Denne teksten viser at trotskismen ikke er annet enn sentrisme som i praksis fører til nederlag.

Trotskistene forsøker å framstille Trotskij som Lenins nære medarbeider og en ekte bolsjevik. I Fjerde Internasjonalens grunnlagsdokument vedtatt i 1938 (kalt Overgangsprogrammet), omtaler trotskistene seg selv som “bolsjevik-leninister” for å understreke sin sterke tilknytning til Lenin og bolsjevikene. Dette er langt fra sannheten om forholdet mellom Lenin og Trotskij.

Trotskijs vingling

I virkeligheten ble Trotskij først en del av bolsjevikene noen få måneder før oktoberrevolusjonen i 1917. Fram til dette hadde Trotskij kjempet mot leninismen og mot etableringen av bolsjevikpartiet i nesten femten år. Nesten hele perioden var preget av vingling mellom ulike anti-leninistiske standpunkt. Slik beskriver Lenin selv hvordan Trotskij vinglet:

Trotski var en glødende Iskra-tilhenger i 1901-03, og Rjazanov skildra rolla hans på kongressen i 1903 som “klubba til Lenin”. Ved slutten av 1903 var Trotski glødende mensjevik, dvs. han deserterte fra oss til økonomistene . Han sa “det ligger en avgrunn mellom den gamle og den nye Iskra”. I 1904-05 forlot han mensjevikene og inntok ei vaklende stilling, og samarbeidde nå med Martinov (økonomisten) og kunngjorde nå den latterlige venstre"permanent revolusjon"-teorien sin. I 1906-07 nærma han seg bolsjevikene, og våren 1907 kunngjorde han at han var enig med Rosa Luxemburg .

I oppløsningsperioden gikk han til høyre igjen etter lang “fraksjonsløs” vakling, og i august 1912 gikk han i blokk med likvidatorene . Nå har han forlatt dem igjen, sjøl om han gjentar de loslitte ideene deres i innhold.

Slike typer er karakteristiske for vrakgodset fra tidligere historiske dannelser, fra den tida da arbeiderklassens massebevegelse i Russland ennå var latent, og da alle grupper hadde “rikelig plass” til å stå fram som strømning, gruppe eller fraksjon, kort sagt, som ei “makt” som forhandla om sammensmelting med andre.

Den yngre generasjonen av arbeidere bør vite nøyaktig hvem de har med å gjøre,[…].

Denne klare advarselen fra Lenin mot Trotskij i 1914, viser at trotskismens røtter var en vinglete ferd mellom forskjellige fraksjoner og standpunkt innenfor russisk sosialisme på starten av 1900-tallet.

Bolsjeviker mot mensjeviker

Hovedmotsigelsen blant russiske sosialister gikk mellom bolsjevikene og mensjevikene. Bolsjevik betydde ”flertallsmann” og mensjevik ”mindretallsmann”. Dette stammet fra den andre partikongressen i det Russiske Sosialdemokratiske Arbeiderpartiet (RSDAP) som fant sted i London i 1903. På denne kongressen vant Lenin flertallet for de organisasjonsprinsippene han satte fram – som stilte større krav til medlemskap – og partiet delte seg i praksis i to fløyer.

Lenins bolsjeviker hadde formelt makta i partiet fra denne kongressen av, men selv om de formelt fortsatte som ett parti, var de i realiteten snart to atskilte partier. Trotskistene forsøker å tilsløre dette og framstille det som om det endelige bruddet først kom i 1917. På den måten holder de Lenin og Trotskij ”sammen” i denne perioden. I virkeligheten sto de for uforsonlig forskjellige linjer.

Splittelsen mellom bolsjeviker og mensjeviker i 1903 handlet om mye mer enn kun synet på medlemskrav. Politisk handlet bruddet om forskjellig syn på arbeiderklassens diktatur og arbeiderklassens revolusjon. Mensjevikene gikk inn for bernsteinismen , som var blitt en rådende innenfor det internasjonale sosialdemokratiet. I organisasjonsspørsmålet gikk de mot den leninske linjen for et disiplinert parti, organisert for illegalitet og revolusjon. Mensjevikene jobbet for et arbeiderparti begrenset til valg og fagforeningspolitikk, mens Lenin var for et parti av en ny type – en generalstab for arbeiderklassens revolusjonære kamp.

Trotskij forsvarer mensjevikene og angriper Lenin

Trotskij selv beskriver slik hvorfor han forsvarte de fremste mensjevikene mot å bli fjernet fra avisredaksjonen:

Min opposisjon ledet til bruddet med Lenin på den andre kongressen. Hans måte å handle på framsto for meg som uakseptabel, forferdelig og frastøtende.

Uenigheten med Lenin begrenset seg ikke til at han fant Lenins oppførsel “frastøtende”. Trotskij og Lenin var fundamentalt uenige og prinsipper for hvordan partiet skulle være organisert. I 1904 systematiserte Lenin sin linje for organiseringen og Trotskijs svar på dette er som følgende:

Lenins metoder leder til dette: partiorganisasjonen setter seg selv i partiets sted, sentralkomiteen setter seg selv i stedet for partiorganisasjonen; og til slutt inntar en ”diktator” plassen til sentralkomiteen.

Lenins linje for et disiplinert kampparti

Hva slags linje var det Lenin satte fram? Det var en videreføring av hans tanker i boka Hva må gjøres? fra 1902 der han blant annet skriver:

Bortsett fra alle de andre grunnene er en slik foreteelse heller ikke merkelig av den grunn at den «økonomiske kamp mot arbeidsgiverne og regjeringen» aldri kommer til å tilfredsstille en revolusjonær, og de motsatte ytterligheter vil alltid oppstå, snart her og snart der. Bare en sentralisert kamporganisasjon, som konsekvent gjennomfører den sosialdemokratiske politikk og så å si tilfredsstiller alle revolusjonære instinkter og bestrebelser, er i stand til å verne bevegelsen mot å foreta et overilt angrep og forberede et angrep som lover seier.

Videre skriver Lenin i samme bok:

For deltakelse i vår bevegelse må det eneste alvorlige organisatoriske prinsipp være: den strengeste konspirasjon, det strengeste utvalg av medlemmer, utdannelse av yrkesrevolusjonære. Når først disse egenskaper er til stede, vil noe langt større enn «demokratisme» være sikret: full kameratslig tillit mellom de revolusjonære.

Og videre:

En må også være oppmerksom på at den andre kilden til slik tale (krav om full innsikt og fullt demokrati i partiet, vår anm.), nemlig naiviteten, næres på samme måte av de tåkete forestillingene om hva demokrati er. i ekteparet Webbs bok om de engelske Trade Unions er det et interessant kapittel: «Det primitive demokrati». Forfatterne forteller der om hvordan de engelske arbeiderne i den første perioden av deres fagforenin¬gers eksistens så det som et nødvendig kjennetegn på demokrati at alle gjorde alt når det gjaldt å styre fagforeningene: ikke bare ble alle spørsmål avgjort ved avstemning av alle medlemmene, men også tillitsvervene gikk på omgang mellom alle medlemmene. Det måtte en lang historisk erfaring til før arbeiderne forsto at en slik forestilling om demokrati er tåpelig, og at både representative institusjoner og faglige funksjo-nærer er en nødvendighet. Det trengtes flere tilfelle av sam¬menbrudd i fagforeningskassene før arbeiderne forsto at spørs¬målet om et proporsjonelt forhold mellom de innbetalte kontingenter og de ubetalte stønadsbeløp ikke kan løses bare ved en demokratisk avstemning, men også krever en stemme fra en spesialist i forsikringsspørsmål.

Lenin går inn for et revolusjonært parti som er organisert for illegalitet, som har sterk disiplin, medlemmer som ikke står åpent fram og der innsikten utenfra og åpenheten er sterkt begrenset. Han understreker nødvendigheten av profesjonelle revolusjonære, av yrkesrevolusjonære, og mener at disse er ryggraden i partiet. Boka setter dette fram som absolutt nødvendig i de forholdene som russiske revolusjonære arbeidet under – med omfattende politisk overvåking, undertrykking og forfølgelse. Trotskij går mot denne organiseringen og mener dette leder like til ”diktaturet” til én person.

Tjen Folket mener den organisasjonen Lenin skildrer ikke bare var nødvendig i det tilbakeliggende Tsar-Russland, men at disse prinsippene er nødvendige for alle organisasjoner som har satt seg i fore å lede en revolusjon. Samme hvor demokratisk en stat fører seg, og samme hvor store friheter folk har kjempet til seg, må vi – basert på all historisk erfaring – anta at denne demokratiske masken vil falle i en revolusjonær situasjon. Overalt i alle demokratiske land, blir revolusjonære registrert og overvåket av statenes sikkerhetstjenester. Oppfatningen om et fullstendig ”åpent” revolusjonært parti er like naiv i våre moderne overvåkingssamfunn, der større midler enn noensinne brukes til militærvesen og politi, som det var i Russland i 1902.

Dagens trotskistiske grupper inntar forskjellige holdninger til disse spørsmålene, men gjennomgående for dem alle er anklagene mot Stalin om å ha likvidert demokratiet i det sovjetiske kommunistpartiet og hele Sovjet-staten. Denne anklagen bygger til syvende og sist på den prinsipielle uenigheten, ikke først og fremst mellom Stalin og Trotskij, men mellom trotskismen og leninismen.

Trotskij mot leninismens teori om sosialistisk bevissthet

Prinsippuenigheten mellom Lenin og Trotskij i synet på partiets organisering og oppgaver stikker enda dypere enn spørsmålet om organisasjonens disiplin og demokrati. I boka Hva må gjøres? er et av Lenins hovedpoenger at arbeiderklassen ikke utvikler en revolusjonær og sosialistisk bevissthet spontant:

Vi sa at det ikke kunne være noen sosialdemokratisk bevisst¬het hos arbeiderne. Den kunne bare tilføres utenfra. Alle lands historie vitner om at arbeiderklassen med sine egne krefter bare er i stand til å utforme en tradeunionisk bevissthet, dvs. overbevisningen om nødvendigheten av å slutte seg sammen i fagforeninger, føre kamp mot arbeidskjøperne, tvinge regjer¬ingen til å utstede de og de lover som er nødvendige for arbeiderne, osv. Sosialismens lære er derimot vokset ut av de filosofiske, historiske og økonomiske teorier som er blitt utarbeidet av dannede representanter for de besittende klasser, intelligensen. Grunnleggerne av den moderne vitenskapelige sosialisme, Marx og Engels, tilhørte selv ifølge sin sosiale stilling den borgerlige intelligens. På nøyaktig samme måte er sosialdemokratiets teoretiske lære også i Russland oppstått helt uavhengig av arbeiderbevegelsens spontane utvikling, som et naturlig og uunngåelig resultat av tenkningens utvikling hos den revolusjonær-sosialistiske intelligens.

Altså mener Lenin at innsikten i sosialismens nødvendighet er avhengig av revolusjonært vitenskaplig arbeid – den vokser ikke opp fra fabrikkgulvet. Denne innsikten leder logisk til at man trenger en revolusjonær kommunistisk organisering væpna med den høyest mulig utvikla teorien. Trotskij mente at Lenins tanker passet for parti som ”tenkte å erstatte arbeiderklassen med seg selv” og at organisasjonsplanene i Hva må gjøres? var ”ekstremt primitive”.

Trotskij mot leninismens teori om partidisiplin

I 1904 kom Lenins bok Et skritt fram og to tilbake som gikk til harde angrep på mensjevikene og bygget videre på Hva må gjøres? i organisasjonsspørsmålet. I Hva må gjøres? legger Lenin vekt på nødvendigheten av å tilføre arbeiderklassen en vitenskaplig revolusjonær teori. I Et skritt fram og to tilbake legger han også vekt på arbeiderklassens virkning på partiet og de revolusjonære intellektuelle. Han snakker om en arbeiderdisiplin som mange intellektuelle ikke ville rette seg etter. Trotskij var langt fra begeistret for Lenins teorier om at partiet måtte tilegne seg disiplinen fra arbeiderklassen:

Sosialdemokratiets oppgave er nettopp å vekke proletariatet mot denne disiplinen, som erstatter mennesketankens arbeid med rytmiske fysiske bevegelser. Oppgaven er å stå sammen mot denne brutaliserende, drepende disiplinen i ett eneste parti, hånd i hånd, skulder ved skulder i en felles politisk bevissthet og revolusjonær entusiasme… Prøyserdisiplinen kan aldri bli vår partidisiplin, like lite som fabrikken kan være modellen for partiet.

Trotskij angriper altså heftig Lenins linje for et disiplinert parti som stiller strenge krav til sine medlemmer.

Både sentrismen og ”venstrismen” skjuler en høyrelinje

I motsigelsen mellom mensjeviker og bolsjeviker inntok Trotskij stort sett en mellomposisjon – en sentristisk posisjon. Sentrismen forsøker å bygge bro mellom opportunismen og kommunismen. Lenin sa det slik:

Trotskij har enda aldri hatt en bestemt mening i et eneste alvorlig spørsmål i marxismen, han har alltid ”krøpet ned i sprekken” som har oppstått på grunn av en eller annen meningsforskjell og hoppet fra den ene siden til den andre.

I 1905 gjorde den russiske arbeiderklassen opprør mot Tsar-regimet. Mensjevikene gikk mot dette opprøret og i praksis viste også Trotskij hvor sentrismen leder. I sin selvbiografi skryter Trotskij av hvordan han avvæpnet arbeidere som var klar til kamp:

Fra et galleri, der eksekutivkomiteen satt samlet, skrek jeg ned til de hundretalls representantene: ”Ikke gjør motstand! Ikke gi fienden våpnene deres!” Man hadde revolvere i lommene. Og så begynte arbeiderne å ødelegge sine våpen der nede i møtesalen, som allerede var blokkert på alle sider av infanteri-, kavalleri- og artilleriavdelinger.

Dette skjedde i Petrograd-sovjetet der Trotskij var leder i en lang periode. I Moskva-sovjetet var holdningen en helt annen. Dette arbeiderrådet, som var ledet av bolsjevikene, gjorde generalstreik til et allment opprør mot Tsaren – et opprør som ga avgjørende lærdommer for Oktoberrevolusjonen 12 år senere.

På denne tiden gikk Trotskij inn for den permanente revolusjonen, som i korthet gikk ut på å avvise Lenin og bolsjevikenes linje om å sette en arbeider- og bonderegjering i stedet for Tsaren. Trotskijs parole var ”Ingen tsar, fram for en arbeiderregjering!” Det var denne teorien Lenin omtalte som ” den latterlige venstre"permanent revolusjon"-teorien” i 1914. Trotskijs teori for å gå direkte fra kampen mot Tsaren til en ren arbeiderstat virket mer ”venstre” enn bolsjevikenes linje om demokratisk revolusjon og opprettelsen av et bøndenes og arbeidernes diktatur, men i praksis dekket den over en høyrelinje for å gi opp revolusjonen.

Trotskijs tomme kapittel

Etter nederlaget for revolusjonen i 1905 innledet Tsar-regimet en knallhard undertrykking av politisk opposisjon fra 1907. Lenin fortsatte ufortrødent sitt arbeid og Stalin dro til Baku der han startet et omfattende undergrunnsarbeid for partiet og ble arrestert en rekke ganger. Isaac Deutscher, en trotskistisk intellektuell som har skrevet en biografi om Trotskij i tre bind, skriver følgende om Trotskij i disse årene:

Årene mellom 1907 og 1914 utgjør i hans liv et kapittel som er besynderlig tomt for politiske innsatser.

“Fraksjonsløs” i ord, fraksjonist i handling Først når det kommer et nytt oppsving for massebevegelsen trer Trotskij igjen inn på den politiske scenen. Hans samarbeid med likvidatorene, som bolsjevikene definerte som ute av partiet, og Trotskijs påstand om å være ”fraksjonsløs” førte til følgende knallharde bedømmelse fra Lenin, i teksten Brudd på enheten i ly av skrik om enhet (1914) som er et angrep Trotskij og hans gruppe:

Men Trotski bar ingen ideologisk eller politisk profil, for patentet hans på “fraksjonsløshet” er, som vi snart skal se i større detalj, bare en patent for å flagre fritt til eller fra, fra den ene gruppa til den andre.

For å oppsummere:

  1. Trotski forklarer ikke, og ikke forstår han heller, den historiske betydninga av de ideologiske uenighetene blant de ulike marxistiske strømningene og gruppene, sjøl om disse uenighetene går igjen i den tjueårige historia til sosialdemokratiet og gjelder de grunnleggende spørsmåla i dag (som vi skal vise seinere).
  2. Trotski skjønner ikke at hovedsærtrekka ved gruppedeling er å anerkjenne enhet i navnet, mens det i virkeligheten er splittelse.
  3. Under dekke av “fraksjonsløshet” kjemper Trotski for interessene til ei gruppe i utlandet som særskilt mangler bestemte prinsipp og som ikke har noe grunnlag i arbeiderbevegelsen i Russland.

Det er ikke gull alt som glimrer. Det er mye glimmer og stas i frasene til Trotski, men de er meningsløse.

Trotskij og Lenin enige – Trotskij var ingen bolsjevik

Altså er det tindrende klart både for Trotskij og for Lenin, både i 1904 og i 1914, at leninismen og trotskismen står i skarp motsetning til hverandre. Det er ingen ideologisk enhet mellom disse, og knapt noen organisatorisk enhet heller. Trotskij, hjernen bak Overgangsprogrammet av 1938 som kaller trotskistenes Fjerde Internasjonale for ”bolsjevik-leninistisk” sa følgende så sent som sommeren 1917:

Jeg kan ikke kalle meg bolsjevik!

Dette sa Trotskij da han ledet bruddet mellom sin gruppe og bolsjevikene i et møte som forhandlet om sammenslåing. Trotskij krevde i forhandlingene at partiet måtte slutte å kalle seg ”bolsjevikene” og han aksepterte ikke at gruppen hans ble med i partiet – prosessen måtte ses på som en sammenslåing av jevnbyrdige parter, selv om hans gruppe var svært liten sammenliknet med bolsjevikene. Da Trotskijs gruppe bestemte seg for å slutte seg til bolsjevikene i august samme år, satt Trotskij i fengsel og deltok ikke i forhandlingene.

Trotskij mot å utnytte krigen til revolusjonær kamp

Også under den første verdenskrigen var det en avgrunn mellom Lenins linje og Trotskijs. Lenin og bolsjevikene mente at krigen var en imperialistisk omfordelingskrig, der målet til alle parter var å øke sine kolonibesittelser og forbedre sin imperialistiske posisjon på andres bekostning. Bolsjevikenes parole under krigen var ”gjør den imperialistiske krigen til en revolusjonær borgerkrig”. I motstrid til denne linja sto lederne i de store sosialdemokratiske partiene i Europa, som sviktet sine vedtak om ”krig mot krigen” og i stedet omfavnet ”forsvar av fedrelandet”. Dette var utløsende for det endelige bruddet mellom sosialdemokrati og kommunisme.

Trotskij angrep bolsjevikenes linje. Lenins linje om å ønske nederlag for sitt eget borgerskap, kalte Trotskij ”defaitisme” og Trotskij ville kjempe for å avslutte krigen ”uten seierherrer og beseirede”. Der kommunistene stemte mot krigsbevilgninger i parlamentene, lot sentristene være å stemme.

Lenin sier følgende om Trotskijs linje under krigen:

Trotskij, som bare svinger om seg med fraser, blander sammen de enkleste saker. Han tror, at om man ønsker nederlag for Russland så ønsker man samtidig seier for Tyskland … Og i dette ser Trotskij ”sosialpatriotismens metodologi”. For å hjelpe de mennesker som ikke kan tenke selv, har Bern-resolusjonen forklart: I alle imperialistiske land må nå proletariatet ønske et nederlag for den egne regjeringen.”

Den leninistiske og bolsjevistiske linjen var ikke bare å ønske nederlag for sin egen regjering, men å arbeide aktivt for å yte praktisk bistand til dette nederlaget. Trotskijs linje derimot, ble i praksis å avstå fra å ”utnytte” denne krigen til revolusjonær kamp. Trotskij så ikke som Lenin de store mulighetene som den forferdelige krigen åpnet for de revolusjonære kreftene.

Trotskisme er sentrisme

Det er meningsløst å omtale Trotskij som noen bolsjevik-leninist på bakgrunn av tiden fra 1904 til 1917. Hele veien står Trotskij for andre analyser og andre linjer enn de som Lenin og bolsjevikene satte fram. Lenin avslører gang på gang Trotskij som en sentrist som ”kryper ned i sprekken” mellom opportunismen og marxismen, mellom mensjeviker og bolsjeviker.

Sentrismen er et karaktertrekk ved trotskismen – en sterk vilje til å finne en tredje vei ”mellom” revisjonisme og kommunisme, eller mellom sosialdemokrati og ”stalinisme” for å bruke mer trotskistiske ord. I praksis viste denne sentrismen og vinglingen seg å lene seg mest mot høyre. I spørsmålet om organiseringen av partiet og i spørsmålet om å gjøre den imperialistiske krigen til en revolusjonær krig, gikk Trotskij begge ganger i ledtog med høyreopportunistene. Han allierte seg politisk først med mensjevikene, så med likvidatorene og så med kautskyanerne under første verdenskrig.

Sentrisme fører til nederlag

Først et par måneder før bolsjevikene grep makta i Russland, sluttet han seg politisk til disse. Årene som fulgte skulle vise at Trotskij hadde store evner på flere områder, men at han hans politiske linjer fortsatt var svært destruktive. En rekke ganger kom Trotskij på kollisjonskurs med bolsjevikledelsen. Først med Lenin, senere med Stalin og hans allierte. Hans vakling, sentrisme og egenrådighet førte ham inn i fraksjonskamper og etter hvert sabotasje av sovjetmakta. Det er en logisk utvikling fra Trotskijs standpunkter i perioden 1904 til 1917 – til hans innbitte kamp mot ledelsen i verdens første sosialistiske land.

Sentrismen leder bare en vei – til tåkelegging av virkeligheten, høyrepolitikk i praksis og nederlag for revolusjonen. Dette viste seg tydelig da det var bolsjevikenes og Lenins arbeid som virkelig bar frukter, og deres linje som førte til seieren i Oktoberrevolusjonen og etableringen av verdens første arbeiderstat, ikke Trotskijs.

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!