Pål Steigan var i ledelsen av den norske marxist-leninistiske bevegelsen. Nå har han skrevet en selvbiografisk bok, med vekt på ML-bevegelsens beste år.

Steigans beskrivelse av oppveksten i etterkrigstidas Norge er interessant for de som ikke levde da, og sikkert nostalgisk for lesere som husker femti- og sekstiåra. Steigan skriver bra om dette og boka viser tydelig hvor enormt mye Norge har forandret seg de siste seksti årene. Han beskriver minst tre helt forskjellige tidsånder – den sosialdemokratiske etterkrigstida, de opprørske 60- og 70-åra og jappetidas 80-tall.

Dette er ingen bokomtale og heller ingen fullstendig gjengivelse av Steigans bok, men et forsøk på å trekke ut noen sentrale punkter å lære av for folk som arbeider med å skape et kommunistparti.

Pål Steigan i går og i dag

Pål Steigan var leder for Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) fra 1975 til 1984. Han var før dette et ledende medlem i forløperen SUF og SUF(m-l).

I dag er Pål Steigan knyttet til partiet Rødt. Rødt er en etterlevning av AKP(ml), men har bevegd seg langt unna sine røtter. Steigan er likevel ingen Rødt-entusiast – han vier mest tid til egne prosjekter, for eksempel bloggen sin der han skriver om krisa i kapitalismen, økologi med mer. I boka skriver han at fra omtrent 1990 anså han ikke AKP-bevegelsen som spesielt relevant lenger.

Pål Steigan er altså ingen ivrig agitator for Rødt, men han omfavner heller ingen andre grupper. Tjen Folket har han omtalt svært negativt – han mener forbundet gjør skam på kommunismen. Hans alternativ er ”kommunisme 5.0” – en kommunisme han beskriver i sin forrige bok ”Sammenbruddet”. Denne nye kommunismen er ”en åpen kildekode” i følge Steigan, og skiller seg fra gamle former for kommunisme blant annet fordi ingen har monopol på hva som er ekte eller falsk kommunisme.

Uansett hvor Steigan står i dag, var innsatsen hans for den norske ML-bevegelsen stor og viktig. Tross feil og mangler var dette en ekstremt vellykka kommunistisk bevegelse fra 1970 til 1980. Den var av de aller største i vesten. Selv i rene tall var det svært få – om noen – ML-partier i Europa som hadde like mange aktivister, medlemmer og venner som det norske AKP(m-l). Dette fortjener han – og alle de tusener av grasrotsaktivistene – respekt for, både fra oss som mener ML-bevegelsen var meget bra og de som forakter den.

Lær av ML-bevegelsen

Det mest interessante i boka for dagens kommunister er sannsynligvis Steigans vurdering av metodene deres – både de gode og dårlige. Uansett om man er enig eller uenig i hans vurderinger, kan man lære av dem. Dessverre virker det som om han legger mer vekt på feilene enn på suksessoppskriften. Kanskje er det bare menneskelig å være selvkritisk eller så kan også denne feilen være å finne hos leseren.

Det er ikke slik at Steigan svartmaler bevegelsen, det er mye glede og stolthet å finne der, men som i hans bok ”På den himmelske freds plass” er tonen tidvis svært defensiv og sjølkritisk.

Den norske ML-bevegelsen var totalt dominerende i Norges svar på den nye internasjonale kommunistiske bevegelsen som oppsto på 60-tallet. I 1966 ble Steigan vervet inn Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF) – eller ”innrullert maoistisk kommunist” som han sier sjøl – av den noe eldre Tron Øgrim. Som ambisiøse tenåringer hadde de planen klar: de skulle bruke denne reformistiske organisasjonen som springbrett til å danne en ekte kommunistisk bevegelse i Norge. De var inspirert av Mao, hans kamp mot Sovjetrevisjonismen og etter hvert av kulturrevolusjonen – men også av kommunistenes motstandskamp under krigen og norsk arbeiderhistorie.

I utgangspunktet var miljøet til Øgrim og Steigan først og fremst lokallaget Bryn/Hellerud SUF på østkanten av Oslo. Men de hadde forbindelser til flere miljø; til radikale medlemmer av NKP, til en marxistisk bokhandel drevet av venstreorienterte NKPere, til svenske marxist-leninister, til radikale studenter og til andre radikale SUF-lag. Alle disse miljøene var i større eller mindre grad preget av den venstrevinden som feide over vesten – ja verden – på denne tida. Black panthers kamp mot amerikansk rasisme og apartheid, Vietnamkrigen, Kulturrevolusjonen, 68-opprøret i Frankrike – dette var verdensbegivenheter som ga gjenklang også i Norge.

SUF ble etter politisk kamp, studier og praktisk arbeid en marxist-leninistisk organisasjon. De brøyt med moderpartiet SF i 1969 og i 1973 stiftet de Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene). I løpet av 70-tallet var mange tusen folk innom bevegelsen. På det meste hadde partiet og ungdomsorganisasjonene (Rød Ungdom og NKS) flere tusen aktive medlemmer. Marxist-leninistene var ledende i Vietnam-bevegelsen, de var viktige i EU-kampen, de dreiv streikestøttearbeid, de dominerte flere universiteter politisk og ble etter hvert en drivende opposisjonskraft i fagbevegelsen.

Steigan peker blant annet på tre forhold som var avgjørende for ML-bevegelsens suksess:

1. Hardt arbeid

Steigan beskriver hvordan et relativt lite politisk ungdomsmiljø brukte store mengder tid og krefter på å bygge organisasjonen fra et lite ungdomsmiljø til stort landsdekkende apparat på få år. De brukte alle sparepenger og penger fra sommerjobber. De jobba – tidvis dag og natt – med å bygge opp et eget trykkeri, med å trykke løpesedler og organisere møter, aksjoner og demonstrasjoner. De studerte, de diskuterte og de var lidenskaplig oppslukt av arbeidet.

Han beskriver et livlig miljø som med gjøv løs på store oppgaver med dødsforakt. Og uten tvil fant aktivistene mye glede i dette. Ikke minst er det åpenbart at dette virkelige arbeidet ga virkelige resultater. ML-bevegelsen fant arbeid både til unge lesehester og skribenter og til praktiske og tekniske folk som kunne vie seg til å holde trykkeriet i gang. Dette kommer tydelig fram i beskrivelsen av SUF-trykk – hvordan de raskt gikk fra idé til handling og ble et lokallag med eget trykkeri. Bevegelsen hadde også raskt oppgaver til kunstnere, organisatorer, økonomer, idrettsfolk og så videre.

Det er flott å lese Steigans beskrivelse av SUF-trykk. Dette var en halsbrekkende affære. Det var dyrt, og krevde et lokale for trykkeriet. Likevel satset de hardt på dette. At marxist-leninistene i SUF hadde et eget trykkeri var selvsagt en fordel i den interne kampen. Det er også fristende å tenke at dette må ha vært gull for å utvikle et aktivt og variert miljø. På denne tiden var trykkeri slett ikke noe lettvint opplegg. Det krevde mye arbeid og praktisk sans. Slik hadde miljøet arbeid til alle slags medlemmer, ikke bare de som likte å skrive og prate.

Det eksisterte i følge Steigan, og det er nok helt sant, knapt noen organisasjon i Norge med folk som var motivert for å jobbe enn AKP(m-l).

2. En samla ledende kjerne

Steigan sier at ML-bevegelsens unge ledere var bevisst på hvor skadelig splittelse hadde vært for meningsfeller i andre land. De så ML-bevegelsen i Tyskland, Frankrike og andre land fragmentere seg i partier og grupper i kamp med hverandre. Steigan sier at de var bevisste på dette og nærmest gikk inn en pakt om å holde den ledende kjerna samla, på tross av en rekke konflikter opp gjennom åra. Han kaller det et brorskap som var enige om å stå sammen, uansett hva som skjedde.

Han mener enheten også kunne ha ei negativ side – at ledelsen kunne framstå som monolittisk overfor medlemmene og at dette slett ikke alltid var en fordel.

Steigan beskriver også hvordan de bevisst gikk inn for å bekjempe konkurrenter og potensielle splittelser. Men det viktigste var altså enheten i den ledende kjerna. Denne enheten holdt seg fra rundt 1965 til 1980. I denne perioden var det selvsagt utskiftinger, men noen nøkkelpersoner var der hele veien (Øgrim og Steigan – samt Sigurd Allern og Sverre Knutsen). Og ledelsen ble ikke splitta – sjøl i oppgjøret med høyreavviket i 1976 – før partikrisa slo inn rundt 1980.

3. Masselinja

Steigan skriver også om masselinja, formulert av Mao Zedong. Og han skriver om hvor viktig en del av Maos tekster var for ham og for mange i bevegelsen. De mest leste tekstene av Mao ble lest om og om igjen. Mantra om å tjene folket og at massene er de virkelige heltene utfordret individualisten Steigan. Allerede som unge marxist-leninister ønsket de å bli viktige for folk, å gjøre en forskjell. De ønsket å være blant folk og diskutere med folk og delta der folk var i bevegelse.

Selv som liten organisasjon var de ikke redde for å ta initiativer. Da Sovjet invaderte Tsjekkoslovakia i 1968 deltok Sosialistisk Folkeparti i demonstrasjoner som satte likhetstrekk mellom sosialisme og nazisme. SUF(m-l) tok i stedet initiativ til en demonstrasjon mot Sovjet-invasjonen som sa ”revisjonisme nei, sosialisme ja”. De jobba også opp mot industrien, med klassekamp og streikestøttearbeid. Den nye våren for revolusjonære var også en ny vår for streikekamper og en aktiv arbeiderbevegelse. Her deltok marxist-leninistene fra første stund, etter beste evne.

Steigan vier en god del plass til å påpeke feil bevegelsen gjorde;

1. For mye fokus på historie og utland?

Steigan skriver at bevegelsen brukte mye tid på å skille snørr og barter i Portugal, Spania, Tyskland, Albania og Indonesias historie. Han mener at dette kunne være både interessant og relevant, men ikke for et politisk parti. Han mener de plasserte seg i en umulig posisjon når de skulle mene noe om alt dette.

2. Satsa på en base som forsvant?

Steigan beskriver hvordan ML-bevegelsen satsa på å bygge organisatoriske baser i industrien. Bevegelsens analyse var den klassisk marxistiske at industriarbeiderne er kjerna i arbeiderklassen. De oppfordra sine aktivister til å ta søke dit for å etablere arbeiderklassens parti i denne. De satsa på å skape seg en base i industrien, men opplevde nærmest at denne basen ble revet vekk under føttene på bevegelsen.

I dagens Norge er det fortsatt en relativt stor industriarbeiderklasse, selv om den har blitt mindre siden toppen på 70-tallet. Men i de største byene er det i dag svært få store industriarbeidsplasser. Både Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger hadde på 70-tallet svære skipsverft og andre industriarbeidsplasser med sentral beliggenhet. Disse er vekk i dag. Og en svært stor andel av arbeiderne er i dag arbeidsinnvandrere.

ML-bevegelsen lyktes langt på vei i å vinne posisjoner i industrien, men nesten parallelt med krisa i partiet ble norsk industri forandra radikalt.

3. Skylapper og fyrtårn

Selv om ML-bevegelsen var påvirka og inspirert fra Kina, var det langt kortere vei til Albania. De sendte noen delegasjoner til Kina, men tusenvis av folk reiste til ”sosialismens fyrtårn i Europa”; Albania. Steigan hevder at partiledelsen var utsatt for mye påvirkning derfra, og at de lenge hadde skylapper overfor Albania. De ønsket ikke å se Albanias feil og holdt eventuelle uenigheter for seg selv. Steigan mener ”oppgjøret med høyreavviket” var påvirka av den albanske ledelsens stivbeinte og dogmatiske forståelse av marxismen.

4. Oppgjøret med høyreavviket

Steigan er ekstremt kritisk til partiets korrigeringskampanje i 1975 under navnet ”oppgjør med høyreavviket”. Han skildrer hvordan Tron Øgrim – blant annet etter samtaler med albanske kommunister – overrumplet Steigan og partiledelsen med et langt og omfattende dokument kalt ”Teser om høyreavviket”. Selv om Steigan og resten av partiledelsen følte det som et slag i fjeset, ble dokumentet enstemmig vedtatt av sentralkomiteen.

Steigan kaller oppgjøret et ”jordskjelv” og at det retta seg mot alle former for konsesjoner til og kompromisser med sosialdemokrater og revisjonister. Tesene var et dokument på 200 000 tegn. I typisk ”øgrimsk” stil (i følge Steigan) var det lite underbygd med fakta eller analyse. Steigan mener behandlinga av ”høyreavviket” hadde mye til felles med skyldbegrepet i protestantismen og at ”høyreavviket” ble besjelet (”høyreavviket gjorde ditt” og ”høyreavviket fikk meg til å gjøre datt”). Konkret retta kampanjen seg blant annet mot forsøk på å inngå samarbeid og allianser med SV og NKP.

Steigan skriver at oppgjøret var det nærmeste de kom en kulturrevolusjon i bevegelsen og at perioden 1976-78 var prega av sekterisme, ultraradikalisme og dogmatisme. Han mener det var ødeleggende for enhver fleksibel taktikk fordi den skilte dem fra revolusjonære i andre partier og miljøer. Han sier de hogde ei branngate mellom dem og NKP og SV. Steigan peker på at når man isolerer seg fra skadelig påvirkning fra revisjonister og opportunister, vil man ofte også isolere disse folka fra revolusjonær påvirkning. Gjør man det vanskelig å komme over fra den ene sida, er det vel ofte vanskelig å gå den andre veien også.

Denne kampanjen førte til at Sigurd Allern måtte gå av som formann og ble erstatta av en meget motvillig Pål Steigan. Steigan er – tross intens forbitrelse over det han så som et skadelig oppgjør – ikke bare negativ. Han mener det trengtes en oppstramming av partiet etter at de første to åra (1973-75) ble for slappe. I kjølvannet av oppgjøret tok partiet på seg store oppgaver, blant annet kampanjen for å gjøre Klassekampen til ei dagsavis.

Det er kanskje et lite paradoks at partiet hadde sin topp – i antall medlemmer og sannsynligvis i antall arbeidstimer lagt ned for partiet – i denne perioden som både Steigan og andre har oppsummert som mest dogmatisk og sekterisk. Men det er vel også umulig å se for seg den typen oppofrelse og innsats, uten en sterk glød og overbevisning? Kanskje ble ledelsen overmodig som følge av stadig framgang, og kunne avverga krisa om de hadde tatt bedre vare på både krefter og engasjement?

5. Møtekverna

Steigan kaller møtekulturen i AKP(m-l) for ”møtekverna” og mener det ble alt for mange møter. Steigans unge sønn kalte ham for ”møtemann”. Etter egne notater deltok Steigan i 1976 på: 50 møter i arbeidsutvalgets arbeidsutvalg, 25 møter i sentralkomiteens arbeidsutvalg, tre møter i sentralkomiteen som hver varte ei helg, to møter i politisk utvalg som varte i to-tre dager, ett landsmøte på tre-fire dager, 22 lagsmøter, minst 50 utvalgsmøter, fagforeningsmøter, ekstraordinære møter i forbindelse med diverse aksjoner, den albanske partikongressen som varte i fjorten dager, møter med utenlandske partier og gjester osv.

En stor overvekt av disse var interne partimøter. Steigan mente ML-bevegelsen hadde klokkertro på møter, men at svært mye av denne tida i realitet var bortkasta.

6. Debattstil

Steigan mener ML-bevegelsen hadde en uheldig debattstil. Den var i følge ham skråsikker, knalltøff og uforsonlig. Ofte prega av det som ble kalt ”stilen med harde slag”. Han mener det hadde vært langt bedre om man var mindre kjepphøye og mye mer avslappa.

7. Ekornhjulet

Steigan mener lederstilen i AKP(m-l) var prega av mange direktiver og lite fleksibilitet for lokallaga. Han kaller direktivene en ”haglskur av papirer over laga”. Det ble sent et hefte direktiver i måneden til partilaga.

Slik Steigan nå ser det burde en maoistisk organisasjon ha større operativ frihet og fleksibilitet på grunnplanet. Han ser for seg en ledelsesstil som i større grad oppsummerer erfaringer og inspirerer gjennom gode eksempler, i stedet for stadige direktiver fra sentralen. Steigan beskriver en AKP-kalender full av plikter gjennom en rekke felles markeringsdager, obligatoriske møter, diskusjoner og kampanjer. I stedet mener Steigan at en liten organisasjon med mektige fiender ikke bør binde styrkene sine men slå til snart her og snart der, velge tid og sted og være fleksibel. Å binde styrkene er det motsatte av Maos geriljastrategi mener han.

Tidlig i 1978 fikk han rapport om at de hadde rekruttert 1000 nye medlemmer i 1977, men 1/3 av de verva forsvant i løpet av året.

8. Å grave ned partiet

Fra 1976 starta AKP(m-l) en bevegelse for å grave ned deler av partiet. Fra landsmøtet i 1976 hadde partiet bare en offisiell talsperson, partiformann Pål Steigan. Motivert av trusselen om en ny verdenskrig og målet om at partiet i så fall måtte lede en nasjonalrevolusjonær folkekrig, skulle partiet forberedes på illegalitet og forfølgelse.

Steigan mener at alt taler for at det var rett med sikkerhetspolitikk, men han mener det var idioti å grave ned deler partiet. Spesielt hardt slår han mot klassifiseringsdirektivet der medlemmer ble delt i fire kategorier; I.1.: Kjent medlem, talsperson I.2.: Kjent medlem, vanlig medlem II.1.: Hemmelige medlemmer, som sympatiserte med bevegelsen II.2.: Hemmelige medlemmer, som aldri innrømte noen sympati med AKP(m-l)

Steigan skriver at noen i partiet mente at 90% av medlemmene burde være i kategorien II.2., mens hensikten fra hans side opprinnelig hadde vært å få flere talspersoner og mer orden på medlemsmassen.

I boka skriver Steigan at klassifiseringa var noe av det dummeste de gjorde. Han mener at om det hadde blitt krig, ville denne klassifiseringa ikke ha hjulpet AKP(m-l). Tvert i mot mener han dette isolerte partiet fra folket og at bare nær kontakt med massene kunne gi partiet styrke. Og han mener det ville vært lett å rulle opp å knuse et parti som var isolert fra folk, samme hvor god sikkerhet de praktiserte.

Steigan beskriver videre at han mente dette systemet oppretta et drivhus for sekterisme. Når folk kunne være hemmelige kommunister og aldri ble holdt ansvarlig for partiets politikk, var det lett å innta sekteriske posisjoner. II.2.-medlemmer trengte aldri å føre fram politikken åpent eksternt, så de trengte ikke å ta noen hensyn til hva arbeidskamerater eller folk på gata ville synes om partiet. Det var i følge Steigan også mange som brukte dette som en lettvint måte å forsvinne på når de var ”trøtt av å være kommunister”.

9. Økonomikrisa

Steigan vier en del av boka til den store økonomikrisa som rysta AKP(m-l) i 1978. Det kommer likevel ikke helt klart fram hva som var årsaken til denne. Steigan ble – som formann – tatt helt på senga da partiets økonomiansvarlige kom og la fram et underskudd som tilsvarer 20 millioner i dagens målestokk. Det ble brukt alt for mye både her og der. Steigan nevner noen eksempler, uten å gå helt til bunns i saken.

Avisa Klassekampen var det store sluket i ML-bevegelsens økonomi. Partiledelsen hadde prinsipielt sagt nei til statsstøtte til avisa (”fiendens sukkertrukne kuler”), og hadde satsa alt på at medlemmenes penger og arbeid skulle holde skuta flytende. Også Oktober Forlag var et pengesluk – der de under Tron Øgrims ledelse trykka store opplag av bøker som ikke ble solgt.

Steigan skildrer en stor partiøkonomi, med flere partibedrifter og utvalg som i stor grad gikk for egen maskin, der det var lite kontroll og der ledende folk (blant annet Tron Øgrim og Sverre Knutsen) hadde egne kjepphester som krevde store innkjøp og i liten grad tok hensyn til helheten.

Steigan skriver at han ville trekke seg som formann etter at økonomikrisa var et faktum, men det fikk han slett ikke lov til. Partiets kasserer derimot fikk lov til å trekke seg og ble erstatt av en svært motvillig Sverre Knutsen. Tre år seinere meldte Knutsen seg ut av partiet med en kritikk av at partiet (i følge Steigan) for å ha vært for lite opptatt av krig, for kritisk til Stalin og for å være tilhengere av Deng-revisjonismen i Kina. Steigan mener Sverre Knutsen her svikta venstrefløyen i AKP(m-l) da han var deres naturlige lederskikkelse. I 1984 gikk en rekke medlemmer ut av partiet med en kritikk av revisjonismen, men disse organiserte aldri noe konkurrerende prosjekt.

Steigan mener ledelsen mistet sin autoritet med nestenkonkursen i 1978. Han mener dette var slutten på (m-l) som en ”karismatisk bevegelse”.

10. Avhengighet av og syn på Kina

Steigan skriver at AKP(m-l) utvikla en avhengighet av Kina og Albania som de raskt ville angre på. Kort tid etter Maos død ble den såkalte ”firerbanden” avsatt og arrestert i et kupp i Kina. Tron Øgrim og AKP-ledelsen kjøpte i stor grad den nye ledelsens angrep på ”firerbanden”. I en overgangsperiode under Hua Guofeng tok Kina oppgjør med disse fire, men uten å angripe kulturrevolusjonen.

Steigan omtaler Øgrims forsøk gjennom to lange artikler om ”firerbanden” i partiets tidsskrift Røde Fane som ”en intellektuell spagat” og ”et korthus” som måtte rase. Han hevder at Øgrim med disse (usignerte) artiklene limte AKP(m-l) til den partiledelsen Kinas kommunistparti hadde høsten 1976.

Steigan stiller spørsmål om det ikke hadde vært mulig å ta det mer ”avslappa” og vente litt med å ta standpunkt til partikamper i et land på andre sida av kloden. Steigans mål på landsmøtet i 1980 var at dette ikke skulle bli noen stor Kina-diskusjon. Enden på visa var at partiet hadde vennskaplige forhold til Kina fram til massakren på Den himmelske freds plass i 1989 – som Klassekampen og AKP(m-l) stemplet som fascistisk undertrykking fra den kinesiske statens side. Han drøfter ikke muligheten for at det som skjedde i Kina i 1976 var en borgerlig kontrarevolusjon.

Avslutning

I tillegg til forsøket på å systematisere Steigans syn i 3 positive og 10 negative punkter, er det også andre interessante forhold som kan nevnes;

Det er interessant hvordan det ser ut til at ingen av de ledende i partiet i den perioden Steigan skriver om, ønsket å ta formannsjobben. Tron Øgrim nektet plent, Steigan ble tvunget og forsøkte å trekke seg ved første anledning, Sigurd Allern gikk av helt frivillig under oppgjøret med høyreavviket og heller ikke Sverre Knutsen gjorde noe forsøk på å stille som formann. Steigan skriver at kvinneopprøret i 1984 sparka inn åpne dører. Steigan ga gjerne fra seg formannsposten.

Om ikke annet så stikker dette hull på myten om maktkåte og korrumperte ”stalinister”. Det viser også at det var den kollektive ledelsen i partiet som satt med makta og ikke en enkelt partieier – som i enkelte utenlandske partier. Men er det også et tegn på svakhet at selv de mest ledende folka i partiet, ikke ønsket å stikke seg fram eller sitte med det formelle ansvaret?

Det er også interessant når Steigan skriver at per 1984 var partiets viktigste verdier ikke lenger innafor partiets direkte kontroll. Avisa Klassekampen tok imot millioner i pressestøtte og avisa ble redigert etter den såkalte ”redaktørplakaten” – som ga redaktøren full frihet i daglig drift og utforming av innhold. Plutselig var det Klassekampens redaktør – tidligere formann Sigurd Allern (!) – som regjerte over de absolutt største menneskelige og økonomiske ressursene i bevegelsen. Dette la grunnlaget for de store kampene om Klassekampen på 90-tallet, som kulminerte i åpen krig om redaktøren i 1997.

Steigan skriver også om hvor viktig valgarbeidet ble for ham, og at hans prioritering av Rød Valgallianse og valgkampen 1979 i stor grad skjedde uten engasjement fra resten av partiledelsen. Steigan skriver at han mente veien ut av partikrisa var mer eksternt politisk arbeid, samtidig som flertallet i ledelsen ville prioritere ”internt arbeid”.

Det er en uutalt motsigelse i Steigans fortelling om 80-tallets AKP(m-l). På den ene siden skildrer han en dyp krise i partiet; økonomisk krise og nær konkurs enheten i ledelsen brytes (”brorskapet går i oppløsning”) mange går ut i passivitet kritikk fra ”venstre” Fra utsida må også omveltningene i Kina og sammenbruddet i den internasjonale ML-bevegelsen ha virka kraftig inn på situasjonen i AKP(m-l). Partiet nådde toppen bare fire år etter stiftelsen og denne sammenfaller også med det Steigan kaller en sekterisk periode.

På den andre siden forsøker Steigan å framstille 80-tallets AKP(m-l) som et mer modent parti. Et parti som har tatt oppgjør med ”sekterismen”, som er forankra i norsk hverdag og som deltar i viktige kamper. Steigan skildrer så vidt et ”høflig” kvinneopprør som møtte åpne dører der den gamle ”diamantgjengen” i ledelsen var på vei ut av egen maskin.

Steigan beskriver først en omfattende krise med omlegging av politikken, og det virker som han forsøker å selge inn at han var fornøyd med omlegginga og utviklinga – men så erklærer han at per 1990 hadde partiet mista relevansen for hans del. Denne beskrivelsen henger i liten grad på greip. Han gir ingen forklaring på at det han skildrer som en stort sett positiv utvikling, ender med at han ikke ser at partiet er relevant lenger. Hvorfor førte en positiv utvikling og modning, til at partiet ble uviktig? Eller mener Steigan at dette bare var to forskjellige prosesser som virka uavhengig av hverandre?

Det er nærliggende å tro at Steigan verken kan eller vil svare på dette. Steigans bok er hans punktum for denne bevegelsen. Han virker ferdig med ML-bevegelsen, og det er greit.

For dagens kommunister kan all erfaring være nyttig, men veien vi må gå vil ikke bli identisk med noen vei som andre har gått før. Nye kommunister vil sikkert suge til seg de fortellingene som de får fra tidligere kamper, men for å parafrasere Marx; det handler om å skape nye historier, ikke tolke de som allerede har skjedd.

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!