Til Kamp har vært i Athen for å lære mer om krisa i Hellas. Her følger et intervju med en gresk politisk aktivist.

Til Kamp møtte Panagiotis Sotiris i en hotellkafé sentralt i Athen. I nærmere 40 varmegrader gjennomførte vi et tre timer langt intervju der mange tema ble berørt. Sotiris er medlem av den sentrale koordineringskomiteen i ANTARSYA. ANTARSYA står for ‘Antikapitalistiki Aristeri Synergasia gia tin Anatropi’, eller ‘Det antikapitalistiske venstresamarbeidet for maktovertakelse’.

Han representerer medlemsorganisasjonen ARAN (‘ARisteri ANasynthesi’ eller ‘Omforming til venstre’) som kaller seg kommunister og sier de blant annet er inspirert av Mao. Sotoris har vært organisert siden 80-tallet og fortalte at han står bak mange av oversettelsene av tekstene ANTARSYA har publisert på engelsk.

ANTARSYA ble dannet i 2009 av 10 organisasjoner som kaller seg revolusjonære, sosialistiske og kommunistiske, men nesten samtlige av disse har et helt annet grunnlag enn Tjen Folket. De likner mer på andre retninger både i synet på sosialismens historie, i sin ideologi og strategien for revolusjon og sosialisme. ANTARSYA har sterke trotskistiske grupper. De er langt fra maoister og står langt fra Tjen Folket. Det er likevel interessante opplysninger og nyttig informasjon i intervjuet med representanten fra ANTARSYA.

Til Kamp: Kan du fortelle litt om bakgrunnen og historien til din gruppe og ANTARSYA?

Sotiris: Jeg ble med i en gruppe som kommer fra 70-tallets ”nye venstre” på 80-tallet. I dag er jeg med i ARAN. ARAN er i tradisjonen til Marx og Lenin. Vi er kommunister.

ANTARSYA ble dannet i 2009 som et direkte resultat av hendelsene i 2008 der den revolusjonære venstresida spilte en viktig rolle. ANTARSYA har hele tiden vært en del av folkebevegelsen. Vi er en front nedenfra, ikke bare en valgfront, og vi danner lokalgrupper basert på nabolag, arbeidsplasser og arbeidsbransjer.

På vår forrige kongress deltok ca 3000 folk og dette er nok omtrent så mange folk som er med i ANTARSYA (Hellas har rundt ti millioner innbyggere, dobbelt så mye som Norge, vår anmerkning). Som alle andre venstreorganisasjoner – og partier generelt – er vi sterkest i Athen. Stor-Athen har 40 prosent av innbyggerne i Hellas. Men vi er også sterke i Thessaloniki og i det nordvestre Hellas.

I mai-valget i 2012 fikk ANTARSYA 1,2 prosent av stemmene. Men i omvalget en måned seinere gikk vi ned masse og endte på 0,3 prosent. Vi opplevde et sterkt press fra den større venstrefronten SYRIZA. SYRIZA fikk 16 prosent i mai, og i omvalget gikk de opp til hele 26 prosent. Folk over hele Europa har hørt om SYRIZA.

Valg er viktig men kommunistisk politikk kan ikke reduseres til parlamentarisme. Det ville vært et høyreavvik å nesten bare bry seg om valgene.

Siden begynnelsen av krisa har ANTARSYA vært den eneste krafta som har satt fram et konkret program. Vi kaller det et overgangsprogram, som ikke betyr sosialisme, men som er et klart brudd med dagens politikk.

Til Kamp: Du sier overgangsprogram – er dette inspirert av ”overgangsprogrammet” som Trotskij skrev og som ble vedtatt som program av den trotskistiske internasjonale organisasjonen i 1938?

Sotiris: Nei, de har ingen sammenheng. Vårt program er spesielt fordi det er konkret men ikke reformistisk. Vi sier ut av euroen, ut av EU, slett gjelda til Hellas, stopp betaling av gjelda og nasjonalisér bankene og kommunikasjonen/samferdselen.

Vår linje skiller seg fra både SYRIZA og KKE (det greske revisjonistpartiet som tilsvarer norske NKP, vår anmerkning). SYRIZA er høyreopportunister. De nekter å diskutere ja eller nei til EU eller om Hellas skal forlate euroen eller ikke. De forholder seg rett og slett ikke til dette spørsmålet og sier at Hellas kan fortsette i både eurosamarbeidet og i EU uten å kutte i velferden. KKE er i ord, i teorien, mot både euroen og EU. Men KKE er metafysikere. De sier at vi ikke kan gjøre noe som helst i dag. De sier vi må vente til KKE er sterkere og til det greske folket er klar for å gripe makta. De er ”venstre”-opportunister i ord, fordi de slenger om seg med fraser mot imperialisme og kapitalisme og for sosialisme, men i praksis er de defaitister. De tror ikke at noe er mulig i dag.

ANTARSYA derimot er mot sekterisme. Vi deltar i bevegelsene blant folk. Vår linje er helt annerledes enn KKE. KKE har fram til nylig bare jobbet for seg selv og med sine frontorganisasjoner. De har hatt sine egne demonstrasjoner adskilt fra alle andre.

Til Kamp: Vi får inntrykk av at folk som kaller seg radikale og sosialistiske er i vekst og veldig aktive. Hva med fascismen og rasismen, hvordan arter den seg i dagens Hellas?

Sotiris: Dere må være klar over at Hellas har en tradisjon for fascisme. Hellas hadde borgerkrig i fire år etter andre verdenskrig. Kommunistene ledet den ene sida i krigen. De tapte og partiet ble forbudt og titusenvis av kommunister måtte flykte fra Hellas. I 1967 ble det gjennomført militærkupp og militærjuntaen styrte fascistisk fram til 1974.

Det nye i dagens situasjon er at fascismen er i ferd med å bli en massebevegelse. Fascismen kommer nedenfra, ikke ovenfra for eksempel fra lederne i hæren. Fascistene i Gyllent Daggry forsøker å få fotfeste i nabolag, og klarer det noen steder fordi de spiller på sosiale problemer. De spiller rasismekortet og sier til folk at bare dem kan gi folk trygghet i sine egne nabolag. Fascistene appellerer til sinte arbeidsløse menn og skremte folk fra småborgerskapet. Fascismen er en av hovedutfordringene for det greske venstre.

Nytt Demokrati og PASOK, de største borgerlige partiene som har styrt Hellas siden militærjuntaen falt i 1974, legitimerer fascismen og rasismen. Med politiet som redskap forfølger de utlendinger i Hellas og på den måten legger de til rette for Gyllent Daggry. Politiet og politikernes ”handlekraft” er svært kynisk. På den ene siden ødelegger de alle sosiale forhold, all velferd, på den andre siden hevder de at de skal garantere folk trygghet. De legitimerer at innvandrere for skylda for problemer.

ANTARSYA jobber mot fascisme og rasisme, men for oss handler ikke dette bare om antirasisme men om å skape sterke fronter mot kutt i velferden og mot alle angrep på arbeidsfolk. En sterk front som forener alle folk, uansett hudfarge, er den beste måten å bekjempe fascismen på. Å slåss mot troikaen (EU, Den europeiske sentralbanken og Det internasjonale pengefondet IMF, vår anmerkning) og samle folk mot disse er å bekjempe fascismen ved å snevre inn rommet deres til å spille på sosiale problemer.

Til Kamp: Hvordan er den politiske situasjonen i dagens Hellas?

Sotiris: Hellas er i dag et stort laboratorium for kutt i velferden og angrep på folket. Krisa er et europroblem, ikke et gresk problem. En felles valuta fungerer bare i vekstperioder. Euro er en spesiell imperialisme, en Europa-intern imperialisme som Tyskland tjener på. Dette er en eurokrise og en gjeldskrise, men også en krise der Hellas mister sin nasjonale uavhengighet. Vi ser i dag en nykolonial språkbruk som omtaler grekere som ”late” og der europeiske ledere åpent sier at grekerne ikke kan styre seg selv.

EU og herskerklassen driver økonomisk og sosial vold mot folket. Vi er nå i det femte året med tilbakegang og jeg tror den vil fortsette i flere år framover. Dagens ødeleggelser kan bare sammenliknes med krisa på 30-tallet og andre verdenskrig. Folk har fått inntektene sine, de nominelle inntektene sine, redusert med 25-40 prosent. Det er 25 prosent offisiell arbeidsløshet. Det kuttes overalt – utenom i politiet. I en kort periode snakka enkelte nyliberalister om mulighetene for ”kreativ destruksjon”, altså at man kunne ødelegge ulønnsomme bedrifter og åpne for ny vekst. Men dette forsøket på å forkle krisa som noe potensielt positivt gikk raskt over. Nå snakker de bare om at det ikke finnes noe alternativ til kuttene.

Disse nyliberalistene hevda en stund at det kunne være bra å senke lønningene for at Hellas kunne konkurrere bedre internasjonalt med lavere lønninger, men det vil jo alltid være noen som er fattigere. Hellas kan jo ikke konkurrere med verdens fattigste land før man selv kommer helt ned på deres lønnsnivå. Enkelte i borgerskapet snakker også om å legge om til en eksportretta økonomi, men vi er langt unna dette i dag.

Dagens Hellas er inne i et enormt eksperiment. Det ser ut som om den europeiske herskerklassen har spurt seg selv om hva som vil skje dersom de legger et helt land i grus. Hellas er inne i en åpen politisk krise. De store partiene ND og PASOK har mista mesteparten av sin oppslutning. Det er sterk polarisering og sterk politisk antagonisme til høyre og venstre. I byene og blant ungdom går folk mot venstre, men blant eldre folk og på landsbygda trekkes mange mot høyre.

Det er en økonomisk krise og en politisk krise og den nye regjeringa vil nok ikke sitte lenge. EU presser også den nye regjeringa knallhardt. EU vil presse gjennom flere kutt og flere krisepakker.

EU betyr alltid ulik handel, ulikt bytte. Det vil alltid være slik at de sterkeste statene tjener på denne handelen. Tyskland for eksempel har tjent enormt på å spekulere i gresk statsgjeld, men grunnleggende vil EU alltid bety en overføring av verdier fra svakere land til sterkere land.

For å gå over til situasjonen til venstresida og hovedmotsigelsen blant oss, så er det slik i dag at selv om massene vinner erfaringer gjennom sitt opprør og selv om folk går mot venstre, så er ikke SYRIZA engang reformister. SYRIZA forsvarer EU og euroen. Dette er nyliberale institusjoner. Det kan ikke finnes noe radikalt alternativ uten et klart brudd med EU. SYRIZA vil være i EU, men også si nei til kutt.

Jeg tviler ikke på ærligheten og oppriktigheten til folk i SYRIZA, men jeg tviler sterkt på mulighetene for deres politikk.

Til Kamp: Du sa at herskerne har sluttet å framstille tiltakene som noe potensielt positivt. Er det ingen forsøk på å skjønnmale kuttene?

Sotiris: I dag sier det bare at kuttene er nødvendige og at det ikke finnes noe alternativ. De sier kanskje at ”dette er det siste kuttet”, men så kommer det nye kutt noen måneder seinere. Samtidig som lønningene kuttes med 25-40 prosent, så holder prisene seg. Lånene holder seg også. De eneste prisene som i det siste har begynt å synke er boligprisene, for folk har rett og slett ikke penger til de gamle prisene. Mange hus står nå tomme over alt, spesielt i Athen sentrum.

Tenk dere, i et land der lønningene er kutta med 25-40 prosent, så er inflasjonen (prisstigninga) fortsatt 1,5 prosent! Ungdomsarbeidsløsheten er på 52 prosent. Det er mer langtidsledighet og mer deltidsarbeid.

Det er en sterk tradisjon for familiesolidaritet i Hellas og hele det sørlige Europa. Hadde det ikke vært for denne ville det vært svært mange hjemløse grekere. I dag er det hovedsakelig narkomane og alkoholikere som lever på gata. Denne familiesolidariteten, denne solidariteten mellom generasjonene, er svært viktig. Men nå legges det opp til kutt i pensjonene med 100 til 300 euro i måneden. Det er gjerne disse pengene som har kommet barn og barnebarn til gode. Kutt i pensjonene vil presse den nevnte solidariteten til bristepunktet.

Tidligere var selvmordsraten lav i Hellas, men nå øker den dramatisk og er direkte koblet til krisa.

Til Kamp: Hva er de viktigste erfaringene fra folkets kamp i Hellas?

Sotiris: For venstresida vil jeg trekke fram følgende erfaringer:

  1. Undervurder aldri den moderne imperialismen. Ingen radikal politikk uten å hanskes med EU og eurosonen. Imperialismen er mer aktuell enn noensinne. I Europa må radikale folk ha en politikk mot EU. EU er nyliberalt og imperialistisk og de utøver nykolonial vold mot Hellas, Spania og liknende land.
  2. Sosial forandring er mulig. Vi ser radikale og revolusjonære opprør i Midtøsten og Sør-Europa. Vi ser at krav om demokrati er knyttet sammen med sosiale krav. Folk krever et nytt system. Kommunistisk politikk er ikke bare forsvar men offensivt for en ny strategi som inkluderer alle kampformer.
  3. Vi må lære av folket, lære av massene. Vi må lære av de som skjer i kampene og av bevegelsen. Vi ser erfaringer med folkemakt, med massestreiker og med direkte demokrati i ”torg-bevegelsene”. Dette er kollektive erfaringer vi må lære av. Vi må ikke tenke dogmatisk men lære konkret av disse erfaringene.
  4. Vi trenger en ny form for enhetsfrontstrategi. Vi må skape noe sammen med folket og føre forskjellige grupper sammen. Vi er mot postmodernisme. Vi er mot eklektisme. Vi er mot prinsippløs enhet. Folk må kjempe og føre linjekamp i frontene. Det må føres kamp om hvilken linje som skal vinne hegemoniet.
  5. Vi har muligheten til å revidere internasjonalismen. Ikke fantasere om en global revolusjon, men være så radikal som mulig i hvert enkelt land. Å gå mot EU er å være internasjonalistisk i praksis, ikke sjåvinistisk. Hele verden trenger sosialistiske land som løsriver seg fra imperialismen.

I dag er det åpnet et vindu av muligheter. Dette vil ikke vare for alltid. Vi må innse at for revolusjonære vil forholda aldri være ”modne nok”. Vi vil aldri være ”nok forberedt”. Det finnes ingen ideell situasjon. Vi kan ikke vente på ”den rette situasjonen”. Den kommer aldri.

I dagens situasjon forsøker sosialdemokratiet å reetablere seg på den ene sida, og fascistene forsøker på den andre sida å tjene på den sosiale uroen. Det er selvsagt fare for nederlag. Folk kjemper når de føler seg selvsikre og har tro på egne krefter, ikke når de kjemper bare for å overleve. De kjemper ikke mest når de er tråkka ned i søla.

I dag ser vi mange muligheter i en situasjon der folket er veldig politiserte. Folk er dypt interesserte i politikk og i hva som skjer i samfunnet.

Til Kamp: Hva er strategien deres for revolusjon og sosialisme?

Sotiris: Hele ANTARSYA er for revolusjon og sosialisme. Vi regner alle til venstre for KKE til den revolusjonære venstresida. Vi har ingen ferdig strategi. Vi er i dag i en spesiell situasjon og har lagd et program med umiddelbare krav som er radikale men ikke sosialistiske.

Vi mener at ingen revolusjon vil være fredelig i siste instans. Revolusjon er langt fra gitt ut fra dagens situasjon. En revolusjon kan starte fredelig men det må innebære en konfrontasjon til syvende og sist. Det vil bli en væpna kamp, og dette er noe de fleste på venstresida innser i Hellas. Men revolusjonær vold kan ikke være som statens vold.

Hellas har hatt selverklærte fortropper på 70-tallet og 80-tallet som har vært væpna og gjennomført angrep. Hellas har – som Spania og Finland – hatt fullskala borgerkriger. Vi vil unngå å falle i fella til legalismen. Det er rett å forsvare demonstrasjoner mot politi og fascister. Vi må likevel trekke noen grenser for vold.

Til Kamp: Hva med volden fra anarkistene?

Sotiris: Anarkistene forherliger vold på gata som et mål i seg selv. De starter gjerne kamper selv om andre demonstranter ikke ønsker dette. Anarkistene er sterkere i Hellas enn i de fleste europeiske land. Alle radikale bevegelser er mer massive her… Anarkistene har vært gode på å få med seg ungdommer til gatekamper, men problemet deres er at de er svært ensidige og sneversynte. De driver en type rituell gatevold. Men de har også mange nettverk og driver en del forskjellig politisk og sosial aktivitet gjennom okkuperte hus og sosiale sentere.

Vi skal derimot absolutt ikke glemme at det har vært ekstreme politiangrep mot demonstrasjoner og arrangementer. Politiet har kasta hundrevis av tåregassgranater mot enkeltdemonstrasjoner. Politiet i Hellas er veldig aggressive. Jeg har sett britisk opprørspoliti og i forhold er disse veldig høflige.

Staten viser styrke ved å ha mange politi i gatene. Politiet er den eneste delen av offentlig sektor der de fortsatt ansetter folk. Og staten forsøker i det lengste ikke å kutte i lønna til politiet. Halvparten av opprørspolitiet i Hellas stemmer på nazistene i Gyllent Daggry.

Politiet prøver å unngå å drepe folk. Erfaringa er at om en demonstrant blir drept av politiet så faller gjerne regjeringa. Dette skjedde i 2008. I 2008 ble det svært militante demonstrasjoner etter at demonstranten Alex ble drept av politiet. Jeg har deltatt i mange demonstrasjoner, men aldri så radikale som disse. Folk marsjerte gjennom gatene og brente alt de kunne brenne.

Til Kamp: Hvordan ser du på andre organisasjoner som kaller seg revolusjonære og kommunister?

Sotiris: Vi ser på marxist-leninistene og maoistene som gode folk, mange av dem gode kamerater. Men vi er jo ikke enige med dem. På 70-tallet var det tusenvis av folk som var medlemmer i de to store ML-partiene KKE(ml) og EKKE. De samla på det meste omtrent 4000 medlemmer hver. I dag er denne bevegelsen – ML-bevegelsen – langt unna denne størrelsen. Da er det ikke nok å bare samle marxist-leninister, man må tenke breiere. Jeg mener vi trenger maoistenes masselinje i ANTARSYA. Vi synes det er synd at KKE(ml) og ML-KKE ikke deltar hos oss.

En annen organisasjon som springer ut av ML-bevegelsen på 70-tallet er KOE (Hellas’ Kommunistiske Organisasjon). Disse deltar i valgfronten SYRIZA. Jeg mener KOE har vist at sekterisme og høyreavvik ikke er uforenelig. De har alltid vært arrogante og sekteriske, og så plutselig ble de med i SYRIZA. Nå har de sagt offentlig at de ikke vil at Hellas skal ut av eurosonen nå. De har forandra politikken sin for å tekkes sosialdemokratene i SYRIZA – dette er for meg definisjonen på opportunisme.

Jeg har ikke noe imot å jobbe i front med folk som er uenige. Jeg kan forstå at SYRIZA kan ha en linje og KOE en annen. Men det er ren opportunisme av KOE å legge om politikken for å tekkes sine samarbeidspartnere. De kunne vært i SYRIZA men samtidig vært for å bryte med EU og euroen. KOE har aldri distansert seg fra SYRIZA sin linje. KOE er aggressive forsvarere av SYRIZA. Men når de drar til utlandet på konferanser med kommunister og maoister, kan de gjerne være veldig venstre. De kan være ”mest ML” og ”mest maoistiske”, men objektivt går de til høyre. Nå har de fem medlemmer i parlamentet. De har isolert sett hatt enorm suksess parlamentarisk, sammenlikna med andre som kaller seg kommunister og revolusjonære, men prisen har vært svært høy.

Til Kamp: Hvor er dere sterke?

Sotiris: Vi er stort sett sterke på samme sted som alle andre venstreorienterte. Vi er sterke på universitetene, i noen fagforeninger (spesielt i utdanningssektoren), i noen nabolag og mest blant ungdom. Blant arbeidere er det mest blant utdanna arbeidere.

Revisjonistpartiet KKE er de eneste ”til venstre” som er særlig sterke i arbeiderklassen. De har mange medlemmer og sterke posisjoner blant industriarbeidere og i transport og andre sektorer. Lederne deres er likevel stort sett universitetsutdanna folk.

Studentbevegelsen i Hellas ble aldri nedkjempa slik som i det meste av Europa, det er fortsatt mange kamper på universitetene og venstresida står sterkt der.

Etter intervjuet gled samtalen over i mer uformell prat om detaljer i historien til kommunistiske organisasjoner i Hellas og om situasjonen i Norge.

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!