Det er rett å angripe Listhaug politisk. Ikke på grunn av hennes person, men på grunn av hennes posisjon, hvordan hun bruker denne og hva hun symboliserer.

Det er ikke noe nytt at den ministeren som er ansvarlig for flyktninger og asylsøkere blir et symbol på statlig rasisme. På 90-tallet var justisminister Grete Faremo (Ap) et slikt symbol. På 2000-tallet ble Bondeviks kommunalminister Erna Solberg kalt “Jern-Erna” for sin strenghet mot flyktninger. Denne rollen er ikke en de har fått mot sin vilje. Regjeringene vil virke strenge. De vil framstå som “tøffe” både på å gi folk opphold (helst ikke gi opphold!) og på integrering (assimilering).

Det er altså ikke nytt, og det er i stor grad deres eget valg. Listhaug kommer fra et parti som har slått seg opp på å være mest mot innvandring. Det har skjedd i konkurranse med både Ap og Høyre, som begge har støttet “innvandringsstoppen” som ble vedtatt på 70-tallet. Listhaug har altså gått med åpne øyne inn i rollen som regjeringens hardliner mot flyktninger. Dette er noe både Frp og de andre partiene må ha ønsket. De har ønsket det fordi en hjerterå politikk er i tråd med statens og borgerskapets interesser.

Hennes posisjon er å være regjeringens ansvarlige for flyktningepolitikken. Sjølsagt er regjeringens politikk hele regjeringens politikk. Og regjeringens politikk er forankret i flertall i Stortinget. Og Stortingets langsiktige politikk, den strenge politikken som sender afghanske ungdommer tilbake til krigen og behandler syriske flyktninger som kriminelle, er en vanlig norsk og europeisk politikk for å begrense antallet som klarer å komme seg hit. Det er statlig rasisme, basert på at folk fra Asia, Afrika og Latin-Amerika, ikke skal komme lett inn i Europa.

Folk fra de fattigste og mest krigsherja delene av verden skal holdes på plass, samtidig som norske og europeiske selskaper og stater, tjener seg rike på naturressurser og arbeidskraft i de samme områdene. Dette er grunnleggende i den imperialistiske kapitalismen gjennom mer enn 100 år.

Listhaug har verken valgt imperialismen, kapitalismen eller den statlige rasismen, men hun er like fullt den ansvarlige for flyktningpolitikken i Norge. Det er latterlig når hennes venner prøver å unnskylde henne med at hun jo har regjeringen i ryggen. Åpenbart har hun det, men hun er likevel den ansvarlige – og det har hun sjøl valgt.

Videre bruker hun posisjonen til å føre ideologisk kamp. Det er en ideologisk kamp for et verdensbilde som sier at Europa oversvømmes av fremmede. At Europa er i fare, at europeere må føre kulturkamp for å overleve. Dette er et livsfarlig verdensbilde. Det var kjerna i Breiviks motiver, og har inspirert andre terrorister og voldsutøvere. Og det legitimerer en umenneskelig behandling av flyktninger. Fattigfolk som flykter fra bomber, blir i dette verdensbilde en fremmed invasjonshær. Forøvrig angriper hun også feminister og støtter kristenkonservative sekter…

Tjen Folket vet at politikk ikke handler om enkeltpersoner først og fremst, eller om sterke individers ideologi mot ideologi. Det handler om klassekamp og kamp mellom interesser. Men i den kampen skapes det ledere og symbolske personer. Listhaug er en slik, og hun representerer de mest reaksjonære og farlige kreftene i norsk politikk. Det er rett å føre kamp mot slike representanter.

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!