Formann Gonzalo om anførerskap

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

Dette er et utdrag av intervjuet med formann Gonzalo som den demokratiske avisa El Diario gjennomførte med ham i 1988, samme år som partiet vedtok enhetsgrunnlaget. Vi har oversatt dette utdraget fra en dansk oversettelse av intervjuet, som man kan finne hos de danske kameratene i Kommunistisk Bibliotek og i original form hos kameratene i Bandera Roja. Vi oppfordrer leserne til å lese hele intervjuet, da dette gir en innføring og forklaring til partiets enhetsgrunnlag, de fremste marxist-leninist-maoistiske dokumentene i vår tid.

EL DIARIO: Formann, nå bytter vi delvis tema. Dokumentene til kommunistpartiet sier at du er anfører for partiet og revolusjonen. Hva betyr dette, og hvordan står det i motsetning til den revisjonistiske tesen om personkulten?

FORMANN Gonzalo: Her må vi huske Lenins tese om spørsmålet om sammenhengen mellom anførere-parti-klasse-masser. Vi tror at revolusjonen, partiet, klassen, genererer anførere, genererer en gruppe anførere. Sånn har det vært i alle revolusjoner. Hvis vi f.eks. tenker på oktoberrevolusjonen, har vi Lenin, Stalin, Sverdlov og noen få navn til, en liten gruppe. Det samme med den kinesiske revolusjonen har vi også en liten gruppe anførere: Formann Mao Zedong og kameratene Kang Sheng, Jiang Qing, Zhang Chunqiao og andre. Slik er enhver revolusjon, så dette skjer også i vår revolusjon. Vi kan ikke være et unntak, for her gjelder det ikke ingen regel uten unntak, her handler det om oppfyllelse av lovmessigheter. Enhver prosess har derfor anførere, men den har én anfører som skiller seg ut fra de andre eller står i spissen for dem, og i henhold til omstendighetene, og vi ikke kan veie alle anførere med samme vekt: Marx er Marx, Lenin er Lenin, formann Mao er formann Mao og de er alle uerstattelige, ingen er like.

I vårt parti, i vår revolusjon og folkekrigen, har proletariatet også av historisk nødvendighet og tilfeldighet – i Engels’ forstand – generert en gruppe anførere. Det er en nødvendighet å generere anførere og en anfører, men hvem denne konkret blir bestemmes av tilfeldigheter, det vil si helheten av spesifikke omstendigheter som konkretiserer seg selv på et gitt sted og tidspunkt. Således er det også i vårt tilfelle generert et anførerskap. Det ble først anerkjent av partiet på den utvidede nasjonale konferansen i 1979. Men dette spørsmålet identifiserer utvetydig et grunnleggende problem som fortjener å bli fremhevet: det finnes ikke noe anførerskap som ikke er basert på en tenkning, uansett hvor utviklet denne tenkningen er.

At det er undertegnede som har blitt anfører for partiet og revolusjonen, har å gjøre med historisk nødvendighet og tilfeldighet, som resolusjonene sier, og selvfølgelig har det å gjøre med Gonzalos tenkning. Ingen vet hva revolusjonen og partiet kan få ut av hver av oss, og når det blir klart, er det eneste passende å ta på seg ansvaret.

Vi har beveget oss innenfor Lenins tese, som er rettferdig og korrekt. Personkulten er et revisjonistisk standpunkt. Allerede Lenin advarte oss mot problemet med fornektelse av anførerne, akkurat som han understreket behovet for at klassen, partiet og revolusjonen skulle generere sine egne ledere og gjøre ledere til anførere og anførere til anførerskap. Det er en forskjell som er verdt å understreke. Å være leder er en organisatorisk plikt, mens vi forstår anførere og et anførerskap som en anerkjennelse av autoritet i partiet og revolusjonen, ervervet og prøvd gjennom en lang kamp, vi forstår det som de som i teori og praksis viser seg i stand til å stå i spissen og veilede oss til fremgang og seier, for å oppnå vår klasses idealer.

Khrusjtsjov tok opp spørsmålet om personkulten for å bekjempe kamerat Stalin. Men som vi alle vet, var det et påskudd. I utgangspunktet var det for å bekjempe proletariatets diktatur. Selv i dag hever Gorbatsjov igjen personkulten, i likhet med de kinesiske revisjonistene Liu Shaoqi og Deng Xiaoping. Følgelig er det en revisjonistisk tese, som i hovedsak er et angrep på proletariatets diktatur og på anførerskap og anførerne for den revolusjonære prosessen generelt, for å halshugge denne. Hva sikter den konkret etter i vårt tilfelle? Å halshugge folkekrigen. Vi har foreløpig ikke proletariatets diktatur, men ny makt som utfolder seg i overensstemmelse med reglene for nydemokrati, med reglene for det felles diktaturet til arbeiderne, bøndene og de progressive. Så i vårt tilfelle er hovedmålet å gjennomføre en halshugging av folkekrigen. Reaksjonen og dens tjenere vet veldig godt hvorfor de gjør det, fordi det ikke er lett å frembringe anførere og anførerskap. Og en folkekrig som utvikler seg som den gjør i vårt land trenger anførere og anførerskap, noen som representerer og står i spissen for den, og for en gruppe som er i stand til å styre den, uten å vakle. Oppsummert er personkulten en ondsinnet revisjonistisk tese som ikke har noe å gjøre med vår oppfatning av anførere som er i overensstemmelse med leninismen.