Hvorfor kan ikke sosialdemokratiet viske ut lønnsforskjellene mellom kvinner og menn?

Mange kvinner i arbeiderklassen har den erfaringa av mennene deres, kameratene, de mannlige kjærestene og vennene, fedrene og brødrene tjener mer enn de selv. Arbeidsplassene for arbeiderklassen er kjønnsdelt, med kvinner i helse og omsorg, butikker og serviceyrker og menn i bygg og anlegg, offshore, som elektrikere og lignende. I en del tilfeller er de mannsdominerte yrkene bedre betalt. Kvinnene merker det blant annet dersom de bor med enn mann som har mye mer å rutte med til tross for lik lengde på utdanning og at begge har arbeideryrker. I 2015 var gjennomsnittlig årslønn for en mann i Norge 530 100 kr, mens en kvinne tjente 354 000 kr (SSB kjønnslikestilling 2015) Hvorfor er det sånn og hva innebærer det?

Arbeiderklassen i industri og bygg og anlegg blir ofte kalt kjerneproletariatet. Det er fordi de er veldig viktige samfunnsmessig på grunn av at de forvalter de største og rikeste produksjonsmidlene i landet. De drar opp enorme mengder profitt fra havet og bygger bygninger som kapitalistene tjener milliarder på. Store deler av rikdommen til staten og kapitalistene er basert på deres arbeid. De jobber for den største og sterkeste kapitalistklassen – monopolborgerskapet. Deres arbeid skaper enorme verdier, men kapitalistene får mesteparten av det. Man kan si at denne delen av arbeiderklassen er den mest utbytta.

Hva betyr det at de er mest utbytta?

Det at kjernearbeiderklassen er mest utbytta betyr at mesteparten av pengene deres arbeid drar inn blir tatt av kapitalistene. Av den andelen penger de drar inn, som er milliarder på milliarder av kroner, så beholder de kun en svært liten andel av dette selv. Lønna de får er likevel ofte høy sammenlignet med andre arbeideryrker. Det at oljearbeidere og bygg og anleggsarbeidere er hardt utbytta betyr ikke at de per dags dato er mest undertrykka og lever de vanskeligste livene. I mange bransjer og stillinger som i større grad er dominert av kvinner, innvandrere, og folk med utenlandsk opprinnelse er undertrykkelsen hardere, lønna lavere, behandlinga dårligere og arbeidspresset større. Dette er en del av kapitalismens undertrykkende natur – å splitte opp folk. Samtidig fører undertrykkelsen til at folk får interesse av å arbeide mot kapitalismen, det fører til et revolusjonært potensiale.

Hva med kvinnene i industrien?

Kvinnene er underrepresentert i denne delen av arbeiderklassen. Det beregnes at kvinner er 10-15 % av denne bransjen, men da er også småborgere og borgere regnet med. Kvinner er derimot sterkt representert i den delen av arbeiderklassen som gjelder privat og (spesielt) offentlig tjenesteyting, som butikkpersonell, i helse og omsorgsektoren, og også i undervisning. I særlig helse og omsorg er kvinner sterkt overrepresentert, mens menn er sterkt overrepresentert i bygg og anlegg, industri, og lignende yrker (bergverksdrift og utvinning, jordbruk, skogbruk: ssb, arbeidskraftundersøkelsen 2015).


Bilde uten navn


Disse mønstrene har blitt bevart over tid. I 2001 var andelen av menn innenfor helsesektoren og undervisning henholdsvis 17 og 37 prosent. Til sammenlikning var andelen menn i bygg og anlegg på hele 92 prosent. Det er også i bygg og anlegg at kvinner oftest rapporterer at de blir diskriminert.

Kvinner føler seg diskriminert i byggebransjen

Hva med innvandrere?

Til en viss grad gjelder det samme innvandrere. Det er noe forskjell i sektor, da det er flere innvandrere i mannsdominerte sektorer, men i all hovedsak innebærer det at innvandrere har fått arbeid i lavlønte deler av privat sektor, dette gjelder særlig renhold, hotell og servering og også byggebransjen.

Rapport fra senter for lønnsdannelse)

I offentlig sektor gjelder det helse og omsorg. Arbeidsinnvandrere fra for eksempel Øst-Europa har en stor del av de lavere stillingene i bygg og anlegg. I oljesektoren er det enda færre innvandrere enn kvinner blant arbeidere, selv om spesialister hentes inn fra utlandet. Det er med andre ord et klart hierarki i arbeidsmarkedet som favoriserer hvite nordmenn og menn. Dette er strukturell rasisme og kvinnediskriminering. Ved å bevare godt betalte arbeiderjobber for hvite menn splittes arbeiderklassen og mørkhuda og kvinner holdes i jobber der undertrykkelsen er hardere og arbeidspresset større. De hvite mennene i godt betalte yrker forsøkes å kjøpes opp av kapitalistene til å bli systemtro og sjåvinistiske. Splitt og hersk politikk føres også innad i bransjene. Gjennomsnittlig tjener innvandrere 2/3 av det nordmenn tjener.

Innvandrere og inntekt)

Rasismen kommer også tydelig fram i statistikken over arbeidsløse: de som i størst grad har lønnet arbeid med unntak av nordmenn er folk fra EU, deretter europeere utenfor EU, deretter folk fra sør og Mellom-Amerika, deretter Asia, med Afrika til sist. Den rasistiske faktoren her underbygges ved at også barn av innvandrere sjeldnere har lønnet arbeid enn majoritetsbefolkningen. Undersøkelser viser at sjansen for å bli innkalt til et jobbintervju synker med 25 % dersom man har et unorsk navn.

Vanskeligere å få jobbintervju med utenlandsk navn

Hvordan «løse» disse forskjellene?

Det er godt kjent at kvinner i arbeiderklassen i mange tilfeller har lavere lønn enn sine mannlige kollegaer, venner og kjærester. Dette problemet har blitt forsøkt «løst» på måter som ikke tar ordentlig opp grunnlaget for ulikheten. Forslag fra sosialdemokrater har gått ut på ca. følgende:

  • La oss bruke staten til å omfordele pengene slik at kvinnene får like mye i lønn
  • Ved å gi mer lønn til kvinneyrker får de høyere status (og dermed makt?) i samfunnet
  • Ved å snakke om de positive tingene i kvinnenes arbeid (som omsorg for eldre og syke) så gir vi yrket mer respekt og da får det høyere posisjon
  • Ved å øke krav til og lengde på utdanning i bransjen kan anseelse og lønn økes
  • Den moralske verdien av dette arbeidet bør føre til mer lønn og makt

Hva er problemet med dette?

For oss som er revolusjonære så ser vi på grunnlaget for ulikheten. Den ulike lønna gjenspeiler ulike maktforhold. De hvite mennene i oljebransjen sitter på noen av de største verdiene som finnes i dette landet. Deres arbeidsgivere er overhodet ikke interessert i at de skal streike en eneste dag, det ville de tape enorme summer på. De har interesse av at arbeiderne skal være fornøyde. Arbeiderne har en langt sterkere posisjon på grunn av det faktum at de direkte lager denne profitten for kapitalistene. En arbeider i helsesektoren har ikke den samme makta. I en streik vil kommunen spare penger på å slippe å utbetale lønn. Denne maktforskjellen går ikke bort ved å omfordele penger, selv om den midlertidig dekker over det.

Det dette viser er i stor grad at kapitalismen har videreført et system der menn er der det er penger og makt mens damene fortsatt har omsorgsoppgaver med mindre makt og penger. Det samme gjelder i enda større grad utlendinger, spesielt ikke-vestlige. Innvandrere brukes i stor grad som en reservearbeidskraft som får dårlig betalt arbeid når det er behov, men som må gå arbeidsledige når arbeidet minker. Dette fører til en risiko for at de arbeidsplassene som består av nesten bare hvite menn også blir påvirka mer av rasisme og sexisme. Den sosialdemokratiske epoken har dekket over disse forskjellene blant annet ved å omfordele penger, men også ved økt utdanning for kvinner og ansettelse av svært mange kvinner i statlige og kommunale tjenester. Ved at kvinner har tatt utdanning og fått arbeid i trygge, godt betalte statlige stillinger i byråkratiet har sosialdemokratiet midlertidig utjevnet en del av kjønnsforskjellene og skapt seg et solid velgergrunnlag blant småborgerlige kvinner. Når det gjelder innvandrere så overses i stor grad lønnsforskjellene, rasismen og klasseforskjellene.

Hva med i en revolusjonær situasjon?

Det er et marxistisk dogme at kjerneproletariatet er den viktigste delen av arbeiderklassen, fordi det var den da kapitalismen vokste fram. Det var der det var størst muligheter for revolusjonær organisering. I dag er situasjonen annerledes. Folk som arbeider i yrker med mindre privilegier vil i første rekke være mer positive til revolusjonær organisering. For å bygge et revolusjonært alternativ må en først henvende seg til de gruppene som er mest potensielle og mest framskredne, og med tiden blir målet å samle hele arbeiderklassen bak dette.

Konsekvensene av splitt og hersk

I en revolusjonær situasjon vil vi kunne se konsekvensene av denne situasjonen med et splittet arbeidsmarked. Menn som i stor grad er norske og hvite dominerer de største verdiene, og vil ha stor makt. Vi må arbeide mot sexisme og rasisme i arbeiderklassen slik at arbeidslivet blir bedre, og slik at makta ikke blir sittende bare hos hvite menn. Vi må ha utjevning på disse arbeidsplassene, og vi må ha forskjellige folk inn i strategisk viktige bransjer.

Men en utjevning vil ikke fjerne kapitalismen. En revolusjon skal helles ikke bare styres av arbeiderne i en bedrift men av et kommunistisk parti. Partiet skal sørge for at ikke enkelte sterke fagforeninger eller grupper vil dominere andre på bekostning av andre. Men vi må også arbeide målretta fra starten, å analysere maktposisjoner i samfunnet slik at vi sikrer at sjåvinisme ikke får groplass i strategisk viktige områder. Ulikheten vil aldri forsvinne under kapitalismen. Kapitalistene tjener på å sette ulike grupper opp imot hverandre. Men vi tjener på å samle disse delene og å arbeide mot rasisme og kvinnediskriminering.

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!