Hvor har vi lært om politikk og partier, hvem har lært oss det og hva har vi lært? Vi tror marxismen kan tilby noe mye bedre.

Vi skrev opprinnelig at AP liberaliserte boligmarkedet, men dette ble utført av Willoch-regjeringen i 1981. AP liberaliserte derimot en rekke andre områder, la ned statlige virksomheter og delprivatiserte andre.

En av de mer kjente sitatene av Marx er: “Tankene til den herskende klassen er, i hver epoke, de herskende tankene”. Om dette stemmer, er det herskernes tanker som preger skolebøker og aviser. Vi bør være svært kritiske til de tankene vi sjøl har gjort oss gjennom livet, når disse er svært påvirka av herskernes tanker.

Spesielt gjelder dette de tankene som handler om politikk. Politikk handler om makt, det viktigste spørsmålet i et klassesamfunn. Og herskerne i dag har stor interesse av at andre ikke forstår fullt ut hvordan deres makt utøves.

Høyre, venstre og en tredje vei?

Vi lærer fra tidlig at politikk (makt) utøves av politiske partier som fordeler seg på en akse fra høyre til venstre. Og vi lærer at det finnes en venstreside, som er rød, og en høyreside som er blå. Om man interesserer seg for politikk, oppdager man etterhvert at dette er svært forenkla. Men selv de mest interesserte vil likevel holde fast på grunnprinsippene i det vanlige synet.

Andre bryter med dette synet, og introduserer nye ideer. For eksempel de som vil etablere seg som en tredje pol, et alternativ til “høyre” og “venstre”. Noen nazister har kalt seg “tredje posisjon” (i ord både mot sosialisme og kapitalisme). SV snakket om “den tredje veien” (verken NATO eller Sovjet). De Grønne snakker “en grønn blokk” mot “en grå blokk”, miljøpartier mot partier som svikter miljøet.

Et annet eksempel, som introduserer en ny akse, er totalitarisme-teorier. De hevder at det er en akse fra totalitær til frihetlig, der islamisme, nazisme og kommunisme er “totalitære”, mens liberalismen og vestlig “demokrati” er lik frihet. En variant av dette er den såkalte “hesteskoteorien”; i sentrum er de moderate og man beveger seg ut til venstre eller høyre, men helt ytterst (til høyre eller venstre) møtes de “ekstreme”. Aksen bøyes som en hestesko, slik at ytre høyre og ytre venstre havner inntil hverandre.

Altså blir høyre-venstre-aksen utfordret også “innenfra”, fra akademikere og politikere sjøl. Men dette skjer på en subjektiv måte som mest handler om retorikk. For den som vil sanke stemmer i valg er “vi er de eneste som…” og “det er oss mot alle andre partier”, som regel ganske god retorikk. Vi er ikke mot retorikk, men vi setter politikk foran retorikk. Og vi mener at verken høyre-venstre-aksen, en av mange tredje veier, hestesko eller “totalitarisme”, gir virkelig innsikt i grunnlag og utviklingslover for partier og politikk.

Når akademikere lager slike modeller, er det kanskje ikke retorikk som er målet, men å lage en modell som passer med hva de sjøl synes er viktig. Det er legitimt, men blir da med nødvendighet prega av deres subjektive bevissthet og deres egen klassetilhørighet.

Disse teoriene gir ikke gode svar

Men disse teoriene finner ikke hold i praksis eller fakta, og de kan ikke forklare virkeligheten. En teori om at nazisme og kommunisme er naboer på skjemaet (“politikk er en hestesko”) kan ikke forklare hvorfor nazister og kommunister alltid har vært dødsfiender, hvorfor Hitler beordret angrepet på Sovjetunionen og hvorfor Den røde armé slo tilbake mot Tyskland og inntok Berlin. Om disse ideologiene var så like, hvorfor gikk de ikke sammen mot de vestlige “liberale” landa? Og hvis disse vestlige liberale demokratiene sto for frihet, hvorfor holdt de nesten hele Asia og Afrika som kolonier?

Hvis miljøpartier er grønne, og andre partier er “grå”, hvorfor går miljøpartiene inn i regjeringer med grå partier, slik Die Grünen var juniorpartner for det tyske sosialdemokratiske partiet? Hvis SV er en tredje vei, hvorfor endte SV opp med å stemme for bombinga av Libya i 2011?

Om nazistene var mot både kapitalisme og kommunisme, hvorfor ble mange av de fremste tyske kapitalistene med i nazipartiet? Hvorfor ga tysk storkapital millioner av mark til nazistisk valgkamp? Hvorfor ble tysk storkapital fredet av de tyske nazistene? Hvorfor gikk profitten opp for Thyssen og Krupp, mens reallønna til tyske proletarer ble slått ned og fagforeningene deres ble knust?

Hvorfor har vesteuropeiske land stort sett ført den samme politikken, i grove trekk, selv med skiftende regjeringer? Om “venstre” betyr sterkere stat og “høyre” betyr mer privatisering, hvorfor var det “venstrepartiet” Ap som brakte Norge i front for liberaliseringsprosesser i Europa på 80-tallet? Hvorfor stemmer “venstrepartiet” Ap sammen med Høyre i de fleste avstemninger på Stortinget? Hvorfor har Obama bygga mur og gjerde langs store deler av gransa mot Mexico, når det er Trump som er den store rasisten?

Teoriene kan logiske ut på papiret, og i fersk innpakning høres de fine ut, men de kan ikke forklare virkeligheten! De gir ikke svar på hvorfor partier opptrer som de gjør og hvorfor politikere ikke holder løftene sine. Tvert om – de roter det til og gjør politikken tilnærma uforklarlig for seg sjøl og andre.

Partier er uttrykk for klassepolitikk

Marxismen avviser hele det etablerte synet på politikk og partier. Brukt på rett måte er dette politiske verktøyet en skarp skalpell som skjærer gjennom tjukke lag av retorikk og diagrammer.

Marxismen ser ikke først og fremst politikk og partier som redskap for individer (sterke ledere), som noe som springer ut av ideologier og hva folk liker eller misliker, som uttrykk for godhet eller ondskap, eller som punkter på en akse eller felt i et diagram. Vi ser på partier og politiske teorier som uttrykk for klasser, klassenes bevissthet og klassenes interesser. Bare partier som representerer klasseinteresser, blir sterke og varige partier.

Partier som utelukkende baserer seg på gode følelser eller fine teorier, oppstår og forsvinner uten å gjøre inntrykk på verden.

Parlamentet er borgerlig

Videre ser vi kommunister ikke på den parlamentariske kampen, valgkamp og politisk hestehandel, som et uttrykk for en klassekamp mellom proletariat og borgerskap. Mange har tenkt sånn – og tenker sånn – at “venstresida” sin oppgave er å føre proletariatets kamp inn i parlamentet. Lenin mente proletariatets parti kunne stille til valg, i enkelte perioder, men da for å bruke parlamentet som en talerstol for å avsløre systemet. Han var derimot tindrende klar på hva han mente var det virkelige innholdet parlamentarismen:

“Å avgjøre med års mellomrom hvilke medlemmer av herskerklassen som skal undertrykke og holde folket nede gjennom nasjonalforsamlinga – det er den virkelige kjernen i den borgerlige parlamentarismen.”

Herskerklassen i kapitalismen er borgerskapet og parlamentene tilhører dem. De er borgerlige. De er en del av statsapparatet som denne klassen har bygd opp. De er en del av borgerskapets klasseorganisering, slik adelstitler, ridderordener og stenderforsamlinger var deler av de føydale overklassenes organisering.

En venstreside innafor borgerligheten

Partiene er en utvida del av statsapparatet. Fra første stund handla ikke begrepene høyre og venstre innenfor disse parlamentene om å være mer eller mindre sosialistisk. Begrepet stammer fra det første borgerlige parlamentet, nasjonalforsamlingen, i Frankrike.

Nasjonalforsamlingen tok makten i Frankrike etter revolusjonen i 1789. De tok makta fra adelen, avskaffet de føydale lovene og tok eiendommen fra kirka. Men i denne prosessen delte borgerne seg i to hovedfløyer. Til høyre satt de som ønsket seg en moderat løsning. De ville ha et konstitusjonelt kongedømme som i England, et kompromiss mellom kongeveldets gamle føydale tradisjoner og den nye borgerlige herskerklassen. En slags gradvis utfasing av det gamle systemet, der de gamle adelige i ro og orden kunne smelte sammen med det nye borgerskapet. Til venstre i forsamlingen satt de som ønsket mer radikale løsninger (mer giljotiner!) og republikk.

Opphavet til høyre og venstre er altså hvilken retning man ønsker for det borgerlige regimet, innenfor rammene av borgerskapets herredømme og kapitalismen. Lederne for høyresiden kom fra adelige og geistlige familier, altså folk med klassetilhørighet i den gamle herskerklassen. Mer mot sentrum og venstre var det sterkere innslag av de borgerlige middelklassene, de med færrest privilegier i det gamle systemet.

Partier og fløyer dannes ikke tilfeldig i et klassesamfunn. Og folk sine politiske overbevisninger faller ikke ned fra himmelen. De vokser fram i hovedsak fra materielle forhold, fra folk sin posisjon i samfunnet. Så kan sjølsagt den enkelte adelige eller borgerlige være uenig om taktikken. Skal adelen klamre seg til sine privilegier, eller forsøke kompromiss? Skal arbeiderne tynes til siste blodsdråpe, eller er det i kapitalistenes egen interesse med litt sjukelønn og pensjonsordninger? Her kan det være uenigheter, men også her vil klassebakgrunn og materielle interesser ha mye å si for hva man velger.

De konservative og liberale partiene historisk har tilhørt borgerskapet. De førstnevnte (konservative, høyresida) først og fremst storborgerskapet og etterlevninger fra gamle tider, og de sistnevnte (liberale, venstresida) først og fremst de borgerlige middelklassene. I Norge så vi at Høyre lenge tilhørte de moderate embedsmennene som ønsket kompromiss med den svenske kongen, og Venstre tilhørte mer radikale bønder, intellektuelle, byens småborgerere og lavere embedsmenn, som ville frigjøre Norge fra Sverige.

Fascismens klassekarakter

I krisetida etter første verdenskrig, rakna de liberale og konservative partiene i Tyskland. De fleste av dem ble parlamentarisk utradert av nazistene – som først ble partiet for desperate middelstender som fikk sine privilegier revet vekk av krisa, og seinere ble partiet for den tyske finanskapitalen som siste skanse mot trusselen fra kommunismen. En parallell til dette ser vi i dagens midtøsten, der kriger og kriser har revet gamle privilegier ut av hendene på sunnimuslimske middelklasser i Irak og i andre land, og der mange har grepet til fascismen i form av jihadisme og wahabisme.

Kommunistenes tese er at fascismen har en borgerlig klassekarakter. Den kommer først til regjeringsmakt når en vesentlig del av borgerskapet vil ha dem dit. De er ikke bare redskap for borgerskapet, men et redskap for den mest reaksjonære, terroristiske og imperialistiske delen av det. Men den sosiale hovedstøtten, de som har gått til fascistene i tusentall i krisetider, har vært deklasserte middelstender (kjøpmenn, bønder, småborgere som har økonomiske problemer eller er i ferd med å miste det de har) og folk som midlertidig eller langvarig er slått ut av produksjonen.

I moderne tid ser vi at fascismen tar flere former. At fascismen blir en regjeringsform som ikke kommer i bare én innpakning. Revisjonistene som tok makta i Sovjet og i Kina, brukte fascistiske metoder. De fengslet og henretta politiske motstandere. Enhver revolusjonær opposisjon måtte gå under jorda, slik som kommunister i nazi-Tyskland. Sovjetunionen i revisjonistenes hender, angrep Afghanistan for å bringe landet under sin kontroll. Revisjonister i India har sittet med statsmakta i Vest-Bengal, der de har organisert dødsskvadroner mot maoister og fattigbønder.

Liberalister, som tradisjonelt har vært stolte av sitt forsvar for friheter, omfavnet Chiles despot Pinochet. Hans politikk var dels markedsliberalistisk, med storstilt privatisering, og dels fascistisk terror mot demokrater, sosialister og kommunister. I India sitter fascistiske BJP med makta i landet, samtidig som de oppfattes som både markedsliberale og verdikonservative.

Fascismen står tydeligere fram mer som en metode for å utøve makt, enn som noen særegen ideologi.

Småborgerlige partier og ideologier

Opprinnelig danna andre klasser i Norge sine partier med tydelig klasseprofil – slik som Bondepartiet (seinere Senterpartiet) og Arbeiderpartiet. Andre partier har vært mindre tydelige, men har like fullt sine røtter i forskjellige småborgerlige retninger – som kristne bevegelser (Kristelig folkeparti) eller opprør mot skatt og avgifter (Anders Langes Parti – seinere Frp). Dette har ikke vært særegent norsk – liknende partier finnes i de fleste vestligeuropeiske land, ikke tilfeldig, men fordi de representerer klassesjikt og deres interesser eller opplevde interesser.

Mer perifert dukker et mylder av ideologier opp;

  • Nettsider og nettverk av konspirasjonsteoretikere, med størst appell hos småborgere, filleproletarer og andre folk utafor den kapitalistiske produksjonen, eller folk som har opplevd mye undertrykking og ser mistenksomt på autoriteter.
  • Ekstrem markedsliberalisme, objektivisme, anarkokapitalisme, libertarianere; som kjøper den borgerlige ideologien eventyr om at privat eiendomsrett og frihet går hånd i hånd, men ikke ser at enhver konkurranse må være relativ i kapitalismen og ikke ser at uten felleskapitalisten (staten) vil enhver kapitalistisk produksjon ble ekstremt ustabil og raskt rives i stykker av kriser og klassekamp.
  • Religiøse dogmer, frikirker, sekter, subkulturer; som kan tre inn i politikken for å forsvare “tradisjoner”, protestere mot forandring og eller vil stabilisere det personlige livet til deltagere, hjelpe folk ut av rus, eller opprette små kongedømmer for småborgerlige ledere som ikke når helt opp innenfor det borgerlige systemet.
  • Økologisme, radikalfeminisme, dyrevernsgrupper, identitetspolitiske nettverk; forsvarsorganisasjoner eller interessegrupper for å forsvare seg selv eller andre, mot undertrykking eller marginalisering.
  • Zeitgeistbevegelsen for et pengeløst og høyteknologisk samfunn. Og så videre og så videre.

Tilsynelatende oppstår mylderet av retninger hovedsaklig innafor eller i utkanten av allerede eksisterende politiske bevegelser, eller blant intellektuelle akademikere eller mediefolk, og tilsynelatende alltid med småborgerlige ledere. De har sjelden ambisjoner om å ta makta. Ambisjonene er som regel begrensa enten til å a) Holde på med seg og sitt, dyrke sine interesser i sitt eget miljø og utvide dette. eller b) Kritisere og påvirke, for å presse andre til å gi etter eller inngå kompromisser. Dette er to ambisjoner som er svært parallelle med småborgerskapets begrensa sjøltillit på egne vegne – men som deler seg i synet på “felleskapitalisten” (staten) der deler av småborgerskapet ser på den som en autoritær fiendtlig ytre kraft, og andre deler ser den som “sin egen” og en representant for “fellesskapet”.

Men selv de som ser staten som en dødsfiende, selv de som ser staten som representant for en verdensomspennende konspirasjon for å utrydde menneskeheten, har ingen strategi for å knuse den! Alt fokus ligger på å beskrive i detalj dagens elendighet og/eller morgendagens utopiske paradis. Tilnærma null fokus ligger å bygge brua mellom dagen og morgendagen i form av politisk makt. Dét er en skrikende mangel ved alle disse småborgerlige bevegelsene.

Proletariatets parti

Vår oppfatning er at bare kommunistiske partier i dag er proletariatets partier. I den forstand at bare kommunistpartier representerer klassens historiske oppgave og langsiktige interesse av å oppheve hele kapitalismen og det med strategi og metoder for å ta politisk makt. Og de etablerer seg som en sjølstendig proletarisk posisjon, der sosialdemokrater og “venstreside” etablerer seg innenfor borgerstaten og innenfor parlamentarismen.

Proletariatet er en yngre klasse enn borgerskapet. Borgerskapet i kimeform, deres røtter, er svært gamle. De ligger i utviklinga av byer og egne grupper av produsenter og handelsfolk der. Deres historie begynte i handelen på kaupangene, med kjøp og salg av varer, og med håndtverkere av alle slags fag – skomakere, vevere, smeden, bakeren og så videre. Disse er røttene til det moderne borgerskapet og småborgerskapet. De utgjorde opprinnelig svært små grupper folk, i samfunn der over 90% jobba med jordbruk og der godseiere, adelige og geistlige var herskerklassene.

Deres organisasjoner har dermed svært lange tradisjoner. Proletariatet derimot, er en ung klasse som vokste fram med industrialiseringa og kapitalismen. Og våre organisasjoner har dermed også en mye kortere historie. De borgerlige politiske partiene ble etablert i tida før og under de borgerlige revolusjonene på 1700-tallet. Noen av dem hadde røtter som var eldre. Proletariatets partier oppsto først på slutten av 1800-tallet – og ble først svære massepartier på 1900-tallet. Vi har nå rike erfaringer både med suksesser og nederlag for disse partiene.

Men den reformistiske og sosialdemokratiske utviklinga i arbeiderbevegelsen, ble partiene delt. Borgerlige parlamentarikere og fagforeningsbyråkrater overtok mange partier i vesten. De etablerte seg som en del av borgerskapet, og gjorde partiene til en del av statsapparatet. I flere land, som Norge, ble sosialdemokratiet selve kjerna i det borgerlige politiske livet.

Reelle og formelle partier og massepsykologi

Teoriene hittil i denne artikkelen kan forklare hvorfor partiene opptrer slik de gjør, og hvor de henter kraft og støtte fra, men som man ser selv – den forklarer ikke hvorfor noen proletarer stemmer på Høyre, eller hvorfor Arbeiderpartiet, “arbeidernes parti”, er blitt det mest monopolborgerlige partiet – og borgerskapets foretrukne parti gjennom femti år.

En forklaring på hvorfor noen proletarer går til borgerlige partier, kan være den italienske kommunistlederen Gramscis teorier om hegemoni og om reelle og formelle partier. Han skriver om at borgerskapet makt ikke bare hviler på statsmakta, men en ideologisk og kulturell posisjon, et hegemoni, som dominerer folks tanker. En videreføring og utvidelse av marxismens forståelse av de herskende tankene altså. En annen forklaring kan man finne i massepsykologi, at folk ikke bare velger parti ut fra deres objektive plassering i en klasse, men hvor de subjektivt opplever at de egentlig hører hjemme i samfunnet.

Partivalg er ikke så enkelt som å fastslå klasse “i seg”, men klasse “for seg”. Dette er Marx sine begreper som skiller mellom den objektivt eksisterende klassen, og hvorvidt denne klassen er bevisst seg selv som klasse. Og mye tyder på at desto mer makt en klasse har, jo mer sjølbevisst er den. De rikeste og mektigste, vet svært godt hvem de er og hvor de hører hjemme – og de har også et rimelig klart bilde av hvilke partier som best ivaretar deres interesser.

Vår oppfatning er at kapitalismen skaper et samfunn der klassekampen konsentreres i kampen mellom borgerskap og proletariat. Der disse klassene er de “mest kapitalistiske” klassene, som står mot hverandre i kraft av sine posisjoner og danner to politiske leire i samfunnet. Kommunistpartier har som eneste oppgave å organisere den proletære leiren, skape et proletariat som er sjølbevisst og har tro på egne evner – og lede stormen mot det borgerlige hegemoniet og den borgerlige staten.

Tron Øgrim om partier

Tron Øgrim var kanskje den fremste ideologen for den marxist-leninistiske nye kommunistbevegelsen på 70-tallet. Han var ledende i SUF, SUF(m-l) og seinere AKP(m-l) gjennom nesten 20 år. I 1982 skreiv han et “debattinnlegg” som ble en bok. Og han skriver om krisa i AKP(m-l) og sammenbruddet i den internasjonale bevegelsen partiet var en del av. I denne boka, som ligger ute i PDF på nettet, skriver han også om partiteori:

“Den klassiske marxismen forklarer oss at ulike klasser organiserer seg i partier når de skal kjempe for sine interesser. Partier og partiledelser er de nødvendige ledende delene klasser trenger når de skal kjempe. Denne forklaringa er uten tvil riktig. Men den er knapt nok tilstrekkelig, når vi skal se på den konkrete utviklinga til mange, forskjellige, virkelige moderne partier. Her trenger vi ei mer «finmaska» forklaring.”

Og:

“vi (må) skille mellom klassers objektive og langsiktige interesser — på den ene sida — og deres forståelse av sine interesser, og tilsynelatende, kortsiktige interesser — på den andre sida. Dette betyr: For at klasser skal organisere partier som får betydning som deres ledelse, er det nødvendig at mange innafor klassen forstår nødvendigheten av dette.”

Øgrim snakker her om “objektive klasser” og “subjektive klasser”, i stedet for “klasse i seg” og “klasse for seg”. Videre skriver han:

“Ulike interesser kjemper mot hverandre i moderne samfunn. Sånne interesser organiserer seg i vår tid i partier. Det kan være klasser (...), deler av klasser (...), krefter som bygger på flere klasser (...), partier som er klassepartier og representerer spesielle særinteresser av kulturell, nasjonal eller religiøs art (...), som representerer grupper i allianse med utenlandske imperialister (...), som leder nasjonal frigjøringskamp for hele nasjoner (...) osv.”

Øgrim skriver at “Partier utvikler seg ikke ut fra klassers objektive forståelse av sine langsiktige interesser aleine. Partier oppstår ut fra forskjellige interessers subjektive oppfatning av at de trenger å kjempe og trenger en ledelse” og han skriver at partibegrepet bør deles i to, i “virkelige og formelle partier”. Han er svært inspirert av Gramsci i teksten, og bruker teorien når han beskriver utviklinga av partiene Venstre og Høyre – og deretter på kommunistpartiene i mellomkrigstida og så på AKP(m-l) sjøl.

Øgrims bok er et interessant forsøk på marxistisk analyse av utviklinga av partier generelt, og kommunistiske partier spesielt. Noe av analysen er svært bra, noe ikke fullt så bra. Men det gir en god forståelse for at man ikke bare kan ønske seg fram til gode partier, og det gir en forståelse for hva som ligger bak partienes retorikk og løfter.

Staten tilhører først og fremst monopolborgerskapet

Videre aksepterer ikke marxister at den virkelige makta i kapitalismen, er konsentrert i et parlament. Staten er absolutt et redskap for makt, det er en organisasjon for å utøve makt, og parlamentet er en del av staten. Men vi må ikke spenne kjerra for hesten. Det er borgerskapet som har makta. Staten er et uttrykk for denne, et verktøy for herskerklassen. Staten er kapitalistenes “felleskapitalist” som ivaretar deres felles interesser, som ikke ivaretas spontant på markedet der kapitalistene ofte er i knivskarp konkurranse med hverandre. Men i dette systemet spiller ikke parlament og regjering så avgjørende roller, som vi læres opp til å tro. Noe som viser seg tydelig når land som Belgia og Spania kan gå hundrevis av dager uten regjering, når valg ikke gir styringsdyktige flertall. Parlamentet er et redskap, men bare et redskap blant flere. Og ikke engang det viktigste redskapet.

I de moderne kapitalistiske landene, der de største kapitalene er smelta sammen, der bank og industri er vevd sammen til én kapital, er det ett eneste lite sjikt av monopolkapitalister som har den virkelige makta. Monopolborgerskapet er et ørlite sjikt, men det er de som bestemmer for alle. At det er sånn, er så åpenbart at selv mainstream politikere som Bernie Sanders har snakket om 99% mot 1%. Men monpolborgerskapet i USA er ikke en hel prosent engang. I Norge er det snakk om noen hundre mennesker.

Likevel står ikke de 99,999 resterende prosentene samla. Blant disse er det store og små kapitalister, middel- og småborgere, folk med forskjellige privilegier og posisjoner innafor kapitalismen – som alle på forskjellig vis vil delta i å administrere “fellleskapitalisten” for egne interesser, eller for “fellesskapet”.

Individets og konspirasjonenes rolle i politikken

Videre er ikke virkeligheten som i skolebøker og populærkultur, der enkeltindivider bestemmer alt. Også her har marxismen en helt annen forklaring. Enkeltindivider i politikken, opererer som representanter for klasser. Som en pingvin strandet på tuppen av et isfjell som driver rundt i havet, må disse bli med dit herskerklassen vil – eller de vil falle av. Og en liten klasse som monopolborgerskapet, kan heller ikke gå hvor som helst. Deres eksistens er knytta tett til et politisk-økonomisk system, som er mer komplekst enn noensinne i historien. Det knytter sammen alle mennesker i et land, og knytter disse igjen sammen med resten av verden, med milliarder av sosiale, kulturelle, økonomiske og organisatoriske tråder. Ingen har full oversikt eller all makt i et slikt system. For eksempel kan monopolborgerskapet bare drømme om å kunne avverge økonomiske kriser i kapitalismen. Og USAs monopolborgerskap klarte ikke engang å hindre at Trump, middelklassens hvite ridder, klarte å rive presidenttittelen ut av hendene på Clinton.

De sterke og allmektige individene og klikkene deres hører til i eventyrene – inklusive den borgerlige historiefortellinga. Eller de borgerlige eventyrene kommer i sin bisarrovariant som konspirasjonsteorier om New World Order, frimurere, illuminati, jøder og øglefolk. Det er ikke merkelig med konspirasjonsteorier, i et samfunn der vi lærer at reformasjonen som delte kristendommen i to, i protestanter og katolikker, skjedde fordi enkeltindividet Marthin Luther ikke likte pavekirkas sløseri og fokus på gull og glitter. Vi lærer historie gjennom store navn, men også her snus virkeligheten på hodet. Man gjør symbolet og lederen Luther til selve kraften som skapte en ny kirke. Ikke ulikt slik man gjør med Jesus Kristus sjøl.

Marxismen ser omvendt på saken. Marxismens klassikere, de fremste lærerne, Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao, er symboler på noe mye større enn dem som personer eller kommunister. De stikker opp over vannet, men under havoverflata er enorme politiske klassebevegelser, som har løfta dem opp. Det var ikke Mao som løfta Kinas folk ut av føydalisme og kolonialisme – det var Kinas folk som frigjorde landet sitt og som løfta lederen Mao fram som et symbol kampen til all verdens proletarer.

I sin tekst “Om individets plass i historien” skriver den russiske marxisten Plekhanov: “En stor mann er stor ikke fordi hans personlige kvaliteter gir historiske hendelser individuelle trekk, men fordi han har kvaliteter som gjør at han kan tjene de store sosiale behovene i sin tid,(...)”

Tilbake til Luther og hans lutheranisme, var han et nyttig redskap for konger og fyrster for å svekke den katolske pavekirkens makt, øke kongenes makt og konsolidere stater med egne markeder – som var en viktig forutsetning for å øke borgerskapets makt mot den føydale adelen. Som i spørsmålet om monarkiet, valgte britene også her en kompromissløsning; den anglikanske kirken, litt katolsk, litt luthersk og veldig britisk… Luthers tanker slo gjennom fordi de samsvarte med virkelige politiske interesser, klasseinteresser, og derfor ble et nyttig verktøy. De fleste andre reformatorer og anti-pavelige opprørere fra andre tider er glemt i dag.

Dialektikken i dette spørsmålet også

Med alt dette sagt, så må vi unngå ensidighet i dette spørsmålet også. Det er ikke sånn verken at individer eller partier er uviktige. Tvert imot. Med innsikt i nødvendigheten, med en forståelse av hvilke muligheter og begrensninger som finnes, kan man oppnå svært mye med politisk organisering. Det er et dialektisk forhold mellom masse og individ, mellom klasse og parti.

Marxismen er ute etter å finne ut hva som er grunnleggende, hva som dominerer. Det er en marxistisk tese at i samfunnet er produksjonen det grunnleggende, det som setter rammene og dominerer andre deler av samfunnet – som lover, normer og sosiale forhold. Marxismen sier at det er det materielle som dominerer tenkinga. Men marxismen er ikke bare materialistisk. Den er dialektisk – den ser samspillet og kampen mellom delene. Den ser ikke ensidig på dette. Sånn må vi tenke i møte med partier, organisasjoner og individer også.

Det er ikke et mekanisk forhold der individer automatisk får klassebevissthet, eller automatisk går dit deres klasseinteresser “burde” føre dem. Det er heller ikke sånn at ikke et individ kan endre sin virkelighet, eller endre andres virkelighet, gjennom sine valg. Den materielle virkeligheten, produksjonen og klassene, setter rammer for hvilke valg som er mulige. Men de tar ikke valgene for folk.

Når vi sier at verken sterke individer eller konspirasjoner styrer verden, så betyr ikke det at disse tingene ikke finnes eller ikke kan få avgjørende betydning for utviklinga. Uten at bolsjevikpartiets ledelse møttes og vedtok å sette i gang Oktoberrevolusjonen i 1917, så hadde ikke denne revolusjonen funnet sted. Og uten individet Lenins innflytelse i denne ledelsen, så er det slett ikke sikkert at de hadde tatt den avgjørelsen. Han måtte kjempe mot folk som ikke ville gå til aksjon på dette tidspunktet.

Men uten den skjerpa klassekampen, uten at proletariatet hadde mista trua på de andre partiene, uten at bolsjevikene ikke bare ble proletariatets reelle parti, men også fattig- og mellombøndenes eneste håp om jordbruksreform og fred, så kunne sentralkomiteen og Lenin møttes og konspirert så mye de ville uten å få til noe.

Den ene tingen vi må forstå

Skal vi forstå noe som helst om politikk, så er det nettopp dette. Bare de som klarer å stille seg i spissen for virkelig bevegelse, bevegelse i svære grupper av folk – eller i mektige grupper, i spissen for klassekamp om økonomi og makt, bare de vil løftes opp og fram. Enten dét – eller man kan krype til “toppen” ved å stille seg i tjeneste for herskerne, eller fraksjoner inner herskerklassen, og gjøre seg sjøl riktig så lekker for dem, slik dagens karrierepolitikere forsøker etter alle kunstens regler. Men noen annen vei finnes det altså ikke. Mao konsentrerte dette i sitatet “massene er de virkelige heltene!”.

Vi må derfor forstå at de politiske partiene og lederne som viser seg, har en klassekarakter. De som lykkes gjør det dels på grunn av metoder og organisering, dels på grunn av sine kvaliteter, men mest fordi de oppfattes som nyttige av noen, fordi de kan tjene store sosiale behov i sin tid. Og det slår også tilbake på oss kommunister – bare om vi blir nyttige for store grupper folk, og disse oppfatter oss som nyttige for seg, vil vi kunne bygge sterke og varige partier.

Les videre:

Marx – Den tyske ideologien

Plekhanov – On the Role of the Individual in History

Lenin – Staten og revolusjonen

Lenin – Marxisme og revisjonisme

Lenin – Imperialism and the Split in Socialism

Lenin – “Left-Wing” Childishness

Mao – On the Correct Handling of Contradictions Among the People

Tron Øgrim – Den vestlige maoismens sammenbrudd

PCR-RCP – The battle of two big adversaries

Tjen Folket – Venstresida finnes ikke

Tjen Folket – Ingen enhet med maktas partier

Tjen Folket – Hvem er fienden?

Tjen Folket – Gramsci og MLM

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!