Marxister mener vi kan se på menneskesamfunnet som delt i to; basis og overbygning. Basis er grunnmuren i samfunnet, overbygningen er byggverket som er reist over denne grunnmuren.


Marxister mener vi kan se på menneskesamfunnet som delt i to; basis og overbygning. Basis er grunnmuren i samfunnet, overbygningen er byggverket som er reist over denne grunnmuren.

Vi deler også basis i to deler; produktivkrefter og produksjonsforhold. a. Produktivkrefter er forbundet av arbeidsmidlene og det menneskelige arbeidet. De viktigste arbeidsmidlene er arbeidsredskaper; verktøy, maskiner og liknende. b. Produksjonsforhold er den sosiale organiseringa av produksjonen; for eksempel eiendomsforhold og kommandoforhold. Dette er forhold menneskene må inngå i, for å produsere.

Overbygningen er politikk, lovverk, religion, kultur, ideologi – og alt som likner. Marxister mener den først og fremst vokser fram fra basis. Kapitalistisk basis avler kapitalistisk overbygning.

Den første innsikten dette synet gir oss, er at produksjonen (eller ‘økonomien’) er det fundamentale i samfunnet. Produksjon kommer først, deretter politikk. Eller: først praksis, så teori. Det ville vært umulig i et slavesamfunn med en overbygning som sa at alle mennesker er likeverdige, siden noen mennesker ble behandlet som rene produksjonsmidler. Slavene var ting som slaveeierne kunne gjøre hva som helst med.

En annen innsikt marxismen byr på, er at det mest revolusjonære elementet er produktivkreftene. Ofte henger både produksjonsforhold og overbygning etter, selv når produktivkreftenes utvikling gjør raske sprang framover. Slik blir lovene ofte foreldet. Radioapparatet kommer før regulering av radiosignaler. Programmer for piratkopiering kommer før lovgiverne kan tilpasse seg. Og så videre. Dette skaper konflikter. Etterhvert blir spenningen mellom produktivkrefter og produksjonsforhold eksplosiv og skaper det materielle grunnlaget for revolusjon.

Den første feilen mange marxister gjør, er å ikke se dialektisk på forholdet mellom basis og overbygning. At basis er det mest grunnleggende betyr ikke at påvirkning bare går én vei. Overbygning kan gripe inn i basis og endre den – eller legge til rette for at den kan endre seg i en spesiell retning. Ikke ulikt forholdet mellom teori og praksis, der praksis er det mest grunnleggende men teorien kan føre til at folk endrer praksis. Derfor må man ikke se ensidig (mekanisk) på forholdet mellom basis og overbygning.

En annen feil mange marxister gjør, er å legge ensidig vekt på produksjonsmidlene, på verktøy og teknologi, når de snakker om basis. De «glemmer» at produksjonsforholdene er en del av basis, og de «glemmer» hva disse er. Hva er egentlig produksjonsforholdene? Det er organiseringa av produksjonen, det er forhold mellom menneskene, gruppene, sjiktene og klassene som inngår i denne. Det er metodene de bruker og alle forbindelsene mellom dem.

Ikke bare marxister gjør denne feilen. Revisjonistene i Kina under ledelse av først og fremst Deng Xiaoping sto for «produktivkraftteorien» som først vokste fram i Sovjetunionen. Dette avviket består i et ensidig fokus på produktivkreftene i oppbygginga av sosialismen. Det består i en mekanisk forestilling om at når produktivkreftene går framover så går alt annet framover også. Deng Xiaoping sa «det spiller ingen rolle hvilken farge katten har, så lenge den fanger mus». Med andre ord; om fabrikken kontrolleres av arbeiderne eller direktørene spiller ingen rolle, så lenge fabrikken leverer varer. Om arbeideren produserer for å tjene fellesskapet eller for å tjene seg selv, er underordna – det eneste viktige er at arbeideren produserer mest mulig.

En slik ensidig vekt på produktivkreftene står i motsetning til å kjempe for sosialisme og kommunisme. Det finnes ikke verktøy eller mennesker som i seg selv er sosialistiske eller kommunistiske. Verken en hammer, et gevær eller en fabrikk er i seg selv sosialistiske. En hammer kan inngå de forskjelligste produksjonsforhold – den kan brukes både i et slavesamfunn, et føydalsamfunn, et kapitalistisk system eller i kommunismen. Det spiller kanskje liten rolle hvilken farge katten har, men det spiller en avgjørende rolle hvem som eier katten, hvem den kryper opp i fanget til, hvem som trener den opp, hvilke metoder den bruker og hvilke mus den fanger. Er det direktørens eller arbeiderens hus som blir ryddet for mus?

Videre legger samme revisjonister ensidig vekt på eiendomsforholdene; hvem som formelt eier en fabrikk, om det er folket (staten) eller private kapitalister. Men formalia i denne sammenhengen, er i sosialistiske land bare en liten del av overbygningen som vi finner i lovverk og regelverk. Der står det at fabrikken eies av staten og at staten er proletariatets stat. Realiteten kan være sånn – men realiteten kan også være at fabrikken egentlig kontrolleres av byråkratene og at staten egentlig ikke er en organisering av arbeiderklassen som herskerklasse, men en organisering av byråkratene som nytt borgerskap.

Svaret på hva som er realiteten finner vi to steder. Det ene stedet er i produksjonsforholdene. Hvordan er produksjonen organisert? Hvem er overordna og hvem er underordna? Har proletariatet kommandoen, eller har det skilt seg ut andre grupper som har den virkelige makta? Det andre stedet er i politikken. Politikken er en del av overbygninga, men i et land der den viktigste produksjonen er statlig, griper politikken direkte inn i produksjonsforholdene.

Mao spissformulerte den kulturrevolusjonære parolen «grip revolusjonen, frem revolusjonen». Det primære for kommunistene og arbeiderklassen er revolusjonen. Han tok initiativ til kulturrevolusjonen mot de som bare ville fange flest mulig mus. Disse fryktet at kulturrevolusjonen ville skade produksjonen – eller de fryktet enda mer at de skulle miste sine privilegier og posisjoner.

Da Lenin skulle definere sosialismen i Sovjetunionen spissformulerte han det til «elektrifisering pluss sovjetmakt». Altså var sosialisme å spre elektrisitet utover landet og etablere proletariatets makt. Med andre ord er det ikke nok med framskritt i produktivkreftene. Ingen sosialisme uten proletariatets politiske makt. Dette var Maos poeng også. Uten å etablere og utvide proletariatets diktatur på alle områder, kommer man ikke nærmere kommunismen og kapitalismen vil bli gjeninnført.

Går vi tilbake igjen til produksjonsforholdene så er det naturlig å spørre hvordan kapitalismen viser seg i disse forholdene mellom mennesker som produserer. Det er lettere å se, hvis vi ser forskjellen på kapitalisme og andre samfunn.

I slaveriet er arbeiderne slaver, de er praktisk talt bare produksjonsmidler. De er ting som inngår i produksjonen – som verktøy eller dyr. De kan piskes, de kan drepes på stedet og de kan aldri forlate slaveeieren med mindre slaveeieren selger dem til en annen slaveeier eller frigir dem. I føydalsystemet er de ‘oppgradert’. De er ikke lenger eiendommen til en slaveeier, men de er bundet til føydalherrens jord. De kan ikke kjøpes og selges, men i mange føydale systemer kunne de piskes eller henges så lenge føydalherren hadde et påskudd (som slaveeieren ikke trengte). I kapitalismen bestemmer kapitalisten (eller stedfortreder i direktør eller formann) på arbeidsplassen, men arbeideren kan i prinsippet si opp og inngå ny kontrakt med en annen kapitalist. Kontrollen ligger likevel hos eieren, direktøren og ekspertene rundt han. Makta kommer ovenfra.

Ut av dette springer alle ledelsesfilosofiene og metodene til kapitalistene; Gerald Fords «fordisme», tidsstudiene, New Public Mangement, bestiller/utfører-modellen i offentlig sektor, teamwork og så videre og så videre. Alt dette er overbygning og smurning for de kapitalistiske metodene med produksjon for profitt koste hva det koste vil, sjefen bestemmer, den ansatte bøyer nakken, er du misfornøyd kan du gå og så videre. Noen sverger til pisk, andre til gulrot. Noen legger stor vekt på lykkelige ansatte, andre legger større vekt på maksimal produksjon, noen mener dette er to sider av samme sak.

Vi må forsøke å forstå denne komplekse helheten. Vi må forsøke å gripe at produksjonen er det mest grunnleggende og at praktiske resultater er avgjørende, men at uten proletariatets revolusjonære røde makt så er dette produksjon som ikke tjener folket på lang sikt. Vi må gripe at uten rød proletarisk makt er det ingen sosialisme. Og vi må knuse ikke bare borgerskapet stats og borgerskapets kultur, men også borgerskapets metoder for å organisere produksjonen. Vi må lære av fienden slik Lenin sier, men vi må ikke kopiere fienden – for da blir vi sjøl fienden. Uten røde produksjonsforhold – ingen rød makt.

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!