Var Stalin marxist? Nye tolkninger tvinger oss til å besøke marxismen på nytt.

Det har de seinere årene blitt offentliggjort mye arkivmateriale fra Russland under sosialismen. Mange forskere har arbeidet med dette for å lære mer om denne perioden. Noe av det mest «oppsiktsvekkende» som er funnet ut er at de sovjetiske lederne i bunn og grunn sa akkurat det samme privat og i hemmelighetsstempla dokumenter som de gjorde offentlig. De var dedikert til den kommunistiske revolusjonen. Dette er en oversatt tekst fra Towards a New Dawn som tar for seg noen av de problemstillingene som utledes derifra:

Var Stalin marxist?

Stalin blir tolket på nytt i dag. Det senere arbeidet til Stephen Kotkin som er basert på store mengder arkiverte kilder fra slutten av 1920-tallet presenterer ikke Stalin som et paranoid monster, men viser Stalins marxistiske motiver for kollektiviseringen.

Kotkin: «Det er derfor akademikere som avviser Stalins marxistiske motiver for kollektivisering tar like feil som de som overdriver at det ikke var en plan, eller regner kollektiviseringa som nødvendig.» Videre «Stalin hadde knytta de ideologiske skrittene sammen, og funnet den fulle logikken for en klassebasert perspektiv». Bak alle de offentlige kunngjøringene og de offentlige poseringene som kommunist, så var Stalin og de andre lederne, i deres private øyeblikk og bak lukkede dører, vel… kommunister! De trodde virkelig på å styrte kapitalismen og å bygge sosialismen.

Kotkin gir flere grunner til hvorfor Stalin pressa på for kollektivisering på slutten av 20-tallet, når de fleste kameratene ikke var sikker på om det var riktig skritt: dilemmaet når det gjaldt den lave graden av industriell vekst, utilstrekkelige innhøsting av korn til eksport for å få finansiert import av maskiner, inkludert maskiner for jordbruk, problemene med kulakker som gjemte unna korn som trengtes til arbeiderne i byen og så videre.» Alt dette var dyptgående problemer, men hovedproblemet var ideologisk. De var syv år inn i NEP-politikken og sosialismen var ikke i syne. NEP betydde å tolerere kapitalisme i et land som hadde hatt en antikapitalistisk og sosialistisk revolusjon. Kotkin legger vekt på Stalins marxistiske overbevisning i dette.

Prøver da Kotkin å si det samme som Zizek, at stalinisme er et frigjøringsprosjekt som feilet? Ikke i det hele tatt. Kotkins analyse er helt motsatt, det er ikke det at stalinisme som et frigjøringsprosjekt gikk feil, men prosjektet med frigjøring er i seg selv feil. Hele prosjektet med å overskride kapitalismen er problemet, mener Kotkin og tar oss med inn i den kapitalistiske forestillingsverden.

På grunn av dette har til og med folk som Anne Applebaum gitt gode anmeldelser av boka, selv om det går imot hennes besettelse av å demonisere Stalin. Hun sier «Kotkin bygger saken for en annen tolkning av Stalin… avslører at han ikke var en galning men en veldig smart og rasjonell ideolog.» Det er mange slike positive anmeldelser av arbeidet til Kotkin.

Nye tolkninger av Stalin som fokuserer på hans marxistiske motivasjoner behandler dermed marxismen som et utopisk og tomt løfte. Det er like ille som den postkoloniale, ikke-vestlige tolkninga av Stalin. Samtidig, analyser der Stalin behandles som en marxist, selv på Kotkins måte, har den fordel at det blokkerer for det vanlige alibiet til marxister som er anti-Stalin. Mange marxister som er anti-Stalin behandler Stalin som noen som gjennom ond manipulering og gjennom plott og lureri kom på innsiden og stjal hele revolusjonens maskineri. Man skylder på personlighetskult eller på deterministisk marxisme, i motsetning til humanistisk marxisme som vi blir oppfordra til å omfavne, og som ble rettmessig kritisert av Louis Althusser. Men dersom Stalin behandles som en marxist, som en som var hengiven til den sosialistiske revolusjonen, og likevel endte det i katastrofe, da har man ikke lenger noe alibi. Enten må man forlate marxismen eller adressere kjernespørsmålene i den sosialistiske transformasjonen og voldens rolle i denne.

Kotkins tolkning med alle sine dype ideologiske problemer tvinger oss til å besøke marxismen på nytt og ta for oss spørsmålet om dagen etter revolusjonen, etter at man har tatt makta. Hvordan blir man kvitt kapitalismen innen felter som distribusjon, produksjon, konsumering, og som i det russiske tilfelle, i landbruk når den sosialistiske revolusjonen i stor grad var begrensa til bykjerner og fabrikkarbeidere? Kotkins funn viser at det ikke var noe reelt alternativ (hverken Bukharins eller Rykov eller Sokolnikovs) for å intensivere revolusjonen enn kollektiviseringsveien som Stalin valgte.

Det er på denne måten Lenin, som Slavoj Zizek peker på, leder til Stalin, hvor den siste står for de virkelige problemene med å opprettholde og videreføre revolusjonen. Derfor har marxistene som definerer sin marxisme som anti-stalinlinistisk marxisme, (og derfor benekter at Lenin fører til Stalin) en tendens til å bruke en marxisme som er helt rensa for driv mot revolusjonær endring, for den går aldri inn i kjerneproblemene for å fortsette den revolusjonære transformasjonen. Denne type marxisme er fornøyd med å engasjere seg i en type formløs anti-kapitalisme (som en populær motkulturell bevegelse) eller i sosialdemokratiske fagforeningsarbeid, som er mer enn fullt integrert i kapitalismen i dag.

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!