Dette viktige verket av Stalin har vært ei lærebok i marxismen-leninismen for millioner av kommunister og revolusjonære over hele verden, og nå presenterer Tjen folket det for første gang i digitalisert form på norsk. Før forlaget Oktober ga det ut på nytt i boka «Spørsmål i leninismen – artikler og taler i utvalg 1924-1939» i 1976, var den nesten umulig å få tak i. Men hvorfor blei den vekk? Kort og godt fordi makta i datidas Sovjet gikk over fra proletariatet til en annen klasse, byråkratborgerskapet, da Khrusjtsjov og hans klikk greip makta i SUKP og staten på den 20. partikongressen i 1956. Alt før denne partikongressen begynte Khrusjtsjov-revisjonistene å berede grunnen for at Stalins verker skulle vekk fra bokhandlerne, ikke bare i Sovjet, men i alle land. F.eks. var Moskva-partiet her i hjemme, Norges «Kommunistiske» Parti, svært ivrige i denne prosessen. Men sjøl hvor mye revisjonistene forsøkte å dekke over Stalins glimrende gjennomgang av leninismen, så mislyktes det. Tjen folket håper at dette verket av Stalin igjen vil bli studert av kommunister her i Norge.

INNLEDNING

Leninismens grunnlag er et omfangsrikt tema. For å behandle det uttømmende ville en behøve en hel bok, ja en hel rekke bøker. Det er derfor en selvfølge at mine forelesninger ikke kan bli noen uttømmende framstilling av leninismen. De kan i beste fall bli en kort sammenfatning av leninismens grunnlag. Ikke desto mindre anser jeg det for nyttig å redegjøre for denne sammenfatning, for å gi noen grunnleggende utgangspunkter, som er nødvendige for et framgangsrikt studium av leninismen.

Å klarlegge leninismens grunnlag betyr ennå ikke å klarlegge grunnlaget for Lenins livssyn. Lenins livssyn og leninismens grunnlag er etter sitt omfang ikke ett og det samme. Lenin er marxist, og grunnlaget for hans livssyn er naturligvis marxismen. Men derav følger på ingen måte at framstillingen av leninismen må begynne med framstillingen av marxismens grunnlag. Å framstille leninismen betyr å påvise det særegne og nye i Lenins arbeider hvor han beriket marxismens skattkammer og som naturlig er knyttet til hans navn. Bare i denne forstand vil jeg i mine forelesninger tale om leninismens grunnlag.

Altså, hva er leninismen? Noen sier at leninismen er marxismens anvendelse på de særegne forhold i Russland. I denne definisjon er der en del sannhet, men den uttømmer langtfra hele sannheten. Lenin anvendte virkelig marxismen på den russiske virkelighet og anvendte den på en mesterlig måte. Men hvis leninismen ikke hadde vært noe annet enn en anvendelse av marxismen på de særegne forhold i Russland, så ville den være en rent nasjonalt og bare nasjonal, en rent russisk og bare russisk foreteelse. Nå vet vi imidlertid at leninismen er en internasjonal foreteelse, som har sine røtter i hele den internasjonale utvikling, og ikke bare er en russisk foreteelse. Av denne grunn mener jeg at denne definisjon lider av ensidighet.

Andre sier at leninismen er en gjenopplivelse av de revolusjonære elementer i marxismen fra førtiårene i det 19. århundre til forskjell fra de følgende års marxisme som angivelig var blitt moderat og ikke-revolusjonær. Hvis en ser bort fra denne dumme og platte inndeling av Marx’ lære i to deler, i en revolusjonær og en moderat, så må en innrømme at endog i denne fullstendig utilstrekkelige og utilfredsstillende definisjon fins det et korn av sannhet. Dette korn av sannhet består i at Lenin faktisk gjenopplivet marxismens revolusjonære innhold som var blitt skrinlagt av opportunistene i Den 2. internasjonale. Men dette er likevel bare en del av sannheten. Hele sannheten om leninismen er at den ikke bare gjenreiste marxismen, men at den gikk ennå et skritt lenger og utviklet marxismen videre under kapitalismens og den proletariske klassekamps nye betingelser.

Hva er nå altså leninismen? Leninismen er marxismen i imperialismens og den proletariske revolusjons epoke. Nærmere bestemt: leninismen er den proletariske revolusjons teori og taktikk i alminnelighet, teorien og taktikken for proletariatets diktatur i særdeleshet. Marx og Engels virket i den førrevolusjonære periode (vi tenker her på den proletariske revolusjon), da det ennå ikke fantes noen utviklet imperialisme, i en periode da proletarene forberedes til revolusjonen, i en periode da den proletariske revolusjon ennå ikke var direkte praktisk unngåelig. Lenin, Marx’ og Engels’ elev, virket derimot i den utviklede imperialismens periode, da den proletariske revolusjon alt har seiret i ett land, slått det borgerlige demokrati i stykker og innledet det proletariske demokratis æra, sovjetenes æra.

Av denne grunn er leninismen en videreutvikling av marxismen. En understreker i alminnelighet leninismens overordentlig stridbare og overordentlig revolusjonære karakter. Det er helt ut riktig. Men denne eiendommelighet ved leninismen finner sin forklaring i to årsaker: for det første fordi leninismen er gått fram av den proletariske revolusjon, som må sette sitt uutslettelige preg på den; for det annet fordi den vokste seg stor og sterk i kamp mot Den 2. internasjonales opportunisme, en kamp som var og er en nødvendig forutsetning for en framgangsrik kamp mot kapitalismen. En må ikke glemme at mellom Marx og Engels på den ene side og Lenin på den annen side ligger en hel periode med uinnskrenket herredømme for den Den 2. internasjonales opportunisme og at en skånselløs bekjempelse av denne måte å være en av leninismens viktigste oppgaver.

I. LENINISMENS HISTORISKE RØTTER

Leninismen vokste fram og utviklet seg under imperialismens forhold, da kapitalismens motsetninger er blitt tilspisset til det ytterste, da den proletariske revolusjon er blitt til et umiddelbart praktisk spørsmål, da den gamle periode med arbeiderklassens forberedelse til revolusjonen støtte sammen med og vokste over i en ny periode med direkte storm på kapitalismen.

Lenin betegnet imperialismen som «døende kapitalisme». Hvorfor? Fordi imperialismen skjerper kapitalismens motsetninger til deres ytterste punkt, til de ytterste grenser, bak hvilke revolusjonen begynner. Av disse motsetninger må følgende tre betraktes som de viktigste:

Den første motsetning — det er motsetningen mellom arbeid og kapital. Imperialismen betyr allmakt for de monopolistiske truster og syndikater, for bankene og finansoligarkiet i industri­landene. I kampen mot denne allmakt viste arbeiderklassens tilvante metoder — fagforeninger og kooperativer, parlamentariske partier og parlamentarisk kamp — seg å være helt utilstrekkelige. Enten overgir du deg på nåde og unåde til kapitalen, vegeterer videre som før og synker stadig dypere, eller så må du gripe til et nytt våpen — slik stiller imperialismen spørsmålet for proletariatets millionmasser. Imperialismen fører arbeiderklassen fram til revolusjonen.

Den annen motsetning — det er motsetningen mellom de forskjellige finansgrupper og imperialistiske makter i deres kamp om råstoffkildene og om fremmede territorier. Imperialismen betyr eksport av kapital til råstoffkildene, rasende kamp om det monopolistiske herredømme over disse råstoffkilder, kamp om nyoppdelingen av den allerede oppdelte verden, en kamp som føres med særlig raseri av de nye finansgrupper og makter, som søker «en plass i solen», mot de gamle grupper og makter som seigt klamrer seg fast til sine erobringer. Denne rasende kamp mellom de forskjellige kapitalistgrupper er bemerkelsesverdig i den henseende at den innebærer imperialistiske kriger, kriger for erobring av fremmede områder som et uunngåelig element. Denne omstendighet er på sin side bemerkelsesverdig fordi den fører til gjensidig svekkelse av imperialistene, til svekkelse av kapitalismens posisjon overhodet, til fremskyndelse av øyeblikket for den proletariske revolusjon og til den praktiske nødvendighet av denne revolusjon.

Den tredje motsetning — det er motsetningen mellom et fåtall herskende «siviliserte» nasjoner og de hundre millioner av koloniale og avhengige folk i verden. Imperialismen er den mest skamløse utbytning og den mest umenneskelige undertrykkelse av hundrevis av millioner mennesker i de veldige kolonier og avhengige land. Målet for denne utbytning og undertrykkelse er å trekke ut ekstraprofitt. Men for å kunne utbytte disse land er imperialismen nødt til å anlegge jernbaner, fabrikker og verksteder, industri- og handelssentrer der. De uunngåelige følger av denne «politikk» er at der dannes en klasse av proletarer, at der oppstår en innenlandsk intelligens, at den nasjonale selvbevissthet våkner, at frihetsbevegelsen styrkes. Veksten i den revolusjonære bevegelse i alle kolonier og avhengige land uten unntagelse er et tydelig vitnesbyrd om dette. Denne omstendighet er viktig for proletariatet. fordi den fullstendig undergraver kapitalismens posisjoner og forvandler koloniene og de avhengige land fra å være reserver for imperialismen til reserver for den proletariske revolusjon.

Dette er i sin alminnelighet imperialismens viktigste motsetninger, som har forvandlet den gamle «blomstrende» kapitalisme til en døende kapitalisme. Betydningen av den imperialistiske krig, som brøt ut for ti år siden, består blant annet også i det at den samlet alle disse motsetninger i en knute og kastet dem i vektskålen, hvorved proletariatets revolusjonære kamper ble framskyndet og lettet. Med andre ord: imperialismen har ikke bare ført til at revolusjonen ble en praktisk nødvendighet, men også til at det ble skapt gunstige betingelser for et direkte stormangrep på kapitalismens festninger. Dette er de internasjonale forhold hvorunder leninismen oppstod.

Dette er jo altsammen vel og bra, vil en her innvende, men hva har det med Russland å gjøre, som jo ikke var og heller ikke kunne være noe klassisk land for imperialismen? Hva har alt det med Lenin å gjøre som jo framfor alt arbeidet i Russland og for Russland? Hvorfor er nettopp Russland blitt leninismens arnested, fødelandet for den proletariske revolusjons teori og taktikk? Fordi Russland var knutepunktet for alle disse imperialismens motsetninger. Fordi Russland mer enn noe annet land var svangert med revolusjonen, og fordi av den grunn bare Russland var i stand til å løse disse motsetninger på revolusjonær vei.

La oss begynne med at tsaristiske Russland var et arnested for enhver art av undertrykkelse – både kapitalistisk, kolonial og militær – og det en undertrykkelse i sin mest umenneskelige og barbariske form. Hvem kjenner ikke til at i Russland forente kapitalens allmakt seg med tsarismens despotisme, den russiske nasjonalismes aggressivitet med tsarismens bøddelrolle overfor de ikke-russiske folk, utbytningen av hele områder (Tyrkia, Persia, Kina) med tsarismens anneksjon av disse områder, med erobringskrigen? Lenin hadde rett da han sa at tsarismen er en «militær-føydal imperialisme». Tsarismen var en konsentrat av imperialismens mest negative sider, opphøyet i annen potens.

Videre. Det tsaristiske Russland var den mektigste reserve for den vesteuropeiske imperialisme, ikke bare i den forstand at det lot den utenlandske kapital, som holdt slike avgjørende grener av den russiske folkehusholdning som brennstoffindustrien og metallurgien i sine hender, få fritt innpass, men også i den forstand at det kunne stille millioner av soldater til disposisjon for Vesteuropas imperialister. Husk den tolv millioner mann sterke russiske arme, som forblødde ved de imperialistiske fronter for å sikre de engelsk-franske kapitalisters vanvittige profitter.

Videre. Tsarismen var ikke bare imperialismens vakthund i det østlige Europa, den var samtidig også den vesteuropeiske imperialismens agenter for å presse ut av befolkningen hundrer av millioner i renter på lån som den hadde fått i Paris og London, i Berlin og Brussel. Og endelig var tsarismen den mest trofaste forbundsfelle for den vesteuropeiske imperialisme ved oppdelingen av Tyrkia, Persia, Kina osv. Hvem kjenner ikke til at tsarismen førte den imperialistiske krig i forbund med ententens imperialister og at Russland dannet et vesentlig element i denne krig?

Av disse årsaker var tsarismens og den vesteuropeiske imperialismens interesser flettet sammen og smeltet til slutt sammen i et eneste nøste av imperialistiske interesser. Kunne den vestlige imperialisme finne seg i tapet av et så mektig støttepunkt i Østen og et så rikt reservoar av krefter og midler som det gamle tsaristiske, borgerlige Russland var, uten å sette alle sine krefter inn i en kamp på liv og død mot den russiske revolusjon, med det mål å opprettholde og bevare tsarismen? Naturligvis kunne den ikke det!

Men av det følger at den som ville slå tsarismen, uunngåelig måtte ramme imperialismen og at den som reiste seg mot tsarismen, også måtte gjøre opprør mot imperialismen, for den som ville styrte tsarismen, den måtte også styrte imperialismen, hvis den virkelig tenkte på ikke bare å slå tsarismen, men fullstendig å knuse den. Revolusjonen mot tsarismen nærmet seg og måtte vokse over i en revolusjon mot imperialismen, i den proletariske revolusjon.

Imidlertid brøt det i Russland ut en veldig folkerevolusjon, ledet av det mest revolusjonære proletariat i verden som hadde en så alvorlig forbundsfelle som Russlands revolusjonære bønder til sin rådighet. Er det nødvendig å føre bevis for at en slik revolusjon ikke kunne bli stående på halvveien, men at den, hvis den lyktes, måtte gå videre og heise opprørsfanen mot imperialismen?

Det er årsakene til at Russland måtte bli knutepunktet for de imperialistiske motsetninger, ikke bare i den forstand at disse motsetningene lettest lot seg avdekke nettopp i Russland på grunn av deres særlig heslige og særlig uutholdelige karakter, og ikke bare fordi Russland var den vesteuropeiske kapitalismes viktigste støttepunkt, broen mellom Vestens finanskapital og Østens kolonier, men også fordi det bare i Russland fantes en reell kraft som var i stand til å løse de imperialistiske motsetningene på revolusjonær vis.

Men av det følger at revolusjonen i Russland måtte bli en proletarisk revolusjon, at den fra de første dager av sin utvikling måtte anta en internasjonal karakter og at den derfor også måtte ryste selve grunnvollene for verdensimperialismen.

Kunne de russiske kommunister under slike forhold i sitt arbeid innskrenke seg til de snevre nasjonale rammer for den russiske revolusjon? Selvfølgelig ikke! Tvertimot, hele stillingen, både den indre (den dyptgående revolusjonære krise) og den ytre (krigen), drev dem til i sin virksomhet å overskride disse rammer, føre kampen over på den internasjonale arena, avdekke imperialismens pestbyller, bevise uunngåeligheten av kapitalismens sammenbrudd, knuse sosialsjåvinismen og sosialpasifismen og endelig styrte kapitalismen i sitt eget land og smi proletariatet et nytt kampvåpen, den proletariske revolusjons teori og taktikk, for på denne måte å gjøre det lettere for proletarene i alle land å styrte kapitalismen.

De russiske kommunister kunne ikke handle anderledes, for bare på denne måte kunne en regne med at der ville inntre visse endringer i den internasjonale situasjon som kunne garantere Russland mot en gjenopprettelse av den borgerlige ordning. Det er årsakene til at Russland ble leninismens arnested og til at de russiske kommunisters leder, Lenin, ble dens skaper.

Med Russland og Lenin «skjedde» her omtrent det samme som skjedde med Tyskland og Marx—Engels i førtiårene i forrige århundre. Tyskland var den gang svangert med den borgerlige revolusjon på samme måte som Russland i begynnelsen av det 20. århundre. Marx skrev dengang i «Det kommunistiske manifest»:

Kommunistene retter sin hovedoppmerksomhet mot Tyskland, fordi Tyskland står umiddelbart foran en borgerlig revolusjon, og fordi det fullbyrder denne omveltning under mere framskredne betingelser i den europeiske sivilisasjon overhodet og med et langt sterkere utviklet proletariat enn England i det 17. århundre og Frankrike i det 18. århundre, hvor den tyske borgerlige revolusjon bare kan være det umiddelbare forspill til en proletarisk revolusjon.

Med andre ord, sentret for den revolusjonære bevegelse ble forlagt til Tyskland. Det kan vel neppe være tvil om at nettopp denne omstendighet, som blir understreket av Marx i det anførte sitat, sannsynligvis var årsaken til at nettopp Tyskland ble den vitenskapelige sosialismes fødeland og at det tyske proletariats ledere, Marx og Engels, ble dens skapere.

Det samme gjelder i enda høyere grad for Russland i begynnelsen av det 20. århundre. Russland befant seg i denne periode umiddelbart foran den borgerlige revolusjon, det skulle fullbyrde denne revolusjon under mer framskredne forhold i Europa og med et mer utviklet proletariat enn Tyskland (for ikke å snakke om England og Frankrike), samtidig som alle omstendigheter talte for at denne revolusjon måtte bli gjæringsstoffet og forspillet for en proletarisk revolusjon. Det er sikkert ingen tilfeldighet at Lenin allerede i 1902, da den russiske revolusjon så vidt var begynt å utvikle seg, skrev følgende profetiske ord i sin brosjyre «Hva må gjøres?»:

Historien har nå stilt oss (dvs. de russiske marxister. J. St.) foran en nærmeste oppgave, som er den mest revolusjonære av alle proletariatets nærmeste oppgaver i hvilket som helst land» … «gjennomførelsen av denne oppgave, ødeleggelsen av den mektigste festning ikke bare for den europeiske, men også for den asiatiske reaksjon, ville gjøre det russiske proletariat til det internasjonale proletariatets fortropp (se bind II av Lenins «Verker i utvalg», brosjyren «Hva må gjøres?», slutten av kapitel I).

Med andre ord, sentret for den revolusjonære bevegelse måtte forskyve seg til Russland. Som bekjent har revolusjonens forløp i Russland til overflod bekreftet denne forutsigelse av Lenin. Er det etter alt dette underlig at det land som har gått igjennom en slik revolusjon og har et slikt proletariat, er blitt fødelandet for den proletariske revolusjons teori og taktikk? Er det da underlig at lederen for dette proletariat, Lenin, samtidig også ble skaperen av denne teori og taktikk og lederen for det internasjonale proletariat?

II. METODEN

Jeg har allerede sagt at mellom Marx og Engels på den ene side og Lenin på den annen side ligger det en hel periode hvor Den 2. internasjonales opportunisme hadde herredømmet. For nøyaktighetens skyld må jeg tilføye at jeg med dette ikke forstår opportunismens formelle, men utelukkende dens faktiske herredømme. Formelt var det de «rett-troende» marxister, de «ortodokse» — Kautsky og andre — som stod i spissen for Den 2. internasjonale. Men i virkeligheten ble Den 2. internasjonales arbeid hovedsakelig ført etter opportunismens linje. Opportunistene tilpasset seg etter borgerskapet i kraft av sin kompromissvennlige, småborgerlige natur, de «ortodokse» på sin side tilpasset seg etter opportunistene for å «bevare enheten» med dem, av hensyn til «freden i partiet». Følgen var opportunismens herredømme, for kjeden mellom borgerskapets politikk og de «ortodokses» politikk var sluttet. Dette var en periode med en forholdsvis fredelig utvikling av kapitalismen, så å si en førkrigsperiode, da imperialismens katastrofale motsetninger ennå ikke var trådt så åpenbart for dagen, da arbeidernes økonomiske streiker og fagforeningene utviklet seg mer eller mindre «normalt», da valgkampen og parlamentsfraksjonene ennå gav «svimlende» resultater, da de legale former for kampen ble hevet til skyene og da en trodde at en kunne «slå ihjel» kapitalismen med legaliteten — kort sagt, det var den periode da Den 2. internasjonales partier ble fete og da en hverken ville tenke alvorlig på revolusjonen, på proletariatets diktatur eller på den revolusjonære oppdragelse av massene.

Istedenfor en helstøpt revolusjonær teori — innbyrdes motstridende teoretiske retningslinjer og bruddstykker av en teori som var løsrevet fra massenes levende revolusjonære kamp og var blitt til forstenede dogmer. For syns skyld husket man vel Marx’ teori, men bare for å drive den levende revolusjonære ånd ut av den. Istedenfor revolusjonær politikk — vissent filisteri og snusfornuftig kannestøperi, parlamentarisk diplomati og parlamentariske kombinasjoner. For syns skyld ble det naturligvis vedtatt «revolusjonære» beslutninger og paroler, men bare for å la dem gå i glemmeboka. Istedenfor å oppdra partiet og lære det en riktig revolusjonær taktikk på grunnlag av dets egne feil — ble alle brennende spørsmål omhyggelig omgått, ble de neddysset og tilsløret. For syns skyld var en naturligvis ikke utilbøyelig til å snakke om ømtålige spørsmål, men bare for å skaffe saken ut av verden ved en eller annen «elastisk» resolusjon. Slik var Den 2. internasjonales fysiognomi, deri bestod dens arbeidsmetode, dens arsenal.

Imidlertid nærmet det seg en ny fase med imperialistiske kriger og revolusjonære kamper fra proletariatets side. De gamle kampmetoder viste seg som åpenbart fullstendig utilstrekkelige og virkningsløse overfor den allmektige finanskapital.

Det var nødvendig å underkaste hele Den 2. internasjonales arbeid, hele dens arbeidsmetode en revisjon og utrydde filisteriet, sneverheten, kannestøperiet, renegatvesenet, sosialsjåvinismen og sosialpasifismen. Det var nødvendig å prøve hele Den 2. internasjonales arsenal, kaste vekk alt som var markstukkent og opprustet og smi nye våpen. Uten dette forarbeid var det hensiktsløst å dra i krig mot kapitalismen. Uten dette forarbeid løp proletariatet den fare å bli stående utilstrekkelig bevæpnet eller attpåtil helt våpenløst, ansikt til ansikt med de forestående revolusjonære kamper. Æren for denne generalrevisjon og generalrensing av Den 2. internasjonales augiasstaller tilfalt leninismen. Slik var de forhold hvor leninismens metode oppstod og ble utmeislet.

Hvilke krav stiller denne metode? For det første krever den en prøvning av Den 2. internasjonales teoretiske dogmer i den revolusjonære massekamps ild, i den levende praksis’ ild, dvs. en gjenopprettelse av den ødelagte enhet mellom dem, for bare på denne måte er det mulig å skape et virkelig proletarisk parti, som er rustet med en revolusjonær teori. For det annet krever den en prøvning av Den 2. internasjonales partiers politikk, ikke etter deres paroler og resolusjoner (som en ikke kan tro på), men etter deres gjerninger, etter deres handlinger, for bare på denne måte er det mulig å forberede massene til den proletariske revolusjon. For det tredje krever den at hele partiarbeidet omorganiseres i en ny, revolusjonær retning, i den ånd at massene oppdras og forberedes til den revolusjonære kamp, for bare på denne måte er det mulig å forberede massene til den proletariske revolusjon. For det fjerde krever den de proletariske partiers selvkritikk, at de trekker lærdom av og oppdrar seg selv gjennom sine egne feil, for bare på denne måte er det mulig å oppdra virkelige kadrer og virkelige ledere for partiet. Det er grunnlaget for og kjernen i leninismens metode.

Hvordan er denne metode blitt anvendt i praksis? Hos opportunistene i Den 2. internasjonale finnes en rekke teoretiske dogmer, som man alltid går ut fra ved alle anledninger. La oss ta for oss noen av dem.

Det første dogme handler om forutsetningene for proletariatets erobring av makten. Opportunistene hevder at proletariatet ikke kan og ikke må overta makten hvis det ikke selv er i flertall i landet. Beviser har de ikke, og det er også teoretisk og praktisk umulig å rettferdiggjøre denne meningsløse tese. La oss si det er slik, svarer Lenin herskapene i Den 2. internasjonale. Men hvis det nå er oppstått en slik historisk konstellasjon (krig, agrarkrise osv.), hvor et proletariat som utgjør mindretallet av befolkningen, har mulighet for å sveise det store flertall av de arbeidende massene sammen om seg — hvorfor skulle det da ikke gripe makten? Hvorfor skal ikke proletariatet benytte den gunstige internasjonale og indre konstellasjon til å bryte igjennom kapitalens front og framskynde generaloppgjøret? Har ikke Marx allerede i femtiårene i forrige århundre sagt at det ville stå «glimrende» til med den proletariske revolusjon i Tyskland hvis en kunne understøtte den med «så å si et annet opplag av bondekrigen»? Er det ikke kjent for alle og enhver at det fantes forholdsvis mindre proletarer i Tyskland dengang enn f.eks. i 1917 i Russland? Har ikke den russiske proletariske revolusjons praksis vist at dette dogme, som er yndet av Den 2. internasjonales helter, savner enhver vital betydning for proletariatet? Er det ikke klart at den revolusjonære massekamps praksis stadig slår dette forslitte dogme sønder og sammen?

Det andre dogme lyder: proletariatet er ikke i stand til å beholde makten hvis det ikke rår over et tilstrekkelig antall ferdige kulturelle og administrative kadrer, som er i stand til å organisere landets styre, disse kadrer må først utdannes under kapitalismens forhold, og deretter må en overta makten. La oss anta det er slik, svarer Lenin, men hvorfor skulle en ikke kunne gripe saken slik an at en først tar makten og skaper gunstige betingelser for proletariatets utvikling, og deretter rykker framover med sjumilsskritt for å heve de arbeidende massers kulturelle nivå, for å oppdra tallrike kadrer av ledere og administratorer fra arbeidernes rekker? Har ikke den russiske praksis vist at lederkadrene fra arbeidernes rekker under proletariatets herredømme vokser hundre ganger hurtigere og grundigere enn under kapitalens herredømme? Er det ikke klart at den revolusjonære massekamps praksis skånselløst tilintetgjør også dette opportunistenes teoretiske dogme?

Det tredje dogme: den politiske generalstreiks metode er ubrukelig for proletariatet fordi den teoretisk ikke holder stikk (se Engels’ kritikk), fordi den er praktisk farlig (den kan bringe uorden i den normale gang i landets økonomiske liv og virke ødeleggende på fagforeningskassene), fordi den ikke kan erstatte de parlamentariske kampformer, som er hovedformen for proletariatets klassekamp. Godt, svarer leninistene. Men for det første kritiserte ikke Engels enhver generalstreik, men derimot en ganske bestemt art av generalstreik, nemlig anarkistenes økonomiske generalstreik, som anarkistene stilte opp som erstatning for proletariatets politiske kamp. Hva har det med den politiske generalstreiks metode å gjøre? For det annet — når og hvor har noen bevist at den parlamentariske kamp er den viktigste form for proletariatets kamp? Viser ikke den revolusjonære bevegelses historie at den parlamentariske kamp bare er en skole og et hjelpemiddel for organiseringen av proletariatets utenomparlamentariske kamp, at arbeiderbevegelsens grunnspørsmål under kapitalismen bare avgjøres med makt, gjennom de proletariske massenes umiddelbare kamp, gjennom deres generalstreik og oppstand? For det tredje, hvor har en det fra, at den parlamentariske kamp skal erstattes med den politiske generalstreiks metode? Hvor og når har tilhengerne av den politiske general­streik forsøkt å erstatte de parlamentariske kampformer med utenomparlamentariske kampformer? For det fjerde, har ikke revolusjonen Russland vist at den politiske generalstreik er den største skole for den proletariske revolusjon og et uerstattelig middel til å mobilisere og organisere de bredeste proletariske massene umiddelbart foran stormangrepet på kapitalismens festninger? Hva har det å gjøre med filisteraktige klager om forstyrrelse av det normale økonomiske livs gang og om fagforeningskassene? Er det ikke klart at den revolusjonære kamps praksis slår også dette opportunistenes dogme fullstendig i stykker? Osv. Osv.

Derfor pleide Lenin å si at «den revolusjonære teori er intet dogme», at den «bare tar endelig form i intim forbindelse med en virkelig masse- og virkelig revolusjonær bevegelses praksis» («Radikalismen»), for teorien skal tjene praksisen, «teorien skal gi svar på spørsmål som stilles av praksisen» («Folkevennene»), for den må prøves ut i praksis.

Med hensyn til de politiske paroler og beslutninger som ble utformer av Den 2. internasjonales partier, så er det nok å minnes historien med parolen «krig mot krigen», for å forstå hele falskheten og hele råttenskapen i den politiske praksis hos disse partier, som maskerer sin kontrarevolusjonære gjerning med høyttravende revolusjonære paroler og resolusjoner. Hvem husker ikke Den 2. internasjonales pompøse demonstrasjon på Basel-kongressen, hvor imperialistene ble truet med alle oppstandens redsler og med den truende parole «krig mot krigen», hvis de skulle våge å begynne krig. Men hvem husker ikke også at kort tid etter, like ved krigens begynnelse ble denne resolusjon lagt på hyllen og arbeiderne fikk den nye parole — om å utrydde hverandre til ære for det kapitalistiske fedreland? Er det ikke klart at de revolusjonære paroler og resolusjoner ikke er verdt en rød øre hvis de ikke bekreftes ved handling? Man behøver bare å sammenlikne Lenins politikk med sikte på å forvandle den imperialistiske krig til borgerkrig og Den 2. internasjonales forræderske politikk under krigen for å forstå hele nedrigheten hos opportunismens politiske spekulanter, hele storheten i leninismens metode.

Jeg kan her ikke unnlate å anføre et sted fra Lenins bok «Den proletariske revolusjon og renegaten Kautsky», hvor han skarpt refser det opportunistiske forsøk fra Den 2. internasjonales leder Karl Kautsky på å vurdere partiene, ikke etter deres gjerninger, men etter deres papirparoler og papirdokumenter.

Kautsky driver en typisk småborgerlig filisteraktig politikk, når han antar … at oppstillingen av en parole endrer saken. Hele det borgerlige demokratis historie avslører denne illusjon: for å bedra folket har de borgerlige demokrater stadig stilt opp alle mulige «paroler» og stiller dem framdeles opp. Men det dreier seg om å få prøve deres oppriktighet, sammenlikne ordene med gjerningene, ikke slå seg til tåls med en idealistisk eller sjarlatanaktig frase, men finne ut det virkelige klasseinnhold (Lenins «Verker i utvalg», VII).

Jeg vil ikke her komme inn på Den 2. internasjonales partiers frykt for selvkritikken, deres vaner med å skjule sine feil, tilsløre de brennende spørsmål, dekke over sine mangler med det falske skinn av at alt er i det skjønneste orden, hvor den levende tanke avstumpes og partiets revolusjonære oppdragelse ved hjelp av dets egne feil blir hemmet, en manér som Lenin har latterliggjort og naglet til skampelen. I sin brosjyre «Radikalismen» sier Lenin følgende om de proletariske partiers selvkritikk:

Et politisk partis holdning til sine feil er et av de viktigste og sikreste kriterier for partiets alvor og virkelige oppfyllelse av sine forpliktelser overfor sin klasse og overfor de arbeidende massene. Åpent å tilstå feilen, å blottlegge dens årsaker, å analysere de forhold som har frambragt den, omhyggelig å drøfte midlene til å rette på feilen — det er kjennetegnet på et alvorlig parti, det er å oppfylle sin plikt, det er å oppdra og skolere klassen, og dernest også massen (“Radikalismen” s. 38).

Når noen sier at avsløringen av egne feil og selvkritikk er farlig for partiet, da dette kan utnyttes av motstanderen mot proletariatets pari. Lenin tok ikke slike innvendinger alvorlig og anså dem for fullstendig feilaktige. Allerede i 1904, da vårt parti ennå var svakt og ubetydelig, skrev han følgende om dette i sin brosjyre «Et skritt fram»:

De (dvs. marxistenes motstandere. J. St.) jubler skadefro over våre stridigheter; de vil naturligvis anstrenge seg for til sine formål å rive enkelte stykker av mine brosjyre som er viet vårt partis mangler og svakheter, løs fra sammenhengen. De russiske sosialdemokrater har allerede vært ute i tilstrekkelig mange slag til ikke å la seg forvirre av disse nålestikk og på tross av dem fortsette sitt arbeid med selvkritikken og med hensynsløs avsløring av sine egne mangler, som ubetinget og unngåelig vil blir overvunnet gjennom arbeiderbevegelsens vekst (Lenins «Verker i utvalg» bd. II).

Dette er i sin alminnelighet de karakteristiske trekk ved leninismens metode. Innholdet i Lenins metode fantes i det vesentlige allerede i Marx’ lære, som etter Marx’ ord «i sitt vesen er kritisk og revolusjonær». Nettopp denne kritiske og revolusjonære ånd gjennomsyrer Lenins metode fra først til sist. Men det ville være uriktig å tro at Lenins metode er rett og slett en gjenopprettelse av det som Marx har gitt. I virkeligheten er Lenins metode ikke bare en gjenopprettelse, men også en konkretisering og videreutvikling av Marx’ kritiske og revolusjonære metode, av hans materialistiske dialektikk.

III. TEORIEN

Fra dette tema tar jeg tre spørsmål: 1) teoriens betydning for den proletariske bevegelse, 2) kritikken av spontanitets-«teorien» og 3) teorien om den proletariske revolusjon.

1. Teoriens betydning.

Det finnes de som tror at leninismen gir praksisen fortrinnet framfor teorien i den forstand at det vesentlige i den er å omsette de marxistiske grunnsetninger i virkelighet, å «gjennomføre» disse grunnsetninger, men hva teorien angår, så skal leninismen i denne henseende angivelig være temmelig ubekymret. Det er en kjent sak at Plekhanov ofte spottet over Lenins «ubekymrethet» med hensyn til teorien og særlig filosofien. Det er også en kjent sak at mange leninister som er i dag er i praktisk arbeid, ikke er særdeles velvillig stemt overfor teorien, særlig i betraktning av den uhyre mengde praktisk arbeide som forholdene tvinger dem til å utføre. Jeg må erklære at denne mer enn besynderlige mening om Lenin og leninismen er helt feilaktig og på ingen måte svarer til virkeligheten, at praktikernes forsøk på å avfeie teorien med en håndbevegelse tår i strid med hele leninismens ånd og innebærer store farer for saken.

Teorien er arbeiderbevegelsens erfaring i alle land, tatt i deres alminnelige form. Teorien blir selvfølgelig meningsløs hvis den ikke forbindes med den revolusjonære praksis, akkurat på samme måte som praksisen blir blind, hvis den ikke lyser opp sin vei med revolusjonær teori. Men teorien kan bli en veldig kraft for arbeiderbevegelsen, hvis den utformes i uløselig sammenheng med den revolusjonære praksis, for den, og bare den, kan gi bevegelsen sikkerhet, orienteringsevne og forståelse av de omgivende begivenheters indre sammenheng, for den, og bare den kan hjelpe praksisen til å forstå, ikke bare hvordan og hvordan klassene beveger seg i nåtida, men også hvordan og hvorhen de kommer til å bevege seg i den nærmeste framtid. Ingen annen enn Lenin har dusinvis av ganger gjentatt den kjente grunnsetning:

Uten en revolusjonær teori kan der heller ikke finnes noen revolusjonær bevegelse (se «Hva må gjøres?» kap. II, bd. II av Lenins «Verker i utvalg»).

Bedre enn noen andre forstod Lenin teoriens store betydning, særlig for et parti som vårt, sett utfra den store rolle som forkjemper for det internasjonale proletariat som tilfalt det, og i betraktning av den kompliserte indre og internasjonale situasjon som det befinner seg i. Idet han allerede i 1902 forutså denne vårt partis særlige rolle, holdt han det for nødvendig allerede den gang å minne om at «bare et parti som ledes av en framskreden teori, kan fylle forkjemperens rolle» (samme sted).

Det er vel overflødig å bevise at nå da Lenins forutsigelse om vårt partis rolle allerede er gått i oppfyllelse, får denne grunnsetning av Lenin særlig kraft og særlig betydning.

Den store betydning som Lenin tilla teorien, framgår kanskje klarest av den kjensgjerning at ingen annen enn Lenin tok fatt på den overmåte alvorlige oppgave på grunnlag av den materialistiske filosofi å alminneliggjøre det viktigste av det som vitenskapen hadde gikk i perioden fra Engels til Lenin, og underkaste de antimarxistiske strømninger blant marxistene en allsidig kritikk. Engels så at «med hver ny stor oppdagelse får materialismen et nytt ansikt». Som bekjent er det ingen annen enn Lenin som har løst denne oppgaven for sin tid i sin ypperlige bok «Materialismen og empiriokritisisme». Som bekjent har Plekhanov, som yndet å gjøre seg lystig over Lenins «ubekymrethet» med hensyn til filosofien, ikke selv våget for alvor å ta fatt på å løse en slik oppgave.

2. Kritikken av spontanitets-«teorien» eller avantgardens rolle i bevegelsen.

Spontanitets-«teorien» er opportunismens teorien, teorien om knefall for arbeiderklassens spontanitet, den er imot at bevegelsen føres inn på en kamplinje mot kapitalismens grunnvoller – den er for at bevegelsen utelukkende skal holde seg til de krav som «kan oppfylles», som er «antagelige» for kapitalismen, den er helt og fullt for «den minste motstands linje». Spontanitetsteorien er trade-unionismens ideologi.

Teorien om knefall for spontaniteten er avgjort imot at den spontane bevegelse skal gis en bevisst, planmessig karakter, den er imot at partiet skal gå foran arbeiderklassen, at partiet skal løfte massene opp på et bevisst nivå, at partiet skal lede bevegelsen – den er for at de klassebevisste elementer i bevegelsen ikke skal hindre bevegelsen i å gå sin egen vei, og den er for at partiet bare skal lytte til den spontane bevegelse og dilte etter denne. Spontanitetsteorien er en teori som undervurderer det bevisste elements rolle i bevegelsen, «khvostismens» ideologi, det logiske grunnlaget for enhver opportunisme.

Denne teori, som opptrådte på arenaen allerede før den første revolusjon i Russland, førte i praksis til at de som var tilhengere av den, de såkalte «økonomister», nektet at det var nødvendig med et selvstendig arbeiderparti i Russland, opptrådte mot arbeiderklassens revolusjonære kamp for å styrte tsarismen, forkynte en trade-unionistisk politikk innenfor bevegelsen og i det hele tatt utleverte arbeiderbevegelsen til det liberale borgerskapets hegemoni.

Den gamle «Iskras» kamp og den glimrende kritikk av «khvostismens» teori i Lenins brosjyre «Hva må gjøres?» gjorde det ikke bare av med en såkalte «økonomisme», men skapte også det teoretiske grunnlag for den russiske arbeiderklasses virkelige revolusjonære bevegelse.

Uten denne kamp ville det ha vært umulig å tenke på å skape et selvstendig arbeiderparti i Russland og på dets lederrolle i revolusjonen. Men teorien om knefall for spontaniteten er ikke bar en russisk foreteelse. Den er, riktignok i en noe annen form, vidt utbredt i alle Den 2. internasjonales partier uten unntagelse. Jeg tenker her på den såkalte teori om «produktivkreftene», som har blitt forflatet av Den 2. internasjonales ledere, og som rettferdiggjør alt og forsoner alle, som konstaterer kjensgjerninger og forklarer dem etter at alle er blitt lei dem, og som nøyer seg med bare å konstatere. Marx sa at den materialistiske teori ikke kan innskrenke seg til å forklare verden, men at den også må endre den. Men Kautsky og co. har ikke noe med det å bestille. De foretrekker å bli stående ved den første del Marx’ formel. Her er et av mange eksempler på anvendelsen av denne «teori». En sier at Den 2. internasjonales partier før den imperialistiske krig hadde truet med å erklære «krig mot krigen», hvis imperialistene skulle begynne krig. En sier at disse partier umiddelbart før krigens begynnelse la parolen «krig mot krigen» på hylla og satte den motsatte parolen om «krig for det imperialistiske fedreland» ut i livet. En sier at resultatet av denne ombytning av paroler var mange millioner arbeideres død. Men det ville være galt å tro at noen var skyld i det, at noen hadde sviktet arbeiderklassen eller forrådt den. Langt ifra! Alt gikk som det måtte gå. For det første fordi Internasjonalen er et «fredsinstrument» og ikke noe krigsinstrument. For det andre fordi en med det «nivå for produktivkreftene» som en hadde dengang, ikke kunne foreta seg noe annet. «Produktivkreftene» hadde «skylden». Dette blir «oss» nøyaktig forklart av hr. Kautskys «teori om produktivkreftene». Og den som ikke tro på denne «teori», han er ingen marxist. Partiers rolle? Deres betydning i bevegelsen? Hva kan vel partiet gjøre med en så avgjørende faktor som «produktivkreftenes nivå»? . . .

Slike eksempler på forfalskning av marxismen kunne en anføre en hel haug av.

Det er vel neppe nødvendig å bevise at denne forfalskende «marxisme» som kan tjene til å dekke over opportunistenes nakenhet, bare er en europeisk avart av den samme «khvostistiske» teori som Lenin kjempet mot allerede før den første russiske revolusjon.

Det er vel neppe nødvendig å bevise at avsløringen av denne teoretiske forfalskning er en forutsetning for dannelsen av virkelige revolusjonære partier i Vesten.

3. Teorien om den proletariske revolusjon.

Lenins teori om den proletariske revolusjon går ut fra følgende tre hovedgrunnsetninger:

Første grunnsetning: Finanskapitalens herredømme i kapitalismens fremskredne land; emisjon av verdipapirer som en av finanskapitaliens viktigste operasjoner; kapitaleksport til råstoffkildene som et av grunnlagene for imperialismen; finansoligarkiets allmakt som resultat av finanskapitalens herredømme – alt grunnvoller, og fører massene fram til den proletariske revolusjon som den eneste redning (se Lenin, «Imperialismen», Verker i utvalg, bd. V).

Derav følger den første slutning: tilspissing av den revolusjonære krise innen de kapitalistiske land, opphoping av sprengstoff på den indre, proletariske front i «moderlandene».

Andre grunnsetning: Forsterket eksport til de koloniale og avhengige land; utvidelse av «innflytelsesfærene» og kolonibesittelse til å omfatte hele jordkloden; kapitalismens forvandling til et verdenssystem av finansielt slaveri og kolonial undertrykkelse for det store flertall av jordens befolkning under et fåtall av «fremskredne» land – alt dette har på den ene siden forvandlet de enkelte nasjonalhusholdninger og nasjonale områder til ledd i en enhetlig skjede som bærer navnet verdensøkonomien, og har på den andre siden spaltet jordens befolkning i to leire: i en håndfull «fremskredne» kapitalistiske land, som utbytter og undertrykker vidstrakte koloniale og avhengige land, og et uhyre flertall av koloniale og avhengige land, som er tvunget til å kjempe for å befri seg fra det imperialistiske åk (se «Imperialismen»).

Derav følger den andre slutning: tilspissing av den revolusjonære krise i kolonilandene og økende elementer av opprør mot imperialismen på den ytre front, på kolonifronten.

Tredje grunnsetning: Monopolherredømme over «innflytelsesfæren» og koloniene; ujevn utvikling av de forskjellige kapitalistiske land, som fører til en forbitret kamp om nyoppdelingen av verden mellom de land som allerede har annektert territorier og de som vil ha sin «del», imperialistiske kriger som det eneste middel til å gjenopprette den rokkede «likevekt» – alt dette fører til en tilspissing av kampen på den tredje front, den interkapitalistiske front, hvilket svekker imperialismen og letter foreningen av de to første fronter mot imperialismen, den revolusjonær-proletariske front og den koloniale frihetsbevegelses front (se «Imperialismen»).

Derav følger som tredje slutning: at kriger under imperialismen er uavvendelige og at en koalisjon mellom den proletariske revolusjon i Europa og den koloniale revolusjon i Østen for å danne en enhetlig revolusjonens verdensfront mot imperialismens verdensfront er uunngåelige.

Alle disse slutninger forenes hos Lenin til den alminnelige slutning at «imperialismen er terskelen til den sosialistiske revolusjon» (se «Imperialismen», forordet, Verker i utvalg, bd. V).

I overensstemmelse med dette endres også selve stillingen til spørsmålet om den proletariske revolusjon, revolusjonens karakter, dens omfang, dens dybde og revolusjonens utviklingsskjema overhodet.

Når en tidligere analyserte forutsetningene for den proletariske revolusjon, gikk en som regel ut fra den økonomiske stilling til vedkommende enkelte land. Nå er denne måte å stille spørsmålet på allerede utilstrekkelig. Nå må dette spørsmålet sees på bakgrunn av den økonomiske stilling i alle land eller i de fleste land, sett ut fra verdensøkonomiens stilling, for de enkelte land og de enkelte nasjonalhusholdninger har opphørt å være enheter som er seg selv nok, og er blitt til ledd i den enhetlige kjede som vi kaller verdensøkonomien, for den gamle «kultiverte» kapitalisme er vokst over i imperialismen, men imperialismen er et verdenssystem av finansiell underkuelse og kolonial undertrykkelse av det overveldende flertall av jordens befolkning under et fåtall «fremskredne» land.

Tidligere pleide en å tale om at der fantes eller at der manglet objektive forutsetninger for den proletariske revolusjon i de enkelte land, eller nøyaktigere – i det ene aller andre av de utviklede land. Nå er dette standpunkt allerede utilstrekkelig. Nå må en tale om at de objektive betingelser for revolusjonen er til stede i hele den imperialistiske verdensøkonomis system som et enhetlig hele, idet den omstendighet at der innenfor dette system finnes noen land som ikke er tilstrekkelig utviklet i industriell henseende, ikke kan være noen uovervinnelig hindring for revolusjonen, hvis systemet som helhet, eller rettere sagt, da systemet som helheter modent for revolusjonen.

Tidligere pleide en å tale om den proletariske revolusjon i dette eller hint utviklede land som en enkelt størrelse som var seg selv nok og ble stilt opp mot kapitalens enkelte, nasjonale front som dens antipode. Nå er dette standpunkt allerede utilstrekkelig. Nå må en tale om den proletariske verdensrevolusjon, for kapitalens enkelte nasjonale fronter er blitt forvandlet til ledd i en enhetlig kjede, som kalles imperialismens verdensfront, som må mætes med en fellesfront av den revolusjonære bevegelse i alle land.

Tidligere betraktet en den proletariske revolusjon utelukkende som resultatet av vedkommende lands undre utvikling. Nå er dette standpunkt utilstrekkelig. Nå må en først og fremst betrakte den proletariske revolusjon som et resultat av utviklingen av motsetningene i imperialismens verdenssystem, som resultat av at den imperialistiske verdensfronts kjede blir brutt i dette eller hint land.

Hvor vil revolusjonen begynne, hvor, i hvilket land kan kapitalens front først bli gjennombrutt?

Der hvor industrien er mest utviklet, hvor proletariatet danner flertallet, hvor kulturen står høyere, hvor det er mest demokrati – slik svarte en tidligere i alminnelighet på dette spørsmålet. Nei – svarer den leninistiske revolusjonensteori – ikke ubetinget der industrien er mest utviklet osv. Kapitalens front vil bli brutt der hvor imperialismens kjede er svakere, for den proletariske revolusjon er resultatet av at den imperialistiske verdensfronts kjede blir brutt på sitt svakeste sted, hvorved det kan hende at det land som har begynt revolusjonen er mindre utviklet enn andre, mer utviklede land, hvor den kapitalistiske ordning likevel består.

I 1917 viste den imperialistiske verdensfronts kjede seg å være svakere i Russland enn i de andre land. Den ble derfor også brutt der og ga utløp for den proletariske revolusjon. Hvorfor? Fordi det i Russland utfoldet seg en veldig folkerevolusjon, som et revolusjonært proletariatet marsjerte i spissen for, et proletariat som hadde en slik alvorlig forbundsfelle som de mange millioner bønder som var utbyttet og undertrykt av godseierne. Fordi den proletariske revolusjon der stod overfor en så motbydelig representant for imperialismen som tsarismen, en motstander som manglet enhver moralsk anseelse og hadde pådratt deg et alminnelig hat fra befolkningens side. I Russland viste kjeden seg å være svakere, skjønt Russland i kapitalistisk henseende var mindre utviklet enn f.eks. Frankrike eller Tyskland, England eller Amerika.

Hvor vil kjeden bli brutt i den nærmeste framtid? Igjen på det sted hvor den er svakere. Det er ikke utelukket at kjeden vil bli brutt, la oss si i India. Hvorfor? Fordi vi der har et ungt, stridslystent revolusjonært proletariat, som har en slik forbundsfelle som den nasjonale frihetsbevegelse – utvilsomt en stor og alvorlig forbundsfelle. Fordi revolusjonen der står overfor en slik for alle kjent motstander som den utenlandske imperialisme, som mangler enhver moralsk autoritet og har gjort seg fortjent. Til et alminnelig hat fra Indias undertrykte og utbyttede masser.

Det er også helt mulig at kjeden kan bli brutt i Tyskland. Hvorfor? Fordi de faktorer som virker, la oss si i India, også begynner å virke i Tyskland, samtidig som den veldige forskjell mellom Indias og Tyskland utviklingsnivå selvfølgelig må sette sitt preg på revolusjonens gang og utfall i Tyskland.

Derfor sier Lenin:

De vesteuropeiske kapitalistiske land vil fullende sin utvikling til sosialismen … ikke ved en jevn «modningsprosess» fram til sosialismen i disse land, men ved at noen stater utbyttes av andre, ved utbytningen av den første av de stater som ble beseiret under den imperialistiske krig, forbundet med utbytningen av hele Østen. Og på den andre side er Østen nettopp som følge av denne første imperialistiske krig for alvor kommet med i den revolusjonære bevegelse og er endelig trukket inn i den internasjonale revolusjonære bevegelses malstrøm («Heller mindre, men bedre», Verker i utvalg, bind IX).

Kortere sagt: Den imperialistiske fronts kjede vil som regel bli brutt der hvor leddene i kjeden er svakere, og på ingen måte ubetinget der hvor kapitalismen er mer utviklet og hvor der så fins så og så mange prosent proletarer og så og så mange prosent bønder osv.

Av denne grunn får de statistiske beregninger av proletariatets andel i befolkningen i de enkelte land ikke den avgjørende betydning for løsningen av spørsmålet om de proletariske revolusjoner som så gjerne ble tillagt dem av de bibelkyndige i Den 2. internasjonale, som ikke har forstått imperialismen og frykter revolusjonen som pesten.

Videre. Heltene i Den 2. internasjonale hevdet (og hevder fremdeles) at mellom den borgerlig-demokratiske revolusjon på den ene side og på den proletariske på den andre side er der en avgrunn, eller i hvert fall en kinesisk mur, som skiller den ene fra den andre med et eller mindre langt mellomrom. Under dette mellomrom utvikler borgerskapet, som er kommet til makten, kapitalismen, mens proletariatet samler krefter og forbereder seg til den «avgjørende kamp» mot kapitalismen. Dette mellomrom anslåes som regel til mange årtier, om ikke til enda lengre tid. Det er vel neppe nødvendig å bevise at under imperialismen er denne «teori» om den kinesiske mur blottet for enhver vitenskapelig mening og bare tjener og må tjene som et skalkeskjul for borgerskapets kontrarevolusjonære lyster. Det er vel neppe nødvendig å bevise at under de forhold som er til stede under imperialismen, som er svanger med konflikter og kriger, under de forhold som er til stede «på terskelen til den sosialistiske revolusjon», da den «blomstrende» kapitalisme forvandles til en «døende» kapitalisme og den revolusjonære bevegelse vokser i alle land i verden, da imperialismen forbinder seg med alle reaksjonære krefter uten unntagelse, like til tsarismen og føydalismen, og dermed gjør det nødvendig å slutte sammen alle revolusjonære krefter, fra den proletariske bevegelse i Vesten til den nasjonale frihetsbevegelse i Østen, da det blir umulig å fjerne de føydale rester uten revolusjonær kamp mot imperialismen – da er det vel neppe nødvendig å bevise at den borgerlig-demokratiske revolusjon i et mer eller mindre land under slike forhold må nærme seg den proletariske revolusjon, at den først må gå over i den andre. Den russiske revolusjons historie har klart bevist denne lovs riktighet og ubestridelighet. Ikke for ingenting har Lenin allerede i 1905, på terskelen til den første russiske revolusjon, i sin brosjyre «To slags taktikk» skissert den borgerlig-demokratiske revolusjon og den sosialistiske omveltning som to ledd i en kjede, som et enhetlig og avsluttet bilde av den russiske revolusjons utfoldelse:

Proletariatet må føre den demokratiske omveltning til ende idet det trekker med seg bøndenes masser for å bryte selvherskerdømmets motstand med vold og paralysere borgerskapets vaklende holdning. Proletariatet må gjennomføre den sosialistiske omveltning, idet det trekker med seg massen av de halvproletariske elementer i befolkningen for med vold å bryte borgerskapets motstand og paralysere bøndenes og småborgerskapets vaklende holdning. Det er proletariatets oppgaver, som nyiskraittene forestiller seg så begrenset i alle sine betraktninger og resolusjoner om revolusjonens utfoldelse (kap. 12; Veker i utvalg, bd. III).

Jeg vil ikke tale om andre, senere arbeider av Lenin, hvor tanken om den borgerlige revolusjons overvoksing i den proletariske trer skarpere fram enn i «To slags taktikk» og danner en av hjørnestenene i Lenins teori om revolusjonen.

Noen kamerater er, som det viser seg, av den oppfatning at Lenin først i 1916 var kommet fram til denne ide og at han inntil den tid hadde ment at revolusjonen i Russland ville holde seg innenfor den borgerlige ramme, at makten altså ville gå over fra organet for proletariatet. Det sies at denne påstand endog skal være trengt inn i vår kommunistiske presse. Jeg må fastslå at denne påstand er helt feilaktig og på ingen måte stemmer med det virkelige forhold.

Jeg kunne påberope meg Lenins bekjente tale på den 3. partikongress (1905), hvor han betegnet proletariatets og bøndenes diktatur, dvs. den demokratiske revolusjons seier, ikke som «ordenes organisasjon», men som «krigens organisasjon».

Jeg kunne videre påberope meg Lenins bekjente artikkel «Om den provisoriske regjering» (1905), hvor han, idet han skildrer perspektivene for den russiske revolusjons utvikling, anviser partiet den oppgave «å oppnå at den russiske revolusjon ikke blir en bevegelse for noen måneder, men for mange år, at den ikke bare skal føre til noen små innrømmelser fra makthavernes side, men til disse makthaveres fullstendige omstyrtning», og hvor han, det han videre utvikler disse perspektiver og forbinder dem med revolusjonen i Europa, fortsetter:

Men hvis dette lykkes – da … da vil den revolusjonære brann sette Europa i flammer; den europeiske arbeider, som vansmekter under den borgerlige reaksjon, vil i sin tur reise seg og vise oss «hvordan det gjøres», da vil det revolusjonære oppsving i Europa virke tilbake på Russland og gjøre en epoke på noen revolusjonsår til en epoke på noen revolusjonære årtier… (Lenin, Verker i utvalg, bd. III).

Jeg kunne videre påberope meg den bekjente artikkel av Lenin som ble offentliggjort i november 1915, hvor han skriver:

Proletariatet kjemper – og vil kjempe heltemodig for å erobre makten, for republikken, for konfiskering av jorden … for de «ikke-revolusjonære folkemassers» deltakelse i det borgerlige Russlands befrielse fra den militærføydale «imperialisme» (= tsarismen). Og denne befrielse av det borgerlige Russland fra tsarismen, fra godseiernes herredømme over jorden, vil proletariatet utnytte ufortøvet, ikke for å hjelpe de velhavende bønder i deres kamp mot landarbeiderne, men for å gjennomføre den sosialistiske revolusjon i forbund med Europas proletarer («Om de to linjer i revolusjonen», Verker i utvalg, bd. V, s. 147-148).

Jeg kunne til slutt påberope meg det kjente sted i Lenins brosjyre «Den proletariske revolusjon og renegaten Kautsky», hvor han under henvisning til sitatet ovenfor fra «To slags taktikk» om den russiske revolusjonens utfoldelse kommer til følgende konklusjon:

Om det gikk da også slik som vi hadde sagt. Revolusjonens forløp har bekreftet riktigheten av vår vurdering. Først – sammen med «hele» bondebefolkningen mot monarkiet, mot godseierne, mot restene fra middelalderen (og for så vidt forblir revolusjonen en borgerlig, borgerlig-demokratisk revolusjon). Deretter – sammen med de fattige bønder, sammen med halvproletariatet, sammen med alle utbyttede mot kapitalismen, innbefattet også de rike på landsbygda, kulakkene, spekulantene, og for så vidt blir revolusjonen en sosialistisk revolusjon. Å forsøke på kunstig vis å reise en kinesisk mur mellom denne og hin, skille dem fra hverandre med noe annet enn graden av proletariatets forberedelse og graden av dets sammenslutning med de fattige bønder, er den største forvrengning og forflatning av marxismen, er å erstatte den med liberalisme.

Jeg tror dette er tilstrekkelig.

Vel, vil en innvende overfor oss, men hvorfor bekjempet Lenin da ideen om den «permanente (uavbrutte) revolusjon»? Fordi Lenin foreslo å «uttømme» bøndenes revolusjonære evner til bunns og utnytte deres revolusjonære energi helt ut for fullstendig å likvidere tsarismen, for å gå over til den proletariske revolusjon, mens tilhengerne av den «permanente revolusjon» ikke forstod bøndenes betydningsfulle rolle i den russiske revolusjon, undervurderte kraften i bøndenes revolusjonære energi, undervurderte det russiske proletariatets styrke og evne til å føre bøndene med seg, og således gjorde det vanskeligere å løsrive bøndene fra borgerskapets innflytelse og samle dem om proletariatet.

Fordi Lenin foreslå å sette kronen på revolusjonens verk med maktens overgang til proletariatet, mens tilhengerne av den «permanente revolusjon» trodde at en kunne begynne direkte med proletariatets herredømme, uten å forstå at de dermed overså en slik «bagatell» som restene av føydalismen og ikke tok hensyn til en slik kraft som de russiske bønder, idet de ikke forstod at en slik politikk bare kunne være en hindring for proletariatet når det gjaldt å vinne bøndene.

Lenin kjempet altså mot tilhengerne av den «permanente revolusjon» ikke på grunn av spørsmålet om permanensen, for han stod selv på den permanente revolusjons standpunkt, men på grunn av deres undervurdering av bøndenes rolle, som proletariatets største reserve, på grunn av deres mangel på forståelse av ideen om proletariatets hegemoni.

Ideen om den «permanente revolusjon» er ikke ny. Den ble utviklet første gang av Marx i slutten av førtiårene i hans bekjente «Henvendelse til Kommunistenes forbund» (1850). Fra dette dokumentet har også våre «permanentikere» tatt ideen om den permanente revolusjon. Riktignok har være «permanentikere» delvis forandret denne ide som er lånt fra Marx, og derved «ødelagt» den, så den er blitt udugelig til praktisk bruk. Lenins erfarne hånd måtte til for å gjøre denne feil god igjen, for å ta Marx’ ide om den uavbrutte revolusjon i dens rene skikkelse og gjøre den til en av hjørnestenene i hans teori om revolusjonen.

I sin «Henvendelse» sier Marx følgende om den uavbrutte revolusjonen, etter at han har regnet opp en rekke revolusjonær-demokratiske krav, som han oppfordrer kommunistene til å sette igjennom:

Mens de demokratiske småborgere vil bringe revolusjonen til avslutning hurtigst mulig og i høyden med gjennomførelse av de ovennevnte krav, er i det vår interesse og vår oppgave å gjøre revolusjonen permanent, til alle mer eller mindre besittende klasser er fortrengt fra herredømmet, til statsmakten er erobret av proletariatet og proletarenes sammenslutning ikke bare i ett land, men i alle herskende land i verden er så langt framskreden, at proletarenes konkurranse i disse land er opphørt og i det minste de avgjørende produktivkrefter er konsentrert i proletariatets hender.

Med andre ord:

a) Marx har på ingen måte foreslått å begynne revolusjonen i Tyskland i femtiårene direkte med den proletariske makt, i motsetning til våre russiske «permanentikeres» planer;

b) Marx foreslo bare å sette kronen på verket i revolusjonen med proletariatets overtagelse av statsmakten, ved skritt for skritt å styrte den ene borgerlige gruppe etter den andre fra maktens høyder og for å tenne revolusjonens brann i alle land når proletariatet har erobret makten, i full overensstemmelse med alt det som Lenin lærte og som han virkeliggjorde i løpet av vår revolusjon, idet han fulgte sin teori om den proletariske revolusjon under imperialismens forhold.

Det viser seg altså at våre russiske «permanentikere» ikke bare har undervurdert bøndenes rolle i den russiske revolusjon og betydningen av ideen om proletariatets hegemoni, men også har endret Marx’ ide om den «permanente revolusjon» (til det verre) og har gjort den ubrukelig i praksis.

Av denne grunn latterliggjorde Lenin våre «permanentikeres» teori, kalte den «original» og «utmerket» og anklaget dens tilhengere for at de ikke ønsket å «tenke over hvorfor livet i samfulle ti år gikk forbi denne utmerkende teori». (Lenins artikkel er skrevet i 1915, ti år etter at permanentikernes» teori oppstod i Russland – se «Om de to linjer i revolusjonen».) Av den grunn betraktet Lenin denne teori som en halv-mensjevistisk teori, fordi den «fra bolsjeviken tok appellen om proletariatets besluttsomme revolusjonære kamp og om dets erobring av den politiske makt, og fra mensjevikene – «fornektelsen» av bøndenes rolle» (se samme artikkel).

Slik forholder det seg med Lenins ide om den borgerlig-demokratiske revolusjons overvoksing i den proletariske, om utnyttelsen av den borgerlige revolusjon for «øyeblikkelig» overgang til den proletariske revolusjon.

Videre. Tidligere holdt man revolusjonens seier i ett land for umulig, da man antok at for å beseire borgerskapet er en felles opptreden av proletariatet i alle fremskredne land eller i hvert fall i de fleste av disse land nødvendig. Nå stemmer ikke dette standpunkt med virkeligheten lenger. Nå må en gå ut fra muligheten av en slik seier, for den ujevne og sprangvise karakter av de forskjellige kapitalistiske lands utvikling under imperialismens forhold, utviklingen av de katastrofale motsetninger innenfor imperialismen, som unngåelig fører til kriger, den revolusjonære bevegelses vekst i alle land i verden – alt dette fører ikke bare til muligheten, men også til nødvendigheten av proletariatets seier i enkelte land. Den russiske revolusjons historie er et direkte bevis på dette. Her må en også være oppmerksom på at borgerskapets omstyrtning bare kan gjennomføres med framgang, hvis der finnes en del, absolutt nødvendige forutsetninger, uten hvilke en ikke kan tenke på proletariatets overtakelse av makten.

Om disse forutsetninger sier Lenin følgende i sin bok «Radikalismen»:

Revolusjonens grunnlov som er blitt bekreftet gjennom alle revolusjoner og som i særdeleshet gjennom alle de tre russiske revolusjoner i det 20. århundre, består i følgende: For revolusjonen er det ikke tilstrekkelig at de utbyttede og undertrykte massene innser umuligheten av å leve videre på det gamle vis og krever en endring; for revolusjonen er det også nødvendig at også utbytterne ikke lenger kan leve og styre på det gamle vis. Bare når de «lavere lag» ikke vil og de «øvre lag» ikke kan leve lenger på det gamle vis – bare da kan revolusjonen seire. Denne sannhet kan også uttrykkes med andre ord: revolusjonen er ikke mulig uten alminnelig nasjonal krise (som berører både de utbyttede og utbytterne). Følgelig er det for revolusjonen nødvendig for det første å oppnå at flertallet av arbeiderne (iallefall flertallet av de bevisste, tenkende, politisk aktive arbeiderne) helt og fullt forstår omveltningenes nødvendighet og er rede til å gå i døden for de; for det annet at de herskende klasser gjennomgår en regjeringskrise, som trekkerselv de mest tilbakeliggende massene inn i politikken … gjør regjeringa maktesløs og gjør det mulig for de revolusjonære å styrte den hurtig («Radikalismen», s. 64).

Men å styrte borgerskapets makt og opprette proletariatets makt i et enkelt land betyr ennå ikke å sikre sosialismens fulle seier. Etter at det ene lands seierrike proletariat har befestet sin makt og knyttet bøndene til seg, kan og må det bygge opp det sosialistiske samfunn. Men betyr dette at dermed vil proletariatet allerede ha oppnådd sosialismens fullstendige, avgjørende seier, dvs. betyr det at proletariatet med bare et enkelt lands krefter kan befeste sosialismen for godt og garantere landet mot intervensjonen og følgelig også mot gjenreisning? Nei, det betyr det ikke. Derfor er det en vesentlig oppgave for den seierrike revolusjon å utvikle og understøtte revolusjonen i de andre land. Derfor må den seierrike revolusjon i det ene land ikke betrakte seg som en størrelse som er seg selv nok, men som en støtte, som et hjelpemiddel for å fremskynde proletariatets seier i de andre land.

Lenin uttrykte disse tanker i to ord, idet han sa at den seierrike revolusjons oppgaver består i «å yte et maksimum av det som er mulig å gjennomføre i et enkelt land, for å utvikle, understøtte og utløse revolusjonen i alle land» («Den proletariske revolusjon og renegaten Kautsky»).

Dette er i sin alminnelighet de karakteristiske trekk ved Lenins teori om den proletariske revolusjon.

IV. PROLETARIATETS DIKTATUR

Fra dette tema tar jeg følgende tre grunnspørsmål: 1) proletariatets diktatur som redskap for den proletariske revolusjon; 2) proletariatets diktatur som proletariatets herredømme over borgerskapet; 3) sovjetmakten som statsform for proletariatets diktatur.

1. Proletariatets diktatur som redskap for den proletariske revolusjon.

Spørsmålet om det proletariske diktatur er i første rekke et spørsmål om den proletariske revolusjons grunninnhold. Den proletariske revolusjon, dens bevegelse, dens slagkraft, dens erobringer blir først til kjøtt og blod gjennom proletariatets diktatur. Proletariatets diktatur er den proletariske revolusjons redskap, dens organ, dens viktigste støttepunkt, kalt til live for det første for å bryte de styrtede utbyttenes motstand og sikre de oppnådde erobringer, for det annet for å føre den proletariske revolusjon ril ende, for å føre revolusjonen fram til sosialismens fullstendige seier. Å beseire borgerskapet og omstyrte dets makt, det er revolusjonen i stand til også uten proletariatets diktatur. Men å bryte borgerskapets motstand, å hevde seieren og gå videre til sosialismens endelige seier er revolusjonen ikke i stand til, hvis den ikke på et visst trin i sin utvikling som sin viktigste støtte skaper et spesielt organ i form av proletariatets diktatur.

«Revolusjonens grunnspørsmål er spørsmålet om makten» (Lenin). Betyr det at en er ferdig med saken i og med at en overtar makten, river den til seg? Nei, på ingen måte. Maktovertakelsen er bare begynnelsen. Borgerskapet, som er styrtet i et land, forblir som følge av mange årsaker ennå i lang tid sterkere enn det proletariat som har styrtet det. Derfor dreier det seg framfor alt om å beholde makten, styrke og gjøre den uovervinnelig. Hva er nødvendig for å oppnå dette mål? For det er det nødvendig i det minste å gjennomføre tre hovedoppgaver, som proletariatets diktatur står overfor «dagen etter» seieren:

a) å bryte motstanden fra godseierne og kapitalistene som er styrtet og ekspropriert gjennom revolusjonen, å likvidere alle deres forsøk på å gjenopprette kapitalens herredømme;

b) å organisere oppbygginga med sikte på å samle alle arbeidende om proletariatet og fortsette dette arbeid i en retning som forbereder likvideringa og tilintetgjørelsen av klassene;

c) å bevæpne revolusjonen, organisere en revolusjonsarme til kamp mot de ytre fiender, mot imperialismen.

Proletariatets diktatur er nødvendig for å gjennomføre og løse disse oppgaver.

Overgangen fra kapitalismen til kommunismen,» sier Lenin, «omfatter en hel historisk epoke. Så lenge den ikke er avsluttet, beholder utbytterne uunngåelig håpet om en restaurasjon, og dette håp forvandles til forsøk på gjenreisning. Og etter det første alvorlige nederlag styrter de beseirende utbytterne, som ikke ventet å bli styrtet, som ikke trodde på det, som overhodet ikke kunne forestille seg det, med tidobbelt energi, med rasende lidenskap, med hundredobbelt hat ut i kampen for å gjenvinne det tapte «paradis», for sine familier, som førte et så herlig liv og som nå den «simple pøbel» dømmer til ruin og fattigdom (ellet til «simpelt arbeid» …) Men etter kapitalistiske utbyttere følger den brede masse av småborgerskapet, om hvilket alle lands historiske erfaringer gjennom årtier viser at det vakler hit og dit, at det i dag følger proletariatet, i morgen virker forskrekket tilbake for omveltningenes vanskeligheter, gripes av panikk ved det første nederlag eller halve nederlag for arbeiderne, blir nervøst, springer fram og tilbake, jamrer seg og løper fra den ene leir til den andre («Den proletariske revolusjon og renegaten Kautsky», norsk utg. s. 34).

Borgerskapet har sine grunner til å forsøke å gjenopprette den gamle ordning, for det er ennå i lang tid etter sin omstyrtning sterkere enn det proletariat som har styrtet det.

Hvis utbytterne bare blir slått i ett land,» sier Lenin, «og det er naturligvis det typiske tilfelle, for en samtidig revolusjon i en rekke land er en sjelden unntagelse – så vedblir de allikevel å være sterkere enn de utbyttede (samme sted).

Hva består det styrtede borgerskaps styrke?

For det første «i den internasjonale kapitals makt, i styrken og seigheten i borgerskapets internasjonale forbindelser» («Radikalismen», s. 7).

For det andre i at «utbytterne ennå i lang tid etter omveltningen uunngåelig beholder en rekke store faktiske fortrinn: de beholder penger (å avskaffe pengene med en gang er ikke mulig), en del løsøre, ofte betydelig meget, forbindelser, erfaringer i organisasjon og forvaltning, kjennskap til alle «hemmeligheter» (sedvaner, metoder, midler, muligheter) i forvaltningen, de beholder en høyere dannelse, den nærmere berøring med det høyere tekniske personale (som lever og tenker borgerlig), de beholder en uten sammenlikning større øvelse i krigskunsten (hvilket er av største viktighet) osv. osv.» («Den proletariske revolusjon og renegaten Kautsky», s. 33).

For det tredje «i vanens makt, i småproduksjonens makt. For småproduksjon finnes det dessverre ennå i meget av i verden, men småproduksjonen avler kapitalisme og borgerskap, uavbrutt, daglig, hver time, spontant og i masseomfang … for å tilintetgjøre klassene, det betyr ikke bare å fordrive godseierne og kapitalistene – det gjorde vi forholdsvis lett – det betyr også å tilintetgjøre de små vareprodusenter, men dem kan en ikke fordrive, ikke undertrykke, dem må en forlikes med, den kan (og må) en bare gjennom et langvarig, langsomt og forsiktig organisatorisk arbeid omdanne og oppdra på nytt» («Radikalismen», s. 10 og s. 29-30).

Derfor sier Lenin:

Proletariatets diktatur er den mest krevende og skånselsløse krig som den nye klassen fører mot en mektigere fiende, mot borgerskapet, hvis motstand er tidoblet etter at det er blitt styrtet. (...) Proletariatets diktatur er en hardnakket kamp, en blodig og ublodig, voldelig og fredelig, militær og økonomisk, pedagogisk og administrativ kamp mot det gamle samfunns krefter og tradisjoner (samme sted, s. 10 og s. 30).

Det er vel neppe nødvendig å bevise at det er umulig å gjennomføre disse oppgaver i den korte tidsrom av noen år. Derfor må en ikke betrakte proletariatets diktatur, overgangen fra kapitalismen til kommunismen som en hurtig forbigående periode i form av en rekke «særlig revolusjonære» handlinger og dekreter, men som en hel historisk epoke som er oppfylt av borgerkriger og ytre sammenstøt, av hardnakket organisatorisk arbeid og av økonomisk oppbygning, av offensiver og tilbaketog, seire og nederlag. Denne historiske epoke er nødvendigvis ikke bare for å skape de økonomiske og kulturelle forutsetninger for sosialismens fullstendige seier, men også for å gi proletariatet mulighet: for det første til å oppdra og stålsette seg selv som en kraft som har evne til å styre landet, og for det ande til å oppdra på nytt og omdanne de småborgerlige lag i en retning som sikrer organiseringa av den sosialistiske produksjon.

«Dere må,» sa Marx til arbeiderne, «gå gjennom femten, tjue, femti års borgerkrig og folkekamper, ikke bare for å endre forholdene, men også for å endre dere selv og dyktiggjøre dere for den politiske makt» (Karl Marx: «Avsløringer om kommunistprosessen i Køln»).

Idet Lenin fortsetter Marx’ tanke og utvikler den videre, skriver han:

Under proletariatets diktatur må en oppdra på nytt millioner av bønder og små eiendomsbesittere, hundretusener av funksjonærer funksjonærer, embetsmenn, borgerlige intellektuelle, underordne dem alle under den proletariske stat og den proletariske ledelse, overvinne deres borgerlige vaner og tradisjoner…», på samme måte som det blir nødvendig at en «i langvarig kamp på proletariatets diktaturs grunn på nytt må oppdra proletarene selv, som frigjøres fra sine småborgerlige fordømmer ikke på en gang, ikke ved et under, ikke på den hellige jomfrus bud, ikke ved en parole, en resolusjon ellet et dekret, men bare i langvarig og tung massekamp mot de småborgerlige masseinnflytelser («Radikalismen», s. 91 og s. 90).

2. Proletariatets diktatur som proletariatets herredømme over borgerskapet.

Av det som er sagt ovenfor framgår det at proletariatets diktatur ikke betyr rett og slett et personskifte i regjeringen, ikke et nytt «kabinett» osv., mens de gamle økonomiske og politiske forhold forblir uantastet. Mensjevikene og opportunistene i alle land, som frykter diktaturet som pesten og av skrekk forbytter begrepet diktatur med begrepet «erobring av makten», anser i alminnelighet at «makterobringen» er gjennomført når «kabinettet» er skiftet ut og et nytt ministerium med slike folk som Scheidemann og Noske, Macdonald og Henderson overtar regjeringa. Det er vel neppe nødvendig å forklare at slike og lignende kabinettskifte ikke har noe til felles med proletariatets diktatur, med det virkelige proletariatets erobring av den virkelige makt. Med bibehold av den gamle borgerlige ordning kan Macdonaldene og Scheidemennene ved makten og deres såkalte regjeringer ikke være noe annet enn et hjelpeapparat i borgerskapets hender mot de undertrykte og utbyttede massers revolusjonære bevegelse. Disse regjeringer er derfor nødvendige for kapitalen som skjermbrett, når det er ubekvemt, ufordelaktig og vanskelig for dem å undertrykte og utbytte massene uten skjermbrett. Riktignok er forekomsten av denslags regjeringer et tegn på at det ikke er «rolig i Sjipka-passet» hos dem (dvs. hos kapitalistene). Men på tross av dette vedblir denslags regjeringer uunngåelige å være maskerte regjeringer for kapitalen. Det er en himmelvid forskjell mellom en Macdonalds eller en Sceidemanns regjering og proletariatets erobring av makten. Proletariatets diktatur er ikke et regjeringsskifte, men en ny stat med nye maktorganer i sentrum og på de lokale steder, en proletariatets stat, som er oppstått på den gamle stats, den borgerlige stats ruiner.

Proletariatets diktatur oppstår ikke på grunnlag av den borgerlige ordning, men i løpet av dens sammenbrudd, etter borgerskapets omstyrtning, i løpet av godseiernes og kapitalistenes ekspropriasjon, i løpet av sosialiseringen av de viktigste produksjonsredskaper og produksjonsmidler, i løpet av proletariatets voldelige revolusjon. Proletariatets diktatur er en revolusjonær makt, som støtter seg på vold mot borgerskapet.

Staten er en maskin i hendene på den herskende klasse til å undertrykke dens klassefienders motstand. I denne henseende skiller ikke proletariatets diktatur i sitt vesen seg fra enhver annen klasses diktatur, for den proletariske stat er en maskin til å undertrykke borgerskapet. Men en vesentlig forskjell er der dog. Den består i at alle de klassestater som hittil har eksistert var den utbyttende mindretalls diktatur over det utbyttede flertall, mens proletariatets diktatur er det utbyttede flertalls diktatur over det utbyttende mindretall.

Kortere uttrykt: Proletariatets diktatur er proletariatets herredømme over borgerskapet, et herredømme som ikke er innskrenket av loven og som støtter seg på vold, en herredømme som har de arbeidende og utbyttede massenes sympati og støtte («Staten og revolusjonen»).

Herav følger to grunnleggende slutninger:

Første avdeling. Proletariatets diktatur kan ikke være et «fullstendig» demokrati, et demokrati for alle, både for de rike og for de fattige – proletariatets diktatur «må være en stat, demokratisk på en ny måte – for proletarene og de eiendomsløse overhodet og diktatorisk på en ny måte – mot borgerskapet» (samme sted). Kautsky og co. sitt snakk om alminnelig likhet, «rent» demokrati, «fullkomment» demokrati osv. er en borgerlig tildekning av den utvilsomme kjensgjerning at likhet mellom de utbyttede og utbytterne ikke er mulig. Teorien om det «rene» demokrati er en teori for arbeideraristokratiet, som blir dressert og gjødd av de imperialistiske ransmenn. Den ble skapt for å skjule kapitalismens pestbyller, besmykke imperialismen og gi den moralske kraft i kampen mot de utbyttede massene. Under kapitalismen finnes det ikke og kan det ikke finnes virkelige «friheter» for de utbyttede, og de kan ikke finnes av den enkle grunn at de lokaler, trykkerier, papirlagre osv. som er nødvendig for å utnytte disse «friheter», er et privilegium for utbytterne. Under kapitalismen finnes det ikke og kan det ikke finnes noen virkelig deltagelse fra de utbyttede massers side i landets styre, fordi regjeringene, selv under de mest demokratiske forhold under kapitalismen ikke innsettes av folket, men av Rothschildene og Stinnesene, Rockefellene og Morganene. Demokratiet under kapitalismen er et kapitalistisk demokrati, et demokrati for det utbyttende mindretall, som beror på innskrenkning av det utbyttede flertalls rettigheter og er rettet mot dette flertall. Bare under det proletariske diktatur er virkelige «friheter» for de utbyttede og proletarenes og bøndenes virkelige deltagelse i landets styre mulig. Demokratiet under proletariatets diktatur er et proletarisk demokrati, et demokrati for det utbyttede flertall, som beror på innskrenkning av det utbyttende mindretalls rettigheter og er rettet mot dette mindretall.

Andre slutning. Proletariatets diktatur kan ikke oppstå som resultat av det borgerlige samfunns og det borgerlige demokratis fredelige utvikling – det kan bare oppstå som følge av at det borgerlige statsmaskineri, den borgerlige arme, det borgerlige embetsmannsapparat, det borgerlige politi slås i stykker.

«Arbeiderklassen kan ikke ganske enkelt ta den fredelige statsmaskin i besittelse og sette den i gang for sine egne formål,» sier Marx og Engels i forordet til «Borgerkrigen». Den proletariske revolusjon må «… ikke lengre som hittil overgå det byråkratisk-militære maskineri fra en hånd til en annen, men slå det i stykker… og dette er forutsetningen for enhver virkelig folkerevolusjon på kontinentet,» sier Marx i sitt brev til Kugelmann i 1871.

Marx’ begrensende vending om kontinentet har gitt opportunistene og mensjevikene i alle land et høve til å skrike opp om at Marx dog regnet med muligheten av en fredelig utvikling av det borgerlige demokrati til det proletariske demokrati i det minste for noen land som ikke hører til det europeiske kontinent (England, Amerika). Marx regnet virkelig med en slik mulighet, og han hadde grunn til å gjøre det for England og Amerika i syttiårene i forrige århundre, da det ennå ikke fantes noen monopolistisk kapitalisme, noen imperialisme, og da der i disse land som følge av deres spesielle utviklingsbetingelser ennå ikke fantes noen utviklet militarisme og byråkratisme. Slik var stillingen før den utviklede imperialismens framtreden. Men 30-40 år senere, da stillingen i disse land hadde endret seg og omfattet alle kapitalistiske land, uten unntagelse, da militarismen og byråkratismen også fikk fotfeste i England og Amerika, da de spesielle betingelser for Englands og Amerikas fredelige utvikling forsvant – da måtte forbeholdet for disse land falle bort av seg selv.

«Nå,» sier Lenin, «i 1917, i den første store imperialistiske krigs epoke, bortfaller dette forbehold fra Marx’ side. Både England og Amerika, de største og siste representanter i hele verden for den angelsaksiske «frihet», nemlig i den forstand at der ikke fins militarisme og byråkratisme, er fullstendig sunket ned i den alminnelige europeiske, skitne, blodige sump av byråkratisk-militære institusjoner som underordner alt under seg og undertrykker alt. Nå er også for Englands og Amerikas vedkommende sønderslagningen, ødeleggelsen av det «ferdige statsmaskineri» (som i årene 1914-1917 der er utviklet til «europeisk», almenimperialistisk fullkommenhet) «forutsetningen for enhver virkelig folkerevolusjon» («Staten og revolusjonen»).

Med andre ord, loven om proletariatets voldelige revolusjon, loven om forutsetningen for en slik revolusjon er å slå det borgerlige statsmaskineri i stykker, denne lov har ubetinget gyldighet for den revolusjonære bevegelse i de imperialistiske land verden over.

Naturligvis, i en fjern framtid, i fall proletariatet seirer i det viktigste kapitalistiske land og den nåværende kapitalistiske omgivelse blir avløst av en sosialistisk omgivelse, er en «fredelig» utviklingsvei helt ut mulig for noen kapitalistiske land, hvis kapitalister som følge av den «ugunstige» internasjonale situasjon vil holde det for mer hensiktsmessig «frivillig» å gjøre alvorlige innrømmelser overfor proletariatet. Men denne forutsetning gjelder bare for en fjern og mulig framtid. For den nærmeste framtid gis ingen, absolutt ingen grunner til en slik formodning.

Lenin har derfor rett når han sier:

Den proletariske revolusjon er umulig uten voldelig ødeleggelse av det borgerlige statsmaskineri og uten å erstatte det med et nytt («Den proletariske revolusjon og renegaten Kautsky»).

3. Sovjetmakten som statsform for proletariatets diktatur.

Det proletariske diktaturs seier betyr at borgerskapet undertrykkes, at det borgerlige demokrati erstattes med det proletariske. Det er klart. Men hvilke er de organisasjoner som er nødvendige for å utføre dette kolossale arbeid? At proletariatets gamle organisasjonsformer, som utviklet seg på den borgerlige parlamentarismens grunn, ikke er tilstrekkelig for et slikt arbeid, kan det vel neppe herske tvil om. Men hvilke er disse proletariatets nye organisasjonsformer, som er i stand til å spille rollen som den borgerlige statsmaskins banemann, som ikke bare er i stand til å slå dette maskineri i stykker og erstatte det borgerlige demokrati med et proletariske, men også til å bli grunnlaget for den proletariske statsmakt?

Denne proletariatets nye organisasjonsform er sovjetene.

Hva består sovjetenes styrke i, sammenlignet med de gamle organisasjonsformer?

I at de er proletariatets mest altomfattende masseorganisasjoner, fordi de – og bare de – omfatter alle arbeidere uten unntagelse.

I at sovjetene er proletariatets eneste masseorganisasjoner, som omfatter alle undertrykte og utbyttede, arbeidere og bønder, soldater og matroser, og hvor derfor den politiske ledelse av massenes fortropp – proletariatet – kan virkeliggjøres på den letteste og mest fullkomne måte.

I at sovjetene er de mektigste organer for massenes revolusjonære kamp, for massenes politiske aksjoner, for massenes oppstander, deri at de er organer som er i stand til å bryte finanskapitalens og dens politiske tilhengeres allmakt.

I at sovjetene er selve massenes umiddelbare organisasjoner, dvs. massens mest demokratiske og derfor mest autorative organisasjoner, som i høyeste grad gjør det lettete for dem å delta i den nye stats oppbygging og i dens styre, og i høyeste grad utløser massenes revolusjonære energi, initiativ og skapende evner i kampen for å ødelegge den gamle ordning, i kampen for den nye, proletariske ordning.

Sovjetmakten er foreningen og utformingen av de lokale sovjeter til en eneste felles statsorganisasjon, til statsorganisasjonen for proletariatet som fortropp for de undertrykte og utbyttede massene og som herskende klasse – deres forening til en sovjetrepublikk.

Sovjetmaktens vesen består i de bredeste og mest revolusjonære organisasjoner for nettopp de klasser som ble undertrykt av kapitalistene og godseierne, nå er det «faste og eneste grunnlag for hele statsmakten, for hele statsapparatet», at «nettopp de masser som selv i de mest demokratiske borgerlige republikker», hvor de i følge loven er likeberettiget, «men i virkeligheten ved hjelp av tusen midler og knep er blitt holdt borte fra deltakelse i det politiske liv og utnyttelse av de demokratiske rettigheter og friheter, nå blir trukket med i stadig, ubetinget og dertil avgjørende deltagelse i statens demokratiske forvaltning» (Teser om demokrati og diktatur», 1919).

Av denne grunn danner sovjetmakten en ny form for statsorganisasjon, som prinsipielt skiller seg fra den gamle borgerlig-demokratiske og parlamentaristiske form, en ny statstype, som ikke er tilpasset til den oppgave å utbytte og undertrykke de arbeidende massene, men til den oppgave fullstendig å befri dem fra enhver undertrykkelse og utbytning, til det proletariske diktaturs oppgaver.

Lenin har rett når han sier at i og med sovjetmaktens framtreden «er den borgerlig-demokratiske parlamentarismes epoke endt og et nytt kapitel av verdenshistorien er begynt: det proletariske diktaturs epoke».

Hvori består sovjetmaktens karakteristiske kjennetegn?

De består i at sovjetmakten er den mest omfattende og demokratiske av alle mulige statsorganisasjoner så lenge klassene består, for da den er en arena for arbeidernes forbund (smytsjka) og samarbeide med de utbyttede bønder i kampen mot utbytterne, og da den i sitt arbeid støtter seg på dette forbund og dette samarbeid, blir den herved flertallets herredømme over mindretallet, dette flertallets stat, uttrykket for dets diktatur.

De består i at sovjetmakten er den mest internasjonalistiske av alle statsorganisasjoner i klassesamfunnet, for da den tilintetgjør enhver nasjonal undertrykkelse og støtter seg på samarbeid med de arbeidende massene av forskjellige nasjonaliteter, gjør den det lettere å forene disse massene i et enhetlig statsforbund.

De består i at som en følge av selve sin struktur letter sovjetmakten de undertrykte og utbyttede massenes ledelse ved disse massenes fortropp, ved proletariatet, som den mest sammensveiste og mest klassebevisste kjerne i disse sovjeter.

«Erfaringen fra alle de undertrykte klassers revolusjoner og bevegelser, erfaringer fra den internasjonale sosialistiske bevegelse lærer oss,» sier Lenin, «at bare proletariatet er i stand til å forene og lede de splittede og tilbakeliggende lag av den arbeidende og utbyttede befolkning» (samme sted).

De består i at sovjetmakten, som forener den lovgivende og utøvende makt i en eneste statsorganisasjon og erstatter de territoriale valgkretser med produksjonsenheter, bedrifter og fabrikker, forbinder arbeiderne og de arbeidende massene overhodet, umiddelbart med statsforvaltningens apparat og lærer dem å styre landet.

De består i at bare sovjetmakten er i stand til å befri armeen fra underordninga under det borgerlige befal og omdanne den fra et redskap til undertrykkelse av folket, slik den er det under borgerskapets åk, både fra sitt eget og et fremmed. De består i at «bare sovjetsystemets statsorganisasjon kan øyeblikkelig og endelig tilintetgjøre det gamle, dvs. det borgerlige embets- og justisapparat» (samme sted).

De består i at bare sovjetformen for staten, som trekker de arbeidendes og utbyttedes masseorganisasjoner med til en stedig og ubetinget deltagelse i statens styre, er i stand til å forberede statens utdøing, som danner et av grunnelementene i det framtidige statsløse, kommunistiske samfunn.

Sovjetrepublikken er altså den politiske form som en har søkt og endelig funnet, innen hvis ramme proletariatets økonomiske befrielse, sosialismens fullstendige seier må bli fullbrakt.

Pariserkommunen var kimen til denne form. Sovjetmakten er dens utvikling og fullendelse.

Derfor sier Lenin:

Arbeider-, soldater- og bonderepresentantenes sovjetrepublikk er ikke bare en form for en høyere type av demokratiske institusjoner … men også den eneste form som er i stand til å sikre den mest smertefrie overgang til sosialismen («Teser om den konstituerende forsamling», desember 1917).

V. Bondespørsmålet

Fra dette tema tar jeg fire spørsmål: a) Problemstillingen, b) bøndene under den borgerlig-demokratiske revolusjon, c) bøndene under den proletariske revolusjon og d) bøndene etter at sovjetmakten har festnet seg.

1. Problemstillingen.

Det fins noen som tror at det grunnleggende i leninismen er bondespørsmålet, at spørsmålet om bøndene, rollen de spiller og betydningen de har, er utgangspunktet for leninismen. Dette er fullstendig uriktig. Grunnspørsmålet i leninismen, det den tar utgangspunkt i, er ikke bondespørsmålet, men spørsmålet om proletariatets diktatur, forutsetningene for å erobre det og befeste det. Bondespørsmålet som spørsmålet om proletariatets forbundsfeller i kampen det fører om makten, er et spørsmål som er avledet av dette.

Denne omstendighet forringer likevel ikke det minste den alvorlige, livsviktige betydning som dette spørsmålet uten tvil har for den proletariske revolusjon. Det er en kjent sak at folk blant de russiske marxister tok til med å granske bondespørsmålet alvorlig nettopp på terskelen til den første revolusjon (1905), da spørsmålet om å styrte tsarismen og realisere proletariatets hegemoni reiste seg for partiet i hele sin bredde, og da spørsmålet om forbundsfellene for proletariatet i den borgerlige revolusjon for foresto, fikk en høyst aktuell karakter. Kjent er det også at bondespørsmålet i Russland ble enda mer aktuelt under den proletariske revolusjon, da spørsmålet om proletariatets diktatur, om hvordan en skulle erobre det og hevde det, hadde ført over i spørsmålet om forbundsfellene for proletariatet i den proletariske revolusjon som foresto. Dette er lett å skjønne: den som tar sikte på å overta makten, og forbereder seg til det, han må også interessere seg for spørsmålet om hvem som er de virkelige forbundsfellene hans.

I denne mening er bondespørsmålet en del av det alminnelige spørsmål om proletariatets diktatur, og som sådan et av de viktigste livsspørsmål i leninismen.

Den likegyldige, av og til rent ut avvisende holdning som partiene i Den 2. internasjonale har til bondespørsmålet, lar seg ikke forklare bare ut fra de særegne utviklingsvilkårene i Vesten. For klaringen er framfor alt den at disse partiene ikke har tro på det proletariske diktatur, at de er redde for revolusjonen og ikke har tenkt å føre proletariatet til makten. Men den som frykter revolusjonen, som ikke vil føre proletariatet til makten, han kan ikke interessere seg for spørsmålet om forbundsfellene for proletariatet i revolusjonen – for han er spørsmålet om forbundsfellene et likegyldig, ikke aktuelt spørsmål. Den ironiske holdning som heltene i Den 2. internasjonale tar til bondespørsmålet, regnes blant dem for god tone, gjelder som tegn på «ekte» marxisme. I virkeligheten fins det heller ikke her det minste grann av marxisme, for likegyldigheten overfor et så viktig spørsmål som bondespørsmålet på terskelen til den proletariske revolusjon, er baksiden av fornektelsen av proletariatets diktatur og utvilsomt et kjennetegn på direkte forræderi mot marxismen.

Spørsmålet står slik: er de revolusjonære muligheter som slumrer i bondemassene på grunn av deres bestemte eksistensvilkår allerede uttømt eller ikke – og i tilfelle de ikke er det, fins det begrunnet håp om å utnytte disse muligheter for den proletariske revolusjon, om å forvandle bøndene – det flertall av dem som er utbyttet – fra å være en reserve for borgerskapet, slik de var det under de borgerlige revolusjoner i Vesten og ennå er det, til å bli en reserve for proletariatet, forbundsfelle for proletariatet?

Leninismen svarer ja på dette spørsmålet, det vil si den står på det standspunkt at det er revolusjonære evner til stede blant flertallet av bøndene og mener at det er mulig å nytte dem til fordel for det proletariske diktatur. Historien om de tre revolusjoner i Russland bekrefter fullt ut de slutninger leninismen trekker når det gjelder dette.

Av dette må en trekke den praktiske slutning at de arbeidende lag av bondemassene ubetinget må få støtte i den kampen de fører mot undertrykking og utbytting, i kampen for å fri seg fra åket og elendigheten. Dette betyr naturligvis ikke at proletariatet må støtte enhver bondebevegelse. Det dreier seg her om å støtte bevegelser og kamper fra bøndenes side som er av en slik art at de direkte eller indirekte letter proletariatets frigjøringsbevegelse, som er av en slik art at de på den ene eller andre måten bærer ved til bålet for den proletariske revolusjon og også bidrar til å gjøre bøndene om til en reserve og forbundsfelle for arbeiderklassen.

2. Bøndene under den borgerlig-demokratiske revolusjon

Denne perioden omfatter tidsrommet fra den første russiske revolusjon (1905) til den annen (februar 1917). Det karakteristiske for denne perioden er at bøndene river seg løs fra det liberale borgerskaps innflytelse, at de vender seg bort fra kadettene og vender seg til proletariatet, til bolsjevikenes parti. Historien i denne perioden er historien om kampen mellom kadettene (det liberale borgerskap) og bolsjevikene (proletariatet) for å vinne bøndene. Utfallet av denne kampen ble avgjort gjennom dumaperioden, for perioden med de fire dumaer var en anskuelsesundervisning for bøndene, og den gjorde det klart for dem at de av kadettene hverken ville få gjord eller frihet, at tsaren var helt på godseiernes side, at kadettene på sin side støttet tsaren, og at den eneste kraft de kunne regne med å få hjelp fra – var arbeiderne i byene, proletariatet. Den imperialistiske krig bekreftet lærdommene fra dumaperioden, den førte til at bøndene rev seg fullstendig løs fra borgerskapet, til at det liberale borgerskap ble helt isolert – for krigsårene viste hvor grunnløst det var å nære bedragerske håp om en fred som tsaren og hans borgerlige forbundsfeller skulle bringe. Uten de anskuelige lærdommer under dumaperioden ville ikke proletariatets hegemoni vært mulig.

Slik oppsto forbundet mellom arbeiderne og bøndene under den borgerlig-demokratiske revolusjon. Slik ble proletariatets hegemoni (ledende rolle) til i den felles kamp for å styrte tsarismen – det hegemoni som førte til februarrevolusjonen i 1917.

De borgerlige revolusjoner i Vesten (England, Frankrike, Tyskland, Østerrike) gikk som kjent en annen vei. Der satt ikke proletariatet, men de liberale borgerskap med hegemoniet i revolusjonen, for proletariatet dannet ikke, og kunne som følge av at det var svakt, ikke danne noen selvstendig politisk kraft. Der ble bøndene fridd fra føydalismen ikke av proletariat, som var fåtallig og uorganisert, men av borgerskapet. Der kjempet bøndene mot den gamle ordningen sammen med det liberale borgerskap. Der dannet bøndene en reserve for borgerskapet. Der førte revolusjonen derfor til en veldig økning i borgerskapets politiske vekt.

I Russland derimot brakte den borgerlige revolusjon helt motsatte resultater. Revolusjonen i Russland førte ikke til at borgerskapet ble styrket, men til at det ble svekket som politisk kraft – ikke til at det økte sine politiske reserver, men til at det tapte sin viktigste reserve, til at det tapte bøndene. Den borgerlige revolusjonen i Russland brakte ikke det liberale borgerskap, men det revolusjonære proletariat i forgrunnen, og fikk bøndenes millionmasser til å samle seg om det.

Det er blant annet også forklaringen på den kjensgjerning at den borgerlige revolusjon i Russland vokste over i den proletariske revolusjon på forholdsvis kort tid. Proletariatets hegemoni var kimen og overgangtrinnet til proletariatets diktatur.

Hvordan skal en forklare denne egenartede foreteelse i den russiske revolusjon, en foreteelse som ikke har noe sidestykke i historien om de borgerlige revolusjoner i Vesten? Hva er det som ligger til grunn for denne egenart?

Forklaringen ligger i at den borgerlige revolusjon i Russland fant sted under med utviklede vilkår for klassekampen enn i Vesten, i at det russiske proletariat allerede på denne tid var blitt en selvstendig politisk kraft, mens det liberale borgerskap, som var slått av skrekk for den revolusjonære ånd (særlig etter erfaringene fra 1905) og hadde alliert seg med tsaren og godseierne mot revolusjonen, mot arbeiderne og bøndene.

En bær være oppmerksom på følgende forhold, som var bestemmende for egenarten ved den russiske borgerlige revolusjon:

a) Den overordentlig sterke konsentrasjon innenfor den russiske industri like før revolusjonen. Det er f.eks. kjent at 54 pst. av alle arbeidere i Russland arbeidet i foretak med mer enn 500 arbeidere, mens i et høyt utviklet land som Nord-Amerika bare 33 pst. av alle arbeidere var beskjeftiget i foretak av denne størrelse. Det er vel overflødig å bevise at allerede denne omstendighet sammen med at det fans et revolusjonært parti som det bolsjevikiske, gjorde Russlands arbeiderklasse til en veldig kraft i landets politiske liv.

b) De motbydelige former for utbyttingen av arbeiderne tok i bedriftene, og tsarlakeienes uutholdelige politivelde – forhold som forvandlet enhver betydelig arbeiderstreik til en politisk handling av uhyre betydning, og som stålsatte arbeiderklassen som konsekvent revolusjonær kraft.

c) Den politiske vissenhet i det russiske borgerskap, som etter revolusjonen 1905 utviklet seg til håndlangertjeneste overfor tsarismen og til direkte kontrarevolusjonær innstilling – foreteelser som ikke lar seg forklare bare ved at det russiske proletariat var revolusjonært innstilt, og at det drev det russiske borgerskapet over i armene på tsarismen, men også ved at dette borgerskap var direkte avhengig av bestillingene fra regjeringen.

d) De motbydeligste og mest uutholdelige rester av livegenskap som forekom på landsbygda – og i tillegg til dem godseiernes allmakt – en omstendighet som drev bøndene over i armene på revolusjonen.

e) Tsarismen, som kvelte alt liv og gjennom sin vilkårlighet gjorde åket under kapitalistene og godseierne enda tyngre – en omstendighet som forente arbeidernes og bøndenes kamp til en enhetlig revolusjonær strøm.

f) Den imperialistiske krig, som lot alle disse motsetninger i Russlands politiske liv smelte sammen til en dyp revolusjonær krise og ga revolusjonen uhyre slagkraft.

Hva hadde bøndene å gjøre under slike forhold? Hvor skulle bonden søke hjelp mot godseiernes allmakt, mot tsarens vilkårlighet, mot den ødeleggende krig som ruinerte hans bruk? Hos det liberale borgerskap? Men det var jo en fiende – det hadde han lært gjennom mangeårig erfaring med alle de fire dumaer. Hos de sosialrevolusjonære? De sosialrevolusjonære er naturligvis «bedre» enn kadettene, og deres program er «brukbart» – nesten et bondeprogram, men hva kan en vente av dem når de tenker å støtte seg bare på bøndene, og når de er så svake i byene, der motstanderen først og fremst henter sine krefter? Hvor er den nye kraft som dristig går foran i kampen mot tsarismen og godseierne og som vil hjelpe bøndene med å gjøre seg fri fra åket, jordhungeren, undertrykkingen, krigen? Fans det overhodet en slik kraft i Russland? Jo, den var der. Det var det russiske proletariat, som allerede i 1905 hadde vist sin kraft, sin evne til å kjempe til siste slutt – sitt mot og sin revolusjonære ånd.

I hvert fall var det ikke noen annen slik kraft for hånden, og den ville ikke ha vært å finne noe sted heller.

Det er grunnen til at bøndene, som vendte seg vekk fra kadettene og til de sosialrevolusjonære, samtidig ble overbevist om at det var nødvendig å underordne seg lederskapet fra en så modig fører for revolusjonen som det russiske proletariat.

Dette er de omstendigheter som lå til grunn for det egenartede ved den russiske borgerlige revolusjon.

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!