Norges Kommunistiske Parti (NKP) kaller seg kommunistparti, men Tjen folket er av en annen oppfatning. Vi mener at NKP ikke har vært det på over 50 år. NKP er i dag et svært lite parti, men fortsatt er det noen ungdommer som trekkes mot partiet, eller ungdomsorganisasjonen.

Akkurat nå har partiet hatt et blaff av mer oppmerksomhet fordi de tapte en rettssak mot sin gamle ungdomsorganisasjon (NKU). Dette gjør at NKPs nye ungdomsorganisasjon må skifte navn fra NKU til UngKom. Forvirret? Forhåpentligvis litt mindre etter du har lest denne analysen og historiefortellingen. Den er en advarsel til søkende ungdommer og en hjelpende hånd til ærlige og opprikte kamerater som har forvillet seg inn i myra av NKP, NKU og UngKom.

Det tredje forsøket på å lage et kommunistparti i Norge var Norges Kommunistiske Parti (NKP). Partiet ble starta i 1923 da Det norske Arbeiderparti (DNA) brøyt med den kommunistiske verdensbevegelsen (ja, DNA var medlem fra 1919 til 1923 og støttet i denne tiden Lenin og den russiske revolusjonen!). Dette er lenge siden, og siden 50-tallet har ikke NKP vært et parti for revolusjon og kommunisme. Samtidig som partiet forfalt politisk, skrumpet det også inn og er i dag ikke en gang en blek skygge av det stolte NKP som var de fremste redskapet i kampen mot tysk okkupasjon av Norge (1940-45). De siste årene har vist at NKP har gått fra kommunisme via sovjetiskvennlig sosialdemokratisme til surrealisme for alle pengene.

Et parti på sotteseng i femti år

NKP skylder hovedsakelig på hetsen mot partiet og mot Sovjet når de skal forklare hvorfor de har vært et døende parti i over femti år. De har helt rett i at fra 1948 og ti år framover, ble kommunistene i Norge angrepet hardt av staten og Arbeiderpartiet. Kommunister mista jobber, ble kastet ut av fagforeninger, ble overvåka og ble sett på som mulige landsforrædere. Dette bare noen få år etter at kommunistene var det eneste politiske partiet som ledet væpna kamp mot Tyskland og Quisling. Selvsagt fikk dette konsekvenser for partiet, og de mistet raskt både medlemmer og oppslutning.

Mens NKP her forklarer hele sin femti år lange krise med ting som skjedde utafor partiet, vil vi maoister bruke en helt annen metode. Vi vil bruke den marxistiske filosofien (dialektisk materialisme) som blei utvikla av Marx, videreutvikla av Lenin og brakt opp på et enda høyere nivå av Mao Zedong.

I artikkelen Om motsigelsen skriver Mao:

“Den grunnleggende årsaka til at en ting utvikler seg, ligger i tingen sjøl og ikke utafor den.”

og han skriver videre:

“Den materialistiske dialektikken går altså energisk mot teorien om ytre årsaker eller ytre drivkrefter.”

og:

“Utelukker den materialistiske dialektikken ytre årsaker? Slett ikke. Den hevder at ytre årsaker er vilkår for forandring, at indre årsaker er grunnlag for forandring og at ytre årsaker virker gjennom indre årsaker. Ved en bestemt temperatur forandres et egg til en kylling, men ingen temperatur kan forandre en stein til en kylling, for egget og steinen har forskjellig grunnlag.”

Hvis vi legger Maos syn til grunn, er det altså ikke de ytre årsakene (for eksempel statens forfølgelse av kommunistene) som er grunnlaget for NKPs dramatiske tilbakegang som i år kan feire 60 års jubileum, og må være en av Norgeshistoriens lengste, sammenhengende kriser i en organisasjon eller parti. Skal vi finne grunnlaget for dette, må vi se om det har vært og er noe galt med NKP selv. Hvilke indre årsaker kan vi finne til NKPs forfall?

NKP gjorde en viktig og god innsats under krigen, men partiet nølte lenge med å delta. Først da Tyskland invaderte det sosialistiske Sovjet 22.juni 1941 , starta NKP den virkelige kampen mot Tysklands okkupasjon av Norge. Dette var seint, men likevel vokste NKPs respekt blant folket i Norge voldsomt under krigen. Dette skjedde under ledelse av Peder Furubotn. Furubotn var en stabeis og han sto for en mer nasjonalistisk orientert politikk enn NKP gjorde før krigen. Klassekampen fikk vike for kampen for fedrelandet. Under krigen var det rett at hovedfienden var Tyskland og norske nazister, ikke kapitalistene.

Allianse med sosialdemokratiet

Dessverre klarte ikke partiet å omstille seg da krigen var slutt. Nå var staten og kapitalen igjen hovedfienden for arbeiderklassen, men NKP leverte inn alle sine våpen og deltok i den første regjeringen etter krigen. Her deltok de i den kapitalistiske “oppbyggingen” av Norge, sammen med Ap, Høyre og alle andre Stortingspartier. På denne tiden ville mange av medlemmene i både NKP og Arbeiderpartiet slå disse partiene sammen. Så vanskelig var det altså å se forskjell på AP – som for lengst gikk inn for å bevare kapitalismen og de tette båndene til USA – og NKP, som skulle være folkets tjenere og lede revolusjonen i Norge.

Men i 1948 var det slutt på moroa. Arbeiderpartiet hadde sikret grepet sitt om staten. Marshall-hjelpa hadde stabilisert Europa slik at kommunistpartiene, som var blitt veldig sterke over hele Europa under krigen, ikke lenger var så farlige for kapitalistene. I Norge var brutto nasjonalprodukt (BNP) langt større nå enn før krigen, “oppbyggingen” var fullført, og Norge ble innlemmet i Nato året etter i noe som liknet et kupp hvor Ap-ledelsen førte egne medlemmer og arbeiderklassen bak lyset i en rask manøver uten debatt eller folkeavstemming. 1948 ble året da AP gikk til frontalangrep på NKP – med mål om å banke partiet til taushet og lydighet.

Einar Gerhardsen åpnet kampanjen med Kråkerøytalen i februar 1948 hvor han slo fast at:

“Det som kan true det norske folkets frihet og demokrati – det er den fare som det norske kommunistpartiet til enhver tid representerer.”

Dette ble grunnlaget for massiv overvåking og politisk forfølgelse. I 1949 falt NKP helt ut av Stortinget, først og fremst på grunn av valgreglene som ga mest uttelling til de største partiene.

Men i denne tiden sto ikke NKP sammen, og de kom ikke på offensiven. Tvert imot ble NKP herjet av indre konflikter som endte i at Peder Furubotn, den nasjonalistiske partilederen under krigen, ble kastet ut av partiet sammen med sine tilhengere. Dette skjedde i 1949, og NKP mistet flertallet av medlemmene av ledelsene både i NKP og ungdomsorganisasjonen i prosessen, samt en rekke av medlemmene i fylkesstyrene rundt i landet.

Furubotn var nok ingen god revolusjonær kommunist, men skylden tilhører partiet som kollektiv, all den tid det var de som plukket ham ut som leder i 1941 og lot ham føre partiet inn i det sosialdemokratiske kompromisset etter krigen.

Marxismen-leninismen hadde tapt

Allerede her viste NKP at marxismen-leninismen ikke stakk djupt nok i partiet. Revolusjonen ble skjøvet langt inn i framtida, i bytte mot kortsiktig framgang for eksempel i valg.

Da Khrusjtsjov og hans allierte tok makta i Sovjet i 1956, tre år etter Stalins død, fortsatte NKP å være lojale til Sovjet. De uttrykte til og med glede over Sovjet-regimets oppgjør med Stalin. Dette sto i grell kontrast til NKPs tidligere holdning, som overøste Stalin med gode ord for hans ledelse av den kommunistiske verdensbevegelsen og kampen mot nazismen. Mannen som hadde ledet NKPs fyrtårn i 30 år, var plutselig en kriminell tosk og morder. Mange i Norge må ha sperret øynene opp da NKP foretok denne helomvendingen. Og politikken til NKP ble enda mer moderert, og lagt tettere opp mot Arbeiderpartiets politikk. Maoistene på 70-tallet hevdet at NKP var et ekko av Sovjet i utenrikspolitikken, og et ekko av Arbeiderpartiet i innenrikspolitikken.

NKPs tilbakegang fortsatte også på 60-tallet og etter EEC-kampen (EEC ble senere til EF, så til EU) i 1972, gikk NKP sammen med Sosialistisk Folkeparti (SF) for å starte et nytt venstreparti – SV. Men midt i prosessen fikk en stor del av medlemmene kalde føtter. Og Sovjet rådet NKP til å ikke oppløse seg for et nytt parti – de trengte et lojalt talerør i Norge. Et landsmøte i NKP stoppet sammenslåingen, men nesten halve partiet, blant dem partileder Reidar T.Larsen, valgte å gå over i det nye SV. SV ble et dvaskt parti, ikke ulikt dagens Rødt. Ifølge både Reidar T.Larsen og SFs leder Finn Gustavsen sine biografier, var motivet for å starte SV mer en dyd av nødvendighet enn noe dyptfølt ønske fra deltagerne. De stolte ikke på egne krefter og mente eneste mulighet var å slå kreftene sammen med andre. Og på samlingslandsmøtet var det ifølge Finn Gustavsen enorm misnøye gjennom hele helgen, fra høyre og venstre, over alle kompromissene. Det hele ble avsluttet av en falsk eufori, der folk som på lørdag truet med utmeldelse sto på bordene og klappet på søndagen etter at partiet var vedtatt stiftet.

NKP gikk – på godt og vondt – glipp av denne samlingen. Den tok en god jafs av NKPs ledende folk, deriblant formann Larsen, og alt de hadde igjen var navnet sitt og de formelle båndene til Moskva og de nye tsarene i Kreml. Men disse faktorene, navnet og den internasjonale familien av søsterpartier, fra Sovjets regjeringsparti, til Østtysklands samlingsparti av sosialdemokrater og kommunister, til mer eller mindre nye regjeringer på Cuba, i Vietnam og Nord-Korea.

Blind støtte til den sosialimperialistiske Sovjetunionen

Formen – navnet og symbolene – var viktigere enn innholdet. De ytre forholdene – Sovjet og søsterpartiene – var viktigere enn de indre forholdene, i partiet og i Norge. Og selv da krisen må ha vært et faktum for flertallet av medlemmene og ledelsen selv, var de blinde for å gjøre noe med sin egen praksis. De fortsatte som før, ufortrødent og med dødsforakt. NKP var kommunistpartiet i Norge, og sosialismen ville komme. Det var derfor ingen grunn til å endre NKP. De hadde god tid.

Og situasjonen er den samme også 30 år senere. Fortsatt flyter NKP kun på navnet, symbolene og sine internasjonale søsterpartier – og ikke minst medlemmenes innbitte lojalitet. Riktignok er familien blitt langt mindre og mye svakere, men fortsatt kan NKP “skryte” av å være organisert sammen med de statsbærende partiene på Cuba og i Nord-Korea, men også det privatiseringsvennlige regjeringspartiet i Moldova og det like moderate og EU-vennlige arbeiderpartiet på Kypros, og for ikke å glemme de åpent kapitalistvennlige herskerne i Vietnam og Laos. Dessuten har NKP utvikla stadig mer sympati for Kina etter at de gjeninnførte kapitalismen.

Interne stridigheter inntil det komiske

Men all verdens stolte navnetradisjoner – eller venner i fjerne land – kan ikke redde NKP fra den skjebnen de selv har skapt.

I 2003 forsvant det største og mest livlige ungdomsmiljøet i partiet. Hele Bergen lokallag av ungdomsorganisasjonen NKU forsvant, da NKP kastet ut 7 medlemmer. Disse ønsket ifølge NKP å trekke partiet inn mot sentrum. De ønsket bredere samling av folk på venstresida og er i dag organisert i den svært lite aktive Bevegelsen for Sosialisme (BfS).

Etter kommunevalget i 2003 ble NKP representert i kommunestyrene i Vadsø (1 representant) og Åsnes (2 representanter). I Åsnes fikk NKP over 7 % av stemmene dette valget, noe som var helt enormt sammenliknet med valgresultatet andre steder i landet.

Men representantene i Åsnes forlot partiet da lokallaget i Åsnes brøt med NKP i desember 2004 og etablerte Radikale Sosialister (RS). Lite tyder på at RS gjør noe i praksis, men RV og AKP gjorde et svært halvhjertet forsøk på å ta dem med for å starte Rødt i 2007. Hovedgrunnen til bruddet var at lokallaget mente at ledelsen i NKP ikke har tatt et oppgjør med Stalin-tida og eksklusjonene i 2003. I tillegg kom saker som rovdyrpolitikken og partiets synspunkt på religion.

Bare et par år etter bestemte ledelsen i NKP seg for å kvitte seg med flere medlemmer. Ungdomsorganisasjonen NKU fungerte etter moderpartiets syn ikke, og NKP ville rydde opp. De vedtok at NKU ikke lenger var ungdomsorganisasjonen, og lagde et nytt NKU. Ingen av disse to NKU har hatt spesielt stor aktivitet, men de har trukket til seg noen unge kommunister disse årene.

Dessverre kan det synes som om det viktigste for NKU (det opprinnelige) har vært rettsaken mot NKP og det nye NKU om hvem som har krav på navnet og logoen. Nå har det gamle NKU vunnet rettsaken, og det nye NKU måtte kalle seg Ungkommunistene (UngKom). Ingen av dem har vist noen stor evne til nytenkning – eller en gang gammel tenkning – som kan føre dem ut av den seige myra. Hvor skal de få ressurser fra? Hva skal de arbeide med? Hvordan skal de kunne gjøre ting annerledes enn NKP?

Politisk er det ingen vesensforskjell på disse organisasjonene, fra NKP og UngKom, til BfS og Radikale Sosialister. De er alle positive til Sovjetunionen og mener Sovjet var sosialistiske fram til 1991. De er alle positive til Cuba. Ingen av dem tar et klart standpunkt for væpna revolusjon. Ingen av dem anerkjenner Mao som en stor marxist-leninist. Ingen av dem evner å bruke marxismen-leninismen for å analysere Norge, verden og sin egen situasjon. Alt de kan gjøre er å håpe at sosialismen skal ramle ned fra ei hylle og rett ned i hendene på dem, slik flere brød skal ha falt ned fra bakerens hyller og opp i sekkene til røverne Kasper og Jesper og Jonathan i Kardemomme by – i følge røverne selv da de ble tatt på fersken.

Historia er ingen forutsetning for suksess

Tjen folket er ingen stor gruppe. Vi er relativt ferske. Vi kan ikke skryte av 80 års historie, eller at noen av våre venner i utlandet styrer store eller mellomstore land. Men vi vet at vi gjør en del ting rett, fordi det vi gjør bærer frukter. Mao sa at kriteriet på sannhet er praksis. Hvis det du gjør fungerer i praksis, da gjør du noe rett. Hvis treet du har vanna i 60 år ikke bærer frukter, bør du plante nye frø.

Videre er vi overbevist om at grunnen til at vi evner å oppnå en viss framgang fra vårt begrensa utgangspunkt, er en tett sammenheng mellom to faktorer:

1) Vi bruker marxismen-leninismen-maoismen, som er den mest avanserte kommunismen i dag. Denne er en teori som kan lære oss hvordan vi skal tenke og hvordan vi skal handle for å nå målene våre. Både kortsiktige mål under kapitalismen – og langsiktige mål om revolusjon og kommunisme. Med spesiell vekt på den dialektiske metoden for å behandle motsigelser, og med hjelp av teoriene til de fem store (Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao), kan vi skaffe oss et fast grep rundt virkeligheten – et fast grep med alle fem fingre.

2) Vi legger vekt på arbeid, fordi bare dét gir resultater. Vi trenger målretta arbeid, harde prioriteringer og ingen medynk med idéer som så bra ut på papiret, men som ikke ga resultater i virkeligheten. Vi har ikke god tid, så vi krever at ressurser vi bruker, skal gi noe mer tilbake. Vi får tilbake mer enn vi investerer, ellers gjør vi noe feil og må endre handlingsmønster.

Ingenting av det vi står for er geniale vidunderløsninger. Vi tror nemlig ikke på slike. Historien er full av folk som forsøker å finne opp hjulet på nytt. Om og om igjen forsøker de med trekanter og firkanter og så tilbake til trekanten igjen. Hver gang roper og skråler de i sann selvtilfredshet, og hevder at nettopp de selv har funnet opp hjulet – hjulet som en gang for alle skal få oss vekk fra kapitalismen. Men setter vi oss oppi vogna deres, står vi på stedet hvil. Dette er også en barnesykdom hos folk som trekkes mot sosialismen og kommunismen, men som tror de må finne veien dit sjøl, uten å lese eller diskutere med andre, uten å bygge videre på det som kommunistene har gjort hittil.

Men like lite som vi trenger trekanta hjul som er pakka inn i friskt og nytt gavepapir, trenger vi de firkanta hjulene som NKP forsøker å trekke opp fra bølgedalen. Gamle ting kan funke bra, men NKP er ikke det kamppartiet det var i 1923 eller i 1944. NKP er ikke NKP lenger. Hvis man vil være med i et kommunistparti i Norge, må man lage det på nytt.

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!