Vi er for en proletær feminisme. Men det er kanskje et begrep som er litt uklart for folk. Hva er proletær og hva er egentlig forskjell på proletær feminisme og bare «feminisme»?

Inspirert av Röda Verb. [1]

Hva slags kvinnekamp skal vi kjempe? Kvinnekamp, og det meste annet er knytta til klasse. Den måten vi lever livene våre på, hvordan vi arbeider, tjener penger og hvor vi er i det samfunnsmessige hierarkiet påvirker tenkninga vår og hva vi mener om ting. Det påvirker også hva slags kvinnekamp vi ønsker. Det finnes en kvinnekamp knytta til alle hovedklassene i samfunnet, en kvinnekamp knytta til borgerlig feminisme, småborgerlig feminisme og proletær feminisme.

Borgerlig feminisme

Den borgerlige feminismen er maktas feminisme. Norge er et imperialistisk land, så deres feminisme er en imperialistisk feminisme. Den borgerlige feminismen forsvarer samfunnssystemet i dag, og er en del av bevegelsen for å spre kapitalisme og imperialisme. Hva er imperialismen? Imperialismen er at store selskaper brer seg over landegrensene og blir enorme monopoler. Imperialismen er at store deler av verden holdes nede i fattigdom av noen imperialistiske makter. Imperialisme er at noen selskaper og stater sin makt vokser mens andres dankes ut eller ikke får sjansen til å vokse. [2] Imperialismen er grunnen til at du kan lese at åtte menns rikdommer er større enn den fattigste halvdelen av verden. [3] Imperialismen er at fattige kvinner i Bangladesh jobber 12 timer dagen for å lage klær til kvinner i vestlige land. [4] Imperialismen er systemet i verden i dag. Borgerlige feminister ser ikke, eller bryr seg ikke om det. Borgerlige feminister vil krige mot Afghanistan for å «hjelpe» kvinnene der.

Bilde uten navn

Den hvite kvinnes byrde

Borgerlig feminisme ser på den vestlige sivilisasjonen som verdens navle, og setter den framfor alt annet. Borgerlige feminister ser ned på og er gjerne rasistiske mot folk fra andre land og kulturer, og baserer denne rasismen på at vestlig kultur er mer sivilisert, kvinnevennlig og utviklet. De bruker kvinnekampen til å sette Norge eller vesten over andre folk. De generaliserer og mistenkeliggjør andre, og er raske til å se kvinneundertrykkelse i andre land, så lenge man kan skylde på «fienden». De vil redde kvinnene i andre land fra sin kultur og mennene der. De hører hjemme i tradisjonen «den hvite manns byrde» men bytta ut til «den hvite kvinnes byrde». Det henger også sammen med deres privilegerte posisjon, de har få problemer sammenlignet med kvinner i lavere klasser. Likevel blir også borgerlige kvinner diskriminert. De opplever en mannskultur i de mektige organene i samfunnet, i private selskaper, i staten og i styrer og ledelser. De opplever mer arbeid i hjemmet. De blir påvirket av skjønnhetstyranni, voldtekt og vold. Derfor motiveres også de til kvinnekamp. Likevel, deres feminisme er en feminisme for å få makt i kapitalismen, det er Hillary Clintons feminisme, det er feminismen for at kvinner på lik linje med menn i kapitalismen skal undertrykke folk. Denne feminismen dominerer ikke kvinneorganisasjonene i Norge, selv om en kan finne enkeltpersoner som er prega av det i organisasjonene. Denne feminismen preger først og fremst maktas kvinner – de kvinnene som arbeider i ledelse i staten, i ledelse i politiske partier og selskaper, i såkalte NGOs i andre land, i FN, de som arbeider med å spre Norges interesser og kapitalismen, som de selv mener er til det beste for folk i verden. En borgerlig feminist vil mene det er et framskritt som kvinne å kunne sitte i styret til et selskap som grovt utbytter kvinner i andre deler av verden. Før var det et privilegium forbeholdt menn. Men som Engels sa, underkapitalismen er et hvert framskritt et relativt tilbakeskritt. [5]

Bilde uten navn

Småborgerlig feminisme

Den småborgerlige feminismen er mer vaklende. De fleste småborgerlige feminister vil knuse kvinneundertrykkinga men klarer sjeldent å ta et klart standpunkt mot imperialismen og staten. Dette er den formen de fleste norske feministiske organisasjoner i Norge er i dag. De er flinke til å analysere sosiale systemer, de anerkjenner klassekamp, og de er ofte sosialistisk inspirert. De kan kritisere systemet men klarer ikke ta klare standpunkt mot privateiendom, mot imperialismen og mot staten. For eksempel kan de kritisere de sosiale strukturene som opprettholder patriarkatet, og arbeide for å endre disse, men uten å se at de sosiale strukturene bygger på økonomiske strukturer. Ottar mener at “kjønnsmaktstrukturen” er grunnlaget for kvinneundertrykking, mens marxismen bygger på at at privat eiendomsrett og opprettelsen av denne sammen med familien og staten, er grunnlaget for de sosiale strukturene. At strukturene er undertrykkende er en sak, men marxismen forklarer hvorfor.

Småborgerlige feminister er ofte avhengige av staten, jobber i en del tilfeller i staten og er derfor i en mellomposisjon hvor de ser og analyserer undertrykkelsen men klarer ikke løsrive seg. De består dessuten av en blanding av folk, og ønsker ikke å støte ut borgerlige feminister. Det henger sammen med at troa på at kvinneundertrykkelsen er den grunnleggende motsetningen i verden. Derfor mener en del at “alle kvinner” skal alliere seg, selv om det i praksis går på bekostning av perspektivene til de mest undertrykka kvinnene. Blant noen feminister som anser kjønnsspørsmålet som den viktigste motsigelsen i verden ser man for eksempel en motvilje mot å angripe krigshissere som Hillary Clinton eller rasister som Sylvi Listhaug og Siv Jensen. Det er ikke er feminisme vi kan stille oss bak. Borgerlig feminisme står i veien for kamp mot den største trusselen mot verdens kvinner: imperialismen. Det fører til at en del feministorganisasjoner står igjen med kun reformisme, kultur eller livsstilspolitikk. Kulturkamp er riktig. Men det er mer enn bare kulturen som er feil, fordi kulturen er et resultat av systemet. Det betyr at med mindre kulturkampen klarer å endre systemet grunnleggende, så vil den ikke lykkes. Kamp med kulturrelatert kvinnekamp, som voldtektskultur, sexisme, retusjert reklame og seksuell frigjøring er bra. Men vi trenger en feminisme som gjør mer enn det. Vi trenger en feminisme som ser at kapitalismen og staten undertrykker kvinner og som vil reise seg i militant kamp mot dette. En feminisme som setter de mest undertrykte kvinnene i sentrum og som fryktløst angriper både menn og kvinner i posisjoner der de utøver undertrykkelse.

Proletær feminisme

Proletariatet er en klasse bestående av arbeidere, folk med relativt lav lønn, som ikke eier produksjonsmidler, som er i en underordna situasjon i arbeidet eller står helt utenfor arbeid. Proletær feminisme er revolusjonær. En feminisme for hele verdens arbeidende og utbytta kvinner må være revolusjonær. Imperialismen undertrykker kvinner i hele verden. Vi ønsker en rød kvinneorganisasjon, som tar utgangspunkt i situasjonen til undertrykka kvinner og kjemper i første rekke for disse – uten frykt for å støte bort borgerlige, uten frykt for å angripe staten og den norske imperialismen. Tvert imot, det bør være den fremste oppgaven. En revolusjonær kvinneorganisasjon baserer seg på at undertrykkelsen av kvinner oppstod med privateiendommen, og det er det som er grunnlaget for kvinneundertrykkelsen. Kvinneorganiseringa skal føre til politisk mobilisering, til revolusjonær mobilisering av kvinner. Det kan gå begge veier, Anuradha Ghandy skrev om hvordan det væpna opprøret og de væpna organiseringa i India førte til at kvinnene fikk selvtilliten til å organisere seg selv, og dermed til en av de største kvinneorganiseringene i India. [6] Det kan også gå andre veien, gjennom å organisere kvinner til kamp for egne rettigheter øker den politiske bevisstheten og kvinner vil ta større del i alle kampsaker.

Som så ofte i politiske analyser i Norge så er mange ofte blind for imperialismen. Mange feminister har ikke noe problem med å se den undertrykkelsen kvinner uten oppholdstillatelse er utsatt for i Norge, kvinner som er utsatt for menneskehandel eller som selger kroppen sin. De fleste feminister vil fordømme at kvinner i Bangladesh må jobbe for noen hundrelapper i måneden mens de produserer klær for kvinnene i Norge. Men konsekvensen av dette, en revolusjonær kvinnekamp, har vi ikke noe eksempel på i Norge i dag. Denne feminismen må være bygd på vår solidaritet med de arbeidende kvinner i alle land, og da spesielt i de landene som undertrykkes av imperialismen. Et eksempel på hvorfor dette er viktig får vi i svaret til en kvinnelig arbeider i Bangladesh, Azmeri, som syr tekstiler. Hun blir spurt om vi bør betale mer for klærne vi kjøper. Det spiller liten rolle, svarer hun – da tar bare selskapene og fabrikkeieren mer av overskuddet. [7] Hun er klar over hvem som har makta til å bestemme lønna, prisene og hvem som tar så mye de vil av overskuddet. Det er en rekke bedrifter som tar mer betalt for varene uten at de som arbeider der faktisk får betalt mer. Høyere priser går til bedriftseierne, i tillegg til at bedriftene bruker det for å få kjøperne til å føle seg bedre. Vi må se gjennom slike illusjoner, og kjempe mot systemet som tilrettelegger for denne typen utbytting av arbeidere.

Bilde uten navn

  1. ^http://rodaverb.blogspot.no/2010/03/proletar-feminism-ett-bidrag-till.html
  2. ^http://tjen-folket.no/sentralt/view/10645
  3. ^https://www.nrk.no/urix/atte-milliardaerer-eier-mer-enn-halve-verden-1.13324217
  4. ^http://www.aftenposten.no/norge/Her-sys-vare-billigklar-117966b.html
  5. ^Engels – Familiens, statens og privateiendommens opprinnelse
  6. ^http://tjen-folket.no/Sentralt/view/12255
  7. ^http://www.aftenposten.no/norge/Her-sys-vare-billigklar-117966b.html

Les mer:
Norge ødelegger Kongos skog

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!