Kameratene fra Ecuador svarer på kritikken fra Canada

Av redaksjonen i Tjen Folket Media.

Våre kamerater i Den nydemokratiske foreningen – Tyskland (VND) har nylig publisert en viktig tekst fra Ecuadors Kommunistiske Parti – Sol Rojo (Rød Sol). Artikkelen er et svar på kritikken som det canadiske partiet PCR-RCP har skrevet mot venstresida i den internasjonale kommunistiske bevegelsen.

VND har publisert hele artikkelen på sin blogg. (lenke)

Det kanadiske partiets kritikk er en lengre artikkel som i svært harde ordelag angriper særlig Brasils Kommunistiske Parti (Rød Fraksjon). I en svært ukameratslig og dels useriøs tone blir disse stemplet som dogmatikere og idealister. Videre stemples andre partier og organisasjoner som små og ubetydelige satellitter for de brasilianske kameratene. Kanadierne åpner sin artikkel slik:

“Per i dag leder en liten gruppe organisasjoner aktive i noen få land en ideologisk offensiv i et forsøk på å få gjennomslag for en ny idealistisk definisjon av maoisme blant alle partiene som kjemper for kommunisme verden rundt. Denne gruppen, ledet av Brasils Kommunistiske Parti (Rød Fraksjon) [PCB (FR)], inkluderer i sine rekker representanter for den amerikanske “maoistiske” bevegelsen organisert rundt tidsskriftet Struggle Sessions, noen få satellitt-grupper i Latin-Amerika, samt et et lite antall organisasjoner i Europa, særlig Komiteen Røde Fane i Tyskland, Tjen Folket-gruppen i Norge og det Maoistiske Kommunistiske Parti i Frankrike (tross deres ambivalens). Faktisk er det slik, at blant de maoistiske organisasjonene og partiene som opererer på denne planeten, utgjør denne håndfullen med organisasjoner en svært liten, om ikke ubetydelig, fraksjon hvis praksis er svært begrenset.” (Vår oversettelse.)

Det er åpenbart for alle som har noen kjennskap til verdens maoistiske partier og organisasjoner, at denne framstillingen er full av faktafeil, og at den røper mer om hva de kanadiske kameratene ser som viktig enn hvordan tingene faktisk forholder seg. Kameratene fra Ecuador peker helt korrekt på at kommunistiske partier og organisasjoner står på egne ben, og at de ikke kan være satellitter selv for svært avanserte og heroiske partier. Videre peker de på noen eksempler på at disse organisasjonene “med svært begrenset praksis” ikke bare har en bred praksis, men også har spilt blod for revolusjonen. De viser ikke bare til seg selv, men også til de mexicanske kameratene og den kidnappede dr. Sernas og den myrdede kommandant Gato. I en slik kontekst faller den hånlige bredsiden fra Canada på sin egen urimelighet, og blir temmelig avskyelig.

At nærmere et titalls partier og organisasjoner i Latin-Amerika, og nært samme antall i Europa, omtales som “et lite antall”, og at PCR-RCP omtaler dette som en ubetydelig andel av verdens maoister, er like urimelig. Nå er riktignok ikke dette så vesentlig i seg selv, slik vi ser det. I 1982 var Perus Kommunistiske Parti de første og eneste som stilte seg i spissen for kampen for maoismen. Det tok mange år, men i dag er isen brutt og vi ser at ett parti er blitt til titalls partier og organisasjoner, og at det er lagt et grunnlag for nye sprang framover for maoismen. Formann Gonzalo har slått fast, i en annen sammenheng, at det ikke er antallet som er avgjørende men at man vil det nok. For det andre er man enten uvitende eller en løgner, om man påstår at antallet som skrev under på årets 1. mai-erklæring formulert av tidsskriftet “El Maoista”, var en uvesentlig andel av verdens maoistiske partier og organisasjoner. Med mindre de kanadiske kameratene opererer med en helt egen og prinsippløs forståelse av hvem verdens maoister er, utgjør disse 16 partiene og organisasjonene også en signifikant andel – både målt i kvantitet og kvalitet. Dette skjønner alle som bare er litt orientert om situasjonen i den internasjonale kommunistiske bevegelsen.

Kameratene fra Ecuador sier sannheten når de skriver “det finnes ingen som er mer blind enn den som ikke ønsker å se”. Dette er beskrivende for den kanadiske artikkelen.

Videre slår kameratene fra Ecuador fast at folkekrigen i Peru fortsetter, og at de kanadiske kameratene inntar reaksjonens standpunkt i dette spørsmålet, når de hevder at folkekrigen i Peru er beseiret. De ecuadorianske kameratene henviser til at kameratene i Peru er i en utfordrende situasjon der de reorganiserer partiet midt i folkekrigen, men at folkekrigen aldri har blitt avslutta, at aksjonene og arbeidet fortsetter og aldri har stoppa. De svarer også på den svarte påstanden om at Brasils Kommunistiske Parti (Rød Fraksjon), og andre som tilhører venstresida, har angrepet folkekrigene som faktisk pågår, i India og Filippinene – eller i Nepal da denne pågikk.

Tvert om viser kameratene fra Ecuador til at internasjonalistiske kampanjer i Amerika (hele Amerika) og Europa, til hvordan maoistiske partier og organisasjoner igjen og igjen har vist sin støtte til folkekrigene ikke bare i Peru, men også i Tyrkia, India og Filippinene. De viser til hvordan de selv har sendt sine hilsener til Filippinene i forbindelse med at Ka Fidel døde i år. De viser til internasjonalistiske aksjoner og erklæringer. Det er et eksempel på et usedvanlig heslig spill, når enkelte forsøker å sette folkekrigene opp mot hverandre, eller påstå at venstresida ikke gir sin fulle støtte til alle fire folkekriger som pågår i verden i dag, fire folkekriger som venstresida har erklært er aksen i verdensrevolusjonen.

Kameratene fra Ecuador viser hvordan den dialektiske materialismen faktisk skal brukes i forståelsen av maoismens utvikling. Det kanadiske partiet hevder, på fullstendig umarxistisk vis, at maoismen ikke er en syntese, men kun summen av all praksis og all teori leda av eller utforma av formann Mao. De hevder at selve defineringen og avgrensningen av maoismen, det vil si å syntetisere hva maoismen faktisk er, er idealisme(!). I sin kamp mot “idealismen” forfaller de selv til idealisme, i den empiristiske (empirokritisistiske) varianten som kamerat Lenin har kritisert til bunns i sitt verk “Marxisme og empirokritisisme”. Formann Mao har i denne anledning satt fram den korrekte holdningen til rasjonell kunnskap i sin artikkel “Om praksis”:

“Å tru at kunnskap kan stoppe på det lavere, sansemessige stadiet, og at bare sansemessig kunnskap er pålitelig mens rasjonell kunnskap ikke er det, ville være å gjenta den historiske feilen til ‘empirismen’. Feilen med denne teorien er at den ikke forstår at opplysningene fra sanseerfaringa bare er ensidig og overflatisk, sjøl om de gjenspeiler visse kjensgjerninger i den objektive verden (her snakker jeg ikke om idealistisk empirisme, som begrenser erfaringene til såkalt sjølgransking). Den forstår ikke at de gjenspeiler tingene ufullstendig og ikke det vesentlige ved dem. For å gjenspeile en ting fullstendig og som helhet, for å gjenspeile det vesentlige ved tingen, for å gjenspeile de indre lovene i den, er det nødvendig å bearbeide de rike opplysningene fra sanseerfaringa gjennom tankearbeid, skille det uvesentlige fra det vesentlige, fjerne det usanne og ta vare på det sanne, gå fra det ene til det andre og fra utsida til innsida for å utforme et system av begreper og teorier – det er nødvendig å gjøre et sprang fra sansemessig til rasjonell kunnskap. Slik bearbeidd kunnskap er ikke tommere eller mer upålitelig. Tvert imot, det som er bearbeidd vitenskapelig i erkjennelsesprosessen på grunnlag av praksis, gjenspeiler, som Lenin sa, den objektive virkeligheten djupere, sannere og mer fullstendig. Det er nettopp dette vulgære ‘praktikere’ ikke forstår. De setter erfaring høyt, men forakter teori. Derfor kan de ikke ha oversikt over en hel objektiv prosess. De mangler klar styring og langsiktige perspektiver, og blir sjølgode av tilfeldig framgang og glimt av sannheten. Hvis slike folk leder en revolusjon, kommer de til å føre den inn i ei blindgate.”

Også i synet på maoistiske partier og organisasjoner viser det seg hvordan partier og organisasjoner som PCR-RCP i sin empirisme ender i å forakte teorien. Bare om man inkluderer all slags revisjonister og opportunister i verden, kan man blåse opp den “maoistiske” bevegelsen til en slik størrelse at venstresida i bevegelsen kan kalles “ubetydelig”. Det kan man bare få til om man fullstendig ignorerer hvordan man definerer maoismen, og også hvordan man praktiserer den. For alle andre må det ikke bare være viktig hvordan man definerer maoismen, dette vil være mye viktigere enn at man i ord tilslutter seg en udefinert “maoisme”. Definisjonen er et nøkkelspørsmålet når vi snakker om maoismen. Dette er et av spørsmålene som kameratene fra Brasil tidligere har gått i polemikk med kameratene fra Afghanistan rundt.

Det kanadiske partiet angriper åpent formann Gonzalos definisjon av maoismen, og konkluderer rett og slett med at det å i det hele tatt definere maoismen er idealisme. Det er slik vi leser dem, og vi ser dette som den store teoretiske feilen de gjør i sin artikkel. Vi ser det som uttrykk for empirisme. Dette står videre i veien for det formann Mao kaller det viktigste problemet, nemlig det neste spranget. Det første spranget er fra praksis til teori, fra samfunnsmessig praksis til rasjonell kunnskap, et sprang kanadierne avviser som unødvendig i spørsmålet om maoismen. Men det neste spranget, nemlig fra teori til ny praksis er det viktigste, sier Mao. Om man ikke engang foretar det første spranget, blir det neste enda mer umulig. Formann Mao skriver:

“Fra et marxistisk synspunkt er teorien viktig (…) Men marxismen understreker hvor viktig teorien er nettopp fordi, og bare fordi, teorien kan rettleie handling. Hvis vi har en riktig teori, men bare prater om den, legger den på hylla, og ikke omsetter den i praksis, får teorien ingen betydning, uansett hvor god den er. Kunnskap begynner med praksis. Når en har skaffa seg teoretiske kunnskaper gjennom praksis, må en vende tilbake til praksis. Kunnskapens aktive rolle kommer ikke bare til uttrykk i det aktive spranget fra sansemessig til rasjonell kunnskap, men – og dette er enda viktigere – den må komme til uttrykk i spranget fra rasjonell kunnskap til revolusjonær praksis. Kunnskapene om verdens lover må tilbakeføres til praksisen for å forandre verden. De må brukes på ny i praksisen i produksjonen, den revolusjonære klassekampen og den revolusjonære nasjonale kampen og i praksisen i vitenskapelige eksperimenter. Dette er prosessen med å prøve og utvikle teorien, fortsettelsen av hele erkjennelsesprosessen.” 

De kanadiske kameratene tar rett og slett til orde for en enkel “fra praksis til praksis”-syklus, uten å gå veien om rasjonell kunnskap. Rasjonell kunnskap kan ikke skilles fra det å definere og å syntetisere, det å evaluere og avgrense. Kanadierne opptrer som en gullgraver som går gjennom uendelige mengder elvesand, men uten å bruke noen sikt. Gullkorn forsvinner blant all sanden, og gullgraveren går slukøret hjem dag etter dag, uten å ha lyktes med noe annet enn å gjøre haugen med sand større.

Kameratene fra Ecuador skriver unilateralt, de skriver for seg selv, men vi har ingen problemer med å slutte oss til deres konklusjoner og støtte innholdet i deres artikkel. Vi anbefaler våre lesere å studere både teksten fra Canada og teksten fra Ecuador, for å få et bedre bilde av en side ved tolinjekampen som pågår i den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Sakene er på fransk og på spansk, men lar seg oversette til lesbart engelsk eller norsk via oversettelse på nett, så fremt at man er årvåken på potensielle oversetterfeil.

Kampen for å reorganisere den internasjonale kommunistiske bevegelsen under maoismens fane, er en kamp for å sette maoismen i kommandoen for verdensrevolusjonen. Det er en kamp for å rekonstituere eller konstituere kommunistiske partier og initiere folkekrig i hvert eneste land i verden, uten unntak. Dette er vår tids mest avgjørende spørsmål, og kan ikke reduseres til å skrive artikler eller til kvantitative målestokker, men alt dette inngår i kampens helhet, og det krever kommunistenes skarpe årvåkenhet, kritiske sans og uredde deltagelse.

Foren dere under maoismen!

Proletarer i alle land, foren dere!

Lenke:

Partido Comunista del Ecuador – Sol Rojo