Oversatt for Tjen Folket Media av en bidragsyter.
Dette er en uoffisiell oversettelse av en artikkel fra A Nova Democracia (AND). Alle eventuelle feil og mangler i oversettelsen er vår egne.
Langt mer fra Trump: I tråd med tradisjonen for amerikansk «demokrati» innfører Pentagon flere restriksjoner mot journalister
Det nåværende memorandumet fra Pentagon oppdaterer derfor bare bruken av forhåndssensur og begrensning av journalistisk tilgang som politiske virkemidler for å opprettholde kriger og kriser og beskytte den amerikanske militærmakten. Dette er langt mer enn en «undergraving av demokratiet» begrenset til Trump-administrasjonen, det er nok en klar demonstrasjon av hvordan det borgerlige demokratiet systematisk tyr til unntaksmekanismer.
Pentagon har kunngjort nye regler som innfører forhåndssensur av journalistisk dekning av sine aktiviteter. I et 17-siders memorandum, offentliggjort fredag (19.9), bestemte yankee Krigsdepartementet at de rundt 90 akkrediterte journalistene må legge frem all informasjon om institusjonen til «godkjenning av en autorisert ansatt», selv når den ikke er klassifisert som konfidensiell. Manglende overholdelse vil føre til umiddelbar suspensjon av akkrediteringen, noe som vil blokkere journalistenes tilgang til yankee-militæres hovedkvarter.
I tillegg til kravet om forhåndsgodkjenning, begrenser dokumentet pressens bevegelsesfrihet inne i Pentagon. Korridorer og områder som tidligere var åpent for journalister, krever nå obligatorisk eskorte, en tiltak som begrenser den daglige kontakten mellom journalister og ansatte og vanskeliggjør uavhengig journalistikk.
Den ultrareaksjonære forsvarsministeren Pete Hegseth begrunnet beslutningen med at «pressen ikke lenger kan bevege seg fritt i korridorene på et sikkerhetsanlegg» og kom med den provoserende uttalelsen at journalister må «følge reglene eller dra hjem».
De nye reglene ble offisielt presentert som «sunn fornuft-retningslinjer» for å «beskytte nasjonal sikkerhet». Men representanter for den amerikanske pressen har klassifiserte det som et direkte angrep på uavhengig journalistikk. Ifølge Mike Balsamo, formann i Washington National Press Club, «hvis nyheter om våre væpnede styrker først må godkjennes av myndigheten, får publikum ikke lenger uavhengig informasjon; de får bare det tjenestemennene vil at de skal se».
Kritikere som Seth Stern fra Freedom of the Press Foundation [Stiftelsen for pressefrihet] påpeker at tiltaket institutionaliserer et system for statlig kontroll av militære anliggender, noe som reduserer åpenheten og svekker den offentlige debatten om USAs kriger og utenlandske operasjoner. Han minnet om at kravet om forhåndsgodkjenning utgjør «den alvorligste krenkelsen av første grunnlovstillegg [ytrings- og pressefrihet]» og tilsvarer å forby pressen å publisere offentlig informasjon «under påskudd av sikkerhet».
Beslutningen kommer i en situasjon med økende spenning mellom Trump-administrasjonen og pressen i USA. Administrasjonen har allerede saksøkt monopoler som Wall Street Journal og New York Times, i tillegg til å true kringkastere med bøter og inndragning av lisenser. I Pentagon-saken gjenspeiler den hardere linjen også reaksjoner på nylige reportasjer som har avslørt feil og ulovligheter begått av militærledelsen og det nåværende «Krigsdepartementet» – som Pentagon har blitt omdøpt til.
Dette er ikke et «avvik fra normen»
Selv om Trumps retorikk forsterker sjokket, er bruk av sensur ikke noe nytt i det såkalte «demokratiet» i USA. Bruk av unntaksbestemmelser for å kontrollere pressen, spesielt i krisetider og krig, er en del av tradisjonen til yankee-imperialismen, det er ikke et isolert avvik.
Under Koreakrigen (1950–1953) innførte generalen Douglas MacArthur obligatorisk sensur av nyhetsmeldinger og fotografier, og fastslo at intet materiale kunne publiseres uten militærets godkjenning – en konflikt hvor USA slapp rundt 635 000 tonn bomber over halvøya, mer enn mot Japan under hele andre verdenskrig, noe som bidrar til å forklare den enorme interessen for å kontrollere hva pressen viste. Under Vietnamkrigen (1955–1975) ble dekningen preget av restriksjoner pålagt av militærkommandoen og manipulering av offisiell informasjon – noe som kulminerte i «Pentagon Papers»-skandalen, som først ble lekket av monopolet New York Times, som avslørte hvordan den amerikanske myndigheten bevisst skjulte data om krigen.
Den totale blokaden av pressen under invasjonen av Grenada (1983) ble symbolsk: journalister ble forhindret fra å gå i land på øya de første dagene, noe som blokkerte all uavhengig rapportering om den imperialistiske aggresjonen. Noen få år senere, under invasjonen av Panama (1989), ble modellen med «pressepooler» [små grupper av journalister kontrollert og overvåket av det amerikanske militæret] konsolidert som en måte å begrense tilgangen og forsinke spredningen av sensitiv informasjon.
I Gulfkrigen (1991) ble dette systemet tatt til ekstreme lengder. Journalister ble ledsaget av eskorter og måtte gjennomgå forhåndskontroll av sine tekster og bilder, med hyppig sensurering av informasjon som ble ansett som «upassende». I okkupasjonskrigene i Afghanistan og Irak betinget praksisen med såkalte «embedded journalists» [innlemmede journalister] at reporterne kunne bli værende sammen med troppene hvis de overholdt strenge «ground rules» [adferdsregler], blant annet å underkaste deler av materialet militær tilsyn og trusselen om umiddelbar utvisning ved brudd.
Det nåværende memorandumet fra Pentagon er derfor bare en oppdatering av en historisk praksis: bruk av forhåndssensur og begrensning av journalistisk tilgang som politiske virkemidler for å opprettholde kriger og kriser og beskytte den amerikanske militærmakten. Dette er langt mer enn en «undergraving av demokratiet» begrenset til Trump-administrasjonen, men snarere nok en klar demonstrasjon av hvordan det borgerlige demokratiet systematisk tyr til unntaksmekanismer – som også brukes i åpent fascistiske regimer – for å sikre fortsettelsen av sine urettferdige kriger og utbytting av verdens folk.
Les også
Referanser
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.