som vi har kjøpt med vårt eget blod.

“Innledningsartikkel til første nummer av tidsskriftet Kommunist” (4. oktober 1939).

Ut fra den marxistiske teorien om staten er hæren den hoveddelen av statsmaktens apparat. Den som vil erobre statsmakten og beholde den, må ha en sterk hær. En del personer driver gjøn med oss og kaller oss tilhengere av “teorien om krigens allmakt”. Ja, Vi er tilhengere av den revolusjonære krigens allmakt. Det er ikke dårlig, det er utmerket, det er marxistisk. Ved geværets hjelp har det russiske kommunistpartiet innført sosialismen, og vi vil skape den demokratiske republikk. Klassekampens erfaringer i imperialismens epoke viser at arbeiderklassen og de arbeidende masser bare kan beseire det væpnede borgerskap og godseierne med geværet i hånd – i den forstand kan en si at hele verden kan omdannes bare ved hjelp av geværet.

“Krigens og strategiens spørsmål” (6. november 1938).

Vi er for at krigen skal avskaffes, vi ønsker ingen krig. Men krigen kan bare avskaffes ved krig. Den som vil at de ikke lenger skal finnes geværer – han må gripe til geværet.

Samme sted.

Menneskesamfunnet vil til sjuende og sist og innen en ikke altfor fjern framtid utvikle seg dithen at det blir slutt på all krig, – denne uhyrlighet hvor menneskene innbyrdes utrydder hverandre. Men det fins bare ett middel til å gjøre slutt på krigen, og det er å kjempe mot krigen ved hjelp av krig, kjempe mot den kontrarevolusjonære krig ved den revolusjonære krig, kjempe mot den kontrarevolusjonære nasjonale krig ved den revolusjonære nasjonale krig, kjempe mot den kontrarevolustnære klassekrig ved hjelp av den revolusjonære klassekrig. … Når menneskesamfunnet har utviklet seg dithen at alle klassene er opphevet, staten er opphevet, da vil det ikke finnes noen krig lenger, verken kontrarevolusjonære eller revolusjonære kriger, verken urettferdige eller rettferdige kriger. Det vil bli en epoke med evig fred for menneskeheten. Når vi studerer lovene for den revolusjonære krig, er det ut fra ønsket om å avskaffe all krig. Dette er forskjellen mellom oss kommunister og alle utbytterklassene.

“Strategiske spørsmål i Kinas revolusjonære krig” (desember 1936).

Vårt land og alle de andre sosialistiske land ønsker fred, og det samme gjør folket i alle verdens land. De eneste som tørster etter krig og ikke ønsker fred er visse monopol-kapitalistiske grupper i noen få imperialistiske land, hvis profitt er avhengig av aggresjon.

“Åpningstale på 8. nasjonale kongress i Kinas kommunistiske parti” (15. september 1956).

For å oppnå varig verdensfred må vi videreutvikle vårt vennskap og samarbeid med broderlandene i den sosialistiske leir og forsterke solidariteten med alle fredselskende land. På grunnlag av gjensidig respekt for den territoriale integritet og suvereniteten, og på grunnlag av likhet og gjensidig fordel må vi bestrebe oss på å opprette normale diplomatiske forbindelser med alle land som er villige til å leve i fred med oss. Vi må aktivt understøtte den nasjonale uavhengighets- og frigjøringsbevegelsen i asiatiske, afrikanske og latinamerikanske land og fredsbevegelsen og rettferdige kamper i alle land i verden.

Samme sted.

Når det gjelder de imperialistiske land, må vi forene oss med folket i disse land og bestrebe oss på å leve i fredelig sameksistens med disse land, drive handel med dem og forhindre en eventuell krig, men ikke under noen omstendighet må vi ha noen urealistisk oppfatning av dem.

“Om den riktige behandlingen av motsigelser i folket” (27. februar 1957).

Vi ønsker fred. Men hvis imperialistene tviholder på å ville utkjempe en krig, vil vi ikke ha noe annet valg enn en fast beslutning om å kjempe krigen til ende før vi går i gang med vår oppbygging. Hvis dere dag ut og dag inn er redde for krigen, hva vil dere da gjøre hvis krigen skulle komme? Først sa jeg at østavinden har overtaket på vestavinden og at det ikke vil bryte ut noen krig, og nå har jeg føyd til disse forklaringene om situasjonen i tilfelle det skulle bli krig. Dermed er begge muligheter blitt tatt i betraktning.

“Tale på de kommunistiske partienes og arbeiderpartienes Moskva-møte” (18. november 1957).

Folk over hele verden diskuterer nå hvorvidt det vil bryte ut en tredje verdenskrig eller ikke. Også på dette spørsmål må vi være åndelig forberedt og foreta en del analyse. Vi går fast inn for fred og mot krig. Men hvis imperialistene vil insistere på å utløse en ny krig, må vi ikke være redde for den. Vår holdning til dette spørsmål er det samme som til enhver uro: for det første er vi imot det, og for det andre er vi ikke redde for det. Etter den første verdenskrigen oppsto Sovjetunionen med et folketall på 200 millioner. Etter den annen verdenskrig oppsto den sosialistiske leiren med et samlet folketall på 900 millioner. Hvis imperialistene tviholder på å ville utløse en tredje verdenskrig, vil ganske sikkert ytterligere flere hundre millioner gå over til sosialismen, og da vil det ikke bli mye plass igjen på jorden til imperialistene. Det er også sannsynlig at hele imperialismens struktur vil falle helt sammen.

“Om den riktige behandlingen av motsigelser i folket” (27. februar 1957).

Lage vansker, lide nederlag, lage vansker igjen og lide nederlag igjen helt fram til undergangen, – det er den logikk imperialistene og de reaksjonære verden over følger når de tar seg av folkets sak, og de vil aldri svikte denne logikken. Det er en marxistisk lov. Når vi sier at “imperialismen er glupsk”, mener vi at dens natur aldri vil forandre seg, at imperialistene aldri vil legge ned slakterkniven, at de aldri vil bli Buddhaer – og at dette vil vare helt fram til deres undergang. Kjempe, lide nederlag, kjempe igjen og lide nederlag igjen, kjempe på nytt . . . helt til det har vunnet seier, det er folkets logikk, og de vil aldri svikte denne logikken. Det er en annen lov som marxismen har påvist. Det russiske folks revolusjon fulgte denne loven, og det samme gjelder det kinesiske folks revolusjon.

“En må kvitte seg med illusjonene og forberede seg på kamp” (14. august 1949).

Nettopp fordi vi har vunnet seier, må vi aldri slappe av i vår årvåkenhet mot de rasende hevnkomplottene som imperialistene og deres bandhunder vil sette i sving. Den som slapper av i årvåkenhet, vil avvæpne seg selv politisk og havne i en passiv stilling.

“Adresse til den forberedende komitéen for den nye politiske rådgivende konferanse” (15. juni 1949).

Imperialistene og deres bandhunder, de kinesiske reaksjonære, vil ikke avfinne seg med nederlaget de har lidt i dette vårt land, Kina. De vil fortsette å rotte seg sammen mot det kinesiske folk på enhver mulig måte. For eksempel vil de komme til å smugle sine agenter inn i Kina for å så splid og lage trøbbel. Det er sikkert – de vil aldri unnlate å drive slik virksomhet. Videre vil de eksempelvis egge de kinesiske reaksjonære til å blokkere kinesiske havner og til og med sette inn egne styrker for dette formålet. Dette vil de fortsette med så lenge det er mulig. Og videre – om de fremdeles higer etter dette eventyr – så vil de sende tropper for å invadere Kinas grenser og skape uro ved grensene, -heller ikke slikt er umulig. Alt dette må vi ta fullt med i regningen.

Samme sted.

Verden gjør framsteg, framtiden er lys – og ingen kan forandre denne allmenne retning i historien. Vi bør fortsette å propagere kontinuerlig ute i folket de fakta som taler for dette framsteget og den lyse framtid i verden, – slik at folket kan bygge sin tiltro på seieren.

“Om Tsjungking-forhandlingene” (17. oktober 1945).

Befal og soldater i hele Det kinesiske folks frigjøringshær må absolutt ikke slappe av det aller minste på kampviljen, enhver tanke som slapper kampviljen og undervurderer fienden er uriktig.

“Beretning til annen plenumssesjon i den 7. sentralkomité for Kinas kommunistiske parti” (5. mars 1949).

VI. IMPERIALISMEN OG ALLE REAKSJONÆRE ER PAPIRTIGRER

Alle reaksjonære er papirtigrer. I sin framtoning er de reaksjonære fryktinngytende, men i virkeligheten er de ikke så mektige. Sett over lang sikt er det ikke de reaksjonære, men folket som er virkelig maktfulle.

“Samtale med den amerikanske korrespondenten Anna Louise Strong” (august 1946).

Likesom det ikke fins en eneste ting i verden som ikke har tosidig natur (dette er loven om motsetningenes enhet), så har også imperialismen og alle reaksjonære en tosidig natur – de er virkelige tigrer og papirtigrer på en og samme gang. Tidligere i historien var slave-eierklassen, den føydale godseierklassen og borgerskapet kraftige, revolusjonære og progressive. Før de hadde vunnet statsmakten og i en tid etterpå – de var virkelige tigrer. Men etter hvert som tiden gikk, forandret disse klassene seg til det motsatte steg for steg, – de forandret seg til reaksjonære, til tilbakeliggende mennesker, til papirtigrer – fordi deres motpoler, slaveklassen, bondeklassen og proletariatet gradvis vokste i styrke og kjempet stadig voldsommere mot dem. Og til slutt ble disse klassene styrtet, eller vil bli styrtet, av folket. De reaksjonære, tilbakeliggende, råtnende klassene har beholdt denne dualistiske natur tilmed i sin siste kamp på liv og død mot folket. På den ene side var de virkelige tigrer – de slukte folket, åt opp folket i millioner og titalls millioner. Kampen for folkets sak kom inn i en periode med vansker og strabaser, og det var mange 4 kroker på veien. Å tilintetgjøre imperialismens, føydalismens og byråkrat-kapitalismens herredømme i Kina tok det kinesiske folket over hundre år og kostet dem titalls millioner liv før de vant seier i 1949. Hør her! Var de ikke levende tigrer, jerntigrer, virkelige tigrer? Men til sjuende og sist forandret de seg til papirtigrer, døde tigrer, tigrer laget av soyabønnepudding. Dette er historiske fakta. Har ikke folket sett eller hørt om disse fakta? Det har vært hopetall av dem – tusener og titusener! Tusener og titusener! Derav følger at imperialismen og alle reaksjonaere, betraktet ut fra deres vesen, på lang sikt, fra strategisk standpunkt, må ansees som det de er – papirtigrer. Dette bør være grunnlaget for vår strategiske tenkning. På den annen side er de også levende tigrer, jerntigrer, virkelige tigrer som er i stand til å ete opp folk. Dette bør være grunnlaget for vår taktiske tenkning.

“Tale på møtet i Wutsjang i det politiske byrå i Kinas kommunistiske partis sentralkomité” (1. desember 1958).

Jeg har sagt at alle de angivelig mektige reaksjonære bare er papirtigrer. Grunnen til dette er at de er isolert fra folket. Bare se på Hitler! Var ikke han en papirtiger? Ble ikke Hitler styrtet? Jeg har også sagt at den russiske tsar, keiseren av Kina og den japanske imperialismen alle sammen var papirtigrer. Som vi vet er de styrtet alle sammen. Den amerikanske imperialismen er ennå ikke styrtet, og den har atombomben. Jeg tror at også den vil bli styrtet. Også den er en papirtiger.

“Tale på de kommunistiske partienes og arbeiderpartienes Moskva-møte” (18. november 1957).

“Å løfte på en stor stein bare for å slippe den på sine egne føtter,” sier man i et kinesisk ordtak, når man vil beskrive hvordan visse tosker oppfører seg. De reaksjonære i alle land er slike tosker. Til sjuende og sist bidrar deres forfølgelse av de revolusjonære folk bare til å framskynde folkerevolusjonene i et bredere og sterkere omfang. Hadde kanskje ikke den russiske tsarens og Tsjiang Kai-sjeks forfølgelse av det revolusjonære folk denne funksjon i den store russiske og store kinesiske revolusjon?

“Tale på møtet i Sovjetunionens øverste sovjet ved feiringen av den store sosialistiske Oktoberrevolusjonens 40-årsdag” (6. november 1957).

Den amerikanske imperialismen har invadert Kinas område Taivan og holdt det okkupert i de siste ni år. For kort tid siden sendte den sine væpnede styrker for å gjøre invasjon i og okkupere Libanon. USA har opprettet flere hundre militærbaser i mange land over hele verden. Kinas område Taivan, Libanon og alle USAs militærbaser på fremmed jord er like mange løkker om den amerikanske imperialismens hals. Disse løkkene er det amerikanerne selv og ingen annen som har knyttet, og det er de selv som har lagt dem om sin egen hals og rakt fram tauendene til det kinesiske folk, folket i de arabiske land og i alle de andre land i verden som elsker fred og bekjemper aggresjon. Jo lenger de amerikanske aggressorene blir på disse stedene, desto strammere blir løkkene rundt deres hals.

“Tale på den øverste stats- konferansen” (8. september 1958).

Imperialismen vil ikke vare lenge, fordi den alltid gjør onde gjerninger. Den framturer i å hjelpe og støtte slike reaksjonaere i alle land som er imot folket. Den har med makt tiltvunget seg mange kolonier og halvkolonier og mange militærbaser, og den truer freden med en atomkrig. Og som følge av at imperialismen har tvunget dem til det, er over 90 prosent av verdens folk i ferd med å reise seg eller vil reise seg til kamp mot den. Men imperialismen er fremdeles i live og løper fremdeles amok i Asia, Afrika og Latin-Amerika. I vest undertrykker imperialismen fremdeles folket i sine egne land. Denne situasjonen må forandres. Det er en oppgave for hele verdens folk å gjøre slutt på denne aggresjon og undertrykkelse, som forøves av imperialismen, og især av den amerikanske imperialismen.

“Intervju med en korrespondent for telegrambyrået Hsinhua” (29. september 1958).

Den amerikanske imperialismen farer hensynsløst fram overalt og har derfor gjort seg til fiende av verdens folk og stadig sterkere isolert seg selv. De som nekter å bli slaver vil aldri la seg kue av atombomber og vannstoffbomber i de amerikanske imperialistenes hender. Den rasende stormbølgen som verdens folk har reist mot de amerikanske aggressorene er uimotståelig. I sin kamp mot den amerikanske imperialismen og dens lakeier vil de sikkert og visst vinne enda større seire.

“Erklæring til støtte for den rettferdige patriotiske kamp som Panamas folk fører mot den amerikanske imperialismen” (12. januar 1964).

Hvis de monopolkapitalistiske gruppene i USA framturer i å forsterke sin aggresjons- og krigspolitikk, vil den dag uunngåelig komme da verdens folk vil henge dem. Den samme skjebne venter USAs medskyldige.

“Tale på den øverste statskonferanse” (8. september 1958).

Gjennom en lang periode har vi utviklet dette begrep av kampen mot fienden: i strategien må vi forakte alle våre fiender, men i taktikken må vi ta dem alle sammen alvorlig. Dette betyr også at vi må forakte fienden som helhet, men når det gjelder hvert enkelt konkret spørsmål, må vi ta ham alvorlig. Hvis vi ikke forakter fienden som helhet, begår vi en opportunistisk feil. Marx og Engels var bare to enkeltpersoner, men allerede den gang erklærte de at kapitalismen ville bli styrtet over hele verden. Men når vi tar fatt på konkrete problemer og spesielle fiender, ville vi begå eventyrpolitikkens feil hvis vi ikke tok dem alvorlig. I en krig kan det bare utkjempes ett slag om gangen, og fiendens styrker kan bare tilintetgjøres én for én. Fabrikker kan bare bygges én og én. Bøndene kan bare pløye stykke for stykke av sin jord. Det samme gjelder tilmed når vi spiser. Strategisk tar vi det lett når vi skal spise et måltid, vi vet at vi kan klare det. Men i virkeligheten spiser vi bare en munnfull av gangen. Det er umulig å svelge en hel middag i en jafs. Dette er kjent som stykkevis løsning. På militærspråket kalles det å tilintetgjøre fiendens styrker én for én.

“Tale på de kommunistiske partienes og arbeiderpartienes Moskva-møte” (18. november 1957).

Etter min mening er det nå inntrådt et nytt vendepunkt i den internasjonale situasjon. Det blåser to vinder i verden i dag, østavinden og vestavinden. Det heter i et kinesisk ordtak at “enten får østavinden overtaket over vestavinden, eller vestavinden får overtaket over østavinden.” Jeg tror det er karakteristisk for situasjonen i dag at det er østavinden som har fått overtaket over vestavinden. Det betyr at sosialismens krefter er blitt imperialismens krefter absolutt overlegne.

Samme sted.

VII. VÅG A KJEMPE OG VÅG A VINNE

Verdens folk, foren dere og overvinn de amerikanske aggressorene og deres lakeier! Verdens folk, vær modige, kjemp uten frykt, tross vansker og marsjér fram i bølge på bølge. Da vil hele verden tilhøre folket. Utysker av alle slag vil bli tilintetgjort.

“Erklæring til støtte for Kongos (L) folk mot den amerikanske aggresjon” (28. november 1964).

Kinas kommunistiske parti har foretatt en klartskuende vurdering av den internasjonale og hjemlige situasjon på grunnlag av marxismen-leninismens vitenskap, og har sett alle de reaksjonæres angrep ute som hjemme ikke bare måtte knuses, men også kunne knuses. Når mørke skyer samlet seg i horisonten, pekte vi på at det var bare et midlertidig fenomen, at mørket snart ville vike og solen trenge fram.

“Den nåværende situasjon og våre oppgaver” (25. desember 1947).

I menneskehetens historie er det alltid slik at de døende reaksjonære kreftene i sine siste krampetrekninger går løs på revolusjonens krefter, og ofte er det enkelte revolusjonære som lar seg føre på villspor en viss tid ved skinnet av styrke som dekker over et råttent indre, slik at de ikke evner å se det virkelige bildet, nemlig at fienden snart vil være overvunnet og de selv seierherrer.

“Vendepunktet i den annen verdenskrig” (12. oktober 1942).

Hvis det er slåss de (Kuomintang) vil, vil vi feie dem vekk med rubb og stubb. Slik står. tingene: hvis de angriper og vi gjør ende på dem, da får de den fornøyelsen; gjør vi det av med en del, vil de få en delvis fornøyelse; tilintetgjør vi fler, vil fornøyelsen bli større; og knuser vi hele bunten, vil fornøyelsen være fullkommen. Spørsmålene Kina står overfor er kompliserte, og det som foregår oppe i hodet på oss, må også være litt komplisert. Hvis de begynner å slå, slår vi igjen, Vi kjemper for å vinne freden.

“Om Tsjungking-forhandlingene” (17. oktober 1945).

Dersom noen angriper oss, og så sant vilkårene for militær kamp er gunstige, vil vi visselig gå til selvforsvar og gjøre ende på motstanderen med fast hånd – grundig, fullstendig og til siste rest (vi slår ikke til hodeløst, men slår vi først til, må vi vinne). Vi må aldri la oss kujonere av at de reaksjonaere blåser seg opp.

“Om fredsforhandlinger med Kuomintang-rundskriv fra Kinas kommunistiske partis sentralkomité” (26. august 1945).

I det monn det dreier seg om hva vi ønsker, vil vi helst ikke slåss en eneste dag. Men dersom omstendighetene tvinger oss til å slåss, kan vi fortsette til slutten.

“Samtale med den amerikanske korrespondenten Anna Louise Strong” (august 1946).

Vi er for fred. Men så lenge den amerikanske imperialismen nekter å fravike sine arrogante og urimelige krav og sine komplotter om å utvide aggresjonen, vil den eneste kursen som det kinesiske folk kan følge, bestå i å fortsette å kjempe besluttsomt side om side med det koreanske folk. Det er ikke fordi vi er krigslystne. vi er villige til å stanse krigen øyeblikkelig og la de spørsmål som ennå er uløst bli avgjort seinere. Men dette er den amerikanske imperialismen ikke villig til. Vel, så la kampen fortsette. Den amerikanske imperialismen kan ønske å fortsette kampen så mange år den bare vil, vi er beredt til å kjempe helt til den er villig til å slutte, helt til det kinesiske og koreanske folk har vunnet hel og full seier.

“Tale på fjerde sesjon i Det kinesiske folks politiske rådgivende konferanses 1. nasjonale komité” (7. februar’ 1953).

Vi bør feie ut all impotent tenkning i våre rekker. Alle synsmåter som overvurderer fiendens styrke og undervurderer folkets styrke er feilaktige.

“Den nåværende situasjon og våre oppgaver” (25. desember 1947).

De undertrykte folk og nasjoner må ikke sette sitt håp om frigjøring til imperialismens og dens lakeiers “fornuft”. De kan bare seire ved å styrke sin enhet og iherdig fortsette sin kamp.

“Erklæring mot aggresjonen mot Sør-Vietnam og USA-Ngo Dinh Diem-klikkens nedslakting av folket der” (29. august 1963).

Uansett når denne landsomfattende borgerkrigen vil bryte ut, må vi være godt forberedt. Om den kommer fort, la oss si i morgen tidlig, burde vi også være innstilt på den. Det er første punkt. Under situasjonen slik den er nå, internasjonalt og her hjemme, er det mulig at borgerkrigen kan begrenses i omfang og foregå mer lokalt for en tid. Det er annet punkt. Punkt 1 er noe som vi bør forberede oss på, punkt 2 er noe som faktisk har vært gjeldende gjennom lang tid. Kort sagt – vi må være forberedt. Så sant vi er det, greier vi a mestre tilstrekkelig alle slags kompliserte situasjoner.

“Situasjonen og vår politikk etter seieren i motstandskrigen mot Japan” (13. august 1945).

VIII. FOLKEKRIG

Den revolusjonære krigen er en massenes krig, og den kan bare føres så sant massene mobiliseres, så sant en .støtter seg på massene.

“Mer omsorg for massenes levevilkår, mer oppmerksomhet når det gjelder metodene i arbeidet” (27. januar 1934).

Hva er så en virkelig uovervinnelig mur? Det er massene, millionmassene av folket når det av hele sitt hjerte og med alle sine tanker støtter revolusjonen. Det er en solid uovervinnelig mur, som ingen makt i verden med noen midler kan bryte ned, og som absolutt ikke kan brytes ned. Det er ikke kontrarevolusjonen som vil komme til å bryte ned oss, men vi som kommer til å bryte ned kontrarevolusjonen. Når vi fylker millionmassene rundt den revolusjonære regjeringen og utvikler vår revolusjonære krig, vil det lykkes å knuse kontrarevolusjonen fullstendig og overtas hele Kina.

Samme sted.

Røttene som de veldige kreftene for krigføringen skal nære seg av, rekker dypt ned i folkets masser. Japan har dristet seg til å tyrannisere oss først og fremst fordi de kinesiske massene er uorganiserte. Når denne svakheten blir overvunnet, så vil de japanske innfallsmenn, på samme måten som en vill okse foran en ildebrann, stå overfor det mangemilliontallige kinesiske folket som har reist seg, det er nok å skrike til den, så gripes den straks av redsel, renner rett inn i flammene og brenner opp.

“Om den langvarige krig” (mai 1938).

Imperialistene tyranniserer oss slik at vi må ta oss alvorlig av dem. Ikke bare må vi ha en mektig regulær hær, vi må også i stort omfang organisere avdelinger av folkemilisen. Dette vil gjøre det vanskelig for imperialistene å bevege seg en eneste tomme i landet vårt i tilfelle av en invasjon.

“Intervju med en korrespondent for telegrambyrået Hsinhua” (29. september 1958).

Sett ut fra den revolusjonære krigen som helhet er folkets partisankrig på den ene siden og Den røde armés hovedstyrker på den annen side, på en måte to hender på en og samme person. Innsats utelukkende fra Den røde armé uten å utfolde folkets partisankrig betyr det samme som en kriger med bare en hånd. Når vi taler om folket i baseområdet som en faktor, betyr dette konkret, og da spesielt med henblikk på krigen, at vi har et væpnet folk. Det er også den viktigste grunnen til at fienden er redd for å nærme seg vårt baseområde.

“Strategiske spørsmål i Kinas revolusjonære krig” (desember 1936).

Seier eller nederlag i krigen bestemmes utvilsomt i det vesentlige av de militære, politiske og økonomiske forhold, og av naturvilkårene på begge sider. Men ikke bare av disse ting. Utfallet av krigen bestemmes dessuten av hver sides subjektive evne til å lede krigen. I sine bestrebelser for å vinne en krig kan en militærstrateg ikke overskride de grenser som trekkes opp av de materielle forutsetningene, men innenfor disse grenser kan og må han gjøre alt han kan for å vinne. Og selv om skueplassen for en militærstrategs virksomhet er bygd på de objektive materielle forholdene, så kan han sette i scene mange fargerike, imponerende og storslagne stykker på denne arenaen.

Samme sted.

Krigen tar ikke sikte på andre mål enn “å verne sine egne styrker og tilintetgjøre motstanderens” (med tilintetgjøring av motstanderens styrker forstås avvæpning og å gjøre ham såkalt “motstandsudyktig”, og ikke noe i retning av å tilintetgjøre ham fullstendig i fysisk forstand). I oldtiden brukte man i krigen spyd og skjold. Spydet var et angrepsvåpen for å tilintetgjøre motstanderen, skjoldet derimot et forsvarsvåpen til vern for seg selv. Helt fram til våre dager er våpnene bare en videreutvikling av spydet og skjoldet. Bombefly, maskingeværer, langtrekkende skyts og giftgass er alt sammen en videreutvikling av spydet, mens beskyttelsesrom mot flyangrep, stålhjelmer, betongfestninger og gassmasker er en videreutvikling av skjoldet. Tanks er et nytt våpen, som forener i seg selv både spyd og skjold. Angrepet er den beste metoden for å tilintetgjøre motstanderens styrker, men heller ikke forsvar må rett og slett avskrives i denne henseende. Angrepet har til mål direkte tilintetgjøring av motstanderens styrker og samtidig å verne de egne styrkene, for hvis du ikke knuser fienaden, knuser han deg. Forsvar tjener direkte til å verne de egne styrker, men er samtidig et hjelpemiddel for angrepet, eller et middel til å forberede overgangen til angrep. Tilbaketog er en del av forsvaret og utgjør en fortsettelse av det, mens forfølgelse er en fortsettelse av angrepet. Det er nødvendig å gjøre oppmerksom på at av krigens mål utgjør tilintetgjøringen av motstanderens styrker hovedmålet og vernet av de egne styrker et underordnet mål, for bare en tilintetgjøring i masseomfang av motstanderens krefter kan sikre vernet for de egne styrkene effektivt. Av dette følger at angrepet som hovedmidlet i tilintetgjøringen av motstanderens styrker spiller hovedrollen, mens forsvaret som hjelpemiddel for å tilintetgjøre motstanderens styrker og som middel til å verne egne styrker, spiller en underordnet rolle. Og enda i krigens praksis forsvaret opptar det meste av tiden og angrepet en mindre del, så er og forblir angrepet likevel hovedmidlet når en ser hele krigens gang under ett.

“Om den langvarige krig” (mai 1938).

Alle ledende prinsipper i militære operasjoner utledes av ett grunnprinsipp med alle midler å søke å holde sine egne krefter intakte og tilintetgjøre motstanderens. … Hvorfor hevder vi da at krigen krever heltemodig selvoppofrelse? Enhver krig krever sin pris, stundom en svært høy pris. Men står ikke dette i motstrid med prinsippet om å “holde de egne styrker intakte"? Ikke på noen måte. For å uttrykke det mer nøyaktig så er det en motsetning mellom de to begrepene selvoppofrelse og å holde de egne styrkene intakte, men samtidig utfyller de hverandre, for ofrene må til, ikke bare for å tilintetgjøre motstanderen, men også for å holde de egne styrkene intakte. Delvis og midlertidig “å gi avkall på å holde de egne styrkene intakte” (å ofre dem er med andre ord prisen som må betales) er en nødvendighet, nettopp for å holde hele summen av styrkene intakte i permanent forstand. Av det grunnprinsippet som her er anført, kan det utledes en hel rekke prinsipper for hvordan militære operasjoner skal gjennomføres, fra og med prinsippet for skytning (søk dekning og utnytt ildkraft fullt ut: det første for å verne de egne styrkene, det andre for å få ram på motstanderens styrker) helt fram til lovene for strategien. Alt dette kan utledes av det nevnte grunnprinsipp. Alle tekniske prinsipper og alle prinsipper vedrørende taktikk, felttog og strategi er en anvendelse i praksis av det nevnte grunnprinsipp. Prinsippet: å holde de egne styrkene intakte og å tilintetgjøre motstanderens styrker – er grunnlaget for hele krigskunsten.

“Strategiske spørsmål i partisankrigen mot Japan” (mai 1938).

De prinsippene som ligger til grunn for våre operasjoner er:

1. Å angripe spredte, isolerte fiendestyrker først, og ikke før i annen omgang konsentrerte, sterke fiendestyrker.

2. Å erobre små og mellomstore byer og store områder på landsbygda først, å utsette erobringen av større byer til annen runde.

3. Vårt viktigste mål er ikke å holde på eller erobre en by eller et sted, men å gjøre det av med fiendens effektive styrke. Det å holde eller innta en by eller et sted er et resultat av at fiendens effektive kampkraft er knust, og ofte er det slik at en by eller et sted bare kan holdes eller erobres for godt etter at det har skiftet hender flere ganger.

4. I ethvert slag må vi konsentrere en absolutt overlegen styrke (to, tre, fire og av og til fem eller seks ganger fiendens styrke), og fienden må omringes fullstendig; vi må legge vinn på å gjøre det grundig av med dem og ikke la noen slippe ut av nettet. Under spesielle omstendigheter må vi påføre fienden knusende slag, det vil si konsentrere all vår styrke til et frontangrep og også føre angrep mot den ene eller begge av fiendens flanker, medlhenblikk på å gjøre det av med en del og å slå den andre delen på flukt, slik at vår armé raskt kan forflytte styrkene for å knuse andre fiendestyrker. Vi må søke å unngå seigslitne trefninger der vi taper mer enn vi vinner eller bare blir stående likt med fienden. Enda vi på dette viset er underlegne som helhet (når det gjelder antall), er vi absolutt overlegne partielt og i hvert spesifikt felttog, og dette sikrer oss seieren i felttoget. Etter som tiden går, vil vi bli overlegne også som helhet og definitivt gjøre det av med fienden som helhet.

5. Intet slag må utkjempes uforberedt, vi må ikke innlate oss i noen trefning vi ikke er sikre på å vinne. Vi må gjøre alt for å være vel forberedt og sikre seieren under de vilkår som rår i forholdet mellom fienden og oss selv.

6. Vi må la vår kampstil få utfolde seg for fullt – mot under trefning, ingen frykt for ofre, ingen frykt for å bli uttrøttet, og sammenhengende kamp (det vil si utkjempe en rekke trefninger på kort tid uten pause).

7. Å legge vinn på å gjøre det av med fienden når han er i bevegelse. Samtidig heller ikke forsømme taktikken med angrep på faste stillinger og å erobre punkter og byer der fienden ligger befestet.

8. Når det gjelder angrep på byer, må vi gå dristig løs på alle fiendtlige befestede punkter og byer som er dårlig forsvart. Når tiden er inne, må vi passe på å erobre alle fiendens befestede punkter og byer som forsvares av styrker med moderat kampkraft, dersom omstendighetene tillater det. Hva angår de av fiendens befestede punkter og byer som er sterkt forsvart, må vi vente til betingelsene er modne, og så innta dem.

9. Å supplere vår styrke med alle våpen og mesteparten av det mannskap vi erobrer fra fienden. Hovedressursene for vår armé både når det gjelder mannskap og materiell er selve frontene.

10. Å utnytte pausene mellom felttogene godt til hvile, trening og konsolidering av troppene. Perioder med hvile, trening og konsolidering bør i alminnelighet ikke vare lenge, og så vidt mulig bør fienden ikke få noe pusterom.

Dette er de hovedmetodene Folkets frigjøringshær har nyttet når den har tilføyd Tsjiang Kai-sjek nederlag. De er resultatet av den lange herdningsprosessen Folkets frigjøringshær har gjennomgått under mange år med kamp mot hjemlige og utenlandske fiender, og de er fullstendig i pakt med situasjonen som den nå er. … Vår strategi og taktikk er basert på at Vi fører en folkekrig, – ingen hær som retter seg imot folket kan anvende vår strategi og taktikk.

“Den nåværende situasjon og våre oppgaver” (25. desember 1947).

Styrkeoverlegenhet uten kampberedskap er ingen virkelig overlegenhet og betyr samtidig at initiativet mangler. Hvis troppeenheter som er motstanderen underlegne i styrke, men som er kampberedt, forstår denne sannhet fullt ut, kan de ved mange høve påføre motstanderen overraskende slag og faktisk slå en overlegen motstander.

“Om den langvarige krig” (mai 1938).

IX. FOLKEHÆREN

Uten en folkehær har folket ingenting.

“Om koalisjonsregjeringen” (24. april 1945).

Denne arméen er sterk fordi de menneskene som går inn i den, er folk med bevisst disiplin. De har slått seg sammen og kjemper, ikke for en liten klikks egenkjærlige interesser eller for en snever gruppes interesser, men for de brede fiolkemassenes interesser, for hele nasjonens interesser. Det eneste formålet for denne arméen er at den vil knytte seg nært til Kinas folkemasser, tjene det kinesiske folket av hele sitt hjerte og med alle sine tanker.

Samme sted.

Den kinesiske røde armé er en væpnet organisasjon som løser revolusjonens politiske oppgaver. Og særlig på det nåværende tidspunktet kan ikke Den røde armé nøye seg med bare å føre krig, for ved siden av kampvirksomheten å tilintetgjøre motstanderens væpnede styrker har den slike viktige oppgaver som å drive propaganda blant massene, organisere massene, væpne massene, hjelpe massene i arbeidet med å skape den revolusjonære politiske makt og med å skape kommunistiske partiorganisasjoner. Den krig som Den røde armé fører er ingen krig utelukkende for krigens skyld, men en krig med det formål å drive propaganda blant massene, organisere massene, væpne massene og yte dem støtte i arbeidet med å skape den revolusjonære politiske makt. Skulle en gi avkall på disse formålene, ville det berøve så vel krigen som Den røde armés eksistens enhver mening.

“Om korrigeringen av feilaktige oppfatninger i partiet” (desember 1929).

Folkets frigjøringshær er alltid en stridende styrke. Til og med etter at vi har vunnet seier i landsomfattende skala, vil vår hær fortsette å være en stridende styrke i løpet av den historiske perioden da klassene ennå ikke er opphevet i vårt land, og det imperialistiske systemet fremdeles eksisterer i verden. På dette punktet bør det ikke herske misforståelser eller slingring.

“Beretning til annen plenumssesjon i den 7. sentralkomité for Kinas kommunistiske parti” (5. mars 1949).

Vi har en armé som står i krig og en armé som står i arbeid. Den arméen som står i strid, består av Den åttende rute armé og Den nye fjerde armé. Men også den arméen som står i strid, blir satt inn på to områder: den kjemper militært, og den er også opptatt med produksjonsvirksomhet. Siden vi altså har arméer av to slag – en militært kjempende armé og en produktivt arbeidende armé – og siden den stridende arméen både er i stand til å føre krig og delta i produksjonsarbeid og dessuten også å lede arbeidet blant massene, så greier vi å overvinne alle vansker, og vi kan slå de japanske imperialistene.

“Organiser dere!” (29. november 1943).

Vårt nasjonale forsvar skal befestes og ingen imperialist skal igjen få lov til å gjøre invasjon i vårt område. Våre væpnede folkestyrker skal opprettholdes og utvikles med den modige og stålsatte Folkets frigjøringshær som grunnlag. Vi vil ikke bare få en kraftig armé, men også et kraftig flyvåpen og en kraftig flåte.

“Åpningstale på første plenumssesjon i Det kinesiske folks politiske rådgivende konferanse” (21. september 1949).

Vårt prinsipp er: partiet kommanderer over geværet, det ville være helt utillatelig å la geværet kommandere over partiet.

“Krigens og strategiens spørsmål” (6. november 1938).

Alle våre offiserer og menige må alltid huske på at vi er det store Folkets frigjøringshær, vi er troppene som ledes av det store Kinas kommunistiske parti. Under forutsetning av at vi alltid følger direktivene fra partiet, kan vi være trygge på å vinne.

“Manifest fra Det kinesiske folks frigjøringshær” (oktober 1947).

X. PARTIUTVALGENES LEDELSE

Systemet med partiutvalg er en viktig ordning i partiet for å sikre kollektiv ledelse, og hindre at enkeltindivider monopoliserer sakene. Det er nyss kommet for dagen at i noen (selvsagt ikke alle) ledende organer er det vanlig praksis at én person har monopolisert behandlingen av sakene og avgjørelsen i viktige spørsmål. Avgjørelsen i viktige spørsmål tas ikke på partiutvalgsmøter, men tas av en enkeltperson, og medlemsskap i partiutvalget er blitt rent nominelt. Meningsdivergenser blant utvalgsmedlemmene kan ikke greies opp og blir liggende uløst i lange tider. Medlemmene av partiutvalgene opprettholder bare en formell og ikke en reell enhet seg imellom. Denne situasjonen må endres. Fra nå av må en sunn. ordning med partiutvalgsmøter institueres som praksis i alle ledende organer, fra sentralkomitéens regionale byråer til utvalgene i prefekturene, fra partiutvalgene ved frontene til partiutvalgene i brigadene og militærområdene (underkommisjoner under Den revolusjonære militærkommisjonen eller ledende grupper) og de ledende partimedlemsgruppene i regjeringsorganer, folkeorganisasjoner, nyhetsbyrået og avisene. Alle viktige spørsmål (men selvsagt ikke de uviktige, trivielle spørsmål eller slike som alt er avgjort etter drøfting på møter og som bare trenger settes ut i livet) må framlegges for utvalget til drøfting, og utvalgsmedlemmene bør framlegge sine synspunkter fullt ut og nå fram til bestemte vedtak, som deretter bør settes ut i livet av de medlemmer det faller inn under. … Partiutvalgsmøtene må deles opp i to kategorier, møter i faste komitéer og plenumsmøter – og en må ikke blande disse i hop. Videre må vi sørge for at verken kollektiv ledelse på den ene side eller personlig ansvar på den annen side overdrives, slik at den ene av dem lider under det. I arméen har den som innehar kommandoen, rett til å ta avgjørelser i nødssituasjoner under kamp og når omstendighetene krever det.

“Om å styrke ordningen med partiutvalg” (20. september 1948).

Sekretæren i et partiutvalg må være en dyktig “’avdelingsleder”. Et partiutvalg har mellom ti og tjue medlemmer, det er likt en avdeling av arméen, og sekretæren er å likne med en “avdelingsleder”. Det er faktisk ikke lett å lede denne avdelingen godt. Hvert regionalt byrå eller under-regionalt byrå under sentralkomitéen leder nå veldige områder og har et veldig ansvarsfelt. Å lede innebærer ikke bare å ta avgjørelser når det gjelder alminnelige og spesifikke retningslinjer, men også å hitte på riktige arbeidsmetoder. Selv med riktige generelle og spesifikke retningslinjer kan det oppstå vansker hvis en ikke er på høyden når det gjelder arbeidsmetodene. For å fylle sin oppgave i egenskap av førende, må et partiutvalg forlite seg på sine “avdelingssoldater” og sette dem i stand til å spille sine roller for fullt. Skal sekretæren være en god “avdelingsleder”, må han studere hardt og gjøre grundige analyser. En sekretær eller varasekretær vil få vansker med å utøve ledelsen over sine “avdelingssoldater” om han ikke legger seg i selen og driver propaganda- og organiserende arbeid blant sine egne “avdelingssoldater”, ikke er dyktig når det gjelder å ordne opp i forholdet til utvalgsmedlemmene eller ikke setter seg grundig inn i praktisk møteledelse, slik at møtene blir gode. Hvis ikke “avdelingssoldatene” marsjerer i takt innbyrdes, kan de aldri vente at de vil evne å lede titalls millioner mennesker i kamp og oppbyggingsarbeid. Hva angår forholdet mellom sekretæren og utvalgsmedlemmene, er saken selvsagt den at mindretallet må bøye seg for flertallet – og i dette stykket skiller det seg fra forholdet mellom en militær avdelingsleder og hans soldater. Her er det bare tale om billedlig sammenlikning.

“Arbeidsmetoder i partiutvalgene” (13. mars 1949).

Legg spørsmålene på bordet. Det gjelder ikke bare “’avdelingslederen”, men også utvalgsmedlemmene. Snakk ikke bak ryggen på folk. Når det dukker opp problemer, sammenkall da til møte, legg problemene åpent fram til drøfting, ta avgjørelser – og problemene vil være løst. Dersom det eksisterer problemer som ikke legges på bordet, vil de bli liggende uløst i lange tider og til og med trekke ut i årevis. “Avdelingslederen” og utvalgsmedlemmene bør være forståelsesfulle i sitt forhold innbyrdes. Intet er viktigere enn innbyrdes forståelse, støtte og vennskap mellom sekretæren og utvalgsmedlemmene, mellom sentralkomitéen og dens regionale byråer og mellom de regionale byråene og områdepartiutvalgene.

Samme sted.

“Utveksle informasjoner”. Dette innebærer at medlemmene av et partiutvalg bør holde hverandre informert og utveksle synsmåter i saker som de har fått kjennskap til. Dette er av stor betydning for å komme på talefot og snakke samme språk. Noen unnlater å gjøre dette, lik folk som Lao Tsu skriver om “som ikke besøker hverandre hele livet, enda hanene deres kan høre hverandre gale, og hundene deres høre hverandre gjø”. Resultatet er at de mangler et felles språk.

Samme sted.

Forhør deg hos dine underordnede i saker du ikke forstår eller ikke har kjennskap til, og vær ikke lettferdig med å uttrykke samtykke eller uenighet. … Vi bør aldri late som om vi har kjennskap til noe vi faktisk ikke har kjennskap til, vi bør “ikke skamme oss for å spørre og lære av folk lenger nede”, og vi bør låne oppmerksomt øre til synsmåtene som framføres av kadrer på lavere trinn. Vær elev før du blir lærer, lær av kadrene under deg før du begynner å gi ordrer. … Det som kadrene på lavere trinn framholder, kan være riktig eller uriktig, vi må alltid analysere det de hevder. Vi må akte på de riktige synsmåter og handle etter dem. … Lytt også til feilaktige råd nedenfra, – det er galt ikke å lytte til dem i det hele tatt. Men feilaktige synsmåter skal naturligvis ikke følges, men bør kritiseres.

Samme sted.

“Lær å spille piano”. Når en spiller piano, bruker en alle ti fingrene; det holder ikke å bruke bare noen fingrer og la andre være ørkesløse; Men om en setter ned alle ti fingrene på en gang, vil det ikke bli noen melodi. For å få til god musikk, må fingrene beveges riktig rytmisk og i riktig samvirke. Et partiutvalg bør ha et fast grep på sin sentrale oppgave og samtidig utfolde arbeidet på andre områder rundt denne sentrale oppgaven. For tiden har vi mange områder under vår omsorg, vi må passe arbeidet på alle områdene, innenfor alle væpnede enheter og alle bransjer – og ikke ofre all oppmerksomhet på noen få problemer og utelukke andre. Overalt hvor det er problemer, må vi sette fingeren på dem, – dette er en metode vi må mestre. Noen er flinke til å spille piano og noen er dårlige, det er stor forskjell på kvaliteten av musikken de frambringer. Medlemmene av et partiutvalg må lære seg å bli flinke til “å spille piano”.

Samme sted.

“Ta et fast grep”. Det vil si at partiutvalget ikke bare må “gripe”, men må “holde et fast grep” på sine hovedoppgaver. En kan bare holde taket på noe såfremt en har et fast grep på det, uten å slakke det aller minste. Griper en ikke fast til, kan en ikke kalle det grep i det hele tatt. Selvsagt kan en ikke få tak på noe med en åpen hånd. Når hånden knyttes og liksom vil gripe til om noe uten å knyttes fast, er det heller ikke noe grep. Enkelte av våre kamerater tar nok tak rundt hovedoppgavene, men de griper ikke fast nok til og greier ikke å føre arbeidet fram til et godt resultat. Det duger ikke om en lar være å gripe til, og det duger heller ikke hvis grepet ikke er fast nok.

Samme sted.

“Ha sans for tall”. Det vil si at vi må gi akt på den kvantitative siden ved en situasjon eller et problem og foreta en grunnleggende kvantitativ analyse. Enhver kvalitet manifesterer seg i en viss kvantitet, og uten kvantitet kan det ikke være noen kvalitet. Ennå den dag i dag er det mange av våre kamerater som ikke forstår at de må gi akt på tingenes kvantitative aspektden grunnleggende statistikk, de viktigste prosenttallene og de kvantitative grensene som bestemmer tingenes kvalitet. De har ingen “tall” i hodet, og følgelig kan de ikke unngå å gjøre feil.

Samme sted.

“Bekjentgjøring for å berolige offentligheten”. Det bør gis forhåndsvarsel om møter. Dette er noe å la en “Bekjentgjøring for å berolige offentligheten”, slik at alle vet hva som skal drøftes og hvilke spørsmål som står til løsning, og kan forberede seg i tide. På somme steder innkalles det kadermøter uten på forhånd å ha ferdig beretningsforedrag og resolusjonsutkast, og så improviseres det surrogater først etter at folk har kommet på møtet. Dette er akkurat som i ordtaket “Soldatene og hestene er kommet, men mat og fôr mangler” – og det er slette greier. Sammenkall ikke til møter i all hast uten at det forberedende arbeid er ferdig.

Samme sted.

“Færre og bedre tropper og enklere administrasjon”. Samtaler, taler, artikler og resolusjoner bør være konsise og holde seg strengt til sakene. Møter bør ikke være for langvarige.

Samme sted.

Legg vinn på å forene deg og samarbeide med kamerater som har andre meninger enn dine egne. Dette bør en skrive seg bak øret ute i distriktene og hæren. Det gjelder også for forbindelser med folk utenfor partiet. Vi kommer sammen fra alle strøk av landet og bør evne i vårt arbeid å gå i spann med ikke bare kamerater som deler vårt syn, men også med dem som har andre meninger.

Samme sted.

Vær på vakt mot arroganse. For alle som sitter i ledende stillinger er dette en prinsippsak og et viktig vilkår for å bevare enheten. Heller ikke de som ikke har gjort noen alvorlige feil og som har hatt stor framgang med sitt arbeid, bør være arrogante.

Samme sted.

Trekk to skillelinjer. For det første mellom revolusjon og kontrarevolusjon, mellom Jenan og Hsian.(1) Enkelte forstår ikke at de må trekke denne skillelinjen. Når de for eksempel bekjemper byråkratiet, så snakker de om Jenan som om “ingenting er som det skal være” der, foretar ingen sammenlikninger og skiller ikke mellom byråkratiet i Jenan og byråkratiet i Hsian. Det er til bunns uriktig. For det annet er det innenfor de revolusjonæres rekker nødvendig å trekke et klart skille mellom riktig og galt, mellom fortjenester og tilkortkomming, og klargjøre hvilken av de to som er primær og hvilken sekundær. For eksempel – utgjør det fortjenstfulle 30 prosent eller 70 prosent av det hele? Det duger verken å under kjenne eller å overdrive. Vi må ha en grunnleggende vurdering av en persons arbeid og fastslå om hans fortjenester er 30 prosent og hans mangler 70 prosent, eller omvendt. Hvis hans fortjenester utgjør 70 prosent av det hele, da bør hans arbeid i det store og hele godkjennes. Det ville være helt galt å karakterisere et arbeid der fortjenestene er det primære, som et arbeid hvor mistakene er det primære. Når vi går løs på problemene, må vi ikke glemme å trekke disse to skillelinjene, mellom revolusjonen og kontrarevolusjonen og mellom fortjenester og mangler. Vi vil evne å hamle opp med sakene, dersom vi holder disse to skillene fast i minnet, – hvis ikke kommer vi til å blande sammen spørsmålenes natur. For å kunne trekke disse skillelinjene på dyktig vis er det naturligvis nødvendig med omhyggelig studium og analyse. Vår holdning til enhver person og enhver sak bør være preget av studium og analyse.

Samme sted.

Organisatorisk må prinsippene for et allment demokratisk liv under en sentralisert ledelse overholdes strengt. Dette bør virkeliggjøres etter følgende linje:

1. De ledende partiorganer må ha en riktig linje i sin ledelse, de må evne å finne den riktige løsningen på ethvert spørsmål og på det viset bli ekte ledende sentra.

2. De høyere partiorganene må skaffe seg en klar forestilling om stillingen i de lavere organene og om massenes liv, for dette vil også skape et objektivt grunnlag for et riktig førerskap.

3. Partiorganene på alle trinn må ikke innlate seg på uoverlagte vedtak i løsningen av problemer. Men er et vedtak først fattet, da må det gjennomføres strikt.

4. Alle viktige vedtak i de høyere partiorganene må straks bli gjort kjent i de lavere organene og blant hele partiets medlemsmasse . . . . . . .

5. De lavere partiorganene og alle partimedlemmer må drøfte omhyggelig direktivene fra de høyere organene, slik at de setter seg grundig inn i deres betydning og kan fastlegge framgangsmåten som må til for å sette dem ut i livet.

“Om korrigeringen av feilak-tige oppfatninger i partiet” (desember 1929).

Fotnote:

(1) Jenan var hovedkvarteret for sentralkomitéen i Kinas kommunistiske parti fra januar 1937 til mars 1947; Hsian var sentrum for det reaksjonære Kuomintang-styret i nordvestre Kina. Kamerat Mao Tse-tung anfører de to bynavnene som symboler på revolusjonen og kontrarevolusjonen.

XI. MASSELINJEN

Folket og bare folket er den drivkraft som lager verdenshistorien.

“Om koalisjonsregjeringen” (24. april 1945).

Det er massene som er de virkelige heltene; selv er vi ofte barnslige og uvitende. Begriper en ikke det, kan en ikke gjøre regning med å tilegne seg minimale kunnskaper engang.

“Forord og etterord til Materiale vedrørende en undersøkelse av forholdene på landsbygda” (mars/april 1941).

Massene er i besittelse av en grenseløs skaperkraft. De kan organisere seg og konsentrere seg om arbeidsplasser og arbeidsgrener hvor de kan la sine krefter komme til full utfoldelse. De kan konsentrere seg om produksjonen i bredden og dybden og skape stadig fler velferdstiltak for seg selv.

“Innledning til ‘Overskuddet på arbeidskraft har funnet en utløsning’” (1955).

Oppsvinget i bondebevegelsen nå er en meget stor begivenhet. Det vil ikke gå lang tid før bøndene i alle provinser i Midt-, Sør- og Nord-Kina reiser seg i hundrevis av millioner. De vil storme fram like så lynsnart og mektig som en orkan, og ingen kraft – hvor sterk den enn er – kan holde dem igjen. De vil sprenge alle lenker som binder dem og storme fram på veien til frigjøringa. Og denne bevegelsen vil grave en grav for alle imperialister, krigsherrer, uærlige og korrupte embetsmenn, lokale tyranner og onde herrer, og den vil være en prøvestein for alle revolusjonære partier og alle revolusjonære kamerater – den vil enten godta dem eller forkaste dem. Der fins tre alternativer: Skal vi stille oss i spissen for bevegelsen og lede den? Eller skal vi komme subbende i kjølvannet på den og kritisere den med ville fakter? Eller skal vi gå imot den og sette i gang kamp mot den? Det står enhver kineser fritt å velge, men hendingene vil tvinge alle til å foreta et raskt valg.

“Beretning om en undersøkelse av bondebevegelsen i Hunan-provinsen” (mars 1927).

Flodbølgen i den sosiale omdannelsen på landsbygda, kooperasjonens flodbølge, har allerede nådd enkelte steder og vil snart skylle over hele landet. Det er en sosialistisk revolusjonær bevegelse i stort omfang som omfatter en befolkning på landsbygda på over 500 millioner, og den er av uendelig stor og verdensomspennende betydning. Vi må gi denne bevegelsen en aktiv, begeistret og systematisk ledelse og ikke med noen midler trekke den bakover. Noen mistak er ikke til å unngå i prosessen. Dette er forståelig, og det vil ikke bli vanskelig å rette på dem. Forutsatt at vi gir dem positiv hjelp, vil mangler og mistak som forekommer blant kadrene og bøndene kunne rettes på eller overvinnes.

“Om spørsmålet om landbrukskooperasjon” (31. juli 1955).

Massene er i besittelse av en potensielt uuttømmelig begeistring for sosialismen. De som bare kan følge den gamle rutinen i en revolusjonær periode, er helt ute av stand til å få øye på denne begeistringen. De er blinde og alt ligger i mørke foran dem. Til sine tider går de så langt at de forveksler rett og urett og snur opp ned på tingene. Har vi kanskje ikke støtt på nok av slike personer? De som bare følger den gamle rutinen, undervurderer bestandig folkets begeistring. Når det oppstår noe nytt, er de bestandig imot det og iler med å bekjempe det. Etterpå må de innrømme sitt nederlag og øve litt selvkritikk. Men neste gang det oppstår noe nytt, gjennomgår de hele den samme prosessen om igjen. Dette er deres adferdsmønster overfor absolutt alt som er nytt. Slike folk er bestandig passive, de forsømmer bestandig å gå fram i det kritiske øyeblikk, og de må bestandig få en dytt i ryggen før de går et skritt videre.

“Innledning til ‘Dette herredet ble kooperativt på to år’” (1955)

I over tjue år har vårt parti utført arbeid blant massene hver dag, og i de siste ti-tolv årene har det snakket om masselinjen hver dag. Vi har alltid hevdet at revolusjonen må støtte seg på folkemassene, og at enhver gir en hånd med i arbeidet, og vi har gått imot å basere oss på noen få personer som skal utstede ordrer. Men det fins ennå en del kamerater som ikke helt og fullt praktiserer masselinjen i sitt arbeid, de forliter seg fremdeles utelukkende på en håndfull folk som arbeider avmålt og i stille avsondret ro. En av grunnene til at de ikke praktiserer masselinjen, er at samme hva de gjør, så har de alltid motvilje mot å forklare det for folket som de er ledere for, og de forstår ikke hvorfor og hvordan en skal gi fullt løp for initiativet og den skapende evnen hos dem de leder. Subjektivt ønsker også de at enhver gir en hånd med i arbeidet, men de lar ikke andre folk få vite hva som må gjøres og hvordan det skal gjøres. Når det er slik sakene står, hvordan kan en da få satt folk i sving og hvordan kan resultatene bli bra? For å løse dette spørsmålet er det det i grunnen kommer an på selvsagt at vi gjennomfører ideologisk skolering etter masselinjen, men samtidig må vi lære disse kameratene en rekke konkrete arbeidsmetoder.

“En tale til redaksjonsstaben for Sjanhsi-Hsuijuan Dagblad” (2. april 1948).

Erfaringene gjennom tjuefire år forteller oss at en riktig oppgave, riktige retningslinjer og en riktig arbeidsstil alltid samsvarer med massenes krav i det gitte øyeblikk og under det gitte sted, og alltid styrker våre forbindelser med massene; mens en uriktig oppgave, uriktige retningslinjer og en uriktig arbeidsstil alltid strider mot massenes krav i det gitte øyeblikk og under det gitte sted og alltid fjerner oss fra massene. Grunnen til at slike dårlige foreteelser som dogmatisme, empirisme, kommandering, halehengspolitikk, sekterisme, byråkratisme og hovmot i arbeidet avgjort er skadelige og ikke på noen måte kan tillates, og grunnen til at enhver som lider av disse feilene ubetinget må overvinne dem, er at de fjerner oss fra massene.

“Om koalisjonsregjeringen” (24. april 1945).

Skal en kunne holde et nært samband med massene, må en ta utgangspunkt i massenes behov og ønsker. Alt arbeid for å tjene massenes interesser må ta utgangspunkt i massenes behov og ikke i noe ønske fra en enkeltperson, hvor velmotivert det enn måtte være. Det er ofte slik at det objektivt i massene er tilstede et behov for visse omdannelser, men uten at massene selv subjektivt er klar over denne nødvendigheten. De er ennå ikke innstilt på, de bestemmer seg ikke til en omdannelse, og i slike tilfelle må vi vente tålmodig. For først når flertallet av massene som resultat av vårt arbeid er blitt seg bevisst at det er nødvendig å foreta omdannelsene, og ønsker viljefast å gjennomføre dem, da først bør de gjennomføres. Dersom vi ikke går fram på denne måten, risikerer vi å løsrive oss fra massene. Enhver oppgave som krever at massene er med i gjennomføringen, blir en tom formalitet og ender med fiasko dersom massene ikke har forstått at arbeidet er nødvendig og ikke frivillig går inn for å være med på det. … Her virker to prinsipper: det ene er massenes aktuelle behov og ikke slike behov vi har utpønsket for dem, og det andre er massenes ønsker og at de selv må bestemme seg, og ikke slik at vi tar bestemmelsen for dem.

“Enhetsfronten i kulturarbeidet” (30. oktober 1944).

Vår partikongress her må oppfordre hele partiet. til å være årvåkent og sørge for at ingen kamerat, uansett hvilket ledd i arbeidet han deltar i, løsriver seg fra massene. Enhver partikamerat må oppdras til kjærlighet til folket og til å lytte oppmerksomt til folkemassenes stemme. Enhver partikamerat – hvor han enn befinner seg – må lære seg opp til å knytte forbindelse med massene. Han må aldri stille seg over massene, men gå ut blant dem. Han må læres opp til å vekke massene og forhøye deres politiske bevissthet ut fra det nivå de befinner seg på, og han må hjelpe massene til gradvis å organisere seg på grunnlaget av fullstendig frivillighet og sette i verk alle viktige kamper som er i pakt med de indre og ytre vilkårene på den gitte tid og det gitte sted.

“Om koalisjonsregjeringen” (24. april 1945).

Om vi ville prøve å sette inn med en offensiv når massene ennå ikke er våknet opp, ville dette være rene eventyrpolitikken. Dersom vi ville ture fram og lede massene til å gjøre noe de ikke vil være med på, ville det helt sikkert bli fiasko. Går vi ikke framover når massene krever at vi skal gå framover, vil vi drive høyreopportunisme.

“En tale til redaksjonsstaben i Sjanhsi-Hsuijuan Dagblad” (2. april 1948).

Kommandering er en feilaktig metode i alt arbeid, for den ligger over det nivå som massenes politiske bevissthet er nådd fram til og krenker prinsippet om frivillig aksjon fra massenes side. Det er en sykdom vi kan kalle hodekulls opptreden. Våre kamerater må ikke gå ut fra at alt som er klart for dem, også er klart for massene. For å skaffe seg rede på om massene har forstått det og om massene er rede til å handle, må en foreta en undersøkelse ute blant massene. Dersom vi gjør slik, da vil vi kunne unngå kommandering. En feil under alle omstendigheter når det gjelder vårt arbeid, er også halehengspolitikken, som innebærer en ettersleping i forhold til massenes politiske bevissthet og som krenker det prinsipp at massene skal ledes på veien framover. Halehengspolitikken er et symptom på en sykdom som må benevnes baktunghet. Våre kamerater bør ikke tro at alt som de selv ikke skjønner, også er uforståelig for massene. Det forekommer meget ofte at de brede massene ligger et hestehode foran oss, og er ivrige etter å gå et skritt framover, mens våre kamerater ikke evner å opptre som deres ledere. Tvertimot kommer slike kamerater traskende i kjølvannet på visse tilbakeliggende elementer, fordi de i grunnen deler disse elementenes oppfatninger, som de feilaktig forveksler med massenes oppfatninger.

“Om koalisjonsregjeringen” (24. april 1945).

Å sammenfatte massenes meninger, gå ut til massene med dem igjen, holde fast ved dem og gjennomføre dem, for på denne måten å utarbeide riktige idéer for ledelse – det er den grunnleggende metoden for ledelse.

“Noen problemer i metodene for ledelse” (1. juni 1943).

I hele vårt partis praktiske virksomhet må en riktig ledelse alltid bygge på prinsippet: “fra massene og ut til massene”. Det innebærer: å sammenfatte massenes (enkeltstående og usystematiske) meninger og derpå gå ut i massene med dem (generalisert og systematisert som resultat av studium) igjen, propagere dem og forklare dem, gjøre dem til selve massenes idéer slik at massene holder fast ved dem og setter dem ut i livet, og samtidig bruker massenes handling som prøve på at disse idéene er riktige. Deretter blir det på nytt å sammenfatte massenes meninger om igjen og gå ut til massene med dem, slik at massene holder fast ved dem – og slik videre, om og om igjen i en endeløs spiral. Idéene blir på dette viset riktigere, mer livsnære og fullverdige for hver gang. Slik er den marxistiske erkjennelsesteorien.

Samme sted.

Vi må ut i massene, lære av massene, generalisere deres erfaringer, utlede av dem enda bedre og mer systematiske prinsipper og framgangsmåter, og deretter gå ut i massene med dem igjen (propagere dem) og oppfordre massene til å bruke disse prinsippene og framgangsmåtene i praksis, og løse massenes problemer og hjelpe dem å nå fram til frigjøring og lykke.

“Organiser dere!” (29. november 1943).

Det fins folk innenfor våre ledende organer på noen steder som mener det er nok når lederne kjenner partiets politikk, og at det ikke er noe behov for å la massene få kjennskap til den. Dette er en av de viktigste grunnene til at en del av arbeidet vårt ikke kan utføres med bra resultat.

“En tale til redaksjonsstaben i Sjanhsi-Hsuijuan Dagblad” (2. april 1948).

I alle massebevegelser må vi foreta en grunnleggende undersøkelse og analyse av tallet på aktive støtter, motstandere og nøytrale, og vi må ikke avgjøre spørsmålene subjektivt og uten grunnlag.

“Arbeidsmetoder i partiutvalgene” (13. mars 1949).

Massene på et gitt sted er som regel sammensatt av tre kategorier: De forholdsvis aktive, de mellomliggende og de forholdsvis tilbakeliggende. Lederne må derfor være dyktige til å samle de få aktive elementene rundt ledelsen og med støtte i dem heve aktiviteten hos de mellomliggende og vinne de tilbakeliggende elementene over til seg.

“Noen problemer i metodene for ledelse” (1. juni 1943).

Evne til å sette partiets politikk om i handling fra massenes side, – evne til å bibringe ikke bare de ledende kadrene, men også de brede massene forståelse for og evne til å mestre enhver bevegelse og enhver kamp som vi lanserer – det er noe av kunsten å lede på marxistisk-leninistisk vis. Det er også skillelinjen som bestemmer hvorvidt vi gjør feil i arbeidet eller ikke.

“En tale til redaksjonsstaben i Sjanhsi-Hsuijuan Dagblad” (2. april 1948).

Uansett hvor aktiv den ledende gruppen er, vil hele aktiviteten utarte til et fruktesløst strev av en liten hop personer, dersom det ikke er noe samband mellom den ledende gruppens aktivitet og massenes aktivitet. Men heller ikke kan de brede massenes aktivitet bli vedvarende eller utvikle seg i riktig retning og nå opp på et høyere nivå, hvis det bare er massene som er aktive og det ikke finnes en sterk ledende gruppe, som organiserer massenes aktivitet riktig.

“Noen problemer i metodene for ledelse” (1. juni 1943).

Massenes produksjon, massenes interesser, massenes erfaringer og følelser – dette må de ledende kadrene alltid vie sin oppmerksomhet.

“Inskripsjon til en produksjonsutstilling arrangert av organisasjoner direkte underlagt partiets sentralkomité og Den åttende rute arméens hovedkvarter, Jenans Frigjøringsdagblad” (24. november 1943).

Vi må vie massenes velferd stor oppmerksomhet, helt fra spørsmålene om jorda og arbeidet og fram til spørsmålene om brensel, ris, matolje og salt. … Alle disse spørsmålene som gjelder massenes velferd må alltid stå på dagsordenen. Spørsmålene må drøftes, det må fattes vedtak i samband med dem, disse vedtakene må settes ut i livet, og det må etableres kontroll med at de blir gjennomført. De brede massene må bli overbevist om at det er vi som tar oss av deres interesser, og at vi lever det samme livet som de. Med dette som grunnlag må massene hjelpes til å bli klar over de enda større oppgavene vi har stilt, nemlig oppgavene i den revolusjonære krigen, slik at de støtter revolusjonen og utvider den til å omfatte hele landet, handler etter våre politiske paroler og kjemper helt til revolusjonen har vunnet definitiv seier.

“Mer omsorg for folkets levevilkår, mer oppmerksomhet når det gjelder metodene i arbeidet” (27. januar 1934).

XII. POLITISK ARBEID

Det var etablert en ordning med politiske kommissærer og politiske avdelinger i hæren, – et system som tidligere var ukjent i Kinas historie. Dette ga hæren et helt nytt preg.(1) Den røde armé som ble opprettet i 1927 og den nåværende Attende rute armé har overtatt denne ordningen og utviklet den videre.

“Intervju med den engelske korrespondenten James Bertram” (25. oktober 1937).

Med grunnlag i at vi fører en folkekrig og i prinsippene om enhet mellom armé og folk, mellom befalingsmenn og soldater og prinsippet om oppsmuldring av fiendens styrke, har FoIkets frigjøringshær utviklet sitt sterke revolusjonære politiske arbeid, som er en viktig faktor i kampen for å vinne seier over fienden.

“Den nåværende situasjon og våre oppgaver” (25. desember 1947).

Denne armé har skapt et helt system for det politiske arbeid, som er i pakt med folkekrigens krav og som setter seg som mål å slutte arméens rekker tett sammen og solidarisere seg med vennligsinnede arméer, som vil sammenslutning med folket, oppsmuldring av motstanderarméen og sikring av seier i krigen.

“Om koalisjonsregjeringen” (24. april 1945).

Det politiske arbeid er livets blod for alt økonomisk arbeid. Dette gjelder spesielt i en tid da det sosiale og økonomiske systemet gjennomgår en grunnleggende forandring.

“Innledning til ‘En alvorlig lærdom’” (1955).

“Partilaget er organisert på kompanibasis”, det er en viktig årsak til at Den røde armé har greid å gjennomføre en så seig kamp uten å bryte sammen.

“Kampen i Tsjingkang-fjellene” (25. november 1928).

Det politiske arbeid i Den åttende rute armé bygger på tre grunnprinsipper: 1. Prinsippet om enhet mellom befalingsmenn og menige. Det betyr at de føydale tilstandene i arméen er feid ut, mishandling og utskjelling er forbudt, det er innført en bevisst disiplin, det er innført en livsførsel som innebærer at befalingsmenn og soldater deler gleder og sorger. Alt dette skaper en helstøpt armé. 2. Prinsippet om enhet mellom hæren og folket. Dette innebærer en disiplin i hæren som utelukker selv den minste krenkelse av befolkningens interesser. Arméen driver propaganda i folkemassene, organiserer og bevæpner folket, letter de økonomiske byrdene for massene, slår ned quislinger og landsforrædere, som tilføyer hærens og folkets sak skade. Alt dette skaper enhet mellom arméen og folket, og arméen blir godt mottatt overalt. 3. Prinsippet om oppsmuldring av motstanderens tropper og mild behandling av krigsfanger. Vi trygger seieren ikke bare ved vår armés militære operasjoner, men også ved at motstanderens tropper demoraliseres.

“Intervju med den engelske korrespondenten James Bertram” (25. oktober 1937).

Vår armé må la seg lede av riktige prinsipper i forholdet til folket, til regjeringen, til partiet, i forholdet mellom befalingsmenn og soldater, i forholdet mellom militært arbeid og politisk arbeid og i forbindelsene mellom kadrene innbyrdes – og vår armé må ikke i noe tilfelle begå de samme feil som krigsherrer i så måte. Befalingsmennene må vise omsorg for soldatene, de må ikke være likegyldige for deres velferd eller bruke fysisk tukt. Arméen må Vise omsorg for folket, den må ikke skade folkets interesser. Arméen må vise aktelse for regjeringen og partiet, den må ikke pukke på “uavhengighet".

“Organiser dere!“ (29. november 1943).

Vår politikk overfor de fanger vi har tatt fra japanerne, marionett-troppene eller anti-kommunistiske tropper er å sette dem på frifot. Unntatt fra dette er slike krigsfanger som har pådratt seg folkets bitre hat, de må dømmes til døden og dommen stadfestes av overordnede myndigheter. Vi må sette alt inn på å vinne for vår armé flest mulig av de fanger som er blitt tvunget inn i de reaksjonære styrkene og som mer eller mindre har en revolusjonær innstilling. Alle de andre settes på frifot, og de skal frigis igjen, selv om de slåss mot oss og blir tatt til fange igjen. De må ikke utsettes for fornærmelig behandling, man må ikke ta fra dem deres personlige eiendeler eller kreve at de skal gjøre avbikt, men konsekvent gi dem en hjertelig og mild behandling. En slik politikk må praktiseres overfor alle fanger, om de er aldri så reaksjonært innstilt. En slik politikk ertmeget effektiv for å isolere de reaksjonæres leir.

“Om politikken” (25. desember 1940).

Våpnene er en viktig, men ikke den avgjørende faktor i krigen. Den avgjørende faktor er mennesket og ikke en ting. Styrkeforholdet bestemmes ikke bare av forholdet med hensyn til militær og økonomisk styrke, men også av styrkeforholdet med hensyn til menneskemateriellet og deres moral. Til å styre de militære og økonomiske styrke trenges mennesket.

“Om den langvarige krig” (mai 1938).

Atombomben er en papirtiger som de USA-reaksjonære bruker til å skremme folk med. Den ser fryktinngytende ut, men er det i virkeligheten ikke. Selvsagt er atombomben et masseutryddelsesvåpen, men resultatet av en krig avgjøres av folket, ikke av en eller to typer nye våpen.

“Samtale med den amerikanske korrespondenten Anna Louise Strong” (august 1946).

Arméens grunnlag er soldaten. Vi oppnår ingen ekte samdrektighet mellom offiserer og soldater uten at styrkene læres opp i en progressiv politisk ånd, uten at vi driver progressiv politisk arbeid i denne retning. Uten dette greier vi heller ikke å vekke deres entusiasme i kampen mot de japanske innfallsmenn i fullt monn, og greier ikke å legge det gode grunnlaget for hele vår teknikk og taktikk som gjør dem mest virkningsfulle.

“Om den langvarige krig” (mai 1938).

Dette rent militære standpunktet er overlag sterkt utbredt blant en del kamerater i Den røde armé. Det gir seg uttrykk i følgende:

1. Disse kameratene stiller de militære sakene opp mot politikken og vil ikke godta at militærvesenet bare er et av redskapene i arbeidet med å løse politiske oppgaver. Ja – enkelte hevder til og med følgende: “Når en er dyktig militært sett, er en selvsagt også politisk god. Er en ikke dyktig i militære saker, kan en heller ikke være politisk god.” Dette er å gå et steg Videre og gi militærvesenet en ledende stilling overfor politikken.

“Om korrigeringen av feilaktige Oppfatninger i partiet” (desember 1929).

Arbeidet med sikte på å få et fast grep på den ideologiske fostringen er nøkkelleddet når det gjelder å få sveiset hele vårt parti sammen til partiets veldige politiske kamp. Løser ikke partiet denne oppgaven, vil det heller ikke kunne løse noen av sine politiske oppgaver.

“Om koalisjonsregjeringen” (24. april 1945).

I den seinere tid er det oppstått en svikt i det ideologiske og politiske arbeid blant studenter og intellektuelle, og det er oppstått enkelte usunne tendenser. Noen folk synes a tro at det ikke lenger er nødvendig å beskjeftige seg med politikk eller med fedrelandets framtid og menneskehetens idealer. Det later til at marxismen en gang var høyeste mote, men at den for tiden ikke er så sterkt i vinden. For å motarbeide disse tendensene må vi forsterke vårt ideologiske og politiske arbeid. Både studenter og intellektuelle må studere hardt. I tillegg til studiet av sine spesialfag må de også gjøre framsteg så vel ideologisk som politisk, og dette betyr at de må studere marxisme-leninisme, de aktuelle begivenhetene og politikk. Å mangle det rette politiske standpunktet er det samme som at man ikke har noen sjel. … Alle avdelinger og organisasjoner må ta sitt ansvar for det ideologiske og politiske arbeidet. Dette gjelder det kommunistiske parti, ungdomsforbundet, de regjeringsorganer som har ansvaret for dette arbeid, og ganske særlig gjelder det undervisningsanstaltenes ledere og lærere.

“Om den riktige behandlingen av motsigelser i folket” (27. februar 1957).

Takket være det politiske oppfostringsarbeidet som er drevet har soldatene i Den røde armé utvidet sin klassebevissthet, de forstår nødvendigheten av å dele opp jorda, av at det skapes maktorganer og av å væpne arbeiderne og bøndene, osv. De vet at de kjemper for sin egen sak, for arbeiderklassen og bøndene, og derfor murrer de ikke, enda om vilkårene for kampen er vanskelige. I alle kompanier, bataljoner og regimenter er det soldatutvalg som varetar soldatenes interesser og gjennomfører det politiske arbeid og massearbeidet.

“Kampen i Tsjingkang-fjellene” (25. november 1928).

Den riktige iverksettelsen av bevegel- sen for å øse ut ankemålene (de urettvishetene som det arbeidende folk har lidt i det gamle samfunnet og av de reaksjonære) og de tre undersøkelsene (vedkommende klasseopprinnelsen, utførelsen av pliktene og kampviljen) betydde en veldig høyning av den politiske bevisstheten hos befalingsmenn og menige i hele hæren i kampen for de utbyttede arbeidermassenes frigjøring, for gjennomføring av jordreformen i landsomfattende målestokk og for å knuse folkets felles fiende – bandittgjengen anført av Tsjiang Kai-sjek. Det har også i høyeste grad styrket den faste enheten mellom alle betalingsmenn og menige under ledelse av det kommunistiske parti. På dette grunnlaget har hæren oppnådd større renhet i rekkene, har styrket disiplinen, utfoldet en massebevegelse for trening og utviklet videre sitt politiske, økonomiske og militære demokrati på en måte som i fullt mål kan karakteriseres som metodisk og vel ledet. Hæren er på det viset blitt sammensveiset som én mann slik at hver mann bidrar med sine idéer og sine krefter, den frykter intet offer og er i stand til å overvinne materielle vansker, den er blitt en armé som viser masseheltemot og våger å gå løs på fienden for å tilintetgjøre ham. En slik armé er uovervinnelig.

“Om den store seieren i Nordvesten og bevegelsen for den nye typen ideologisk opplæring i frigjøringshæren” (7. mars 1948).

I de aller siste månedene har nesten hele Folkets frigjøringshær brukt pausene mellom trefningene til storstilt treningsarbeid og til konsolidering. Dette er blitt gjennomført under fullt bevisst ledelse, metodisk og på demokratisk vis. Det har derfor tent den revolusjonære entusiasmen blant de brede masser av befalingsmenn og menige, satt dem i stand til fullt ut å fatte krigens mål, ryddet vekk visse uriktige ideologiske tendenser og uønskede foreteelser innenfor hæren, skolert kadrene og soldatene og økt hærens kampdyktighet i stor grad. Fra nå av må vi fortsette å gjennomføre denne ideologiske skoleringsbevegelse av en ny type i hæren, – en bevegelse som har demokratisk karakter og massekarakter.

“Tale på en kaderkonferanse i det frigjorte område Sjanhsi-Hsuijuan” (1. april 1948).

Høyskolens [den antijapanske militære og politiske høyskolen] undervisningspolitikk består i å framelske en fast og riktig politisk orientering, en flittig og enkel arbeidsstil, en smidig strategi og taktikk. Dette er de tre kjernepunktene i utdannelsen av en antijapansk revolusjonær soldat. Det er i samsvar med disse kjernepunktene lærerstaben underviser og studentene studerer.

“Å bli angrepet av fienden. er ikke en dårlig, men en god ting” (26. mai 1939).

Den tradisjonelle kampstilen i vår nasjon har alltid vært hard, og den må vi utvikle videre. … Hva mere er, det kommunistiske parti har alltid gått inn for en fast og riktig politisk orientering. … Denne orienteringen er uløselig knyttet til en hard kampstil. Uten en fast og riktig politisk orientering er det umulig å fremme en hard kampstil. Uten en hard kampstil er det umulig å bevare en fast og riktig politisk orientering.

“Tale på massemøtet i Jenan til feiring av den internasjonale arbeiderdagen” (1. mai 1939).

Stå samlet, vær våkne, alvorlige og livlige.

“Motto for Den antijapanske militære og politiske høyskole”.

Det som virkelig teller her i verden er å være samvittighetsfull, og det kommunistiske parti er meget nøye på å være samvittighetsfull.

“Tale på et møte med kinesiske studenter og praktikanter i Moskva” (17. november 1957).

Noter:

(1) Det er her tale om de revolusjonære væpnede styrkene som ble organisert i fellesskap av Knas kommunistiske parti og Kuomintang i årene av deres samarbeid under den første revolusjonære borgerkrigsperioden (1924-27). O.a.

Opprøret i Egypt vokser sterkere dag for dag

Kenneth Fuglemsmo om opprøret i Egypt

Tjen folket Media har publisert Kenneth Fuglemsmos appell fra Egypt-markeringen i Trondheim.

TF-aktivisme i Oslo

TF i Oslo har laget video av sin egen aktivisme da de klistret opp Tjen folket klistremerker i hovedstaden 30. august.
bilde

Tjen Folket Media lansert på Facebook

En kanal for klassekamp, revolusjon og kommunisme. Følg – lik – del!

Nytt år og rød makt

Tjen Folket ønsker alle aktivister, kamerater og venner et godt nytt kampår – med noen ord om året som har gått.

Grunnkurs i MLM – kapittel 21

Oppbygginga av sosialismen – erfaringa fra Russland, kapittel 21 fra grunnkurs i marxisme-leninisme-maoisme.

Grunnkurs i MLM – kapittel 7

Kampen mot utopisk sosialisme og utviklingen av en vitenskaplig sosialisme, kapittel 7 fra grunnkurs i marxisme-leninisme-maoisme.

Grunnkurs i MLM – kapittel 7

Kampen mot utopisk sosialisme og utviklingen av en vitenskaplig sosialisme, kapittel 7 fra grunnkurs i marxisme-leninisme-maoisme.

Grunnkurs i MLM – kapittel 6

Kjerna i marxistisk filosofi: Dialektisk og historiske materialisme, kapittel 6 fra grunnkurs i marxisme-leninisme-maoisme.

Grunnkurs i MLM – kapittel 5

Marxismens tre kilder, kapittel 5 fra grunnkurs i marxisme-leninisme-maoisme.

Ville angrep på det "kommunistiske spøkelset"

I den seinere tid har vi sett ville angrep på dette spøkelset av den borgerlige sosiologen Hagtvet, akkompaniert av et så godt som samlet pressekorps.
Vi ser på det som en god ting.

Kinesiske Maoister arrestert på Maos dødsdag

I 2004 ble fire kinesiske maoister arrestert for å ha spredd “provoserende” propaganda. Anledningen var årsdag for Maos død, og den “provoserende” løpeseddelen bar tittelen “Mao er for alltid vår leder”.

Mot liberalismen

Vi er for aktiv ideologisk kamp, for det er det våpenet som kan sikre enhet innafor partiet og i de revolusjonære organisasjonene, og dette tjener kampen vår. Alle kommunister og revolusjonære må bruke dette våpenet.

bilde

Sitater av Mao Zedong

Sitater fra formann Mao Tse-Tung. Denne versjonen ble utgitt av Forlaget for fremmede språk i Peking i 1969.

Verdens folk, foren dere og knus de amerikanske imperalistene og deres lakeier!

Mao Zedong skreiv i 1970 en tekst mot de amerikanske styrkene i Sørøst-Asia. Denne teksten er ennå aktuell med tanke på okkupasjonen og motstanden i Afghanistan og Irak, og de revolusjonære kampene i land som Nepal, Fillippinene og India.

Om å rette på feilaktige ideer i partiet

Maos tekst “Om å rette på feilaktige ideer i partiet” har til nå ikke eksistert i digitalisert utgave på norsk. Tjen folket publiserer den herved på sine nettsider siden det kan være vanskelig å få tak i originalen i bokform. Teksten finnes i Verker i utvalg bind 1 s.108-119

Hvor kommer de riktige tanker fra?

Dette essayet av kamerat Mao Tsetung er en del av “Utkast til vedtak av sentralkomiteen i Kinas Kommunistiske parti om visse problemer i vårt nåværende arbeid på landsbygda”, som ble utarbeidet under hans ledelse. Denne delen ble skrevet av kamerat Mao Tsetung selv.

© 2013   Tjen folket – kommunistisk forbund