Et av Stalins viktigste bidrag til videreutviklinga av marxistisk teori, var hans foredrag om den historiske og dialektiske materialismen som han skreiv i september 1938. Vi legger den ut her og gjør oppmerksom på at den finnes i boka “Spørsmål i leninismen – artikler og taler i utvalg 1924-1939”.

Først noen få forklaringer til teksten:

Feudalisme: Føydalisme (jordbrukssystem, forklares nærmere i teksten)

Sambandsstatene: USA

(...) betyr at noe er kuttet ut av sitatet, som regel noe uvesentlig for denne saken.

Tsarismen: Det russiske keisersystemet.

Proletariatet: Den moderne arbeiderklassen som oppsto med kapitalismen.

Den dialektiske materialisme er det marxistisk-leninistiske partis verdensanskuelse. Denne verdensanskuelse kalles dialektisk materialisme fordi måten den behandler naturens foreteelser på. Metoden den nytter til å utforske naturens foreteelser, metoden den nytter til å erkjenne disse foreteelser, er dialektisk; og fordi tolkingen den gir av naturens foreteelser, oppfatningen den har av naturens foreteelser, dens teori – er materialistisk.

Den historiske materialisme er den dialektiske materialismes grunnsetninger utvidet til studiet av samfunnets liv – er den dialektiske materialismes grunnsetninger anvendt på foreteelsene i samfunnets liv, i forskingen av samfunnet, i forskingen av samfunnets historie.

Når Marx og Engels karakteriserer sin dialektiske metode, viser de vanligvis til Hegel som den filosof som har formulert grunntrekkene i dialektikken. Dette betyr likevel ikke at Marx’ og Engels’ dialektikk er identisk med Hegels dialektikk. I virkeligheten tok Marx og Engels av Hegels dialektikk bare dens “rasjonelle kjerne”, mens de vraket det idealistiske skatt Hegel hadde omgitt den med, og utviklet dialektikken videre for å gi den en moderne vitenskapelig form. “Min dialektiske metode.” sier Marx. “er i sitt grunnlag ikke bare forskjellig fra Hegels, den er dens direkte motsetning. For Hegel er tenkningsprosessen, som han til og med forvandler til et selvstendig subjekt under benevnelsen ide, demiurgen (skaperen) av det virkelige, som bare er den ytre form idéen trer fram i. Hos meg er omvendt det idémessige intet annet enn det materielle, omplantet og omdannet i menneskets hjerne.” (Karl Marx, Etterord til 2. utgave av 1. bind av "Kapitalen"’.)

Når Marx og Engels karakteriserer sin materialisme, viser de vanligvis til Feuerbach som den filosof som har gjeninnsatt materialismen i dens rettigheter. Dette betyr likevel ikke at Marx’ og Engels’ materialisme er identisk med Feurbachs materialisme. I virkeligheten tok Marx og Engels bare “grunnkjernen” av Feuerbachs materialisme, utviklet den videre til materialismens vitenskapelig-filosofiske teori, og skrelte vekk dens idealistiske og religiøst-etiske avleiringer. Som kjent vegret Feuerbach seg mot benevnelsen materialisme, enda han selv i grunnen var materialist. Engels erklærte ved flere høve at Feuerbach “trass i det materialistiske grunnlag”, vedble “å være bundet av de tradisjonelle idealistiske tenker”, og at “den virkelige idealisme hos Feuerbach” trer i dagen “så snart vi kommer over i hans religionsfilosofi og etikk”. (Friedrich Engels: Ludwig Feuerbach und der Ausgang der klassischen deutschen Philosophie.)

Dialektikk kommer av det greske ord “dialego” som betyr å føre en samtale, å føre en polemikk. Med dialektikk forsto man i oldtida kunsten å nå fram til sannheten ved å avdekke motsetningene i motstanderens argumentasjon og overvinne disse motsetninger. I oldtida mente noen filosofer at det å avdekke motsetningene i tenkningen og sette motsatte meninger opp mot hverandre var det beste middel til å oppdage sannheten. Denne dialektiske måten å tenke på, som seinere ble utvidet til naturens foreteelser, utviklet seg til den dialektiske metode for å erkjenne naturen; en metode som anså naturens foreteelser for å være i evig bevegelse og forandring, og naturens utvikling som et resultat av utviklingen av motsetningene i naturen, som et resultat av den gjensidige påvirkning av motsatte krefter i naturen.

Dialektikken er i sitt vesen det direkte motsatte av metafysikken.

1) Den marxistiske dialektiske metode særkjennes ved følgende grunntrekk:

a) I motsetning til metafysikken betrakter dialektikken naturen ikke som en tilfeldig opphoping av ting og foreteelser som er løsrevet fra hverandre, isolert fra hverandre og uavhengige av hverandre, men som et sammenhengende enhetlig hele, hvor tingene og foreteelsene er organisk forbundet med hverandre, avhenger av hverandre og betinger hverandre. Derfor hevder den dialektiske metode at ikke en eneste foreteelse i naturen kan forstås hvis en tar den isolert, uten forbindelse med de foreteelser som omgir den; for en hvilken som helst foreteelse på et hvilket som helst område av naturen kan bli forvandlet til en meningsløshet hvis en betrakter den uten forbindelse med de forhold som om gir den, løsrevet fra dem – og omvendt kan en hvilken som helst foreteelse bli forstått og begrunnet, hvis den betraktes i sin ubrytelige forbindelse med de foreteelser som omgir den, som betinget av de foreteelser som omgir den.

b) I motsetning til metafysikken betrakter dialektikken naturen ikke som en tilstand av ro og ubevegelighet, av stagnasjon og uforanderlighet, men som en tilstand av uavbrutt bevegelse og forandring, av uavbrutt fornyelse og utvikling, hvor alltid noe oppstår og utvikler seg, og hvor alltid noe går til grunne og dør bort. Derfor krever den dialektiske metode at foreteelsene ikke bare blir betraktet ut fra deres gjensidige forbindelse og betingethet, men også ut fra deres bevegelse, deres forandring, deres utvikling, ut fra deres oppståen og bortdøen.

Den dialektiske metode betrakter ikke først og fremst det som viktig som på det foreliggende tidspunkt synes å være varig, men allerede begynner å dø bort, – men det som oppstår og utvikler seg, selv om det på det foreliggende tidspunkt ser ut som om det ikke er varig; for den dialektiske metode betrakter som uovervinnelig bare det som oppstår og utvikler seg.

“Hele naturen,” sier Engels. “fra den minste til den største ting, fra sandkornet til sola, fra protozoen (den levende urcelle – Stalin) til mennesket, befinner seg i en evig oppståen og undergang, i en uopphørlig strøm, i rastløs bevegelse og forandring.” (Friedrich Engels, Dialektik der Natur, se Marx-Engels-Gesamtausgabe. Erste Abteilung. Sonderband, Moskva 1935, s. 49l,)

“Derfor,” sier Engels, “oppfatter dialektikken tingene og deres begrepsmessige avbildninger hovedsakelig i deres forbindelse med hverandre, i deres sammenkjedning, i deres bevegelse, i deres oppståen og undergang.” (Friedrich Engels, Anti-Dühring, i samme verk som ovenfor, s. 25.)

c) I motsetning til metafysikken betrakter dialektikken utviklingsprosessen ikke som en vekstprosess rett og slett, hvor kvantitative forandringer ikke fører til kvalitative forandringer, men som en utvikling som går over fra ubetydelige og skjulte kvalitative forandringer til åpne forandringer, til grunnleggende forandringer, til kvalitative forandringer, hvor de kvalitative forandringer ikke inntrer gradvis, men hurtig, plutselig, i form av en sprangvis overgang fra en tilstand til en annen tilstand; de inntrer ikke tilfeldig, men lovmessig, de inntrer som resultat av en opphoping av umerkelige og gradvise kvantitative forandringer.

Derfor hevder den dialektiske metode at utviklingsprosessen ikke må forstås som en bevegelse i ring, ikke som rett og slett en gjentaking av det som allerede er passert, men som en fremadskridende bevegelse, som en bevegelse etter en oppadgående linje, som en overgang fra den gamle kvalitative tilstand til en ny kvalitativ tilstand, som en utvikling fra det enkle til det kompliserte, fra det lavere til det høyere.

“Naturen,” sier Engels. “er prøvesteinen for dialektikken, og det må sies om den moderne naturvitenskap at den for denne prøve har levert et ytterst rikt materiale som vokser for hver dag, og dermed har bevist at alt i naturen til sjuende og sist går for seg dialektisk og ikke metafysisk, at den ikke beveger seg i en evig ensformig krets som stadig gjentar seg, men gjennomlever en virkelig historie. Her må fremfor alt nevnes Darwin, som har tildelt den metafysiske naturoppfatning det kraftigste slag ved å bevise at hele det nåværende organiske natur, planter og dyr og dermed også mennesker er et produkt av en utviklingsprosess som har foregått i gjennom millioner av år”. (Samme sted, s. 25.)

Engels karakteriserer den dialektiske utvikling som en overgang fra kvantitative forandringer til kvalitative forandringer, og sier om dette: “I fysikken (...) er enhver forandring et omslag fra kvantitet til kvalitet, en følge av kvantitativ forandring i den bevegelsesmengde som i en eller annen form fins i legemet, eller som er tilført det. Såleis har for eksempel vannets temperatur til å begynne med ikke noen betydning når det gjelder dets dråpeflytende tilstand; men ved øking eller minsking av temperaturen i det flytende vann kommer det så til et punkt, hvor denne kohesjonstilstand forandrer seg og vannet i det ene tilfelle forvandler seg til damp, i det andre tilfelle til is (...) Såleis trengs det en bestemt minimal strømstyrke til å bringe platinatråden i det elektriske glødelys til å gløde, såleis har alle metall sitt gløde- og smeltepunkt, såleis har enhver væske ved et bestemt trykk sitt faste fryse- og kokepunkt – for så vidt våre midler tillater oss å frambringe vedkommende temperatur. såleis har endelig også enhver gassart sitt kritiske punkt hvor trykk og avkjøling kan forvandle den til flytende tilstand (...) Fysikkens såkalte konstanter (omslagspunktet fra en tilstand til en annen tilstand – Stalin) er for størstedelen intet annet enn betegnelser på knutepunkter hvor den kvantitative (forandring) øking eller minsking av bevegelsen framkaller en kvalitativ forandring i vedkommende legemes tilstand, hvor altså kvantiteten slår over i kvalitet.” (Friedrich Engels, Dialektik der Natur, - i samme samleverk som ovenfor, s. 502-508.)

Engels går videre over til kjemien og fortsetter: “En kan betegne kjemien som vitenskapen om legemenes kvalitative forandringer som følge av forandret kvantitativ sammensetning. Det visste allerede Hegels selv (...) La oss ta surstoff, hvis tre atomer, istedenfor vanligvis to, forener seg til et molekyl. Så har vi oson – et legeme som ved lukt og virkning meget bestemt skiller seg fra det vanlige surstoff. Og hva skal en si om de forskjellige forhold som surstoff forbinder seg med kvelstoff og svovel i, og hvor det med hvert enkelt av disse forskjellige forhold dannes et legeme som er kvalitativt forskjellig fra alle andre legemer.” (Samme sted, s. 508.)

Engels kritiserer Dühring som skjeller ut Hegel etter alle kunstens regler og samtidig i all stillhet låner av ham den kjente tese om at overgangen fra den følelsesløse verdens rike til fornemmelsens rike, fra den anorganiske verdens rike til det organiske livs rike er et sprang inn i en ny tilstand, og sier i samband med dette: “Dette er nettopp den hegelske knutelinje av målforhold, hvor en rent kvantitativ øking eller minsking ved visse bestemte knutepunkter forårsaker et kvalitativt sprang, som for eksempel ved oppvarmet eller avkjølt vann, hvor kokepunktet og frysepunktet er de knuter der – under normalt trykk – spranget inn i en ny aggregattilstand fullbyrdes, der altså kvantitet går over til kvalitet.” (Friedrich Engels, Anti-During, i samme samleverk som ovenfor, s. 49 – 50.)

d) I motsetning til metafysikken går dialektikken ut fra at tingene og foreteelsene i naturen har iboende indre motsetninger, for de har alle sin negative og positive side, sin fortid og sin framtid, noe som dør bort og noe som utvikler seg; at kampen mellom disse motsetninger, kampen mellom det gamle og det nye, mellom det som dør bort og det som er i emning, mellom det som sykner hen og det som utvikler seg utgjør det indre innhold i utviklingsprosessen, det indre innhold i omslaget fra kvantitative forandringer til kvalitative. Derfor hevder den dialektiske metode at utviklingsprosessen fra det lavere til det høyere ikke foregår i form av en harmonisk utvikling av foreteelsene, men i form av et frambrudd av de motsetninger som fins i tingene og foreteelsene som egenskaper ved dem, i form av en “kamp” mellom de motsatte tendenser som virker på grunnlag av disse motsetninger. “I egentlig forstand,” sier Lenin, “er dialektikken utforskningen av motsetningene i selve tingenes vesen.” (Lenin, Filosofiske hefter, s. 268, russisk utg.)

Og videre: Utvikling er “kamp mellom motsetningene.” (Lenin, Samlede verker, bind XIII, s.263, russisk utg.)

Dette er i korthet grunntrekkene i den marxistiske dialektiske metode.

Det er ikke vanskelig å forstå den veldige betydning det har å utvide den dialektiske metodes grunnsetninger til forskingen av samfunnslivet, til forskingen av samfunnets historie, – den veldige betydning det har å anvende disse grunnsetningene på samfunnets historie og den praktiske virksomhet som utøves av proletariatets parti. Når det i verden ikke fins isolerte foreteelser, når alle foreteelser står i samband med hverandre og er betinget av hverandre, så er det klart at en må vurdere hvert samfunnssystem og hver samfunnsbevegelse i historien ikke ut fra den “evige rettferds” synspunkt eller ut fra noen som helst annen forutfattet idé, som historikerne ofte gjør, men ut fra de betingelser som har skapt dette system og denne samfunnsbevegelse, og som de er forbundet med. Den samfunnsordning som hvilte på slaveri er en meningsløshet, en naturstridig dumhet under de nåværende forhold. Slavesystemet under de forhold som oppsto da det primitive fellesskapssystem gikk i oppløsning, er en helt forståelig og lovmessig foreteelse, da det betegner et skritt framover i sammenlikning med urfellesskapets system. Kravet om en borgerlig demokratisk republikk under de forhold da tsarismen og det borgerlige samfunn eksisterte – la oss for eksempel si i 1905 i Russland - var et helt forståelig, riktig revolusjonært krav, for den borgerlige republikk betegnet den gang et skritt framover. Kravet om en borgerlig demokratisk republikk under våre dagers forhold i Sovjetunionen er et meningsløst og kontrarevolusjonært krav, for den borgerlige republikk er et skritt tilbake i sammenlikning med sovjetrepublikken.

Alt avhenger av forutsetningene, stedet og tiden. Det er klart at uten en slik historisk behandlingsmåte av samfunnsforeteelsene kan det ikke eksistere og utvikles noen vitenskap om historien, for bare en slik behandlingsmåte redder den historiske vitenskap fra å bli forvandlet til et kaos av tilfeldigheter og en opphoping av de mest meningsløse feil.

Videre. Når verden befinner seg i uavbrutt bevegelse og utvikling, når det er utviklingens lov at det gamle dør bort og det nye vokser fram, så er det klart at det ikke lenger fins noe “urokkelig” samfunnssystem, noen “evige prinsipper” om privat eiendomsrett og utbytting, noen “evig ideer” om at bøndene skal underordne seg godseierne og arbeiderene skal underordne seg kapitalistene. Følgelig kan det kapitalistiske system erstattes med det sosialistiske system, liksom det kapitalistiske system i sin tid erstattet det feudale system. Følgelig må en ikke orientere seg mot de samfunnslag som ikke utvikler seg lenger, selv om de på det foreliggende tidspunkt utgjør den framherskende kraft, men mot de lag sin utvikler seg, som har framtida for seg, selv om de på det foreliggende tidspunkt ikke utgjør den fremherskende kraft.

I 80-årene i forrige århundre, i den periode da kampen mellom marxistene og narodnikene foregikk, utgjorde proletariatet i Russland et ubetydelig mindretall i sammenlikning med de individuelle bønder som utgjorde det veldige flertall av befolkningen. Men proletariatet utviklet seg som klasse, mens bøndene som klasse gikk i oppløsning. Og nettopp fordi proletariatet utviklet seg som klasse, orienterte marxistene seg mot proletariatet. Og de tok ikke feil, for som kjent vokste proletariatet siden fra en ubetydelig kraft til en førsterangs historisk og politisk kraft. Følgelig må en for ikke å ta feil i politikken se framover og ikke bakover.

Videre. Når overgangen fra langsomme kvantitative forandringer til hurtige og plutselige kvalitative forandringer er en lov for utviklingen, så er det klart at de revolusjonære omveltninger som gjennomføres av de undertrykte klasser, er fullstendig naturlige og uunngåelige foreteelser. FøIgelig kan overgangen fra kapitalismen til sosialismen og arbeiderklassens frigjøring fra det kapitalistiske åk ikke gjennomføres gjennom langsomme forandringer, ikke gjennom reformer, men bare gjennom en kvalitativ forandring av det kapitalistiske samfunn, gjennom revolusjonen. Følgelig må en for ikke å ta feil i politikken være revolusjonær og ikke reformist.

Videre. Når utviklingen foregår i form av et frambrudd av de indre motsetninger, som et sammenstøt mellom motsatte krefter på basis av disse motsetninger for å overvinne disse motsetninger, så er det klart at proletariatets klassekamp er en fullstendig naturlig og uunngåelig foreteelse. Følgelig må en ikke tildekke motsetningene i det kapitalistiske samfunnssystem, men avdekke og klarlegge dem – ikke demme opp for klassekampen, men føre den til ende. Følgelig må en for ikke å ta feil i politikken føre en uforsonlig proletarisk klassepolitikk, og ikke en reformistisk politikk, som går ut på harmoni mellom proletariatets og borgerskapets interesser, ikke en kompromisspolitikk som går ut på at kapitalismen vokser inn i sosialismen.

Slik er den marxistiske dialektiske metode når en anvender den på samfunnslivet, når en anvender den på samfunnets historie. Hva angår den marxistiske filosofiske materialisme, så står den i sitt grunnlag i direkte motsetning til den filosofiske idealisme.

2) Den marxistiske filosofiske materialisme særkjennes ved følgende hovedtrekk:

a) I motsetning til idealismen, som betrakter verden som legemliggjørelsen av den “absolutte idé”, “verdensånden”, “bevisstheten” – går Marx’ filosofiske materialisme ut fra at verden ifølge sin natur er materiell, at de mangeartede foreteelser i verden er forskjellige former for materien i bevegelsen, at den innbyrdes sammenheng mellom foreteelsene og deres gjensidige betingethet, slik de blir fastslått av den dialektiske metode. er lover for utviklingen av materien i bevegelse, at verden utvikler seg etter lovene for materiens bevegelse og ikke trenger noen som helst “verdensånd”. “Den materialistiske verdensanskuelse”, sier Engels, " innebærer ganske enkelt en oppfatning av naturen som den er, uten noen som helst fremmed tilsetning." (Friedrich Engels, Ludwig Feuerbach,)

Der Lenin omtaler den materialistiske oppfatning hos en av oldtidas filosofer Heraklit, som hevdet at “verden. altet i ett ikke er skapt av noen av gudene eller noe menneske, men var, er og blir en evig levende ild som lovmessig flammer opp og lovmessig slokner ut”, sier Lenin: “En meget god framstilling av den dialektiske materialismes grunnsetninger.” (Lenin, Filosofiske hefter, s. 318, russisk utg.)

b) I motsetning til idealismen, som hevder at bare vår bevissthet virkelig eksisterer, at den materielle verden, tilværelsen, naturen bare eksisterer i vår bevissthet, i våre fornemmelser, forestillinger og begreper – går den marxistiske filosofiske materialisme ut fra at materien, naturen, tilværelsen er en objektiv realitet som eksisterer utenfor og uavhengig av bevisstheten, at materien er det primære, da den er kilden til sanseinntrykkene, forestillingene, bevisstheten, og at den bevisstheten er det sekundære, det avledede, da den er en gjenspeiling av materien, en gjenspeiling av tilværelsen, at tenkningen er et produkt av materie som i sin utvikling har nådd en høy grad av fullkommenhet, nemlig et produkt av hjernen – og da hjernen er et organ for tenkningen, kan en derfor ikke skille tenkningen fra materien hvis en ikke ønsker å gjøre seg skyldig i en grov feil. "Spørsmålet. om tenkningens forhold til tilværelsen, om åndens i forholcl til naturen, " sier Engels, “er det høyeste spørsmål i hele filosofien… Alt etter som filosofene besvarte dette spørsmål slik eller slik, delte de seg i to leirer. De som hevdet at ånden eksisterte før naturen (...) dannet idealismens leir. De andre som så naturen som det opprinnelige, tilhører materialismens forskjellige skoler.” (Friedrich Engels, Ludwig Feuerbach.)

Og videre: “Den stofflige verden som kan iakttas ved hjelp av sansene, og som vi selv tilhører, er den eneste virkelige verden (...) Vår “bevissthet og tenkning, hvor oversanselig den enn synes å være, er et produkt av et stofflig, legemlig organ, hjernen. Materien er ikke et produkt av ånden, men ånden er selv bare det høyeste produkt av materien.” (Samme sted.)

Til spørsmålet om materien og tenkningen sier Marx: “En kan ikke skille tenkningen fra en materie som tenker. Materien er subjektet for alle forandringer,” (Karl Marx, Zur Geschichte des französischen Materialismus.)

Idet Lenin karakteriserer den marxistiske filosofiske materialisme, sier han: “Materialismen i sin alminnelighet anerkjenner den objektivt reelle tilværelse (materien) som uavhengig av bevisstheten, av fornemmelsen av erfaringen (...) Bevisstheten er (...) bare en gjenspeiling av tilværelsen, i beste tilfelle en tilnærmelsesvis riktig (adekvat, ideell – nøyaktig) gjenspeiling av den.” (Lenin, Samlede verker, bd, XIII, s. 266 – 227, russisk utg.)

Og videre: “Materie er dét som ved å virke på våre sanseorganer framkaller fornemmelsen: materien er den objektive realitet som oppfattes av oss gjennom fornemmelsen (...) Materien, naturen, tilværelsen, det fysiske er det primære, og ånden, bevisstheten. fornemmelsen, det psykiske er det sekundære.” (Samme sted. s. 119-120.)

“Verdensbildet er bildet av hvordan materien beveger seg og hvordan “materien tenker”." (Samme sted, s. 288.)

“Hjernen er tenkningens organ.” (Samme sted., s. 125.)

c) I motsetning til idealismen, som bestrider muligheten av å erkjenne verden og dens lover, som ikke tror på våre kunnskapers pålitelighet, som ikke anerkjenner den objektive sannhet og hevder at verden er full av “ting i seg selv” som aldri kan erkjennes av vitenskapen går den marxistiske filosofiske materialisme ut fra at verden og dens lover helt ut kan erkjennes, at våre kunnskaper om naturens lover, prøvd gjennom erfaring og praksis, er pålitelige kunnskaper, som har betydning av objektive sannheter, at det i verden ikke fins ting som ikke kan erkjennes, men at det bare fins ting som ennå ikke er erkjent, men som vil bli oppdaget og erkjent ved hjelp av vitenskap og praksis.

Idet Engels kritserer Kants og andre idealisters tese om umuligheten av å erkjenne verden og umuligheten av å erkjenne “tingene i seg selv”, og forsvarer materialismens kjente tese om våre kunnskapers pålitelighet, skriver han:

“Den mest slående gjendriving av disse som alle andre filosofiske griller er praksis, nemlig eksperimentet og industrien. Hvis vi kan bevise riktigheten av vår oppfatning av en naturforeteelse idet vi selv frambringer den, framstiller den av dens betingelser og dessuten gjør den tjenlig for våre formål, så er det slutt med Kants ufattelige “ting i seg selv”. De kjemiske stoffer som dannes i plantenes og dyrenes legemer, vedble å være slike “ting i seg selv” inntil den organiske kjemi begynte å fremstille dem, det ene etter det andre; dermed ble “tingen i seg selv” en ting for oss, som f, eks. alizarin, krapp-plantens fargestoff, som vi ikke lenger lar vokse på marka i krapprøttene, men framstiller langt billigere og enklere av kulltjære. Det kopernikanske solsystem var i tre hundre år en hypotese som man kunne vedde hundre, tusen, ti tusen mot én på, men likevel en hypotese. Men da Leverrier på grunnlag av dette systems data ikke bare beregnet at det måtte eksistere en ennå ukjent planet, men også det sted på himmelen hvor denne planet måtte befinne seg. og da Galle siden virkelig fant denne planet, da var det kopernikanske system bevist." (Friedrich Engels, Ludwig Feuerbach.)

Lenin anklager Bogdanov, Basarov, Jusjkevitsj og andre tilhengere av Mach for fideisme (reaksjonær teori, som gir troen fortrinn framfor vitenskapen), forsvarer materialismens kjente tese om at våre vitenskapelige kunnskaper om naturens lovmessighet er pålitelige, at vitenskapens lover representerer den objektive sannhet, og sier i samband med dette:

“Den moderne fideisme avviser slett ikke vitenskapen, den avviser bare vitenskapens “overdrevne fordringer”, nemlig kravet på objektiv sannhet. Hvis det eksisterer en objektiv sannhet (som materialistene tror), hvis naturvitenskapen, som avspeiler den ytre verden i menneskets “erfaring”, alene er i stand til å gi oss den objektive sannhet, så blir all fideisme ubetinget tilbakevist." Lenin, Samlede verker, bd. XIII, s. 102, russisk utg.)

Dette er i korthet de karakteristiske trekk ved den marxistiske filosofiske materialisme.

Det er lett å forstå hvilken veldig betydning det har å utvide den filosofiske materialismens grunnsetninger til studiet av samfunnslivet, til studiet av samfunnets historie, hvilken veldig betydning det har å anvende disse grunnsetninger på samfunnets historie, på den praktiske virksomhet som utøves av proletariatets parti. Når sammenhengen mellom naturens foreteelser og deres gjensidige betingethet er lover for naturens utvikling. så følger av dette at sammenhengen mellom foreteelsene i samfunnslivet og deres gjensidige betingethet heller ikke er noen tilfeldig sak, men lover for samfunnets utvikling. Følgelig opphører samfunnslivet. samfunnets historie å være en samling av “tilfeldigheter”, for samfunnets historie blir samfunnets lovmessige utvikling, og utforskingen av historien forvandles til en vitenskap. Følgelig må den praktiske virksomhet som proletariatets parti utøver, ikke bygges på “fremragende personers” fromme ønsker, ikke på “fornuftens”, den alminnelige moralske krav osv., men på lovene for samfunnets utvikling, på studiet av disse lover.

Videre. Når verden kan erkjennes og våre kunnskaper om lovene for naturens utvikling er pålitelige kunnskaper, som har betydning av objektiv sannhet, så følger av dette at samfunnslivet, samfunnets utvikling også kan erkjennes og at vitenskapens data om lovene for samfunnets utvikling er pålitelige data, som har betydning av objektiv sannhet. Følgelig kan vitenskapen om samfunnets historie, trass i at samfunnslivets foreteelser er av så komplisert art, bli en like eksakt vitenskap som la oss si biologien, bli en vitenskap som er i stand til å utnytte lovene for samfunnsutviklingen i praksis. Følgelig må proletariatets parti i sin praktiske virksomhet ikke la seg lede av noen slags tilfeldige motiver, men av lovene for samfunnets utvikling, av de praktiske slutninger som kan trekkes av disse lovene. Følgelig forvandles sosialismen fra menneskehetens drøm om en bedre framtid til en vitenskap. Følgelig må forbindelsen mellom vitenskap og praktisk virksomhet, forbindelsen mellom teori og praksis, deres enhet være ledestjernen for proletariatets parti.

Videre. Når naturen, tilværelsen, den materielle verden er det primære, og bevisstheten, tenkningen er det sekundære, det avledede, når den materielle verden er en objektiv realitet, som eksisterer uavhengig av menneskenes bevissthet, og bevisstheten er gjenspeilingen av denne objektive realitet, så følger av dette at samfunnets materielle liv, dets tilværelse likeledes er det primære, og dets åndelige liv det sekundære, det avledede, at samfunnets materielle liv er en objektiv realitet, som eksisterer uavhengig av menneskenes vilje, mens samfunnets åndelige liv er en gjenspeiling av denne objektive realitet, en gjenspeiling av tilværelsen.

Følgelig må en søke kilden til utformingen av samfunnets åndelige liv, kilden til opprinnelsen av de samfunnsmessige ideer, de samfunnsmessige teorier, de politiske synsmåter, de politiske institusjoner – ikke i selve ideene, teoriene, synsmåtene, de politiske institusjonene men i betingelsene for samfunnets materielle liv, i den samfunnsmessige tilværelse, som disse ideer, teorier, synsmåter osv. er en gjenspeiling av.

Følgelig, når en i de forskjellige perioder av samfunnets historie kan iaktta forskjellige samfunnsmessige ideer, teorier, synsmåter og politiske institusjoner, når en under slavesystemet møter ett slag samfunnsmessige ideer, teorier, synsmåter og politiske institusjoner, under feudalismen et annet slag, under kapitalismen et tredje slag, så forklares det ikke ved selve ideenes, teorienes, synsmåtenes og de politiske institusjoners “natur”, ikke ved deres “egenart”, men ved de forskjellige vilkår for samfunnets materielle liv i de forskjellige perioder av samfunnsutviklingen. Slik som samfunnets tilværelse er, slik som betingelsene for samfunnets materielle liv er, slik er dets ideer, teorier, politiske synsmåter og politiske institusjoner.

I denne forbindelse sier Marx: “Det er ikke menneskenes bevissthet som bestemmer deres tilværelse, men omvendt deres samfunnsmessige tilværelse som bestemmer deres bevissthet.” (Karl Marx, Zur Kritik der politischen Ökonomie, Vorwort.)

For ikke å ta feil i politikken og ikke komme i samme stilling som virkelighetsfjerne drømmere, må proletariatets parti i sin virksomhet følgelig ikke gå ut fra den “menneskelige fornufts” abstrakte “prinsipper”, men fra de konkrete betingelser for samfunnets materielle liv som samfunnsutviklingens avgjørende kraft, ikke gå ut fra “store menneskers” fromme ønsker, men fra de reelle utviklingsbehov for samfunnets materielle liv.

Utopistenes, deriblant narodnikenes, anarkistenes og de sosialrevolusjonæres bankerott forklares bl.a. ved at de ikke anerkjente at vilkårene for samfunnets materielle liv spiller den viktigste rolle i samfunnets utvikling, men henfalt til idealisme og bygde sin praktiske virksomhet, ikke på grunnlag av de krav som utviklingen av samfunnets materielle liv stilte, men – uavhengig av dette og stikk i strid med dette - bygde den på grunnlag av “idealplaner” og “altomfattende prosjekter”, som var løsrevet fra samfunnets virkelige liv.

Marxismen-leninismens styrke og livskraft består i at den i sin praktiske virksomhet nettopp støtter seg på de krav som utviklingen av samfunnets materielle liv stiller, og aldri river seg løs fra samfunnets virkelige liv. Av Marx’ ord følger imidlertid ikke at de samfunnsmessige ideer, teorier, politiske synsmåter og politiske institusjoner ikke har noen betydning i samfunnets liv, at de ikke øver noen tilbakevirkning på den samfunnsmessige tilværelse. På utviklingen av de materielle betingelser for samfunnets liv. Vi har her foreløpig talt om opprinnelsen til de samfunnsmessige ideer, teorier, synsmåter og politiske institusjoner, om deres oppståen, om at samfunnets åndelige liv er en gjenspeiling av betingelsene for dets materielle liv. Hva angår betydningen av de samfunnsmessige ideer, teorier. synsmåter og politiske institusjoner, hva angår deres rolle i historien, så er det slett ikke slik at den historiske materialisme benekter, men tvert om understreker deres viktige rolle og betydning i samfunnslivet, i samfunnets historie.

Det fins forskjellige slag samfunnsmessige ideer og teorier. Det fins gamle ideer og teorier som har overlevd seg selv og som tjener interessene til samfunnets døende krefter. Deres rolle består i at de bremser samfunnets utvikling, dets framgang. Det fins nye, framskredne ideer og teorier som tjener interessene til samfunnets framskredne krefter. Deres betydning består i at de letter samfunnets utvikling, dets framgang, og de får desto større betydning jo nøyaktigere de avspeiler kravene som utviklingen av samfunnets materielle liv stiller.

Nye samfunnsmessige ideer og teorier oppstår bare etter at utviklingen av samfunnets materielle liv har stilt nye oppgaver for samfunnet. Men etter at de er oppstått, blir de en overmåte betydningsfull kraft som gjør det lettere å løse de nye oppgavene som utviklingen av samfunnets materielle liv har stilt, og som letter samfunnets framgang. Nettopp her ytrer seg den veldige organiserende, mobiliserende og omskapende betydning av de nye ideer, de nye teorier, de nye politiske synsmåter, de nve politiske institusjoner. De nve samfunnsmessige ideer og teorier oppstår også egentlig fordi de er nødvendige for samfunnet, fordi det uten deres organiserende, mobiliserende og omskapende arbeid er umulig å løse de moderne oppgaver for utviklingen av samfunnets materielle liv. De nye samfunnsmessige ideer og teorier som er oppstått på grunnlag av de nye oppgaver som utviklingen av samfunnets materielle liv har stilt, bryter seg vei, blir folkemassenes eiendom. mobiliserer dem, organiser dem mot samfunnets døende krefter og letter på denne måten omstyrtingen av samfunnets døende krefter som bremser utviklingen av samfunnets materielle liv.

De samfunnsmessige ideer, teorier og politiske institusjoner som er oppstått på grunnlag av de moderne oppgaver som utviklingen av samfunnets materielle liv stiller, som utviklingen av den samfunnsmessige tilværelse stiller – innvirker såleis seinere selv på den samfunnsmessige tilværelse, på samfunnets materielle liv, skaper de betingelser som er nødvendige for å fullføre løsningen av de modnede oppgaver som samfunnets materielle liv stiller og gjør en videre utvikling av dette mulig.

I samband med dette skriver Marx: “Teorien blir en materiell kraft så snart den har grepet massene.” (Karl Marx, Zur Kritik der Hegelschen Rechtsphilosophic,)

For at det skal bli mulig for proletariatets parti å innvirke på vilkårene for samfunnets materielle liv og påskynde utviklingen av dem, påskynde forbedringen av dem, må det følgelig støtte seg på en samfunnsmessig teori, en samfunnsmessig ide som gir et riktig uttrykk for de behov utviklingen av samfunnets materielle liv stiller og som derfor er i stand til å sette de brede masser av folket i bevegelse, mobilisere dem og organisere det proletariske partis store arme av dem – en arme som er rede til å knuse de reaksjonære krefter og bane vei for framskrittskreftene i samfunnet.

“Økonomistenes” og mensjevikenes bankerott forklares bl.a. ved at de ikke anerkjente den mobiliserende, organiserende og omskapende rolle som den framskredne teori, den framskredne ide spiller, men forfalt til vulgærmaterialisme og reduserte teoriens og ideens rolle til nesten ingenting, og følgelig fordømte partiet til passivitet, til en skyggetilværelse. Marxismen-leninismens styrke og livskraft består i at den støtter seg på en framskreden teori som riktig gjenspeiler de krav som stilles av utviklingen av samfunnets materielle liv, løfter teorien opp på den høyde som tilkommer den, og holder det for sin plikt helt ut å utnytte dens mobiliserende organiserende og omskapende kraft. Slik løser den historiske materialisme spørsmålet om forholdet mellom den samfunnsmessige tilværelse og den samfunnsmessige bevissthet, mellom betingelsene for utviklingen av samfunnets materielle liv og utviklingen av dets åndelige liv.

3) Den historiske materialisme. Det gjenstår å klarlegge spørsmålet: hva må en fra den historiske materialismes synspunkt forstå med “betingelsene for samfunnets materielle liv”, som i siste instans bestemmer samfunnets fysiognomi, dets ideer. synsmåter, politiske institusjoner osv.? Hva er egentlig disse “betingelser for samfunnets materielle liv”, hva er deres kjennetegn?

Det er uten tvil så at begrepet “betingelsene for samfunnets materielle liv” først og fremst omfatter den natur som omgir samfunnet, det geografiske miljø som er en av de nødvendige og konstante betingelser for samfunnets materielle liv, og som naturligvis øver innflytelse på samfunnets utvikling. Hvilken rolle spiller det geografiske miljø i utviklingen av samfunnet? Er ikke det geografiske miljø den hovedkraft som bestemmer samfunnets fysiognomi, karakteren av menneskenes samfunnssystem, overgangen fra et system til et annet?

Den historiske materialisme svarer benektende på dette spørsmålet. Det geografiske miljø er ubestridelig en av de konstante og nødvendige betingelser for samfunnets utvikling, og det øver naturligvis innflytelse på samfunnets utvikling. – det påskynder eller sinker samfunnets utviklingsgang. Men dets innflytelse er ikke den bestemmende innflytelse, da forandringene og utviklingen av samfunnet foregår uten sammenlikning hurtigere enn forandringene og utviklingen av det geografiske miljø.

I løpet av tre tusen år er tre forskjellige samfunnssystemer gått i graven i Europa: det primitive fellesskapssvstem, slavesamfunnet, feudalsystemet - og i Europas Østlige del, i Sovjetunionen, er til og med fire samfunnssystemer gått i graven. Men i den samme periode forandret de geografiske forhold i Europa seg enten overhodet ikke, eller de forandret seg så ubetydelig at geografien ikke engang bryr seg om å nevne det. Det er også forståelig.

For at de geografiske forhold skal forandre seg noenlunde merkbart, kreves det millioner av år, mens det endog for de betydeligste forandringer i menneskenes samfunnssystem ikke trengs mer enn noen hundre eller et par tusen år. Men av dette følger at det geografiske miljø ikke kan være hovedårsaken, den bestemmende årsak til samfunnsutviklingen. for det som vedblir å være nesten uforandret i løpet av titusener år, kan ikke være hovedårsaken til det som gjennomgår dyptgående forandringer i løpet av noen hundre år.

Det er videre uten tvil så at befolkningstilveksten, at denne eller hin befolkningstetthet også inngår i begrepet “betingelsene for samfunnets materielle liv”; for menneskene utgjør et nødvendig element i betingelsene for samfunnets materielle liv, og uten at det fins et visst minimum av mennesker, kan det ikke eksistere noe materielt liv i samfunnet. Er da ikke folketilveksten den hovedkraft som bestemmer karakteren av menneskenes samfunnssystem? Den historiske materialisme svarer benektende også på dette spørsmålet.

Naturligvis har befolkningstilveksten innflytelse på samfunnets utvikling. Den letter etter sinker samfunnets utvikling, men den kan ikke være hovedkraften i samfunnets utvikling, og dens innflytelse på samfunnets utvikling kan ikke være den bestemmende innflytelse, da befolkningstilveksten i og for seg ikke gir noen nøkkel til forklaring på hvorfor vedkommende samfunnssystem avløses av nettopp et bestemt system, og ikke av et hvilket som helst annet, – hvorfor det primitive fellesskapssystem avløses av nettopp slavesystemet, slavesystemet av det feudale, det feudale av det borgerlige og ikke av et hvilket som helst annet system.

Hvis befolkningstilveksten var den bestemmende kraft i samfunnets utvikling, måtte en høyere befolkningstetthet ubetinget framkalle et samfunnssystem av en tilsvarende høyere type. Dette foregår imidlertid ikke i virkeligheten. Befolkningstettheten i Kina er fire ganger høyere enn i Sambandsstatene, men Sambandsstatene står høyere med omsyn til samfunnsmessig utvikling enn Kina, for i Kina hersker ennå et halvfeudalt system, mens Sambandsstatene for lenge siden har nådd det høyeste stadium i kapitalismens utvikling.

Befolkningstettheten i Belgia er 19 ganger høyere enn i Sambandsstatene og 26 ganger høyere enn i Sovjetunionen, men Sambandsstatene står høyere enn Belgia med omsyn til samfunnsmessig utvikling, og i sammenlikning med Sovjetunionen ligger Belgia en hel historisk epoke tilbake, for i Belgia hersker det kapitalistiske system, mens Sovjetunionen allerede har gjort slutt på kapitalismen og opprettet det sosialistiske system.

Men av dette følger at befolkningstilveksten ikke er og ikke kan være hovedkraften i samfunnets utvikling, den som bestemmer karakteren av samfunnssystemet, av samfunnets fysiognomi. a) Hva er det da som i systemet av betingelsene for samfunnets materielle liv utgjør den hovedkraft som bestemmer samfunnets fysiognomi, karakteren av samfunnssystemet, utviklingen av samfunnet fra et system til et annet?

Denne kraften er ifølge den historiske materialisme måten å skaffe seg midlene til livsoppholdet, de midler som er nødvendige for at menneskene skal eksistere, måten å produsere de materielle goder – mat, klær, skotøy, bolig. brensel, produksjonsredskaper osv. som er nødvendig for at samfunnet skal kunne leve og utvikle seg.

For å leve må en ha mat, klær, skotøy, bolig, brensel osv., for å ha disse materielle goder må en produsere dem, for å produsere dem må en ha produksjonsredskaper ved hvis hjelp menneskene produserer mat, klær, skotøy, boliger, brensel osv., og en må kunne produsere disse produksjonsredskaper og forstå å bruke dem. Produksjonsredskaper ved hvis hjelp de materielle goder produseres, menneskene som setter disse produksjonsredskapene i bevegelse og virkeliggjør produksjonen av de materielle goder takket være en viss produksjonserfaring og ferdighet til å arbeide, – alle disse elementer til sammen utgjør samfunnets produktivkrefter.

Men produktivkreftene utgjør bare en side av produksjonen, en side av produksjonsmåten, en side som uttrykker menneskenes forhold til tingene og kreftene i naturen som utnyttes for produksjonen av de materielle goder. En annen side av produksjonen, en annen side av produksjonsmåten er

menneskenes forhold til hverandre i produksjonsprosessen, menneskenes produksjonsforhold. Menneskene fører kamp med naturen og utnytter naturen til produksjon av materielle goder ikke isolert fra hverandre, ikke som enkeltindivider som er løsrevet fra hverandre, men i fellesskap, i grupper, i samfunn. Derfor er produksjonen alltid og under alle forhold en samfunnsmessig produksjon.

For å virkeliggjøre produksjonen av de materielle goder oppretter menneskene seg imellom disse eller hine gjensidige forhold innenfor produksjonen, disse eller hine produksjonsforhold. Disse forhold kan være forhold med samarbeid og gjensidig hjelp mellom mennesker som er fri for utbytting, de kan være forhold med herredømme og underkastelse, de kan endelig være overgangsforhold fra en form for produksjonsforhold til en annen form. Men hvilken karakter produksjonsforholdene enn har, utgjør de - alltid og under alle systemer – et likså nødvendig element i produksjonen som samfunnets produktivkrefter.

" I produksjonen, " sier Marx, innvirker menneskene ikke bare på naturen, men også på hverandre. De produserer bare ved at de samvirker på en bestemt måte og utveksler sin virksomhet innbyrdes. For å produsere inngår de bestemte forbindelser og forhold med hverandre. og bare innenfor disse samfunnsmessige forbindelser og forhold finner deres innvirkning på naturen, finner produksjonen sted." (Karl Marx, Lønnsarbeid og kapital.)

Følgelig omfatter produksjonen, produksjonsmåten både samfunnets produktivkrefter og menneskenes produksjonsforhold og er såleis legemliggjørelsen av deres enhet i produksjonsprosessen av de materielle goder.

b) Den første særegenhet ved produksjonen består i at den aldri blir stående på et punkt i en lengre periode, men alltid befinner seg i en tilstand av forandring og utvikling, og at forandringene i produksjonsmåten uunngåelig framka1r en forandring i hele samfunnssystemet, i de samfunnsmessige ideer, politiske synsmåter, politiske institusjoner – framkaller en omdanning av hele den samfunnsmessige og politiske struktur. På forskjellige utviklingstrinn bruker menneskene forskjellige produksjonsmåter, eller for å si det primitivt – de har et forskjellig levevis.

Under urfellesskapet eksisterer én slags produksjonsmåte, under slaveriet eksisterer en annen slags produksjonsmåte, under feudalismen eksisterer en tredje slags produksjonsmåte osv. I samsvar med dette er også menneskenes samfunnssystem, deres åndelige liv, deres synsmåter, deres politiske institusjoner forskjellige.

Slik son produksjonsmåten i samfunnet er, slik er i hovedsaken også selve samfunnet, slik er dets ideer og teorier, politiske synsmåter og institusjoner. Eller for å si det primitivt: slik som menneskenes levevis er, slik er deres tenkemåte. Det betyr at historien om samfunnets utvikling først og fremst er historien om produksjonens utvikling, historien om produksjons- måtene. som har avløst hverandre i århundrenes løp, historien om utviklingen av produktivkreftene og menneskenes produksjonsforhold.

Følgelig er historien om samfunnets utvikling samtidig historien om selve produsentene av de materielle goder, historien om de arbeidende masser som er hovedkreftene i produksjonsprosessen og som besørger produksjonen av de materielle goder som er nødvendige for samfunnets eksistens.

Følgelig kan den historiske vitenskap, hvis den ønsker å være en virkelig vitenskap, ikke lenger redusere historien om samfunnets utvikling til den virksomhet som konger og hærførere har utøvd, til den virksomhet som “erobrere” og “statsbeseirere” har utøvd, men den må først og fremst beskjeftige seg med historien om produsentene av de materielle goder, historien om de arbeidende masser, historien om folkene.

Følgelig må en ikke søke nøkkelen til studiet av lovene for samfunnets historie i menneskenes hoder, ikke i samfunnets synsmåter og ideer, men i produksjonsmåten som praktiseres av samfunnet i hver gitt historisk periode, i samfunnets økonomi. Følgelig er den aller første oppgaven for den historiske vitenskap å utforske og avdekke lovene for produksjonen, lovene for utviklingen av produktivkreftene og produksjonsforholdene, lovene for samfunnets økonomiske utvikling.

Følgelig må proletariatets parti, hvis det ønsker å være et virkelig parti, framfor alt tilegne seg kunnskap om lovene for produksjonens utvikling, for samfunnets økonomiske utvikling. Følgelig må proletariatets parti for ikke å ta feil i politikken, både i oppbyggingen av sitt program og i sin praktiske virksomhet, framfor alt gå ut fra lovene for produksjonens utvikling, gå ut fra lovene for samfunnets økonomiske utvikling.

c) Den annen særegenhet ved produksjonen består i at forandringene i og utviklingen av den alltid begynner med forandringer i og utvikling av produktivkreftene, framfor alt med forandringene i og, utviklingen av produksjonsredskapene. Produktivkreftene er altså det mest bevegelige og revolusjonære element i produksjonen. Først forandrer og utvikler samfunnets produktivkrefter seg, og deretter, avhengig av disse forandringer og i samsvar med dem, forandrer menneskenes produksjonsforhold, menneskenes økonomiske forhold seg. Det betyr likevel ikke at produksjonsforholdene ikke øver innflytelse på utviklingen av produktivkreftene, og at de sistnevnte ikke er avhengig av de førstnevnte.

Produksjonsforholdene, som utvikler seg avhengig av produktivkreftenes utvikling, innvirker i sin tur på utviklingen av produktivkreftene og påskynder denne utviklingen eller sinker den. I denne forbindelse må det bemerkes at produksjonsforholdene ikke altfor lenge kan bli liggende etter veksten i produktivkreftene og stå i motsetning til dem, da produktivkreftene bare kan utvikle seg i fullt mål i det tilfelle da produksjonsforholdene svarer til produktivkreftenes karakter, til den tilstand de befinner seg i, og gir fullt spillerom for utviklingen av produktivkreftene.

Derfor må produksjonsforholdene, hvor meget de enn ligger tilbake for utviklingen av produktivkreftene, før eller seinere komme i samsvar med - og kommer virkelig i samsvar med – produktivkreftenes utviklingsnivå, med produktivkreftenes karakter, i motsatt fall ville det finne sted en grunnleggende forstyrrelse av enheten mellom produktivkreftene og produksjonsforholdene i produksjonssystemet, et brudd i produksjonen i sin helhet, en krise i produksjonen, en ødelegging av produktivkrefter.

Et eksempel på misforhold mellom produksjonsforholdene og karakteren av produktivkreftene, et eksempel på en konflikt mellom dem er de økonomiske kriser i de kapitalistiske land, hvor den privatkapitalistiske eiendomsrett til produksjonsmidlene befinner seg i skrikende misforhold til produksjonsprosessens samfunnsmessige karakter, til produktivkreftenes karakter. Resultatet av dette misforhold er de økonomiske krisene som fører til ødelegging av produktivkrefter. Selve dette misforhold danner derved det økonomiske grunnlag for den sosiale revolusjon, hvis formål består i å ødelegge de nåværende produksjonsforhold og skape nye, som er i samsvar med produktivkreftenes karakter.

Derimot er den sosialistiske folkehusholdningen i Sovjetunionen, hvor den samfunnsmessige eiendomsrett til produksjonsmidlene er i fullt samsvar med den samfunnsmessige karakter av produksjonsprosessen, og hvor det som følge av dette verken forekommer økonomiske kriser eller ødelegging av produktivkrefter, et eksempel på fullt samsvar mellom produksjonsforholdene og produktivkreftenes karakter.

Følgelig er produktivkreftene ikke bare det mest bevegelige og revolusjonære element i produksjonen. De er samtidig det bestemmende element i utviklingen av produksjonen. Slik som produktivkreftene er, slik må også produksjonsforholdene være.

Om produktivkreftenes tilstand gir svar på spørsmålet med hvilke produksjonsredskaper menneskene produserer de materielle goder som er nødvendige for dem, så gir produksjonsforholdenes tilstand svar på et helt annet spørsmål: hvem eier produksjonsmidlene (jorda, skogene, vassdragene, jordas indre skatter, råstoffene, produksjonsredskapene, produksjonsbygningene, transport- og kommunikasjonsmidlene osv.), hvem har råderetten til produksjonsmidlene, – ligger denne råderetten hos hele samfunnet, eller hos de enkelte personer, grupper, klasser som utnytter dem til å utbytte andre personer, grupper, klasser?

Et skjematisk bilde av produktivkreftenes utvikling fra de eldste tider til våre dager ser slik ut: Overgang fra primitive steinredskaper til bue og pil, og i samband med dette overgang fra jegerlivet til temming av dyr til primitiv fèavl, overgang fra steinredskaper til metallredskaper (jernøksa, treplogen med plogskjær av jern osv.) og i samsvar med dette overgang til dyrking av planter og til jordbruk; en videre forbedring av metallredskapene for bearbeiding av materialer, overgang til blåsebelgen i smia, overgang til framstilling av pottemakerarbeider, og i samsvar med dette utviklingen av håndverket, utskillelse av håndverket fra jordbruket, utvikling av en selvstendig håndverks og seinere manufakturproduksjon; overgang fra håndverksmessige produksjonsredskaper til maskinen og forvandling av håndverks- og manufakturproduksjon til maskinindustri; overgang til maskinsystemet og oppkomsten av en moderne maskindrevet storindustri – det er det alminnelige, langt fra fullstendige bilde av utviklingen av samfunnets produktivkrefter i løpet av menneskehetens historie.

Det er klart at utviklingen og forbedringen av produksjonsredskapene herved ble gjennomført av mennesker som hadde noe å gjøre med produksjonen og ikke uavhengig av menneskene – følgelig: sammen med forandringene i og utviklingen av produksjonsredskapene forandret og utviklet menneskene seg, dette viktigste element i produktivkreftene, forandret og utviklet deres produksjonserfaring seg, deres ferdighet til å arbeide, deres evne til å bruke produksjonsredskapene. I samsvar med forandringen i og utviklingen av samfunnets produktivkrefter i historiens løp forandret og utviklet også menneskenes produksjonsforhold seg, deres økonomiske forhold.

Historien kjenner fem hovedtyper av produksjonsforhold: det primitive fellesskapet, slaveriet. feudalismen, kapitalismen og sosialismen.

Under det primitive fellesskapssystem er grunnlaget for produksjonsforholdene at hele samfunnet eide produksjonsmidlene i fellesskap. Dette svarer i hovedsaken til produktivkreftenes karakter i denne periode. Steinredskapene og den seinere oppfinnelse av bue og pil utelukket muligheten av menneskenes individuelle kamp mot naturkreftene og rovdyrene. For å samle frukter i skogen, fange fisk i vannet, bygge en slags bolig var menneskene nødt til å arbeide i fellesskap. hvis de ikke ville bli bytte for sultedøden, rovdyrene eller nabosamfunnene. Felles arbeid fører til felleseie av produksjonsmidlene så vel som til de framstilte produkter. Her eksisterer ennå ikke begrepet privat eie av produksjonsmidlene, hvis en ser bort fra den personlige eie av visse produksjonsredskaper, som samtidig var forsvarsredskaper mot rovdyrene. Her eksisterer ingen utbytting, ingen klasser.

Under slavesystemet er grunnlaget for produksjonsforholdene slaveeierens eiendomsrett til produksjonsmidlene, og endog til arbeideren i produksjonen – slaven, som slaveeieren kan selge, kjøpe eller slå i hjel som et krøtter. Slike produksjonsforhold svarer i hovedsaken til den tilstand som produktivkreftene befinner seg i i denne periode.

Istedenfor steinredskaper hadde menneskene nå til sin rådighet metallredskaper, istedenfor en fattigslig og primitiv jegerhusholdning som verken kjente til féavl eller jordbruk, oppsto feavlen. jordbruket, håndverket. arbeidsdelingen mellom disse produksjonsgrenene, oppsto muligheten til å bytte produktene mellom de enkelte personer og fellesskap, muligheten til å sanke riktdommer i hendene på noen få, en virkelig opphoping av produksjonsmidler i hendene på et mindretall, muligheten av flertallets underordning under mindretallet og flertallets forvandling til slaver. Her fins ikke lenger noe felles og fritt arbeid av alle samfunnets medlemmer i produksjonsprosessen – her hersker tvangsarbeid for slavene som utbyttes av de ikke arbeidende slaveeierne. Det fins derfor heller ikke felleseie av produksjonsmidlene, og heller ikke av de framstilte produkter. Det avløses av privateiendom.

Her framstår slaveeieren som den første og viktigste eiendomsbesitter i ordets fulle mening. Rike og fattige, utbyttere og utbyttede, fullberettigede og rettsløse, en forbitret klassekamp mellom dem – slik er bildet av slaverisystemet.

Under feudalsvstemet er grunnlaget for produksjonsforholdene feudalherrens eiendomsrett til produksjonsmidlene og hans begrensede eiendomsrett til arbeideren i produksjonen den livegne – som feudalherren ikke lenger kan slå i hjel, men som han kan selge og kjøpe. Ved siden av feudaleiendommen eksisterer bondens og håndverkerens individuelle eie av produksjonsredskapene og av deres private husholdning, som er basert på personlig arbeid.

Slike produksjonsforhold svarer i hovedsaken til den tilstand som produktivkreftene befinner seg i i denne periode. En videre forbedring av smeltingen og bearbeidingen av jernet: utbredelse av jernplogen og vevstolen: en videre utvikling av jordbruket, hagebruket. vindyrkingen og dyrkingen av oljeholdige planter; framkomsten av manufakturforetak ved siden av håndverkernes verksteder – slik er de karakteristiske trekk ved produktivkreftenes tilstand.

De nye produktivkrefter krever at arbeidsmannen viser et visst initiativ i produksjonen og lyst til arbeidet, at han er interessert i arbeidet. Derfor gir feudalherren avkall på slaven som en arbeider som ikke er interessert i arbeidet og fullstendig initiativløs, og foretrekker å ha å gjøre med livegne, som har sitt eget bruk. sine egne produksjonsredskaper og som i noen grad er interessert i arbeidet, noe som er nødvendig for at han skal dyrke jorda og betale feudalherren med naturalier av avlingen sin.

Privateiendommen får her en videre utvikling. Utbyttingen er nesten likså grusom som under slaveriet – den er bare blitt lite mildnet. Klassekampen mellom utbytteren og de utbvttede utgjør grunntrekket ved feudalsystemet.

Under det kapitalistiske svstem er grunnlaget for produksjonsforholdene den kapitalistiske eiendomsrett til produksjonsmidlene. Men kapitalisten eier ikke dem som produserer, lønnsarbeiderne. Han kan hverken slå dem ihjel eller selge dem, fordi de er fri for personlige avhengighetsbånd. Men de er berøvet produksjonsmidlene, og for ikke å dø av sult er de nødt til å selge sin arbeidskraft til kapitalisten og bære utbytteråket.

Ved siden av den kapitalistiske eiendomsrett til produksjonsmidlene har bonden og håndverkeren, som er frigjort fra livegenskapets avhengighet, sin private eiendomsrett til produksjonsmidlene, en eiendomsrett som er basert på personlig arbeid, og som i den første tiden har vid utbredelse. Istedenfor håndverkernes verksteder og manufakturforetakene har det oppstått veldige fabrikker og storindustrianlegg som er utstyrt med maskiner.

Istedenfor de adelige gods, som ble drevet ved hjelp av bøndenes primitive produksjonsredskaper, har det oppstått store kapitalistiske bruk som drives på basis av jordbruksteknikken og som er utstyrt med landbruksmaskiner.

De nye produktivkrefter krever at arbeiderne i produksjonen skal være mer opplyste og oppvakte enn de underkuede og uvitende livegne, at de skal være i stand til å forstå maskinen og behandle den riktig. Derfor foretrekker kapitalisten å ha å gjøre med lønnsarbeidere som er frigjort fra livegenskapets bånd, arbeidere som er tilstrekkelig opplyst til å behandle maskinene riktig.

Men da kapitalismen hadde utviklet produktivkreftene i kolossalt omfang, viklet den seg inn i motsetninger som den er ute av stand til å løse. Idet kapitalismen produserer stadig mer varer og senker prisene på varene, skjerper den konkurransen, ruinerer massene av små og mellomstore, private eiendomsbesittere, forvandler dem til proletarer og senker deres kjøpekraft, og som følge av dette blir det umulig å få avsatt de produserte varer. Idet kapitalismen på den annen side utvider produksjonen og samler millioner av arbeidere i veldige fabrikker og industrianlegg, gir den produksjonsprosessen en samfunnsmessig karakter og undergraver derved sin egen basis, da produksjonsprosessens samfunnsmessige karakter krever samfunnsmessig eiendomsrett til produksjonsmidlene, mens eiendomsretten til produksjonsmidlene vedblir å være privatkapitalistisk og uforenlig med produksjonsprosessens samfunnsmessige karakter.

Disse uforsonlige motsetninger mellom produktivkreftenes karakter og produksjonsforholdene gir seg til kjenne i periodiske overproduksjonskriser, da kapitalistene, som ikke finner noen kjøpedyktig etterspørsel på grunn av at de selv har ruinert befolkningens masse, er nødt til å brenne produkter, tilintetgjøre ferdige varer, innstille produksjonen, ødelegge produktivkrefter, mens millioner av befolkningen er nødt til å li under arbeidsløshet og sult, ikke fordi det er mangel på varer, men fordi det er produsert altfor mye varer.

Dette betyr at de kapitalistiske produksjonsforhold har opphørt å stå i samsvar med den tilstand som samfunnets produktivkrefter befinner seg i, og er kommet i uforsonlig motsetning til dem. Det betyr at kapitalismen er svanger med revolusjonen, som er kalt til å erstatte den nåværende kapitalistiske eiendomsrett til produksjonsmidlene med den sosialistiske eiendomsrett. Det betyr at den skarpeste klassekamp mellom utbytterne og de utbyttede utgjør grunntrekket ved det kapitalistiske system.

Under det sosialistiske system, som foreløpig bare er virkeliggjort i Sovjetunionen, er grunnlaget for produksjonsforholdene den samfunnsmessige eiendomsrett til produksjonsmidlene. Her fins det verken utbyttere eller utbyttede lenger. De framstilte produkter fordeles etter arbeidsytelsen i samsvar med prinsippet: “Den som ikke arbeider, skal heller ikke ete.” Menneskenes gjensidige forhold i produksjonsprosessen karakteriseres her ved kameratslig samarbeid og sosialistisk gjensidig hjelp mellom arbeidere som er frigjort fra utbytting.

Her befinner produksjonsforholdene seg i fullt samsvar med produktivkreftenes tilstand, for den samfunnsmessige karakter av produksjonsprosessen støttes av den samfunnsmessige eiendomsrett til produksjonsmidlene.

Derfor kjenner den sosialistiske produksjon i Sovjetunionen ikke periodiske overproduksjonskriser og alt det meningsløse som er forbundet med dem. Derfor utvikler produktivkreftene seg her i stadig økende tempo, da produksjonsforholdene som står i samsvar med dem, gir dem fritt spillerom for en slik utvikling.

Slik er bildet av utviklingen av menneskenes produksjonsforhold i løpet av menneskehetens historie. Slik er utviklingen av produksjonsforholdene avhengig av utviklingen av samfunnets produktivkrefter, framfor alt av utviklingen av produksjonsredskapene, og som følge denne avhengighet fører forandringene i og utviklingen av produktivkreftene før eller seinere til tilsvarende forandringer i og utvikling av produksjonsforholdene.

“Bruken og framstillingen av arbeidsmidler (med “arbeidsmidler” forstår Marx hovedsakelig produksjonsredskaper, Red.)," sier Marx, “er, selv om de i kimeform fins hos visse dyrearter, karakteristisk for den spesifikt menneskelige arbeidsprosess, og Franklin definerer derfor mennesket som et dyr som lager redskaper. Likså viktig som knokkelrestenes bygning er for å forstå forsvunne dyrearters organisasjon, likså viktig er rester av arbeidsmidler for å bedømme svunne økonomiske samfunnsformasjoner. Det er ikke det som lages, men hvordan det lages, med hvilke arbeidsmidler det lages som skiller de økonomiske epoker ut fra hverandre. Arbeidsmidlene er ikke bare gradmåleren for utviklingen av den menneskelige arbeidskraft, den er også kjennetegnet på de samfunnsmessige forhold som det arbeides under,” (Karl Marx, Das Kapital, bd. I, 5. 187-188. Verlagsgenossensehaft auslandiseher Arbeiter in der UdSSR. Moskva 1932.)

Og videre: “De samfunnsmessige forhold er nøye forbundet med produktivkreftene. Når menneskene erverver seg nye produktivkrefter, forandrer de sin produksjonsmåte, og med forandringen av sin produksjonsmåte, av måten å oppholde livet på, forandrer de alle sine samfunnsmessige forhold. Håndkvernen gir et samfunn med feudalherrer, dampmøllen et samfunn med industrikapitalister.” (Karl Marx, Misère de la philosophie, se Marx-Engels-Gesamt- ausgabe, bd. II, 5. 179.)

“Uopphørlig foregår det en vekstbevegelse av produktivkreftene, en ødelegging av de samfunnsmessige forhold, en dannelse av ideer, det er bare bevegelsens abstraksjon som er ubevegelig.” (Samme sted, 5. 180.)

I sin karakteristikk av den historiske materialisme, slik den er formulert i “Det kommunistiske manifest”, sier Engels:

“Den økonomiske produksjon og enhver historisk epokes samfunnsstruktur som uunngåelig følger av den, danner grunnlaget for denne epokes politiske og intellektuelle historie (...) I samsvar med dette har hele historien (siden det urgamle felleseie av grunn og jord gikk i oppløsning) vært en historie om klassekamper, kamper mellom utbyttede og utbyttende, beherskede og herskende klasser på forskjellige trinn av samfunnsutviklingen (...) Men denne kampen har nå nådd et trinn, der den utbyttede og undertrykte klasse (proletariatet) ikke lenger kan frigjøre seg fra den klasse den blir utbyttet og undertrykt av (borgerskapet), uten samtidig for alltid å befri hele samfunnet for utbytting. undertrykkelse og klassekamper (...)” (Engels i forordet til den tyske utgaven av “Manifestet”.)

d) Den tredje særegenhet ved produksjonen består i at de nye produktivkrefter og de produksjonsforhold som svarer til dem, ikke oppstår atskilt fra det gamle system, ikke etter at det gamle system er forsvunnet, men i det gamle samfunns skjød, ikke oppstår som et resultat av menneskenes overlagte, bevisste virksomhet, men spontant, ubevisst, uavhengig av menneskenes vilje. De oppstår spontant og uavhengig av menneskenes vilje av to grunner:

For det første fordi menneskene ikke står fritt i valget av denne eller hin produksjonsmåte, for hver ny generasjon som trer inn i livet, finner allerede ferdige produktivkrefter og produksjonsforhold som resultat av de foregående generasjoners arbeid. Derfor må den nye generasjon i den første tida godta alt den finner i ferdig form på produksjonens område og tilpasse seg det, for å få mulighet til å produsere materielle goder.

For det annet fordi menneskene, når de forbedrer dette eller hint produksjonsredskap, dette eller hint element i produktivkreftene, ikke er seg bevisst, ikke forstår og ikke tenker på hvilke samfunnsmessige resultater disse forbedringer må føre til, men bare tenker på sine daglige interesser, på å lette sitt arbeid og oppnå en eller annen direkte og merkbar fordel for seg.

Da noen medlemmer av det primitive fellesskapssamfunn gradvis og famlende gikk over fra steinredskap til jernredskap, visste de naturligvis ikke og tenkte ikke på hvilke samfunnsmessige resultater dette nye ville føre til, de forsto ikke og var seg ikke bevisst at overgangen til metallredskaper betydde en omveltning i produksjonen, at den til sjuende og sist ville føre til slaverisystemet, – de ville simpelthen lette sitt arbeid og oppnå en nærliggende, merkbar fordel, – deres bevisste virksomhet var begrenset av de snevre rammene for denne dagligdagse personlige fordel.

Da Europas unge borgerskap under feudalsystemet ved siden av de små verksteder som drev på håndverksbasis begynte å bygge store manufakturforetak og på denne måten utviklet samfunnets produktivkrefter, visste det naturligvis ikke og tenkte ikke på hvilke samfunnsmessige følger dette nye ville føre til, det var seg ikke bevisst og forsto ikke at denne “lille” nyskaping ville føre til en slik omgruppering av samfunnets krefter, at den ville ende med revolusjon både mot kongemakten, hvis nåde det satte så stor pris på, og mot adelen, i hvis rekker borgerskapets beste representanter ofte drømte om å bli opptatt, – det ville simpelthen gjøre vareproduksjonen billigere, kaste mer varer ut på markedet i Asia og det nettopp oppdagede Amerika og oppnå mer profitt, - dets bevisste virksomhet var begrenset av de snevre rammene for denne dagligdagse praksis.

Da de russiske kapitalister sammen med de utenlandske kapitalister i forsterket grad tok til å reise en moderne maskindrevet storindustri i Russland, mens de ikke rørte ved tsarismen og overlot bøndene tiI godseiernes grusomme utplyndring, visste de naturligvis ikke og tenkte ikke på hvilke samfunnsmessige følger denne betydelige vekst i produktivkreftene ville føre til, de var seg ikke bevisst og forsto ikke at dette betydelige sprang i utviklingen av samfunnets produktivkrefter ville føre til en slik omgruppering av samfunnets krefter at den ville gi proletariatet mulighet til å forene seg med bøndene og gjennomføre den seierrike sosialistiske revolusjon; – de ville simpelthen utvide industriproduksjonen til det ytterste og bli herre over det kolossale indre marked, bli monopolister og presse mest mulig profitt ut av folkehusholdningen – deres bevisste virksomhet gikk ikke ut over deres dagligdagse snevert praktiske interesser.

I samsvar med dette sier Marx: “I den samfunnsmessige produksjon av sitt liv (dvs. i produksjonen av de materielle goder som er nødvendige for menneskenes liv. J. st.) inngår menneskene bestemte, nødvendige, av deres vilje uavhengige forhold, produksjonsforhold, som svarer til et bestemt trinn i utviklingen av deres materielle produktivkrefter.” (Karl Marx, Zur Kritik der Politisehen Ökonomie, Vorwort.)

Dette betyr likevel ikke at forandringene i produksjonsforholdene og overgangen fra de gamle produksjonsfor hold til nye foregår glatt, uten konflikter, uten rystelser. Tvert om, en slik overgang foregår vanligvis gjennom en revolusjonær omstyrting av de gamle produksjonsforhold og opprettelsen av nye. Inntil en viss periode foregår utviklingen av produktivkreftene og forandringene på produksjonsforholdenes område spontant, uavhengig av menneskenes vilje. Men slik foregår den bare til et visst punkt, inntil det punkt da de produktivkrefter som er oppstått og holder på å utvikle seg, har nådd den nødvendige modning.

Etter at de nye produktivkrefter er modnet, forvandles de bestående produksjonsforhold og deres bærere – de herskende klasser – til den “uovervinnelige” hindring. som bare kan fjernes gjennom de nye klassers bevisste virksomhet, gjennom disse klassers voldelige aksjoner, gjennom revolusjonen. Her framtrer særlig skarpt den veldige rolle som de nye samfunnsmessige ideer, de nye politiske institusjoner, den nye politiske makt spiller, alt dette som er kalt til med vold å avskaffe de gamle produksjonsforhold. På grunnlag av konflikten mellom de nye produktivkrefter og de gamle produksjonsforhold, på grunnlag av samfunnets nye økonomiske behov oppstår det nye samfunnsmessige ideer.

De nye ideer organiserer og mobiliserer massene, massene sveiser seg sammen til en ny politisk armé, skaper en ny revolusjonær makt og utnytter den for med vold å fjerne den gamle ordning på produksjonsforholdenes område og skape og befeste en ny ordning. Den spontane utviklingsprosess viker plassen for menneskenes bevisste virksomhet, den fredelige utvikling viker plassen for den voldelige omveltning, evolusjonen viker plassen for revolusjonen.

“Proletariatet,” sier Marx, “forener seg i kampen mot borgerskapet nødvendigvis til klasse, gjør seg gjennom en revolusjon til herskende klasse, og opphever som herskende klasse med vold de gamle produksjonsforhold (...)” (Det kommunistiske manifest.)

Og videre: “Proletariatet vil nytte sitt politiske herredømme til litt etter litt å rive all kapital fra borgerskapet og sentralisere produksjonsredskapene i hendene på staten. dvs. i hendene på proletariatet som er organisert som herskende klasse, og så hurtig som mulig å øke mengden av produktivkreftene.” (Samme sted.)

“Vold er fødselshjelperen for ethvert gammelt samfunn som går svangert med et nytt.” (Karl Marx, Das Kapital, bd. I, 5. 791, Verlagsgenossenschaft auslandischer Arbeiter in der UdSSR, Moskva, 1932.)

Her er den geniale formulering av kjernen i den historiske materialisme, som Marx ga i 1859 i det historiske “Forord” til sin berømte bok “Zur Kritik der Politischen Ökonomie”.

“I den samfunnsmessige produksjon av sitt liv inngår menneskene bestemte, nødvendige, av deres vilje uavhengige forhold, produksjonsforhold, som svarer til et bestemt trinn i utviklingen av deres materielle produktivkrefter. Disse produksjonsforhold i sin helhet danner samfunnets økonomiske struktur, den reelle basis som det reiser seg en juridisk og politisk overbygning på, og som samsvarer med bestemte samfunnsmessige bevissthetsformer. Det materielle livs produksjonsmåte betinger den sosiale, politiske og åndelige livsprosess overhodet. Det er ikke menneskenes bevissthet som bestemmer deres tilværelse, men omvendt deres samfunnsmessige tilværelse som bestemmer deres bevissthet. På et visst trinn i sin utvikling kommer samfunnets materielle produktivkrefter i motsetning til de foreliggende produksjonsforhold, eller – hva som bare er et juridisk uttrykk for det samme – til de eiendomsforhold som de til da hadde beveget seg innenfor. Fra å være utviklingsformer for produktivkreftene forvandler disse forhold seg til lenker for dem. Det inntrer da en epoke med sosial revolusjon. Med forandringen av det økonomiske grunnlaget skjer det en langsommere eller hurtigere omveltning i hele den veldige overbygningen. Når en iakttar slike omveltninger, må en alltid skjelne mellom den materielle omveltning i de økonomiske produksjonsbetingelser, som kan konstateres med naturvitenskapelig nøyaktighet – og de juridiske, politiske, religiøse, kunstneriske eller filosofiske, kort sagt ideologiske former, i hvilke menneskene blir seg denne konflikten bevisst og utkjemper den. Like lite som en bedømmer et menneske etter hva det mener om seg selv, likså lite kan en bedømme en omveltningsepoke ut fra dens egen bevissthet, men må tvert om forklare denne bevissthet ut fra motsetningene i det materielle liv, ut fra den foreliggende konflikt mellom samfunnsmessige produktivkrefter og produksjonsforhold. En samfunnsform går aldri under før alle produktivkrefter den er vid nok til å romme, er utviklet; og nye, høyere produksjonsforhold oppstår aldri før de materielle eksistensbetingelser for dem er modnet i selve det gamle samfunnsskjød. Derfor stiller menneskeheten seg alltid bare oppgaver som den kan løse, for nøyere betraktet vil det alltid være slik at oppgaven selv bare oppstår når de materielle betingelser for å løse den alt er til stede, eller i det minste befinner seg i sin emningsprosess.”

Slik er den marxistiske materialisme når en anvender den på samfunnslivet og på samfunnets historie. Slik er grunntrekkene i den dialektiske og historiske materialisme.

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!