Om ikke lenge har vi vunnet seier over hele landet. Denne seieren vil bryte imperialismens østfront, og den vil ha stor internasjonal betydning. Det å vinne denne seieren vil ikke kreve særlig mer tid og krefter, men det kommer konsolideringa av seieren til å gjøre.

Borgerskapet tviler på vår evne til å bygge opp. Imperialistene regner med at vi til slutt vil tigge dem om almisser for å leve, Etter seieren vil det kanskje vokse fram visse sinnsstemninger innenfor partiet – arroganse, faktene til en selvbestaltet helt, slapphet og uvilje mot å gå framover, smak for fornøyelser og avsky for et fortsatt hardt liv.

Etter seieren vil folket være takknemlige mot oss, og borgerskapet vil prøve å smigre oss, det er blitt bevist at fienden ikke kan overvinne oss med våpenmakt. Men borgerskapets smiger kan komme til å overvinne de i rekkene våre som har en svak vilje. Det finnes kanskje noen kommunister som ikke lot seg overvinne av fiender med gevær, og som fortjente å kalles helter fordi de sto imot disse fiendene. men som ikke kan motstå kuler med sukkertrekk. De kommer til å lide nederlag overfor kuler med sukkertrekk. Vi må være på vakt overfor en slik situasjon. Det å vinne en landsomfattende seier er bare det første skrittet i en lang marsj på ti tusen li. Selv om dette skrittet er verdt å være stolt av. er det relativt lite, Det som det vil bli større grunn til å være stolt av, ligger ennå foran oss.

Etter noen ti-år vil seieren i det kinesiske folkets demokratiske revolusjon når man ser tilbake på den, se ut som et kort forspill til et langt drama. Et drama begynner med et forspill, men forspillet er ikke høydepunktet. Den kinesiske revolusjonen er stor, men veien etter revolusjonen vil bli lengre, arbeidet større og hardere. Dette må gjøres klart i partiet nå. Kameratene må bli opplært til å fortsette å være beskjedne, kloke og fri for arroganse og tankeløshet i arbeidsstilen sin. Kameratene må bli opplært til å bevare stilen med å leve enkelt og kjempe hardt. Vi har marxismen-leninismens våpen med kritikk og selvkritikk. Vi kan kvitte oss med de dårlige vanene og beholde de gode. Vi kan lære det vi ikke visste. Vi er ikke bare flinke til å ødelegge den gamle verden, vi er også flinke til å bygge opp den nye. Det kinesiske folket kan ikke bare leve uten å tigge om almisser fra imperialistene, de vil leve et liv som er bedre enn livet i de imperialistiske landene.

Note:

Dette er den tiende delen av beretningen til 2. plenumssesjon i Kinas Kommunistiske Partis 7. sentralkomite. Hele denne beretningen finnes i Selected Works of Mao Tsetung, eng. utg, FLP, Peking 1969, bd. IV, s. 361-375.

Artikkelen er fra 5. mars 1949.

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!