Vi er for aktiv ideologisk kamp, for det er det våpenet som kan sikre enhet innafor partiet og i de revolusjonære organisasjonene, og dette tjener kampen vår. Alle kommunister og revolusjonære må bruke dette våpenet.

Liberalismen derimot, forkaster ideoligisk kamp, og er for prinsippløs fred. Dette gir opphav til en råtten, spissborgelig stil, og fører til at noen enheter og noen enkeltmedlemmer i partiet og i de revolusjonære organisasjonene forfaller politisk.

Liberalismen kommer til uttrykk på ulike måter.

Du veit godt at en person har gjort feil, men likevel lar du det passere for å holde på freden og vennskapet. Du tar ingen prinsippdiskusjon med han, fordi han er en gammel kjenning, en sambygding, en klassekamerat, en nær venn, en du er glad i, en gammel arbeidskamerat eller en tidligere underordna. Eller så kommer du bare så vidt inn på saka istedenfor å ta den opp grundig, for å bevare det gode forholdet mellom dere. Dermed skader du både organisasjonen og personen det dreier seg om. Dette er ei form for liberalisme.

Du driver med uansvarlig kritikk bak ryggen på folk istedenfor at du aktivt legger fram forslag i organisasjonen. Du sier ikke det du mener rett ut til folk, men baksnakker dem. Eller du sier ikke noe på møter, men sladrer etterpå. Du gir fullstendig blaffen i prinsippene for kollektiv livsførsel, og gjør bare det du sjøl har lyst til. Dette er ei annen form.

Du lar ting skli når de ikke angår deg sjøl. Du sier så lite som mulig, sjøl om du veit utmerka godt hva som er feil. Du er verdensklok, holder deg på den sikre sida og er bare opptatt av at ingen skal ha noe å utsette på deg. Det er ei tredje form.

Du adlyder ikke ordre, men setter dine egne meninger foran alt annet. Du krever at organisasjonen skal ta særskilte hensyn til deg, men godtar ikke disiplinen. Dette er ei fjerde form.

Du angriper andre personelig, er kranglevoren, øser ut nag til andre eller er hevngjerrig, istedenfor å diskutere og føre kamp mot feilaktige oppfatninger for å få enhet og famgang, eller for å få arbeidet gjort skikkelig. Dette er ei femte form.

Du hører feilaktige oppfatninger uten å reise innvendinger, eller til og med kontrarevolusjonære meninger uten å melde fra. Isteden tar du det med ro, som ingenting har hendt. Dette er ei sjette form.

Du er blant massene, men driver verken propeganda eller agitasjon, tar ikke ordet på møter, gjør ikke undersøkelser og stiller ikke spørsmål. Du bryr deg ikke om massene, og er ikke opptatt av deres velferd. Du glemmer at du er kommunist, og oppfører deg som en vanlig borger. Dette er ei sjuende form.

Du blir ikke opprørt når du ser noen skade interessene til massene. Du prøver ikke å få han fra det, stanse han eller snakke han til fornuft, men lar han fortsette. Dette er ei åttende form.

Du arbeider halvhjerta, uten en bestemt plan eller innretting. Du arbeider skjødesløst og holder det gående på et vis – “så lenge en er munk, fortsetter en å ringe med klokka”. Dette er ei niende form.

Du mener du har gjort revolusjonen store tjenester, og er stolt over å være veteran. Men du duger ikke til store oppgaver og forakter små, du slurver med arbeidet og er slapp til å studere. Dette er ei tiende form.

Du er klar over dine egne feil, men forsøker likevel ikke å rette på dem. Du er liberal mot deg sjøl. Dette er ei ellevte form.

Vi kunne regne opp flere, men disse elleve er de viktigste.

Alle sammen er uttrykk for liberalisme.

Liberalisme er uhyre skadelig i et revolusjonært kollektiv. Liberalismen er et etsende stoff som tærer bort enhet, undergraver samholdet, fører til likegyldighet og skper uenighet. Den skader den stramme organiseringa og strenge disiplinen i de revolusjonære rekkene, hindrer at politikken blir satt ut i livet, og fjerner partiorgansiasjonene fra massene som partiet leder. Liberalismen er en svært farlig tendens.

Opphavet til liberalismen er småborgelig egoisme. Den setter egne interesser i forgrunnen og skyver interessene til revolusjonen i bakgrunnen. Dette fører til ideologisk, politisk og organisatorisk liberalisme.

Liberalistene ser på de marxistiske prinsippene som abstrakte dogmer. De sier at de er for marxismen, men de er ikke villige til å omsette den i praksis eller gjøre det fullt ut. De er ikke villige til å bytte ut liberalismen sin med marxisme. De har både litt marxisme og litt liberalisme – de er marxister i ord, men liberalister i handling. Marxismen gjelder for andre, liberalismen for dem sjøl. De har begge deler på lager, men hver til sitt bruk. Sånn tenker en del folk.

Liberalismen er et uttrykk for opportunisme og står i grunnleggende motsetning til marxismen. Liberalismen er negativ, Liberalismen er negativ, og objektivt sett hjelper den fienden. Derfor syns fienden det er bra at den fortsatt fins i de revolusjonære rekkene.

Vi må bruke marxismen, som er positiv, til å overvinne den negative liberalismen. En kommunist må være fordomsfri, pålitelig og aktiv. Han må sette interessene til revolusjonen like høyt som sitt eget liv, og han må la interessene til revolusjonen gå foran sine egne. Han må alltid og overalt være prinsippfast, og kjempe utrøttelig mot alle feilaktige oppfatninger og handlinger. På den måten kan han styrke det kollektive livet i partiet og banda mellom partiet og massene. Han må være mer opptatt av partiet og massene enn av noen enkeltperson, og han må være mer opptatt av andre enn seg sjøl. Bare en slik person fortjener å bli kalt kommunist.

Alle trufaste, ærlige, aktive og rettskafne kommunister må gå sammen om å kjempe mot tendensene til liberalisme som enkelte blant oss har, for å hjelpe dem på rett veg. Dette er ei av oppgavene våre på den ideologiske fronten.

Skrevet 7. september 1937.

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!