Av en kommentator for Tjen Folket Media.
7 år gamle Vanessa dos Santos Lima ble drept i «Massakren i Corumbiara» i 1995, da militærpolitiet og latifundioens væpna menn terroriserte og torturerte 600 familier og drepte 11 bønder.
Vi deler her en tale fra ei politisk markering av femårsdagen for hendelsen, i 2000, og diktet Blomsten i Corumbiara. Teksten ble nylig publisert av Folkets kvinnebevegelse (MFP) og diktet ble først publisert av Resistência Camponesa. Vi deler også en sang som er inspirert av diktet, utgitt av gruppa Terravante.
Da politiet og Antenor Duartes bøller skøyt inn i Santa Elina, var den første som falt et barn, ei jente som het Vanessa. Hun sto i frontlinja for motstandsbevegelsen.
Vanessa var sju år gammel. I dag ville hun vært 12 år. Hadde det ikke vært for snikmorderens kuler, ville Vanessa gått på skolen, gått i sjette klasse og levd lykkelig sammen med foreldrene sine på en veletablert gård som forsørger familien.
Politiet og bøllene deres drepte Vanessa. De drepte også en annen Vanessa. Hvor mange har latifundiene drept? Hvor mange Vanessaer har borgerskapets og jordeiernes stat drept av sult, kulde og kuler?
Hvorfor dreper de Vanessaene?
Fordi de tror at Vanessaene er farlige.
De sier selv at barna er Brasils framtid. Men når de sier det, tenker de bare på barna til borgerskapet og latifundioene. Ved å ta Vanessas fremtid, hadde de til hensikt å ta framtida til Brasils bønder og proletarer. Men de gjorde en annen alvorlig feil.
Vanessa falt til jorda og andre Vanessaer ble født. Vanessaer – barn, kvinner. De er ikke framtida, men nåtida. Nåtida som med kamp og besluttsomhet bygger framtida til dette Brasil uten latifundio, uten undertrykking, uten Raupp og uten Antenor Duarte. Et Brasil med mange Vanessaer, som produserer på sin egen jord, lykkelige og seirende.
Vanessa er i meg.
Vanessa er i alle bondebarna.
Vanessa er i de kvinnelige kjempere.
Med Vanessas V skriver vi hevn [vingança] og den endelige seieren [vitória] som skal komme. Det er slik det skal være.
Blomsten i Corumbiara
Av José Inácio
Sov, lille datter i mitt hjerte.
Sov nå, Vanessa,
for monsteret kommer for å ta deg.
Det var ikke dag, det var mørk natt,
stille natt som skremmer daggryet.
Og alle sover. Vanessa sover.
Og alle drømmer den samme drømmen,
en ny dag, jord, og hjem.
Det er ingen stillhet lenger,
ingen fuglekvitter lenger.
Natta eksploderte i skudd,
bomber og trampende støvler.
Skrik av smerte, frykt og død.
Løp, Vanessa,
for monsteret kommer for å ta deg.
Det er ikke lenger en drøm, det er virkelig.
Reis deg, skrik, løp, kjemp!
Morgengryet i blod,
vekker natta
og formørker dagen.
Bare syv år, syv somre,
av ditt søte blod er sådd
på jorda vanna med tårer,
tusen blomster som spirer og sprer seg
din lille drøm,
det store lyset som morgendagen vil bli.
Det er ikke lenger en drøm, det er en virkelighet.
av nye drømmer å forfølge.
Med ditt smil venter vi alle,
og synger sangen som allerede er på vei,
med dine små fingre
gjør vi opp regnskapet,
for den vakre dagen som vil komme.
Les også:
Referanser
Vanessa: heroína da resistência de Corumbiara – Movimiento Femenino Popular
Flor de Corumbiara – Genius
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.