Klassenstandpunkt: Maoisme – hva det er og hva det ikke er

Av redaksjonen i Tjen Folket Media.

Våre kamerater i danske Socialistisk Revolution har publisert en oversettelse til dansk under tittelen «Maoisme – hva det er og hva det ikke er», av to tyske tekster. Vi anbefaler våre lesere å studere disse.

Dansk er svært nært norsk, og dermed skulle det ikke by på store utfordringer å lese oversettelsen selv. Tekstene er opprinnelig forfattet av våre kamerater i redaksjonen for det tyske tidsskriftet Klassenstandpunkt, og inngår i en polemikk med den hoxhaistiske gruppen Kommunisticher Aufbau (KA). Alle numre av Klassenstandpunkt er digitalisert og kan finnes på bloggen Rote Presse.

Våre danske kamerater skriver at artiklene er fra Klassenstandpunkt nummer 18 fra januar 2021, og at polemikken kretser rundt det internasjonale proletariatets ideologi og dens tre bestanddeler: marxistisk filosofi, marxistisk politisk økonomi og vitenskapelig sosialisme. De skriver at tekstene også tar for seg særskilte bemerkninger om den nydemokratiske revolusjonen og den store proletariske kulturrevolusjonen.

Partiet må rekonstitueres på grunnlag av ideologien

De tyske kameratene skriver at kritikken deres av en artikkel fra KA må forstås som en del av kampen for å forene de revolusjonære i Tyskland på et solid og krystallklart ideologisk grunnlag. Kameratene skriver at politiske partier, organisasjoner og grupper er uttrykk for klassekampen, og at kampen for å rekonstituere Tysklands Kommunistiske Parti ikke er et uttrykk for tilfeldigheter eller et genis personlige evner, men at det i essens uttrykker proletariatets krav om igjen å få sin fortropp. Et proletariat uten ledelse kan ikke organisere sin kamp, og revolusjonen er en umulighet uten sin generalstab, skriver kameratene. Derfor er hovedoppgaven for alle som vil tjene proletariatets interesser å forene seg og kjempe for denne saken.

Kameratene skriver også at det finnes andre klasser og sjikt av klasser som står i relativ opposisjon til finanskapitalen, og at småborgerskapet er en av disse. Denne vaklende klassen, skriver de, genererer også et vell av forskjellige former for politiske uttrykk. Sirklene på den «radikale venstresiden» tilhører disse, og har det til felles at de vil «bygge partiet nedenfra», gjennom å forene så mange sirkler som mulig i diverse enhetsprosesser, og at de avviser Lenins tese om å bygge partiet «ovenfra». Kameratene skriver at disse sirklene i dag ikke utgjør noen fiende av proletariatet i klassekampen i Tyskland, og at det er mulig og nødvendig å forene seg med flere av dem i en rekke særskilte kamper. Likevel tar kameratene til orde for at de småborgerlige sirkelenes opportunisme og revisjonisme må bekjempes med ideologisk kamp.

Kameratene tar til orde for å sette politikken i kommando og håndtere motsigelsene i folket korrekt, men også at man må forstå at vi ikke har partiet, og at det først er med seierrik utvikling av klassekampen i sin høyeste form, at partiet blir den anerkjente fortroppen. For å avansere kampen kreves en korrekt forståelse av fronten, en forståelse av at denne er et av revolusjonens tre verktøy, sammen med partiet og hæren, og at fronten må være under proletariatets absolutte hegemoni – det vil si under partiets udelte ledelse. Kameratene skriver at for konstruksjon av fronten kreves partiet, det rekonstituerte kommunistiske partiet, og den revolusjonære hæren under partiets absolutte ledelse. Uten disse, kan ikke fronten som er nødvendig for den sosialistiske revolusjonen, konstrueres. Partiet bygger fronten, den bygger ikke seg selv, konkluderer de. Dette er det strategiske perspektivet, skriver kameratene, men de understreker at det er en lang vei å gå før den revolusjonære bevegelsen kommer til et slikt stadium.

De skriver at det ikke kan være noen «allianse for rekonstitueringen av Tysklands Kommunistiske Parti» og at en slik allianse ville vært i henhold til de småborgerlige sirklenes antileninistiske kriterier. De skriver at tolinjekampen mellom de som på et eller annet vis hevder de arbeider for å rekonstituere partiet må fokusere på det ideologiske grunnlaget, fordi det er dette som avgjør partiets karakter. Kjernespørsmålet er, skriver de, hvilket standpunkt, hvilken oppfatning og hvilken metode man skal følge for å sikre at partiet svarer til utviklingen av det internasjonale proletariatets teori og praksis, og den proletariske verdensrevolusjonens behov.  

Til sist i innledningen fra redaksjonen, skriver de at en gruppe kamerater har skrevet tekstene, og at dette kan man se i form og innhold, og de insisterer på begrepet «rekonstituering» og ikke «rekonstruksjon» eller «konstruksjon» (tysk: aufbau, som i navnet «Kommunistischer Aufbau») fordi bare det kommunistiske partiet selv kan lede sin egen konstruksjon. Kameratene skriver at de ser det som en negasjon av Lenins prinsipper å påstå at en annen organisasjon kan «gjenoppbygge» eller «konstruere» partiet. Derfor handler spørsmålet om å rekonstituere partiet, som deretter leder sin egen konstruksjon.

Vi vil dvele litt ved dette poenget, da vi i år markerer 100-årsjubileet for Norges Kommunistiske Parti. Vårt parti ble konstituert 4. november 1923, som et marxist-leninistisk parti, et parti av en ny type. NKP ble konstituert som norsk seksjon av den kommunistiske internasjonale, og dermed som en avdeling av det internasjonale proletariatets organiserte krefter. Proletariatet har bare ett parti – på samme vis som det bare har én ideologi – og dermed gir det verken mening å skape et nytt parti eller å stifte dette partiet på nytt. Partiet er stiftet, det er konstituert, en historisk hendelse vi i år markerer, og man kan ikke konstituere noe som allerede er konstituert. Dermed er det en rekonstituering som står på agendaen, da partiet ble likvidert som kommunistisk parti, og det som i dag fortsatt anvender navnet, er et revisjonistparti. Å konstituere et annet og nytt «parti», vil ikke være det kommunistiske partiet, men en ny revisjonistisk og opportunistisk skapning. Å snakke om å skape «et kommunistisk parti» betyr implisitt at man aksepterer den småborgerlige forestillingen om at det kan være mange kommunistiske partier. Det ville blant annet bety å sementere splittelsen skapt av revisjonisme og opportunisme. Det ville være å gjøre en dyd ut av en uholdbar situasjon. Dette er vårt standpunkt, som ligger til grunn for at vi støtter kampen for å rekonstituere Norges Kommunistiske Parti, som et marxist-leninist-maoistisk parti.

Om maoismens utvikling, «-isme» og «tenkning»     

Så langt om introduksjonen til tekstene om maoisme. Når kameratene i Klassenstandpunkt så går over til kritikken av artikkelen fra KA, publisert i nummer 18 av tidsskriftet Kommunismus, omtaler de KA som sine venner. Her henviser de innledningsvis til sin egen artikkel «Folkekrig – den eneste veien til befrielse» og de presenterer sin tekst og slår fast at artikkelen fra KA inneholder flere feil og misforståelser om maoismen. Kameratene skriver videre at det ikke finnes et vell av ideologier, men stort sett to hovedideologier i kamp mot hverandre: den proletariske og den borgerlige. De skriver at KA i sin fremstilling benekter ideologiens klassekarakter. Her henviser de i stedet til formann Mao som slår fast at enhver idé bærer et klassestempel, og de skriver også at en ideologi består av systematiserte ideer, kriterier, standpunkter osv. De skriver at den eneste proletariske ideologien i verden er marxismen, og at denne i dag er marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen, fordi marxismen ikke er et dogme men alltid utvikler seg i teori og praksis i retning en høyere sannhet. De skriver at i kampen mellom ideologier er det ikke flere likeverdige ideologier – enten er de revisjonistiske og dermed borgerlige, eller så er det proletariatets ideologi.

Kameratene skriver videre at et system av strukturerte standpunkter er en linje, og at det kommunistiske partiets generallinje i dets program skal svare til revolusjonens allmenne lover. Her skriver de også om veiledende tenkning og prosessen hvor denne oppstår i tolinjekampen og de skriver om grupper av ledere og hvordan disse genererer et anførerskap. Dette skriver de når de understreker forskjellen på Mao Tse Tungs tenkning og maoismen, hvordan det for kommunistene er forskjell på en «tenkning» og en «-isme». Her vil vi selv henvise til en rekke tekster publisert av Tjen Folket Media om ideologi generelt og maoismen spesielt.

Kameratene skriver også at det er med den store proletariske kulturrevolusjonen at formann Mao blir en anerkjent anfører av verdensrevolusjonen og en skaper av et nytt stadium av marxismen-leninismen. Dette nye stadiet forutsetter en videreutvikling av marxismen i alle sine tre aspekter: den marxistiske filosofien, den marxistiske politiske økonomien og den vitenskapelige sosialismen. Her skriver kameratene om formann Gonzalo, om Gonzalos tenkning og om hvordan de begrepene kommunistene bruker ikke er et «spørsmål om smak og behag» men at det handler om den vitenskapelige betydningen av presise definisjoner. Dermed er det en vesentlig forskjell mellom maoisme og Mao Tse Tungs tenkning. Videre skriver de at uttrykket «hovedsakelig maoisme» er en del av forståelsen av at maoismen er det nye, tredje og høyere stadiet, og at det dermed er hovedsida. Det som er høyere, mer avansert, må være hovedsakelig.

Herfra behandler kameratene i Klassenstandpunkt utviklingen av maoismen, dens innhold, og kampen for å etablere den som kommando og veiledning for den proletariske verdensrevolusjonen. De skriver om kulturrevolusjonen som metode for å hindre den borgerlige kontrarevolusjonen, knuse revisjonismen og utbre proletariatets diktatur. De skriver og belegger grundig at Deng Xiapings revisjonistiske «treverdenteori» ikke har noe felles med at formann Mao påviser at verden deles i tre (supermakter, andre imperialistmakter og de undertrykte nasjonene). Her besvarer de særlig Enver Hoxhas angrep på formann Mao, hvor revisjonisme og marxisme blandes sammen.

Kameratene avviser igjen og igjen påstanden om at formann Mao skal ha vært mot å definere utviklingen av marxismen i stadier, eller at han skal ha vært mot begrepene Mao Tse Tungs tenkning og så maoismen. De skriver også at de ikke mener at formann Gonzalo har syntetisert maoismen, men at han har definert den. De skriver at dette skjer i dokumentet Om marxismen-leninismen-maoismen, hvor Perus Kommunistiske Parti definerer maoismens bestanddeler og innhold, og ikke en «nyskapelse» som en syntese ville vært. Videre skriver de at de faktisk er enige med KA i at det er et problem i dag at det er ulike oppfatninger om hva maoismen presist består av, og at dette er et spørsmål som må behandles i tolinjekampen. Kameratene skriver: «Konkret betyr det at problemet ligger i at den korrekte definisjonen ikke hittil er akseptert i praksis, og derfor eksisterer forskjellige definisjoner side om side. Men: Det finnes kun én korrekt definisjon og ikke flere. En definisjon er riktig eller så er den feil. En sannhet kan ikke eksistere mange ganger, den er singulær. Derfor er det nødvendig å fremme å etablere den korrekte definisjonen av maoismen (Perus Kommunistiske Partis definisjon).».    

Videreutvikling av filosofi, økonomi og sosialisme

Videre skriver kameratene om maoismens videreutvikling av marxismens filosofi, og fire punkter om dette: (1) Loven om motsigelsen som grunnlov for den dialektiske materialismen, (2) en dyp forståelse av kunnskapsteorien, særlig motsigelsen mellom praksis og teori, (3) anvendelse av loven om motsigelsen i politikken og (4) en filosofi for massene. Her henviser de til flere sitater fra Friedrich Engels og formann Mao, der de svarer på KAs benektelse av at formann Mao har videreutviklet marxismens filosofi, og da særlig spørsmålet om loven om motsigelsen, samt spørsmålet om metafysikk. Her anvender kameratene konkret den marxistiske filosofien til å behandle spørsmålet om kurdiske grupper som PKK kontra såkalt «islamistiske bevegelser», hvor de kritiserer KA for å behandle grupper ensidig, og for å heller ikke gripe hovedsida. Kameratene viser at KA kritiserer indiske CPI (Maoist) for en uttalelse om at den såkalt «islamistiske» bevegelsen har en tosidighet, en reaksjonær side og en progressiv (antiimperialistisk) side. KA avviser dette, og hevder at alle «islamister» er ensidig reaksjonære. Samtidig holder KA frem kurdiske PKK som ensidig progressive, selv når de samarbeider med yankee-imperialismen (for eksempel i Syria). Dermed viser kameratene at spørsmålet om marxistisk filosofi og hvordan vi forstår loven om motsigelsen (i alle ting), og hvordan vi forstår og anvender konseptet om hovedmotsigelse, får konkrete konsekvenser for analyse og politiske standpunkt i den praktiske kampen.

Herfra går kameratene videre til å behandle politisk økonomi, hvor de blant annet behandler byråkratkapitalisme og halvføydalitet i den tredje verden. Konkret beveger de seg blant annet inn på analysen av Tyrkia som halvføydalt og halvkolonialt, et standpunkt blant annet de tyrkiske kameratene i TKP/ML holder fast på og anvender, som KA benekter – i likhet med hoxhaistene i Tyrkia. Her siterer kameratene fra TKP/ML, og viser også til indiske CPI (Maoist) og de brasilianske kameratene og Fattigbøndenes Forbund (LCP). Angående sosialismens politiske økonomi hevder KA at formann Mao bare forsvarte marxismen mot revisjonismen, og at han ikke utviklet vår teori videre. Her viser Klassenstandpunkt blant annet til formann Maos kritikk av kamerat Stalins tekst om Sovjetunionens økonomi, en kritikk som inngår i formann Maos bidrag til marxismens politiske økonomi. Formann Mao kritiserer mangler i behandlinga av overbygningen i samfunnet og av massenes rolle.

Etter behandlingen av maoismens politiske økonomi, beveger artikkelen fra Klassenstandpunkt seg inn i det tredje aspektet ved ideologien: den vitenskapelige sosialismen. Her begynner de med tolinjekampen, og KAs påstand om at maoismens syn på tolinjekampen fører til fraksjonsdannelse i partiet eller å «dømme partiet til svakhet» ved å bevare en linje som «kategoriseres som ‘borgerlig’». Kameratene slår fast at KA dermed ikke aksepterer motsigelsens allmenngyldighet og at ett alltid deler seg i to. Demed benekter de at det alltid er motsigelser i partiet, og at motsigelse betyr bevegelse og også fremskritt. De skriver videre at siden det finnes bare to ideologier hovedsakelig, vil det være kamp mellom proletarisk og borgerlig ideologi i partiet så lenge partiet eksisterer. Dette betyr ikke, skriver kameratene, at maoistene gir seg hen til prinsippløs fred – tvert om! Maoistene søker alltid aktiv ideologisk kamp. Så lenge imperialismen består, vil borgerlig ideologi føres inn i partiet på nytt og på nytt, og den endelige løsningen på dette finner vi først i kommunismen. Videre behandler de spørsmålet om «personkult» og det å forbinde proletariske linjer til en person, og de spør hvordan KA både kan kalle seg marxist-leninister, og avvise at den proletariske linjen representeres av eller bindes til en person – i dette tilfellet formann Mao. Kameratene avviser dette, og de avviser at den påståtte «personkulten» er en oppfinnelse av maoistene, og belegger dette med å henvise til hvordan Stalin skriver om Lenin og hvordan Engels skriver om Marx.

Kameratene henviser deretter til sin artikkel om folkekrigen for å behandle dette spørsmålet, som KA også har tatt opp i sin artikkel. Her går de konkret inn på erfaringene fra den russiske revolusjonen og formann Maos analyse av disse. De skriver om det militariserte partiet, og hvordan militarisering på ingen måte negerer massearbeidet – og her viser de til det omfattende og seierrike massearbeidet til det militariserte Perus Kommunistiske Parti. De viser her blant annet til de åpne folkekomiteene som fantes i de røde baseområdene rundt 1990, og spør hvordan disse kunne ha eksistert uten omfattende massearbeid.  De skriver videre om det store sprangets suksesser i Kina og kampen mot høyrefløyen i Kinas Kommunistiske Parti. De skriver om den nydemokratiske revolusjonen og klassealliansen i nydemokratiet. De går inn på analyse av folkekrigen i Nepal og forræderiet til revisjonisten Prachanda. De behandler India og behovet av nydemokratisk revolusjon i dette landet. Og de skriver inngående om den store proletariske kulturrevolusjonen i Kina, og betydningen denne hadde for proletariatets teori og praksis.

Avslutning

Til sist skriver kameratene i Klassenstandpunkt: «Kort oppsummert kan man si at maoismen går fremover på sin vei for å erobre sin ledende stilling i den proletariske verdensrevolusjonen, og det er heller ingen annen vei i dette landet. Forståelsen til vennene i KA svarer ikke til vår tids marxisme, og det meste av denne er allerde blitt tilbakevist i forskjellige dokumenter.  (…) KAs tekst er et godt eksempel på de motsigelser man roter seg inn i hvis man ikke tar utgangspunkt i proletariatets ideologis nåværende høyeste stadiutm, og at disse om de føres konsekvent videre ender med holdninger som på enkelte punkter står i direkte motstrid til marxismen. KA viser eksemplarisk hvor det bærer hen om man ikke forstår marxismen som noe levende, som hele tiden utvikler seg i overenstemmelse med virkeligheten, men som også er bygget på et prinsipielt grunnlag. (…) KA skaper således en god leksjon for de proletariske revolusjonære i Tyskland og gir en mulighet for å gjøre fremskritt i å opprettholde, forsvare og anvende marxismen, i dag marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen.».

Vi slutter oss til kameratenes tekst om maoismen, og anbefaler igjen våre lesere å studere denne. Vi viser også til tekster vi tidligere har publisert, som tar for seg noen av de samme spørsmålene som reises i denne polemikken.

Les også:

Referanse
Klassenstandpunkt: »Maoisme – hvad det er, og hvad det ikke er«