Den råtne reformismen: landsmøte i partiet Rødt

Av Ragnar V. Røed

9.-12. mai finner partiet Rødts landsmøte sted på Radisson-hotellet på Alna i Groruddalen. Dette skjer under i en signifikant framgang for partiet, særlig på målingene og i media, men også med mange nye medlemmer og tillitsvalgte. Det er et reformistisk parti som samles for å ta nye skritt mot fullstendig integrering i det borgerlige statsapparatet.

En ny, utvetydig og populistisk reformisme

Det kan ikke være noen tvil om at Rødt-framgangen til dels skyldes en effektiv strategi fra ledelsen i partiet. Denne ledelsen lyktes i å få Bjørnar Moxnes som leder og å skyve vekk den eldre garden fra toppen i partiet. Det sentrale her er ikke alder eller fartstid, men politisk linje. Der den eldre garden fra AKP og RV har ført en tvetydig politikk, er tvetydigheten for lengst feid ut av de innerste kretsene i partiet. Disse satser ett hundre prosent på å gjøre Rødt til et parlamentarisk og populistisk venstreparti, etter noenlunde samme modell som danske Enhetslisten.

Strategene i Rødt har sett til Enhedslisten. Disse er blitt så integrert i dansk politikk at de støttet intervensjonen mot Libya, uten at det har dempet entusiasmen for partiet i Rødt-ledelsen. Der har man jo også støttet den norske utenriksministerens holdning overfor Venezuela. Det viser at det slett ikke finnes noen garantier om at Rødt kommer til å ta stilling mot fremtidige vestlige intervensjonskriger.

Andre inspirasjonskilder er det nederlandske “tomatpartiet”, det belgiske PVDA (som appellerer mer til “venstresiden” i Rødt, da programmet og de internasjonale forbindelsene virker mer “kommunistisk” fortsatt), greske Syriza og spanske Podemos. For å nevne noen. Målet er å bli et mellomstort parti innenfor partifloraen. Det er ingen tvil om at denne linja er reformistisk.

Den gamle garden, med lang fartstid i AKP og RV, samt også yngre mer venstreorienterte i partiet, forsøker å forene det reformistiske prosjektet de er en del av med antiimperialisme og marxisme. Dette var en hemsko for det gamle Rød Valgallianse og det “nye” Rødt. Det sto for eksempel i motstrid til å satse knallhardt på valgkamp og pressearbeid. Lederskapet i partiet ønsker også å befri seg fra det “problematiske” ved å forbindes med Mao eller væpna revolusjon. De mener dette står i veien for bred oppslutning i valg i dagens situasjon, noe man nok må gi dem helt rett i. Det virker i det minste demobiliserende på mange potensielle middelklasseaktivister.

At partiet lar “revolusjonen” og “kommunismen” overleve i noen kriker og kroker av prinsipprogrammet, med alle mulige språklige dempere rundt seg, må regnes som ren kuriosa uten noen annen verdi enn som en liten innrømmelse, noen smuler, til enkelte blant partiets venstrefløy og den gamle garden.

Nå bruker partiet hundretusenvis av kroner på et landsmøte som de håper skal peke i retning av å bryte sperregrensa i stortingsvalget 2021 gjennom et riksdekkende gjennomslag i lokal politikk. Dette kan de absolutt lykkes med. Og det er ingenting i veien for at Rødt kan bli et mellomstort eller til og med et stort parti. Norge er et av verdens rikeste imperialistiske land, men så mye underligere enn Danmark, Nederland eller USA er det ikke. Om Bernie Sanders nesten kan bli Demokratenes presidentkandidat og om Syriza kan bli regjeringsparti i Hellas, så har selvsagt Rødt et potensiale for mer framgang i valg. Men noen sosialisme blir det ikke av denne framgangen.

Reformisme kan aldri føre til sosialisme

Proletariatets kamp mot kapitalismen og for det nye samfunnet under sitt herredømme begynte da klassen organiserte seg og ble et politisk subjekt på egenhånd. Dette skjedde i Europa på begynnelsen av 1800-tallet og kulminerte i flere revolusjonsforsøk i 1848 og i Pariserkommunen i 1871. Siden har proletariatet opprettet sin nye statsmakt i Russland (Sovjetunionen) og folkerepublikken Kina. I dag er begge disse festningene for sosialismen falt, det er ingen sosialistiske land i den forstand at proletariatet har makta. Men de har vist at veien dit kun går gjennom revolusjonær krig.

Gjennom hele epoken har reformismen eksistert i en bred fargevifte av variasjoner. Fra de britiske chartistene til Marcus Thranes håp om at valgreform ville være saliggjørende. Fra Eduard Bernsteins revisjonisme, i innhold identisk med forestillingene som står sterkt i Rødt, til Khrustsjovs mantra om “fredelig overgang” og de europeiske “eurokommunistene” Togliatti og Torez, tilslutning til det vestlige parlamentariske styresettet. I sitt vesen er alle disse retningene, og alle avskygninger av dem, helt like. Alt handler om å oppnå “mer” innenfor rammene av dagens system. Om det er “mer demokrati”, “utvidet demokrati”, “mer velferd”, “mer sosiale goder”, “mer trygghet” eller “mer fellesskap”, så er fellesnevneren at man ønsker en større andel av kaken, men slett ikke truer bakermesteren. Tidligere leder for Sosialistisk Ungdom slo for et par år siden fast at det eneste som skiller Rødt og SV er heldagsskole og noen prosent i selskapsskatt.

I den grad slike retninger faktisk har blitt en trussel, har det hovedsakelig skjedd utenfor Europa og det har fått fatale konsekvenser – for dem selv. Et lysende (eller snarere mørkt og dystert) eksempel på dette, er reformisten Allende i Chile. Selv hans forsiktige reformer ble for mye for USA-imperialismen og de mest reaksjonære innen borgerskapet i Chile. Pinochet, generalen som Allende selv hadde utnevnt som hærsjef, begikk et CIA-støttet kupp og Allende led martyrdøden da han heroisk nektet å overgi seg. Det sørgelige faktum er at dette er det beste reformismen kan by massene og seg selv, å lide blodig nederlag mot borgerskapets mørke reaksjon.

Fra sosialdemokrati til sosialfascisme

I verste fall, og det som er uendelig mye vanligere, er at reformistiske parti og politikere integreres fullstendig i det kapitalistiske politiske systemet. De blir borgerlige arbeiderpartier, der det eneste proletariske ved dem, er at de kanskje vinner en del stemmer fra det arbeidende folket ved en venstreorientert retorikk. Dette er slett ikke noe nytt. Det tyske sosialdemokratiske partiet SPD, en arketype av slike partier, kom til makten gjennom sin faste støtte til tysk imperialisme under 1. verdenskrig. Umiddelbart etter opprettelsen av sin regjering, gikk de i forbund med reaksjonen innen militæret og de paramilitære frikorpsene for å drukne den tyske sosialistiske revolusjonen i blod i 1918, 1919 og 1921.

Det norske arbeiderpartiet (DNA) brukte sin regjeringsmakt etter andre verdenskrig til å forfølge og hetse kommunistpartiet, til å fengsle krigshelten Asbjørn Sunde, til å svarteliste hundrevis eller tusenvis av revolusjonære og ikke minst til å integrere Norge i USA-imperialismens militærallianse NATO, der man delte plass med fascistiske militærjuntaer i Hellas og Portugal. I Tyskland ble den vest-tyske forbundsrepublikken bygd av byråkrater, dommere, offiserer og administratorer direkte fra det fascistiske apparatet til Hitler, og med sosialdemokratene som integrert del av det politiske etablissimentet.

Det hjelper ingenting, at sosialdemokratiet hele veien har hatt en venstrefløy, som har fremstått som noe annerledes enn hovedtendensen i reformismen. Eduard Bernstein, den klassiske revisjonismens far, tilhørte en venstretendens i SPD. Han gikk ut under krigen mot partiets krigsstøtte, og ble med i USPD. Noen år senere gikk han og dette nye venstresosialdemokratiske partiets høyrefløy tilbake til SPD. Venstrefløyen gikk til kommunistpartiet. Dette illustrerer det umulige ved den sentristiske posisjonen mellom reform og revolusjon. Det finnes ingen stabil mellomposisjon mellom borgerskapets diktatur og proletariatets diktatur.

Fra sosialdemokrati til sosialimperialisme

Videre må det understrekes at i et imperialistisk land, som Norge så absolutt er, betyr ikke reformismen bare at man de facto er en del av det borgerlige diktaturet og borgerskapets politiske apparat. Nei, man blir en del av det imperialistiske systemet – på feil side. En del lar seg forvirre ved at det alltid finnes to tendenser hos herskerne. De bruker ikke bare pisk, men også gulrot. Når britiske imperialister og USAs militærapparat har lagt strategier for å undertrykke opprør, har de hatt mest suksess når de ikke bare har vektlagt å knuse opprøret med hard hånd, men også forsøke å vinne folks “hjerter og hjerner” ved “væpna reformer”. De har ikke bare brukt militær makt, men forhandlinger, allianser, oppkjøp og så videre. Tyske soldater lot det regne tyggegummi over norske barn under okkupasjonen. Dette er den humane masken norsk imperialisme gjerne kler seg i, og som sosialdemokratene ivrer for. FN-intervensjon i stedet for NATO-krig, men med noenlunde samme resultat for de som underkues.

Internasjonalister og antiimperialister kan ikke se Norge isolert fra verden. Det økonomiske og politiske systemet i dag omslutter hele verden. Verden er ikke globalisert på noen likhetsskapende måte. Det er enorme forskjeller mellom rike og fattige, mellom imperialister og de som er underlagt imperialismen. Systemet avler ikke mer utjevning globalt, tvert om. Det er “globaliseringen” – eller mer presist imperialismen – som skaper en liten gruppe rike stater, og en mengde ekstremt fattige land der verdens store folkemasser sliter og strever for kapitalen i de imperialistiske landene. Å snakke om “mer u-hjelp” er en hån mot disse, så lenge de store norske selskapene plyndrer deres livsgrunnlag. Å snakke om billigere barnehager i en slik verden, og samtidig akseptere norske militære eventyr som et kompromiss for å få en rødgrønn regjering, er som mafiabossen som sprer sukkertøy og små pengegaver rundt seg i “sitt nabolag”, og der inntektene kommer fra mord, prostitusjon og heroin.

Sammenligningen er nær virkeligheten, der Afghanistan under amerikansk og vestlig (og norsk!) okkupasjon gjenoppsto som verdens største produsent av opium for heroin. Amerikanske soldater sto vakt mot taliban ved USA-vennlige krigsherrers opiumsåkre.

Vær på vakt mot de forbigående vekkelsene på venstresida

Den amerikanske rapgruppen Public Enemy har en sang der de roper “don`t belive the hype!”. Et passende refreng når vestlige reformister finner nye parti og nye ledere å skape forbigående entusiasme rundt. Et tydelig særtrekk ved borgerlig parlamentarisme og valgsirkus, er den rutinemessige korte hukommelsen. Politikere og velgere inngår en uhellig pakt, der man vagt husker forrige valg og regjering, men det virker utenkelig å huske to eller tre valgsykluser tilbake. Slik er mentaliteten når venstresidens aktivister setter seg på hype-toget, når det skapes en blind entusiasme rundt folk som amerikanske Bernie Sanders. Eller noen gjør et spedere forsøk på å bygge en lignende, men ironisk (?) hype rundt Bjørnar Moxnes (“feel the Bjørnie”…).

Dette forutsetter at man “glemmer” da SVs Kristin Halvorsen var et friskt pust. Eller da hennes forløper Erik Solheim var ung og lovende og representerte et nytt SV. Man må på sett og vis også glemme at man siden SV-stiftelsen i 1973 har hatt selverklærte kommunister og marxister der, og at dagens SV-leder Audun Lysbakken var “revolusjonær” på tidlig 2000-tallet. Man må se litt vekk fra at SV har vært på 20-tallet på målinger, men at all luft gikk ut av ballongen under 8 år i en “rødgrønn” regjering som administrerte okkupasjonsbidrag til Afghanistan, kastet ut tusenvis av asylsøkere og bombet Libya sønder og sammen i 2011. Samtidig sverget Rødt-ledelsen på at de ville gi denne regjeringen et parlamentarisk grunnlag, om Rødt skulle komme på Stortinget. Rødt-ledelsen ønsker ikke å raskt komme i samme posisjon som Siv Jensen når hun både skal angripe bompenger og være finansminister, men vi vet at det er en liknende skjebne som venter bortenfor horisonten, om partiet skulle være så heldig å ikke bare bli et 5%-parti, men kanskje til og med bli et mellomstort parti. Det er logikken i spillet, og det er et spill Rødt-ledelsen er helt innstilt på å delta i, med hud og hår.

Videre må man “glemme” at Syriza ble lovprist som Rødts søsterparti i Hellas. Denne brede alliansen av et tjuetalls venstregrupper og -partier, fosset fram gjennom den økonomiske og politiske krisen i Hellas. Nå sitter de i regjering med nesten rent flertall i parlamentet, men må likevel føye seg etter EUs dekreter. Opprøret er temmet. Syriza kutter i massenes velferd og regjeringen sender gladelig politiet mot folkelige protester. Også vestlige venstresosialdemokrater har registrert at Syriza, forutsigbart nok må vi slå fast, nå forsvarer bankene og slår ned på masseprotestene. Rødt snakker ikke om Syriza lenger. Podemos får også mindre oppmerksomhet. Dette nye populistiske partiet, som senere er blitt et mer “normalt” venstreparti, var i en periode Spanias største parti. Deres modeller for deltagende demokrati vakte begeistring på grensen til opphisselse blant enkelte Rødt-medlemmer. Ved sist valg i Spania ble de halvert, men ligger fortsatt på over 10% oppslutning. Men noen trussel mot det spanske politiske systemet utgjør de slett ikke.

Men er Rødt det samme som alle disse partiene og politikerne? For det jevne Rødt-medlem er det et hav av forskjell på Arbeiderpartiets søsterparti Labour (og lederen Corbyn) og partiet Rødt. Det kan se ut som det er store og viktige forskjeller mellom de nevnte partiene, samt alle partier til venstre innenfor og utenfor de store sosialdemokratiske partiene. Men forskjellene er hovedsakelig i form. I innhold, og grunnleggende sett, er disse partiene identiske. De har fundamentalt samme strategi og vil føre, eller fører, samme politikk. Det er ingen avskaffing av kapitalismen. Ingen avskaffelse av vareøkonomien og lønnsarbeidet, ingen ekspropriasjon av borgerskapet, ingen oppløsning av den gamle borgerlige staten. Og stadige erklæringer om at de slutter seg til det politiske systemet og dets lover. Forskjellene mellom forskjellige partier i forskjellige land handler mer om landenes økonomi og kultur, enn om den politiske linja. Ikke ulikt enkelte Rødt-profilers idé om at SV og Rødt kan dele velgerne etter kulturelle preferanser ved å appellere til forskjellige velgergrupper med omtrent samme politikk.

Lenin konkluderte med at opportunismen er et fenomen i alle kapitalistiske land, den vokser direkte ut av klassekampen, og den har en klassekarakter som strider mot proletariatets interesser. Det hjelper ikke at de inderlig hevder å være parti for arbeiderklassen fordi de er mot privatisering eller for høyere lønn. Lenins konklusjon er like gyldig i dag som for hundre år siden.

Et selvvalgt hukommelsestap

USAs Bernie Sanders hylles, samtidig som politikken hans ville plassert han i Arbeiderpartiet her hjemme. I beste fall kanskje! En gammel Israel-venn som slett ikke vil sosialisere noen produksjonsmidler. I vant tradisjon settes kjerra foran hesten, og Bernie Sanders krediteres for å ha skapt den bølgen av folkelig og venstreorientert misnøye som har løftet ham inn i innspurten av nominasjonskampen. Det er som om Obama-hypen er fullstendig glemt. De som ønsker en påminnelse kan se på South Parks Randys feiring da Obama ble president for ti år siden. Det er venstresidehypen i konsentrert form. Ti år senere er fasit, helt uten overraskelser så klart, at Obama videreførte USA-imperialismen, krigen mot verdens fattigste og administrerte det rasistiske og kapitalistiske systemet i USA om lag som før. Manning og Snowden måtte råtne i fangehull, selv om Obama-kampanjen snakket varmt om varsleres rettigheter. Noen år til med Trump, så har nok “alle” glemt Obamas rolle i krigsforbrytelser og undertrykking. Veien er åpen for at Sanders eller kanskje til og med Alexandria Ocasio-Cortez kan lykkes i å ri en venstrebølge av kollektivt hukommelsestap helt inn i det hvite hus. Hva de vil oppnå der trenger man slett ikke å spekulere i.

Det er også på sin plass å minne om at noen få antiimperialister på “venstresida” til og med snakket om Trump som et alternativ til hauken Hillary Clinton. Hans retorikk om Russland og USAs problemer i Midt-Østen gjorde at enkelte trodde han ville representere “noe annet” i amerikansk utenrikspolitikk. Utover å ha et par relativt fruktløse møter med Kim Jong-Un og en del bisarre tweets, må man konkludere med at man for n-te gang lot seg føre bak lyset. Ikke fordi man er dumme, men fordi enkelte vil bedras. De har ideologiske skylapper. De kan ikke akseptere revolusjonen, den revolusjonære krigen, den kampen og oppofrelsen som kreves for virkelig forandring. Dermed må de igjen og igjen feste lit til retorikk, hype og forestillingen om at veien til virkelig forandring går gjennom meme-kampanjer, presseutspill og valgsirkus. Det hjelper ikke med fasit eller fakta, med et fundamentalt ødelagt analyseverktøy av opportunistisk og reformistisk type.

En karakter i samme kategori er Corbyn i England. Flere tiår med trofast tjeneste i det sosialdemokratiske Labour-partiet har ikke hindret han fra å bæres på gullstol av unge venstreorienterte aktivister. Om han vil overta statsministerposten gjenstår å se, men om det skjer så blir det selvsagt ingen overraskelser. Noen har snakket om militærkupp, men Corbyn tilhører Stoltenbergs politiske retning. Han er ingen NATO-motstander eller antiimperialist på noe mer overbevisende vis, enn den Kristin Halvorsen som gikk i regjering med Stoltenberg midt under okkupasjonen av Afghanistan. Eller den Erik Solheim som støttet NATOs bombing av Jugoslavia.

Du kan ikke stemme vekk imperialismen

Videre må marxister understreke at imperialisme betyr krig, men imperialisme og krig er ikke det samme. De er ikke synonymer. Det er ikke slik at norsk militær i Afghanistan er en del av et system, mens norske politikere og selskaper i Sri-Lanka, Chile, Nepal, Nigeria eller Estland er en del av et annet system. Imperialismen er et samfunnssystem, det er en organisering av produksjon og politikk, det er kapitalismen i vår tid. Som Lenin slo fast er formen mindre vesentlig enn innholdet. Norske politikere som driver fredsmekling og åpner nye markeder for norske selskaper i samme slengen, utøver imperialisme. Lenin slo fast at imperialisme ikke er en valgt politikk. Den kan ikke velges vekk av de som kryper til topps i det politiske systemet innenfor imperialismen. Enten bryter man revolusjonært med imperialismen, og bygger sosialismen, eller så administrerer man imperialistisk utbytting. Man blir en forvalter av et økonomisk system som overfører enorme verdier fra den tredje verden til de imperialistiske landene.

La det ikke være noen tvil, om at dette er det “beste” partiet Rødt kan håpe på å få bli. De som ønsker seg et annet Rødt, et mer revolusjonært eller antiimperialistisk Rødt, har ingenting annet å tilby massene enn en sørgelig Allende-exit.

Vestlige reformister lever ofte i den villfarelsen at når vestlig imperialisme er villig til å drepe millioner i den tredje verden for økonomiske og politiske interesser, så skyldes dette rasisme eller at det er langt unna. De kan ikke se for seg hva disse kreftene er villig til å gjøre om deres klasseinteresser skulle trues i de vestlige landene. Igjen kommer det kollektive hukommelsestapet for dagen. Glemt er likvidasjonene av lederne for Black Panther Party. Glemt er konsentrasjonsleiren på Guantanamo Bay og droneattentater mot egne statsborgere. Glemt er mordene på Andreas Baader, Ulrike Meinhof og andre fengslede medlemmer av Røde Armé Fraksjon i Tyskland. Til og med det fascistiske angrepet som myrdet 70 ungdommer den 22. juli 2011 på Utøya, sees som en “gal” manns verk og ikke som et tegn på hva som er mulig når de mektiges posisjon faktisk er truet.

De som tror at stemmetall eller folkelig oppslutning er noen som helst garanti, har “glemt” at Adolf Hitler aldri fikk flertall i noe valg eller i den tyske Riksdagen, men likevel kunne forby først Kommunistpartiet med millioner av velgere (15%) og hundretusener av medlemmer, og deretter fulgte opp med å oppløse alle andre parti også. Fascismens oppslutning var enda mindre i Italia, da Mussolini marsjerte mot Roma og vant storkapitalens og den katolske kirkens hjerter og lommebøker. Men noen tror at vi lever i en annen tid, og at de politikerne som var villig til å smadre Libya sønder og sammen, av alle mulige og umulige årsaker, aldri kunne drukne en “demokratisk revolusjon” i blod. Det er troen på den vestlige sivilisasjonen og den blinde lojaliteten mot det borgerlige politiske systemet, som ligger til grunn her, uansett hvor mange argumenter man forsøker å dekke over med.

De kan argumentere med at “folk vil ikke finne seg i det”, “folk er for opplyst”, “vi er for vant til demokrati”, “vi må prøve alle midler”, “vi kan ikke gripe til vold først” og så videre og så videre, men Trump og Listhaug og Libya og Syria og sosiale medier og falske nyheter, ja kort sagt virkeligheten, smadrer alle disse argumentene som om de var små bølger som slår mot en klippe av granitt. Den vestlige imperialismen er ingen sivilisert og forfinet institusjon som kan overtas fredelig fra innsiden, mens hauker og kapitalister trekker resignert på skuldrene. De imperialistiske stormaktene er et knippe av historiens mest raffinerte krigsmaskiner, forvaltere av historiens mest ufattelige formuer, skapere av to verdenskriger, atombomber, en serie folkemord og den mest utbredte hungersnød. Det er disse som driver planeten mot stupet og en varslet miljøkatastrofe i et umettelig og kortsiktig profittjag. Helt bevisst og med åpne øyne, suger de livet ut av fremtidige generasjoner, for å holde dette systemet oppe, som en vaklevoren sykkel uten bremser som vil velte om den sakker farten.

Den råtne reformismen blir bare et mislykket forsøk på å stoppe revolusjonen

Kapitalisme er tyveri og mord satt i system. Illusjonene om å vri og justere og trekke og dytte dette i sosialistisk retning, er bare å utsette nødvendigheten av å slutte seg til den proletariske verdensrevolusjonen. Eller det er i verste fall i gå inn som fascismens og reaksjonens venstrefløy, en støtdemper for og beskytter av det bestående og dermed en fiende av verdens folk. Det blir logisk at man blant disse finner sosialsjåvinister som vil beskytte vestlig velferd mot “horder” av fremmede. Men det er ikke logisk at folk som ser seg selv som revolusjonære og antiimperialister, finner seg til rette i dette selskapet.

Det er åpenbart mer bekvemt å delta innenfor reformismen, enn å bryte politisk med systemet. Det er åpenbart mer forenelig med et vanlig liv i verdens rikeste land, enn å dedikere seg til kommunismen. Det er også forståelig når man tar i betraktning oppdragelsen, sosiale forpliktelser, utdannelse og materiell levestandard for middelklassene i vestlige imperialistiske land og særlig i Norge. Men det er langt fra logisk om man tar proletariatets og verdens undertrykte sitt standpunkt.

Reformismen er råtten. Det har den alltid vært. Den er ikke et skritt mot revolusjonen, men vekk fra den. Den fører ikke proletariatet nærmere sosialismen, men integrerer klassen mer i borgerskapets politiske system. Reformismen er ikke brudd med, men tilpasning, til kapitalismen. Uansett hvor radikal den er i retorikken, er det konkret praksis som avgjør, og der vil reformismen aldri føre proletariatet til makta, bare i “beste” fall til slaktebenken. Det er uhyre lett å “glemme” og å søke den bekvemme og trygge posisjonen, men ingenting av verdi har noensinne vært lett å oppnå. Ingen klasse får makta levert i hendene pakket inn i smakfullt silkepapir, den må rives blodig ut av de klorende hendene til de gamle herskerne. Slik er det i India, i Peru, i Brasil, i Tyrkia, i Filippinene, i Palestina – og slik er det i Norge.

Det vil skje. Revolusjonen har for lengst begynt. Den vil snu opp ned på hele verden. Og den vil marsjere tvers gjennom det gamle borgerlige politiske systemet og alle de gamle borgerlige partiene – inklusive Rødt.