Kommunisters mål er kommunisme – et klasseløst samfunn basert på felleseie og fellesskap. Mellom kapitalismen og kommunismen er overgangssamfunnet sosialismen.

Skrevet av en aktivist i Tjen Folket.

Fra urkommunisme til framtidas kommunisme

I menneskehetens historie har vi mange eksempler på kommunistiske måter å leve på. Det meste av vår tid på denne planeten har mennesker levd i en slags ”primitiv” kommunisme. I forhistorisk tid tilhørte redskapene som regel hele stammen. Og det fantes ikke klasser av folk, der noen arbeidet og andre bestemte. Den dag i dag finnes det noen få slike grupper av mennesker fortsatt, for eksempel i det indre av Amazonas, der folk lever relativt isolert fra mer utvikla samfunn.

Denne epoken – som Marx kalte urkommunismen – var bra på mange måter, men hadde en stor svakhet. Denne svakheten var den lavt utvikla produksjonen. Kunnskap og redskaper var såpass primitive eller vanskelige å samle, lage, systematisere og bruke, at menneskene i stor grad levde på naturens nåde. En dårlig sommer og hele stammen døde av sult. En hard vinter og hele stammen måtte flykte. Og mangel på systematisert kunnskap kunne overlate menneskene til overtro og mystisisme.

Det er ikke en slik kommunisme som er kommunistenes mål, men en moderne kommunisme. En kommunisme basert på den avanserte produksjonen, kunnskapen og teknologien som menneskeheten har utvikla – og fortsatt utvikler – i klassesamfunnene.

Men også innafor klassesamfunnene – eller på sida av dem – har mennesker fortsatt å løse en rekke problemer på en kommunistisk måte. I menigheter, bondefellesskap, mellom venner og i familier så bygger man ofte på gjensidighet og fellesskap. Ingen tar seg betalt for vennetjenester og dugnad er nordmenns favorittord. Kommunistenes mål er ganske enkelt å frigjøre disse formene for samarbeid og samkvem og å etablere et system fra bunn til topp som bygger på dette ekte menneskelige fellesskapet.

Marx og Lenin definerer sosialismen som en nødvendig overgangsfase

Veien fra dagens kapitalisme til kommunistiske samfunn går gjennom sosialismen. Mellom kapitalismen og kommunismen må det være en overgangsform. Kanskje kan vi sammenlikne det med alle de overgangsformene som finnes i naturen, for eksempel når en ny art utvikler seg fra en eksisterende art. Marx systematiserte vår kunnskap om dette samfunnet. I marxismen har kommunister samlet hans lærdommer som er like gyldige den dag i dag:

  • Klassekampen er den drivkrafta, den motoren, som fører menneskesamfunnet framover og kan rive vekk gamle samfunnsformer og etablere nye.
  • Kapitalismen skaper selv den klassen som kan og vil avskaffe kapitalismen, nemlig den moderne arbeiderklassen; proletariatet.
  • Mellom kapitalismen og det klasseløse samfunnet er en overgangsstat som bare kan være arbeiderklassens politiske diktatur.

I vanlig dagligtale er diktatur noe som utøves av én person, men diktatur kan – og vil som oftest – utøves av en klasse av personer. Siden klassene oppsto med privateiendommen og arbeidsdelinga, med prester, konger og krigere som regjerte over slaver og bønder, så har herskerklassene utøvd sitt diktatur over andre klasser gjennom staten. Staten er et politisk maktapparat. I følge marxismen er kommunismen statsløst i den forstand at uten klasser vil det ikke være noe politisk klassediktatur. Men Marx mener at for å komme dit må arbeiderklassen først etablere sin stat som med politisk makt knuser de gamle kapitalistiske forholda og bygger nye kommunistiske forhold. Sosialisme forutsetter altså arbeiderklassens (proletariatets) politiske diktatur.

Lenin utbroderte dette i boka Staten og revolusjonen og mens Marx og Engels ofte kalte overgangsfasen for kommunismens første fase, så omtaler Lenin denne fasen som sosialisme.

Stalin og Mao beriket og videreutviklet marxismens teori om sosialismen

Stalin utvikla teorien om sosialisme videre ved å slå fast kortfatta det som både Marx, Engels og Lenin også hadde beskrevet, nemlig at sosialismen ikke bare må bygge på et politisk klassediktatur, men også et klassediktatur innafor produksjonen. Stalin sier at sosialismens produksjon må bygge på to former for sosialistisk eiendom; kollektiveiendom og statseiendom. Eksempel på kollektiveiendom er en bedrift eid av arbeiderne eller et jordbrukskollektiv eid av bøndene. Han skrev videre at sosialismens økonomiske grunnlov må være maksimal tilfredsstillelse av folkets behov. Den marxist-leninistiske definisjonen av sosialisme er altså et arbeiderklassens diktatur der produksjonen hovedsakelig er statlig eller kollektiv og tjener folket.

Mao beriket denne teorien og utvikla den videre til marxisme-leninisme-maoisme, blant annet med kulturrevolusjonens metode. Lenin og Stalin hadde skrevet om klassekamp under sosialismen – og Stalin sa at selv om arbeiderklassen hadde statsmakta ville klassekampen ikke forsvinne men faktisk bli hardere – men de utvikla ikke metoder for denne kampen slik Mao gjorde. Mao gjorde marxismen mye rikere ved å vise at klassekampen ikke bare skjer i samfunnet eller produksjonen, men i selve kommunistpartiet og den sosialistiske staten. Mao viste at i sosialismen er ikke bare arbeiderklassen truet fra fiendtlige stater eller agenter for imperialismen. Etter konsollideringa av arbeiderdiktaturet er sosialismen først og fremst truet innefra, av kapitalistvandrere i parti og stat; dem som Lenin og Stalin kalte ”røde byråkrater”.

Marxismen-leninismen definerer sosialisme som en overgangsfase, en transportetappe, mellom kapitalisme og kommunisme – men først med Mao, masselinja og kulturrevolusjonen får vi høyt utvikla redskaper for å drive denne prosessen framover. Som Marx allerede hadde slått fast er klassekampen motoren som driver samfunnsutviklinga framover – og slik er det også i klassesamfunnet sosialismen.

Noen av de første store endringene i sosialismen

I Det kommunistiske manifestet lister Marx og Engels opp en del tiltak for de moderne sosialistiske landa som straks bør gjennomføres:

  • Ekspropriasjon av grunneiendommen og bruk av grunnrenta til statsoppgaver.
  • Sterkt progressive skatter.
  • Avskaffing av arveretten.
  • Konfiskering av eiendommen til alle emigranter og opprørere. (Altså eiendommen til kapitalister som forlater landet under revolusjonen eller gjør opprør mot sosialismen.)
  • Sentralisering av kreditten i statens hender gjennom en nasjonalbank med statskapital og absolutt monopol.
  • Sentralisering av transportvesenet i statens hender.
  • Økning av de statlige fabrikkene og produksjonsredskapene, oppdyrking og forbedring av jorda etter en felles plan.
  • Lik arbeidstvang for alle, oppretting av industrielle arméer, særlig for jordbruket.
  • Forening av bedriftene innafor landbruk og industri, arbeid for gradvis å overvinne forskjellen mellom by og land.
  • Offentlig og gratis oppfostring av alle barn. Avskaffing av barnas fabrikkarbeid i sin nåværende form. Forening av oppfostringen med den materielle produksjonen, osv.

Manifestet med disse punktene ble publisert i 1848. Over hundre og femti år seinere er flere av disse tiltakene fortsatt aktuelle i mange land. Men i alle land, uansett utviklingsnivå, må kommunistene utvikle nasjonale programmer for revolusjonen og sosialismen. Våre tiltak må baseres på de konkrete forholda i de konkrete landene.

I et land som Norge er det svært viktig å ta jorda i bruk på nytt. Det er uholdbart for et sosialistisk land å basere seg på så mye import som dagens imperialistiske Norge. I Norge blir det meste av maten importert, og det meste av industrivarer også. Dyrka mark per innbygger har gått ned dramatisk de siste femti åra. En arbeiderstat i Norge må ta kontroll over all jorda som i dag ligger brakk og bygge ut et variert og moderne jordbruk. Der matjord i dag gror igjen og overlates til naturen, må det kultiveres og dyrkes slik at Norge blir mest mulig sjølberga med matvarer. Dette er et spørsmål både om nasjonal selvråderett, trygghet for folket og solidaritet med verdens fattigste land, som gjennom sosiale revolusjoner vil fri seg fra rollen som produsenter for imperialistiske land.

Det har nesten alltid vært vanskelig for Norge å brødfø egen befolkning. Også i middelalderen ble det importert mat til Norge. Et sosialistisk Norge må ikke være hermetisk lukka og kan sjølsagt kjøpe varer fra andre land. Men målet om mest mulig sjølberging kan i dagens moderne verden, med høyt utvikla redskaper, teknologi og kunnskap, kanskje være mer mulig enn noen sinne.

I et sosialistisk Norge vil arbeiderklassen være herskerklassen og skattesystemet må avspeile dette. Staten må ikke beslaglegge alle bedrifter og all større eiendom i et slag, men arbeiderstaten vil skattlegge de med best råd hardest. Sosialismen vil ikke være som i dag, hvor de rikeste gjennom sine advokater og revisorer kan smyge seg unna beskatning.

Alle banker og all bankkapital vil raskt overtas av staten, og slik vil arbeiderklassen få mulighet til å gjøre et forgjelda folk gjeldfritt. Det gir ingen mening at man skal settes i gjeld for livet, for å ha tak over hodet. Det nye Norge vil innebære at man kan leve av sitt eget arbeid uten å sette seg i bunnløs gjeld til utenlandsk eller innenlandsk finanskapital, eller til staten.

Marx og Engels snakker om lik arbeidstvang – det vil si at ingen lenger skal kunne leve av andres arbeid. I første rekke retter dette seg mot kapitalister og papirflyttere. Det må ikke leses som et angrep på de som på grunn av sykdom ikke kan jobbe, eller ikke kan jobbe like mye som andre. Men sosialismen vil avskaffe arbeidsløsheten og det fornedrende NAV-systemet. Alle i Norge skal ha mulighet til å bidra gjennom produktivt arbeid. De som ikke kan jobbe fulle dager vil jobbe kortere dager eller færre dager. I dagens ekstreme konkurranseøkonomi vil kapitalistene heller ha arbeidsløse enn folk som ikke yter maksimalt. I sosialismen vil det være bedre at man gjør litt enn at man gjør ingenting.

Lær av folkekommunene og bygg folkemakta

Ellers kan vi lære av de kinesiske folkekommunene i organiseringa av samfunnet. De kinesiske folkekommunene pekte fram mot kommunismen, der de samlet og organiserte alle deler av menneskenes samfunnsliv. Folkekommunene var politiske maktorganer, de var sosiale velferdsinstitusjoner og økonomiske produksjonsfellesskap. De var på en måte kommune, helsevesen og bedrift i ett – kontrollert av folket. De kinesiske folkekommunene besto gjerne av mellom fire og tjue tusen husholdninger – kanskje mellom ti og hundre tusen folk. Og folkekommunene var delt i mindre enheter og arbeidsgrupper.

Under sosialismen og i prosessen fram mot kommunismen vil politikk og produksjon mer og mer samles i folkets egne hender. I dagens samfunn gjøres det et stort poeng ut av å dele makten. Men konsekvensen er at ansvaret deles så mye at ingen lenger har ansvar. Folk sendes rundt i en evig runddans når de har med det offentlige å gjøre. Ingen kan svare på spørsmål, og stadig vekk skyves oppgaver og ansvar rundt slik at noen avgjørelser tar måneder og år. Og i slike systemer blir klasseundertrykkinga og borgerskapets makt hyllet inn i tåke, samtidig som borgerskapet får enorme fordeler og de fattigste med minst ressurser blir overlatt til byråkratiets ansiktsløse vold.

Under sosialismen er prinsippet folkemakt og arbeidermakt, og lovgivende og utøvende makt vil være ett. De som velges til å representere folk kan trekkes tilbake av velgerne, men så lenge de har tillit så har de makt til både å bestemme og å handle. I folkekrigene i Nepal, India og Filippinene har vi sett hvordan folket har etablert folkeregjeringer og folkedomstoler som kan utøve folkemakta direkte.

Når et slikt system som er skildra her fungerer, kan ikke folk lure seg unna arbeid og byråkrater kan ikke lure seg unna ansvar. Enkeltpersoner kan ikke misbruke makta si gjennom korrupsjon og å tjene egne interesser. For at dette skal fungere må massene stadig mobiliseres til kritikk mot ledere, til å bytte ut dårlige byråkrater og til kulturrevolusjoner mot alle former for kapitalistisk og byråkratisk dominans.

Hva er rød makt og arbeiderklassens diktatur?

Et nøkkelspørsmål er sjølsagt hva arbeiderklassens diktatur faktisk innebærer. Om en bedrift er statlig eller ikke er enkelt å slå fast, men om staten er arbeiderklassens diktatur eller borgerskapets (eller et borgerlig byråkrati i rød forkledning) er mer komplisert. Det viser seg hele tida at folk som kaller seg kommunister slett ikke evner å se denne forskjellen. Dermed får vi partier og enkeltpersoner som kaller Sovjet helt fram til 1991 for sosialistisk eller som mener Nord-Korea er sosialistisk den dag i dag. Det er altså avgjørende at vi kan skape klarhet i dette.

Tjen Folket har formulert seg som Mao i teorien om den langvarige folkekrigen – vi må bygge rød makt. Rød makt er utgangspunktet for revolusjonen og den nye staten; arbeiderklassens diktatur. Rød makt er arbeidermakt og folkemakt, rød makt er revolusjonær makt – altså ei makt som vil styrte dagens kapitalistiske system ved å utfordre borgerskapets makt på alle områder; i produksjonen, i forholda mellom mennesker, i kulturen og politikken.

Kjerna i arbeiderklassens diktatur bygger er arbeiderklassens statsmakt. De første statene oppsto med de første klassesamfunnene. Dette var maktorganene til herskerklassen – først og fremst deres væpna makt og administrasjonen av dette. Opp gjennom tidene har det vært svært mange forskjellige stater, men kjerna har alltid vært det som borgerlige kaller ”monopol på vold innenfor et gitt område”. Dette er da også kjerna i arbeiderklassens stat – å opprette sitt monopol på voldsmakt.

Engels skriver at staten på samme tid både er en del av klassekampen og står utafor den. Han beskriver staten som et organ som er et redskap for den herskende klassen, men som også er heva over herskerklassen. Statens oppgave i kapitalismen, som den politiske forma for borgerskapets diktatur, er ikke alltid å ta parti for den enkelte kapitalist men å ta et fellesansvar for borgerskapet som helhet og kapitalismen som helhet. Slik får vi borgerlige stater som av og til går på tvers av de umiddelbare interessene til borgerskapet – og spesielt enkelte grupper i borgerskapet. Borgerskapet er selv – som alle ting – en enhet av motsigelser. Borgerne kjemper hele tida seg i mellom. Vi kan slå fast at klassediktaturene hittil som regel har vært utøvd av representanter for den herskende klassen, som både er en del av herskerklassen og ”hevet over den”. Embetsmenn, folkevalgte, byråkrater, partier – de har fått jobben med å utøve det politiske diktaturet på vegne av den herskende klassen. Når vi sier ”hevet over” mener vi ikke at de faktisk står over herskerklassen. Politikere som ikke passer borgerskapet får ingen lang karriere i et kapitalistisk samfunn.

Selv om arbeiderklassens diktatur må skille seg radikalt fra borgerskapets, selv om arbeiderstaten må være annerledes fra bunn til topp – og fra topp til bunn – så vil den i sitt vesen også være både en del av klassekampen og hevet over den. Den vil bestå av representanter og administratorer, som selv om de i utgangspunktet representerer arbeiderklassen, også vil utvikle egne perspektiver og interesser. Og de vil nettopp være representanter. Som et produkt av arbeidsdelinga i samfunnet vil ikke arbeiderstaten være et såkalt ”direkte demokrati”. Selv om kommunistene vil og må mobilisere massene til egen innsats, så vil ledere og administratorer fortsatt måtte ta avgjørelser og fatte vedtak.

Anarkistenes forestilling om direkte demokratiet uten noen stat forutsetter en verden der klassene allerede er helt vekk, der det ikke finnes kapitalistiske stater og borgerlige militærapparater, der all produksjon direkte er i produsentenes hender og der det ikke er noen nevneverdig arbeidsdeling for eksempel mellom åndsarbeid og håndsarbeid. Eller med andre ord – anarkismen forutsetter en direkte overgang til kommunismen i ett slag, og derfor blir den bare en utopi.

Kommunister mener altså at arbeiderklassens diktatur får politisk form av en arbeiderstat som opptrer på vegne av arbeiderklassen, selv om den må hvile på arbeiderklassens egen organisering og deltagelse. Marx og Engels skriver at denne staten er selve arbeiderklassen organisert som herskende klasse. Men på grunn av arbeidsdeling, nødvendig byråkrati, militærapparat og liknende, vil det være et statsbyråkrati som dels står utenfor arbeiderklassen. Derfor vil denne staten fra første stund ha noen egne interesser, som en egen enhet adskilt fra andre. Den vil utvikle sine egne utviklingslover og dens folkevalgte og byråkrater vil skille seg som gruppe fra andre. Disse trekkene ved staten kan ikke, som en del håper, fjernes enkelt ved rotasjon av tillitsverv og begrensninger av hvor lenge folk kan ha en posisjon. I Russland har Putin og kreftene rundt ham omgått slike begrensninger enkelt ved at Putin satt sine åtte år som president før han overlot presidentposten til sin venn Medvedev og selv tok en periode som statsminister. Og få vil vel påstå at USA sin begrensning av presidentposten til maksimalt åtte år endrer noe særlig på karakteren av borgerlig og imperialistisk stat.

Kommunister er ikke prinsipielt mot å rotere på verv, men dette er en mekanisk papirløsning som på ingen måte hindrer borgerlige krefter å få innflytelse. Historisk er det kanskje mer som tyder på at det er borgerskapet som tjener på innfløkte og kompliserte politiske strukturer. De har mange flere midler til å lære seg smutthull og utnytte lover og regler enn de fleste arbeidsfolk.

Kommunistpartiet har en avgjørende rolle i arbeiderklassens diktatur

Fra Lenin og Stalin har den viktigste institusjonen for å sikre arbeiderklassens makt og at staten tjener dens interesser vært kommunistpartiet. Det leninistiske partiet skal fungere som arbeiderklassens politiske generalstab. Målet er å være arbeiderklassens høyeste organisasjonsform, en organisering som består av de mest aktive og uselviske i denne klassen. Leninismen utvikla teorien om partiet som et parti av en ny type, ikke et vidåpent masseparti men et parti der medlemmene må søke medlemskap og forplikter seg til å arbeide aktivt for partiets politiske linje. Dette partiet har ikke bare en avgjørende rolle i klassekampen før revolusjonen og som ledelse av revolusjonen, men har svært viktige oppgaver under sosialismen. Partiet står i en særstilling som institusjon for å lede klassekampen også under sosialismen og sørge for at staten ikke bare følger sine egne eller folkets kortsiktige interesser, men på alle områder har et revolusjonært og kommunistisk perspektiv.

Under Stalin utvikla det seg en kultur for å se på partiet som ufeilbarlig. Det ble snakka om ”monolittisk enhet” i partiet, der man framstilte partiet som en ubrytelig enhet og ikke så klassekampen i partiet sjøl. Samtidig førte Stalin en hard kamp mot byråkratisering og kapitalistvandrere i stat og parti, noe som kan virke som en uforsonlig motsigelse. Stalin brukte i stor grad såkalt administrative tiltak – gjennom domstoler og hemmelig politi – for å slå ned på borgerlige tendenser. Han oppfordra også til kontroll nedenfra, for eksempel gjennom partirensingene i partiavdelingene der alle medlemmer av partiet deltok i kritikk og sjølkritikk og der man oppfordra til å ekskludere de dårligste elementene. Og massene deltok på åpne kritikkmøter mot partmedlemmer på Stalins tid. Men først med Maos teorier om enhet-kritikk-enhet og tolinjekampen i partiet, kombinert med masselinja og kulturrevolusjonen, fikk man en avansert metode for å behandle disse motsigelsene. Mao sto i den leninistiske tradisjonen for fortroppspartiet, men brøyt med ideene om monolittisk enhet og et parti uten kamp og han introduserte en utvikla teori om massenes oppfostring av og kontroll med partiet.

Maoismen representerer også en mer utvikla forståelse av den militære sida ved revolusjonen og arbeiderklassens diktatur. Engels skrev en del om arbeiderklassens militærstrategi og Lenin skrev noe, men Mao utvikla strategien for langvarig folkekrig og konsentrerte den kjente tesen om at ”politisk makt springer ut av geværløpet”. Utledet av dette fikk vi folkets frigjøringshær og folkemilitsene, som bryter med de gamle klassediktaturenes armeer – som i likhet med de gamle klassestatene dyrker profesjonaliseringa og avgrensninga fra folket. For borgerskapet er det som regel en fordel at hæren ikke er for nært knytta til folket – unntatt i situasjoner der andre stater invaderer de områdene de kontrollerer. I forbindelse med invasjoner utvikles heimevern og folkevæpning, som vi så etter andre verdenskrig i Norge. Men normalen i de imperialistiske landa er at staten utvikler profesjonaliserte leiehærer som de kan sende hvor som helst i verden, slik den norske staten har gjort.

Den sosialistiske staten og den sosialistiske hæren kan utvikle militære eksperter og profesjonelle soldater, men Mao understreket hvor viktig det var at hæren var en folkehær og at folket sjøl var væpna. Han formulerte det slik at ”uten en folkehær har folket ingenting”. Under sosialismen vil massene systematisk organiseres i skytterlag og andre enheter for sjølforsvar, i sosialistisk heimevern og i folkehæren.

En konsentrert beskrivelse av arbeiderklassens diktatur

Vi kan oppsummere en del av marxismen-leninismen-maoismen sin teori om arbeiderklassens diktatur slik:

  • Sosialismen forutsetter en arbeiderstat som bygger på arbeiderklassens maktorganer, valgt av arbeiderklassen og resten av det arbeidende folket.
  • Arbeiderstaten må tjene folkets, og først og fremst arbeiderklassens, kortsiktige og langsiktige interesser gjennom sosialisering (kollektivisering eller statliggjøring) av produksjonen og en økonomi som vil tilfredsstille folkets behov maksimalt.
  • Arbeiderstaten hviler på folkehæren, på direkte væpning av folket gjennom å organisere folkemilitser og på arbeiderklassens og folkets voldsmonopol innafor statens territorium.
  • For å lede arbeiderklassen i klassekampen under sosialismen, for å korrigere statens og byråkratenes tendens til å tjene sine egne interesser og utvikle egne privilegier, spiller kommunistpartiet en avgjørende rolle. Kommunistpartiet må stille seg i ledelsen av denne kampen og ikke overlate den til statens organer, fagforeninger eller andre former for organisering. Kommunistpartiet er en særegen og spesialisert organisasjon for klassekamp på alle områder og for revolusjon, også under sosialismen.
  • Massenes egen aktivitet, massenes kontroll nedenfra, kampen for kritikk av dårlige ledere og byråkrater, korrigeringskampanjer og kulturrevolusjoner – dette er forutsetninger for at sosialismen overlever og utvikler seg. Denne kampen kan ikke fullt ut institusjonaliseres gjennom staten eller partiet eller valglover, den kan ikke løses gjennom lovtekster og forskrifter. Massene må ofte gå utenom sånne rammer for ikke å bli vingeklippa. Kommunistene må, som Mao, gå i spissen for slik kamp og ikke opptre som konservative og bakstreverske administratorer.

Disse punktene er nyttige for å forstå arbeiderklassens diktatur og sosialismen, men de kan ikke utgjøre en fullstendig definisjon. Og noen slik uttømmende og endelig definisjon kan vi heller ikke formulere. Lenin sier at den konkrete analysen av den konkrete situasjonen er marxismens levende sjel. Vi kan aldri definere oss ut av de konkrete analysene. Men vi kan bruke disse konsentrerte lærdommene fra marxismens klassikere, fra Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao, til å skille skitt og kanel den dag i dag.

Hva sosialisme ikke er

Når enkelte definerer Kuba og Nord-Korea som sosialistiske land i dag, så er det hovedsakelig på grunnlag av fire forhold:

  • At disse statene og statenes ledere sier at de er sosialistiske. De bruker røde flagg, de bruker marxistisk sjargong (i alle fall til en viss grad) og de knytter seg selv til marxismen-leninismen.
  • At disse statene står i kamp med vestlig imperialisme, først og fremst USA-imperialismen.
  • At produksjonen i disse landa i hovedsak bygger på statlig eller kollektiv eiendom.
  • At lover og regler i disse landa slår fast denne ”sosialistiske” eiendommen og at folk deltar i valg til statens organer og etter loven har rett til kritikk og deltagelse.

Likevel sier Tjen Folket at disse landene ikke er sosialistiske. Hvordan kan det ha seg?

De første to punktene kan avfeies raskt som kriterier for sosialisme. At en statsleder kaller seg noe betyr lite eller ingenting. Hitler kalte seg nasjonalsosialist, men var verken nasjonal eller sosialist. USAs ledere kaller seg demokrater og norske ledere kaller Norge en fredsnasjon. Å stå mot USA er heller ikke nok – da både Irans regime, Russlands Putin, dagens kapitalistiske Kinas ledere og Al-Quaida tidvis eller hele tida ”står i mot USA”. Forskjellige borgerskap slåss om de samme ressursene, markedene og den politiske kontrollen. Det ene borgerskapet er ikke i seg sjøl bedre eller verre enn det andre, bare mer eller mindre effektive, store eller sterke. USA-imperialismen er hele verdens folk sin største fiende. Det er likevel ikke slik at alle som står mot den representerer framtida og sosialismen, selv om det er bra at de gjør motstand.

Det som har vært en større teoretisk kilde til forvirring i synet på sosialistiske land er eiendomsforholda. Mange som ser seg som kommunister tror hovedforskjellen mellom kapitalisme og sosialisme er eiendomsforholda. Med et sånt syn blir statlig eller kollektiv eiendom synonymt med sosialisme. Slik blir et land med mer statlig produksjon, mer velferd og høyere skatter ”mer sosialistisk” enn et land med lite av dette. Med et slikt syn blir sosialdemokrater mer sosialistiske enn liberaldemokrater, og forståelsen av sosialisme blir reformistisk snarere enn revolusjonær. Marx, Engels og Lenin sier ikke at revolusjonen og sosialismen innledes av statlig eiendom men av arbeiderklassens diktatur. Dette er nøkkelspørsmålet og vannskillet mellom kapitalismens epoke og sosialismen. Du kan ikke ha sosialistiske eiendomsforhold uten arbeiderklassens diktatur. Statseiendom uten arbeiderklassens diktatur, er bare en annen form for borgerlig eiendom – direkte underlagt felleskapitalisten (staten) i stedet for privat kapital.

Lover og regler kan bety like lite som hva staten kaller seg selv og hvilke flagg man heiser på nasjonaldager. I kapitalismen er den private eiendomsretten tilsynelatende hellig, men den borgerlige staten og de kapitalistiske monopolselskapene kan undertrykke den og til og med sette den helt til side. Faktisk skjer dette hele tiden – først og fremst overfor arbeidere, bønder og fattigfolk, men også overfor enkeltkapitalister.

Heller ikke folkets deltagelse i valg til forsamlinger eller en formell rett til å trekke folkevalgte tilbake beviser at noe land er sosialistisk. I Norge deltar den store majoriteten i valg og har en rekke formelle rettigheter til å ytre seg, samle seg og organisere seg. Det samme gjelder svært mange land som ingen vil kalle noe annet enn kapitalistiske. Spørsmålet er ikke hvem som stemmer eller hvem som sitter i posisjoner, men hvilken politikk man velger mellom, hvilken politisk linje som føres, hvilke perspektiver den har og hvor den fører hen – eller mer direkte; hvilken klasses interesser den tjener på kort og lang sikt.

Det er ikke noe arbeiderklassens diktatur i Kuba eller Nord-Korea – deres systemer er bare avarter av den byråkratiske statskapitalismen i Sovjet fra 1956 til 1991. Dette er et system utvikla av og for et byråkrati som har konstituert seg som et nytt borgerskap. Mao konsentrerte denne innsikten i tesen ”revisjonismen ved makta er borgerskapet ved makta”. Verken Kuba eller Nord-Korea har sett kulturrevolusjoner. De ble utvikla etter sovjetisk modell, og ble helt eller delvis knytta til sovjetimperialismen. Regimene i disse landene avslører seg først og fremst i svakhetene ved kommunistpartiet, den ledende ideologien og den politiske linja til staten. Noen eksempler på dette:

  • Ledelsen av den kubanske revolusjonen var ikke i utgangspunktet kommunister. Etter revolusjonen smeltet de riktignok sammen med det lille Moskvalojale kommunistpartiet, men det var altså en politisk svakhet fra starten.
  • Etter revolusjonen på Kuba ble landet raskt integrert som en del av Sovjetunionens ”sosialistiske arbeidsdeling” som råvareprodusent – først og fremst av sukker. Ei linje for avhengighet i stedet for uavhengighet. En politikk som viste sin enorme svakhet da Sovjetunionen gikk i oppløsning og Kubas økonomi fikk deler av grunnmuren sin rasert.
  • Nord-Koreas ideologi likner lite på marxismen. Juchetanken er idealistisk og har et religiøst preg. Ledelsen arbeider ikke for å spre revolusjonen i resten av verden, den har et vennlig forhold til Kinesisk statskapitalisme og var sterkt mot kulturrevolusjonen på Maos tid.
  • Nord-Koreas ”hæren først”-politikk (Songun) og manglende evne til brødfø sitt eget folk likner også lite på en produksjon som søker maksimal tilfredsstillelse av folkets behov. Mao sier at våpen er viktig i en krig, men folk er viktigere. Både økonomisk, politisk og militært virker ”hæren først” som en umarxistisk linje.
  • Det har ikke vært noen kulturrevolusjoner eller liknende mobilisering av massene i verken Kuba eller Nord-Korea. Massenes deltagelse har et helt klart preg av institusjonalisering innenfor ”trygge” rammer satt av staten og partiet.
  • Begge land har utvikla en tilnærmet arvelig lederposisjon, der Raul Castro overtok etter Fidel Castro, og der Kim Il Sung ble etterfulgt av sønnen og så sønnesønnen. Det står selvsagt et folk og et parti fritt til å velge hvem som helst som leder, men arvelige posisjoner er en føydal tradisjon som ikke hører sosialismen til.

Bruk MLM og sosialismens erfaringer til konkret analyse og praksis i Norge

Sosialismen i Norge må bygge på de allmenne lærdommene systematisert av de kommunistiske klassikerne, og på vår egen vurdering av gode og dårlige erfaringer fra sosialistiske land. Disse lærdommene og erfaringene må brukes på de konkrete forholda her. Ikke overføres mekanisk som blåkopier, men brukes kreativt og levende. Dette må gjøres både i teori og praksis, først og fremst praksis.

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!