For å knuse imperialismen trenger vi revolusjoner i alle land. Revolusjon og sosialisme er ikke noe som bare folk i tredje verden må slåss for.

Snylterstat-teorien leder folk vekk fra revolusjon

På 60- og 70-tallet oppsto den nye kommunistiske bevegelsen inspirert av den kinesiske kulturrevolusjonen og av Kinas oppgjør med statskapitalismen i Sovjetunionen. Den oppsto i et oppsving i klassekampen i vesten og i et ungdomsopprør.

I denne perioden ble det danna en rekke partier og grupper. I Norge ble AKP (m-l) stifta i 1973 etter flere års forberedelser. Dette ble et sterkt ML-parti som dominerte blant revolusjonære i Norge. Internasjonalt var bevegelsen mye mer oppdelt enn i Norge. Det danna seg mange forskjellige retninger med forskjellige vurderinger og linjer.

En av retningene som aldri fikk særlig stor oppslutning var ei linje som i korthet kan oppsummeres som følgende:

  • Ikke bare borgerskapet i de vestlige landene tjener på imperialismen. Også arbeiderne i disse landene tjener på plyndringen av den tredje verden.
  • Dette gjør arbeiderklassen i Vesten til en parasittisk klasse og en del av det globale borgerskapet.
  • Derfor er det ingen vits i å bygge kommunistiske partier i Vesten for å vinne arbeiderklassen for revolusjon og sosialisme, fordi disse ikke vil tjene på sosialismen.

I Danmark vant denne linja fram i ei gruppe som kalte seg Kommunistisk Arbejdskreds (KAK). De var inspirert av Mao og kalte seg marxist-leninister, men de fjerna seg etter hvert fra denne bevegelsen. Lederskikkelsen Gotfred Appel utforma teorien om “snylterstaten”. Med denne teorien til grunn gikk KAK vekk fra å bygge en revolusjonær bevegelse i Danmark. I stedet begynte KAK å rane banker og sendte pengene til den palestinske geriljaen PFLP.

Fra bankran til blogging

PFLP hadde på denne tiden ikke bare kontakt med KAK men også tyske Rote Armee Fraktion (RAF) – også kjent som Baader-Meinhof-gruppen. RAF sitt syn på imperialismen og vesten var lik den som KAK hadde. RAF så seg selv som en del av den globale krigen mot kapitalismen. De valgte også vekk arbeidet for å bygge en revolusjonær bevegelse i vesten, til fordel for væpna angrep på kjente kapitalister, politikere og på militæranlegg – samt bankran.

I Sverige var det også en svært kortlivet gruppe som kalte seg Rebellrörelsen. Disse var inspirert av Gotfred Appel og var så eksotiske og spesielle at borgerlige historikere har interessert seg veldig for dem – selv om de bare eksisterte i noen få måneder. De falt ned på å danne mer eller mindre underjordiske celler som skulle vente på at kapitalismen med nødvendighet gikk i oppløsning.

I dag er finns det også noen grupper som har samme vurdering av virkeligheten, men disse raner ikke banker og sprenger ikke militæranlegg. Stort sett begrenser disse seg til å skrive artikler og lage videoer for youtube. De skriver hovedsakelig om at arbeiderklassen i Vesten er snyltere og parasitter. Enkelte i denne retningen vil jobbe med konkret solidaritet med folk i den tredje verden.

Kontrarevolusjonær og antileninistisk

Tjen Folket mener denne retningen er kontrarevolusjonær. Den linja de står for fører i praksis til at folk som er mot imperialismen forlater kampen for revolusjonen og går over til praksis som enten er skadelig eller ubetydelig for kampen mot imperialismen. Det er en retning som legger opp til nederlagsstemning og opportunisme. Den legger opp til at folk i den tredje verden skal kjempe, og at noen få mennesker i de imperialistiske landene skal innta rollen som heiagjeng for disse. Dette er i strid med den leninistiske tesen om at det er kommunisters internasjonalistiske plikt å slåss for revolusjon i sitt eget land – også i de imperialistiske landene.

Lenin skreiv:

Det er en og bare én form for virkelig internasjonalisme, og det er å arbeide helhjerta for utvikling av den revolusjonære bevegelsen og den revolusjonære kampen i ens eget land, og å støtte (gjennom propaganda og materielle bidrag) denne kampen, denne, og bare denne, linja i alle land uten unntak.

Ei linje som sier at det ikke er noe vits i å arbeide for revolusjon i vestlige land som Norge, er ikke bare til skade for kampen i Norge. Det er til skade for den globale kampen mot den imperialistiske kapitalismen. Derfor er dette ei linje som ingen kommunistiske bevegelser i den tredje verden ønsker fra folk i vesten. Maoistene i land som India vil aldri omfavne ei slik nederlagslinje. De ønsker at revolusjonære og antiimperialister skal kjempe i sitt eget land fordi dette gir dem konkret støtte. Et imperialistisk land med problemer på hjemmebane, vil ha mindre kapasitet til å bekjempe revolusjonen i land i den tredje verden.

Å være revolusjonær er å handle revolusjonært i dag

For Rebellrörelsen og dagens folk med liknende tanker, ligger sosialismen i Vesten langt inn i framtida. For dem er revolusjon i Norge så fjernt at vi ikke trenger å tenke på det, diskutere det eller arbeide for det. For de som kjenner organisasjoner som Rødt og Rød Ungdom fra innsiden, er dette kjente argumenter. Sosialdemokrater sier alltid at revolusjonen ligger så langt fram i tid, at det ikke er noe poeng i å bruke tid på dette. Sosialdemokratene og slike som KAK og Rebellerrörelsen forenes i uttrykket “vi har det så godt her i landet” og i at revolusjon er noe som hører til i den tredje verden.

For Tjen Folket har det aldri vært slik at vi har brukt mye tid og krefter på å legge konkrete planer for revolusjonen i Norge eller lage teoretiske modeller for denne. Våre studier og diskusjoner har som hovedregel vært kobla til praksis for å styrke denne. Vi mener at revolusjonære må bygge bevegelser og samle krefter rundt seg her og nå. Og vi mener at det å være revolusjonær er å kjempe for at undertrykte skal gripe etter makta over alt og hele tida. Vi kjemper innbitt mot alle tanker om å vente på at tida blir “moden” og vi kjemper mot tendenser til å tro at kommunister ikke kan og må være viktige for folk i dag.

En trygg posisjon – en feig posisjon?

Objektivt er det slik at de som velger ei anna linje, velger å ta skrittet ut av arbeidet for å skape en revolusjonær bevegelse i eget land. De tar objektivt skrittet over til en ufarlig posisjon for borgerskapet, og dermed for imperialismen. Siden de blir ufarlige er dette en posisjon der de slipper å bli plaga – både av disiplinen som følger med en kommunistisk organisasjon, som spesielt mange småborgere kan synes er plagsom, og av hetsen som kommer fra borgerlige krefter, fra media og staten. Slike folk overlater til andre å ta de tunge løftene i kampen for et annet samfunn.

Sterke kommunistpartier styrker kampen mot imperialismen

Den andre linja, den som Tjen Folket slutter seg til, var den som vant fram i de fleste partier på 70-tallet. Slike som KAK og Rebellerrörelsen viste mye forakt for disse. Men det var denne bevegelsen i Vesten som har stått mest konsekvent på side med verdens undertrykte. I Europa og Nord-Amerika var det den nye kommunistiske bevegelsen – ML-bevegelsen – som var selve drivkraften i Vietnam-solidariteten. Det var denne nye kommunistiske tradisjonen som gikk i spissen for å konfrontere imperialismen på 60- og 70-tallet. Vi mener at i dag står Tjen Folket i en særstilling i Norge, som de som mest aktivt og konfronterende går mot norsk imperialisme og amerikansk imperialisme.

Det finnes virkelige motsigelser i Vesten

Vi er uenig i at arbeiderklassen i Vesten er en snylterklasse som lever på ryggen til den tredje verden. Vestens arbeidere nyter på noen måter godt av imperialismen. Arbeidere i Vesten har generelt mye høyere levestandard enn folk i den tredje verden. Men dette er uansett bare en side av saken. På den andre sida ser vi at også i Vesten skapes merverdi. Også i Vesten finnes utbytting, og til og med fattigdom. Også i Vesten ødelegges mennesker av imperialismen. Også i Vesten lider millioner av kapitalismens imperialistiske fase – fysisk og psykisk.

Hvis man ikke kan se problemene imperialismen skaper for folk i Vesten, så er det et resultat av et mekanisk verdensbilde der man bare legger vekt på ei side av virkeligheten. Vår oppgave som revolusjonære i Vesten er ikke å legge vekt på alle de forholda som fjerner folk fra revolusjonen, men å finne de forholda som kan trekke folk nærmere. Det er å gå konkret til verks på den virkelige verden. Å pompøst slå fast at Vestens arbeiderklasse er parasitter gir absolutt ingen innsikt som hjelper verdensrevolusjonen eller tredje verdens folk.

Det er også slik at de som lever mest fattigslig i Vesten, ikke står så langt fra arbeiderklassen i mange tredjeverdenland. De fattigste arbeiderne i USA og Europa tjener ikke så mye mer enn industriarbeidere i land som Sør-Afrika. For oss gir det ikke mening å omtale millionene av hardt arbeidende folk i Nord-Amerika og Europa, som sliter for å få endene til å møtes, som kanskje ikke har råd til tak over hodet, for parasitter som lever på andres rygger.

Arbeiderklassen i Vesten tjener på kommunisme

Tjen Folket mener også at arbeiderklassen i Vesten har interesse av sosialismen og kommunismen. Vi mener at arbeiderklassen i Vesten har interesse av nydemokratisk og sosialistisk revolusjon i India og hele den tredje verden. Vi er enige i at kommunismen vil bety mindre forbruk i Vesten, men vi er uenige i at forbruk er det eneste viktige for mennesker. Det er ikke slik at forbruk av varer er det eneste mennesker trenger eller bryr seg om eller har interesse av.

Å tro at det eneste arbeidsfolk bryr seg om er penger minner om sosialdemokratene i partier som Rødt. Der tror de også at arbeiderklassen bare har interesse av økonomiske spørsmål, av kroner og øre. Folk som tenker som KAK og Rebellerna tror at forbruk er det eneste viktige – akkurat som Rødt. Og resultatet av linja er også det samme hos disse to retningene; et standpunkt mot sterk kommunistisk organisering i vesten. Tjen Folket mener at folk har en rekke andre interesser enn rent materielt forbruk, for eksempel trygghet, rett til arbeid, makt over eget liv og egen hverdag, å være en del av et menneskelig fellesskap og så videre.

Tjen Folket har hele veien forsvart interessene til verdens folk, mot Norges kriger og mot imperialismen. Vi har aldri satt “norske arbeidere” foran arbeidere i den tredje verden. Men det er åpenbart for oss at folket i den tredje verden tjener på at folk gjør motstand innad i de imperialistiske landene. Streikene og kampene i Hellas, Spania, Italia og andre vestlige land er bra for folkene i den tredje verden. Å skape ustabilitet og kamp innad i de imperialistiske landene, å kjempe for folk sine interesser mot makta også her i Norge, er en mer håndfast og effektiv støtte til folk i den tredje verden enn noe annet.

En lettvint unnskyldning

Å forakte folket i Vesten, å stemple alle som snyltere og parasitter som ikke kan vinnes for revolusjonen, kan være en lettvint løsning på problemene med å bygge revolusjonær organisering. Det er en utmerka unnskyldning for ikke å arbeide blant massene. På denne måten trenger man aldri å legge vekt på eget arbeid. Hvis man mislykkes, om man blir en liten gruppe isolert fra folk, så kan man skylde på de snyltende arbeiderne som ikke har interesse av sosialismen.

Et mekanisk og livløst verdensbilde

Å si at arbeiderklassen i Vesten er fordømt og aldri kan bli revolusjonær, er en religiøs forestilling. Tjen Folket mener at ting utvikler seg og at ingen er dømt til noe. Verden er ikke mekanisk, den er ikke grå og kjedelig, den forandrer seg og består av et mylder av prosesser i stadig kamp og utvikling. Et verdensbilde som sier at verden vil være i morgen slik den er i dag er mekanisk og fanger ikke opp de svære endringene som skjer rett foran øynene våre. I dag lever mange på gata i europeiske land og store deler av ungdommen i Hellas, Italia, Portugal, Spania og England ligger an til å aldri komme i arbeid under kapitalismen. De ligger an til en framtid som “evig” arbeidsløse. Ekte kommunister vil at disse skal slåss om makta i samfunnet og endre sin situasjon, ikke fortelle dem at dette er straff som fortjent for å ha snyltet på verdens fattigste mennesker.

Fredrich Engels – Karl Marx nærmeste politiske kamerat – beskrev den engelske arbeiderklassen som svært borgerlig i sin tenkning og oppførsel. Han mente dette skyltes Englands imperialisme og posisjon som kolonistat. Men han mente ikke av den grunn at den engelske arbeiderklassen ikke skulle organisere seg og kjempe for sine interesser. Akkurat som resten av de fem store var han krystallklar på at arbeidere også i de rike kapitalistiske landa burde kjempe for revolusjon og for sine egne klasseinteresser. De så dette som en del av den internasjonale klassekampen. De fem store var ikke ufeilbarlige, men i dette spørsmålet hadde de nok en gang helt rett. Folk i den tredje verden taper ingenting på at arbeidere slåss i de imperialistiske landa. Tvert imot.

Det finnes ingen “ren” profitt

De som bare snakker om snylterstat og en snyltende arbeiderklasse er mot klassekamp i de rike landene fordi dette blir en “kamp om kolonibytte”. De ser for seg at lønna til vestlige arbeidere kommer direkte fra blodet og svetten til folk i den tredje verden og at det er feil å kjempe om dette “byttet”. Men den opprinnelige klassekampen mellom arbeidere og borgere i Europa skjedde også delvis over koloniale bytter. Og den opprinnelige akkumulasjonen til borgerskapet skjedde på bekostning av fattige bønder som ble drevet fra jorda. Den lønna som industriarbeiderne slåss for kom altså ikke bare fra deres eget arbeid, men også delvis fra plyndring av landsbygda og delvis fra koloniene.

All industri har alltid sugd til seg “bytte” fra andre sektorer. Arbeidere som kjemper ved fabrikkene i India, er de også parasitter på ryggene til den indiske bonden? De indiske fabrikkene hadde ikke vært mulig uten en plyndring av den indiske landsbygda. Å fordømme kampen til alle som på noe vis for en andel av “bytte” fra andre sektorer er ikke en linje for å gjøre som Mao sa; “forene alle som kan forenes” – det er en linje for å splitte alle som kan splittes. Bare den homofile, kasteløse, kvinnelige, utviklingshemma indiske minoritetsfattigbonden står igjen som “ren” nok. Alle andre tjener jo på undertrykkinga av denne på et eller annet vis. En fattig mann på søppeldynga i Manila kan jo fort få fordeler fra undertrykking av kvinner og barn på den samme dynga. Skal man så mer splittelse mellom disse, eller forsøke å forene dem mot en felles fiende?

Det er en objektiv sannhet at i de aller fleste land i verden så har menn i gjennomsnitt tilgang til mer makt og dermed ressurser enn kvinner. Dette gjelder også i den tredje verden. Hvis vi skal følge logikken fra de som mener at arbeiderklassen i Vesten er en snyltende klasse man ikke skal jobbe for å mobilisere, så kan dette bare bety én ting; menn kan ikke slåss for kommunismen fordi et slikt samfunn vil fjerne de privilegiene som menn har. Vår linje er ikke slik, vi ønsker å forene menn og kvinner i arbeiderklassen uansett hvor de bor i verden, samtidig som kvinner ikke skal akseptere at menn skal ha noen forrang over dem.

Verdens folk tjener på vår kamp

Tjen Folket har et klart standpunkt mot norsk imperialisme og mot vestlig imperialisme. Men for oss er det ganske åpenbart at om norske arbeidere går ned i lønn, så havner ikke disse kronene i indiske fattigbønders hender. De vil komme kapitalen til gode og bare tjene til å øke utbyttinga av den tredje verden.

Det går et skille i verden mellom imperialistiske land og land undertrykka av imperialismen. Men det er motsigelser i alle ting. Vår oppgave er ikke å finne de sakene som forener Vestens arbeidere med imperialismen, men de sakene som kan skape kamp mot den. Vi har slått fast at vi mener at arbeidere i Vesten har objektive interesser av det fellesskapet kommunismen betyr. Vi tror heller ikke at arbeiderklassen subjektivt ønsker imperialismen og plyndringa. Vi tror ikke et øyeblikk på at de fleste i Vestens arbeiderklasse ønsker voldelig undertrykking av fattige land. Tvert imot – vi er sikre på at Vestens arbeiderklasse vil være villig til å gi fra seg materielle goder for å skape en verden uten sult og nød, der fellesskap og trygghet råder grunnen.

En platt og umarxistisk tanke

Å si at den norske arbeiderklassen ikke har interesser av revolusjon fordi de lever et materielt bra liv er:

  • en mekanisk tanke fordi den ikke tar med seg at kapitalismen er et ustabilt system. Velstanden i dag kan bli snudd til fattigdom i morgen, akkurat slik vi ser det for titusenvis av grekere i dag.
  • en korttenkt tanke, fordi den ikke tar med seg at kapitalismens vekstbehov fører til at utarming av jordkloden vi bor på. Det vil på sikt føre til enorme lidelser over hele kloden.
  • en defaitistisk tanke, fordi den mener at revolusjonen ikke kan seire i Norge og legger til rette for nederlagstenkning. Det fjerner enhver tro på egne krefter og muligheter.
  • en tanke basert på uvitenhet, siden kapitalismen i dag kanskje står på kanten av stupet. – Dette er ikke noe som bare vi marxister er klar over. Så godt som samtlige av de imperialistiske statene har opparbeidet seg en skyhøy gjeld som de ikke kan betale. De velter denne gjelden over på sin egen arbeiderklasse, og konsekvensen av dette er at deler av denne arbeiderklassen raskt raser fra materiell velstand til fattigdom. Borgerskapet sjøl ser at de befinner seg på kanten av stupet og skriver åpent om det i sine næringslivsaviser.
  • en umarxistisk tanke, fordi marxismen er en levende dynamisk teori som ser på ting som er i bevegelse, ikke som statiske forhold hvor en side ikke kan snus til sin motsetning.

Hva må gjøres?

For at revolusjonen skal seire må kontrarevolusjonære tanker i rød forkledning avsløres og bekjempes. Det er umulig å knuse kapitalismen, uten revolusjon også i de imperialistiske landene. Revolusjon i disse landa er objektivt mulig, men ikke uten at folk subjektivt har tro på at det faktisk er mulig.

Fattige og undertrykte i koloniale land trenger også en revolusjonær arbeiderklasse i de rike, imperialistiske landene. Vår motstand mot imperialismen letter deres kamp. Innsatsen til arbeiderklassen og progressive studentbevegelser var viktige for at FNL-styrkene skulle vinne krigen mot USA. Vi kan konfrontere imperialismen på deres egen hjemmebane og dermed gjøre veien for opprør lettere for revolusjonære i fattige land.

Det beste vi kan gjøre for revolusjon i alle land, er å kjempe i dette landet der vi bor. Tjen Folket jobber derfor for revolusjon – i Norge, og gjennom dette i hele verden.

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!