Den store proletariske kulturrevolusjon som startet i Kina i 1966 er kontroversielt hos borgerlige, i den nåværende KKP-ledelsen og hos andre som kaller seg revolusjonære eller kommunister. De beskriver den som en «utrenskning» som «dyttet Kina inn i et gigantisk kaos». Men hva var kulturrevolusjonen? I 1949 knuste revolusjonen i Kina, ledet av kommunistpartiet, det gamle systemet. Revolusjonen etablerte en folkerepublikk som ga betydelig makt til massene. Millioner av mennesker kom seg ut av den verste fattigdom som det tidligere halvføydale systemet hadde skapt. Men betydelige økonomiske forskjeller og sosiale ulikheter fortsatte å eksistere i det nye sosialistiske samfunnet. Akkurat som i Sovjet hadde en ny priviligert byråkratklikk fjernet seg fra massene og gått fra frigjører til undertrykker. Som en reaksjon på dette tok Mao og andre revolusjonære krefter i partiet initiativ til et opprør som skulle vekke massene til kamp mot stagnasjon og for fortsettelse av revolusjonen.

Innholdsliste

I. En ny etappe i den sosialistiske revolusjon

Den store proletariske kulturrevolusjonen som nå utfolder seg er en stor revolusjon som berører folket helt inn i sjelen. Den er en ny etappe i utviklingen av den sosialistiske revolusjon i landet vårt, en etappe som griper dypere og er meget vidtrekkende.

På det tiende plenumsmøte i partiets åttende sentralkomite sa kamerat Mao Tse-tung: For å kunne styrte en politisk makt er det bestandig nødvendig at det først og fremst skapes en folkeopinion, og å utføre arbeid på det ideologiske felt. Dette gjelder både for den revolusjonære og den kontrarevolusjonære klassen. Denne læresetning av kamerat Mao Tse-tung har vist seg helt ut riktig i praksis.

Selv om borgerskapet er blitt styrtet, prøver det fremdeles å bruke utbytterklassens gamle ideer, kultur, skikker og vaner til å korrumpere massene, få et grep over deres sinn og gjøre alt de kan for å gjøre et come-back. Proletariatet må gjøre akkurat det motsatte: det må straks møte enhver utfordring fra borgerskapet på det ideologiske område og bruke proletariatets nye ideer, kultur, skikker og vaner til å omdanne det åndelige livssyn i hele samfunnet. For tiden består vårt mål i å bekjempe og knuse de personer i maktstillinger som slår inn på den kapitalistiske vei, kritisere og tilbakebevise de reaksjonære borgerlige akademiske «autoriteter» og borgerskapets og alle andre utbytterklassers ideologi og legge om undervisningen, litteraturen og kunsten og alle andre deler av overbygningen som ikke står i samsvar til det sosialistiske økonomiske grunnlaget, for på denne måten å gjøre det lettere å befeste og utvikle det sosialistiske system.

II. Hovedstrømningen og sikk-sakk-bevegelsene

Det er arbeidernes, bøndenes og soldatenes masser, de revolusjonære intellektuelles og revolusjonære kadrenes masser som utgjør hovedstyrken i denne store kulturrevolusjon. Et stort antall revolusjonære unge mennesker, som tidligere har vært ukjente, er blitt modige og dristige banebrytere. De er handlekraftige og intelligente. Ved hjelp av veggaviser og inngående store debatter foretar de en grundig avsløring og kritikk, og retter besluttsomme angrep mot borgerskapets åpne og fordekte representanter. I en slik stor revolusjonær bevegelse er det neppe til å unngå at de kommer til å legge for dagen visse mangler av det ene eller annet slag, men deres revolusjonære hovedretning har vært riktig helt fra begynnelsen av. Dette er hovedstrømningen i den store proletariske kulturrevolusjon. Det er i denne hovedretning den store proletariske kulturrevolusjon fortsetter å marsjere fram.

Fordi kulturrevolusjonen er en revolusjon, støter den uunngåelig på motstand. Denne motstanden kommer hovedsakelig fra de folk i maktstillinger som har sneket seg inn i partiet og slår inn på den kapitalistiske vei. Den stammer også fra de gamle seiglivede samfunnsvanene. Denne motstanden er for tiden temmelig sterk og hardnakket. Men den store proletariske kulturrevolusjon er tross alt en uimotståelig allmenn tendens. Det finnes nok av beviser på at slik motstand raskt vil smuldre bort når massene først reiser seg i hele sin styrke.

Fordi motstanden er temmelig sterk, vil det forekomme vendinger og tilmed gjentatte vendinger i denne kampen. Det ligger ikke noe skadelig i dette. Det herder proletariatet og det øvrige arbeidende folk, og særlig den yngre generasjon, gir dem lærdommer og erfaringer samt hjelper dem til å forstå at den revolusjonære vei går i sikk-sakk og ikke er noen enkel seilas.

III. Sett dristigheten over alt annet og vekk massene uten frykt

Utfallet av den store kulturrevolusjon vil bli bestemt av hvorvidt partiledelsen uen frykt våger eller ikke våger å vekke massene.

For tiden finnes det fire forskjellige situasjoner med hensyn til den måten partiorganisasjonene på forskjellige trinn leder kulturrevolusjonsbevegelsen på.

1. Vi har den situasjon hvor de ansvarlige personer i partiorganisasjonene står i de første rekker av bevegelsen og uten frykt våger å vekke massene. De setter dristighet over alt annet, de er uforferdede kommunistiske kjempere og Formann Maos gode elever. De går inn for store veggaviser og store debatter. De oppmuntrer massene til å avsløre alle slags gjengangere og uhyrer og til å kritisere mangler og mistak i det arbeid som de ansvarlige personer utfører. Denne riktige typen av ledelse er et resultat av å legge hovedvekten på den proletariske politikken og sette Mao Tse-tungs tenkning i første rekke.

2. I mange avdelinger har de ansvarlige folkene en meget mangelfull forståelse av oppgavene i ledelsen av denne store kampen, og den måten de utfører sin ledelse på er langt fra samvittighetsfull og effektiv, og følgelig oppdager de at de er udugelige og befinner seg i en svak stilling. De setter frykten over alt annet, holder fast ved avlegse metoder og bestemmelser, og de er uvillige til å bryte med konvensjonell praksis og bevege seg framover. Den nye måten sakene ordnes på, den revolusjonære måten massene ordner dem på, er kommet overraskende på dem, med den følge at deres ledelse blir hengende etter situasjonen, blir hengende etter massene.

3. I noen avdelinger er de ansvarlige folkene, som tidligere har begått feil av det ene eller annet slag, enda mer tilbøyelige til å sette frykten over alt annet, de er redde for at massene vil knipe dem på fersk gjerning. Men hvis de øver oppriktig selvkritikk og erkjenner massenes kritikk, vil partiet og massene i virkeligheten tilgi dem deres feil. Men hvis de ansvarlige folkene ikke gjør det, vil de fortsette med å begå feil og bli hindringer for massebevegelsen.

4. Noen avdelinger kontrolleres av dem som har sneket seg inn i partiet og som slår inn på den kapitalistiske vei. Slike folk i maktstillinger er overordentlig redde for å bli avslørt av massene, og de prøver derfor å benytte ethvert påskudd til å undertrykke massebevegelsen. De tyr til en slik taktikk som å avlede angrepet til å gjelde andre mål og gjør svart til hvitt i et forsøk på å lede massebevegelsen på avveier. Når de oppdager at de er blitt svært isolert og ikke lenger er i stand til å drive på slik som før, tyr de fremdeles til intriger, dolker folk i ryggen, sprer rykter og gjør alt de kan for å utviske forskjellen mellom revolusjon og kontrarevolusjon, alt med det mål for øye å rette angrep mot de revolusjonære.

Det som partiets sentralkomite krever at partistyrene på alle trinn er at de holder fast ved at ledelsen utføres på en riktig måte, setter dristigheten over alt annet, dristig vekker massene, gjør slutt på svakhet og udugelighet overalt hvor dette forekommer, oppmuntrer de kamerater som har begått mistak, men som er villige til å rette på dem, kvitte seg med sin åndelige belastning og slutte seg til kampen, fjerne alle dem som slår inn på den kapitalistiske vei fra ledende stillinger og slik gjøre det mulig å gjenerobre ledelsen for de proletariske revolusjonære

IV. La massene oppdra seg selv i bevegelsen

I den store proletariske kulturrevolusjon består den eneste metoden i at massene frigjør seg, og det må ikke benyttes noen metoder som går ut på å utføre tingene for dem.

Stol på massene, ha tillit til dem og respekter deres initiativ. Kast frykten over bord. Vær ikke redde for uorden. Formann Mao har ofte fortalt oss at revolusjonen ikke kan være så forferdelig dannet, mild, moderat, vennlig, høflig, tilbakeholdende og høysinnet. La massene oppdra seg selv i denne store revolusjonære bevegelse og lære å skjelne mellom rett og galt, mellom riktige og feilaktive måter å utføre tingene på.

Gjør størst mulig bruk av store veggaviser og store debatter for å diskutere tingene til bunns, slik at massene klart kan se de riktige synspunktene, kritisere de feilaktige synspunktene og avsløre alle gjengangere og uhyrer. På denne måten vil massene bli i stand til å høyne sin politiske bevissthet i løpet av kampen, utvikle sine evner og anlegg, skjelne mellom rett og galt og trekke en tydelig skillelinje mellom fienden og oss.

V. Følg partiets klasselinje besluttsomt

Hvem er våre fiender? Hvem er våre venner? Dette er et spørsmål av den største betydning for revolusjonen, og det er også et spørsmål av den største betydning for den store kulturrevolusjonen.

Partiledelsen må være dyktig til å oppdage venstrekreftene og utvikle og styrke rekkene av venstreinnstilte, og den må stole fast på det revolusjonære venstre. I løpet av bevegelsen er dette den eneste måten til grundig å isolere de mest reaksjonære høyreelementene, vinne over mellomlagene og forene med det store flertall, slik at vi når bevegelsen er fullført, skal ha oppnådd enhet i over 95 prosent av kadrene og 95 prosent av massene.

Konsentrer alle kreftene om å rette slag mot den lille håndfull av ultrareaksjonære borgerlige høyreelementer og kontrarevolusjonære revisjonister, og avslør og kritiser til bunns deres forbrytelser mot partiet, mot sosialismen og mot Mao Tse-tungs tenkning, slik at de blir isolert mest mulig.

Hovedskyteskiven for den bevegelsen som nå pågår er de folk i maktstillinger innen partiet som slår inn på den kapitalistiske vei.

En må være omhyggelig med å skjelne skarpt mellom de partifiendtlige, antisosialistiske høyreelementer og de som støtter partiet og sosialismen, men som har foretatt seg et eller annet som ikke er riktig eller som har skrevet noen dårlige artikler eller andre skrifter.

En må være omhyggelig med å skjelne skarpt mellom de reaksjonære borgerlige lærde despoter og «autoriteter» på den ene side og folk med alminnelige borgerlige akademiske ideer på den annen side.

VI. Den riktige behandlingen av motsigelser i folket

Det må trekkes et skarpt skille mellom de to forskjellige typene motsigelser: motsigelsene i folket og motsigelsene mellom oss og fienden. Motsigelser i folket må ikke gjøres til motsigelser mellom oss fienden; heller ikke må motsigelser mellom oss og fienden betraktes som motsigelser i folket.

Det er normalt at det finnes forskjellige meninger i folket. Strid mellom forskjellige syn er uunngåelig, nødvendig og nyttig. I løpet av en normal og uttømmende debatt vil massene stadfeste det som er riktig, rette på det som er galt og gradvis nå fram til enstemmighet.

Den metoden som brukes i debatter er å legge fram kjensgjerningene, trekke fornuftige slutninger og overtale gjennom argumenter. Enhver metode som går ut på å tvinge et mindretall med andre meninger til å underkaste seg er ikke tillatt. Mindretallet må beskyttes, fordi sannheten noen ganger er å finne hos mindretallet. Selv når mindretallet har urett, må det fremdeles få lov til å argumentere for sin sak og beholde sine meninger.

Når debatt føres, må den gjennomføres med argumenter, ikke med tvang eller makt.

Under debatten må alle revolusjonære være flinke til å tenke tingene gjennom for seg selv, og de må utvikle den kommunistiske ånd som går ut på dristighet i tanke, tale og handling. Ut fra den forutsetning at de følger den samme hovedretning, må revolusjonære kamerater styrke enheten og derfor ikke føre endeløse diskusjoner om bispørsmål.

VII. Vær på vakt mot de som brennmerker de revolusjonære massene som «kontrarevolusjonære»

I visse skoler, avdelinger og arbeidslag i kulturrevolusjonen har noen av de ansvarlige folkene organisert motangrep mot massene som setter opp veggaviser mot dem. Disse folkene har tilmed brukt slike paroler som: opposisjon mot lederne for en avdeling eller et arbeidslag betyr opposisjon mot partiets sentralkomite, mot partiet og sosialismen, betyr kontrarevolusjon. På denne måten vil deres slag uunngåelig ramme noen virkelige revolusjonære aktivister. Dette er en feilaktig retning, en feilaktig linje og kan ikke på noen måte tillates.

En rekke personer som ligger under for alvorlige ideologiske feil, og spesielt noen av de partifiendtlige og antisosialistiske høyreelementer, benytter seg av visse mangler og mistak i massebevegelsen til å spre rykter og sladder, de driver agitasjon og brennmerker bevisst en del av massene som «kontrarevolusjonære». Det er nødvendig at en er på vakt mot slike «lommetjuver» og i tide avslører deres knep.

I løpet av bevegelsen må det ikke, unntatt når det dreier seg om aktive kontrarevolusjonære og hvor det foreligger klare bevis på slike forbrytelser som mord, brannstiftelse, forgiftning, sabotasje eller tyveri av statshemmeligheter, som må behandles i overensstemmelse med loven, ikke treffes noen tiltak mot studenter ved universiteter og folkeskoler på grunn av problemer som oppstår i bevegelsen. For å hindre at kampen avledes fra hovedmålet, er det ikke under noe påskudd tillatt å tilskynde massene til å kjempe mot hverandre eller å tilskynde studentene til å gjøre det samme. Selv slike personer som beviselig er høyreelementer må på et seinere trinn av bevegelsen behandles etter det som foreligger i hvert enkelt tilfelle.

VIII. Kaderspørsmålet

Kadrene inndeles stort sett i følgende fire kategorier:

  1. Gode.
  2. Forholdsvis gode.
  3. Folk som har begått alvorlige mistak, men ikke er blitt partifiendtlige, antisosialistiske høyreelementer.
  4. Det lille antall partifiendtlige, antisosialistiske høyreelementer.

I ordinære situasjoner er de to første kategoriene (gode og forholdsvis gode) i stort flertall. De partifiendtlige, antisosialistiske høyreelementene må avsløres til bunns, rammes hardt, fjernes og fullstendig diskrediteres, og det må gjøres slutt på deres innflytelse. Samtidig må de vises en utvei, slik at de kan vende om på et nytt blad.

IX. Kulturrevolusjonære grupper, komiteer og kongresser

Mange nye ting har begynt å vokse fram i den store proletariske kulturrevolusjonen. De kulturrevolusjonære gruppene, komiteene og andre organisasjonsformer som massene har skapt i mange avdelinger og skoler er noe nytt som er av stor historisk betydning.

Disse kulturrevolusjonære gruppene, komiteene og kongressene er utmerkede nye organisasjonsformer, og i disse oppdrar massene seg selv under det kommunistiske partis ledelse. De danner en utmerket bru som holder partiet i nær kontakt med massene. De er den proletariske kulturrevolusjonens maktorganer.

Proletariatets kamp mot gamle ideer, gammel kultur og gamle skikker og vaner som er etterlevninger fra utbytterklassene gjennom tusenvis av år, vil nødvendigvis vare meget, meget lenge. Derfor må de kulturrevolusjonære gruppene, komiteene og kongressene ikke være midlertidige, men permanente, faste masseorganisasjoner. De passer ikke bare for høyskoler, skoler, regjeringsorganer og andre organer, men også i sin alminnelighet for fabrikker, gruver, andre bedrifter, bydistrikter og landsbyer.

Det er nødvendig å innføre et system med allmenne valg, i likhet med under Pariskommunen, for å få valgt medlemmer til de kulturrevolusjonære gruppene og komiteene og delegater til de kulturrevolusjonær kongressene. Listene over kandidater må settes opp av de revolusjonære masene etter en uttømmende diskusjon, og valgene må gjennomføres etter at massene har diskutert listene gang på gang.

Massene har til enhver tid rett til å kritisere medlemmer av de kulturrevolusjonære gruppene og komiteene og delegatene til de kulturrevolusjonære kongressene. Hvis disse medlemmene og delegatene viser seg å være udugelige kan de i valg erstattes med andre eller tilbakekalles av massene etter diskusjoner.

De kulturrevolusjonære gruppene, komiteene og kongressene på høyskoler og skoler må hovedsakelig bestå av de revolusjonære studentenes representanter. Samtidig må de også bestå av et visst antall representanter for den revolusjonære lærer- og administrasjonsstaben og arbeidere.

X. Undervisningsreform

I den store proletariske kulturrevolusjonen består en meget viktig oppgave i å legge om det gamle utdanningssystemet og de gamle prinsipper og metoder for undervisning.

I denne store kulturrevolusjonen må det foretas en fullstendig forandring av den foreteelsen at skolene domineres av borgerlige intellektuelle.

I alle skolearter må vi gjøre grundig bruk av den politikk som er staket ut av kamerat Mao Tse-tung, nemlig at undervisningen skal tjene den proletariske politikken og at undervisningen må kombineres med produktivt arbeid, slik at de som går utdannelse settes i stand til å utvikle seg moralsk, intellektuelt og fysisk og bli arbeidere med en sosialistisk bevissthet og kultur.

Skoletiden må forkortes. Kursene må bli færre og bedre. Undervisningsmateriellet må legges grundig om, og i noen tilfelle må begynnelsen til dette bestå i å forenkle komplisert materiell. Samtidig som studentenes hovedoppgave er å studere, må de også lære andre ting. Det vil si at de i tillegg til studiene også må lære seg industrielt arbeid, landbruksarbeid og militære saker samt ta del med kritikk av borgerlige holdninger i kampene i kulturrevolusjonen, etter hvert som de oppstår.

XI. Spørsmålet om kritikk med navns nevnelse i pressen

I løpet av kulturrevolusjonens massebevegelse må kritikk av den borgerlige og føydale ideologi kombineres godt med spredningen av den proletariske verdensanskuelse, marxismen-leninismen og Mao Tse-tungs tenkning.

Det må organiseres kritikk mot typiske borgerlige representanter som har sneket seg inn i partiet og mot typiske reaksjonære borgerlige akademiske «autoriteter», og dette må innbefatte kritikk av forskjellige reaksjonære synsmåter innen filosofien, historien, den politiske økonomi og utdannelsen, innen litterære og kunstneriske verker og teorier, innen naturvitenskapelige teorier og på andre felter.

Kritikk av noen i pressen med navns nevnelse må vedtas etter diskusjon i partikomiteen på vedkommende trinn, og i noen tilfelle må saken oversendes til godkjennelse i partikomiteen på et høyere trinn.

XII. Politikken mot vitenskapsmenn, teknikere og funksjonærstaben i sin alminnelighet

Når det gjelder vitenskapsmenn, teknikere og funksjonærstaben i sin alminnelighet må vi, så sant disse er patriotiske, arbeider energisk, ikke er motstandere av partiet og sosialismen og ikke opprettholder ulovlige forbindelser med noe fremmed land, fortsatt følge politikken «enhet, kritikk, enhet». De vitenskapsmenn og de vitenskapelige og tekniske medarbeidere som har ytt sine bidrag må en ta seg spesielt omhyggelig av. Det må gjøres en innsats for å hjelpe dem til gradvis å legge om sin verdensanskuelse og sin arbeidsstil.

XIII. Spørsmålet om å integrere kulturrevolusjonen med den sosialistiske oppdragelsesbevegelsen i byene og på landsbygda.

Kultur- og utdanningsavdelingene og de ledende organer i partiet og regjeringen i de store og mellomstore byene må være de punkter som den nåværende proletariske kulturrevolusjonen må konsentrere seg om.

Den store kulturrevolusjonen har beriket den sosialistiske oppdragelsesbevegelsen i både byene og på landsbyda og løftet den opp på et høyere nivå. Det må gjøres en innsats for å drive disse to bevegelsene i nøye samvirke. De forskjellige områdene og avdelingene må organisere dette på bakgrunn av de særegne forhold.

Den sosialistiske oppdragelsesbevegelsen som nå pågår på landsbygda og i bedriftene i byene må ikke forstyrres der hvor den opprinnelige organiseringen er i orden og bevegelsen går bra, men fortsettes i samsvar med den opprinnelige arbeidsplan. Men de spørsmål som reiser seg i den store proletariske kulturrevolusjonen som nå pågår må i rett tid legges fram for massene til diskusjon for at man i enda høyere grad energisk kan fremme den proletariske ideologi og utrydde den borgerlige ideologi.

På noen steder brukes den store proletariske kulturrevolusjon som sentrum for å gi økt styrke til den sosialistiske oppdragelsesbevegelse og renske opp i sakene på det politiske, ideologiske, organisatoriske og økonomiske område. Dette kan gjøres der hvor partikomiteene på stedet finner det hensiktsmessig.

XIV. Få et fast grep over revolusjonen og stimuler produksjonen

Målet for den store proletariske kulturrevolusjon er å revolusjonere folkets ideologi og som et resultat av dette oppnå større, raskere, bedre og mer regningssvarende resultater på alle arbeidsområder. Hvis massene vekkes fullt ut og de rette tiltak treffes, blir det mulig å fortsette både kulturrevolusjonen og produksjonen uten at det ene hindrer det andre, samtidig som god kvalitet i alt vårt arbeid blir garantert.

Den store proletarisk kulturrevolusjon er en mektig drivkraft i utviklingen av de samfunnsmessige produktivkreftene i landet vårt. Enhver tanke på å sette den store kulturrevolusjonen opp mot utviklingen av produksjonen er uriktig.

XV. De væpnede styrker

I de væpnede styrker må kulturrevolusjonen og den sosialistiske oppdragelsesbevegelsen gjennomføres i samsvar med instruksene fra sentralkomiteens militærkommisjon og fra den politiske hovedavdeling innen Folkets Frigjøringshær.

XVI. Mao Tse-tungs tenkning er rettesnoren for handling i den store proletariske kulturrevolusjon

I den store proletariske kulturrevolusjonen er det absolutt å heise den store røde fanen for Mao Tse-tungs tenkning og legge hovedvekten på den proletariske politikken. Bevegelsen for skapende studium og anvendelse av Formann Mao Tse-tungs verker må drives fram i arbeidernes, bøndenes og soldatenes masser, blant kadrene og de intellektuelle, og Mao Tse-tungs tenkning må brukes som rettesnor for aksjon i kulturrevolusjonen.

I denne omfattende store kulturrevolusjon må partikomiteene på alle trinn studere og anvende Mao Tse-tungs verker enda mer bevisst og på skapende vis. Særlig må de gang på gang studere det Formann Mao har skrevet om kulturrevolusjonen, f.eks. Om det nye demokrati, Tale i Jenan på konferansen om spørsmål i litteraturen og kunsten, Om den riktige behandlingen av motsigelser i folket, Tale på det kinesiske kommunistpartiets konferanse om propagandaarbeid, Noen spørsmål om metode for ledelse og arbeidsmetoder i partiutvalgene.

Partikomiteer på alle trinn må følge de direktiver som er gitt av Formann Mao gjennom åra, nemlig at de omhyggelig må følge masselinjen «fra massene til massene», og at de må være elever for de kan bli læremestere. De må prøve å unngå å bli ensidige og sneversynte. De må fremme den materialistiske dialektikken og bekjempe metafysikken og skolastikken.

Den store proletariske kulturrevolusjonen vil uunngåelig vinne en strålende seier under ledelse av partiets sentralkomite med kamerat Mao Tse-tung i spissen.

Vedtatt 8. august 1966

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!