Innledning på Rødt Forum 8. mars i Trondheim.

Hovedtema i dag er kvinnekamp og kampen mot imperialismen. Vi sier at den norske staten og kapitalen er en fiende av verdens kvinner, og jeg skal si litt om dette nå. Etter denne innledninga håper jeg at folk vil stille spørsmål, komme med kommentarer og si meninga si om tema og hva vi kan gjøre med det.

Del 1: Norsk utbytting av tredje verden

De tre største norske selskapene er: Statoil Telenor Norsk Hydro

På topp-ti-lista finner vi også Norgesgruppen og Reitangruppen, som eier nesten alle butikker og kiosker som ikke eies av Coop, og banken DNB. Samtlige av disse selskapene har svært stor og lønnsom virksomhet i den tredje verden.

Hva er den tredje verden? Mao er en av de som delte verden i tre. Han og vi regner det meste av Asia, Afrika og Latin-Amerika som den tredje verden. Dette er de land og nasjoner som er undertrykt – de holdes nede som fattige, samtidig som de har mest folk, flest arbeidere, gjør det meste av arbeidet i verden og har de fleste ressursene.

Statoil

Norges største selskap er Statoil, og den norske staten er Statoils hovedeier med 67% av aksjene. Selskapet er aktivt i 36 land og er blant verdens 50 største selskaper(!).

Statoils primære inntekter er fra olje- og gassproduksjon på norsk sokkel, men NRK skriver: “Statoils engasjement i Angola er selskapets største i utlandet. Statoil betaler mer i skatt til Angola enn Norge gir i bistand til hele det afrikanske kontinentet til sammen.”

Fattigdommen og forskjellen på rik og fattig er grotesk i Angola. Halvparten av angolereserne lever på under 2 dollar dagen og er underernært. Forventa levealder er 52 år. Samtidig kan en kald cola koste 10 dollar i de rike områdene i hovedstaden. Statoils profitter kommer også Angolas rike byråkrater og kapitalister til gode.

Hvor mye har Statoil tjent på å utbytte Angola? Forskere og journalister har prøvd å finne det ut, men de klarer det ikke. Statoil holder dette hemmelig. Men man kan finne ut at i 2014 ga de penger og olje til en verdi av 23 milliarder kroner i skatt til staten i Angola…

De er også avslørt for å ha betalt 420 millioner til et mystisk forskningssenter som bare finnes på papiret – altså et skalkeskjul for korrupsjon.

De fleste kvinnene i Angola jobber med jordbruk. Oljerikdommen skulle gjort deres liv bedre. Den kunne vært brukt til å utvikle egen industri i Angola og modernisere jordbruket i landet. Imperialistene og byråkratene får sine hender fulle av rikdom fra Angolas jord – mens Angolas kvinnelige proletarer og fattigbønder, sliter sine hender til blods på utdaterte redskaper.

Telenor

Telenor er også aktive i tredje verden. Staten eier over halve Telenor også. Og Telenor har også vært involvert i skandaler. For eksempel i 2008 da norsk media avslørte omfattende barnearbeid hos Telenors underleverandører i Bangladesh.

Barn under 14 og folk som sveiser uten verneutstyr, har levert de billige varene som Telenor bruker for å oppnå superprofitt i Sørøst-Asia. Bare toppen av isfjellet dekkes av media. Og bare når det er snakk om barnearbeid eller korrupsjon – den vanlige utbyttinga av fattige kvinner i tredje verden, får ikke store overskrifter.

Norsk Hydro

Norsk Hydro har virksomhet i 50 land. Staten eier 43% av aksjene og selskapet driver gruvevirksomhet, produserer aluminium, produserer strøm og en rekke andre produkter.

I 2011 kjøpte Norsk Hydro aluminumsvirksomheten til Brasils største gruveselskap Vale. De er verdens største eksportør av jernmalm. Vale ble privatisert i 1997, mot store protester fra arbeidere i Brasil. Norsk Hydro har kjøpt det brasilianske folkets aluminum.

I 2012 ble Vale utnevnt av blant annet Greenpeace til det selskapet i verden som har “mest forakt for miljø og menneskerettigheter”.

Oppsummering

Dette er bare noen av eksemplene på norsk utbytting av tredje verden. Store norske selskaper regelrett raner verdens fattigste for ressurser. For smøring til byråkrater og korrupte kapitalister, kan norsk kapital – privat og statlig – vokse seg feitere på bekostning av miljø og mennesker i verdens fattigste land.

Kort sagt er norsk stat og kapital en integrert del av et imperialistisk verdenssystem som plyndrer tredje verden – og rammer verdens fattigste kvinner hardest.

Del 2: Hvordan utbyttes og undertrykkes kvinner særegent av imperialismen?

Imperialismen er et system. Eksemplene er bare eksempler, men de viser et mønster. Mønsteret er systematisk undertrykking og utbytting av tredje verden – fra de imperialistiske statene og kapitalene. Og det verste er ikke avvikene, korrupsjonen eller brudd på etiske regler – det verste er hvordan imperialismen fungerer i sitt vesen. Det verste er kjerna i imperialismen, imperialistenes makt over tredje verden og deres plyndring av jord, vann og mennesker i verdens fattigste land.

Imperialismen gjør i hovedsak to ting mot tredje verden: For det første: Den organiserer plyndring av den tredje verden. Først og fremst ved å superutbytte arbeidskrafta til proletarer i de fattigste landene. Dernest ved å rane til seg råvarer og ressurser til underpris. I begge tilfeller dreier det seg om ulikt bytte, at de kjøper arbeid og ressurser fra tredje verden til langt under sin verdi. Marxismen viser at imperialistene raner til seg superprofitt fra disse landene – et større utbytte enn de ville fått ved å investere samme kapital i de imperialistiske landa sjøl.

For det andre: Den kuer utviklinga i tredje verden og holder den nede i kunstig tilbakeliggenhet, i halvføydale og halvkoloniale forhold. De nektes å utvikle en sjølstendig nasjonal produksjon. Korrupte og reaksjonære politikere blir kjøpt opp som partnere for imperialistiske selskaper og stater. Revolusjonære ledere, sosialister og nasjonalister blir systematisk fjerna med kupp og militærmakt, de avsettes og myrdes – eller jages inn i eksil. Økonomien holdes nede i gammeldags jordbruk, kulturen holdes nede i gamle føydale og undertrykkende strukturer. Misjonærer som preker homohat og kvinneundertrykking får sin virksomhet sponset med milliarder fra vesten.

Hva er halvføydal?

Landa i tredje verden er fortsatt delvis føydale. Føydalismen er produksjonssystemet før kapitalismen. Den baserer seg på jordbruksproduksjon og direkte utbytting, i stedet for industri og mer indirekte utbytting via lønnsarbeid.

Underutvikling er en forutsetning for superutbytting. Imperialistene er avhengig av at den tredje verden holdes nede i en form for tilbakeliggenhet politisk, økonomisk og sosialt. Dette er en forutsetning for å holde prisen på arbeidskraft nede, for å sørge for billige proletarer til imperialistene og for å slå ned all organisering som kan true profitten.

Samtidig kan de ikke unngå å bidra til noe infrastruktur, til urbanisering og til det som kommer til å bli deres bane – hundretalls millioner fattige proletarer som bare har sine lenker å miste på å drive imperialismen ut av sine land.

Det er kvinner som betaler den største prisen for superutbyttinga og underutviklinga. Det er de som dør i barsel, av mangel på medisiner eller rent vann. De reaksjonære regimene holder kvinnene nede. I imperialistenes fabrikker er det kvinner som gjør det dårligst betalte arbeidet. I fabrikkene er menn direktører og formenn, der kvinner er underordna proletarer. Det føydale patriarkatet er en nyttig støttespiller for å holde kvinnelige proletarer nede.

Det føydale patriarkatet råder i storfamiliene, vold mot kvinner er svært utbredt og kvinner er ikke bare underlagt imperialisme, kapitalisme og halvføydal makt – de er underlagt sin far eller sin mann. I nasjonale og antikoloniale revolusjoner har kvinner i tredje verden vunnet en rekke rettigheter, men disse blir slått tilbake overalt der imperialismen har slått tilbake de nasjonaldemokratiske revolusjonene – eller der reaksjonære og jihadister har penset disse inn på sine blindspor.

Kvinner spiller ingen birolle i tredje verden og den imperialistiske produksjonen og arbeidsdelinga. De bærer hovedbyrden i familiene, som igjen bærer hovedansvaret for å reprodusere arbeidskrafta og oppfostre barna. De gjør det ubetalte eller dårligst betalte arbeidet i det meste av samfunnet. De er reservearbeidskraft for en rekke industrier, og de utgjør en stor del av arbeidsstyrken i en rekke industrier som produserer direkte for vestlige markeder – som jordbruksprodukter, klær og elektronikk.

I tillegg er kvinner ofre for velstående sexturister, kvinner selges som sexslaver til prostitusjon og stripping og det arrangeres ekteskap mellom fattige kvinner i tredje verden og velstående menn fra imperialistiske land.

Jeg mener vi kan oppsummere fem viktige forhold som gjør at kvinner i tredje verden rammes særegent av imperialismen, i tillegg til utbytting og undertrykking av hele proletariatet og folket i disse landene: Halvføydale produksjonsforhold på landsbygda, der kvinner har særegne oppgaver. Den patriarkalske familien, der menn har makta og kvinner passer hjem og barn. Den halvføydale kulturen, som behandler kvinner som annenrangs. Ekstra dårlig lønn og arbeidsvilkår for kvinner, i den kapitalistiske produksjonen. Seksualisert utbytting, kjøp og salg av kropp, sexindustri og trafficking.

Del 3: Hvorfor krever kvinnefrigjøring revolusjon?

Marxismen hevder at opprinnelsen til privateiendommen, familien og staten, også innebar den historiske underordninga av kvinnen under mannen. Opprettelsen av klassesamfunn førte direkte til opprettelsen av patriarkatet.

Kapitalismen har ikke avskaffa patriarkatet. Den har vevd den kapitalistiske og imperialistiske produksjonen, kulturen og politikken tett sammen med patriarkatet. De kan i dag ikke skilles fra hverandre.

Bare kommunisme er et alternativ til dette systemet. Kommunismen baserer seg på felleseie til ressurser og produksjon. Det er et klasseløst samfunn og vil oppheve staten som klasseorganisering. Og det er et kollektivistisk samfunn som ikke overlater byrdene med reproduksjon, oppfostring av barn og folks helse til individer og familier. Det er kort sagt et samfunn som kan fjerne alt som patriarkatet er avhengig av.

Kommunisme kan bare etableres gjennom folkekriger. I den tredje verden er det første skrittet nasjonal-demokratiske revolusjoner, der folket kaster ut imperialismen og knuser alle rester av føydalisme. I alle land må kvinner, først og fremst proletariatets kvinner, være en del av den harde kjernen i de revolusjonære styrkene. Slik har det vært i tidligere revolusjoner – den sosialistiske oktoberrevolusjonen i Russland, for 100 år siden i år, ble innledet av arbeiderkvinnenes demonstrasjoner og kamp.

Folkekrig og revolusjon er ikke teselskap. Det er ikke lettvint, fort gjort eller en gang morsomt. Det er slitsomt, langvarig, hardt og farlig. Revolusjoner møtes med blodig undertrykking, og krever militant kamp, disiplin og autoritet fra de revolusjonære. Den hardeste kampen står tredje verdens kvinner i, de bærer de tyngste byrdene også i de revolusjonære kampene – men det er vår plikt å stille oss solidariske med dem ikke bare i ord men også i handling.

Vær en del av denne kampen. Delta, les, studér, diskuter, ta ansvar, ta oppgaver, bygg organisasjon, bygg rød kultur og rød makt.

Kilder:

Norges ti største selskaper

Wikipedia om Statoil_

NRK om Statoil_

New Yorker om ulikhet i Angola

Houston Press om fattigdom i Angola

E24 om Statoils hemmelige fortjeneste

Aftenposten om Statoil-korrupsjon i Angola

NRK om Telenors barnearbeid

Dagens Næringsliv om Telenors barnearbeid

Wikipedia om Norsk Hydro

Om Norsk Hydro i Brasil

Norske korrupsjonskandaler i VG

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!