På 30-tallet dannet arbeiderklassen permanente arbeidervern i Norge mot reaksjon og terror, spesielt mot det borgerlige ”reservepolitiet” Samfundsvernet.

Bildet på topp er fra en riksmønstring i 1927 av Rødt Frontkjemperforbund (RFB) – det kommunistiske arbeidervernet i Tyskland. I spissen går kommunistlederen Ernst Thällmann som døde i nazistenes konsentrasjonsleir Buchenwald.


I 1920-årene fantes det situasjonsbestemte ordensvern som fungerte under demonstrasjoner og massemøter. Men etter at det halvfascistiske ”Samfundsvernet” fikk status som kontrarevolusjonært reservepoliti, vedtok Arbeiderpartiet og LO å danne permanente arbeidervern som forsvarsorganer — «så lenge den herskende klasse opprettholder militærvesenet og de hvite garder».

Også kommunistene opprettet permanente forsvarsorganisasjoner, oppdelt i tropper og garder. Stiftelsen ble proklamert på et møte i Trondheim 11. mars 1931 der en representant fra NKP slo fast at dette var et vendepunkt og en ”praktisk erkjennelse av klassekampens bitre, men uundgåelige konsekvens: kampen med fysiske maktmidler”.

I bladet Arbeiderhistorie nr 1 fra 1981 finner vi en artikkel om Arbeidervern og det borgerlige Samfundsvernet, samt om det blodige Menstadslaget. Artikkelen begynner på side 131 i bladet og ligger på nett.

Vi har klippet ut deler av artikkelen og satt sammen til en den forkorta versjonen som følger her. Overskriftene er våre egne.

NB! Teksten er altså ikke skrevet av Tjen Folket sjøl.

Samfundsvernet – fascistisk politireserve

I 1923 ble Samfundsvernet dannet, med utgangspunkt i de samme kretsene som sto bak Samfundshjelpen. Samfundsvernet var en halvmilitær kamporganisasjon rettet mot arbeiderbevegelsen, til forskjell fra Samfundshjelpen som i første rekke hadde som oppgave å skaffe arbeidskraft til erstatning for streikende arbeidere. I Samfundsvernets ledelse satt folk fra forskjellige deler av næringslivet. Den daglige drift var overlatt til profesjonelle militære. Samfundsvernet var delt opp i regimenter, bataljoner og kompanier. «Soldatene» ble utstyrt med stålhjelmer, armbind, bandolær og skytevåpen og batonger. På landsbasis skal organisasjonen ha hatt vel 10.000 medlemmer, hvorav ca. halvparten i Oslo. Det offisielle mål var å beskytte samfunnet mot revolusjonære framstøt.

Bondepartiet, Frisinnede Venstre og Høyre så hovedsakelig positivt på Samfundsvernet, i motsetning til Venstre som var ambivalent.

Til tross for den vemmelse som Mowinckel og andre med han i Venstre følte overfor Samfundsvernet, ble det legalisert i 1928 og gitt status som reservepoliti – med Venstres velsignelse.

Byråsjef Lassen, som ledet Justisdepartementets politikontor 1929, sa følgende:

”Samfundsvernets virkeområde bør begrenses til det å tre til som en yderste reserve, når situasjonen er blitt i den grad ekstraordinær og faretruende, at m an står overfor noget som med rette kan anskues som revolusjonsforsøk eller revolusjonsartede optøier. Man bør m.a.o. reducere S.V.s rolle til å være en slags «revolusjons-politireserve».”

Wikipedia om Samfundsvernet

Organisasjonen ble fra 1925 ledet av den norske offiseren og politikeren Ragnvald Hvoslef, tidligere forsvarsattaché til Washington D.C. og sjef for HM Kongens Garde. Medlemmene var vanlige borgere som ikke nødvendigvis hadde militær eller politi-bakgrunn. Det var knesatt et celleprinsipp der hvert nytt medlem måtte ha to faddere. Organisasjonen var basert på frivillige økonomiske bidrag, og ble støttet av både bankvesenet og næringslivet. Offiserer meldte seg for å trene medlemmene. Instruksjon i skyting og gatekamp foregikk på øyer i Oslofjorden og i Nordmarka. Medlemmene ble utstyrt bl.a. med Mauser 7.65 mm automatpistoler. Etter to års aktivitet hadde organisasjonen ca. 3000 medlemmer over hele landet. Forsvarsminister Quisling tok Samfundsvernets deltagelse i beregningen da han la sine tidlige planer for statskupp i 1932. Organisasjonen besto da av en reservepolitistyrke på hele 12-15000 mann. Hvoslef var medstifter av Nasjonal Samling og fra starten del av partiets politiske komité. Samfundsvernet

Arbeiderpartiets svar – inspirert av erfaringer i Europa

Arbeidet med å danne arbeidervern ble intensivert etter legaliseringen av Samfundsvernet. Fra både Arbeiderparti- og kommunisthold ble det gjort klart at arbeiderbevegelsen ville gå til et slikt skritt, som svar på at Samfundsvernet var blitt gjort respektabelt. Allerede i mai 1928 reiste Oscar Torp, Trygve Lie, Finn Moe og Einar Gerhardsen rundt i Europa for å studere hvordan arbeiderbevegelsen i Belgia, Tyskland og Østerrike hadde bygget opp sine arbeidervern. I Oslo begynte de praktiske forberedelsene i 1929.

Einar Gerhardsen begrunnet forslaget med at erfaringene ute i Europa, blant annet Østerrike, viste hvor viktig det var at arbeiderbevegelsen hadde et vel utbygget og kraftig arbeidervern. Dersom arbeiderne i Østerrike ikke hadde hatt sterke økonomiske organisasjoner og velutbygde arbeidervern «vilde det idag kan hende ikke ha eksistert noen arbeiderbevegelse i det land». Den norske arbeiderbevegelsen sto ubeskyttet overfor trusselen fra reaksjonen. Det var derfor nødvendig å danne arbeidervern for å beskytte arbeiderbevegelsens aviser, forsamlingslokaler og kooperasjoner: «De står åpne idag, fordi arbeiderne ingen evne har til å forsvare dem overfor de organisasjoner som står parat og som alltid har vilje til å foreta sig hvad som helst til skade for arbeiderbevegelsen.»

Nødvendige maktorganer

Også på sikt var arbeidervernet nødvendig. «Når arbeiderklassen skal overta makten i landet, m å vårt parti og de institusjoner som er utgått av partiet, ha de nødvendige m aktorganer å støtte sig til.» Sitat fra Protokoll for landsmøtet 1930 (Det norske Arbeiderparti).

I 1930 og våren 1931 pågikk det forhandlinger mellom LO, AIF og arbeiderskytterne om å opprette et eget selvstendig Arbeidernes Skytterforbund. I en begrunnelse som representantene for arbeiderskytterne la frem den 28. november 1930, nevnes først de vanskelighetene arbeiderne hadde med å være med i de borgerlige skytterforeningene, praktisk som politisk.

I slutten av januar 1930 understreket Martin Tranmæl i Arbeiderbladet at Arbeiderpartiet helst ville full avrustning, men arbeiderne kunne ikke alene frasi seg alle forsvarsmidler. Dersom avrustning var umulig «må arbeiderne sette sig i forsvarsstand, slik at de kan nøitralisere mulige fascistiske anslag fra det reaksjonære borgerskaps side».

Borgerpressa mot arbeidervern og ”asiatiske horder”

Adresseavisen manet fram borgerkrigens redsler. «Arbeidervernene skal brukes til angrep på det borgerlige samfund – det er borgerkrigen som skal slippes løs! Arbeiderpartiets avebningsprogram er rett og slett borgerkrigsprogram.»

Aftenposten presenterte Arbeiderpartiets landsmøtevedtak som «krigserklæringen», og kalte til forsvar mot «de asiatiske horder og deres revolusjonære venner».

Handlingsprogram vedtatt av LO-kongressen

Arbeidervernkomiteens handlingsprogram ble vedtatt mot få stemmer på LO-kongressen i 1931: «Arbeidervernkomiteen vil foreslå for partiet og Landsorganisasjonen: 1. At der på de steder hvor forholdene gjør det mulig og nødvendig organiseres ordensvern som skal ha til opgave å fungere under arbeiderorganisasjonenes møter, stevner, demonstrasjoner og andre lignende foranstaltninger. 2. Gjennem komiteer valgte av de lokale faglige og politiske organisasjoner foreta en registrering av de arbeidere som er villige til å delta i et arbeidervern. Arbeidervernet skal være en nødvergeorganisasjon som skal tre i funksjon i det øieblikk det er nødvendig for å beskytte arbeiderklassen og dens interesser ved a) å forsvare de norske arbeidere og arbeiderorganisasjoner mot ethvert ulovlig voldelig angrep som truer deres virksomhet og uavhengighet. b) å beskytte arbeiderorganisasjonenes eiendommer (Folkets Hus, avistrykkerier, kooperative forretninger o.l.). c) å forhindre fascistiske anslag og statskup.»

Kommunistenes røde arbeidervern

Arbeidervernsaken var oppe på Kommunistpartiets landsmøte i 1929, og tanken ble senere holdt varm i partiets aviser. Vinteren 1931 intensiverte kommunistene agitasjonen for arbeidervern. De syntes at Arbeiderpartiets profil i arbeidervernspørsmålet var altfor defensiv.

«Opbygningen av antifascistiske kampgarder, som er påbegynt i Trondheim må nu stilles som en viktig organisatorisk og politisk opgave i landsomfattende målestokk, og i første rekke i Oslo, Hedmark og Bergen, hvor de vebnede fascistorganisasjoner er sterkest, og hvor faren for overfall på den revolusjonære arbeiderbevegelse er størst.» Fra NKP-avisa Arbeideren 27. februar 1931 Den 10. mars 1931 ble arbeidervernet innviet i Trondheim. Ny Tid skrev at det var «en vakker og minnerik begivenhet». Møtelokalet i Folkets Hus var pyntet til fest, det ble holdt flammende appeller og forsamlingen sang Internasjonalen. Forarbeidet hadde pågått de to siste årene. Medlemmene var spesielt rekruttert fra idrettsbevegelsen. Arbeidervernet, som var delt i 10 mannstropper og 50 mannsgarder, hadde de førrevolusjonære russiske arbeidergardene og det tyske Frontkjemperforbundet som forbilde.

En ikke navngitt representant for Kommunistpartiet hold innvielsestalen. Han slo fast at dannelsen av arbeidervernet var et historisk vendepunkt: «Vi står ved innledningen til et nytt avsnitt i den norske arbeiderbevegelses historie: Praktisk erkjennelse av klassekampens bitre, men uundgåelige konsekvens: Kampen med fysiske maktmidler, kampen med våben i hånd – vi danner et arbeidervern, hvis hensikt det er, foruten å forsvare arbeiderklassen mot streikebryteri, fascisme, socialfascisme og borgerskapets klassehær, også å være kjernen til den røde hær. (. . .) Valget står mellem underkastelse og – kamp også med våbenmakt. Nuvel. Vi vil ikke underkastelse, vi vil revolusjon, socialismen, seiren. Så tar vi konsekvensene av det.» Fra NKP-avisa Ny tid, 11. mars 1931.

Menstadslaget og Statspolitiet

23. mars 1931 møtte representanter for regjeringen Mowinckel ledende stortingsrepresentanter fra de andre borgerlige partiene. Stortingsrepresentantene ba om skjerpet militær beredskap på grunn av Arbeiderpartiets og kommunistenes planer om å opprette permanente arbeidervern.

Den store arbeidskonflikten som utviklet seg våren 1931 etter at NAF gikk til lockout, var en bitter og langvarig konflikt. Konfliktens omfang og varighet tatt i betraktning kom det likevel til få sammenstøt mellom arbeidere og politi. Menstadkonflikten i Skiensfjorden var et av unntakene. Arbeiderne ved Menstad lager og losseplass streiket fra midten av april. En gjeng kontraktarbeidere sørget for at en del av utskipningen fortsatte. De andre arbeiderne så på dette som streikebryteri, og konflikten utviklet seg til en av de mest tilspissede og ekstreme arbeidskonflikter i mellomkrigstiden. Samfundsvernet ble ikke benyttet. Allerede våren 1929 hadde Justisdepartementet bestemt seg for å holde dette borgervernet utenfor. Det var også kjent at politimester Roll Hansen i Porsgrunn tilhørte den fløy innen politiet som stilte seg skeptisk til å bruke Samfundsvernet som reservepoliti. Soldater og marinegaster ble utkommandert etter at lokalpoliti og utenbys politireserve var satt på plass av arbeiderne. De militære styrkene ble mobilisert i et slikt omfang at det var overflødig å tilkalle «Samfundsvernerne», og dersom myndighetene hadde trengt et enda større oppbud er det temmelig usannsynlig at de ville ha tilkalt avdelinger fra Samfundsvernet i stedet for flere soldater. Arbeiderne organiserte arbeidervern. Strand Johansen ble sendt av Kommunistpartiet for å bistå partiavdelingene i Porsgrunn og Skien. Den største trefning sto mandag 8. juni mellom arbeidervernet og utenbys politistyrker på jordene utenfor Menstad lager og losselag. Det var den episoden som senere ble husket som Menstadslaget.

Proposisjonen om statspolitiet kom opp i Stortinget mandag 8. juni 1931, samme dag som Menstadslaget. Det opprinnelige forslaget gikk ut på et budsjett på kr. 50.000 til et korps på 72 mann. Etter forslag fra Hambro ble budsjettet økt til kr. 100.000. Det var situasjonen på Menstad som var årsaken til den ekstraordinært store forøkningen. Ved opprettelsen av statspolitikorpset ble en rekke ulike behov imøtekommet. I 1920-årene, som under Menstadkonflikten, viste det seg gang på gang at lokalpolitiet ikke klarte seg alene under de sosiale konfliktene. Statspolitiet var en forsterkning rent mannskapsmessig for lokalpolitiet, i tillegg til at korpset ble spesielt øvet opp i å fungere som urolighetspoliti. I motsetning til det kommunale politi var statspolitiet uavhengig av lokale bånd. Det kunne lettere følge en hard linje. Statspolitiet representerte knyttneven, og tiltrakk seg aggresjon, samtidig kunne det kommunale politi konsentrere seg om sitt tradisjonelle arbeid. Derved ble de lokale politistyrkene også prestisjemessig avlastet.

Dersom et politisk regime først velger den harde linjen overfor den politiske opposisjon, blir det av makthaverne ofte ansett som en fordel å bruke spesialiserte politistyrker framfor lokalpoliti, soldater og borgervern.

I juni 1931 ble det opprettet et statspolitikorps, som sto under direkte kommando av Justisdepartementet. I 1935 ble både Arbeidervernet og Samfundsvernet forbudt.

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!