Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Dette er en kronikk. Analyse og standpunkt er kommentatorens egen, og samsvarer ikke nødvendigvis med Tjen Folket Medias linje.
Musikalen «Miss Saigon» hedrer yankee-imperialismens overgrep i Vietnam. Nå settes den opp på Folketeateret i Oslo, og hadde premiere sist helg.
Til tross for endringer gjort av produksjonselskapet for å framstille handlingen mindre åpent rasistisk og mannssjåvinistisk, formidler stykket fortsatt det grunnleggende reaksjonære budskapet om at yankee-imperialismen «sviktet» Vietnam i krigen, ved å forlate landet og overlate det til den seirende nasjonaldemokratiske bevegelsen.
Allerede i musikalens tittel blir publikum konfrontert med en politisk slagside. Byen omtalt som «Saigon» heter offisielt Ho Chi Minh-byen, oppkalt etter lederen av Vietnams kommunistiske parti som ledet Vietnams nasjonale frigjøringskrig til seier mot yankee-imperialismens undertrykkelse og folkemord mot det vietnamesiske folket.
Musikalen fremstiller yankeenes nederlag som «Vietnams fall», i stedet for å vise det som den historiske frigjøringen det faktisk var. Dette understreker musikalens borgerlige og reaksjonære standpunkt. Når kunstnerisk leder Atle Halstensen intervjues av Klassekampen, forsøker han å tilsløre dette standpunktet og å fremstille det som at den nye versjonen har fått et kritisk, for ikke å si progressivt, tilsnitt som originalen ikke hadde:
– Handlingen er mye mer reflektert. Den handler om en sterk kvinne, Kim, som overlever mens hele Vietnam kollapser. Chris redder ingen, men ødelegger livet til Kim. Amerikanerne framstilles overhodet ikke som redningsmenn, tvert imot svikter de i lovnadene de har gitt.
Men akkurat hvilke lovnader kom yankee-imperialismen med? Daværende Stabssjef for United States Air Force, Curtis LeMay, uttalte seg slik om krigen: «We’re going to bomb them back into the Stone Age».
Faktumet at yankee-imperialismen slapp så store mengder sprengstoff over Sørøst-Asia, med hovedfokus på Vietnam, at det utgjorde tre ganger så mye som det ble sluppet under hele andre verdenskrig til sammen, sier noe om krigens skala og omfang. Ikke minst sier det noe om yankee-imperialismens brutalitet, råttenthet og menneskeforakt.
Derfor er det et tankekors at yankee-imperialismen antydningsvis skulle ha tjent det vietnamesiske folkets interesser og «reddet landet fra kollaps» som musikalen påstår, når supermakten tross alt gikk inn for å utslette store deler av landet og folket.
Stykket fremstilles i reklamen som en «uforglemmelig kjærlighetshistorie», og dette er ikke mindre virkelighetsfjernt. Vi blir vitne til møtet mellom en vietnamesisk tenåringsjente, Kim, som er kastet ut i prostitusjon som følge av krigen, og en voksen amerikansk marinesoldat, Chris, utstasjonert for å tjene yankee-imperialismens interesser på bakkenivå. Disse «finner hverandre» på et bordell, «forelsker seg» og får et barn sammen. Uten mye mellom linjene står Kim som selve metaforen på et «sviktet» Vietnam, mens Chris, som bildet på yankee-imperialismen, er stakkarslig fordi han i sin «naivitet» ikke «redder» henne som lovet. Stykket gir ingen fordømmelse mot hvordan kvinner utsettes for de mest brutale overgrep i imperialistiske kriger. Dette sminkes i stedet opp med sang og dans.
Musikalens mange anti-folkelige sider har vært påpekt av småborgerlige intellektuelle og kulturpersonligheter, men da med fokus på identitet og representasjon. For eksempel sier produsent og prosjektleder i Norsk forening for komponister og tekstforfattere Chi Ton følgende til Klassekampen:
– Stykket i seg selv er ikke problematisk, det er problematisk når det blir stående som den eneste vietnamesiske representasjonen på norske scener.
Hun forteller videre at hun er «glad for arbeidet produksjonsselskapet har gjort for at ‘Miss Saigon’ skal oppleves mer inkluderende. Stykket er likevel et eksempel på at handlingsrommet til norsk- asiatiske skuespiller er begrenset».
Det er velkomment med krtikk som påpeker den vulgære og stereotypiske framstillingen av massene fra den tredje verden, særlig de kvinnelige massene i disse landene. Dessverre mangler kritikken en avsløring av stykkets klassekarakter og skapernes klasseinteresser, en mangel som er typisk for den småborgerlige kunst- og kulturkritikken. Det er viktigere for de småborgerlige kritikerne å kjempe for sin plass i det borgerlige statsapparatet og i dets underholdningsindustri, enn å bekjempe imperialismen. Dette understreker at denne klassen ikke er virkelig revolusjonær.
Likevel trekker Chi Ton fram et godt poeng: «Jeg tror langt flere ville reagert hvis det ble satt opp en tilsvarende forestilling med samme narrativ om Sør-Afrika med navn ‘Miss Cape Town’.»
Eller for å spisse analogien enda mer: Hvordan ville norske musikalpublikummere reagert om det ble satt opp en «uforglemmelig kjærlighetshistorie» om en prostituert tenåringsjente fra Ukraina og en russisk okkupasjonssoldat som forelsker seg på et ukrainsk bordell, med tittelen «Miss Kiev»?
Referanse:
Rasismeanklaget musikal får ny drakt (klassekampen.no)
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.