Politisk økonomi: Førkapitalistiske samfunn

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

Vi publiserer herved en studietekst som er oversatt av Forlaget Røde Fane fra en lærebok i politisk økonomi fra revolusjonære Kina, ofte omtalt som “Shanghai-læreboka”.

Første og åttende kapittel fra boka er tilgjengelig her:

Studer litt politisk økonomi

Kapitalismens uhelbredelige sykdom

Introduksjon av Forlaget Røde Fane

Det er med stor glede at Forlaget Røde Fane kan publisere andre kapittel av boka Fundamentals of Political Economy (“Grunnleggende politisk økonomi”), ofte omtalt som “The Shanghai Textbook”. I lys av den kapitalistiske overproduksjonskrisa valgte vi den 3. april 2020 å gi ut kapittel åtte fra denne boka “Kapitalismens uhelbredelige sykdom”, som ble publisert på nett av Tjen Folket Media.

Også denne gang har vi hatt noen utfordringer under oversettelsen. Vi arbeider som revolusjonære og uten noen form for betaling eller profesjonsutdanning som oversettere. Vi oversetter dessuten fra en engelsk oversettelse, der vi ser en del problemer med oversettelsen. Vi tar helt og fullt ansvar for eventuelle feil i den norske teksten og ber lesere være bevisste og på vakt når de leser.

Boka er utgitt av Shanghai Folkepresse, i kulturrevolusjonenes stormsenter Shanghai. I 1967 blei Shanghaikommunen skapt da revolusjonære arbeidere styrtet byens gamle partikomité, som var full av korrupte byråkrater som hadde slått inn på den kapitalistiske veien under. Dette skjedde i den såkalte januarstormen i Shanghai i 1967, og den var startskuddet for en rekke liknende maktovertakelser i hele Kina. 

Shanghaikommunen blei etterfulgt av Den revolusjonære komiteen i Shanghai. Opprettelsen av denne er regnet som et høydepunkt i Den store proletariske kulturrevolusjonen. Boka er lagd for studenter som skulle ut på landsbygda for å arbeide under kulturrevolusjonen ei grunnleggende forståelse i politisk økonomi. Boka er også et fantastisk verktøy for studier for enhver norsk revolusjonær som ønsker å studere litt politisk økonomi. På slutten av kapittelet så blir det gitt henvisninger til klassiske tekster for videre studier, samt diskusjonsspørsmål som gjør at kapittelet funker bra i en studiegruppe. 

Etter at Deng Xiaoping og kapitalistvandrerne ranet til seg makta i 1976-1978, hvor de arresterte eller myrdet de revolusjonære lederne i Kina, blei boka bannlyst. Det ville derfor vært av stor historisk betydning å etterhvert gi ut resten av boka, som gir et syn på politisk økonomi som er veiledet av formann Maos lære, noe vi finner få andre steder. Vi håper å få utgitt flere kapitler i løpet av 2021. Om lesere vil bidra til oversettelsen ønsker vi dette velkommen, og ber dere ta kontakt med oss via Tjen Folket Media.

Forlaget Røde Fane

Mars 2021

Sosiale og økonomiske systemer forut for kapitalismen

Produksjonsforholdene i primitive, slavebaserte og føydale samfunn

Det primitive samfunnet, slavesamfunnet og det føydale samfunnet utgjør de tre samfunnssystemene som gikk forut for kapitalismen. Å forstå avskaffelsen og erstatningen av produksjonsforholdene i disse samfunnene, hjelper oss å forstå produksjonsforholdenes historiske utviklingsprosess i menneskesamfunnet. Det er særlig viktig for forståelsen av de kapitalistiske produksjonsforholdenes opphav og utvikling, og de historiske lovene som bestemmer deres uunngåelige utskiftelse med sosialistiske produksjonsforhold.

Den primitive kommunen etablerte de tidligste produksjonsforholdene i menneskets historie

Arbeid skapte mennesket

Det primitive samfunnet startet med løsrivelsen av mennesket fra dyreverden. Menneskesamfunnene oppsto samtidig med menneskets fremvekst. Med mennesket begynte det første kapittelet i menneskets historie.

Menneskesamfunnets historie er omtrent én million år lang.* Menneskets forfedre var en type høyt utviklet apemenneske. Hvordan utviklet apemennesket seg til menneske? Nøkkelen ligger i arbeidet. Arbeid begynte med tilvirkning av redskaper. I prosessen fra apemenneske til menneske, ble naturlige gjenstander omformet til anvendelige redskaper. Kanskje var det så enkelt som å slå én stein mot en annen for å lage steinkniver og økser, eller å omforme greiner til enkle redskaper, men en enorm revolusjon fant sted. Mennesket løsrev seg selv fra dyreverden og kunne støtte seg på sine egne hender for å lage redskaper for omformingen og erobringen av naturen. Akkurat slik som Engels sa: Arbeid “er den første grunnleggende betingelsen for all menneskelig eksistens, og dette i så stor grad at vi i en viss forstand må si at arbeid skapte mennesket selv.”(1) Gjennom arbeidets langstrakte prosess lærte mennesket seg hvordan man lager steinredskaper og hvordan man jakter og fisker. Det fant opp piler og buer. Særlig viktig var oppdagelsen og bruken av ild. Dette økte menneskets kraft til å erobre og omforme naturen betraktelig. Denne prestasjonen ble høyt verdsatt av Engels. Han sa: “til tross for den gigantiske frigjørende revolusjonen i den sosiale verden som dampmotoren gjennomfører, og som fortsatt ikke er halvveis fullført, er det hevet over enhver tvil at frambringelsen av ild gjennom friksjon har hatt en enda større effekt på menneskehetens frigjøring. For frambringelsen av ild gjennom friksjon ga mennesket for første gang kontroll over én av naturkreftene, og løsrev det dermed for all ettertid fra dyreriket.”(2) Fra og med dette tidspunktet gjorde menneskesamfunnet sin formelle inntreden på denne jorden.

Produksjonsvirksomhet utført etter menneskets separasjon fra dyreverden, var fra begynnelsen av en type sosial og gruppebasert virksomhet. “I et klasseløst samfunn gjør alle mennesker, som samfunnsmedlemmer, en felles innsats sammen med de andre samfunnsmedlemmene. De går inn i bestemte produksjonsforhold sammen, og er med i produksjonen for å dekke menneskenes materielle behov.”(3) Da den menneskelige sosiale historiens sceneteppe ble trukket opp, var produksjonsforholdene den primitive kommunens produksjonsforhold, og de var de første produksjonsforholdene i menneskenes historie.

Grunnlaget for den primitive kommunens produksjonsforhold, var klankommunalt eierskap

Den grunnleggende sosiale og økonomiske organiseringen i det primitive samfunnet, var foreningen av klankommunen på grunnlag av slektskap med arbeid som formål. Klankommunalt eierskap var en primitiv form for kollektivt eierskap. Jord og andre produksjonsmidler ble eid av alle av kommunens medlemmer. På grunn av de primitive steinknivene, øksene, spydene, buene og pilene som ble brukt, var det på den tiden kun gjennom kollektivt arbeid at de store naturkreftene kunne erobres. Individuelt eierskap av produksjonsmidlene var derfor ikke mulig. Dette klankommunale eierskapssystemet var den eneste formen som ble tatt i bruk på produktivkreftenes lave trinn. Produksjonsmidlene som var kollektivt eid av klankommunen, inkluderte produksjonsredskaper, jord, skoger, elver og husdyr. Våpen, piler og buer ble båret og brukt av individer.

I det primitive samfunnet deltok alle arbeidsføre medlemmer i produktivt arbeid. De tok i bruk en naturlig arbeidsdeling basert på kjønn og alder.** Menn gikk på jakt, gamle menn lagde redskaper, kvinner sanket planter, utførte husarbeid, og deltok i primitivt jordbruk. Barn assisterte kvinnene med arbeidet. Mellommenneskelige forhold var primitive samarbeidsforhold.

Under forholdene med klankommunalt eierskap og kollektivt arbeid, ble produkter delt likt. På grunn av produktivkreftenes lave nivå på den tida, holdt bare produktene som ble fremskaffet av arbeidet til å opprettholde et livsopphold på minimumsnivå med lite til overs. Hadde ikke fordelingen vært lik, ville noen av klanens medlemmer sultet eller klanen kunne ha gått i oppløsning.

Den økonomiske basisen i det primitive samfunnet produserte også dens samsvarende overbygning. Det primitive samfunnet løp suksessivt gjennom det matriarkalske og patriarkalske klanstadiet. Dannelsen av den matriarkalske klanen var resultatet av de viktige posisjonene kvinnene hadde i de produktive virksomhetene. På den tida var kvinner hovedsakelig opptatt med primitivt jordbruk og menn med jakt. Men jakten var mer sesongbasert og dens resultater var uforutsigbare. Jordbruk var en mer pålitelig kilde til livsoppholdsmidler. Derfor utviklet det sosiale livet seg rundt kvinnen. Med produktivkreftenes utvikling gikk jordbruket videre fra sin primitive form, og husdyrhold ble separert fra jordbruk. Mennenes viktighet i produksjonsvirksomheter økte. Med overgangen fra gruppeekteskap med kvinnene som senter, til én-til-én-ekteskap, ble kvinnenes posisjoner gjort mer underordnet, hvilket pekte fram mot den patriarkalske klanen.

Klanrådet, som bestod av alle de voksne medlemmene av klanen, var det høyeste maktorganet i klankommunen. Klanrådet valgte klanhøvdingen og i krigstid militære ledere, og drøftet og fattet beslutninger i alle viktige saker. [Lewis H.] Morgan, en amerikansk vitenskapsmann, beskrev i verket Ancient Society de amerikanske urfolkenes klankommune slik: “Alle medlemmene var frie personer og var forpliktet til å beskytte hverandres frihet. Hver og én hadde like rettigheter. Ikke engang klanhøvdingen eller militære ledere kunne be om noen fortrinnsrettigheter. De var landsmenn basert på blodsbånd.” Denne klans-overbygningen var avgjørende for konsolideringen og utviklingen av klanens økonomiske basis og for produktivkreftenes fremskritt på den tiden.

Formann Mao påpeker: “Det kinesiske folket (her sikter vi først og fremst til han-folket) har utvikla seg på tilsvarende måte som mange andre nasjoner på jorda. Det levde mange tusen år i klasseløse primitive fellesskap.”(4) Samfunnet forbundet med “Peking-mannen” som ble oppdaget i Zhoukoudian nær Beijing, representerte det kinesiske primitive samfunnets tidligste stadium. Mange gamle funnsteder og kulturelle relikvier fra de primitive samfunnene som har blitt oppdaget i mange områder i Kina, beviser at matriarkalske klanstammer en gang eksisterte i den sentrale regionen langs Huangelva og strakk seg til Indre Mongolia, Heilongjiang, Xinjiang, Tibet, Guangxi, Sichuan og Yunnan. For omlag fem tusen år siden  ble stammene langs Huangelva og Chang Jiang-elvebassenget gradvis til patriarkalske klankommuner. Før Xia-dynasitet i Kina, eksisterte det primitive samfunnet i flere hundre tusen år.

Historiske kjensgjerninger forteller oss at det primitive samfunnet ikke hadde noen privat eiendom, klasser, klasseutbytting eller klasseundertrykking. De tilbakeviser på det sterkeste feilslutningen at privateiendom og klasser har vært med oss i uminnelige tider.

Fremveksten av privateiendom ledet til den primitive kommunens sammenbrudd

Gjennom det primitive samfunnets utviklingsløp, med utviklingen av produktivkreftene, oppsto sosial arbeidsdeling. I begynnelsen var husdyrhold separert fra jordbruk. Noen stammer var spesialisert på husdyrhold. Andre stammer var spesialisert på jordbruk. Dette var den første store sosiale arbeidsdelingen. Senere ble håndverksvirksomhet separert fra jordbruk. Dette var den andre store arbeidsdelingen. Mot slutten av det primitive samfunnet ble jernet oppdaget. Fremveksten av jern symboliserte menneskesamfunnets fremskritt til et høyere stadium. Men det innvarslet også det primitive samfunnets sammenbruddet. Med den separate fremveksten av jordbruk, husdyrhold og håndverksvirksomheter, dukket også produksjonen med bytte som formål opp, nemlig vareproduksjon.

Med produktivkreftenes kontinuerlige utvikling, ble noe overskudd tilgjengelig etter vedlikeholdelsen av det grunnleggende livsoppholdet. De to store arbeidsdelingene økte arbeidsproduktiviteten og fremmet jordbrukets, husdyrholdets og håndverkvirksomhetens utvikling. Overskuddsproduktene og den sosiale velstanden økte. Under disse forholdene oppsto muligheten til at noen folk kunne ekspropriere produktene av arbeidet til andre folk. Med utvidelsen av byttehandelen oppsto på den andre siden også muligheten for at klanhøvdingen gradvis kunne konvertere kommuneeiendom til sin egen private eiendom. Bruken av metallredskaper – særlig jernøkser, jernhakker og jernploger – økte arbeidsproduktiviteten betraktelig og skapte forholdene for produksjon med individualhusholdningen som grunnlag. Den opprinnelige kollektive produksjonen basert på klanen ble gradvis oppløst i individuell produksjon basert på husholdningen. Produksjonen forandret seg fra å være et kollektivt til et privat anliggende. Også produksjonsmidlene og produktene ble til privateiendom. Deretter ble også jord som tidligere var kollektivt eid men tildelt enkelthusholdninger, overført til private hender. Privateierskapet vokste fram og den primitive kommunen gikk i oppløsning.

Med privateierskapets fremvekst vokste det frem ulikhet i fordelingen av eiendom blant familiene. Klanhøvdingene brukte kontinuerlig deres makt til å konvertere kollektiv eiendom til deres private eiendom, og ble de rikeste husholdningene i klanen. Samtidig ble det ettersom velstanden til disse rike familiene økte og omfanget av deres utfoldelse utvidet seg, erfart manglende arbeidskraft. På den andre siden ble det med produktivkreftenes utvikling mulig og lønnsomt å bruke slavearbeid. Følgelig ble ikke krigsfanger lenger slaktet, men i stedet omgjort slaver. Senere ble også enkelte av klanens fattigfolk de rike familienes slaver. Menneskets utbytting av mennesket oppsto.

Med utviklingen av produksjonen og utvidelsen av byttehandelen oppsto den tredje store arbeidsdelingen. Det oppsto kjøpmenn som spesialiserte seg i varehandel. Med utviklingen av varehandelen ble penger til. Med fremveksten av penger engasjerte de rike familiene seg i åger, hvilket akselererte konsentrasjonen og den ujevne fordelingen av velstanden. Som resultat ble velstanden raskt konsentrert i hendene til noen få slaveeiere. På den andre siden tvang fattigdommen og konkursene de brede arbeidende massene inn i slaveri, og svulmet raskt opp slavenes rekker. Samfunnet ble dermed inndelt i klasser: slaveeierne og slavene. Disse to motstridende klassene gjorde deres første opptreden i menneskets historie. Med klassenes fremvekst utviklet det tidligere klanrådet seg fra å være samfunnets offentlige tjener til å være dets herre, og ble et redskap som slaveeierne brukte for å undertrykke slavene. Staten – maskineriet for den ene klassens undertrykking av den andre –  ble unnfanget på denne tida. Fra da av til i dag har “historien om alle samfunn fram til nå [vært] historien om klassekamper”.(5)

Slaveri var det tidligste utbyttingssystemet

Kjennetegnet på slavesamfunnets produksjonsforhold var slaveeiernes eieskap av produksjonsmidlene og av slaver

I slavesamfunnet eide ikke slaveeieren bare produksjonsmidlene men også slaver. Slaven var simpelthen et levende redskap under slaveeierens absolutte herredømme. Slaven var ikke bare utbyttet, men ble behandlet som et dyr, en offergjenstand og en vare. Han kunne til og med bli slaktet av sin eier. Slavearbeid var åpenlyst tvangsarbeid. Slaveeieren brukte rå makt for å få slaven til å arbeide og torturerte sine slaver uten å diskriminere. For å gjøre det enklere å fange flyktende slaver brennmerket slaveeieren slavene og satte dem i lenker. Slaveeieren brukte de mest bestialske metoder for å utvinne overskuddsarbeid og overskuddsprodukter fra slaven. Alle produkter produsert av slaven tilhørte slaveeieren. Slaven ble matet som et dyr – akkurat nok til å holde ham i live. Dette var altså produksjonsforholdene i slavesamfunnet.

Formann Mao påpeker at: «Det er gått om lag 4000 år sia de primitive fellesskapa brøt sammen og gikk over til å bli klassesamfunn, først i form av slavesamfunn og seinere føydalsamfunn.»(6) Kina utviklet seg etter Xia-dynastiet til et slavesamfunn. I Yin-dynastiet var både “chung-jen” og  “hsü-min» [“众人” og “畜民”: «massene»] slaver. Samtlige begravelsesfigurer av leire gravd ut i Yin-hsü (det forlatte stedet for Yin-dynastiets hovedstad, i nærheten av Hsiao-t’un-ts’un, An-yang i Henan-provinsen) bar håndjern. De mannlige figurene var satt i håndjern med hendene på ryggen og kvinnene med hendene foran. Disse reflekterte slavenes liv på denne tiden. Slaktingen av slaver var enda mer hårreisende. Ofte ofret slaveeieren sine slaver i offerseremonier. I enkelte seremonier under Yin-dynastiet ble over tusen folk drept. Fra gravsteder til slaveeiere i Yin-dynastiet ble slaver funnet begravd døde eller levende. De telte fra mer enn ti til flere hundre. Blant dem var både menn og kvinner, til og med barn. Det er ingen tvil om at slavesamfunnet eksisterte i Kina. 

Imidlertid spredte trotskister som Chen Boda feilslutningen om at det ikke var noe slavesamfunn i Kina, i et forgjeves forsøk på å negere den universelle sannheten i marxismens klassifisering av menneskesamfunnene, og på å skape bevis for deres feilslutning om at kommunisme ikke passet til kinesiske forhold. Dette er reaksjonært til det ekstreme og fullstendig fånyttes.

Klasseantagonisme ledet til motsigelsene mellom urbane og rurale områder, og mellom åndsarbeid og fysisk arbeid

Den tidligste oldtidsbyen dukket opp ved det primitive samfunnets slutt, og ble etablert i stammealliansens sentrale region med forsvar som formål. Etter dannelsen av slavesamfunnet og med utviklingen av jordbruk, håndverksindustri og varebytte, oppsto motsigelsen mellom by og landsbygd.

På denne tiden var industriprodukter håndverksprodukter. Byen var håndverksindustriens senter. Utviklingen av håndverksindustrien hang sammen med handelsutviklingen. Derfor var byen også senteret for handelsaktiviteter. I Kinas Yin-dynasti utviklet handelen seg rask. Handelsbyer vokste frem. Yin og shang [shang er det kinesiske ordet for handel] er ensbetydende, og Yin-dynastiet er også kjent som Shang-dynastiet. Nåtidens Yinxu var stedet for en ganske stor handelsby under Yin-dynastiet.

Slaveeierene etablerte en overbygning som korresponderte med slavesamfunnets økonomiske basis, og byen ble slavesamfunnets politiske senter. Slaveeierne viet særlig oppmerksomhet på å styrke statsmaskineriet i byen for å undertrykke slavenes opprør. Mange slaveeiere, store handelsfolk, ågermenn og byråkrater var konsentrert i byene, hvor de levde onde og ekstravagante liv. For å tilfredsstille sine behov for adspredelse tvang slaveeierne slavene til å bygge vakre palasser, templer, teatre og andre offentlige bygninger. Byen utviklet seg dermed gradvis til slavesamfunnets kulturelle senter.

Byen antok dermed en dominerende økonomisk, politisk og ideologisk rolle i slavesamfunnet, og skapte motsigelsen mellom byen og landsbygda. Motsigelsen mellom byen og landsbygda var et produkt av akutte klassemotsigelser. Den var kjennetegnet av urban utbytting av landsbygda.

I det primitive samfunnet deltok alle arbeidsføre folk i arbeid. Det var ingen spesialisering i åndsarbeid. I slavesamfunnet var situasjonen annerledes. Som resultat av den store mengden med overskuddsprodukter skapt av slavearbeid, var det mulig for slaveeierne å skille seg fra produksjonsarbeidet. På den tiden var deling mellom åndsarbeid og fysisk arbeid nødvendig og mulig. Denne delingen mellom åndsarbeid og fysisk arbeid var antagonistisk helt fra starten av. Det var den slaveeiende klassens privilegium å tilegne seg kulturell utdanning. “Den klassen, som har råderett over midla til materiell produksjon, disponerer også over midla til åndelig produksjon, slik at dermed også tankane hos gjennomsnittet av dei, som er frårøva midla til åndelig produksjon, er underkasta den.”(7) Den slaveeiende klassen prøvde så godt den kunne å spre feilslutningen om at “åndsarbeidere bør over andre mens de fysiske arbeiderne bør herskes over av andre”. Den brukte politikken, loven, filosofien og ideologien sin til eget beste fortrinn som redskaper for å herske over slavene og andre arbeidende masser, og for å konsolidere slaveeiernes diktatur.

Slavenes opprør fremskyndte slaveriets sammenbrudd

Slaveri var et uunngåelig stadium i menneskets historie. Dets fremvekst møtte de eksisterende produktivkreftenes behov. Under slaveriet ble ikke krigsfanger lenger slaktet i hopetall. De ble i stedet holdt i live for å arbeide. Dette hjalp til på utviklingen av produksjonen. Siden slaveeierne var i besittelse av store mengder produksjonsmidler og arbeidskraft, ble det mulig å organisere produksjon og samvirke i stor skala. Med bruk av metallredskaper utviklet jordbruk, husdyrhold og håndverskindustri seg raskt. Jordbruk ble samfunnsøkonomiens viktigste bestanddel. Hesten, bøffelen, sauen, kyllingen, hunden og grisen ble temmet. Ved hjelp av samvirkende innsats blant et stort antall håndverkere ble det støpt en rituelt bronsebeholder [ssu-mu-mao ta fang ting] som målte 110 cm i horisontal lengde, 77 cm i bredde, 137 cm i høyde, og med en vekt på 1400 jin [700 kg, o.a.], med detaljert blomsterdesign. Med det eksemplet kan vi antyde den avanserte produksjonsevnen og arbeidsutførelsen som allerede var nådd på den tida.

Slavesamfunnets produksjonsforhold fremmet til en viss grad produktivkreftenes utvikling. Men for videreutviklingen av produktivkreftene legemliggjorde disse produksjonsforholdene iboende motsigelser. Disse motsigelsene ble mer akutte ettersom produktivkreftene utviklet seg. De brede slavemassene holdt ikke lenger ut slaveeiernes bestialske utbytting og undertrykking. De jobbet saktere, rømte avgårde i store antall og ødela produksjonsredskaper med vilje. Med den ene hånden økte slaveeierne deres undertrykking, hvilket førte til massive antall tidlige dødsfall blant slavene. Med den andre hånden erstattet de verktøy med tunge verktøy som ikke var like enkle å misbruke. Dermed ble utviklingen av produktivkreftene begrenset. Begrensningen av produktivkreftenes utvikling var også et resultat av forakten som systemet skapte overfor fysisk arbeid. Småprodusenter som hadde gått konkurs foretrakk å vandre omkring heller enn å ta del i fysisk arbeid. Alle disse tingene viste at slaveriets produksjonsforhold allerede egnet seg dårlig for produktivkreftenes utvikling. Dets utslettelse var like uunngåelig som dets fremvekst.

Mot slavesamfunnets slutt sprang føydale produksjonsforhold frem. Slavestatens eierskap av jord var basisen for slavesamfunnets produksjonsforhold. I Yin-Zhou-perioden i Kina var formen for statlig eierskap jǐngtián [brønnfelter]***. All jord innenfor rammene til jǐngtiánet var kalt “fellesmark.” Denne “fellesmarka” og slavene sto til de største slaveeiernes disposisjon – de føydale fyrstene, adelen og de statlige tjenestemennene utpekt av Himmelens sønn [keiseren, o.a]. Med utviklingen av produktivkreftene forsøkte enkelte slaveeiere sitt beste på å tvinge slavene til å dyrke store mengder “privatmark”, for på den måten å utbytte mer overskuddsarbeid. Med utvidelsen av “privatmarken” ble systemet med “fellesmark” motarbeidet. På denne tiden dukket godseierklassen opp. De sto i spissen for “avskaffelsen av jǐngtián og rivingen av forhøyede stier mellom jordene [brukt som grenser]”. Slavene ble gradvis livegne. Spirene til de føydale produksjonsforholdene blomstret.

Hovedklassene i slavesamfunnet var den selveiende klassen og slavene. Utenfor disse to klassene var de frie bøndene og håndverkerne. Slavene var på bunnen av den sosiale lagdelingen og var underlagt slaveeiernes mest brutale utbytting og undertrykking. Gjennom hele slaveriets periode var det voldelig klassekamp mellom slavene og slaveeierne. Med vår- og høstannalenes tid i Kina så man overgangen fra slaveri til føydalisme. En slaveleder med navn Chih ledet 9 000 folk som herjet over landet og invaderte herskerne. Slaveopprør var en alvorlig utfordrer til den slaveeiende klassens herredømme. I flere av verdens land var slaveoppstand temaet i mange heltedikt. I den romerske perioden ledet eksempelvis Spartakus det største opprøret med 120 000 deltakere. Dette opprøret rystet hele Romerriket til sitt fundament. Voldelige slaveopprør rettet alvorlige slag mot slaveeiernes politiske makt og framskyndte slaveriets sammenbrudd. Mens slaveriet gikk i oppløsning modnet gradvis de føydale produksjonsforholdene. De nylig fremvoksende godseierne, som representerte de føydale produksjonsforholdene, brukte det arbeidende folkets makt til å styrte slaveeiernes herredømme og etablerte en regjering av godseiere. Føydalisme erstattet til slutt slaveriet.

Erstatningen av slaveri med føydalisme var historisk uunngåelig. Under tiden med de store epokegjørende sosiale forandringene i Kina, gikk den reaksjonære forsvareren av slavesystemet Konfutse, hardnakket imot samtlige sosiale reformer, og betraktet endringene i produksjonsforholdene som “store onder”. Han gikk bestemt imot alle reformtiltakene som de nye føydalherrene utførte, argumenterte for gjenoppretting av det gamle slavesystemet og håpte forgjeves på å redde den vaklende sosiale orden. Men det hele var over. Hans bestrebelser representerte den nytteløse kampen for en døende sak.

Føydalisme er et annet undertrykkende system basert på klassekonflikter

Føydalt jordeierskap er føydalsamfunnets økonomiske basis

Produksjonsforholdene i føydalsamfunnet var basert på godseierklassens jordeierskap og deres nesten fullstendige kontroll av de livegne. Godseierne eide mesteparten av jorden. Bøndene og de livegne eide lite eller ingen jord. De var avhengige av å drive jordbruk på godseierens land for å tjene til livets opphold. På denne måten var de lenket til det føydale jordsystemet. De mistet sin personlige frihet og ble underlagt godseierens bestialske utbytting og undertrykking.

Hovedmetoden som godseieren brukte for å utbytte bøndene var innkreving av føydal leie av jorden som ble leid til dem. Det var tre former for føydalrente: arbeidsrente, produktrente og pengerente.

Arbeidsrente var utbredt i den tidlige perioden i føydalsamfunnet. Arbeidsrenten besto i at bøndene brukte sine egne redskaper og jobbet på godseierens jord til bestemte tider. Bøndene kunne bare jobbe på egen jord etter at de hadde jobbet for godseieren. Under denne typen jordrente var forholdet mellom utbytteren og den utbyttede nokså entydig. Produktet fra jorda som bøndene eide, tilhørte dem. Produktene fra arbeidet utført av bøndene på godseierens land, tilhørte helt og fullt godseieren. Bøndene var naturligvis ikke entusiastiske over slikt arbeid. Godseieren var høyst klar over denne holdningsforskjellen. For å få bøndene til å jobbe hardt på jorden som ble driftet av godseieren, hadde sistnevnte ansatt et antall formenn for å håndheve streng disiplin. Under et slikt rentesystem var derfor forholdet mellom undertrykkeren og den undertrykte, den herskende og herskede, nokså åpenbart. I føydalismens tidlige periode var produktivkreftene nokså svake. Godseieren kunne ikke ha ekspropriert merarbeid fra bøndene om han ikke hadde støttet seg på direkte tvang. Denne typen føydalrente ble møtt med voldelig motstand fra bøndene.

Senere, drevet frem av produktivkreftenes utvikling, samt av et ønske om større utbytting og mindre synliggjøring av deres utbyttende hensikt, tok godseieren i bruk produktrenten som erstatning for arbeidsrenten. Under produktrenten jobbet ikke bonden lenger under godseierens oppsyn. Han trengte ikke å jobbe på jorda som godseieren driftet. Bonden kunne styre alt eget arbeid. Men han måtte overlevere overskuddsprodukter som rente til godseieren med bestemte mellomrom. Sammenlignet med arbeidsrenten var produktrenten instrumentell for til en viss grad å forbedre den tekniske kunnskapen og arbeidsproduktiviteten. Men produktrenten utgjorde ofte 50 prosent, eller til og med 70 til 80 prosent av bøndenes innhøstinger. For å vedlikeholde livsoppholdet på et minimumsnivå måtte bøndene utvide arbeidstiden og øke arbeidsintensiteten sin. Selv da klarte ikke bøndene å leve et liv særlig langt over ekstrem fattigdom.

Pengerenten dukket opp sent i føydalsamfunnet. Produktivkreftene var da på et mye høyere nivå enn før. Forholdene mellom penger og varer var utviklet bredt. For å tilfredsstille sine mangslungne behov for et luksuriøst og ekstravagant liv, trengte godseieren stadig mer penger. Under disse omstendighetene dukket pengerenten opp. Under pengerenten solgte bøndene produktene sine på markedet i bytte for penger til å betale leie. Bøndene ble dermed ikke bare utbyttet av godseierne, men også av handelsmellommenn. Når innhøstingen var god, trykket kjøpmennene prisene ned for å vri hver dråpe med svette og blod fra bøndene. Som resultat ble bøndenes livsopphold enda mer ynkelig, og de var jevnlig på randen av konkurs.

I føydalsamfunnet var de brede bondemassene utbyttet gjennom føydalrente. De måtte også betale tunge skatter til føydalstaten og var gjenstand for ågermennenes utbytting. Godseierne konspirerte sammen med byråkratene og hæren om å plyndre bøndenes jord, stjele deres velstand og tvinge de til å utføre ufrivillig, ubetalt arbeid. De brede bondemassene var gjenstand for alle mulige former for ekstra-økonomisk utbytting.

Bondeopprør reflekterte de stadig mer akutte klassemotsigelsene i føydalsamfunnet

Erstatningen av slavesamfunnet med føydalsamfunnet var et skritt fremover i historien. De føydale produksjonsforholdene bidro til å fremme produktivkreftene på føydalsamfunnets tidlige stadium. Teknikker for jordbruksproduksjon ble forhøyet og redskaper forbedret. Bruken av jerninstrumenter til produksjon ble utbredt, både mangfoldet i og mengden av avlinger ble økt, og håndverksindustrien blomstret. I de stridende staters tid i Kina ble det bygget storskala vannbeskyttelsesprosjekter, som Tu-chiang-diken i Sichuan-provinsen. Etter ytterligere utbygging og vedlikehold under forskjellige dynastier tjener Tu-chiang-diken fortsatt i dag et svært nyttig formål. Saltbaking, metallurgi, silkevarer, spinning og veving, porselen og keramikk, og broderi, ble nokså velutviklet i Kinas føydalsamfunn. Kompasset, kruttet, papiret og blokktrykkingen ble funnet opp svært tidlig.

Imidlertid var produksjonen under de føydale produksjonsforholdene grunnleggende sett småskalaproduksjon på husholdningsbasis. Denne småskalaproduksjonen bidro ikke til produktivkreftenes videreutvikling. De brede bondemassene var under de føydale produksjonsforholdene særlig gjenstand for bestialsk utbytting og undertrykking, med få muligheter for å utvikle produksjonen. Motsigelsene mellom de føydale produksjonsforholdene og produktivkreftene ble reflektert som klassemotsigelser mellom godseieren og bonden. Dette var den hovedsakelige motsigelsen i føydalsamfunnet. Den høyeste manifestasjonen av denne motsigelsen var de brede bondemassenes væpnede opprør for å motsette seg godseierens herredømme. Disse opprørene og kampene var karakteristisk for hele den føydale perioden. Rundt 200 fvt., rett etter Qin Shi Huangdi forente Kina og etablerte det første føydale diktaturet, eksploderte det første store bondeopprøret i Kinas historie – opprøret ledet av Chen Sheng og Wu Guang.  Etter det ble det gjennom de mer enn to tusen årene før Taipingopprøret ved midten av det nittende århundret registrert flere hundre små og store bondeopprør og revolusjonære bondekriger. Omfanget og antallet av bondeoppstander i den kinesiske historien satte verdensrekorder. “Klassekampene som bøndene førte, bondeopprøra og bondekrigene, var den virkelige drivkrafta i den historiske utviklinga av det kinesiske føydalsamfunnet. Alle de større bondeopprøra og krigene var nemlig et slag mot det sittende føydale regimet. Dermed ga de, i større eller mindre grad, støtet til at produktivkreftene i samfunnet utvikla seg videre.»(8) Imidlertid tilskrev renegater som Chen Boda de samfunnsmessige produktivkreftenes utvikling til “konsesjoner” gjort av den føydale herskerklassen. Dette går imot historiske fakta. Gjennom historien ga aldri godseierne noen konsesjoner til bondeopprør. De tydde alltid til blodtørstig undertrykking, motangrep og lureri, men aldri til “konsesjoner.” Renegaten Chen Bodas teori om “konsesjoner” var ene og alene et forsøk på å forskjønne godseierne.

Utviklingen av vareøkonomi og primitiv akkumulasjon fødte og fremmet kapitalistiske produksjonsforhold

Sent i den føydale perioden, med vareøkonomiens videreutvikling, oppsto kapitalistiske produksjonsforhold.

Enkel vareproduksjon i føydalsamfunnet var basert på privat eierskap og individuelt arbeid. Formålet med produksjonen var byttehandel. Små vareprodusenter måtte selge produktene sine på markedet. Men siden hver vareprodusent hadde ulike produksjonsforhold, ferdigheter og ulik arbeidsintensitet, varierte også arbeidet som ble brukt på hver varetype. På den andre siden ble like varer solgt til den samme prisen. Dette utgjorde en motsigelse. Med utviklingen av denne motsigelsen, blomstret et lite antall små vareprodusenter med bedre forhold. Men flertallet av små vareprodusenter med dårligere produksjonsforhold ble stadig fattigere. De enkle vareprodusentene ble dermed polariserte.

I føydalsamfunnet ble håndverkslaug ofte stiftet for å forhindre konkurranse mellom håndverkere i samme bransje eller fra håndverkere fra andre områder eller bransjer. Laugsmedlemmene måtte adlyde laugsregelverket. I håndverkslauget var det mestre, svenner og lærlinger. Forholdet mellom mesteren, svennen og lærlingen var grunnleggende sett føydale med en viss utbytting. Disse laugene begrenset polariseringen mellom de små vareprodusentene. Men med utviklingen av en vareøkonomi ble enkelte relativt velstående mestre uvillig til å adlyde laugsregelverket. De økte antall svenner og lærlinger uten noen utskilling, forlenget arbeidstiden deres, forbedret produksjonsteknikker og forvandlet gradvis svennene og lærlingene sine til innleide håndlangere. Andre mestre, svenner og lærlinger som hadde gått konkurs ble gradvis med i lønnsarbeidernes rekker. På grunnlag av polariseringen dukket gradvis de kapitalistiske ansettelsesforholdene opp.

I polariseringsprosessen mellom de små vareprodusentene og fremveksten av kapitalistiske produksjonsforhold, spilte kommersiell kapital en viktig rolle. Kjøpmannen var opprinnelig mellommannen i varehandelen. Senere ble han en kontrakts-handelsmann som inngikk kontrakter på salg av vareprodusentenes produkter. Senere forsynte han småprodusentene med råmaterialer og til og med redskaper, som deretter skulle produsere produkter til fastsatte tider og av en viss kvalitet, kvantitet, type og spesifikasjon. Småvareprodusenten ble dermed fullstendig kontrollert av kjøpmannen og innleid på kontraktsbasis. Kjøpmannen selv ble en industriell kapitalist.

På landsbygda, under føydalsamfunnets sene periode og på grunn av vareøkonomiens utvikling, gikk godseierklassen gradvis over til pengerente. Dette forsterket daglig bøndenes avhengighet av markedene og fremskyndte deres polarisering. Flertallet av bøndene gikk konkurs og forfalt til innleide gårdsarbeidere. Noen få hevet seg opp til å bli rike bønder og ble senere jordbrukskapitalister.

De kapitalistiske produksjonsforholdene befestet seg dermed gradvis innenfor føydalsamfunnet. Med vareøkonomiens utvikling var frøene til de kapitalistiske produksjonsforholdene i Kinas sene føydalsamfunn i ferd med å spire. Uten innvirkning fra utenlandsk kapitalisme utviklet Kina seg gradvis til et kapitalistisk samfunn.

Etableringen av kapitalistiske produksjonsforhold innen føydalsamfunnet var nært forbundet med utviklingen av produktivkreftene. I begynnelsen ble håndverkernes små verksteder til store kapitalistiske verksteder. I disse verkstedene var håndarbeid fortsatt rådende. Men med mange arbeidere under en forent kapitalistisk kommando, ble enkelt samarbeid mulig, noe som skapte en ny produktivkraft. Senere utviklet det kapitalistiske, enkle samarbeidet seg til kapitalistisk fabrikk-håndverksindustri. Kjennetegnet på fabrikk-håndverksindustrien var arbeidsdelingen blant arbeidere som produserte den samme varen og hvor den enkelte spesialiserte seg i én prosess. Det forenklet arbeidsprosessen og forbedret arbeidsproduktiviteten gjennom å intensivere arbeidsinnsatsen. Det beredte også grunnen for erstatningen av håndarbeid med maskindrift.

Utviklingen av kapitalistiske produksjonsforhold var avhengig av to grunnleggende forhold: For det første måtte det være en stor gruppe eiendomsløse som kunne selge arbeidskraften sin fritt. For det andre måtte det være en forutgående akkumulasjon av en stor mengde økonomisk velstand. For å legge til rette for utviklingen av kapitalistiske produksjonsforhold, brukte borgerskapet vold for å skape disse to forholdene. Derfor var det i kapitalismens utvikling en primitiv akkumulasjonsprosess.

En viktig metode for primitiv akkumulasjon, var utbyttingen av bøndene. England, hvor de kapitalistiske produksjonsforholdene utviklet seg først, er et typisk eksempel. I løpet av de mer enn tre hundre årene fra 1470-årene til det tidlige nittende århundre, iverksatte den engelske herskerklassen “enclosure”-bevegelsen for å ta land fra bønder med makt. Den moderne industrien i England startet med ulltekstiler. Ullindustrien krevde store mengder ull, og presset dermed ullprisen opp. Hvor enn de kunne avle sau, gjerdet de store godseierne og gårdsoperatørene inn jorder for å berike seg på formuen. De tvangsfordrev bøndene fra deres jorder, rev og brant husene deres ned, og eksproprierte store mengder produksjonsmidler og livsoppholdsmidler. “Enclosure”-bevegelsen tvang et stort antall bønder til å forlate sine hjemsteder og vandre til fjerntliggende strøk for å tigge til sitt livsopphold. Etter dette kunngjorde den engelske herskerklassen diverse blodstenkte lover som forbød bøndene fra å loffe og tvang dem til å godta ansatt sysselsetting under harde kår.

Plyndringen av økonomisk velstand var en annen viktig metode for primitiv akkumulering. Det europeiske borgerskapet tydde til væpnede invasjoner av Asia, Afrika, Amerika og Australia for å etablere kolonisystemet. De iverksatte kommersiell krigføring og plyndret kolonienes materielle ressurser og økonomiske velstand for å samle kapital for å etablere storskala kapitalistisk produksjon.

Den primitive akkumuleringsprosessen var derfor en prosess for å tvinge gjennom separasjonen av direkteprodusentene fra deres produksjonsmidler, og konsentrere økonomisk velstand i kapitalistenes hender som kapital. Marx påpekte på dyptpløyende vis at “historien om denne ekspropriasjonen er nedtegnet i menneskehetens annaler med blod og ild”.(9) Den primitive akkumulasjonsprosessen viste med all tydelighet at kapitalistene ikke startet “på bar bakke”, men var helt og fullt avhengige av plyndring. “Kapitalen [blir] født dryppende av blod og skitt, fra topp til tå, fra alle porene.”(10)

Borgerlig revolusjon erklærte føydalismens kollaps 

Fødselen og utviklingen av de kapitalistiske produksjonsforholdene i føydalsamfunnet ble alvorlig begrenset av de føydale produksjonsforholdene og deres overbygning. De ble forhindret fra å anta en dominerende rolle i føydalsamfunnet fordi den føydale herskerklassen aldri ville trukket seg frivillig fra den historiske scenen. Herskerklassen brukte uunngåelig statsmaskineriet som sto i deres kontroll for å beskytte det utdaterte føydale systemet. Borgerskapet og de intellektuelle representantene for de kapitalistiske produksjonsforholdene kunngjorde de kapitalistiske produksjonsforholdene som “evighetens og fornuftens manifestasjoner” og “en evig naturlov”. De kjempet for såkalt “frihet, likhet og universell kjærlighet” og fordømte føydalismen i sine bestrebelser på å forberede den offentlige opinionen for borgerlig revolusjon for å styrte føydalismen. I den borgerlige revolusjonen var de hovedsakelige klassestyrkene bøndene, proletariatet og borgerskapet. Bøndene var hovedstyrken men ikke de nye produktivkreftenes representanter. Proletariatet hadde ikke skapt sin uavhengige, politiske styrke, så borgerskapet inntok ledelsen av den borgerlige revolusjonen.

I det gamle kina, som følge av at det var et halvføydalt og halvkolonialt samfunn, var borgerskapet inndelt i to leire. Den ene var byråkratborgerskapet. Det var avhengig av imperialismen. Sammen med godseierne representerte deres medlemmer de mest tilbakeliggende og mest reaksjonære produksjonsforholdene. De var angrepsmålet for den kinesiske, borgerlig-demokratiske revolusjonen. Den andre delen var det nasjonale borgerskapet. Det var på den ene siden utsatt for undertrykking og restriksjoner fra imperialismen og føydalismen, men var på den andre siden også tett forbundet med disse. Dette ble bestemmende for at det nasjonale borgerskapet under enkelte forhold ble en styrke på den demokratiske revolusjonens side. Men det var også svakt og ustabilt. “Historias dom er derfor at den borgerlig-demokratiske revolusjonen mot imperialisme og føydalisme i Kina er ei oppgave som ikke kan fullføres under ledelse av borgerskapet, men bare under ledelse av proletariatet.»(11)

Selv om den borgerlige revolusjonen var en revolusjon hvor én form for utbytting erstattet en annen, hadde denne revolusjonen også sine reverseringer. Gjennom revolusjonens løp var det akutte klassekamper som innebar den føydale klassens forsøk på restaurasjon og borgerskapets motstand mot restaurasjonene. England påbegynte sin borgerlige revolusjon i 1640. Først etter to interne kriger ble Karl I, en representant for stuartene, henrettet. I 1660 forsøkte Karl II, en annen representant for stuartene, på restaurasjon igjen. I 1688 inviterte det engelske borgerskapet fyrsten av Orange (Vilhelm III) fra Holland for å styrte Huset Stuart. Først da ble det borgerlige diktaturet stabilisert. I Frankrike, gjennom de 86 årene fra 1789 da den borgerlige revolusjonen eksploderte til 1875 da den tredje republikken ble dannet, var framskritt blandet med tilbakeskritt, republikker med monarkier, revolusjonær terror med antirevolusjonær terror, interne kriger med eksterne kriger, erobringer av fremmede land med fremmede lands erobringer, uten et øyeblikks fred og stabilitet. Like fullt, som følge av at det føydale systemet var råttent, klarte det likevel ikke å flykte fra sin utryddelse, uansett hvor hardt det forsøkte å kjempe. Erstatningen av føydalismen med kapitalismen var uunngåelig.

Viktige studiehenvisninger 

Marx og Engels, Det kommunistiske manifest.

Engels,  Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse.

Formann Mao, “Analyse av klassene i det kinesiske samfunnet”.

Formann Mao, “Den kinesiske revolusjonen og det kinesiske kommunistpartiet”, kapittel 1. 

Diskusjonsspørsmål

1. Hvordan oppsto privateierskapet, klassene og staten? 

2. Hvordan fortonet motsigelsene mellom produksjonsforholdene og produktivkreftene i slavesamfunnet og føydalsamfunnet seg i klassekampen? 

3. Hva var de hovedsakelige betingelsene for de kapitalistiske produksjonsforholdenes fødsel og utvikling? 

Noter 

____

Noter av Forlaget Røde Fane, 2021

* Denne boken ble opprinnelig gitt ut i 1974. Anslaget på én million år var på dette tidspunktet rimelig, men opplagt svært spekulativt, og er ikke mulig å forsvare ut fra dagens kunnskap. Oppsummeringen forøvrig står seg imidlertid svært godt. Eksempelvis viser studier av Lomekwi 3-funnstedet i dagens Kenya at tilvirkning og bruk av steinredskaper hos enkelte hominider har forutgått slekten Homo med mange hundre tusen år. (Se eks. Kivell, “Evidence in hand”, 2015, http://dx.doi.org/10.1098/rstb.2015.0105).

** At de primitive samfunnene tok i bruk forskjellige former for naturlig arbeidsdeling hovedsakelig basert på kjønn og alder, er ubestridelig. Imidlertid finnes ingen belegg hos de marxistiske klassikerne for å framstille det primitive samfunnets høyere, proto-patriarkalske stadium som representativt også for dets lavere og mellomste stadier, slik lærebokforfatterne her gjør. Hvordan arbeidsdelingen rent konkret ville fortonet seg i det primitive samfunnets lave og mellomste stadium, vet vi fortsatt i dag forbløffende lite om, av den enkle årsaken at det aldri har blitt viet seriøs, vitenskapelig forskning.

*** Brønnfeltsystemet var et system i oldtidens Kina for fellesbruken av jordstykker. Da det felles åkerbruket kom i stand i sentrale deler av Kina, ble landsbrukslandet gjerne inndelt i ni felter fordelt på tre rekker og tre rader. Av disse feltene var de ytre åtte beregnet for landbefolkningen, mens det sentrale feltet ble drevet for aristokraten, storbonden, føydalherren eller regjeringen.

____ 

Originale noter

1) Engels, «The Role of Labor in the Transformation of Apes into Man”, overs. av Forlaget Røde Fane basert på Marx and Engels: Collected Works, bd. 25, Lawrence & Wishart, 2010, s. 452.

2) Engels, Anti-Dühring, overs. av Forlaget Røde Fane basert på Marx and Engels: Collected Works, s. 106.

3) Mao Zedong, «Om praksis», Verker i utvalg, bd. 1, Oktober, 1978, s. 297.

4) Mao Zedong, «Den kinesiske revolusjonen og det kinesiske kommunistpartiet”, Verker i utvalg, bd. 2, Oktober, 1979, s. 297.

5) Marx og Engels, Det kommunistiske manifest, tidsskriftet Rødt, 2008, s. 12.

6) «Den kinesiske revolusjonen og det kinesiske kommunistpartiet”, s. 297.

7) Marx og Engels, Den tyske ideologien, nettutg. overs. av Terje Valen, lest 11.03.2021, http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/tyskid.pdf, s. 29.

8) «Den kinesiske revolusjonen og det kinesiske kommunistpartiet”, s. 299–300.

9) Marx, Kapitalen, første bok: “Kapitalens produksjonsprosess”, del 4, Oktober, 1983, s. 184. 

10) Ibid., s. 235.

11) Mao Zedong, «Oppgavene til det kinesiske kommunistpartiet i perioden med motstand mot Japan”, Verker i utvalg, bd. 1, Oktober, 1978, s. 274.