Om militarisering og reaksjonering i Norge i dag

Av redaksjonen i Tjen Folket Media.

Med tanke på høstens kommune- og fylkestingsvalg, er det svært relevant å vurdere situasjonen i det norske samfunnet. Denne teksten er basert på et dokument fra ledelsen i Kampkomiteen.

I essens viser situasjonen i dag at imperialismen, også i Norge, synger på siste verset, og at i dagens verden er det et blindspor å la seg inkorporere i valgsirkuset. Å stille til valg eller å bli med i valgkamper, er å bli integrert i et system i forråtnelse. Massene reiser seg overalt til kamp for sine rettigheter, slik vi nylig igjen har sett i Frankrike. Det er folkets kamp og revolusjon som er veien til sosialismen – ikke valgkamp.

I denne teksten skildres utviklingen av militarisering og reaksjonering i Norge i dag.

Militarisering og reaksjonering

Innenfor den situasjonen vi hittil har beskrevet (økonomisk, politisk og ideologisk), skjer en prosess hvor den norske staten og det norske samfunnet reaksjoneres og militariseres. Reaksjonering vil si at det er en reaksjonær tendens som hindrer fremskrittet og vil skru klokka tilbake. Militarisering vil si at militærapparatet styrker seg på bekostning av det sivile, og at sivilsamfunnet smelter mer og mer sammen med militærapparatet. Vi har påpekt at dette skjer innenfor kulturen, med veterandager og reklamekampanjer for militæret, men denne prosessen har opphav i økonomien og i politikken og statens prioriteringer.

Reaksjoneringen og militariseringen skjer innenfor en kontekst hvor de samme tendensene dominerer i Europa og verden forøvrig. Krigen mot Ukraina har skapt grunnlaget for et stort sprang i begge tendenser. Tysklands forbundskansler har sagt at krigen betyr et tidsskifte, og den tyske riksdagen har vedtatt å sette av 100 milliarder euro til opprustning. Norsk imperialisme er tungt involvert i krigen mot Ukraina, blant annet ved å sende våpen og gjennom den norske NATO-generalsekretæren Jens Stoltenberg. Krigen er brukt som motivasjon for at regjeringen har økt det allerede rekordstore forsvarsbudsjettet.

Den norske staten har sitt strategiske hovedfokus på nordområdene, det vil si Nordsjøen, Nordishavet, Arktis og Svalbard. I disse hav- og kystområdene, ligger Norges viktigste ressurser. Her er all olje og gass, og også fiskeri og oppdrett. Dermed er minst halvparten av norsk økonomi knyttet til disse områdene. Som nevnt er Norge nå den største leverandøren av gass til Tyskland, og disse områdene er svært viktige for de europeiske stormaktene Tyskland, Storbritannia og Frankrike. Dette viser seg konkret i felles militær aktivitet her. Videre er området strategisk svært viktig i rivaliseringen mellom USA-imperialismen og russisk imperialisme. Dette området er Russlands vei inn i Atlanterhavet. Russland har sin store nordflåte stasjonert i Murmansk, og denne opererer i og via nordområdene. Begge de to atomsupermaktene har sine ubåter med kjernefysiske våpen i nordområdene. Videre er området også potensielt viktig for kinesisk handel med Europa. Issmeltingen gjør at det åpner seg muligheter for direkteruter fra Kina og nordover til Europa. Dette vil forkorte transportveiene vesentlig. Dermed er nordområdene en av verdens strategiske nøkkelområder for verdens eneste supermakt og de imperialistiske stormaktene. Dette har blant annet kommet til uttrykk i USAs plan for mer militarisering av nordområdene, som heter «A blue Arctic». Dette området var viktig både under første og andre verdenskrig, samt under den såkalte «kalde krigen» mellom USA og Sovjet. Med issmeltingen, og med utvidelsene av olje- og gassvirksomhet, er området blitt viktigere.  

Den norske regjeringen kaller Norge for «NATO i nord». Men i tillegg til NATO utvikles et militært samarbeid med de andre nordiske landene, særlig Danmark, Sverige og Finland. Med Sverige og Finland har det norske forsvaret gått til anskaffelse av et felles uniformssystem. De gjør også andre felles innkjøp, de trener sammen og de utvikler systemer for å koordinere sine militærapparater. Videre er disse militærapparatene samkjørt innenfor Joint Expeditionary Force (JEF), under ledelse av britisk imperialisme. I Nord-Europa fungerer Storbritannia som USA-imperialismens høyre hånd. Dette skjer både i samarbeid og konkurranse med tysk imperialisme. JEF og Storbritannias aktivitet i Norden hindrer Tyskland i å ta ledelsen over militære samarbeid her, og dette er en del av USA-imperialismens langsiktige interesse som er å holde Tyskland tilbake. Som Kina har Tyskland langsiktige ambisjoner, uansett om de innrømmer det for seg selv eller ikke, om å utfordre USA-imperialismens posisjon som verdens eneste hegemoniske supermakt. Bombingen av Libya og de norske bidragene til okkupasjonen av Afghanistan, viser at Norge sammen med Danmark er USA-imperialismens viktigste allierte i Norden. Norge har historisk hatt et svært tett forbund med Storbritannia, siden selvstendigheten i 1905, mens Sverige har stått nærmere Tyskland.

Norsk imperialisme satser militært særlig på spesialstyrker. Disse har vært svært aktive i Afghanistan, og har blitt en slags «nisje» for det norske militæret. Her har de arbeidet med etterretning for USA, og sannsynligvis også attentater. Staten har også hatt et særlig fokus på «kontraterrorisme». En ny etterretningslov gjør det mulig for den militære etterretningstjenesten å masseovervåke det norske folket. Også Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) har fått utvida rettigheter til overvåking.   

Militariseringen av samfunnet tar blant annet form av at staten bruker heimevernet til sivile oppgaver, slik de gjorde under pandemien. Sivile og militære oppgaver blandes sammen, blant annet gjennom institusjoner som Nasjonal Sikkerhetsmyndighet (NSM), grunnlagt i 2003 etter 11. september-angrepet i 2001. Politiet og PST oppfordrer borgere om å tipse dem ved mistanke om «radikalisering», en oppfordring som også går særegent ut til norske elever. Gjennom øvelser og andre tiltak, gjøres militæret mer synlig i gatene. Gjennom kommunale «utekontakter» og andre tiltak, som hele tiden jobber sammen med politiet, drives såkalt «forebyggende arbeid» blant ungdom, som blant annet også har politiske dimensjoner. For eksempel har politiet besøkt skoler i Oslo for å «informere» elever om at SIAN-markeringer er lovlige og omfattes av ytringsfriheten. Kort sagt blir politi integrert med frivillige foreninger og kommunale instanser. Fritidstilbud og skoler blir samkjørt med politiet i arbeidernabolag, særlig hvor det bor mange innvandrere.

Kort oppsummert: Liberale friheter og rettigheter undergraves systematisk med overvåking og med at skillet mellom sivilsamfunnet, statsapparatet generelt, og spesielt politiet og militæret, viskes ut. Staten bruker mer og mer ressurser på opprustning, og militærapparatet samkjøres mer og mer med andre imperialister, hovedsakelig USA-imperialismen, og dernest Storbritannia og de andre nordiske landene. Norsk imperialisme er særdeles virksomme i utlandet, og norske spesialstyrker har nå en base i Jordan, et land plassert mellom Palestina og Irak. Dette etter 20 år med virksomhet i Afghanistan, hvor til sammen 10.000 norske soldater har tjenestegjort. Forsvarsbudsjettet øker, heimevernet skal satse mer på «kontraterrorisme» og overvåkingen bygges ut. Tendensen til militarisering av samfunnet er dermed tydelig.

Les også: