Teksten er skannet og korrekturlest av Tjen Folket Forlag fra hefte utgitt av Kultur- og Opplysningsavdelingen ved Folkerepublikken Kinas ambassade i Norge i 1967.

Formann Mao Tse-tung om folkekrigen

REVOLUSJONER OG REVOLUSJONÆRE KRIGER ER UUNNGÅELIGE I KLASSESAMFUNNET

Siden oppkomsten av privateiendom og av klasser har det vært kriger og den er den høyeste kampform for å løse motsigelser mellom klasse og klasse, nasjon og nasjon, stat og stat, politisk gruppe og politisk gruppe, når disse motsigelser har nådd et visst stadium.

«Strategiske spørsmål i Kinas revolusjonære krig» (desember 1936), Verker i utvalg, bd. I, s. 180.

I klassesamfunnet er revolusjoner og revolusjonære kriger uunngåelige. Uten dem er det umulig å få i stand et sprang i sosial utvikling, og å styrte den reaksjonære herskerklasse. Det er derfor umulig for folket å vinne den politiske makt.

«Om motsigelsen» (august 1937), Verker i utvalg, bd. I, s. 344 (N).

De kriger som er ført i historiens forløp, kan deles i to slag. Det ene slag krig er rettferdig, det annet urettferdig. Alle kriger som tjener framskrittet er rettferdige, alle kriger som hindrer framskrittet er urettferdige. Vi kommunister er imot alle kriger som hindrer framskrittet og som er urettferdige, men vi er ikke imot rettferdige kriger som tjener framskrittet. Hva angår det siste slag kriger, er vi kommunister ikke bare ikke imot dem, men vi deltar aktivt i dem.

«Om den langvarige krig» (mai 1938), Verker i utvalg, bd. II, s. 150.

Krigen, denne uhyrlighet, hvor menneskene dreper hverandre, vil bli endelig utryddet ved det menneskelige samfunns framskriden, og den vil bli utryddet i en ikke fjern framtid. Det finnes bare én måte å utrydde den på, og det er å bekjempe krig med krig, å bekjempe nasjonal antirevolusjonær krig med nasjonal revolusjonær krig, og å bekjempe antirevolusjonær klassekrig med revolusjonær klassekrig.

«Strategiske spørsmål i Kinas revolusjonære krig» (desember 1936), Verker i utvalg, I, s. 182-183.

POLITISK MAKT SPRINGER RETT UT AV GEVÆRLØPET

Revolusjonens hovedformål og høyeste form er å tilrive seg makten ved våpen, å løse problemene ved krig. Dette marxistisk-leninistiske revolusjonære prinsipp har universell gyldighet, både for Kina og for alle andre land.

«Krigens og strategiens spørsmål» (6. november 1938), Verker i utvalg, bd. II, s. 219.

Hvert medlem av det kommunistiske parti må forstå denne sannhet: «Politisk makt springer rett ut av geværløpet».

Samme sted, s. 224.

Ifølge den marxistiske statsteori er hæren den viktigste bestanddel i statsmakten. Den som vil gripe og fastholde statsmakten, må ha en sterk hær. En del mennesker gjør narr av oss fordi vi tror på «krigens allmakt». Ja, vi er talsmenn for den revolusjonære krigs allmakt. Det er ikke en dårlig ting, det er en god ting, det er i samsvar med marxismen. Det russiske kommunistpartis geværer skapte sosialisme. Vi skal skape en demokratisk republikk. Erfaringene fra klassekampene i imperialismens epoke lærer oss at det bare er ved hjelp av geværet at arbeiderklassen og de arbeidende masser kan beseire det bevæpnete borgerskap og den bevæpnete jordeierklassen. I denne betydning kan vi si at bare ved geværer kan hele verden bli omformet.

Samme sted, s. 225.

Uten den væpnete kamp ville hverken proletariatet, folket eller det kommunistiske parti ha noen posisjon i Kina, og det ville være umulig for revolusjonen å vinne seier. I de årene (de siste 18 år siden partiets stiftelse) har vårt parti utviklet seg, konsolidert seg og blitt bolsjevisert, og dette har gått sin gang midt under revolusjonære kriger. Uten væpnet kamp ville kommunistpartiet sikkert ikke være hva det er i dag. Denne erfaring, som vi har betalt med blod, må partikameratene ikke glemme.

«Innledningsartikkel til første nummer av tidsskriftet ’Kommunisten’» (4. oktober 1939), Verket i utvalg, bd. II, s. 292 (N).

IMPERIALISMEN OG ALLE REAKSJONÆRE ER PAPIRTIGRE

Alle reaksjonære er papirtigre. Å se til er de reaksjonære skrekkinnjagende, men i realiteten er de ikke så mektige. Ser vi problemet på litt lengre sikt, er det ikke de reaksjonære, men folket, som er de virkelig mektige.

«Samtale med den amerikanske korrespondenten Anna Louise Strong» (august 1946), Verker i utvalg, bd. IV, s. 100.

Likesom det ikke finnes en eneste ting i verden som ikke har en dobbeltnatur (dette er den såkalte lov om motsetningenes enhet), så har imperialismen og alle de reaksjonære en dobbeltnatur – de er virkelige tigre og papirtigre på samme gang. I den tidligere historie, før de tilegnet seg makten, og i noen tid deretter, var slaveeierklassen, den føydale jordeierklassen og kapitalistklassen energiske, revolusjonære og framskrittsvennlige. De var virkelige tigre. Men etter hvert som deres motstandere – slaveklassen, bondeklassen og proletariatet – i tidens løp vokste i styrke skritt for skritt, og begynte å bekjempe dem voldsommere og voldsommere, tok de herskende klasser litt etter litt til å forandre seg til sin motsetning, de ble reaksjonære, tilbakeliggende, de ble papirtigre. Til slutt ble de eller vil de bli styrtet av folket. De reaksjonære, tilbakeliggende, råtnende klasser beholder fremdeles denne sin dobbeltnatur, endog i sin siste kamp på liv og død mot folket. På den ene side var de virkelige tigre. De fortærte menneskene, de fortærte folk i millionvis, i timillionvis. Den sak folket kjempet for, befant seg i vanskelighet og motgang, veien var kronglet og kroket. Å tilintetgjøre imperialismen, føydalismen og den byråkratiske kapitalismen i Kina, tok det kinesiske folk mer enn 100 år og kostet dem menneskeliv som må skrives med 8 sifre, før seieren i 1949. Var ikke dette levende tigre, jern-tigre, sanne tigre? Men til slutt ble de til papirtigre, døde tigre, tigre laget av soyabønnepudding. Dette er historiske kjensgjerninger. Har ikke folk selv sett og hørt disse ting? Der har vært tusener og titusener av dem! Tusener og titusener! Etter sitt vesen, på lengre sikt, og fra et strategisk synspunkt, må derfor imperialismen og alle reaksjonære erkjennes som det de virkelig er: papirtigre. På dette bør vi bygge vår strategiske tenkning. Men dessuten er de også levende tigre, jerntigre, sanne tigre som kan fortære folk. På dette bør vi bygge vår taktiske tenkning.

«Tale på et møte i det politiske byrå i Kinas kommunistiske partis sentralkomité i Vutsjang» (1. desember 1958), anført i en ekstra merknad til «Samtale med den amerikanske korrespondenten Anna Louise Strong», Verker i utvalg, bd. IV, s. 98-99 (N).

Å skape strid, å tape, å skape ny strid, å tape igjen, inntil den endelige undergang; det er imperialismens og de reaksjonæres logikk over hele verden når de beskjeftiger seg med folkets sak, og de vil aldri handle imot denne logikk. Det er en marxistisk lov. Når vi sier «imperialismen er ond», mener vi med det at dens natur aldri vil endres, at imperialistene aldri vil legge bort sin slakterkniv, at de aldri vil bli Buddhaer, før de går under. Å kjempe, å tape, å kjempe igjen, å tape på nytt, å kjempe igjen helt til seieren; det er folkets logikk, og de vil aldri heller gå imot eller krenke denne logikk. Det er en annen i marxistisk lov. Det russiske folks revolusjon fulgte denne lov, og det samme har det kinesiske folks revolusjon gjort.

«En må kvitte seg med illusjonene og forberede seg på kamp» (14. august 1949), Verker i utvalg, bd. IV, s. 428.

Verdens folk, forén dere og beseir de amerikanske angripere og alle deres medløpere! Verdens folk, vær modige, våg å kjempe, tross vanskeligheter, rykk fram i bølge på bølge! Således vil verden tilhøre folket. Uhyrer av alle slag vil bli tilintetgjort.

«Erklæringen til støtte for folket i Kongo (L) mot den amerikanske aggresjon» (28. november 1964.), «Verdens folk, forén dere og beseir de amerikanske angripere og alle deres medløpere», annen utgave, s. 14.

DEN AVGJØRENDE FAKTOR SOM BESTEMMER SEIER ELLER NEDERLAG I KRIG ER FOLK, IKKE TING

Folket, og folket alene, er drivkraften som skaper verdenshistorie.

«Om koalisjonsregjeringen» (24. april 1945), Verker i utvalg, bd. III, s. 257 (N).

Våpen er en viktig faktor i krig, men de er ikke den avgjørende faktor; det er folk, ikke ting, som er det avgjørende. Styrkeprøven gjelder ikke bare militær og økonomisk makt, men også menneskelig kraft og moral. Militær og økonomisk makt er under folkets kontroll.

«Om den langvarige krig» (mai 1938), Verker i utvalg, bd. II s. 143-144.

Krigens rikeste og dypeste kraftkilde er folkets masser. Når Japan våger å tyrannisere oss, kommer det vesentlig av det forhold at de kinesiske folkemasser er uorganiserte. Når denne mangel blir avhjulpet, vil den japanske angriper befinne seg ansikt til ansikt med våre hundrer av millioner av mennesker som reiser seg, og likesom en olm okse styrter han seg inn i en krets av bål, massenes brøl vil slå ham med skrekk, og den ville oksen har ingen utvei: den blir brent til døde.

Samme sted, s. 186.

Se på Kina. Vi har bare hirse pluss geværer å forlite oss på, men historien vil til sjuende og sist bevise at vår hirse pluss geværer er sterkere enn Tsjiang Kai-sjeks fly pluss tanks. Enda om det kinesiske folk fremdeles står overfor mange vansker og i lang tid vil være utsatt for prøvelser ved det felles angrepet fra USA-imperialismen og de kinesiske reaksjonære, vil den dagen komme da disse reaksjonære er slått og vi har vunnet seier. Grunnen er ganske enkelt denne: de reaksjonære representerer reaksjon, vi representerer framskrittet.

«Samtale med den amerikanske korrespondenten Anna Louise Strong» (august 1946), Verker i utvalg, bd. IV, s. 101.

DEN REVOLUSJONÆRE KRIG ER MASSENES KRIG

Den revolusjonære krig er massenes krig. Den kan føres bare ved å mobilisere massene og ved å stole på dem.

«Mer omsorg for folkets levevilkår, mer oppmerksomhet på metodene i arbeidet» (27. januar 1934), Verker i utvalg, bd. I, s. 147 (N).

Hva forstås ved en uinntagelig festning? Det er massene, de millioner av mennesker som av hele sitt hjerte og av hele sin vilje slutter opp om revolusjonen. Det er en virkelig uinntagelig festning, som ingen makt kan knuse, som er helt uovervinnelig. Kontrarevolusjonen kan ikke knuse oss. Tvert om skal vi knuse kontrarevolusjonen. Ved å stole på millioner etter millioner av mennesker som fylker seg rundt vår revolusjonære regjering og ved å utvide vår revolusjonære krig, utsletter vi all kontrarevolusjon, og underlegger oss hele Kina.

Samme sted, s. 150 (N).

Når vi betrakter den revolusjonære krig som helhet, kompletterer operasjonene av folkets geriljatropper og operasjonene av den røde hærs hovedstyrker hverandre som en manns venstre og høyre arm. Hvis vi bare hadde den røde hærs hovedstyrker uten folkets geriljatropper, ville vi være som en kriger med bare en arm.

«Strategiske spørsmål i Kinas revolusjonære krig» (desember 1936), Verker i utvalg, bd. I, s. 238.

Denne arméen er sterk også fordi den støttes av brede væpnete masseorganisasjoner som Folkeavdelingene for selvvern og folkemilitsen, gjennom deres kamphandlinger. Innenfor Kinas frigjorte områder organiserer hele ungdommen, alle voksne menn og kvinner seg på frivillig demokratisk grunnlag og uten å forlate sitt yrkesarbeid, i de antijapanske Folkeavdelingene for selvvern. De mest herdede kjempere i selvvernavdelingene går over i folkemilitsen dersom de da ikke går inn i arméen eller i partisanavdelingene. Uten støtte kamphandlinger fra disse væpnete folkemassene ville det være umulig å vinne seier over fienden.

«Om koalisjonsregjeringen» (24. april 1945), Verker i utvalg, bd. III, s. 265 (N).

Denne arméen er sterk også fordi den består av to ledd – hovedstyrkens formasjoner og regionale styrker. De første kan settes inn til enhver tid for å gjennomføre operative oppgaver i hvilken som helst region. De andre har oppgaver begrenset til trygging av en viss region og til å rette slag mot fienden i vedkommende lokalitet sammen med folkemilitsen, og selvvernavdelingene. En slik ledd-deling har fullstøtte hos befolkningen. Denne oppdelingen er riktig, og hadde vi ikke hatt den, hadde vi f. eks. ofret all oppmerksomhet på hovedstyrkene og ignorert de regionale formasjonene, da ville det vært umulig å vinne seier over fienden under de vilkår som De frigjorte områdene i Kina må føre kampen. De regionale styrkene utgjør tallrike væpnete brigader – grupper av folk som har god opplæring og som er bedre skolert enn andre for militært og politisk arbeid og for arbeid blant befolkningen.

Disse brigadene trenger dypt inni fiendens bakland, påfører fienden slag, vekker folkemassene til kamp mot Japan og yter derved sin støtte til de militære operasjonene på de frigjorte områdenes hovedfronter. Og disse brigadene kan peke på betydelige resultater allerede.

Samme sted, s. 265-266 (N).

Når imperialistene tyranniserer oss på denne måte, må vi ta det alvorlig, og ta våre forholdsregler mot dem. Vi må ha ikke bare en sterk stående hær, vi må også organisere en folkemilits i stor stil. Dette vil gjøre det vanskelig for imperialistene å bevege seg en tomme i vårt land, dersom en invasjon finner sted.

«Intervju med en korrespondent for Hsinhua Telegrambyråa (29. september 1958).

OM Å OPPRETTE BASERLANDSBYGDA OG Å NYTTE LANDSBYENE TIL Å OMRINGE BYENE

Den væpnete kamp Kinas kommunistiske parti har ført, er en bondekrig under proletariatets ledelse.

«Innledningsartikkel til første nummer av tidsskriftet ’Kommunisten’» (4. oktober 1939), Verker i utvalg bd. II, s. 291.

Krigen mot de japanske innfallsmenn er etter sitt vesen en bondekrig.

«Om det nye demokrati» (januar 1940), Verker i utvalg, bd. II, s. 366.

Imperialismen som representerer en veldig styrke og dens reaksjonære forbundsfeller i Kina har nemlig satt seg fast for lang tid i de sentrale byene i landet. Altså – så sant revolusjonens styrker ikke vil gå med på kompromiss med imperialismen og dens håndlangere, men tar sikte på energisk å føre kampen videre; så sant de ønsker å formere, samle og stålsette sine krefter, – og så sant de vil unngå det avgjørende slag mot en sterkere fiende så lenge disse kreftene ikke er sterke nok, da må de forandre den tilbakeliggende landsbygda til et framskredent og solid baseområde, til en stor militær, politisk, økonomisk og kulturell bastion for revolusjonen. Med støtte i dette må de føre kampen mot dødsfienden, som utnytter byene til å rette angrep mot landsbygda, og gjennom en langvarig kamp vinne seier for revolusjonen i hele Kina steg for steg.

«Den kinesiske revolusjon og Kinas kommunistiske parti» (desember 1939), Verker i utvalg, bd. II, s. 316–317.

Hva betyr støttepunktene i partisankrigen? Slike baser er det strategiske bolverk som partisanavdelingene støtter seg på for å fylle sine strategiske oppgaver og for å kunne verne og forflere sine egne styrker og tilintetgjøre og fordrive fienden. Uten et slikt strategisk bolverk vil vi være uten støtte for utføring av alle strategiske oppgaver og for virkeliggjøringen av krigens mål.

«Strategiske spørsmål i partisankrigen mot Japan» (mai 1938), Verker i utvalg, bd. II, s. 93.

. . . den lange revolusjonære kampen som er i gang på revolusjonens baser på landsbygda stort sett er en bøndenes partisankrig ledet av Kinas kommunistiske parti. Derfor er det en feil hvis en vil sette seg ut over det synspunkt at landdistriktene må utnyttes som baser for revolusjon og at det må drives et strevsomt arbeid iblant bøndene, at partisankrigen ikke må forsømmes.

«Den kinesiske revolusjon og Kinas kommunistiske parti» (desember 1939), Verk-er i utvalg, bd. II, s. 317.

Enda om arbeidet i basene på landsbygda stilles i forgrunnen, så betyr det slett ikke at en skal forsømme arbeidet i byene og i de veldige landområdene som fremdeles er på fiendens hender. Tvert om vil støttepunktene på landsbygda bli isolert og revolusjonen vil lide et nederlag hvis en ikke arbeider i byene og i de landområdene som fremdeles befinner seg på fiendens hender. Dessuten tar revolusjonen sikte på til sjuende og sist å erobre byene som fiendens hovedbaser; og uten tilstrekkelig arbeid i byene kan en ikke nå dette mål.

Samme sted, s. 317.

Fra 1927 fram til nå har tyngdepunktet i vårt arbeid ligget i landsbyene, – vi har samlet styrke i landsbyene, nyttet landsbyene til å omringe byene for deretter å kunne innta byene.

«Beretning til annen plenumssesjon i den 7. sentralkomité for Kinas kommunistiske parti» (5. mars 1949), Verker i utvalg, bd. IV, s. 363.

FOLKETS FRIGJØRINGSHÆR ER EN VÆPNET ORGANISASJON SOM SKAL GJENNOMFØRE REVOLUSJONENS POLITISKE OPPGAVER

Uten en folkehær har folket intet.

«Om koalisjonsregjeringen» (24. april 1945), Verker i utvalg, bd. III, s. 296-297.

Vårt prinsipp er at partiet har makt over geværet, og geværet må aldri få lov til a ta makten over partiet.

«Krigens og strategiens spørsmål» (6. november 1938), Verker i utvalg, bd. II, s. 224.

Denne hær er mektig fordi alle deltakerne har en bevisst disiplin. Det den er blitt organisert for og kjemper for, er ikke privatinteresser til få enkeltindivider eller interessene til en snever gruppe, men de brede massers og hele nasjonens interesser. Det eneste formål denne armé har, er å stå sammen med det kinesiske folk med fast forsett, og å tjene det helhjertet.

«Om koalisjonsregjeringen» (24. april 1945), Verker i utvalg, bd. III, s. 264 (N).

Den kinesiske røde hær er en væpnet organisasjon som skal utføre revolusjonens politiske oppgaver. I særdeleshet på det nåværende tidspunkt kan den røde hær ikke begrense seg til kamphandlinger; i tillegg til å kjempe for å ødelegge fiendens militære styrke må den også påta seg slike viktige oppgaver som å drive propaganda blant massene, organisere massene og bevæpne dem, hjelpe dem med å opprette en revolusjonær politisk makt og organisere partiorganisasjonen. Den røde hær kjemper ikke bare for å kjempe, men for å indoktrinere massene, organisere dem, bevæpne dem og hjelpe dem til å opprette revolusjonær politisk makt. Uten disse mål mister kampen sin betydning og den røde hær mister sin eksistensberettigelse.

«Om korrigeringen av feilaktige oppfatninger i partiet» (desember 1929), Verker i utvalg, bd. I, s. 106 (N).

Den åttende marsjrute-armé har enda et ytterst viktig og betegnende særpreg – det politiske arbeid som den driver. Det politiske arbeid innen den 8. marsjrute-armé er bygget på tre grunnleggende prinsipper. For det første, prinsippet om enhet mellom offiserer og menige, hvilket betyr å utrydde føydale vaner i hæren, forby pryling og utskjelling, å bygge opp en bevisst disiplin, og å dele medgang og motgang; og som et resultat av dette er hele hæren fast sammensveiset. For det andre, prinsippet om enhet mellom hæren og folket, noe som betyr å opprettholde en disiplin som forbyr selv den minste krenkelse av folkets interesser, og drive propaganda blant massene, å organisere og bevæpne dem, lette dets økonomiske byrder og å undertrykke de forrædere og samarbeidsmenn som skader hæren og folket – et resultat av dette er at hæren er nær knyttet til folket og ønskes velkommen alle steder. For det tredje er det prinsippet om å bringe de fiendtlige tropper til å gå i oppløsning og å gi krigsfanger mild behandling. Vår seier avhenger ikke bare av våre militære operasjoner, men også av oppløsningen av de fiendtlige tropper.

«Intervju med den engelske korrespondenten James Bertram» (25. oktober 1937), Verker i utvalg, bd. II, s. 53 (N).

Folkets frigjøringshær er alltid en kampstyrke. Selv etter en landsomfattende seier vil vår hær forbli en kampstyrke gjennom den historiske periode da klassene ikke er blitt avskaffet i vårt land og det imperialistiske system fremdeles finnes i verden. På dette punkt må det ikke finnes noen misforståelse eller vakling.

«Beretning til annen plenumssesjon i den 7. sentralkomité for Kinas kommunistiske parti». (5. mars, 1949), Verker i utvalg, bd. IV, s. 362.

Folkets frigjøringshær må være en stor skole. I denne store skolen må våre soldater skoleres politisk, militært og kulturelt. De kan også ta del i produksjonen innen landbruket og dets sidegrener, drive enkelte mellomstore eller små fabrikker og framstille en rekke produkter for å dekke sine egne behov eller for utveksling med staten til tilsvarende verdier. De kan også utføre massearbeid og ta del i den sosialistiske skoleringsbevegelsen i fabrikker og landsbyer. Etter at den sosialistiske skoleringsbevegelsen er fullført, kan de alltid finne massearbeid de kan utføre, slik at hæren for alltid vil være ett med massene. De må også ta del i kulturrevolusjonens kamper, når som helst disse kamper oppstår med kritikk mot borgerskapet. På denne måten kan hæren samtidig studere, ta del i landbruket, drive fabrikker og utføre massearbeid. Selvsagt må disse oppgavene samordnes på en riktig måte, og det må skjelnes mellom primære og sekundære oppgaver. Enhver enhet innen hæren må ta del i en eller to av de tre virksomhetsområdene – landbruket, industrien og massearbeidet – men ikke i alle tre på en gang. Slik vil vår hær på flere millioner mann i sannhet bli i stand til å spille en meget stor rolle.

«Brev til kamerat Lin Piao» sitert fra Folkets Dagblads leder den 1. august 1966: «Hele lander, må bli en stor skole i Mao Tse-tungs tenkning», Forlaget for fremmede språk, s. 5-6.

FOLKEKRIGENS STRATEGI OG TAKTIKK

Dere kjemper på deres måte og vi kjemper på vår måte. Vi kjemper når vi kan seire og trekker oss tilbake når vi ikke kan seire.

Sitert fra kamerat Lin Piaos artikkel «Leve seieren i Folkekrigen» (september 1965). Forlaget for utenlandske språk, s. 36.

Merknad: Kamerat Mao Tse-tung har foretatt en mesterlig sammenfatning av folkekrigens strategi og taktikk: dere kjemper på deres måte, og vi kjemper på vår måte. Vi kjemper når vi kan seire og trekker oss tilbake når vi ikke kan seire. Med andre ord: Dere kan forlite dere på moderne våpen og vi forliter oss på det sterke bevisste revolusjonære folk. Dere bringer deres overlegenhet til full utfoldelse, og vi bringer vår overlegenhet til full utfoldelse. Dere har deres kampmetoder, og vi har våre. Når dere ønsker å kjempe, lar vi dere ikke slippe til, og dere kan ikke engang finne oss. Men når vi ønsker å kjempe mot dere, sikrer vi oss at dere ikke kan slippe unna, og vi treffer dere rett på haka og tilintetgjør dere. Når vi er i stand til å tilintetgjøre dere, gjør vi det så det forslår; når vi ikke greier det, sørger vi for at dere ikke greier å tilintetgjøre oss. Hvis en ikke vil kjempe når en kan vinne, da er det opportunisme. Hvis en på død og liv vil kjempe når en ikke kan vinne, da er det eventyrpolitikk. Krumtappen i hele vår strategi og taktikk er å kjempe. Nettopp fordi det er nødvendig å kjempe, innrømmer vi at det kan være nødvendig å trekke seg tilbake. Det eneste formålet for tilbaketrekningen er å kjempe og gjennomføre endelige og fullstendige tilintetgjøringen av fienden. Denne strategien og taktikken kan en bare bruke når en forliter seg på folkets brede masser, og anvendt slik bringer den folkekrigens overlegenhet til full utfoldelse. Hvor overlegen fienden enn måtte være med hensyn til teknisk utrustning, og hvilke knep han enn måtte ty til, vil han befinne seg i en passiv posisjon og måtte motta slag, og initiativet vil alltid ligge i våre hender.

Lin Piao: «Leve seieren i folkekrigen» (september 1965), Forlaget for utenlandske språk, s. 36–37.

Vår strategi går ut på å kjempe én mot ti, og vår taktikk går ut på å kjempe ti mot én. Dette er en av grunnlovene som sikrer oss seier over fienden.

«Strategiske spørsmål i Kinas revolusjonære krig» (desember 1936), Verker i utvalg, bd. I, s. 237.

Vår taktikk er partisankampens taktikk. Den går i det vesentlige ut på følgende: «Å desentralisere troppestyrkene i den hensikt å oppnå at folket reiser seg, – og å konsentrere troppestyrkene i den hensikt å gjøre det av med fienden». «Når fienden angriper, viker vi unna, når fienden gjør holdt, lar vi ham ikke få ro, når fienden er utmattet, slår vi til, når fienden trekker seg tilbake, forfølger vi ham». «I tilfelle det dreier seg om å utvide stabile områder som ligger isolert, . . . må en anvende taktikken med framrykking i bølge på bølge; når vi forfølges av en sterk motstander, gjelder det å bevege seg i ring slik at en ikke fjerner seg langt fra basen.» «Å få i stand en reisning blant de bredeste massene på kortest mulig tid og ved å bruke de aller beste framgangsmåter». Denne taktikken likner arbeidet med en fiskenot som vi kan kaste ut når det passer best og dra inn når det passer best, – kaste ut for å erobre massene og trekke inn – for kamp mot fienden.

«En liten gnist kan tenne en stor præriebrann» (5. januar 1930), Verker i utvalg, bd. I, s. 124.

Prinsippene for våre operasjoner er:

1. Å angripe spredte, isolerte fiendtlige styrker først; å, angripe konsentrerte, sterke fiendtlige styrker senere.

2. Å innta små og mellomstore byer og omfattende landområder først; å innta store byer senere.

3. Å gjøre utslettelsen av fiendens effektive styrke til vårt hovedmål; ikke å gjøre det å holde eller innta en by eller et sted til vårt hovedformål. Det å holde eller innta en by eller et sted er resultatet av å ha utslettet fiendens effektive styrke og ofte kan en by eller et sted holdes eller inntas for godt bare etter at den eller det har skiftet hender en rekke ganger.

4. I hvert slag å konsentrere en absolutt overlegen styrke (2, 3, 4 og undertiden endog 5 eller 6 ganger fiendens styrke), og omringe fiendens styrker fullstendig; å strebe etter å utslette dem fullstendig og ikke la noen smette unna. Under spesielle omstendigheter å bruke den metode som går "ut på å tildele fienden tilintetgjørende slag, dvs. å konsentrere hele vår styrke for å gjøre et frontangrep og et angrep på en eller begge av hans flanker, i den hensikt å utslette en del og slå den andre delen på flukt, slik at vår hær hurtig kan flytte sine tropper for å tilintetgjøre andre fiendtlige styrker. Å strebe etter å unngå oppslitningssilag hvor vi taper mer enn vi vinner eller bare oppnår uavgjort. På denne måte vil vi, selv om i vi som helhet er underlegne (når det gjelder antall), være fullstendig overlegne i hver del og i hvert spesifikt felttog, og dette sikrer seieren i felttoget. Ettersom tiden går, skal vi bli overlegne som helhet og til sist utslette hele i fiendens styrke.

5. Ikke å utkjempe noe slag uforberedt, ikke å utkjempe noe slag vi ikke er sikker på å vinne; å gjøre alt for å være vel forberedt for hvert slag, å gjøre alt for å sikre seieren under de gitte omstendigheter som hersker mellom fienden og oss selv.

6. Å la vår kampstil utfolde seg fullstendig – mot i slag, ingen frykt for ofre, ingen frykt for utmattelse og sammenhengende kamphandlinger (dvs. å utkjempe flere etter hverandre følgende slag på kort tid uten hvile).

7. Å strebe etter å utslette fienden når han er i bevegelse. Samtidig å holde seg for øye den taktikk som består i posisjonsangrep og å innta punkter og byer som fienden holder fast.

8. Når det gjelder å angripe byer å innta resolutt alle punkter og byer som er besatt av fienden, men som er svakt forsvart. I det beleilige øyeblikk å innta alle fiendens besatte punkter og byer som blir forsvart med mellomstore styrker, forutsatt at omstendighetene tillater det. Når det gjelder alle sterkt befestede fiendtlige stillinger og byer å vente til vilkårene ligger til rette, og da innta dem.

9. Å skaffe nye forsyninger til våre styrker av alle de våpen som er erobret og blant de fleste av de menn som er tatt til fange. Vår hærs mannskapsstyrker og materiell kommer hovedsakelig fra fronten.

10. Å bruke tiden mellom felttogene vel til å hvile, øve og konsolidere våre tropper. Disse perioder bør ikke være lange, og fienden bør så vidt mulig ikke få pusterom.

De ovennevnte metoder er de som er blitt brukt av folkets frigjøringshær for å slå Tsjang Kai-sjek. De er resultatet av den herdning av folkets frigjøringshær som er resultatet av kamper mot innenrikske og utenrikske fiender, og er fullstendig tilpasset vår nåværende situasjon … Vår strategi og taktikk har sitt grunnlag i en folkets krig; ingen hær som står i strid med folket, kan bruke vår strategi og taktikk.

«Den nåværende situasjon og våre oppgaver» (25. desember 1947), Militærverker i utvalg annen utgave, s. 349–350 (N).

VÅR VIKTIGSTE METODE ER Å LÆRE KRIGFØRING GJENNOM KRIGFØRING

Lovene for krigen er et spørsmål som enhver som leder en krig må studere og løse.

Lovene for den revolusjonære krig er et spørsmål som enhver som leder en revolusjonær krig må studere og løse.

Lovene for den revolusjonære krigen i Kina er et spørsmål som enhver som leder den må studere og løse.

Vi er for tiden opptatt med å føre krig. Vår krig er en revolusjonær krig, og den føres i Kina, det vil si i et halvkolonialt og halvføydalt land. Derfor må vi ikke bare studere krigens lover rett og slett, men også de spesifikke lovene som gjelder for en revolusjonær krig og de mye mer spesifikke lovene for den revolusjonære krigen i Kina.

Det gjelder for en hvilken som helst foreteelse som en befatter seg med, at dersom en ikke vinner innsikt i dens forhold, dens karakter, dens sammenheng med andre foreteelser, så vil også selve sakens lovmessighet forbli uforstått – det er klart for enhver. Vi vil da ikke bli i stand til å vite hvordan vi skal gripe saken an og vil ikke evne å sette saken ut i livet.

«Strategiske spørsmål i Kinas revolusjonære krig» (desember 1936), Verker i utvalg, bd. I, s. 179.

Forutsetningen for at en kommanderende kan handle riktig, er hans riktige beslutning; hans riktige beslutninger kommer av hans riktige vurderinger, og hans riktige vurderinger kommer av at han har utført et grundig og nødvendig oppklaringsarbeid og har gjennomtenkt og sammen arbeidet til et hele de data av forskjellig art som han har samlet inn gjennom rekognoseringer. Han anvender alle mulige og nødvendige metoder i sin rekognosering og sorterer dessuten ut det verdiløse i de opplysninger som er samlet inn om fiendens stilling, plukker ut vesentlige, eliminerer det som er galt og beholder det som er riktig, han går fram fra det nærliggende til det mer fjerntliggende og fra det ytre til det indre. Dernest tar han vilkårene på sin egen side med i beregningen, studerer begge sider og deres gjensidige forhold og danner seg derved sin egen mening, tar sin beslutning og utarbeider sine planer. Dette er den fullstendige prosess som går ut på å lære å kjenne en situasjon, den prosess som en militær gjennomgår før han legger en strategisk plan, en plan for et felttog eller en slagplan.

Samme sted, s. 188.

Seier eller tap i krig bestemmes utvilsomt hovedsakelig av de militære, politiske, økonomiske og naturlige vilkår som hersker på hver av de to krigførende sider. Men ikke av disse alene. Den bestemmes også av den subjektive evne til å lede krigen på begge sider. I sine anstrengelser for å vinne krigen kan de militære ikke overskride den grense som de materielle vilkår setter, men innenfor de grenser som de materielle vilkår setter kan og må de militære sette alt inn for å vinne seier. Den skueplass hvor de militære foretar sine handlinger, beror på de objektive, materielle vilkår. Men på denne skueplassen kan de militære oppføre mangt et livlig og fargerikt heltedrama.

Samme sted, s. 190–191 (N).

Å lese er å lære, men å anvende det leste er også læring og dessuten den viktigste slags læring. Vår viktigste metode er å lære krigføring gjennom krigføring. En person som ikke har noen anledning til å gå på skole, kan også lære seg å føre krig – han kan lære ved å kjempe i krig. En revolusjonær krig er et masseforetagende. Ofte dreier det seg ikke om å lære først og deretter utføre det, men om å gjøre det først og lære det etterpå, for å gjøre noe er i seg selv å lære noe.

Samme sted, s. 189–190

Sidetallet for kildeangivelsen viser til siste engelske utgave av boka eller brosjyren det siteres fra, utgitt av Forlaget for utenlandske språk, Peking.

Hvor ett eller flere ord er utelatt i begynnelsen av sitatet er dette avmerket ved en (N) etter kildeangivelsen. Dette er også gjort på en rekke steder hvor den norske gjengivelsen er omarbeidet på grunn av at ett eller flere ord er utelatt, eller fordi oversettelsen er blitt forbedret.

Red.

22

FELLES REDAKSJONELL MERKNAD AV «DEN RØDE FANE» «FOLKETS DAGBLAD» «FRIGJØRINGSHÆRENS DAGBLAD»

Felles redaksjonell merknad angående utgivelsen av «Sitater fra Formann Mao Tse-tung om folkekrigen» fra tidsskriftet «Den røde fane», «Folkets Dagblad» og «Frigjøringshærens Dagblad».

Til minne om 40-årsdagen for dannelsen av Det kinesiske folks frigjøringshær offentliggjør vi «Sitater fra Formann Mao Tse-tung om folkekrigen».

Formann Maos teori om folkekrigen utgjør en viktig del av marxismen-leninismen i den nåværende epoken – Mao Tse-tungs tenkning.

I denne epoken er Mao Tse-tungs tenkning ledetråden for alle undertrykte folk og undertrykte nasjoner i deres frigjøringskamp. Det viktigste av alter å væpne seg med kamerat Mao Tse-tungs teori om folkekrigen og ved hjelp av geværet å knuse det gamle statsapparatet, styrte imperialismen og dens løpegutter og omdanne hele verden.

Etter at proletariatet har overtatt makten og gjennom hele sosialismens historiske periode pågår det kamp mellom proletariatets, som bestreber seg på å forankre sitt diktatur, og borgerskapet, som prøver å styrte det. I sitt forsøk på å styrte proletariatets diktatur prøver borgerskapet hele tiden desperat på, gjennom sine agenter innen det kommunistiske parti, å skaffe seg taket over geværet. I Sovjetunionen har Khrusjtsjovs revisjonistklikk tilrevet seg den militære makt og gjennomført et kontrarevolusjonært statskupp. Dette er en alvorlig lærdom for oss. I Kina har den toppfiguren i partiet som slår inn på den kapitalistiske vei, i 17 år samarbeidet med storkonspiratørene, karrierejegerne og krigsherrene Peng Teh-huai og Lo Jui-tsjing, for å kunne gjenopprette kapitalismen.

De har drevet en rasende og fordekt virksomhet for å tilrive seg ledelsen over hæren, i et forgjeves forsøk på å gjøre vår folkehær til sitt redskap for en kontrarevolusjonær gjenoppretting. Imperialistene med De forente stater i spissen forsøker forgjeves å invadere og undergrave de sosialistiske land. Derfor må også det revolusjonære folk i de sosialistiske land samvittighetsfullt studere Formann Maos teori om folkekrigen og på dyktig vis skaffe seg et grep over dette våpen, det skarpeste av alle ideologiske våpen, slik at de kan tilintetgjøre planene om en kapitalistisk gjenoppretting og forankre proletariatets diktatur. De må til enhver tid være på vakt mot væpnet aggresjon fra imperialismen og dens medskyldige, de må sikre seg at geværet hviler fast og sikkert i hendene på proletariatet og hindre revisjonistene i å tilrive seg den militære makt eller forandre den proletariske hærens karakter. Dette er den livsviktige faktoren for å hindre en gjenoppretting av kapitalismen.

Væpnet med Mao Tse-tungs tenkning har Det kinesiske folks frigjøringshær oppfylt sin store rolle som støttepilar for proletariatets diktatur i den store proletariske kulturrevolusjonen, som er uten sidestykke, og den har ilagt seg nye fortjenesten. Samtidig er den blitt oppdratt, herdet og prøvet på nytt i denne store revolusjonens stormer. Det kinesiske folks frigjøringshær har tatt del i den store proletariske kulturrevolusjon på de lokale stedene. Dette er den nyeste utviklingen av vår store øverstkommanderende, Formann Maos teori om å bygge opp en proletarisk revolusjonær hær.

I dag er det av livsviktig betydning for hele partiet, hele hæren og det kinesiske folk å studere Formann Maos teori om folkekrigen på nytt.

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!