Noen betraktninger om anarkismens ideologiske utgangspunkt i underklassen

Skrevet av aktivist i Tjen Folket

Splitting av de undertrykte – svakere kollektivt samhold

Som elev og student kan man få billig medlemskap i en fagforening, men hvorfor gjelder ikke også dette uføre, arbeidsløse, og lignende grupperinger i samfunnet som det Marx betegnet som filleproletariatet? Proletariatet består også av disse gruppene. Alle undertrykka grupper må stå sammen mot undertrykkinga til borgerskapet. Hva slags syn er det at de som har falt utafor arbeidslivet ikke bør eller skal få være med i denne kampen?

LO bidrar med å bygge opp under den rådende politiske føring om å kjempe for økonomistiske tiltak blant lønnsarbeidere, og ikke reelt sett samle folket for å slå tilbake borgerskapet. Det er dette som er reformismens mål i praksis; prosessen er deres mål. Dersom filleproletariatet ikke opplever tilhørighet til arbeiderklassens kollektiv er det ikke rart at grupperinger som regnes som underklasse, henfaller til anarkistiske tendenser, da de ikke får muligheten til å oppleve positive ting i forhold til en sterk ledelse i spissen for fellesskapets kamper.

Betraktninger om anarkismens grobunn blant underklassen

Det er under slike splittende og isolerende forhold at den anarkistiske tanken om at det er hierarkiet i seg selv som er årsaken til urettferdighet, fremfor den konkrete klasses bruk av denne makten som er årsaken til undertrykkinga. Underklassens kamp blir et opprør mot de autoriteter som undertrykker og holder de nede. Ut ifra denne logikken forsvinner kapitalismen dersom hierarkiet som definerer kapitalismen forsvinner. Om man kun har negative opplevelser med autoriteter og sentraliserte løsninger er det en naturlig følge at man vil kjempe mot all form for autoritet, noe som også inkluderer arbeiderklassens styre i et samfunn – proletariatets diktatur. Det på tross av at proletariatets diktatur er arbeiderklassen (de undertrykte) sitt eget styre. Vi må bekjempe de som utbytter oss for å kunne bli sosialt frigjort, og det bør gjøres gjennom innføringen av arbeidernes diktatur.

Det er i en slik sammenheng synd å se hvordan fagbevegelsen har frastøtt seg underklassene ved å kun fokusere på organisering av lønnstakende arbeidere, noe som i sin konsekvens har frastøtt dem underklassens sympati og kampkraft.

Fagbevegelsens konservative side

LO har gjennom et slikt perspektiv en konserverende effekt ved at de opprettholder arbeiderklassens stadige klassekompromiss, fremfor kvalitativ forandring i form av en revolusjon med mål om å frigjøre arbeiderklassen. Slikt sett tjener LO på å ikke organisere de ulike delene av underklassen, da en svakere stilt, samt mer velstående (i form av at de faktisk har arbeid), utbyttet klasse er mer medvillig til å inngå klassekompromiss fremfor en samlet fagbevegelse bestående av alle undertrykka grupperinger.

Hva må gjøres?

Underklassen trenger å oppleve fellesskap og se hvordan ledelse og organisering i kameratslig fellesskap kan føre til den endelige frigjøringen av alle klasser ved å kjempe på de undertryktes premisser. Men en slik holdning ville krevd en fagbevegelse med revolusjonær glød; det er ikke LO man skal se til om man ønsker frigjøring fra klassesystemet.

Kommunister trenger å søke fellesskap med alle undertrykte i samfunnet dersom vi skal ha håp om å forandre samfunnet kvalitativt gjennom en revolusjon og innføring av proletariatets diktatur. Vi må ikke se oss blinde på organisering av lønnsbetalte fagarbeidere, lik fagbevegelsen gjør, da alle grupperinger i samfunnet, forutenom borgerskapet, vil ha utbytte av en revolusjon og innføring av proletariatets diktatur!

Til kamp, kamerater! For frigjøring av individet gjennom frigjøring av fellesskapet!

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!