Problemstillingen er like aktuell i dag som i 1941, da Mao skrev denne teksten.

Mao Zedong – mai 1941

Kamerat Mao Tsetung ga denne rapporten på et kadermøte i Yenan. Rapporten og de to artiklene »Korriger partiets arbeidsmetoder» og »Bekjemp sjablongmessig skriveri i partiet» er kamerat Mao Tsetungs grunnleggende arbeider om korrigeringsbevegelsen. I disse sammenfattet han på det ideologiske plan tidligere meningsdivergenser i partiet om partilinja og analyserte den småborgerlige ideologien og stilen som, maskert som marxisme-leninisme, var framherskende i partiet, hovedsakelig subjektive og sekteriske tendenser som kom til uttrykk i sjablongmessig partijournalistikk. Kamerat Mao Tsetung manet til en partiomfattende bevegelse for å korrigere arbeidsstilen i overensstemmelse med marxismen-leninismens ideologiske prinsipper. Hans oppfordring førte meget raskt til en stor debatt mellom proletarisk og borgerlig ideologi innenfor og utenfor partiet. Denne befestet den proletariske ideologiens stilling innenfor og utenfor partiet, satte det brede lag av kadrene i stand til å ta et stort steg framover i ideologisk henseende og gjorde det mulig for partiet å oppnå en enhet som aldri før.

Jeg foreslår at vi skal forbedre studiemetoden og studiesystemet i hele partiet. Det er følgende grunner til det.

I

De tjue åra Kinas Kommunistiske Parti har eksistert, har vært tjue år hvor marxismen-leninismens allmenngyldige sannhet i stadig høyere grad har smeltet sammen med den kinesiske revolusjonens konkrete praksis. Hvis vi husker hvor overfladisk og mager vår forståelse av marxismen-leninismen og av den kinesiske revolusjonen i partiets barndom var, kan vi se hvor mye dypere og rikere den er nå. I hundre år har de beste sønner og døtre av den katastroferammede kinesiske nasjonen kjempet og ofret sine liv på jakt etter en sannhet som kunne redde landet og folket, og når en stupte, sto straks en annen klar til å ta hans plass. Dette rører oss til sang og tårer. Men det var ikke før etter første verdenskrig og Oktoberrevolusjonen i Russland vi fant marxismen-leninismen, den beste av alle sannheter, det beste våpen til å befri vår nasjon. Og Kinas Kommunistiske Parti har innført, propagandert for og organisert bruken av dette våpenet. Så snart marxismen-leninismens allmenn­gyldige sannhet ble forbundet med den kinesiske revolusjonens konkrete praksis, ga den den kinesiske revolusjonen et helt nytt preg. Siden forsvarskrigen mot Japan brøt ut, har partiet vårt, som bygger på marxismen­leninismens allmenngyldige sannhet, tatt ytterligere et skritt i sine studier av denne krigens konkrete praksis og i sine studier av Kina og av verden i dag, og det har også begynt studiet av Kinas historie. Alt dette er svært gode tegn.

II

Vi har imidlertid fremdeles feil, og noen er til og med ganske store. Hvis vi ikke retter på disse feilene, vil vi etter min mening ikke være i stand til å ta et nytt skritt framover i vårt arbeid og i vår store oppgave med å forene marxismen-leninismens allmenngyldige sannhet med den kinesiske revolu­sjonens konkrete praksis. Ta for det første studiet av de rådende forholdene. Vi har oppnådd en viss framgang i studiet av de rådende innenlandske og utenlandske forholdene, men for et så stort politisk parti som vårt er det materiale vi har samlet, ufullstendig og vårt forsk­ningsarbeid usystematisk på hvert av disse områdene, enten det er det politiske, det militære, det økonomiske eller det kulturelle området. Stort sett har vi på de siste tjue åra ikke utført systematisk og grundig arbeid med å samle inn og studere materiale om disse tingene, og vi mangler en atmosfære som begunstiger undersøkelser og studier av den objektive virkeligheten. Å oppføre seg som »en som jager spurv i blinde» eller som »en blind mann som fanger fisk», å være plump og taktløs, å hengi seg til ordgyteri, å nøye seg med overfladiske kunnskaper – slik er den ytterst dårlige arbeidsstilen som fortsatt hersker blant mange kamerater i partiet vårt, en stil som står fullstendig i strid med marxismen-leninismens ånd. Marx, Engels, Lenin og Stalin har lært oss at det er nødvendig å studere forholdene samvittighetsfullt og handle ut fra den objektive virkeligheten og ikke ut fra subjektive ønsker. Mange kamerater handler likevel på en måte som direkte bryter med denne sannheten.

Ta for det andre studiet av historien. Selv om et fåtall partimedlemmer og sympatisører har gått løs på dette arbeidet, er det ikke blitt gjort på organisert vis. Mange partimedlemmer har stadig meget tåkete forestillinger om kinesisk historie, enten det dreier seg om de siste hundre åra eller tidligere tider. Det er mange marxist-leninistiske lesehester som ikke kan åpne munnen uten å snakke om det gamle Hellas, men når det gjelder deres egne forfedre – å, beklager, dem har de aldeles glemt. Det finnes ingen interesse for alvorlige studier av de nåværende forholdene eller av historien. Ta for det tredje studiet av den internasjonale, revolusjonære erfaringen, studiet av marxismen-leninismens allmenngyldige sannhet. Mange kamerater synes å studere marxismen-leninismen ikke for å møte de behov den revolusjonære praksis reiser, men bare for studienes egen skyld. Følgelig kan de, til tross for at de leser, ikke fordøye det de har lest. De kan bare ramse opp diverse sitater fra Marx, Engels, Lenin og Stalin på en ensidig måte, men de er ute av stand til å tillempe Marx’, Engels’, Lenins og Stalins standpunkt, syn og metode på det konkrete studiet av Kinas nåværende forhold og historie, eller til konkret å analysere og løse den kinesiske revolusjonens problemer. En slik innstilling til marxismen-leninismen gjør mye skade, særlig blant mellomliggende og høyere kadrer.

De tre tingene som jeg nettopp har nevnt, forsømmelsen av å studere de nåværende forholdene, forsømmelsen av å studere historien og forsømmelsen av å tillempe marxismen-leninismen, utgjør alle sammen eksempler på en ytterst dårlig arbeidsstil. Dens utbredning har skadet mange av våre kamerater.

Det finnes virkelig mange kamerater i våre rekker som er blitt ført på villstrå av denne arbeidsstilen. De er uvillige til å gjennomføre systematiske og grundige undersøkelser og studier av de særegne forholdene i og utenfor landet, provinsen, fylket eller distriktet, og de gir ordrer som ikke grunner seg på annet enn deres sparsomme kunnskap og »det må være slik, for slik ser det ut for meg». Forekommer ikke denne subjektive stilen fortsatt hos mange kamerater?

Det finnes en hel del som er stolte istedenfor å være skamfulle over ikke å vite noe eller svært lite om vår egen historie. Særlig betegnende er det at meget få virkelig kjenner historien til Kinas Kommunistiske Parti og Kinas historie i de hundre åra siden Opiumskrigene. Knapt noen har for alvor tatt opp studiet av de siste hundre åras økonomiske, politiske, militære og kulturelle historie. Uten kunnskaper om sitt eget land kan visse mennesker bare gjengi fortellinger om det gamle Hellas og andre fremmede land, og til og med denne kunnskapen er temmelig ynkelig, for den består av likt og ulikt fra gamle utenlandske bøker.

I flere årtier har mange av de studentene som har kommet tilbake fra utlandet, lidd av denne sykdommen. Når de kommer hjem fra Europa, Amerika eller Japan, kan de bare på papegøyevis gjenta utenlandske ting. De blir til grammofoner og glemmer sin plikt til å forstå og skape nye ting. Denne sykdommen har også infisert kommunistpartiet. Selv om vi studerer marxismen, er det mange av våre folk som studerer på en måte som står i direkte motsetning til marxismen. Det vil si at de bryter det grunnprinsippet som Marx, Engels, Lenin og Stalin alvorlig har manet oss til å overholde, nemlig enheten mellom teori og praksis. Når de har brutt dette prinsippet, finner de selv på et motsatt prinsipp, teoriens atskillelse fra praksis. I skolene og i fostringa av de arbeidende kadrene, veileder ikke filosofilærerne sine elever i studiet av den kinesiske revolusjonens taktikk; lærerne i politisk økonomi veileder dem ikke i å studere den kinesiske økonomiens kjennetegn; lærerne i militærvitenskap veileder dem ikke i å studere strategi og taktikk tilpasset Kinas særtrekk, og så videre og så videre. Følgelig sprer feilene seg og gjør stor skade for folk. En person vet ikke hvordan han i Fuhsien [1] skal anvende det han har lært i Yenan. Professorer i økonomi kan ikke forklare forholdet mellom grenseområdets valuta og Kuomintang-valutaen, [2] og naturligvis kan heller ikke studentene forklare det. På denne måten er en forvillet mentalitet blitt skapt hos mange av studentene.

Istedenfor å interessere seg for Kinas problemer og ta partiets direktiver alvorlig, tilegner de seg av hjertens lyst de påståtte evige og uforanderlige dogmene som deres lærere har innprentet dem.

Det jeg nettopp har sagt, gjelder naturligvis den verste typen innen partiet vårt, og jeg sier ikke at det er en alminnelig foreteelse. Mennesker av denne typen eksisterer imidlertid, og hva mer er, det finnes ganske mange av den sorten, og de forårsaker en god del skade. Denne saken bør man ikke ta så lett på.

III

For ytterligere å klargjøre denne ideen vil jeg sette to motsatte innstillinger opp mot hverandre.

For det første har vi den subjektivistiske innstillinga.

En person med denne innstillinga foretar ikke et systematisk og grundig studium av omgivelsene, men arbeider på grunnlag av rein subjektiv entusiasme og har et utflytende bilde av Kina i dag. Med denne innstillinga stykker han opp historien, kjenner bare til antikkens Hellas, men ikke til Kina og har tåkete forestillinger om Kina av i går og i forgårs. En person med denne innstillinga studerer den marxist-leninistiske teorien på en abstrakt måte og uten noe mål. Han går ikke til Marx, Engels, Lenin og Stalin for å søke det standpunktet det synet og den metoden som han trenger for løse den kinesiske revolusjonens teoretiske og taktiske problemer, men for å studere teorien bare for teoriens egen skyld. Han skyter ikke pila mot målet, men skyter på måfå. Marx, Engels, Lenin og Stalin har lært oss at vi skal ta utgangspunkt i den objektive virkeligheten, og at vi av den skal utlede lover som kan tjene som rettesnor til handling. I denne hensikt bør vi, som Marx har sagt, tilegne oss materialet i detalj og gjøre det til gjenstand for vitenskapelig analyse og syntese. [3] Mange av våre folk handler ikke på denne måten, men gjør det stikk motsatte. En stor del av dem driver med forskningsarbeid, men er ikke interessert i å studere Kina av i dag eller Kina av i går, og de begrenser sin interesse til studiet av tomme »teorier» som er atskilt fra virkeligheten. Mange andre gjør praktisk arbeid, men de vier heller ingen oppmerksomhet til studiet av objektive forhold, stoler ofte på rein entusiasme og setter sine personlige følelser i politikkens sted. Begge typer mennesker stoler på det subjektive og ignorerer eksistensen av de objektive kjensgjer­ningene. Når de holder taler, fråtser de i lange rekker med avsnitt: A, B, C, D, 1, 2, 3, 4, og når de skriver artikler, presterer de et ordgyteri uten like. De har ikke til hensikt å søke sannheten i kjensgjerningene, men bare et ønske om å bli populære på høyttravende sludder. Deres ord er glitrende, men uten innhold , skjøre og uten fasthet. De har alltid rett, de er den fremste autoriteten under himmelen, »keiserlige sendebud» som styrter allesteds hen. Slik er arbeidsstilen hos en del kamerater i våre rekker. De som lar sin opptreden lede av denne arbeidsstilen, skader seg selv. Lærer de den videre til andre, skader de også dem, og ved å anvende den for å lede revolusjonen, skader de revolusjonen. Som en sammenfatning kan det sies at denne subjektivistiske metoden, som er i strid med vitenskapen og marxismen- leninismen, er en farlig fiende av det kommunistiske partiet, arbeiderklassen, folket og nasjonen. Den er et uttrykk for forurensning av partiånden. En farlig fiende står foran oss, og vi må rydde den av veien. Først når subjektivismen er ryddet av veien, kan marxismen-leninismens sannhet seire, kan partiånden styrkes, kan revolusjonen bli seierrik. Vi må gjøre klart at fraværet av en vitenskapelig innstilling, det vil si fraværet av den marxist- leninistiske innstillinga med enhet mellom teori og praksis, betyr at partiånden enten mangler helt eller er mangelfull.

Det finnes et vers som gir et bilde av denne typen mennesker. Det lyder slik

Sivet som vokser på vollen tungt i toppen, svakt i strået og med grunne røtter; Bambusskuddet i åsene — skarptunget, tykkhudet og hult innvendig.

Er ikke dette en passende beskrivelse av dem som ikke har en vitenskapelig innstilling, som bare kan ramse opp ord og fraser fra verker av Marx, Engels, Lenin og Stalin, og som nyter en anseelse som er uberettiget siden de mangler faktisk kunnskap? Om noen virkelig ønsker å kurere seg selv for denne sykdommen, vil jeg råde ham til å lære dette verset utenat eller til å vise enda større mot og klistre det opp på veggen i rommet sitt. Marxismen-leninismen er en vitenskap, og vitenskapen betyr ærlig og solid kunnskap. Den gir ikke spillerom for noen knep. La oss da være ærlige.

For det annet har vi den marxist-leninistiske innstillinga.

Et menneske med denne innstillinga anvender marxismen-leninismens teori og metode for å undersøke og studere omgivelsene systematisk og omhyg­gelig. I sitt arbeid stoler han ikke bare på sin egen entusiasme, men han kombinerer den revolusjonære drivkraften med saklighet, som Stalin har sagt. [4] Med denne innstillingen stykker han ikke opp historien. -Det er ikke nok for ham å kjenne det gamle Hellas, han må også kjenne Kina. Han må kjenne revolusjonens historie ikke bare i fremmede land, men også i Kina, og ikke bare i Kina av i dag, men også i Kina av i går og i forgårs. Med denne innstillinga studerer man marxismen-leninisrnens teori med ett mål for øye, nemlig å forene den marxist-leninistiske teorien med den kinesiske revolu­sjonens virkelige bevegelse, og med utgangspunkt i denne teorien søker man det standpunkt, det syn og den metode som er nødvendig for å løse den kinesiske revolusjonens teoretiske og taktiske problemer. En slik innstilling innebærer å skyte pilen midt i blinken. »Blinken» er den kinesiske revolusjonen, og »pilen» er marxismen-leninismen. Vi kinesiske kommunister har søkt denne pilen fordi vi vil treffe målet, som er den kinesiske revolusjonen og revolusjonen i Osten. En slik innstilling innebærer at vi legger vinn på å søke sannheten i kjensgjerningene. »Kjensgjerningene» er alle objektivt eksisterende ting, »sannheten» er det innbyrdes forholdet mellom dem, det vil si lovene som styrer dem, og »søke» betyr å studere. Vi må ta utgangspunkt i de virkelige forholdene innenfor og utenfor landet, provinsen, fylket eller distriktet, og av dem må vi utlede de lovmessighetene som er iboende i dem og ikke innbilte, det vil si at vi må søke de indre forholdene mellom de hendingene som finner sted rundt oss, og la vår virksomhet ledes av det. For å kunne gjøre dette må vi ikke basere oss på vår egen innbilning, på en øyeblikksimpuls eller på bokas døde bokstav, men på de objektivt eksisterende kjensgjerningene. Vi må tilegne oss materialet i detalj, og vi må utlede de riktige slutningene av det med marxismen-leninismens allmenne prinsipper som rettesnor. Slike slutninger er ikke bare fortegnelser over foreteelser i A, B, C, D-orden eller skriverier som flommer over av plattheter, men de er vitenskapelige slutninger. En slik innstilling søker sannheten i kjensgjerningene og ønsker ikke å bli populær på høytravende sludder. Den er et uttrykk for partiånden, den marxist-leninistiske stilen med å forene teori og praksis. Det minste man kan forlange av ethvert medlem av det kommunistiske partiet, er at han skal innta en slik holdning. Den som har en slik innstilling, vil verken være »tung i toppen, svak i strået og med grunne røtter» eller »skarptunget, tykkhudet og hul innvendig».

IV

I overensstemmelse med synspunktene ovenfor vil jeg legge fram følgende forslag:

1. For hele partiet bør vi sette som oppgave å foreta et systematisk og grundig studium av situasjonen omkring oss. På grunnlag av marxismen-leninismens teori og metode bør vi foreta en detaljert undersøkelse og et studium av utviklinga i våre fienders, våre venners og vår egen økonomiske, finansielle, politiske, militære og kulturelle virksomhet og i partivirksom heten, og deretter kan vi trekke de riktige og nødvendige konklusjonene. I denne hensikt bør vi henlede våre kameraters oppmerksomhet på under­søkelser og studier av disse praktiske tingene. Vi bør få våre kamerater til å forstå at kommunistpartiets ledende organer har den grunnleggende oppgaven som går ut på både å kjenne forholdene og mestre politikken. Det første innebærer å kjenne verden, det siste å forandre verden. Vi bør få våre kamerater til å forstå at uten undersøkelser har man ingen rett til å uttale seg, og at bombastisk vrøvl og en enkel fortegnelse i 1, 2, 3, 4-orden ikke er til noen nytte. Ta propaganda-arbeidet for eksempel. Hvis vi ikke kjenner stillingen angående våre fienders, våre venners og vår egen propaganda, kommer vi til å være ute av stand til å bestemme oss for en riktig propagandapolitikk. I arbeidet i hver avdeling er det nødvendig at man først har kjennskap til stillingen, for bare da kan arbeidet bli godt utført. Nøkkelleddet i forandringen av partiets arbeidsstil er å gjennomføre planer for undersøkelser og studier i hele partiet.

2. Hva Kinas historie i de siste hundre åra angår, bør vi samle kvalifiserte personer til å studere den i samarbeid og med passende arbeidsfordeling. På den måten kan vi overvinne den nåværende tilstanden med manglende organisasjon på dette området. Først er det nødvendig å foreta analytiske studier på flere områder av den økonomiske, politiske, militære og kulturelle historien, og først da vil det være mulig å foreta sammenfattende studier.

3. Når det gjelder utdanninga av kadrer, enten de er i arbeid eller går på skoler for kadrer, må vi ta sikte på en politikk hvor studiet av de praktiske spørsmålene i den kinesiske revolusjonen blir stilt i brennpunktet, og hvor marxismen-leninismens grunnprinsipper blir rettesnora i hele skolerings­virksomheten. Den statiske metoden med å studere marxismen-leninismen løsrevet fra livet må avvises. Dessuten bør vi ved studiet av marxismen- leninismen benytte Sovjetunionens Kommunistiske Partis (bolsjevikenes) historie, kort framstilling som grunnleggende materiale. Det er den beste syntesen og oppsummeringa av den kommunistiske verdensbevegelsen i løpet av de siste hundre åra, et mønstereksempel på foreninga av teori og praksis og hittil det eneste omfattende eksemplet i hele verden. Når vi ser hvordan Lenin og Stalin forente marxismens allmenngyldige sannhet med sovjetrevolusjonens konkrete praksis og derved utviklet marxismen, vet vi hvordan vi bør arbeide i Kina.

Vi har foretatt mange avvik. Men feilen er ofte en forgjenger for det riktige. Jeg er overbevist om at denne forbedringen av våre studier sikkert og visst vil gi gode resultater i alt som angår den kinesiske revolusjonen og verdensrevolu­sjonen som er så intenst levende og oppviser så rike variasjoner.

Referanser

  1. ^Herredet Fuhsien ligger omtrent 70 kilometer sør for Yenan.
  2. ^Med grenseområdets valuta menes de pengesedlene som ble utgitt av regjerings­banken i grenseområdet Shensi-Kansu-Ningsia. Riksvalutaen var de papirpengene som fra og med 1935 ble utgitt av Kuomintangs fire store byråkratkapitalistiske banker med den britiske og amerikanske imperialismens støtte. Kamerat Mao Tsetung sikter til svingningene i vekslekursen mellom disse to valutaene.
  3. ^Se Karl Marx, »Etterskrift til annet tyske opplag» av Kapitalen, hvor han skrev: »Forskningen må tilegne seg stoffet i detalj, analysere dets ulike utviklingsformer og oppspore den indre sammenhengen. Først når dette arbeidet er utført, kan den virkelige bevegelsen framstilles nøyaktig.» (Kapitalen, engelsk utgave, FLPH, Moskva, bd. I, s. 19).
  4. ^Se J. V. Stalin, »Om leninismens grunnlag», Spørsmål i leninismen, Ny Dag, 1952.

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!