En svært viktig politikk

EN SVÆRT VIKTIG POLITIKK¹

7. september 1942

Helt sia sentralkomiteen i partiet la fram politikken for «bedre væpna styrker og enklere forvaltning»[1], har partiorganisasjonene i mange anti-japanske baseområder satt denne politikken ut i livet, eller lagt planer for å gjøre det, i samsvar med direktivene fra sentralkomiteen. De ledende kameratene i grenseområdet mellom Shanxi, Hebei, Shandong og Henan har virkelig gitt seg i kast med dette arbeidet, og er et forbilde når det gjelder «bedre væpna styrker og enklere forvaltning». Men i noen baseområder har ikke kameratene gjort særlig alvorlige forsøk på det fordi de ikke har forstått denne politikken skikkelig. De forstår fortsatt ikke hvilket forhold denne politikken står i til den si­tuasjonen vi er oppe i nå, og til andre deler av partiets politikk, eller så ser de ikke på den som svært viktig. Denne saka er blitt drøfta flere ganger før i Frigjøringsbladet, og nå vil vi gjerne forklare den grundi­gere.

Alle de politiske linjene til partiet er retta inn på å slå de japanske inntrengerne. Fra og med det femte året har motstandskrigen faktisk gått inn i sitt siste stadium, stadiet med kamp for seieren. I dette sta­diet er situasjonen forskjellig fra det første og andre krigsåret, og også fra det tredje og fjerde. Et kjennetegn på det femte og sjette krigsåret er at det ligger svært store vansker foran oss, sjøl om seieren nærmer seg. Vi er med andre ord i «mørket før daggry», På dette stadiet har vi en slik situasjon i alle de landa som kjemper mot fascismen, og i hele Kina også. Det gjelder ikke bare i baseområdene til Den åttende rutear­méen og Den nye fjerde arméen, sjøl om situasjonen er mer skjerpa her. Vi strever hardt for å slå de japanske inntrengerne på to år. Det kommer til å bli to uhyre harde år, svært forskjellige fra de to første krigsåra og også fra det tredje og fjerde. Lederne for det revolusjonæ­re partiet og den revolusjonære hæren må være klar over disse sær­trekka på forhånd. Er de ikke det, kommer de rett og slett til å bli feid med av det som skjer, og da vil de ikke klare å sikre seieren uansett hvor mye de anstrenger seg. Da vil de til og med kunne sette revolusjo­nen i fare. Sjøl om situasjonen i de anti-japanske baseområdene bak fiendens linjer allerede er flere ganger vanskeligere enn før, er vanske­ne ennå ikke uoverkommelige. Dersom vi ikke fører en riktig politikk nå, kommer vanskene til å vokse over hodet på oss. Folk flest har lett for å dømme etter vilkåra slik de var før eller slik de er nå, og bli vil­leda til å tru at framtida ikke blir særlig annerledes. De er ikke i stand til å forutse at skipet kan støte på undervannsskjær, holde hodet kaldt og styre klar av disse skjæra. Hvilke undervannsskjær er det som lig­ger i skipsleia for motstandskrigen? Det er de uhyre alvorlige materielle vanskene i det siste stadiet av krigen. Sentralkomiteen i partiet har pekt på dem og oppfordra oss til å være på vakt og styre klar av dem. Man­ge av kameratene våre forstår dette allerede, men andre gjør det ikke, og det er den første hindringa vi må overvinne. Vi trenger enhet i mot­standskrigen, og enhet fører med seg vansker. Disse vanskene er politi­ske. Vi har vært ute for dem før, og vi kan komme ut for dem igjen i framtida. De siste fem åra har partiet vårt gjort en kjempeinnsats, og overvunnet dem litt etter litt. Parolen vår er å styrke enheten, og det må vi fortsette med å gjøre. Men det fins andre slags vansker, de mate­rielle vanskene. De kommer til å vokse og bli større og større. I dag tar noen kamerater lett på dette, og er ikke klar over hvordan situasjonen er. Derfor må vi få dem til å innse det. Alle kameratene i de anti-japanske baseområdene må skjønne at de materielle vanskene er nødt til å bli mer alvorlige fra nå av, at vi må overvinne dem, og at politik­ken med «bedre væpna styrker og enklere forvaltning» er et av de vik­tigste midlene for å gjøre det.

Hvorfor er politikken med bedre væpna styrker og enklere forvalt­ning viktig for å overvinne de materielle vanskene? Det er klart at den militære situasjonen i baseområdene i dag, og i enda større grad den si­tuasjonen vi kommer til å stå oppe i i framtida, krever at vi ikke klyn­ger oss til gamle synspunkter. Det veldige militærapparatet vårt var i samsvar med de forholda i hadde før. Situasjonen da tillot, og gjorde det nødvendig, at vi hadde dette apparatet. Men nå er det annerledes. Baseområdene har skrumpa inn, og de vil kanskje fortsette å skrumpe inn ei stund. Det er heva over tvil at vi ikke kan holde på det samme veldige militærapparatet som før. Det er allerede en motsigelse mellom militærapparatet vårt og den militære situasjonen, og den motsigelsen må vi løse. Målet til fienden er å skjerpe denne motsigelsen, og derfor fører han politikken med å «brenne alt, drepe alle, plyndre alt». Der­som vi beholder det veldige militærapparatet vårt, kommer vi til å gå rett i fella hans. Dersom vi skjærer ned på det og får bedre væpna styr­ker og enklere forvaltning, kommer militærapparatet vårt til å holde seg sterkt, sjøl om det blir mindre. Ved å løse denne motsigelsen som er av typen «stor fisk på grunt vann», og ved å tilpasse militærappara­tet vårt til den militære situasjonen, skal vi vise oss enda sterkere. Da kan vi slett ikke bli slått av fienden, men vi skal slå han til slutt. Det er derfor vi sier at politikken med «bedre væpna styrker og enklere for­valtning», som sentralkomiteen i partiet har lagt fram, er en svært vik­tig politikk.

Men menneskenes tanker har lett for å bli bundet av omstendigheter og vaner. Ikke en gang revolusjonære kan unngå det bestandig. Vi skapte sjøl dette veldige militærapparatet, og vi tenkte ikke over at vi sjøl skulle bli nødt til å skjære ned på det en dag. Nå som tida er inne til å gjøre det, kvier vi oss og syns det er svært vanskelig. Fienden kas­ter seg over oss med det veldige militærapparatet sitt, og hvordan kan vi da våge å skjære ned på vårt eget? Om vi gjør det, kommer vi til å føle at styrkene våre er for små til å hamle opp med fienden. Slike be­kymringer skyldes nettopp at en er bundet av omstendigheter og vaner. Når været endrer seg, blir det nødvendig å skifte klesdrakt. Det må vi gjøre hvert år når våren går over til sommer, sommeren til høst, høsten til vinter og vinteren til vår. Men på grunn av vanens makt er det noen som ikke gjør det til rett tid, og de blir sjuke. Forholda i baseområdene krever allerede nå at vi legger vekk vinterplagga og tar på oss sommerklær, slik at vi kan bevege oss lett og ledig i kampen mot fienden. Men vi er fortsatt tynga ned av tjukke klær, og helt uskikka til strid. Når det gjelder spørsmålet om hvordan vi kan hamle opp med det vel­dige militærapparatet til fienden, kan vi lære av eksempelet om hvor­dan apekongen ordna opp med prinsesse jernvifté. Prinsessa var en fryktinngytende demon, men apekongen skapte seg om til et bitte lite insekt, tok seg inn i magen hennes og overmanna henne.[2] Liu Tsung- yuans beskrivelse av «Eselet i Guizhou»[3] kan også gi oss verdifulle lærdommer. Et esel blei tatt med til Guizhou. Det så digert ut, og synet av det skremte en liten tiger. Men til slutt blei dette digre eselet spist opp av den vesle tigeren. Den åttende rutearméen og Den nye fjerde arméen er apekongen eller den vesle tigeren, og de er fullt i stand til å hamle opp med den japanske demonen eller eselet. Nå er det absolutt nødvendig for oss å gjøre noen forandringer og gjøre oss min­dre, men sterkere. Da blir vi uovervinnelige.

NOTER

1. Nå blir uttrykket «bedre væpna styrker og enklere forvaltning»’brukt i vid betyd­ning, og er ikke lenger begrensa til militære saker. Det antyder omlegging innafor orga­nisasjoner og i personell, og forenkling av forvaltning og arbeidsmetoder.

2. Historia om hvordan apekongen Sun Wu-kung skapte seg om til et bitte lite insekt og overvant prinsesse jernvifte står i den kinesiske romanen Hsi Yu Chi (Pilgrimsferd til Vesten), kapittel 59.

3. Liu Tsung-yuan (773—819) var en stor kinesisk forfatter under Tang-dynastiet. Bo­ka hans, Tre lignelser, inneholder «Eselet i Guizhou», som forteller om hvordan en ti­ger i Guizhou blei skremt da den så et esel for første gang. Men da tigeren oppdaga at eselet ikke kunne gjøre noe annet enn å skryte og sparke bakut, kasta den seg over eselet og åt det opp.

1. Kamerat Mao Zedong skreiv denne lederartikkelen for Frigjøringsbladet i Yen’an.