Av en kommentator for Tjen Folket Media.
I en kronikk og et intervju kommer gamle rødgrønne travere med nærmest perverse utsagn om å lære av kriseforliket i 1935. To veteraner på rødgrønn side skriver en suksesshistorie som overser hvor 1930-tallet faktisk endte, nemlig i 1940 og historiens hittil største massemord.
Med krisa kommer alle kravene om at staten tar aktivt del i økonomien. Folk som ellers er svorne “markedsliberalister” med kun forakt til overs for statlig innblanding, som Christian Ringnes og Norwegians eiere, roper nå på statlig støtte – og får det!
Fra en “nasjonal front” til en annen
Mer forutsigbart er det at tidligere Klassekampen-redaktør Bjørgulv Braanen og den gamle Senterparti-politikeren og Nei til EU-mannen Per Olaf Lundteigen foreslår gamle og velkjente svar på krisa. De har begge tatt til orde for et nytt “kriseforlik”. Braanen i sin gamle avis Klassekampen lørdag 21. mars og Lundteigen til LO-magasinet Fri Fagbevegelse.
Kriseforliket var et kompromiss i Stortinget mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet (i dag Senterpartiet). Bondepartiet hadde før dette sonderinger med Nasjonal Samling og Fedrelandslaget om en mulig “nasjonal front”. I stedet ble det et “kriseforlik” med Arbeiderpartiet for å svare på krisa med store overføringer fra staten til jordbruk og trygder.
Problemet til Braanen og Lundteigen er at om man “går tilbake” til 1935, så legger man opp til et nytt 1940. Deres fetisjering av krisepolitikken på 1930-tallet er grotesk når alle nå kjenner den historiske fasiten.
Braanens hypotese er at forliket mellom AP og Bondepartiet hindret en tysk utvikling i Norge. At dette blokkerte for at fascistene kunne bli en massebevegelse i Norge. Men Braanen ser vekk fra de to viktigste spørsmålene 1930-tallet reiser.
Kriseforliket hindret verken 9. april eller Quisling
For det første; Norge ble fascistisk! Fem år etter 1935 invaderte Tyskland og Quisling opprettet sin regjering. Titusenvis av nordmenn, særlig småborgere og kapitalister, sto parat til nye “forlik” og “kompromisser” med Tyskland og Quisling. Både Terje Emberland (Da fascismen kom til Norge), Eirik Veum (Nådeløse nordmenn), og en rekke andre historikere og forfattere har beskrevet denne utviklinga i detalj, om enn fra et hovedsakelig liberalistisk perspektiv. Kriseforliket hindret ikke fascismen i Norge. Derimot saboterte det klassekampen, særlig sammen med “Hovedavtalen” som LO forhandlet fram med arbeidsgiverne. Arbeiderpartiets linje på 1930-tallet avvæpnet arbeiderklassen. De spredte både pasifisme overfor krigstrusselen og klassesamarbeid på alle områder. Og AP-regjeringen forbød folk å verve seg som frivillige til kampen mot fascismen i Spania. Kriseforliket var en del av denne politikken, og denne medvirket selvsagt til å svekke motstandskraften mot fascismen og den kommende tyske invasjonen. Se forøvrig Lars Borgersruds Konspirasjon og kapitulasjon for mer om denne historikken.
For det andre; Braanen med flere har ikke noe alternativ til hvordan fascismen kan knuses, fordi de ikke vil knuse den kapitalistiske imperialismen. Fascismen er en dyd av nødvendighet for imperialistene. Det eneste som kan knuse fascismen er sosialisme og revolusjonær kamp. Det var Sovjetunionen, partisaner og geriljaarméer som knuste fascismen i 2. verdenskrig. 2/3 av Hitlers tap skjedde på Østfronten og Japan ble drevet ut av Kina av den kommunistisk leda folkehæren. Folkekrig er det eneste som kan knuse fascismen, ikke “kriseforlik” med borgerskapet.
I denne forbindelse er det også verdt å nevne at Arbeiderpartiet i regjering gjorde det kriminelt å dra til Spania for å bekjempe fascismen i 1936, mens de i 1939 aktivt fremmet rekruttering til Finland for å slåss sammen med Nazi-Tyskland mot det sosialistiske Sovjetunionen. Dette i en kontekst der DNA også fremmet “nøytralitet” og “anti-militarisme” samtidig som de motsatte seg kommunistenes linje for felles front mot fascismen.
Ingen kriseforlik kan løse krisa
Karl Marx avslørte for 150 år siden at løsningen på krisa, innenfor kapitalismens rammer, er krisa sjøl. Krisa må gå sin gang og fullføre sin ødeleggelse av kapital, slik at den kapitalistiske syklusen kan gå gjennom depresjonen (resesjonen) og gå over til høykonjunktur og opptur. Å utsette og gjøre krisa mildere forskyver bare ødeleggelsene. Tiltak kan utsette nedturen, men resultatet er bare at nedturen blir enda dypere.
Vi har igjen og igjen vist til den marxistiske kritikken av den politiske økonomien, til marxismens klassikere, som har avslørt de sykliske krisenes karakter og deres opphav. De sykliske krisene er overproduksjonskriser. Dette er deres karakter. Det oppstår lovmessig i løpet av kapitalismens syklus at det blir en kritisk mengde varer som ikke kan selges fordi det ikke er nok kjøpekraft i markedet. Vareproduksjonen øker hele tiden som følge av kapitalistenes effektivisering og automatisering, samtidig som de holder nede lønna – det vil si kjøpekrafta – til massene.
De sykliske krisene har sitt opphav i den grunnleggende motsigelsen i den kapitalistiske basisen i samfunnet. Slik Marx og Engels slo fast, er dette motsigelsen mellom sosial (samfunnsmessig) produksjon og kapitalistisk (privat) tilegnelse. Dette viser seg nettopp i at varer omsettes på et marked, altså at produkter fra produksjonen tilegnes av de som har kjøpekraft og ikke fordeles til de som har behov. Og produksjonens sosiale karakter kommer til uttrykk i et sinnrikt og sammenfiltret system av produsenter som alle er avhengig av hverandre for å produsere.
Offentlige inngrep øker ubalansen og skjerper den grunnleggende motsigelsen
Statens inngripen i økonomien gjennom for eksempel krisepakker og at staten kjøper aksjer i kriseramma bedrifter, er uttrykk for samfunnsmessig (sosial) produksjonen. Men så lenge tilegnelsen er kapitalistisk vedvarer den grunnleggende motsigelsen. Sovjetunionen på 1970- og 1980-tallet opplevde dype økonomiske kriser på samme vis som andre kapitalistiske land, selv om økonomien i hovedsak var statlig. Kontrarevolusjonen i 1956 restaurerte kapitalismen og dermed også den kapitalistiske tilegnelsen.
Sosialisering uten proletariatets diktatur er ikke sosialisme, men monopol- og statskapitalisme. Og selv om monopolkapitalismen i følge Engels og Lenin peker fram mot sosialismen, så demper den slett ikke den grunnleggende motsigelsen. Tvert om så skjerpes den bare ytterligere på denne måten! Jo mer sosialisert produksjonen er, jo mer akutt blir konflikten mellom den sosiale produksjonen og den kapitalistiske tilegnelsen.
Også den andre sida i motsigelsen utvikler seg og blir stadig mer kapitalistisk. Noe som viser seg ved at kapitalisme gjør mer og mer til varer. Der en arbeiderfamilie for 100 år siden kanskje tok en tur til kjøpmannen i uka, foretar man i dag gjerne en rekke innkjøp hver dag med kort og apper og avtalegiro. Kjøkkenhagene og potetåkrene tilhører historien og nesten hva som helst kan kjøpes for penger. Mer og mer av tilegnelsen tar kapitalistisk form. Ubalansen mellom de to sidene er altså bare blitt større og større, og krisene blir bare dypere og dypere.
Sosialdemokrati som rydder vei for fascismen
Med koronapandemien og militariseringa av samfunnet ser man også at autoritære svar og “kommandoøkonomi” slett ikke framstår som sosialistisk. Det peker tvert om i retning fascismen, med portforbud, væpna soldater i gatene, fryktkultur og masseovervåking.
Hele 1930-tallet var prega av depresjonen i kjølvannet av den enorme krisa som innledet tiåret. Hele tiåret var prega av borgerskapets desperate kamp for å hindre den sosialistiske revolusjonen og å dempe konsekvensene av krisa ved å hale den ut. Forsøkene tok form av fascistisk korporativisme (Tyskland, Italia), FDRs New Deal i USA og sosialdemokratiske kriseforlik og krisepakker (Norge, Sverige). I England dannet utbrytere fra Labour “nasjonale regjeringer” sammen med de konservative og de liberale. Utbrytergruppa “National Labour” var med på krisepakker og støttet konservative Chamberlains München-forlik med Hitler.
Man skal være særdeles enøyd om man med rak rygg kan påstå at disse manøvre sosialdemokratiet på 1930-tallet “stoppet fascismen”. Dette er påstander fra mennesker med store ideologiske skylapper. I virkelighetens verden banet sosialdemokratiet vei for fascismen.
I sin store tale til Den kommunistiske internasjonalens 7. kongress i 1935 sa Georgi Dimitrov:
“Eksekutivkomiteen for Den Kommunistiske Internasjonale karakteriserte ganske riktig fascismen ved makta som det åpne terroristiske diktaturet til finanskapitalens mest reaksjonære, mest sjåvinistiske og mest imperialistiske elementer. (…) Alt dette gjør imidlertid ikke den kjensgjerning mindre viktig at de borgerlige regjeringer som regel gjennomgår en rekke forberedende stadier og setter i verk en rekke reaksjonære tiltak som direkte gjør fascismens maktovertakelse lettere før selve det fascistiske diktaturet opprettes. Den som ikke kjemper mot borgerskapets reaksjonære tiltak og fascismens vekst på disse forberedende trinnene, han er ikke i stand til å hindre fascismens seier, men gjør den tvert imot lettere.”
Uten korrekt verktøy og med tunge skylapper
Verken Braanen, Lundteigen eller andre sosialdemokrater og småborgerlige politikere har lært noe som helst. Det skyldes ikke lærevansker eller ignoranse, men klassestandpunkt og ideologi. Et småborgerlig klassestandpunkt og ideologiske skylapper forhindrer disse å lære av historien, eller for den saks skyld samtiden. De vurderer ikke erfaring fra proletariatets standpunkt og med vitenskapelige verktøy.
Den som i møte med dagens krise foreslår en oppskrift fra 1935 legger opp til et nytt 1940. Ikke på samme måte og i samme innpakning, men i sitt vesen og innhold det samme; fascistisk undertrykking og imperialistisk omfordelingskrig, som svar på de skjerpa motsigelsene i det kapitalistiske imperialistiske systemet, hovedsakelig motsigelsen mellom imperialistiske land og undertrykte nasjoner og folk, motsigelsen mellom proletariatet og borgerskapet og motsigelsen mellom imperialistene selv.
Sosialdemokratenes gordiske knute, problemet de ikke kan vikle seg ut av, er følgende; For det første, krisene kan ikke stoppes innenfor kapitalismen, de er en del av den. Alle forsøk på å dempe dem skjerper dem bare på lenger sikt. For det andre, imperialisme betyr imperialistisk omfordelingskrig. Den kapitalistiske konkurransen må lede til krig, og leder til krig. For det tredje, fascisme er den despotiske og åpent terroristiske forma av borgerskapets diktatur. Fascisme er korporativisme, det vil si negering av den borgerlig-demokratiske parlamentarismen. Og fascisme betyr systematisk og sinnrik terror mot proletariatets kamp, motstand og organisasjoner. Fascismen faller ikke ned fra himmelen men uttrykker interessene til den mest reaksjonære delen av borgerskapet. Den vokser ut av materielle realiteter og behov, og tas i bruk i stort omfang når det blir nødvendig for å holde herskerne ved makta.
Konklusjonen er klar
Kort sagt kan verken kriser eller kriger stanses innenfor kapitalismen. Bare ved å overskride kapitalismen og gå inn i den kommunistiske fasen av menneskesamfunnets utvikling, blir de økonomiske krisene og krigene umulige. Og så lenge kriser og kriger destabiliserer samfunn og stater, undergraver institusjonene og vekker massenes raseri og kamp, må borgerskapet igjen og igjen gripe til fascismen.
Konklusjonen er entydig. Kriseforlik, krisepakker stopper verken krisa eller fascismen. Tvert om, de skjerper motsigelsene de tar sikte på å dempe, de gjør krisa dypere og veien til fascisme kortere.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.