Hvordan bør kommunister forholde seg til forbrytelser?

Artikkelen er skrevet av en aktivist i Tjen Folket og utviklet gjennom diskusjoner med kamerater.

Forbrytelse og straff under kapitalismen

I dagens kapitalistiske samfunn brukes politi for å beskytte eiendom – og da først og fremst eiendommen til de rikeste. Politiets fremste oppgave er å beskytte staten og det bestående. De vil opprettholde ”lov og orden”, eller med andre ord sørge for at ting fortsetter som før. Men kanskje mest slående med dagens politi og justisvesen, er hvordan de med tvang og makt settes inn mot sosiale problemer.

En svært stor andel av det som stemples som kriminalitet i dag, er direkte knytta til rus, andre sjukdommer eller fattigdom. De fleste som arresteres og straffes i dagens kapitalistiske land, er folk som er glemt eller svikta av samfunnet. Blant disse er det flest folk fra arbeiderklassen eller filleproletariatet – fra klasser som undertrykkes i kapitalismen. Og fra minoriteter som opplever marginalisering og diskriminering, mobbing og undertrykking.

Politiet settes i dag inn mot folk, som har problemer som i teorien skulle vært løst av helsevesen og sosialtjenester. Det er ofte når disse ”svikter” at folk havner i negative spiraler av rus og kriminalitet. Dette er ikke tilfeldig ”svikt” fra enkeltpersoner eller enkeltinstitusjoner, men en systemisk svikt. Det er kapitalismen som sviker folk, for man er ikke viktig for systemet som menneske – bare som produsent og forbruker.

Politi og rettsvesen har en svært tydelig klassekarakter. Klassejustis og klassepurk er ikke fraser, men begreper som beskriver faktiske forhold. Jo rikere du er, jo lettere slipper du unna. En rekke problemer som kommer direkte fordi man opplever undertrykking, blir straffa istedenfor å bli behandla.

På dette grunnlaget aksepterer ikke kommunister den borgerlige justisen. Den er verken nøytral eller i folkets tjeneste – tvert om er den undertrykkende og ødeleggende.

Rød justis

Betyr dette at det ikke kan finnes noen rød justis? Vil arbeiderklassens herredømme bety at alle forbrytere bare behandles som sjukdomstilfeller? Slik har det ikke vært hittil. I røde områder og sosialistiske land har man hatt domstoler, lover og straff for lovbrudd.

Der folkets geriljahær er aktiv i India, blir forbrytere stilt for folkedomstoler. Også disse domstolene har en klassekarakter. Den borgerlige klassejustisen settes på hodet. Alle undertrykte i landsbyen der domstolen finner sted, alle kasteløse, fattigbønder og deler av folket for øvrig, får si sin mening i rettssaker. Justisen er hard mot jordeiere eller funksjonærer som har undertrykket folk eller tjent på undertrykking. Voldtektsmenn og andre forbrytere får også utmålt straff i slike domstoler. De verste fascistene og forbryterne, politifolk, militære og paramilitære, utgjør legitime mål for folkehæren. Slik er den røde justisen under folkekrigen.

I sosialistiske stater, som Sovjet og Kina, ble det oppretta et eget rettsvesen, egne lover og domstoler. Også disse med en klassekarakter – siden de var oppretta på grunnlag av den røde makta, arbeiderklassen og de allierte klassene sin makt gjennom staten. Den røde justisen brukte tvangsarbeid og fengsler – til og med dødsstraff for grov kriminalitet.

Opprørsk hevn

Under revolusjonene i disse landa – som under frigjøringa fra nazismen i Frankrike og andre europeiske land – tok mange folk hevn over undertrykkere og voldsforbrytere. Mange folk hadde årevis, ja hundreår, med oppdemmet sinne og hat. Fattigbønder i Russland og Kina hadde levd i dyp nød og mistet familiemedlemmer i sult, mens de rike jordeierne levde i overflod og luksus. I Europa hadde nazistene drept millioner av mennesker. At folk gjør opprør og at dette ikke tar pyntelig form som et teselskap var noe Mao visste godt, og han nektet å fordømme fattigbønder som gjorde opprør og tok hevn over grusomme jordeiere.

Den norske radikale gruppa Mot Dag trykte i 1933 en tekst om forskjellen på herskernes hat og vold, og de undertryktes opprørske vold. Der skriver de:

”Hat er hat, men det hat som den undertrykte føler, har en kvalitet og berettigelse, personlig og historisk, som herrens hat og forakt mot sin opprørske slave fullstendig savner.”

Og:

” Skal vi da si med Kristian Elster at enhver vold er like avskyelig uansett hvem det er som utøver den, at den som ikke protesterer mot den kommende revolusjon på grunn av dens uavvendelige redsler heller ikke har noen rett til å protestere mot den terror som utøves i Tyskland i dag. Eller skulle det kanskje være riktigere isteden å si den enkle sannhet, at ganske som tsarismens barbari førte til revolusjonens vold som en uavvendelig konsekvens, vil også nasjonalsosialismens voldsherredømme med historisk nødvendighet utløse en enda langt blodigere revolusjon og et enda langt forferdeligere oppgjør.”

Terror – hvit, brun og rød

Med andre ord mente Mot Dag, som Mao, at undertrykkernes reaksjonære vold er noe helt annet enn de undertrykte sin revolusjonære vold, både moralsk og historisk.

Diskusjon og overtalelse

Men den røde justisen i sosialistiske Kina brukte også metoden med diskusjon og overtalelse. De drev ikke bare med straff, men la vekt på å vise forbrytere hva galt de hadde gjort og gi dem muligheter til å forbedre seg. Den nederlandske nettsida Massalijn skriver om en amerikansk fange i Kina sine erfaringer fra dette:

”I 1951 var Allyn Rickett amerikansk student i det revolusjonære Kina. Han var også spion. Sammen med sin kone Adele, ble han arrestert og tilbrakte fire år i et kinesisk fengsel. Gradvis kom han gjennom en prosess med kritikk og selvkritikk fram til at det han gjorde var å spionere, og at det skadet det kinesiske folket.”

På nettsida til Massalijn kan man høre radiointervju med Allyn Rickett fra 1995 der han snakker om sine erfaringer.

I en bok om sine reiser i Kina på 70-tallet beskrev Johan Galtung hvordan en trafikkulykke utvikla seg til et spontant kritikkmøte. En sjåfør hadde brutt trafikkreglene, men i stedet for å gjøre en anmeldelse av saken eller ty til vold så starta andre folk en diskusjon med personen for å forklare hva han hadde gjort feil.

Altså kan man allerede innafor røde områder og i sosialistiske land, behandle en rekke forbrytelser uten å straffe – men med maoistiske metoder; med diskusjon og overtalelse, med kritikk og sjølkritikk.

Revolusjon som fjerner kriminalitet

Allerede i denne første fasen av kommunismen (sosialismen) vil mye kriminalitet rett og slett forsvinne. I Kina ble mafia og narkokarteller knust totalt under den revolusjonære kampen. De kinesiske triadene gikk ofte sammen med de borgerlige mot kommunistene, og i Shanghai ble kommunister massakrert av denne mafiaen. De røde oppløste resolutt slike organisasjoner når de tok makta. I Kina ble det utbredte opiumsmisbruket så godt som fjerna i ekspressfart etter at den røde folkerepublikken ble oppretta.

Overgangen fra en kapitalistisk penge- og vareøkonomi til et system der folkets interesser er grunnlaget for økonomi og stat, minsker mulighetene for raske penger gjennom kriminalitet. Og kulturrevolusjonær kamp, massenes aktive kamp mot dårlige byråkrater, er drepen for korrupsjonen. Slik ryddes selve grunnlaget for mye av kriminaliteten vekk, og justis kan bli mindre relevant.

Forbrytelser i den klasseløse kommunismen

Et kommunistisk samfunn vil legge til rette for å løse sosiale problemer med sosiale tiltak. Fattigdom løses med at alle arbeider og at alle får dekka sine behov. Rus og psykiatri må løses med behandling og med sterke menneskelige fellesskap. Et samfunn der det er rom for alle, der samhold og solidaritet dyrkes, vil bøte på mange slike problemer. Et system av folkekommuner, der alle er medlem av en folkekommune og folkekommunen administrerer arbeid, utdanning, allmennlegetjenester, sosiale tjenester og alt annet som kan løses lokalt, legger opp til å løse konflikter med diskusjon og overtalelse og gi folk en sterk tilhørighet.

I et samfunn uten penger eller privateiendom vil det være umulig å samle svære kriminelle kapitaler. Hvordan skal man kunne drive mafiavirksomhet uten pengeøkonomi? Den italienske mafiaen oppsto med innføringa av kapitalistisk sitrusindustri på Sicilia. Kapitalismen legger til rette for slike former for kriminalitet – ja i bunn og grunn er hele økonomien basert på at noen raner til verdiene fra andres arbeid. Kapitalismen gjør nesten alt til varer og dyrker kjøp og salg. Pengene rår, og for å akkumulere må man spekulere. Og den raskeste form for spekulasjon er å investere i svart økonomi, i dop, underslag, korrupsjon og tyveri. Kommunismen derimot vil nærmest umuliggjøre all slik kriminalitet. Det er vanskelig å se for seg narkokarteller i et samfunn uten penger.

På denne bakgrunnen er det lett å se for seg svært lite tradisjonell kriminalitet i kommunismen. Og konflikter, tvister og strid lar seg allerede som regel løse av at folk diskuterer seg fram til løsninger eller får hjelp av venner og naboer. Slik konfliktløsning kan man dyrke i kommunismen. Men om folk skader andre folk alvorlig, om man begår overgrep eller forbrytelser – da vil likevel fellesskapet bli nødt til å hindre at det gjentar seg med de nødvendige midlene. Ikke for hevn eller for straff, men for å beskytte andre folk og fellesskapet som helhet.

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!